Årets spill 2018

Året 2018 er på hell, og det har vært et innholdsrikt år med opp- og nedturer. På en slik dag er det alltid moro å se litt tilbake på de 365 dagene som har gått. Tradisjonen tro liker jeg også å se på spillene jeg har spilt og forsøke å resonnere meg frem til de ti beste spillopplevelsene fra 2018.

I år har jeg i stor grad fått spilt det jeg ønsker å spille, og for en gangs skyld har fokuset på gamle spill måtte vike til fordel for nyere og spennende titler. Noen titler har jeg derimot måtte velge bort, men vi får se om ikke 2019 gir en mulighet for å teste disse.

I denne topp 10-lista har jeg tatt et par små forbehold. Jeg har valgt bort nyversjoner av gamle spill, og dermed ble det ikke aktuelt å inkludere spill som Pokémon: Let's Go Eevee!, Shadow of the Colossus eller Shenmue I & II (som jeg uansett planlegger å spille neste år). Listen inkluderer altså bare helt nye titler anno 2018.

Uten å nøle mer med tåkeprat og svada, her er mine topp 10 spill fra 2018!

10. Octopath Traveler

Switch har ikke hatt et overveldende antall eksklusive rollespill ennå, men Octopath Traveler sørger for at man i hvert fall har ett eksklusivt spill som sørger for timevis med underholdning. Med en nydelig kombinasjon av gammeldags pikselgrafikk og moderne HD-effekter, en interessant måte å fortelle historie på og årets klart beste musikk er Octopath Traveler et spill jeg ser tilbake på med glede hver gang.

9. Spider-Man

Da Batman: Arkham Asylum ble lansert i 2009 knuste spillet enhver standard for spill basert på en allerede eksisterende lisens, og superheltspill har aldri blitt det samme siden. Spider-Man er det klart beste forsøket på å gjøre noe tilsvarende med Marvels sterkeste superheltlisens, og Insomniac lykkes langt på vei med dette. Humoren sitter løst, kampsystemet er underholdende, og ikke minst har spillet virkelig klart å fange følelsen av å kaste seg mellom hustakene i beste Spider-Man-stil. Historien blir stadig bedre underveis, og selv om spillet ikke lykkes helt når det gjelder bosskamper og sideoppdrag er dette fortsatt et spill jeg lett brukte tiden som trengtes for å oppnå platinum.

8. Monster Hunter: World

Capcom-serien Monster Hunter er en serie jeg alltid har vært nysgjerrig på, men som jeg av diverse grunner aldri har prioritert å begynne på. Med Monster Hunter: World har Capcom gjort noen grep i strukturen for å lokke til seg nettopp spillere som meg. Det lyktes de godt med, ikke minst takket være timingen på lanseringen (det var ikke mye annet stort som ble lansert i januar). Å jakte på monstrene er utrolig tilfredsstillende, de store miljøene ser fantastisk ut, og monsterdesignet er like kreativt som alltid. En ekstra pris går til Monster Hunter: World for årets søteste sidekicks i form av katteskapningene palico (min er blå og heter Happy). Selv om de har vært med i serien tidligere, har de aldri vært så søte som nå.

7. Tetris Effect

Man skulle ikke tro det var mulig å forbedre eller gjøre noe med Tetris-formelen som kunne oppleves som nyskapende. Likevel er det nettopp dette Tetris Effect gjør. Det er utrolig hvor avhengighetsskapende, euforisk og stimulerende det er å spille Tetris Effect, selv uten VR. Måten hver minste bevegelse påvirker musikken og effektene i spillet er like givende hver eneste gang, og skaperne bak Rez, Lumines og Child of Eden viser nok en gang at de er verdensmestre i å skape stimulerende audiovisuelle pusleopplevelser.

6. Persona 5: Dancing in Starlight

Å inkludere et dansespill basert på Persona-serien på topp 10-spillista for 2018 er uten tvil så eksentrisk, sært og "typisk Ingar" som det kan bli. Samtidig står jeg for valget. Musikken i fjorårets Persona 5 er et av de beste lydsporene fra et japansk rollespill på mange år, og et dansespill basert på denne musikken er en perfekt hyllest til denne. Spillet har også et herlig blikk for detaljer, hvor hver enkelt rollefigurs personlighet og karakteristikker kommer til uttrykk i form av hvordan de danser. P5:DiS er det perfekte gjensynet med gjengen fra Shujin High School, og jeg har et håp om å nå platinum også her før vi ringer inn det nye året.

