tirsdag, november 22, 2011

Om spillårets tapere 2011

En diskusjon som alltid går heftig for seg på slutten av et spillår er når anmeldere, spillere og utviklere begynner å diskutere «årets Spill» (med stor S, ja). Diskusjonen går gjerne for seg med tilnærmet religiøs fanatisme, og motstanderne blir enten klassifiserte som ignorante, kunnskapsløse, n00bs eller rett og slett bare dumme.

En kanskje mer interessant analyse man kan foreta seg er å se hvem som kan karakteriseres som «årets tapere» innenfor spillbransjen. Taper er et sterkt ord, men trenger ikke nødvendigvis bety at taperen i seg selv stiller med et dårlig produkt. Det kan være mye som gjør at noe eller noen innenfor spillbransjen fortjener et taper-stempel: Tidspunktet for produktlanseringen kan være uheldig, spillet kan være det enkeltspillet som trekker en ellers glitrende serie ned i søla, eller enkeltfaktorer kan resultere i at det som ellers er et genuint bra produkt går på trynet.

Når jeg med dette erklærer Nintendo 3DS og Playstation Portable som årets tapere 2011, må man derfor ha denne definisjonen i bakhodet.

Personlig er jeg en glad eier og bruker av både 3DS og PSP. 3DS har riktignok hatt sine lanseringsproblemer og et noe slunkent spillbibliotek, men sistnevnte begynner å komme seg, og salgstallene så langt for 3DS er faktisk bedre enn de i sin tid var for DS. PSP har vært på markedet noen år nå, og det er fremdeles gode titler å hente til konsollen om man går tilbake noen lanseringsår.

Så hva er problemet, eller problemene som jeg egentlig burde si? Et radikalt forandret spillterreng og nedprioritering er to av stikkordene her.

At mobilspillene er i enorm fremvekst i Vesten så vi allerede i fjor. At antall mobilspillende mennesker skulle gå så kraftig opp på ett år var derimot overraskende. Nye tall viser at iOS og Android er de mest populære plattformene for håndholdt spilling i 2011, noe avhengighetsskapende spill som Angry Birds og Wordfeud må ta mye av æren for. Mobiltelefonene er en plattform som åpner for nye muligheter og nytt publikum, men som samtidig står i fare for å bli en spillboble som grunnet kvantitet fremfor kvalitet fort kan sprekke. Et sprekk som kan få større konsekvenser for spillmarkedet enn mobilspillenes introduksjon.
Mobilspill er i og for seg ikke noe nytt. I Japan har fenomenet lenge vært en legitim og anerkjent del av spillmarkedet. Det er likevel nytt at markedet er i internasjonal vekst, og kurven er brattere enn noensinne. Dette får konsekvenser for tradisjonelle håndholdte kjemper som Nintendo og Sony. Hvordan legitimerer man konsoller til godt over tusenlappen og spill til opptil 500 kroner, når mobiltelefoner man allerede eier kan tilby underholdning til stort sett under femtilappen?

Det er dette terrenget Sony møter nå i desember når de lanserer den håndholdte konsollen Playstation Vita i Japan. Timingen kunne mildt sagt ikke vært dårligere, men reelt sett har Sony ikke noe valg: Å kansellere en lanseringsklar konsoll kan umulig være billig. Likevel kan man umulig hevde at Sony har håndtert det håndholdte markedet anno 2011 på en god måte. PSP-markedet har så og si vært dødt i Europa, og selv har jeg ikke spilt noe nytt på konsollen siden Dissidia 012 ble sluppet i mars. Titler som Valkyria Chronicles III og Final Fantasy Type-0 kan vi se langt etter i Vesten, og med dette er det klart at Sony signaliserer hva de synes om vestlige PSP-brukere.

Slik sett kan man påstå at Nintendo har taklet utgivelsen av 3DS på en bedre måte, ettersom det per dags dato lanseres både DS- og 3DS-spill. Likevel sliter Nintendo med den samme økonomiske utfordringen som Sony. Bedre blir det ikke av at begge selskapene er stasjonerte i Japan, en eksportnasjon som sliter med historisk høy valutakurs.

Løsningen for begge selskapene ligger i et enkel og samtidig vanskelig ord: Spillene.

Er spillene gode nok på en konsoll, bidrar det til å øke salget. Er det ingen spill som frister, kjøper man rett og slett ikke konsollen. 3DS manglet store lanseringstitler, noe som fikk konsekvenser. Likevel har fokuset på eksklusive serier med bred appell alltid vært Nintendos sterkeste kort, og fremdeles er jeg overbevist om at så lenge Nintendo og Sony gir meg gode titler til de håndholdte konsollene, er dette maskiner jeg er interesserte i.

