lørdag, august 30, 2008

Sommerens bøker.

Vel å merke har jeg ikke fått lest like mange bøker denne sommeren som den forrige, men noen bøker har det blitt. Her er noen kjappe refleksjoner:

Good Omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman (1990).
Begge forfatterene er meget kjent for å skrive parodiske og satiriske bøker. Good Omens er inten unntak. Boka parodierer i første rekke alle slags bøker og filmer som omhandler apokalypsen og relaterte ting. Det hele selvsagt i fullstendig bibelsk ukorrekt form. Og godt er det, ellers kunne man ikke ledd av slikt. Men fordi Pratchett og Gaiman gjør det på sitt vis, var det flere ganger jeg måtte anstrenge meg skikkelig for ikke å bryte ut i latter på offentlige steder (buss, flyplass o.l.). Ikke den beste av Gaimans bøker, men riktig så underholdende lesning var det likevel (som f.eks. når Death utbryter "I HAD NOTHING TO DO WITH IT!" under quizspørsmålet "Når døde Elvis?").

Jehovas Vitner - hva lærer de? av Olav Skjerpe (1970).
En gammel bok jeg kjøpte på loppemarked på Fjellhaug for et års tid siden, men noe teologisk lesning må man jo bedrive selv i ferien. Og bokas alder til tross, så var innholdet veldig nyttig. Her får man en fin oversikt over Jehovas Vitners historie fra begynnelsen av, deres lære, hva som skiller dem fra tradisjonell luthersk lære og deres holdning til omverdenen og andre kirkesamfunn. Nyttig.

Krig av Knut Nærum (2004).
Hvorfor gikk Norge til krig mot Nederland i 2005? Fordi det virket som en god idé der og da. En satirisk bok av en av Norges morsomste menn og forfatteren (sammen med Are Kalvø), som med en lekende tone beskriver hvordan en politisk bagatell etterhvert bygger seg opp til å bli en ganske så alvorlig konflikt. Og alt sammen pga skøytesport, gaudaost og en båttorpedering. Nokså god lesning denne også, selv om Knut Nærum kanskje er morsommere muntlig enn skriftlig.

The Gunslinger av Steven King (1982, første boka i fantasyserien The Dark Tower).
Etter første boka i en fantasyserie på syv sitter jeg egentlig igjen med fint lite informasjon om hva serien egentlig handler om. Vi leser om revolvermannen/the gunslinger (som lyder navnet Roland), som er på noe som kan gi inntrykk av et hevntokt. Han jakter på The Man in Black, som er en representant for The Dark Tower. Men nøyaktig hvorfor Roland gjør dette, hva The Dark Tower egentlig er og hva som er forbindelsen mellom Roland og tårnet er en gåte, selv etter første boka.

Man skulle tro at med så mye forvirring skulle en i det minste sitte igjen med en stor bunke karakterbygging. Men dette er det skremmende lite av til å være King. Både personskildringene, oppbyggingen og miljøbeskrivelsene er etter min (ydmyke?) mening skremmende dårlige til å komme fra Kings hånd.

Miljøet er det som får mest ros fra min side. Fantasy er litt diffus betegnelse på bokens sjanger; jeg føler at post-apokalyptisk western er et mer dekkende begrep. Så hvis det skulle friste, er det bare å prøve å lese. Den er ikke direkte dårlig, men om jeg kommer til å lee videre på serien gjenstår å se.

Donaldismen av Jon Gisle (1973, ny utgave fra 2006).
Sommerens mest geniale bok, uten tvil. Se fyldigere omtale her.

Bushido: The Soul of Japan av Inazo Nitobe (1900).
Bushido er kort og godt den japanske æreskodeks som samuraiene levde etter. Direkte oversatt betyr det noe slikt som "krigerens vei", og Nitobe skriver i denne boka hvordan denne kodeksen preger hele det japanske samfunnet, selv etter samuraitidens ende. 100 år senere vil jeg si at denne boka fremdeles kommer med nyttige innspill for forståelsen av japansk kultur og mentalitet, men du skal få lov å slite deg gjennom et tungt engelsk språk for å lese hele boka.

