lørdag, januar 31, 2015

Lørdagsgodt, uke 5

Lørdagen er igjen over oss, og så langt har dagen gått med på å skrive en anmeldelse for GR. Tar jeg ikke helt feil, slippes anmeldelsen neste uke, so stayed tuned.

I løpet av uka som har gått har jeg varmet litt opp til det kommende Toto-albumet som lanseres i mars, pluss Gabriel Iglesias-showet 30. mai som jeg har kjøpt billetter til. Noen andre godsaker har jeg også funnet på YouTube. God helg!







fredag, januar 30, 2015

Super Smash Bros. for Wii U

2014 var året hvor Nintendo virkelig skulle satse på de store merkevarene sine. Til Wii U fikk vi spill som Mario Kart 8 og Donkey Kong Country, mens 3DS-spillere fikk nye titler i kjente serier som Pokémon og Kirby. Det var derimot ett spill som Nintendo-spillere skulle få tilgang til, uavhengig av plattform: Super Smash Bros.


3DS-spillere fikk starte herligheten et stykke tidligere enn Wii U-spillere, og kunne bryne seg på slåssespillet allerede i september. Det var likevel tydelig at det håndholdte formatet begrenset konseptet, ikke minst fordi spillet gjør seg best i flerspillerformat. Men omsider kom november, og det var på tide å teste spillet slik det skal testes: Med venner i sofaen samlet rundt en TV som trykker febrilsk på knapper.


Kaos for åtte
Mange følte ved kjøp av 3DS-versjonen at den håndholdte utgaven først og fremst føltes som en oppvarming til Wii U-versjonen. Etter å ha tilbrakt en del timer med Wii U-versjonen, blir ikke dette inntrykket mindre. Grunnprinsippet er selvfølgelig det samme, men skalaen, gjennomføringen og presisjonsnivået er av en helt annen art.

Fortsatt har vi 49 spillbare figurer, og fortsatt handler det hele om å velge seg en Nintendo-figur for å banke livskiten ut av motstanderen. Den umiddelbare forskjellen man legger merke til, er at utvalget opplåste rollefigurer er større fra starten av i Wii U-versjonen enn 3DS-versjonen. Her er det tydelig at man ønsker å kaste spillerne ut i ilden fra første stund. Det er i og for seg moro nok det, men det skader ikke for oss å utforske litt og låse opp nye spillere heller. Uansett er utvalget av rollefigurer, baner, musikk og detaljer fortsatt i toppklasse, og det er som vanlig herlig å kunne bryne seg på denne potpurrien av Nintendo-historie fra de siste 30 årene (selv om noen av de spillbare figurene fortsatt føles litt overflødige – ja, jeg ser på deg, Dark Pit!).

Deretter legger man merke til at utvalget av baner er forskjellig fra 3DS-versjonen. Den håndholdte versjonen av spillet hadde et baneutvalg basert på Nintendos håndholdte titler, og kunne dermed skimte med baner inspirert av f.eks. The Legend of Zelda: Spirit Tracks. I Wii U-utgaven har man derimot satset på en mye større skala, i tillegg til at man også henter inn en del baner fra tidligere spill i serien. Også i Wii U-versjonen kan samtlige baner spilles i to modi: en normal utgave hvor kaoset får råde, og en Omega-utgave hvor det ikke kommer inn noe fra bakgrunnen inn i selve banen og forstyrrer kampen, og hvor hull og lignende midt i banen er borte. Noen av banene er knøttsmå, mens andre baner er ekstremt store – nesten så store at det blir vanskelig å se hva som foregår, selv i full HD på en 42-tommers TV. Utvalget er stort, men noe slår meg: ingen av banene har foreløpig klart å gi meg den helt store åååh-følelsen jeg hadde forventet. Misforstå meg rett: Banene er velutviklede og gjør jobben sin utmerket, men spørsmålet er om banene i seg selv er så minneverdige som en kunne håpet på.