Men dette bringer oss over på en annen problemstilling. Nintendos sterkeste kort er som sagt de eksklusive titlene, men intet kan bestå kun ved å fokusere på gammel storhet og ære. Nintendo lager fremdeles gode spill, men med unntak av Wii Sports og lignende Wii-titler samt noen tredjepartsspill har ikke Nintendo lansert en ny spillserie siden Pikmin, som i likhet med Gamecube feirer tiårsjubileum i år.

Ti år, det er lenge i spillbransjen det! Litt for lenge. Og dersom de håndholdte konsollene skal ha noen fremtid: Altfor lenge.

Det blir spennende å se om 2012 endrer på tilværelsen, eller om årets tapere er dømt til evig fortapelse...

mandag, november 21, 2011

Oh, Canada: En sniktikk hos Funcom

De av dere med god hukommelse husker kanskje at jeg var i Canada for en måneds tid siden på oppdrag for Gamereactor. Turen handlet rett og slett om å reise til Canada, delta på en forhåndstest av et spill, reise hjem igjen og skrive om spillet.

Frem til nå har jeg vært ganske hysj-hysj om hvilket spill det var jeg testet, rett og slett på grunn av hva man har lov til å avsløre og ikke (vi vil jo tross alt at folk skal lese artiklene våre, ikke dra dem ut av munnen vår). Men ettersom artikkelen både har blitt trykket i Gamereactor-bladet og senest i dag blitt utgitt på nettsidene våre, er det på tide å gi seg med hemmelighetsspillet.

Så for de interesserte: Værsågod, en forhåndstitt på det kommende norske online-spillet The Secret World, utviklet av ingen ringere enn norske Funcom (folka bak bl.a. Den Lengste Reisen og Drømmefall). Artikkelen kan leses her. God fornøyelse!

Bildet er tatt i Funcoms lokaler i Montreal, og Midgard var da navnet på rommet hvor vi satt og testet spillet.

torsdag, november 17, 2011

Om juleheftenes 100-årsfeiring

Forleden dag i forrige uke havnet det en interessant mail i innboksen min. Mailen var fra Egmont Serieforlaget, det største serieforlaget i Norge som gir ut serier som Donald, Fantomet, Pondus etc. Mailen gjaldt en invitasjon til en markering kalt "Tegneserien feirer hundre år i Norge", og var en invitasjon "til pressen" angående 100-årsmarkeringen for den første selvstendige tegneserieutgivelsen i Norge, nemlig et julehefte med Knoll og Tott fra 1911 (heftet het Knold og Tot i skole, og var fra den gang rampegutta gikk fast på skolen).

Jeg syntes invitasjonen var noe merkelig, ettersom den var "til pressen." Jeg tok kontakt med Gamereactor og spurte om de visste noe om dette, men der var de blanke. Jeg sendte mail tilbake og forhørte meg, og fikk svar om at invitasjonen var noe misvisende. De hadde nemlig også invitert "en god del bloggere, interesseorganisasjoner og andre som vi mener kunne være interessert i å komme på feiringen."

Så der har vi det. World of Ingar har nådd rosabloggenes rekker, og forfatteren kan herved stille seg i rekken med Voe og de andre kjendisbloggere. O gru!

Samtidig var det selvsagt unektelig morsomt å bli invitert som følger av å skrive en blogg som blant (mye!) annet viser en interesse for tegneserier. Og ettersom tegneserier, uavhengig av nasjonalitet, har en stor plass i mitt hjerte, takket jeg dermed ja til å bli med på arrangementet.

Det skulle vise seg å være en aldri så minneverdig begivenhet på Litteraturhuset i Oslo, hvor de fremmøtte ikke var mange (jeg tipper vi var 30-40 stykk i rommet), men hvor de fremmøtte virket både engasjerte og interesserte. Det var også mye interessant fakta å få servert innledningsvis. Juleheftene er et ganske særnorsk fenomen, der det selges halvannen million eksemplarer tilsammen årlig. De bestselgende heftene, som Knoll og Tott, Pondus og Donald, selger gjerne over 100.000 eksemplarer på knappe seks uker.

Program var det også. Størst var vel kanskje å få servert et særdeles festlig kåseri av Per Inge Torkeldsen om tegneserier. Han fortalte blant annet om hvordan han skrev eksamensoppgave i pedagogikk på lærerskolen om tegneserier, ettersom pedagogikk var verdens kjedeligste fag og fordi mannen (angivelig) leste tegneserier fremfor pensumbøker han aldri kjøpte. Et anerkjennende nikk fra min side. Han fortalte også om hvor greit det er for oss menn å samle på tegneserier (95% av tegneserie-samlere er menn ifølge ham selv). For, som han omtrentlig sa: "Damene samler bare på ting som fingerbøler, djupe tallerkner og porselenskatter som det ikke går an å få en komplett samling av. Mens menn samler på tegneserier fordi det går an å samle på dem og få en komplett samling. Og har man først kjøpt blad nr. 38, må man jo skaffe de 37 første også!" Så der har vi forklaringen.