Drageløperen av Khaled Hosseini (2003).
Om Donaldismen er sommerens mest geniale og morsomme bok, er Drageløperen en god andreplass og sommerens mest overraskende bok. Som en debutroman er Hosseinis skildring av Afghanistans fall og den afghanske gutten Amirs oppvekst og voksne liv svært godt skrevet. Lett språk, engasjerende historieformidling og rørende skildringer av vennskap, svik og skyld. Her får vi også innblikk i hvordan afghansk kultur utartet seg før sovjetisk og talibansk styre kom inn i bildet. Det hele summeres til en god bok, og jeg forstår godt hvorfor Hosseini blir så kollektivt rost som han blir.

Det ble visst noen bøker tilsammen likevel, når jeg fikk tenkt meg om. Da gjenstår det bare å skrive ned noen tanker om sommerens musikk (dersom det er av interesse), men det får jeg ta senere.

torsdag, august 28, 2008

Årets agurk?


Den 28.august 2008 kunne VG Nett melde:

Mange giftet seg 7.7.2007.


Det er jo fint at VG Nett viser oss at de er informerte om det åpenbare og det gamle...

tirsdag, august 26, 2008

En Gud for de svake.

Bjørn Are skrev et omfattende innlegg i går om denne kronikken i Aftenposten.

Ta deg tid til å lese begge to. Selv skriver jeg ikke så mye ekstra: Ikke har jeg tid, og ikke har jeg særlig mye å tilføye.

En nostalgivandring.

I går kveld fullførte jeg det som antakeligvis er min åttende eller niende gjennomspilling av det alltid så herlige spillet The Legend of Zelda: Ocarina of Time. Jeg kan dessverre ikke diske opp med et konkret antall, slik som Misp (som tydeligvis har hatt en årlig gjennomgang av dette spillet, noe jeg også akter å begynne med), men jeg tror at åtte/ni gjennomspillinger burde være ganske korrekt. Hva får så en som meg til å spille det samme spillet gang etter gang, selv om jeg kan (så godt som) alle hemmelighetene og spillet for lenge siden er utdatert?

Jeg begynner med å korrigere meg selv: Ocarina of Time er på ingen måte utdatert. Grafisk er det kanskje gammelmodig å se på, men hva kan man vel forvente av et ti år gammelt spill? Og jeg er villig til å påstå at til å være et ti år gammelt spill, så er Ocarina of Time særdeles vakkert grafisk sett. Det er eksempelvis vesentlig forskjell på grafikken i Ocarina of Time og Final Fantasy VII, til tross for bare ett års forskjell mellom de to spillene (FFVII kom ut i 1997). I en tid da 3D-spill var et relativt nytt konsept, flyter grafikken i Ocarina of Time ufattelig bra, uten å være klumpete på samme måte som f.eks. Super Mario 64 (1996/1997). I tillegg var kampsystemet skikkelig actionpreget: Hele systemet hvor man kunne sikte seg inn på motstanderen og sirkle seg rundt ham samtidig som man holdt på siktet var ganske så revolusjonerende. Grafisk sett er spillet altså standardsettende, om man ser rent historisk på det.

Spillets oppbygning er også, slik jeg ser det, langt ifra utdatert. Igjen satte Ocarina of Time standard for sin tid. Den gradvise utforskningen av land, fjell, skoger og templer; main quest kontra side quests; den vide, store geografien som er skapt kun for å skape miljø...alt stemmer. Det er alltid noe du ikke har gjort i spillet, alltid noe du kan oppdage. Det er vel noe av det som gjør spillet verdt å ta fatt på igjen og igjen.

De to store høydepunktene i spillet er likevel det som betyr mest for meg: Historien og musikken. Historien er kanskje ikke den mest originale innen sin sjanger, men den kan sannelig engasjere. Vennskap, episke kamper, tidsreise, jakten på ultimat makt og en nasjons skjebne. Det er stort, ingen tvil om det. Midt oppi dette dukker den skjebnebestemte helten opp, helten som uten å nøle tar en hel nasjons fremtid på sine skuldre. Det som engasjerer ekstra er karakterenes utforming. De gode er gode og sjarmerende, de onde er onde med en skikkelig ondskapsfull attitude. Mange av bossene er rett og slett fabelaktige (mine to favoritter -bortsett fra Ganondorf - er uten tvil Dark Link og Volvagia). Dernest er det musikken. Fremdeles regnes soundtracket som et av tidenes ti beste spillsoundtrack, og musikken må fremholdes som (kanskje) det definitive høydepunktet i Koji Kondos karriere. Noe av det som fremdeles får meg til å frydes hver gang jeg spiller spillet, er bl.a. å ri inn i Gerudo Valley for første gang og høre den karakteristiske musikken.