Internett fungerer
At noen av banene i Wii U-utgaven er så store som de er kommer godt med, for Wii U-utgaven disker opp med en modus hvor man kan være hele åtte spillere til sammen. Som om en firespillermodus ikke var kaotisk nok i utgangspunktet, kan må nå legge til dobbelt så mange spillere – men kun lokalt og ikke over nett, vel å merke. Under en firespillerkamp er det fortsatt mulig å beholde en viss oversikt og vite hva man gjør, dersom man har trent seg litt opp gjennom årenes løp. I en åttespillerkamp kan man bare glemme dette. Med så mange spillere og så mye som skjer på en gang, skal det godt gjøres å ha en fullstendig oversikt. Og samtidig er det vanskelig å unngå at humøret løsner og stemningen stiger når man kaster seg ut i et slikt kaotisk hurlumhei. Åttespillerdelen er nok ikke den beste modusen for turneringsspilleren, men det er definitivt en ekstra bonus for morospilleren.

For turneringsspilleren kan det derimot være lukrativt å ta seg en tur i nett-delen av spillet, hvor man endelig kan bryne seg mot motstandere over hele verden i en internettmodus som faktisk fungerer. Der 3DS-versjonen slet med forsinkelser og trege kamper, flyter alle kampene sømløst i Wii U-utgaven (i det minste hver gang jeg har forsøkt meg). Også her er det to hovedmodi det går i: For Fun og For Glory. Den førstnevnte lar spillerne herje løs på hverandre på normale baner med alle hjelpemidler og gjenstander tillatt, mens den andre plasserer spillerne på Omega-versjonene av baner og uten hjelpemidler. I tillegg kan Wii U-versjonen skimte med noen former for turnerings- eller konkurransemodi over nett, men disse forblir så langt utestet.


Nok å finne på
Unike modi i Wii U-versjonen skortet det ikke på, selv om noen av dem må sies å være mer vellykkede enn andre. Smash Tour, en funksjon hvor man spiller en brettspillignende greie, blir fort kjedelig, selv med flere spillere på laget. Event Mode, hvor man må bryne seg på forskjellige enkeltoppdrag med gitte betingelser, er hakket mer moro, ikke minst fordi en del av oppdragene baserer seg på humor grunnfestet i spillfigurenes bakgrunnshistorier og lignende. I Special Orders kan du ta imot oppdrag fra Master Hand og Crazy Hand, spillets to bosser, og ved å satse litt ekstra kan du vinne desto bedre premier. Alt dette er med på å forlenge spillets levetid og gi deg ekstra trening.

Men heldigvis slipper man lenger å bryne seg på de klassiske delene alene. Nå kan man ta med seg en venn på Classic Mode, All Star Mode og lignende, noe som betyr at man kan samle trofeene for alle spillbare figurer dobbelt så fort. Dette øker også den sosiale faktoren rundt spillet, ettersom man får bryne seg på utfordringer sammen i stedet for kun å kjempe tilfeldige kamper mot hverandre.


Flust av kontrollmuligheter
Men alt dette svarer imidlertid ikke på det mest avgjørende spørsmålet: Hvordan er spillbarheten i Wii U-versjonen? Vel, sammenlignet med 3DS-versjonen er det i det minste et hav av muligheter.

Det mangler ikke på kontrollvalgmuligheter i Wii U-versjonen. Du kan velge mellom Wii U GamePad, Pro Controller, Wiimote, Wiimote med Nunchuck, Classic-kontrollen og Classic Controller Pro, for ikke å glemme at man kjøpe Gamcube-kontroller-adapter (hvis du finner en, vel å merke) som gir mulighet for å koble til hele fire GC-kontrollere til spillet. Og dersom du har en 3DS med Super Smash Bros. attåt, kan du koble den til Wii U-versjonen av spillet og bruke 3DS-en som håndkontroll. Uansett hva man måtte foretrekke, har man gått langt for å sørge for at det finnes kontrollsystemer for enhver smak. Visse endringer kan man også gjøre selv, så her bør man kunne ende opp med et oppsett som fungerer for nettopp deg, noe som selvsagt er alfa og omega for turneringsspillere av Super Smash.

Hva presisjonsnivået på spillet angår, er dette et langt steg opp fra det vi så i Super Smash Bros. Brawl til Wii. Wii-spillet føltes alltid en smule tregt og «sluggish», og hadde uforutsette og ukontrollerbare faktorer som at man plutselig kunne skli og snuble mens man løp over banen. For spillere som hadde vendt seg til Gamecube-utgaven, et spill som fortsatt spilles på konkurransenivå, var dette som et mareritt å regne. Dette har utviklerne tatt på alvor, og det er lett å se at Super Smash Bros. for Wii U fort kan bli en ny konkurransefavoritt. Mulighetene er store, tempoet er høyt, og presisjonsnivået er beundringsverdig.