Andre storheter som holdt foredrag og presentasjoner var Arild Midthun, den eneste norske Donald-tegneren, som blant annet har tegnet historier skrevet av Knut Nærum. Tormod Løkling, som bl.a. er ko-forfatter av flere av Knut Nærum-Donaldhistoriene og redaktør i Pondus, fortalte om arbeidet med julehefter og juleheftenes historie. Knut Nerheim Bergene, mannen bak enruterserien Canoot, fortalte om hvordan det har vært å jobbe med hele tre julehefter i år. Og Haakon W. Isachsen, redaktør i Egmont Serieforlaget, presenterte jubileumsboka Knoll og Tott: 100 år i Norge (som burde være en fin julegave for alle norske tegneserieentusiaster). En enkel servering, gavepakke med samtlige av årets 35 julehefter og mulighet til å ta en one-on-one-prat med de involverte hørte også med. At Arild satt i 1.etasje i Litteraturhuset etterpå og signerte sin nye Hall of Fame-bok var jo bare en ekstra bonus.

Kort oppsummert: Å bli invitert som en blogger til et tegneseriearrangement kan ikke sies å være annet enn stor moro.

En kort fotosession til slutt (tatt med mobilkamera, så beklager den dårlige kvaliteten):

Arild Midthun forteller om arbeidet med det helnorske Donald-juleheftet


Per Inge Torkelsen i sitt herlige kåseri om vårt forhold til juleheftene

En signerings- og tegnerunde med Arild ble det også tid til etterpå. Koselig prat hadde vi også.

onsdag, november 16, 2011

Batman: Arkham City

Da Batman: Arkham Asylum ble utgitt i 2009, kom spillet som en aldri så liten overraskelse. Fremfor å kjøre den klassiske linja hvor man laget et forhastet og elendig superheltspill basert på en eller annen filmlisens, fikk utviklerne i Rocksteady oppfylt sitt ønske om å bruke tid på å lage et ordentlig Batman-spill basert på tegneserieuniverset. Resultatet var et overraskende underholdende spill hvor Batman-tegneserien ble brakt til live på imponerende vis, og til tross for at Batman: Arkham Asylum ikke ble Årets Spill 2009 for min del, var det ikke langt unna.

En slik suksess kan man selvsagt ikke gå forbi uten å lage en oppfølger, og selv om Rocksteady kunne ha lansert oppfølgeren Batman: Arkham City i fjor, valgte de å utsette lanseringen med ett år for å finpusse på prosjektet. Resultatet er nok et Batman-spill som viser nattens ridder fra hans beste side, og som lett overgår det man ellers ser på superheltspill-fronten.

The Dark Knight is back in town!

Imponerende persongalleri
Når Batman: Arkham City sparkes i gang har det gått 18 måneder siden Joker kuppet Arkham Asylum og gjorde det til et fristed for de innsatte superskurkene. Hendelsene på Arkham-øya viste Gothams innbyggere at den psykiatriske institusjonen langt ifra opprettholdt den sikkerheten man skulle forvente, og som et resultat stilte Arkham-direktør Quincy Sharp til valg med løfter om å hanske opp med Gothams kriminalitet en gang for alle. Med en brakseier i ordførervalget oppfyller Sharp sitt løfte, og stenger av et stort område av Gotham for å gjøre det om til en kriminal-fangeleir. Resultatet er Arkham City, et inngjerdet byområde hvor de kriminelle får herje fritt innad, territorielle kriger er en del av dagliglivet og lovløsheten er hverdagskost. I sentrum for prosjektet står doktor Hugo Strange, en av de få skurkene i Batman-verden som kjenner Batmans identitet. Det er derimot tydelig at Strange har større planer for Arkham City enn dets nåværende stadium, og at Batman står i veien. Løsningen for Strange blir dermed å kidnappe Bruce Wayne og kaste ham inn i Arkham City, hvor mannen er fritt bytte for Arkhams skurker og superskurker. Det er her Bruces lange natt i Arkham City begynner, hvor han må skaffe til veie Batman-utstyret og løse Arkham Citys mysterium.