The Legend of Zelda: Ocarina of Time er uten tvil det spillet som har påvirket meg mest i mitt liv. Spillet lærte meg hva jeg ønsker av et spill, og lærte meg at spill er mer enn bare underholdning. Det er kunst. Det er kultur. Og det er noe som engasjerer deg på det mentale og emosjonelle plan.

Ingen over, ingen ved siden. Selv ikke ti år etter dens utgivelse. Fremdeles tidenes beste spill i mine øyne (og fremdeles det spillet med høyest gjennomsnittsscore på Gamerankings).

mandag, august 25, 2008

Sommerens spill.

Sommeren er definitiv over for min del. Nå er det 5.Mosebok og Johannesevangeliet som gjelder for min del. Derfor er det på tide å se tilbake på noe av de kulturelle inntrykk jeg har fordøyd i sommer. Første post blir om sommerens spill. Deretter følger bøker og til sist musikk (tror jeg).

Fire Emblem: Radiant Dawn (plattform: Wii).
Ah, Wii-spillet jeg ventet på så lenge. Likevel tok det litt tid før jeg kom igang med det (pga tidsnød). Kunne spillet innfri mine forventninger, som oppfølger til ett av de bedre Gamecubespill?
Ja, jeg vil påstå spillet innfrir, selv om det ikke er like bra som forgjengeren. For det første er det rett og slett for langt. Etter endt gjennomspilling hadde jeg 51 aktive spilletimer, og det er bare den spilletiden som er lagret (altså ikke medregnet continues). Med fire historiebolker som utover spillet blir gradvis mer vevd sammen, er det mer enn nok å holde styr på. Derimot liker jeg hvordan figurene i de forskjellige historiebolkene etterhvert blir tvunget til å slåss mot hverandre, slik at du nærmest kan teste hvor godt du har trent dine forskjellige figurer. Dernest er spillet litt for likt forgjengeren rent grafisk. Noen forandringer er det gjort, men ikke de helt store endringene.
Positivt sett er det derimot at historien, med sine utrolige vendinger og kompleksiteter, er svært engasjerende. Dette er ett av varemerkene til Fire Emblem-spillene, og gjør således dette spillet til et trygt kjøp. Forutsatt at du har spilt forgjengeren, vel å merke, for ellers kan spillet bli mer forvirrende enn det som godt er.

Final Fantasy XII: Revenant Wings (plattform: DS).
Final Fantasy XII var en av de siste store titlene til PS2, og selv spilte jeg gjennom det i vår. PS2-spillet var bra, men hvordan ville den portable oppfølgeren utarte seg?
FF XII: RW er i det store og det hele en skuffende opplevelse. Bortsett fra noen vakre - men akk så få - cut-scenes nå og da, er grafikken merkverdig dårlig. Pixlene lar seg bokstavelig talt telle, og det burde være unødvendig på en DS. I tillegg er spillet ikke et rollespill i tradisjonel FF-forstand, men heller et slags strategispill. Påkall vesener som skal slåss for deg, kjør på fremover mot fienden og håp på det beste. Noe system er det jo, men det letteste er rett og slett å kjøre alle sammen inn i en mølje. Ikke mye taktiske finesser, med andre ord. I tillegg er spillet stort sett altfor lett. Det er egentlig bare siste bossen som er noe vanskelig og tidkrevende, alle andre klarer man stort sett på første eller andre forsøk. Så egentlig kan man bare spare seg for tiden det tar å spille gjennom spillet (ca. 30 timer), det er rett og slett ikke verdt det (derimot må jeg si at jeg gleder meg til dette FF-spillet til DS).

Ellers har det blitt spilling av spill som Mario Kart Wii og Super Smash Bros. Brawl. Og akkurat nå holder jeg på med nok en gjennomspilling av The Legend of Zelda: Ocarina of Time. Men det skal jeg heller skrive mer om en annen dag.

søndag, august 24, 2008

Dead Ingar Day: Human Tetris

Egentlig ikke så veldig "dead" om dagene, det er bare tett program. Bli-kjent-tur. Lesing. Småting som må handles. Nyheten om at disse to har satt bryllupsdato. Pianospilling. Så blog har det ikke blitt mye tid til.

Jeg har for så vidt visst det lenge, men Ylvis-brødrene skal bli noen av de første til å innføre et japansk programkonsept til Norge. I Norge heter programmet "Ylvis møter veggen", på nettet er det bare kjent som "Human Tetris". Hvis du lurer på hva det går ut på, så ta en titt på videoen.