5. Super Smash Bros. Ultimate

Masahiro Sakurai er et arbeidsjern av de sjeldne, og dette synes i alle spillene han er involvert i, inkludert Super Smash Bros. Ultimate. Spillet er proppet fullt av detaljer, referanser og innhold fra alt som kan krype av Nintendo-serier og litt til. Flerspilleren er det herlige kaoset jeg forbinder med Smash-serien, Classic Mode har fått en kreativ oppussing, og selv World of Light-modusen er underholdende for min del med sine særegne regler for hver eneste kamp. Kontrollsystemet sitter som støpt, og det vanvittige antallet slåsskjemper sørger for at man har vanvittig mange timer med solid underholdning foran seg.

4. Red Dead Redemption II

Da Red Dead Redemption kom ut i 2010 var jeg ikke særlig interessert i spillet, ettersom western var en sjanger jeg ikke hadde interesse for. Med årenes løp har imidlertid dette endret seg, og i løpet av året har jeg stiftet bekjentskap med begge Red Dead Redemption-spillene. Å spille Arthur Morgans historie er en unik opplevelse, og Rockstar utmerker seg når det gjelder historieskriving og oppbyggingen av rollefigurer. Det tekniske arbeidet som ligger til grunn for spillet er til tider latterlig bra, og det er fort gjort å fortape seg i den vestlige villmarken spillet har å by på. Historien er imidlertid altfor lang, og selv den mest tålmodige sjel av oss kan bli litt vel lei av all tiden som går med på hver bidige animasjon i spillet, men det er likevel helt på sin plass å løfte opp Red Dead Redemption II som en av årets store triumfer innen spillbransjen.

3. Celeste

Det lille indiespillet fra det kanadiske studioet Matt Makes Games (kult navn) var på ingen måter på radaren min da det ble lansert i januar. Likevel har jeg aldri vært i tvil om at dette ville bli ett av mine favorittspill i år etter å ha tilbrakt noen timer med det. Vanvittig utfordring, herlig grafisk stil, mesterlig musikk og ikke minst en gripende historie og tematikk er med på å løfte Celeste opp over det meste annet av indiespill fra 2018. Jeg har trolig dødd mer i Celeste enn alle andre spill i år tilsammen (selv Dead Cells), og frustrasjonen har til tider nådd til taket, men hver eneste gang vet jeg at det kun er mine egne millimeterpresisjoner det står på. Dermed motiveres jeg til å prøve igjen, igjen og igjen, helt til det sitter og jubelen kan løfte seg. Celeste er trolig 2018s beste indiespill, og passer perfekt i Switch-biblioteket ditt.

2. God of War

Personlig brydde jeg meg aldri om de gamle God of War-spillene. Jeg syntes alltid Kratos var en tynn rollefigur basert på en enda dårlige maktfantasi hvor ekstrem vold, usunn alfahann-mentalitet og infantil grensedytting skygget for gode spillmekanikker. Det nye God of War var derfor ikke på radaren min da 2018 begynte, men det var før jeg ble klar over hvilke store endringer det nye God of War foretok. Kratos har blitt eldre, og med dette har han plutselig fått en dybde få andre spillfigurer kan skimte med. God of War er voksent, dypt og til ettertanke, men først og fremst er det en fantastisk reise hvor far og sønn må innordne seg en ny tilværelse. Samspillet mellom Atreus og Kratos er aldeles utsøkt og skaper en nerve få andre spill kan skimte med. Kratos er fortsatt krigsguden som hater guder, inkludert seg selv, men hatet har nå fått flere lag. Den nye spillmekanikken holder stand hele veien gjennom, og spillets tolkning av den norrøne guddommen er rett og slett fantastisk. Hadde det ikke vært for et lite spill jeg prøvde for knappe to uker siden ville God of War lett vært årets spill for min del.