Rocksteady gjorde som sagt en stødig jobb med historien i Arkham Asylum, som i stor grad var basert på tegneserien ved samme navn. Jobben er ikke akkurat gjort noe dårligere i Arkham City. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at så godt som samtlige store superskurker innenfor Batman-universet dukker opp på ett eller annet tidspunkt i Arkham City, det være seg Joker, Harley Quinn, Penguin, Catwoman (som er en spillbar karakter), Mr. Freeze, Two-Face, Deadshot og mange, mange flere. Det herlige er likevel hvordan alle karakterene er vevd inn i Arkham City uten at de føles malplasserte eller overflødige, og hvordan alle er brakt til live gjennom fantastisk stemmeskuespill. Noen av karakterene er forbeholdt spillets sideoppdrag, slik som Riddler og Deadshot, mens flere av dem glir gradvis inn i hovedhistorien. Og hele tiden føles det bare så riktig. Den territorielle krigen som pågår innad i det nye Arkham-komplekset gir et naturlig spillerom for mange av de innsatte å boltre seg med sin egen agenda og mål, og naturlig nok vil hver og en av dem ha en bit av Batman. Det som imponerer mest er hvordan Rocksteady kan gå fra en skurk til en annen og likevel få det til som en naturlig del av spillets historie. Det flyter mye bedre enn det en turde å håpe i forkant, og betraktelig bedre enn hva man hadde fryktet.

Et stort minus som riktignok må påpekes er at Rocksteady ser ut til å slite med å avslutte spillet på en naturlig måte. Den siste timen inneholder litt for mange antiklimatiske øyeblikk til at den når helt til topps, sine klimatiske øyeblikk til tross. En annen faktor er at de til tider sliter med å skrive gode dialoger og replikker, og mye av praten i spillet kan fort oppfattes som forutsigbar og uoriginal. Det skal også sies at slutten inneholder svært mange kontroversielle hendelser og avgjørelser, som trolig vil diskuteres i det lange, brede og heftige på nettforum hvorvidt det kan anerkjennes som Batman-kanon eller ikke. Hvorvidt begivenhetene trekker spillet opp eller ned er opp til den enkelte spiller å avgjøre, men for min del ble det litt i det meste laget.

Catwoman og Joker er bare to av de mange superskurkene i Arkham City.

I'm Batman!
Arkham City er på mange måter likt Arkham Asylum. Det er Batman, du har mange kule våpen og angrep til disposisjon og det er mange skurker involvert. Den store forskjellen er at Arkham City er så mye, mye større. Der Arkham Asylum var forvist til en mindre anstalt på en liten øy, befinner man seg i Arkham City i et større og åpen bylandskap. Ikke helt ulikt Assassin's Creed, på mange måter. Samtidig er ikke Arkham City for stort, og det tar deg ikke mer enn et par timer å finne ut av hvor de viktigste stedene, bygningene og personene befinner seg. Sin begrensede størrelse til tross er det imponerende hvor innholdsmettet og variert spillet er. Områdene innad i Arkham City er svært forskjellige, ofte preget av superskurken som har overtatt lokasjonen. Flere områder krever dessuten at man vender tilbake senere med nye våpen dersom man ønsker å samle absolutt alt, uten at dette er påkrevd eller nødvendig i de fleste tilfellene (bare hvis du ønsker å fullføre spillet 100%).

Samtidig kjenner jeg at Arkham City er et spill som gir meg et oppriktig ønske om å faktisk samle, finne og utforske absolutt alt som er å finne i spillet. Hovedårsaken til dette må være den herlige stemningen som spillet gir, ikke minst på det audiovisuelle planet. Gotham er en mørk og dyster storby, og Arkham City gir deg det mørkeste og dystreste byen har å tilby. Spillet er mørkt, men ikke så kølsvart at man ikke ser noenting. Det er et lekkert mørke som kler kriminalbyen idet jeg som Batman kaster meg utfor en bygning, svever over de falleferdige høyblokkene og hører på den særdeles stemningsfulle musikken i bakgrunnen. Ja, Arkham City gir meg faktisk følelsen av at jeg er Batman, i mye større grad enn det forgjengeren gjorde. Det er bare å skru av lyset, skru opp lyden og la det audiovisuelle sette deg i ekte Batman-stemning.

Det handler om å snike seg på motstanderne når man er Batman.

Innholdsmettet
Våpen- og kampmessig har Batman både flere våpen og mer smidige bevegelser enn sist gang. Fremdeles er mye av utstyret fra forrige spill med, som muligheten til å henge fra en gargoyle og plukke opp skurker eller å bruke kappen til å gli gjennom luften. Samtidig har Rocksteady introdusert flere nyheter som er både morsomme og spennende å bruke, som isgranater eller et gevær som sender positive eller negative elektriske impulser. Nye bevegelser er også introdusert, blant annet den utrolig tøffe stupbombefunksjonen, som både kan benyttes for å holde seg lenger i lufta eller for å sende løs en sjokkbølge mot fiendene idet en lander. Havner man i en mano y mano-situasjon flyter kampene bedre enn i forgjengeren, uten at systemet trengte noen særlige forbedringer i utgangspunktet. Fremdeles kan man ane tendenser til knappemosing når det blir litt for mange motstandere å hanskes med, men bevegelsene kjennes av en eller annen grunn smidigere og kontrollene bedre enn før.