Ny klassiker?
Super Smash Bros. for Wii U har kommet for å bli. Her er det mer enn nok å bryne seg på, enten du bare spiller lokalt hjemme i stua sammen med venner, terper på komboer og utfordringer alene en mørk vinterkveld, eller ønsker å bryne deg mot de beste av de beste over internett. Med høyt presisjonsnivå og et solid utvalg av kontrollmuligheter er dette et spill som kan og bør spilles i mange, mange år fremover.

Score: 9/10

PS: Super Smash Bros. for Wii U tar i bruk Amiibo-figurene, som er plastfigurer man kan kjøpe i butikk og deretter synkronisere med spillet ved hjelp av NFC-felt. Denne funksjonen har jeg imidlertid ikke fått testet.

lørdag, januar 24, 2015

Lørdagsgodt, uke 4

For meg begynte helga denne uka allerede torsdag kveld. Avspasering er en fin ting.

Uka har gått som normalt, og både quiz, Gamereactor-spilling og jobb tar som normalt det meste av tiden. Hverdagen er med andre ord tilbake.

Vi kjører et par videoklipp for å runde av uka. God helg!



lørdag, januar 17, 2015

Om 17. januar, tjue år senere

Det er helt absurd å tenke på at det i dag er hele tjue år siden Japan ble snudd på hodet. 17. januar 1995 ble Kobe i Japan rammet av det store Hanshin-jordskjelvet, det mest kostbare jordskjelvet på den tiden. Skjelvet, som målte 7,2 på Richters skala, kastet en hel by ut i katastrofen og krevde livet av over 6.000 mennesker, enten som følger av skjelvet direkte eller som følger av å bli fanget i brannene som fulgte. Et skjelv som ble et vendepunkt for en hel by, og alle oss som bodde der. Et skjelv som markerer et veldig tydelig og uglemmelig før og etter.

I dag, tjue år senere, er det lite i Kobe som minner om episoden. Byen er mer livlig enn noen gang, og yrer av liv, muligheter og aktivitet. Det ligger en slags trøst i dette: selv de mest ødeleggende naturkrefter kan bøtes på, og med tiden leges mange av de synlige skadene og sår. Men opplevelsene vil nok aldri glemmes av dem som en gang var der, og for de som mistet sine kjære (noe som heldigvis ikke gjaldt oss) vil nok savnet heller aldri gå helt bort.

17. januar vil alltid være en merkedag i min kalender. I år føles den noe mer spesiell enn ellers, fordi opplevelsen ligger så fjernt i tid og samtidig så nært i minnet.

Noe overdramatisering og TV-overdrivelser til tross: Denne dokumentaren gir noen interessante glimt (og ekte videoklipp fra nyhetsbildet de dagene) av det store skjelvet.

torsdag, januar 15, 2015

Child of Light

Det franske spillstudioet Ubisoft har det siste tiåret markert seg som et av bransjens største, ikke minst takket være bestselgende serier som Far Cry, Assassin’s Creed og fjorårets store (dog skuffende) tittel Watch Dogs. Dette har imidlertid ikke hindret Ubisoft fra å forsøke å tenke spill i mindre skala enn dem vi har blitt vant til. Kanskje er det noe av Rayman-røttene til selskapet som skinner gjennom denne tanken?

Selv om 2014 fort kan bli husket som året hvor Ubisoft lanserte det ene halvferdige og problematiske spillet etter det andre, bør de også huskes for et mindre, melankolsk og velkomponert spill. Dette spillet heter Child of Light.

Gjenopprette lyset
Året er 1895, og stedet er Østerrike. Den unge hertugdatteren Aurora har mistet sin mor, og våkner en natt ikke i sin egen seng, men på et alter i en mystisk og eventyrlig rike. Aurora får snart vite at landet hun har våknet opp i heter Lemuria, og landet har tette bånd til Auroras mor. Lemuria har mistet både sol, måne og stjerner, som alle har blitt tatt til fange av den mørke heksen Umbra, og det faller på Aurora å befri og gjenopprette lyset til Lemuria.