1. Gris

Gris har dessverre kommet ut ganske sent på året, og vil dermed være fraværende på de fleste store spillkåringer. Det er synd, for dermed vil årets beste spill gå mange hus forbi. Nei, jeg tuller ikke. Arthur Morgan, Madeleine og Kratos må alle vike til side for ungjenta Gris, hovedpersonen i spillet med samme navn som tar knappe tre-fire timer å spille gjennom. Min anbefaling er at dette gjøres i én omgang, for spillets mesterlige magi vil sitte desto bedre igjen etterpå. Med en fabelaktig håndmalt grafikk (jepp, håndmalt), et narrativ som fortelles uten et eneste ord og vakre toner fra Berlinist er Gris en opplevelse ulik alt annet i år, og som håndteres noen ekstremt tunge tema på så vakkert vis at man ikke kan gå uberørt fra spillet. Endelig har vi fått en verdig arvtager til Journey som kan trekkes frem i "spill er kunst"-diskusjoner, for det er nettopp det Gris er: Kunst på aller høyeste nivå, og et mesterverk av de sjeldne. Debutspillet fra det spanske indiestudioet Nomada Studio blir dermed stående som mitt beste spill anno 2018.

Spill som ikke nådde helt opp, men som er verdt å nevne: Bloodstained: Curse of the Moon, Valkyria Chronicles 4, Mega Man 11, Ni no Kuni II: Revenant Kingdom, Dragon Quest XI, Pode, Far Cry 5, Batman: The Enemy Within, Dead Cells, A Way Out.

Spill jeg gjerne skulle spilt i 2018, men som måtte prioriteres bort av ymse grunner: Assassin's Creed: Odyssey, Thronebreaker: The Witcher Tales (fordi jeg ikke kan fordra kortspillet Gwent), Return of the Obra Dinn, Yakuza 6: The Song of Life, The Messenger, Monster Boy and the Cursed Kingdom, Call of Duty: Black Ops 4, Subnautica, Moss, Astro Boy Rescue Mission. 

Beste spill jeg spilte for første gang i 2018 som kom ut før 2018: Red Dead Redemption.

Største skuffelsene i 2018: Detroit: Become Human, Lost Sphear.

Super Smash Bros. Ultimate

I tiden frem mot nyttår vil jeg skrive anmeldelser av spill jeg har spilt i høst som jeg ennå ikke har skrevet om. Dette er spill som har tatt litt tid å komme gjennom og som jeg har holdt på med over lengre tid. Anmeldelsene blir noe kortere enn normalt.

Spillserien Super Smash Bros. trenger knapt nærmere introduksjon, men for de som ikke aner hva herligheten går ut på er premisset rimelig enkelt: Ta de største spillfigurene fra diverse Nintendo-serier, sleng på noen gjestefigurer fra Sega og Konami, og la dem alle sammen denge løs på hverandre i et forsøk på å finne den ultimate slåsskjempen.

Siden lanseringen av det første spillet i serien til Nintendo 64 i 1999 har Super Smash Bros.-populariteten bare vokst. Serien er en gjenganger i spillturneringer, noe spillets enkle men samtidig uhyre innholdsrike spillmekanikk må ta litt av æren for. I de fleste kampsportspill har hver rollefigur unike angrep som man må lære seg lange knappekombinasjonsrekker for å gjennomføre. I Super Smash Bros. slipper man de lange komboene, da alle rollefigurene styres mer eller mindre likt til tross for svært ulike angrepsmønste og spillestil. Dermed er det svært lett å lære seg spillets grunnleggende struktur og prøve de forskjellige rollefigurene til man finner en som passer sin egen spillestil.

I bresjen for utviklingen av Super Smash Bros.-serien står Masahiro Sakurai, skaperen av den rosa Nintendofiguren Kirby og et multitalent av de sjeldne (man kan også mistenke mannen for å være en vampyr, da han ser kliss lik ut i dag som for tjue år siden, men det er en annen sak). Sakurai legger ned mye arbeid i spillene han leder utviklingen av, og det ser man i Super Smash Bros.-spillene. Fylt til randen med detaljer, referanser og hyllester til diverse serier er Super Smash Bros. den største fanservice-serien av dem alle.

Dermed er det kanskje ikke rart at forventningene til Switch-versjonen, Super Smash Bros. Ultimate, har vært skyhøye. Heldigvis innfrir spillet på så å si samtlige områder.