Når hoveddelen av spillet blir for mye av det gode eller du ønsker en smule variasjon, kan man ta en titt på databanken hvor samtlige av personene i spillet introduseres med flust av detaljer (bl.a. den særdeles nyttige biten hvor man får opplyst hviket Batman-nummer figuren dukket opp i for første gang), se på de fabelaktige illustrasjonsbildene i billedgalleriet eller gå løs på en av de mange utfordringene i Challenge Mode. Arkham City tilbyr deg variert og spennende innhold, som gjør at spillet har en utrolig lang holdbarhet.

Også i Arkham City må Batman bruke sine detektivegenskaper for å løse mysterier.

Et av årets beste
I 2009 imponerte Batman: Arkham Asylum. I 2011 serverer Batman: Arkham City det en ikke skulle tro var mulig: Et spill som er bedre på samtlige punkt. Det er større, mer spennnede, lekrere og en bedre hyllest til nattens ridder enn forgjengeren. I den store oppfølger-høsten som spillåret 2011 har vært preget av, er Arkham City noe av det beste man kan bruke tid og penger på. Heller ikke i år når Batman opp til noen Årets Spill-pris. Men det er neimen meg ikke langt ifra.

Score: 9/10

mandag, november 07, 2011

Om bibeloversettelser og Norge IDAG

Det er ikke mye som irriterer meg mer her i verden enn dårlig journalistikk, noe et blogginnlegg fra forrige uke også forsøker å sette ord på. En ting er å være uenig i sakens konklusjon eller premisser. Slikt skal man kunne diskutere i det offentlige rom, slik at det kan stå til gjenstand for saklige tilbakemeldinger og kritikk. En annen sak er det når hele journalistikken stinker av feil tilnærmingsmetode til problematikken, en fullstendig mangel på forståelse for problemstillingen og en tilnærmet propagandamessig skrivestil.

Sistnevnte argumenter er min generelle begrunnelse for ikke å lese Norge IDAG (heretter NID), en ukentlig trykksak (i utgangspunktet kalles produktet for en ukeavis, men jeg nekter å nedverdige andre kvalitetspregede ukeaviser med å kategorisere NID under denne sjangeren) utgitt av en Norges mest omdiskuterte personligheter innenfor kristne norske miljøer. Av natur er NID mer en form for propagandaskrift for redaktørens og venners synspunkter og høyst diskutable teologi. NID faller langt unna det man vanligvis karakterisere som dyptpløyende, god, saklig, drøftende eller analytisk journalistikk.

Men når det engang er slik at Fjellhaug får inn dette bladet og har det liggende på biblioteket, så hender det at jeg kaster et blikk på forsiden. Hovedsaklig for å bekreftet mine fordommer mot NID. Hovedoppslaget på det nyeste nummeret, hvor temaet tydeligvis er den nye bibeloversettelsen fra Bibelselskapet, fjerner ikke akkurat denne tvilen:
Slik bommet bibelselskapet
"Det Norske Bibelselskap har brukt 33 mill kr på å komme med en ny bibeloversettelse som går mot Troen - og en to tusen år gammel oversettelsestradisjon. Det gjelder jomfrufødselen - som før var belagt i den gamle kirkebibelen, fra Bibelselskapet med Jes 7:14. Slå den opp og les det. Her står jomfru."
En overskrift og inngress hvor det er mer enn nok å ta tak i, med andre ord. Resten av artikkelen fortsetter i samme spor, men det tar jeg etterhvert.

Det er ikke lite dramatisk når NID kan kaste en hel redaksjon med bibeloversettere, lingvister, forfattere og andre konsulenter på hedenskapens bål når selve Troen blir tatt ifra dem på grunn av oversettelsen av et vers, som også tidligere har skapt debatt.

La oss ta det hele fra begynnelsen: GT er i utgangspunktet skrevet på hebraisk, mens NT er skrevet på gresk, som var datidens verdensspråk jamfør dagens engelsk. På Jesu tid snakket man imidlertid ikke hebraisk i Israel, men aramaisk, og ingen av NTs forfattere (med unntak av Lukas) hadde gresk som morsmål, men derimot som sitt andrespråk (eller muligens tredje for den saks skyld). GTs grunntekster er som sagt på hebraisk, men rundt 3.århundre f.Kr. ble det utarbeidet en gresk oversettelse av GT kalt Septuaginta (som regel bare oppført som LXX, ettersom navnet betyr sytti). Det interessante er at når man leser NT-skriftene på gresk, vil man ved litt arbeid fort oppdage at når forfatterene siterer Skriftene (som er NTs måte å omtale GT på) skjer dette som regel på grunnlag av LXX-teksten. Lukas gjør det nærmest konsekvent, mens andre NT-forfattere følger diverse tradisjoner og regler idet de siterer GT.