På sin ferd gjennom Lemuria skal Aurora imidlertid slippe å reise alene. Underveis møter hun flere følgesvenner, den ene merkelige skapningen etter den andre. Den levende lyskulen Igniculus hjelper henne fra starten av, men senere skal Aurora også stifte bekjentskap med en narr, en gnom og en antropomorf mus, bare for å nevne noen av dem.

Historien i Child of Light er ikke den mest originale. Man kan til en viss grad ane hvor det hele vil fare hen, og mangelen på karakterutvikling hos mesteparten av persongalleriet trekker også ned. Samtidig handler det ikke så mye om historiens originalitet, men desto mer om stedene historien tar deg med til og skikkelsene du møter underveis. Karakterutviklingen mangler kanskje, men dette hindrer likevel ikke Child of Light fra å presentere deg for mange sjarmerende innbyggere av Lemuria.

Hva sjarm angår, kommer vi heller ikke unna at hele spillets historie fortelles på rim. Det hele føles som å sitte og spille en moderne tolkning av dr. Seuss iblandet kreative nødrim og krumspring av André Bjerke med et snev av brødrene Grimm-undertoner. Child of Light forsøker først og fremst å fremstille seg selv som et moderne eventyr, noe det også langt på vei klarer.

Levende eventyrbok
Med spillene Rayman Origins og Rayman Legends introduserte Ubisoft oss for den herlige grafikkmotoren UbiArt Framework, som kan dataanimere bilder som skannes inn i motoren uten behovet for store mengder koding. UbiArt gir en unik mulighet til å la tegnede bilder komme til live, noe som også var kilde til store doser sjarm i Rayman-spillene. UbiArt benyttes også i Child of Light, et eksperiment spillet lykkes godt med. I Child of Light har Ubisoft å legge seg på en stilart som skal gi spillet et delvis japansk preg. Med tanke på at mine assosiasjoner når jeg ser grafikken går til japanske billedbøker og eventyrbøker jeg hadde som barn, må en kunne si at de lykkes med dette. Her er det ikke snakk om den ekstreme, karakteristiske stilen vi kjenner fra nyere japansk anime. I stedet legger Child of Light seg på en subtil linje med en behagelig og estetisk vakker tegnestil som nok vil appellere til langt flere.

Appellere vil nok også musikken gjøre. I likhet med den visuelle stilarten er spillets musikk tilbakelent og lite dominerende. Selv om dette er behagelig og passer godt overens med spillet i sin helhet, skulle en kanskje likevel ønske at den turte litt mer. Det blir fort litt for mye av det samme når det kommer til det musikalske bildet, og et litt mer dristig lydspor kunne fort vært til Child of Lights fordel. Noen vil nok også savne stemmeskuespill utover fortellerstemmen som av og til dukker opp, men personlig kjennes aldri dette som et stort savn.

Savner variasjon
Rent spillmekanisk sett er det lite som skiller Child of Light fra tradisjonelle rollespill. Man kjemper mot monstre, og hvem sin tur det er til å angripe bestemmes av et Active Time Battle-lignende system kjent fra Final Fantasy IVs dager og utover. Den store forskjellen er at siste del av tidslinja som bestemmer hvem sin tur det er til å angripe, er farget med en annen farge enn resten av linja. Dersom en blir angrepet når en "befinner" seg på denne linja, blir en rykket tilbake på tidslinja og angrepet man har begynt å forberede avbrutt. Dermed kan det lønne seg å tenke strategisk og ikke bare denge løs på samme fiende hele tiden, men skifte mål etter hvor i løypa de måtte ligge.

I hovedsak spiller du som Aurora og en av hennes følgesvenner. Sammen slår dere fiender, går opp i nivå og lærer dere nye egenskaper. Hver følgesvenn har sine spesielle evner og egenskaper, så å rullere på dem under kampene kan være en fordel. Det er imidlertid flere av rollefigurene som fort havner i bakgrunnen, og her savnes det bedre karakterutvikling. De varierte monstrene man møter underveis gir også kampene en viss variasjon, men det kan samtidig fort få følelsen av å være gjentakende og lite variert. Litt mer variasjon i kampene, kombinert med et større utvalg av angrep og utvikling av nye angrep, kunne fort plassert spillet enda høyere på skalaen.