Der tidligere Smash-spill har måtte sette noen begrensinger på hvilke figurer som skal være med, har Sakurai denne gangen promotert spillet som den ultimate Smash-opplevelsen hvor alle tidligere rollefigurer er med, pluss noen nye. Det holder spillet så det lover. Spillet skimter med vanvittige 76 spillbare figurer, inkludert figurer vi ikke har sett siden Gamecube-dagene som Pichu og Young Link. Har du hatt en favorittfigur i tidligere spill i serien, er du garantert å kunne spille som dem også her. Den eneste forutsetningen er at du låser opp rollefigurene først. Som en fantastisk hyllest til originalspillet begynner man nemlig bare med de åtte originale rollefigurene, mens resten må låses opp ved å spille spillet. Med tanke på hvor mange rollefigurer som er tilgjengelig tar det ikke så lang tid som man skulle tro, og selv om undertegnede synes det er moro å låse opp figurer på denne måten vil nok prosessen føles litt tidkrevende for mange.

Nye rollefigurer får vi også denne gangen, med enda flere på vei som nedlastbare figurer mot en liten penge (personlig ga jeg fra meg et lite gledeshyl da Joker fra Persona 5 ble annonsert). Her finner vi rene Nintendo-figurer som Inklings fra Splatoon-spillene og Incineroar fra Pokémon Sun/Moon. Fanfavoritten Ridley fra Metroid-spillene har endelig blitt inkludert, og det samme har King K. Rool fra Donkey Kong. Aller mest tilfredsstillende er det å spille som Simon og Richter Belmont fra Konami-serien Castlevania, som har nådd ny popularitet etter den fantastiske Netflix-seriens debut. Hver minste bevegelse hos Simon Belmont er en referanse til de originale Castlevania-spillet, og er i seg selv et bevis på hvor detaljert Smash-serien faktisk er. Utvalget av nye rollefigurer er noe begrenset sammenlignet med tidligere spill, men de som faktisk er inkludert er så forseggjort at det er en fryd å spille dem.

Spillet kommer med forskjellige modi. Man kan spille frie kamper med opp til åtte personer, og spillet inkluderer selvfølgelig støtte for Gamecube-kontrollere (et must for puristene). Man kan sette opp turneringer eller kjempe over internett, og man har stor frihet til å sette opp det regelsettet man ønsker. Man kan også prøve seg på Classic Mode, hvor hver rollefigur kjemper gjennom en bestemt rekke fiender. Denne modusen har fått en solid overhaling, hvor hver rollefigur har sitt tema. Spiller man for eksempel som Link vil man møte på skurker og mørke rollefigurer, før man til slutt kjemper en episk kamp mot Ganon fra Ocarina of Time (og ja, du må slå ham på halen for å vinne over ham, akkurat som i Nintendo 64-spilet). Dermed blir Classic-modusen plutselig mye gøyere å spille gjennom.

Spillet har ikke en egen historiemodus slik man fant i Wii-versjonen Super Smash Bros. Brawl, men har noe som ligner i form av World of Light. Her blir alle figurene med unntak av Kirby overvunnet og overtatt av et supervesen, og man må befri de forskjellige figurene ved å kjempe en rekke kamper med forskjellige regelsett. Én bane kan ha brennende bakke (the floor is lava), mens en annen bane kan ha økt gravitasjon. Man låser også opp Spirits, som er forskjellige spillfigurer fra en rekke serier som man kan utstyre seg med for å gjøre figuren din sterkere. Dette er tallkverning på høyt plan, men selv om jeg savner en litt mer omfattende historiedel med lekre videosekvenser er jeg blant dem som finner litt underholdningsverdi i World of Light-modusen. Den byr på en rekke utfordringer og morsomme spesialregler, og det er morsomt å se hvordan utviklerne har brukt fantasien her. De evinnelige lastetidene i modusen kunne vi derimot godt vært foruten.

Detaljnivået har alltid vært høyt i serien, men med Super Smash Bros. Ultimate virker den høyere enn noensinne. Banene har flust av detaljer i for- og bakgrunnen, rollefigurenes bevegelser fanger essensen av dem, og utvalget av musikk er vanvittig. Castlevania-fans kan glede seg over hele 34 låter fra serien, både originale og remikser, og totalt skal spillet skimte med over 900 lydspor. Den grafiske ytelsen er superb både i håndholdt- og TV-modus. De teknisk begavede har riktignok påpekt at visse kontrollvalg byr på noe input lag, men dette har jeg merket lite til med Pro Controller eller i håndholdt modus.