Verset som er aktuelt for NIDs harme er Jesaja 7:14, et vers som ofte trekkes frem i argumentasjonen av Jesu jomfrufødsel. Her leser vi følgende (jeg siterer her fra Norsk Bibel 88, ettersom dette er oversettelsen jeg for tiden selv bruker):
Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.
Verset knyttes opp til Jesu fødsel i Matteus 1:22-23 (her siterer jeg fra 2011-oversettelsen):
Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss.
Så kommer vi til stridens kjerne: Teksten i Jes 7:14 lyder ikke likt på hebraisk og i LXX, og forskjellen ligger i ordet som tradisjonelt sett oversettes med "jomfru." Tar man utgangspunkt i LXX-teksten er dette ingen problem, ettersom ordet som her er brukt, παρθένος (parthenos), er det greske ordet for jomfru. Dette er også ordet som benyttes av Matteus (og som Bibelselskapet naturlig nok har beholdt; noe annet ville være dårlig oversetterarbeid). Problemet er at den hebraiske teksten bruker ordet הָעַלְמָה (ha-almah), som bokstavlig sett oversettes med "ung jente" (en engelsk interlineær oversettelse har her brukt det passende ordet damsel).


Her står enhver oversetter som tar utgangspunkt i alt som heter lingvistikk, kildekritikk og oversettelsesarbeid, overfor et problem. Skal man ta utgangspunkt i størst mulig overensstemmelse mellom Matteus-evangeliet og hans kilde, eller skal man gå direkte til begge skriftenes grunntekst og grunnspråk? I Bibelselskapets tilfelle har man valgt det siste, noe de flere steder har gjort et godt arbeid med. Her skal de særlig ha skryt for de poetiske profettekstene som Jesaja, hvor språklige virkemidler som alliterasjon, et vanlig virkemiddel innenfor eldre poetiske tradisjoner (alliterasjon er et svært vanlig virkemiddel i bl.a. norrøn dikterkunst). Dette er en form for ros som NID glatt hopper over.

Oversettelse er aldri et enkelt arbeid. Om man oversetter ord for ord, forsvinner fort underforståtte meninger og lyriske element (et problem NO88 sliter med). Om man derimot forsøker å gå inn i tekstens kontekst og lyriske virkemidler må man ofte ta avgjørelser for å overføre underforståtte meninger slik at det gir mening for dagens lesere, men samtidig kan dette involvere tolkningsavgjørelser som kan oppfattes som kontroversielle. Sistnevnte ser man et eksempel på når NB2011 har valgt å oversette σάρξ (sarx) med "kjøtt," mens den tradisjonelle norske oversettelsen har vært "kjød" (sarx inkluderer både en bokstavlig og overført betydning, noe som ikke kommer godt frem ved bruk av "kjøtt").

Men slik er det. Språk er i stadig endring, og konteksten og assosiasjonsrammene som dagens lesere har er ikke de samme som de var i Midt-Østen for 2.500 år siden. Derfor vil det alltid være noen poeng som forsvinner (alle som har lest tegneserier av typen The Far Side/Larsons gale verden eller Calvin & Hobbes/Tommy og Tigern vet at dette er en uungåelig konsekvens av møtet mellom to språk).

Det er derfor en fullstendig mangel for lingvistisk dybde i NIDs kritikk. For det første: Jomfrufødselen er på ingen måter fjernet fra NO2011 (ordet står fremdeles klinkende klart i Matteus-teksten). Det blir å lese mer ut av et valg Bibelselskapet har tatt enn det det er grunnlag for, et valg det forøvrig er fullt ut belegg for språklig sett. For det andre: NID skriver "Slå opp og les det." Javel, slå opp på hvilket språk? Gresk? Norsk? Hebraisk? Hvilket tekstdokument skal jeg bruke som grunnlag? Dødehavsrull-utgaven av Jesaja (som er det mest komplette dokumentet blant Dødehavsrullene)? Codex Leningradensis? Septuaginta? Å "slå opp og lese det" som NID formulerer det er ikke bare-bare. Det er store spørsmål som ligger til grunn i et oversettelsesarbeid, ikke bare lingvistisk men også når det gjelder hvilke dokument en skal bruke som grunnnlag når man samler en helhetlig tekst.