Smått og samtidig stort
Alt i alt er det imponerende hvor mye man faktisk får for pengene i Child of Light. De ti timene pluss man bruker på spillet er stappfullt av innhold, og til å markedsføre seg som et såpass lite spill er Child of Light mettet med innhold og kvalitet. Ubisoft viser med spillet at størst ikke alltid betyr best, og at små, vakre eventyr kanskje er det vi trenger mer av fra store selskaper som dem også i våre dager.

Score: 8/10

lørdag, januar 10, 2015

Lørdagsgodt, uke 2

Det er lørdag, og i motsetning til forrige uke er jeg faktisk frisk denne lørdagen. Det betyr overskudd til å finne frem noe snacks fra det store internett. God helg!



torsdag, januar 08, 2015

Om spillåret 2015 og forventninger

Uttrykket «godt nytt år» har vært høyst diskutabelt så langt i min bok, ettersom jeg ble syk ganske tidlig i det nye året. Men sykdommen er over, kreftene begynner å komme tilbake og med det også overskuddet. Da kan det passe å kikke litt nærmere på hva vi har i vente i spillåret 2015.

2014 var på ingen måter tidenes spillår. Mange stortitler ble utsatt til neste år, andre stortitler ble lansert fulle av feil, og flere av de store titlene som skulle innfri holdt rett og slett ikke mål. 2014 ble også i stor grad preget av den foregående konsollgenerasjonen som fortsatt nekter å dø, og for min egen del er jeg redd for at mange spill i 2014 rett og slett led under det faktum at de skulle lanseres både til forrige (PS3/360/Wii) og nåværende konsollgenerasjon (PS4/XBO/Wii U). Nettopp derfor er det knyttet stor spenning til spillåret 2015. Her skal vi endelig få se stortitlene som kun er ment for nåværende konsollgenerasjon, og dermed er det også lov å håpe på større, sikrere og bedre spillopplevelser.

Med alle spillene som ble utsatt fra 2014 til 2015, blir det fort vanskelig å skulle bare velge ti titler. Men for min del er det nok disse ti titlene det knyttes mest spenning til i år:


10. Mirror’s Edge 2
DICE er kanskje mest kjent for Battlefield-serien, men med Mirror’s Edge viste de at de også mestrer andre sjangre. Parkour-spillet med de klare, skarpe fargene ga oss virkelig en annerledes spillopplevelse, og det er egentlig en skam at vi har måttet vente så lenge på en oppfølger. Forhåpentligvis får vi denne gangen servert et litt mer oversiktlig spill med et litt bedre kampsystem for de tilfellene hvor det ikke lenger er mulig å løpe fra motstanden, men utover det vil vi bare ha mer av det som gjorde eneren så bra.

9. No Man’s Sky
Det er bare noe med dette verdensrom-utforsknings-spillet som virker så grenseløst appellerende. Et tilnærmet uendelig antall planeter. Evig langt mellom hver spiller. Utforskertrangen får fritt spillerom. If you can see it, you can travel to it. No Man’s Sky kan virkelig bli spillet som gjør at jeg fyrer opp PS4-en min, som ellers bare står og støver ned.

8. Mighty No. 9
Jeg innrømmer det med én gang: Så snart Mighty No. 9 ble kjent på Kickstarter, spyttet jeg i en aldri så liten slump med penger til prosjektet. Kanskje ikke så rart, med tanke på at vi her snakker om en åndelig oppfølger av Mega Man-serien – fra mannen som skapte Mega Man, til og med. Betaen har så langt vært tilfredsstillende, og dette kan fort bli en indiefavoritt i 2015.

7. Uncharted 4: A Thief’s End
Det er Nathan Drake, og det er hans første eventyr på PS4. Hva mer trenger vi å vite? Jo, om det blir bra eller ikke. Nei da, jeg bare tuller – selvfølgelig blir dette bra.