Følg med i neste uke. Da skal jeg skrive om...et eller annet...

onsdag, august 20, 2008

Prince Caspian - soundtracket.


Dette er et innlegg jeg har tenkt lenge på at jeg burde ha skrevet, så omsider har jeg fått tatt meg sammen og gjort det. Det er flere grunner til at jeg har lyst å skrive om soundtracket til Prince Caspian. En av dem er fordi en av de første "anmeldelse"-postene jeg skrev på denne blogen, etter dens spede begynnelse for to og et halvt år siden, var om soundtracket til den forrige Narnia-filmen. En annen grunn er at det er altfor lenge siden det har vært en skikkelig musikkpost på denne blogen som ikke omhandler Toto, Queen eller andre band fra gammelt av.

Soundtrack er en musikksjanger jeg liker. Den passer så godt til forskjellige anledninger, samtidig som at veldig mange har et forhold til musikken i filmer de liker. Det er også vesentlig forskjell på de forskjellige soundtrack-komponistene. John Williams er av den storslagne, pompøse typen som kaster store barokkorkester ut i impresjonistisk-inspirert musikk. Hans Zimmer har sansen for å blande tradisjonelt med elektrisk, og er svært gjenkjennelig på den gjennomtrengende bassen som alltid går igjen.

Komponisten bak Narnias musikk, Harry Gregson-Williams, er elev av Hans Zimmer. Likevel velger han å legge seg på en helt annen linje, en egen linje som skiller seg fra sin læremesters. Gregson-Williams holder seg unna elektriske instrumenter, her er det akkustisk som teller. Likevel er det en helt annen stil enn John Williams og hans barokkiske stil. Gregson-Williams kjører mindre horn og flere strykere. Dette fungerer på sin måte svært bra til Narnia, synes jeg, ettersom Narnia hverken er et særlig pompøst verk (f.eks. i forhold til Ringenes Herre) eller en actionpreget film (slik filmene Hans Zimmer komponerer for ofte er, f.eks. The Rock og The Dark Knight). Det er også fin flyt i musikken i dette albumet, en mye bedre flyt enn i det forrige. Musikken "sitter bedre", vil jeg påstå. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal utdype det siste, men jeg kan jo nevne at de fem første sporene har jeg rangert med fire (av fem mulige) stjerner i Media Player. Det tror jeg vitner om en glede over å høre på musikk som er variert, dramatisk og velflytende. Det skal likevel nevnes at den gode følelsen og flyten forsvinner noe utover plata, så første halvdel er betrakelig bedre helhetsmessig enn den andre halvdel.

Mye av de samme temaene som ble introdusert i første filmen, dukker opp igjen på en eller annen måte igjen i dette soundtracket. Dette gjøres ikke ved direkte kopiering, men snarere ved hjelp av en fin innveving av det gamle med det nye. Slik blir noe av musikken kjent, men samtidig ny.

På slutten av plata finner vi så fire vokalsanger skrevet for filmen. Disse var (i mine ører) svært dårlige på det forrige albumet. På dette albumet har kvaliteten hevet seg noe, men det er fremdeles ikke høydepunktene på plata. Men jeg ville ikke droppet dem ut denne gangen, for noen av dem er faktisk greie å høre på.

Konklusjon: En fin plate i samlingen. Kanskje ikke for alle, men dette vil nok avhenge mest av personlig smak. 5/6.

mandag, august 18, 2008

Darth Vader: En YouTube-kavalkade.

Star Wars-preget som jeg fremdeles er etter å ha sett gjennom gamletrilogien, har jeg sett litt på hva YouTube har å by på av Darth Vader. Resultatet har vist seg å by på mye morsomt.

Darth Vader VS Japanese Police.



Darth Vader Musical av Andrew Lloyd Vader.



Og følgetongen Darth Vader in Love.



Dersom noen derimot skulle være i Muppets-humør, anbefaler jeg en tur innom Einars blog. Kan anbefales på det varmeste (advarsel! Du vil få Beaker på hjernen).

595.

En liten innsidetitt på min nye residens, Fjellhaug rom nr.595:

Bed, games and music.

Rommet i sin "helhet" (dvs så mye som jeg fikk inn på ett bilde av gangen).

Skrivebordet. Her vil de fleste fremtidige bloginnlegg bli skrevet.