Selve artikkelen i NID (som jeg med stor motstand og gru tok meg tid til å lese) er ikke stort bedre:
"Vi skulle nesten tro at oversettelsen ble til for å kaste jomfruen ut. Vi har også fått to andre utmerkete bibeloversettelser i mellomtiden. Carl Fr. Wisløff stod bak den ene sammen med Arthur Berg og Thoralf Gilbrant – de siste høvdinger i norsk kristenliv. Norvald Yri stod bak den andre, sammen med Sigurd Grindheim og Leif Jacobsen. Den siste kom ut på Hermon Forlag, en gigant i kristen bokbransje ved siden av Lunde Forlag."
Den første oversettelsen det siktes til er NB88. Den andre er Bibelen Guds Ord (BGO), som baserer sin oversettelse på samme dokumenter som den engelske King James. Disse dokumentene, kalt Textus Receptus, ble samlet og benyttet av 1500-tallshumanisten Erasmus av Rotterdam. Kontroversene rundt Textus Receptus er ikke små. Kildegrunnlaget består av noen få dokumenter, som samlet sett ikke inneholdt hele NT. Hullene ble fylt inn ved å oversette Vulgata, den latinske oversettelsen som ligger til grunn for den katolske kirkes bibelbruk. Jeg er ingen bibeloversetter selv, men vet nok til å skjønne at jo flere mellomledd en oversettelse går igjennom, jo større er sjansene for feilgrep og oversettelser som varierer sterkt ifra originalteksten. Men selvsagt skryter NID av BGO når flere av blekkas sentrale aktører også er aktive i arbeidet med Hermon Forlag.

"Disse to oversettelsene [BGO og NB88], er trolig de beste uansett. Grunnen til det er at det må stilles to krav til en bibeloversettelse. Den må følge teksten mest nøyaktig. Den kan ikke bli så kul at bikkja di kan lese den – eller at de tomme kirkene blir fulle igjen. Det er umulig. For den skal følge teksten nøyaktig. Og er det noe vanskelig i teksten som ikke er lett å lese, ja, da må bibeloversettelsen inneholde dette også. [...] Det andre en bibeloversettelse må følge, er Troen - og den jødisk kristne bibeltradisjonen. Den skal ikke følge den historisk kritiske metode, om disse to kommer i konflikt. Det har skjedd nå."

Igjen ser man en total mangel på forståelse for oversettelsesarbeid. For hva er nøyaktig oversettelse? Det som står best til det vante og det tradisjonelle? Det som oversetter alt ord for ord? Det som søker å overføre GT og NTs kontekstuelle betydning til dagens tilhørere? I tillegg er det hårreisende å se hvordan troen (som NID gjengir med stor T - det totale antall skrivefeil i avsnittet over er minst like hårreisende for min del, men det er en annen sak) blir gjenstand for oversettelsesarbeidet. Man aner en nærmest kjetterstempling av Bibelselskapet som følger av valget de har tatt. Oversettelse er først og fremst lingvistikk og kildegranskning. Jeg ser heller ikke at troen lider som følger av oversettelsesarbeidet. Tar man utgangspunkt i trosbekjennelsens formulering, "...født av jomfru Maria," så er dette fremdeles ivaretatt i NT. Jeg ser at spørsmålet er kontroversielt, og at det er rom for å diskutere dette og andre valg Bibelselskapet har tatt i sitt arbeid. Det blir spennende å se med tiden (når jeg etterhvert får jobbet mer med oversettelsen; mitt foreløbige møte har vært noe kort), men jeg har ingen tro på at dette er en oversettelse som vil lede meg eller andre sjeler til fall.

Legg til slutt til et par konspiratoriske element, som tallsymbolikk som ikke gir mening for utenforstående flest og en tanke om at alt var bedre før, og NIDs konklusjon er et faktum:
"Ren sannsynlighetsregning gjør sjansen for at de gamle fikk oversettelsen rett, rent språklig, mange ganger større enn at Oslo-oversetterne har fått det rett. Og så har Oslo-oversetterne en enorm feilkilde vi ikke kan se de har korrigert for. Den heter tidsånden – som har forlangt i flere generasjoner at det teologiske miljø skulle droppe jomfrufødselen."
Hva sannsynlighetsregning har å si for at oversettere i gamle dager skulle ha mer rett enn dagens, er meg fullstendig ukjent. Å kritisere tidsånden er alltid trendy innenfor kristen kritikk av alt som er gæærnt med dagens samfunn, men dette spørsmålet går betraktelig lengre bak i tid enn de siste årene (jødisk kritikk av kristendommen har ofte tatt utgangspunkt i nettopp Jes 7:14-spørsmålet).

Jeg skulle gjerne ønske at NID kunne ta seg selv i nakken og skrive noe fornuftig til en forandring. Eller, enda bedre, legge ned hele blekka. Men dette er nok et under jeg ikke helt klarer å tro er mulig, min tro på jomfrufødselens under til tross...