Den største innvendingen man kan rette mot Super Smash Bros. Ultimate er at det i bunn og grunn finjusterer formelen snarere enn å gjøre helt om på den. Det er selvfølgelig forståelig, men spranget fra Wii U-versjonen til dette spillet føles kortere enn det som har vært tilfellet ved tidligere spill. Man har denne gangen konsentrert seg om å fylle spillet med mest mulig innhold, noe man har klart. Alt innholdet gjør imidlertid at jeg savner oppslagsverket man fant i Gamecube-versjonen Super Smash Bros. Melee, hvor man kunne finne informasjon om alle slags figurer, trofeer og våpen man støtte på i spillet. Oppslagsverket var en unik mulighet for å lære mer om de forskjellige spillseriene som var representert i Smash, og ikke minst vakte den interesse for å prøve ut spillene selv. Denne muligheten er dessverre forspilt i Ultimate, ettersom man kun finner et bildegalleri over alle figurene og Spirits man kan samle i spillet.

La det imidlertid ikke være tvil om at Super Smash Bros. Ultimate er en solid spillopplevelse som lett vil underholde, og som burde være et obligatorisk innslag i Switch-samlingen din. Har man besøk er dette et spill man lett kan trekke frem, ikke minst med tanke på at hele åtte spillere kan spille samtidig (man bør forberede seg på kaos i så måte, men moro er det lell). Skulle dette bli det siste spillet i serien, kan man ikke si annet enn at den gir seg på topp.

Score: 9/10

Battlefield V

I tiden frem mot nyttår vil jeg skrive anmeldelser av spill jeg har spilt i høst som jeg ennå ikke har skrevet om. Dette er spill som har tatt litt tid å komme gjennom og som jeg har holdt på med over lengre tid. Anmeldelsene blir noe kortere enn normalt.

Mens vi i Norge fortsatt strever med å etablere en bærekraftig spillindustri, har våre naboer i øst lenge stilt med noen av de største studioene i bransjen. Ett av dem er Dice, det svenske studioet som står bak den berømte Battlefield-serien.

Selv om Dice lenge har utmerket seg med å være blant de største i bransjen på realistisk grafikk og enorme slagmarker, har ikke alt vært like rosenrødt for studioet de par siste årene. Særlig i fjor fikk studioet merke spillernes vrede da Star Wars: Battlefront II lenge så ut til å få mikrotransaksjoner som i praksis innebar en pay-to-win-løsning (den som bruker mest ekte penger i spillet vil få det beste utstyret og dermed også vinne kampene). Protestene var mange og høylytte, og Battlefront II kunne aldri skimte med et like godt salg som forventet, til tross for at sluttproduktet faktisk var ganske velpolert og underholdende.

Noen av erfaringene har Dice tatt med seg inn imot årets lansering av Battlefield V, hvor serien går tilbake til sine røtter og returnerer til andre verdenskrig som scenariet for kampene som skal utkjempes. Samtidig har heller ikke dette spillet sluppet unna oppstyr, skjønt denne gangen er det litt vanskeligere å skjønne seg på kritikerne. Kritikken har denne gangen kretset rundt inkluderingen av kvinnelige soldater, hvor misfornøyde fans påpeker at dette er historisk ukorrekt. Vi skal ikke entre debatten i veldig stor grad her, bare påpeke at selv om britene ikke sendte kvinner til fronten var ikke dette uhørt i krigen som helhet, og mye av kritikken rundt Battlefield V har tendert til misogyni fremfor en faktisk saklig debatt. Dessuten kan man alltid spørre seg hvorvidt spill som Battlefield V handler om historisk realisme i det hele tatt, eller om det bare er snakk om å ta utgangspunkt i en historisk setting for å fortelle fiksjonelle fortellinger basert på et autentisk bakteppe.

Så snart man har spilt noen timer av Battlefield V, og særlig enspillerdelen, kan man si at mye peker mot det siste og at forhåndskritikken ikke treffer og fremstår som urimelig. Battlefield V tar nemlig sikte på å fortelle noen av de mindre kjente konfliktene og operasjonene i krigens historie. For å gjøre dette har de diktet opp fiksjonelle rollefigurer, men settingen rundt er ekte. Dermed blir fiksjonen et middel for å vekke interessen for fakta, som igjen kan gi en større og dypere innsikt i en enormt stor og inngripende konflikt.