6. Bravely Second
Bravely Default til 3DS er rollespillet jeg aldri klarer å legge fra meg. Det er spillet jeg fortsatt plukker opp med jevne mellomrom for å komme stadig lenger på min andre gjennomgang av spillet. Det er, til tross for det så absolutt plagsomme Groundhog Day-elementet, et knakende godt spill. Gleden var derfor stor da Square Enix annonserte en oppfølger, og forhåpentligvis får også vi i vest stifte bekjentskap med dette eventyret i løpet av 2015 (spillet lanseres i Japan 23. april).

5. Batman: Arkham Knight
De to Arkham-spillene fra Rocksteady er intet mindre enn legendarisk gode. Arkham Origins fra et annet studio jeg ikke gidder huske navnet på var derimot skuffende. Gleden er derfor stor over at Batman nok en gang befinner seg i Rocksteadys stødige hender, og det er bare å gjøre seg klar for Lynvingens siste eventyr med studioet – denne gangen med Batmobile. Rocksteady har valgt å droppe lansering av spillet til forrige konsollgenerasjon, noe jeg bare tror vil gi oss en langt mer finslipt og veltilpasset opplevelse.

4. The Witcher 3: Wild Hunt
Den mørke og dystre Witcher-serien fra Polen, hvor alle valg man tar i beste fall er moralsk diskutable, nærmer seg sitt siste klimaks med det tredje og siste spillet. Nok en gang får vi et spill som ser sylskarpt ut, og denne gangen virker Geralts eventyr å bli langt mer åpent enn tidligere. To gamle ringrever fra serien gjør også sitt inntog i dette siste spillet, og med Nilfgaard-imperiet på fremmarsj er det duket for krig, dobbeltspill, forræderi, vanskelige valg og ikke minst monsterjakt, enten monstrene ikler seg menneskeham eller ei.

3. Metal Gear Solid V: Phantom Pain
Få spillserier har vært så gode til å plassere deg på slagmarken og samtidig være så kritiske til krig og krigsmaskineriet som Metal Gear Solid-serien. I fjor fikk vi en liten smakebit på det femte kapitlet i spillserien i form av Metal Gear Solid V: Ground Zeroes. I år gjør vi oss klare for det hele og fulle eventyret i form av Metal Gear Solid V: Phantom Pain, et spill som grafisk sett ser intet mindre enn fantastisk ut.

2. Star Wars: Battlefront
Endelig. Endelig skal vi nok en gang få kaste oss ut i våre favorittslag fra vår favoritt-filmserie. Endelig skal vi nok en gang skape våre egne, episke slag i knivskarp konkurranse mot venner på LAN-party. Endelig skal vi få kjempe på krigens slagmark med lyssabel i hånd. Og ikke minst: Endelig skal vi se hvordan Star Wars: Battlefront vil utarte seg med Battlefield-motoren og -utviklerne i førersetet. 2015 er et år som står i Star Wars’ tegn, og det gjør meg absolutt ingenting.

1. The Legend of Zelda for Wii U
Mye kan sies om Zelda-spillene, men én ting er i hvert fall sikkert: Hvert spill i serien går alltid en utsøkt balansegang mellom den gamle, tradisjonelle formelen og nye, kreative ideer som forsøker å snu den gamle, tradisjonelle formelen på hodet. Det er ingenting som tyder på at Zelda-spillet til Wii U vil endre på dette, og i et år hvor Mario tar seg en velfortjent pause er det opp til Link å gjøre 2015 til Nintendos år. I løpet av 2014 var Wii U og PC de to plattformene jeg brukte mest tid på. Mye tyder på at 2015 blir en reprise av dette, ikke minst når Zelda-spillet gjør sin ankomst.


Andre hete poteter: The Legend of Zelda: Majora’s Mask 3D, Final Fantasy Type-0 HD, Final Fantasy XV (lov å håpe på en 2015-lansering) The Order: 1886, Splattoon, Yoshi’s Woolly World, Captain Toad: Treasure Tracker, Xenoblade Chronicles X, Code Name: S.T.E.A.M., Bloodbourne, Resident Evil: Revelations 2, Star Fox Wii U og fortsettelsene av 2014-serier som Dreamfall Chapters og Game of Thrones.

lørdag, januar 03, 2015

Dead Ingar Day: Syk start på 2015

Det er vel strengt tatt ingen som planlegger å starte et nytt år med å bli sengeliggende med omgangssyken. Men slik ble det altså en gang for meg. Satser på å komme sterkere tilbake neste uke.