My new pride and joy in life. Yamaha Clavinova CLP240.

Samme skjønnheten fra en annen vinkel.

Kvalitet.

Dette vil bli flittig brukt fremover. Svært fornøyd.

Pene, pene tangentene.

fredag, august 15, 2008

Om kultur-Norge: Epilog.

Dagens gladnyhet: The Gathering, hvis fremtid var sterkt truet av en ufortjent momsskatt (som jeg skrev om her), ble i dag fritatt momsplikten. Hele saken leser du her.

Selv har jeg reist fra Askøy og Bergen idag. Nå er jeg tilbake på Fjellhaug. Rom i 5.etasje, hvilket vil si større plass å boltre seg på. Eget kjøleskap på kjøkkenet, og større skapplass. Nesten ferdig med utpakkingen, nå gjenstår stort sett bare å koble opp det elektriske og sette sammen elpianoet som kommer over fjellet i morgen. Mer følger.

PS: Nå som jeg har stor plass, betyr det også at det er lettere å ta imot besøk. Hint hint...

torsdag, august 14, 2008

Dead Ingar Day: Alfabetisk selvbiografi.

Min broder Harald har åpnet for den som vil av leserne sine å skrive sin alfabetiske selvbiografi. Siden jeg aldri svarte på den forrige utfordringen hans, føler jeg meg forpliktet til å gi meg ikast med denne. Og selvsagt, siden vi er brødre blir noen av feltene noe like.

A: Astrid mamma-san. B: Bård pappa-san. C: Creationist før, evolusjons-creationist nå. D: Donaldist. E: Engelskbeherskende. F: Final Fantasy-musikkelsker. G: Google-slave (kjører både Gmail, Google Reader og Blogger). H: Hanshin Tigers-fan. I: Internatboende (for øyeblikket). J: Jordskjelvutsatt Japanmisjonærbarn (burde forklare det meste). K: Kristen kristendomsstuderende kaffemann. L: Lesehest. M: Mangaleser. N: Norgesboende siden 1996. O: Osloboende. P: Pianist. Q: Q-kildenysgjerrig (takk til Oskar Skarsaune for det) og Queen-mann. R: Rastløs Rammstein-lytter. S: Singel sanger (det måtte jo komme med et eller annet sted). T: Toto-entusiastisk, Tolkien-fanatisk tegneserieleser. U: Ung teologispire (ingen sammenheng med magasinet ved nesten samme navn for øvrig). V: Vordende misjonær? Hvem vet? W: World of Ingars opphavsmann. X: Xenu-fascinert, om ikke akkurat fan av teorien. Y: Yngstemann. Z: Zelda-spiller til min død! Æ: Ærlig til det irritable. Ø: Østens mann. Å: Åpenbart gal (på en god måte).

Verre enn det var det ikke. Utfordringen står herved åpen, men gir en ekstra oppfordring til Misp, Margot, Sveinung, Hallvard og Einar om å følge opp posten.

mandag, august 11, 2008

Star Wars i originaldrakt.


Jeg har hatt litt fritid også i sommer, imellom UL og jobben. Noe av denne fritiden har gått med på å se gamletrilogien av Star Wars nok en atter en gang. Men denne gangen var det noe spesielt over det: Jeg har nemlig sett filmene på DVD slik de kom ut på kino i sin tid mellom 1977 og 1983. Vi snakker altså om Star Wars slik de var før George Lucas fikk stormannsgalskap og teknofili og begynte å legge til ting i de gamle klassikerne. Så nå er jeg sikker: Han Solo skjøt først.

Jeg husker første gang jeg så filmene som barneskoleelev (dessverre husker jeg ikke det eksakte året, men det var i det minste i perioden 5.-7.klasse engang), og hvordan jeg ble fengslet av filmene. Den dag i dag overrasker det meg hvordan de filmene fremdeles har denne effekten. Star Wars var også blant de første filmene som fikk meg skikkelig interessert i filmmusikk. Det er altså ikke rent lite de har hatt å si for min del.

Det store Star Wars-spørsmålet jeg alltid kommer tilbake til, er hvilken av de tre filmene som er best? Fra liten av var alltid Return of the Jedi favoritten. De to siste årene har The Empire Strikes Back vært favoritten. Nå, etter å ha sett gjennom den siste av de tre filmene, er jeg neimen blitt litt usikker igjen. Til de (mange) Star Wars-fans som leser blogen, sier jeg bare: Kjør debatt!