For oss nordmenn kommer dette særlig til syne i enspillerkapitlet Nordlys, som finner sted nettopp i Norge. Her følger vi to norske medlemmer av motstandsbevegelsen under en aksjon som gir dem kildematerialet som danner grunnlaget for tungtvannsaksjonen. Rollefigurene vi møter i fortellingen er så langt jeg vet ikke ekte, men som nordmann er det svært lett å kjenne igjen både aksjonen det er snakk om og Rjukan som område. Sistnevnte har Dice som vanlig skildret med flid og omhu, og det er ikke vanskelig å se at de her har gjort grundig research. De to andre kapitlene som er tilgjengelig ved spillets lansering, Under No Flag og Tirailleur, tar på sin side for seg britiske spesialstyrker i Nord-Afrika og senegalesiske soldater som kjempet under det franske flagget. Der det førstnevnte blir noe kjedelig er sistnevnte svært interessant, skjønt ut ifra en nordmanns perspektiv er det likevel noe særegent med Nordlys-kapitlet. Når et spill tross alt har hyrt norske og tyske skuespillere til å snakke norsk, enten det er med vestlandsk dialekt eller tysk aksent når man spiller en nazioffiser stasjonert i Norge, er det noe spesielt og unikt ved det i spillsammenheng.

Historiedelene av Battlefield V fremstår imidlertid som korte, etter formelen og uten de spennende utfordringene. Dice har forsøkt å introdusere snikeelementer i disse sekvensene, uten at dette nødvendigvis taler til spillets fordel. Jeg skulle gjerne sett et spill hvor enspillerdelen av Battlefield V kunne stått i fokus, og med litt mer arbeid og sentral plass i spillet kunne dette blitt svært lovende.

Likevel er det flerspillerdelen folk flest spillet Battlefield for, og her får man akkurat det man forventer. Man kan kjempe mindre slag med rundt åtte spillere på slagmarken samtidig, eller man kan bryne seg på enorme kamper på historiske slagmarker som rommer 64 spillere og går over flere runder. Balansen føles bedre enn Battlefield 1, og her er det selv åpent for folk som er midt-på-treet å gjøre en innsats for laget. Muligheten for å redde falne lagkamerater opp igjen slik at de kan kjempe videre er også en fin bonus. Også i flerspillerdelen er fokuset på de mindre kjente områdene fra krigen, og nok en gang spiller Norge en stor rolle. Her er Fjell 652 og Narvik blant områdene man kan kjempe på, og nok en gang skal Dice ha ros for sitt ekstremt gode blikk for detaljer og autentiske fremstilling av miljøene.

Det hele ser og låter selvfølgelig aldeles strålende ut. Dice har en tendens til hele tid skyve på grensene for hva som er teknisk mulig å få til, og få spill kan skimte med mer lekker og realistisk grafikk enn Battlefield V. Lys og skygge har særlig fått et solid byks opp, i hvert fall hvis man er i besittelse av de nyeste grafikkortene og kan aktivere ray tracing. Funksjonen gjør at lyseffekter skaper realistisk gjenskinn i glatte overflater som stein, metall, glass og lignende, hvilket betyr at man i praksis kan se andre spillere i gjenskinnet av en bil. Ray tracing har riktignok ikke fungert like godt som forhåndsdemonstrasjonene skulle tilsi, og selv har jeg heller ikke kraftig nok maskin til å aktivere funksjonen, men selv med «bare» et GTX 1080-grafikkort ser Battlefield V aldeles strålende ut.

Samtidig kommer man ikke unna at Battlefield V er nok et Battlefield-spill, med alt dette innebærer. Man vet akkurat hva man får, men man får heller ikke mer enn det. Det hele ser nydelig ut og er engasjerende en stund, men har man ingen bekjente å spille sammen med er det lite her som holder på deg i lengden. Battlefield V følger formelen til punkt og prikke, og formelen fungerer absolutt godt, men det mangler samtidig det lille ekstra som trengs for å skille spillet ut fra den skarpe konkurransen flerspillerspillmarkedet har i dag.

Det er ikke så mye å si om Battlefield V, egentlig. Det er et Battlefield-spill, noe som er moro nok for en stund, skjønt for min del har det ikke nok ved seg til å holde på meg i lengden før jeg går tilbake til Star Wars: Battlefront II, Titanfall 2 eller Overwatch. Likevel har jeg lyst å slå et slag for spillet, for det er utrolig moro å se hvordan Norge og Rjukan blir presentert i spillet. Det er fantastisk å høre ekte norsk i et spill, selv om det føles litt uvanlig samtidig. Den norske fjellheimen får fremstå med all sin prakt, og for de av oss som har lest eller studert Rjukan og tungtvannsaksjonen er det flott å se hvor nøye Dice har vært med detaljene i landskap, arkitektur og lignende. Mens norske filmer om krigen blir sett av et fåtall, er dette et spill som blir spilt av millioner og som kan åpne veien til vår krigshistorie for flere. Det tenker jeg er både flott og noe å være stolte av. Rollefigurene i Battlefield V-historien er kanskje fiktive, men motstandskampen var ekte og fortjener en plass i folks bevissthet.