Til slutt: På slutten av Return of the Jedi kunne jeg ikke la være å tenke på denne videoen. Men filmen viste seg å ende slik jeg var vant med det, og godt var det.

søndag, august 10, 2008

Farvel sommerjobb.

Kl 17:42 idag sa jeg farvel til min siste japanske gruppe på Flesland mens de gikk inn til sikkerhetskontrollen. Hvilket betyr at jeg er offisielt ferdig med årets arbeid for Miki. Hvordan kan man bedre feire en slik begivenhet enn med is? Haagen-Dazs Cookies & Cream sådan. Ho ho (oisann, begynner jo nesten å låte som et kvinnfolk her...).

Til neste år vil jeg søke andre jobber. Tre somre har det blitt i Miki nå, og det er egentlig mer enn nok. Nå er jeg lei. Ikke av japanerne, av de koselige gamle damene og det fantastiske folkeslaget. Men av bransjen og all bussreisingen som en slik jobb innebærer. Så dersom dere vet om noen som trenger en firespråklig sommerarbeider til neste år, så er det bare å tipse meg.

fredag, august 08, 2008

Om kultur-Norge.

Den alltid så trofaste leser av World of Ingar, Misp/Christer, har nylig skrevet en post om Norges største dataspillsamling, The Gathering. For de som ikke vet det, så er The Gathering et dataspillarrangement som hver påske arrangeres i Vikingskipet i Hamar. Da kommer dataspillere fra hele Norges land og sitter sammenstuet i Vikingskipet flere dager til ende. Norges desidert største LAN-party, kan man gjerne si. TG (som The Gathering så gjerne kalles) har pågått siden tidlig på 90-tallet og har vært et bra alternativ for dem som er lei av snø og ski når påsken kommer.

Men nå kan det kanskje være slutt. TG har fått streng beskjed av Skatt Midt-Norge om at billettinntektene deres må det nå betales moms på. Ikke bare det, men det kreves også tilbakebetaling av moms på forhenværende års billettinntekter, noe som gir TG en regning på nesten millionen. For et nullprofittsarrangement som TG kan det med andre ord bety begynnelsen på slutten.

Grunnen til at TG plutselig er blitt momspliktig, er at Skatt Midt-Norge har slått fast at spill ikke kan defineres som kultur, og derfor er det momspliktig. Og her er vi ved stridens kjerne. For før TG ble arrangert i år, nærmere bestemt i mars, fastslo kulturdepartementet (med Trond Giske i spissen) at spill må defineres som kultur (den fulle rapporten finner du her). Trond Giske var klar på at spill må defineres som kultur på lik linje som film, musikk osv (VG 07.03.2008). Og til tross for at rapporten hadde sine flauser og ble noe kritisert i begynnelsen, slo den i det minste fast at spill er kultur. Det betyr også at spillarrangementer må regnes som kulturarrangement, og dermed skulle TG strengt tatt blitt fritatt moms. Det velger da altså Finansdepartementet å overkjøre, til tross for Kirke- og Kulturdepartementets rapport.

Saken er derfor interessant, av to karakterer: For det første gjelder det spørsmålet om definisjonen av spill og spillarrangementer. Hvis TG blir nødt å betale moms for sitt arrangement (noe som mest sannsynlig vil bety slutten for arrangementet), burde det strengt tatt bety at alle større LAN-partyer må betale skatt, ihvertfall hvis de blir så store at man må selge billetter. Det er rett og slett en sentral strid om hvordan man ser på spill. Er spill kultur på lik linje med billedkunst, opera, film, fotball osv? Hvis svaret er ja, så har Finansdepartementet et problem. Hvis svaret er nei, må Kirke- og Kulturdepartementet revidere sin rapport, og TG-saken burde settes på vent til rapporten er ferdig bearbeidet. For det andre har saken en politisk viktig side. Kan ett departement velge å ignorere et annets rapport? Her er det snakk om Kirke- og Kulturdepartementet på den ene siden og Finansdepartementet på den andre siden. At Finansdepartementet ikke er klar over spillrapporten som kom i mars, tviler jeg sterkt på. Dette er jo et av hovedargumentene TG og KANDU bruker i sin ankesak. Snakker vi derfor inkonsekvens fra politisk hold? I så tilfelle er det nærmest litt skremmende, da kan jo ingen kulturarrangementer føle seg trygge.

Selv om jeg aldri har vært på TG følger jeg saken med stor interesse, både pga dens politiske og spillrelaterte karakter. TG er et ypperlig alternativ for dem som ønsker å pleie sin interesse sammen med likesinnede, selv om dette kanskje ikke er like mainstream som andre aktiviteter. Er det ikke plass til et slikt mangfold i lille Norge?

-Hardware.nos artikkel.
-VG.nos artikler om The Gathering


PS: Dersom det skulle av en eller annen grunn være uklart hva jeg mener som saken, så burde etikettene for denne posten gi et lite hint.

torsdag, august 07, 2008

Ny utforming - for andre gang.

For andre gang i World of Ingars historie har jeg valgt å endre blogens utforming. En innser etterhvert at man må gjøre noen grep for at blogen din ikke skal bli for lik alle andre. Dette prøver jeg først og fremst å sørge for på det rent innholdsmessige, men det er også noen designmessige tak man kan ta.

Det jeg har gjort nå er:
-Brukt en ny Blogger-mal. Den gamle skulle egentlig bare midlertidig, men har nå rukket å vare et helt år.
-Lagt til noen nye bloger på leserlisten, samt fjernet flere. Til dere som er fjernet eller som ikke er med: Kriteriet for å stå på den lista er å ha en blog som blir oppdatert jevnlig nok, eller at du kommenterer slik at jeg registrerer at du leser blogen min. Forøvrig leser jeg flere bloger enn dem som står nevnt her på siden min, de er bare matet inn i Google Reader. Hvis du føler at ditt navn mangler på lista mi her på blogen, legg igjen en kommentar slik at jeg kan fikse det.
-Lagt inn ny tegneserie nederst på blogen. Denne kommer antakelig til å bli jevnlig byttet ut, og da sannsynligvis med en ny M-stripe. Følg med!
-Endret fargen på Blogger Bar øverst på sida.
-Lagt til og fjernet noen av "mine nettsteder."
-Oppdatering: Lagt til "Sitatet" i sidekolonnen av blogen. Dette heter verken "dagens," "ukas" eller "månedens" sitat, fordi det kan skifte rett som det er.

Noe eksperimentering med siden blir det kanskje fremover, men alt i alt har jeg funnet frem til et design jeg kan leve med en stund. Gi gjerne din dom i kommentarfeltet.

onsdag, august 06, 2008

Om messianske tegneserier.

Under UL i forrige uke kom jeg over den noe omtalte(?) Manga Messias (Manga Messiah på engelsk og Messiah på japansk, heretter forkortet MM). Som navnet tilsier formidler den Bibelens evangelier i det japanske tegneserieformatet. Morsomt at jeg skulle finne denne boka under UL, ettersom første gang jeg leste om prosjektets spede begynnelse var under UL i Fredrikstad i 2005 (MM kom ut på engelsk i 2006). Glad som jeg er i manga tok jeg en sjanse og kjøpte denne boka. Så er spørsmålet: Hvordan er Manga Messiah?

Det skal nevnes innledningsvis at jeg allerede har et sterkt forhold til evangeliets budskap i tegneserieformat, da i Peter Madsens penselstrøk i boka Menneskesønnen. Jeg sier tegneserie, men akvarellserie passer vel bedre om den boka. Som dere kanskje allerede har skjønt, vil selvsagt MM og Menneskesønnen herved bli noe belyst i forhold til hverandre.

Først MM. Det første som slår meg er at serien er i farger. Dette er til en viss grad uvanlig for manga, men ikke uhørt. Det at produksjonen er iverksatt at et amerikansk forlag kan kanksje forklare grunnen til dette. Viktigere er det derimot at MM er ført i streken av japanere, noe som (i mine øyne) gjør det til genuin manga. Streken er på mange måter ganske så klassisk manga-stilen. Hår i alle regnbuens farger, klare øyne (men ikke så veldig store, slik manga ofte er kjent for), ekstremt overdrevne ansiktsuttrykk, samt en dramatisk strek er alt inkludert. Visuelt sett er den altså godt gjennomført. Det må likevel påpekes at MM har mye dialog i forhold til de rent "praktiske" handlingene. Selvsagt er dette nødvendig i et prosjekt hvor hele evangeliet skal komprimeres slik at bibelfremmede kan forstå det, men i en typisk manga er det sjelden med så lange og fyldige dialoger. Så det spørs hvordan japanerne vil motta dette.