Score: 7/10

Thrawn: Alliances

Helt siden Disney kjøpte opp Star Wars-lisensen har jeg hatt som mål å lese alle Star Wars-bøkene som kommer ut i den nye kanon (samt noen av de gamle bøkene). Den nyeste boka i rekken kom i august, men det er først nå jeg har tatt meg tid til å lese Thrawn: Alliances.

Storadmiralen Thrawn har en særegen plass i Star Wars-seriens utvidede univers. Det var på mange måter med boka Heir to the Empire fra 1991, den første boka i Thrawn-trilogien, at Expanded Universe i det hele tatt ble en etablert greie på 90- og 2000-tallet. Det hjalp selvfølgelig at den blåhudede og rødøyde Chiss-generalen er kald, kynisk, usannsynlig smart og analytisk av natur, og Thrawn er fortsatt en av de kuleste Star Wars-rollefigurene som ikke har dukket opp i filmene.

Da Disney erklærte at alt det gamle materialet i Expanded Universe ikke lenger var for kanon å regne var det mange som sørget over Thrawns «bortgang.» Heldigvis sørget Disney for å reintrodusere rollefiguren med stort sett den samme personligheten i tredje sesong av animasjonsserien Star Wars: Rebels. I fjor fikk dessuten Timothy Zahn, forfatteren bak Heir to the Empire, skrive en ny bok med Thrawn i hovedrollen. Thrawn: Alliances er den andre boka fra Zahn om den nye Thrawn.

Boka er satt rett etter sesong 3 av Rebels, og forteller om hvordan Thrawn og Darth Vader må jobbe sammen for å utforske en - ja, du gjettet det - uro i Kraften. Boka fortelles over tre tidsperioder. Hovedhistorien er satt til "nåtid" hvor vi følger Vader og Thrawns reise for å kartlegge forstyrrelsen Keiseren har kjent på, og vi får komme tett innpå den anspente relasjonen som hele tiden dirrer mellom de to storhetene i Imperiet. Den andre fortellingen vi følger er historien om den gang Thrawn og Vader møtte hverandre for første gang, bare at den gang var galaksens stormakt en republikk og ikke et imperium, Vader het Anakin Skywalker, og konflikten sto mellom republikk og separatister den mye omtalte Klonekrigen. Den tredje fortellingen finner sted samtidig som den forestående og har Anakins kone Padmé i sentrum. Denne forteller om ekspedisjonen hun la ut på som førte til at Anakin måtte reise på leting etter henne og dermed møtte på Thrawn.

Samspillet mellom de tre historiene løses på kløktig vis, og Zahn viser at han fortsatt mestrer å skrive gode Star Wars-bøker selv tjuefem år senere. Særlig moro er det å lese partier hvor Zahn trer inn i Thrawns indre refleksjoner og Vader/Anakins visjoner som han får gjennom Kraften. Selv om Thrawns evne til å se det infrarøde spektrum og dermed lese kroppsspråk bedre enn vanlige mennesker er av en svært annerledes natur enn Kraften, klarer likevel Zahn å skrive på en måte som viser at Thrawn og Vader er svært like på mange måter, til tross for sine ulikheter og vesensforskjeller.

Noen roligere partier møter vi selvsagt på underveis i boka, og de delene av boka som foregår under Klonekrigen taper etter hvert noe momentum, men alt i alt er dette en av Star Wars-bøkene som befinner seg på den øvre delen av skalaen. Dessuten er den langt bedre enn Zahns forrige bok, som dessverre ble litt tam i lengden. Med Thrawn: Alliances er Zahn imidlertid tilbake i storform, og vi kan bare håpe at mannen fortsatt har mange nye historier å komme med, det være seg om Thrawn eller andre rollefigurer i galaksen langt, langt borte.

Dødsstjerner: 4/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, Phasma, Canto Bight og Last Shot og Most Wanted.