I den norske utgaven reagerte jeg ganske snart på språkdrakten. Den norske utgaven av MM er gitt et veldig lett, uformelt og nytt språk. Dette gjør at de "direkte" sitatene fra Bibelen er svært sprikende i forhold til hvordan vi er vant med dem. Om dette er bare noe som har skjedd gjennom Hermons norske oversettelse eller om dette ligger til grunn fra den engelske utgaven av, vet jeg ikke. Det jeg vet er at når jeg leser den japanske utgaven, er språket på mange måter mer av en karakter man er vant til å lese i en vanlig bibel, uten at det gjør MM tung å lese (noe forenklet er den selvsagt). Dette kan like gjerne ha med et ordfattig norsk språk som svak grunntekst å gjøre. De som evt leser den engelske utgaven er velkommen til å berike meg mer om dette.

MM får frem den bibelske dramatikken, og evangeliet står klart. Det er stort å lese om bergprekenen, Jesu taler mot fariseerne og om korsfestelsen. Slik sett scorer MM full pott; den innfrir prosjektmålet sitt med glans. Det at Bibelhenvisningene står nederst på siden kan også bidra til økt Bibelinteresse.

Så noen sammenligninger mellom MM og Menneskesønnen. Det er særlig to punkt jeg vil trekke frem. hvorav det første er humor. Til tross for sine andre kvaliteter må det kunne sies at Menneskesønnen inneholder lite humor. Under lesningen av MM er det flere ganger jeg har trukket på smilebåndet og humret for meg selv. Man får rett og slett inntrykk av at det å vandre med Jesus må til tider ha vært en oppmuntrende opplevelse. Og det tviler jeg ikke et sekund på at det må ha vært, samtidig som det må ha vært usigelig spennende og til tider dramatisk. Det andre punktet er den visuelle stilen på Djevelen, Satan, under Jesu fristelse i Matt 4. I Menneskesønnen ser Satan ut som et mørkt negativ av Jesus, og symboliserer da The Dark Side (som man vil si det på fint på Star Wars-sjargong). I MM er derimot Satan et kuttekledd vesen med mørke vinger. En fallen engel, rett og slett, og det er jo slik Satan ofte beskrives i teologisk sammenheng. Begge skildringene er svært gode, og gir hver sin dybde til Satans karakter. Det må også trekkes frem at når Satan prøver å friste Jesus i Getsemane fra å fullføre den frelsesgjerning han er satt til, svarer Jesus med å knuse hodet på en slange med foten sin, en klar henvisning til den første av alle Messiasprofetier i 1.Mos 3:15. Hvor mange som kommer til å ta denne koblingen er en annen sak, men det er ihvertfall en artig detalj å ta med.

Det er morsomt å se hvordan to såpass like prosjekt som MMog Menneskesønnen kan ende opp så forskjellig. Der MM nærmest er for fyldig, er Menneskesønnen mye mer snever i sitt utvalg. Det er selvsagt også vesentlig forskjell rent visuelt mellom dem to, så hvilket av de to seriebøkene man vil foretrekke vil avhenge av smak. Personlig holder jeg en knapp på Menneskesønnen: Madsens akvareller bringer frem en dramatisk dybde i Jesu liv som MM mangler. Begge kan dog absolutt anbefales varmt. Hvilken man velger kommer alt i alt an på hvilken stilart man er mest komfortabel med.

Men hvem sier at man må velge? :-)

NEXT - Forlaget bak Manga Messiah.
Peter Madsens nettside.
Manga Lifes anmeldelse av Manga Messiah.

mandag, august 04, 2008

Dead Ingar Day: We Will Rock You.


Egentlig ville jeg skrive en slags anmeldelse av Manga Messiah idag. Men det får vente. Jeg har vært på fjordtur med japanere, og selv en hardbarket guide blir sliten etter 13 timer på jobb (da inkludert reise til og fra). Så, som tittelen sier, I am dead. Blogly, that is. Og hva pleier jeg å gjøre på slike dager? Jo, vi kjører YouTube. Gode, gode underholdningssiden. Alle Japan- og Queen-fans har noe stort i vente:-)

søndag, august 03, 2008

UL i bilder.

Jeg skammer meg. Så mange dager på UL, så få bilder. Det meste er fra turen til Preikestolen på onsdag, så dere får heller nøye dere med det.

















I morgen er det på jobb igjen. Jeg er trøtt nå, og skal tidlig opp. Derfor denne ordfattige posten. Vi får se hvordan det blir de neste dagene.