For de som er interesserte i mer lesing om saken, følger herved NIDs artikkel, iTros korte presentasjon av NB2011 via Sverre Bøe og Vårt Lands korte artikkel om saken (som sikkert gir lenker til flere artikler og debatter).

torsdag, november 03, 2011

Om vold og spillmediet

Diskusjonene om den eventuelle sammenhengen mellom spillmediet og voldsutøvelse kan til tider virke som evige og uendelige. De hardeste kritikerne, som gjerne er ikke-spillende personer i alderen 30+, kan hardnakkede påstå at spill avler vold og gjør unge menn og gutter til følelsesmessig avstumpede mennesker. Spillere flest har derimot en tendens å ta slike beskyldninger svært personlig, skyter rygg og unnskylder seg med at det ikke er noen sammenheng, eller at sammenhengen i så tilfelle kun gjelder de ytterst få.

Nå har spørsmålet nok en gang blitt aktuelt, men saken har denne gangen en noe annen fremstilling enn det den vanligvis har.

Det er ikke noe ukjent faktum at Anders Behring Breivik i sitt manifest oppgav spill som World of Warcraft og Call of Duty: Modern Warfare 2 (MW2) både som fritidssysler, og oppgav bl.a. sistnevnte spill som "mer som en del av treningssimuleringen min enn noe annet" i manifestet sitt. Dette var noe av årsaken til at butikkjeder som Coop og Platekompaniet rett etter 22.juli valgte å fjerne disse spillene midlertidig fra butikkhyllene sine, en handling som i seg selv ikke akkurat var 100% konsekvent (man kunne f.eks. forhåndsbestille lignende spill som Battlefield 3 og Modern Warfare 3 på nettsidene til Platekompaniet). Men spillenes fravær varte ikke lenge, og spillene er nå igjen tilgjengelige i butikkene.

Grunnen til at saken nå har blitt aktuell igjen, er at en far hvis datter overlevde Utøya-massakren har bestemt seg for å saksøke utgiverne av MW2, ifølge Fædrelandsvennen. Mannen uttaler at han ønsker å bruke lovverket til å regulere samfunnsfiendtlig aktivitet, og legger til: "Vi må stille spørsmålstegn om det er samfunnsgavnelig med vold som underholdning."

Mye har vært sagt om hvor feilproposjonerte raske koblinger mellom spill og vold er, og fremfor å ramse opp de samme argumentene kan man heller henvise de interesserte til gode kommentarer angående tematikken, som NRK og Gamer.no sine artikler. Samtidig legger jeg ikke skjul på at om jeg ikke støtter politianmeldelsen av en konkret dataspill, er jeg enig i at det er fullt ut legitimt å stille spørsmålstegn ved voldsbruken i spillene. Diskusjonen om virkemidler i alle medier, det være seg bøker, film og spill, bør være legitime og skal kunne fremmes på en saklig måte dersom man ønsker at mediet skal godtas som en seriøs samfunnsaktør. Spill har uten tvil kommet for å bli blant de store mediene, og skal spillindustrien oppnå den posisjonen som seriøst medium som de så gjerne trakter etter må man også tåle at spill blir diskutert på seriøst vis. MW2 åpner med den høyst omdiskuterte scenen No Russian, hvor en CIA må delta i en terroraksjon mot sivile på en russisk flyplass for ikke å avsløre sitt undercover-oppdrag blant terroristgruppa. Sekvensen kan hoppes over, men den er uten tvil kontroversiell og fortjener en diskusjon, så lenge den skjer på saklig vis.

For det er liten tvil om at ikke all sex- og voldsbruk i filmer og spill (for å ta to medier) er nødvendige, verken for handlingen eller produktkvaliteten. Hvor direkte en skal være i sine skildringer er også en grense som stadig testes i mediene. En som omgås slike medier med jevne mellomrom (og det er etterhvert de fleste av oss) bør derfor reflektere over sitt eget forhold til medienes virkemidler og hva det gjør med en. Å si "jeg blir ikke påvirket når jeg ser film" er omtrent like banalt å si som "kroppen min blir ikke påvirket av hva jeg spiser." Idet samhandlingen mellom individ og medium finner sted vil påvirkningen på en eller annen måte finne sted. Spørsmålet er heller derfor hvorvidt en er klar over denne påvirkningen, på hvilken måte en lar seg påvirke og i hvor stor grad dette skjer. Jo større ettertanken rundt slike spørsmål og bevissthet om sine egne meninger og holdninger er, jo lettere kan en selv kontrollere noe av denne påvirkningen.

Fra den omstridte MW2-scenen "No Russian".

Det er derimot nærmest skuffende å lese hvordan store medier fremdeles nærmest lurer leserne til seg med å slå opp fete overskrifter hvor koblingen mellom spill og vold står sentralt. I forbindelse med politianmeldelsen har Dagbladet nok en gang kastet all seriøs journalistikk på dør og blåser opp med store bokstaver "Er det slik terroristen trente på å drepe?" og fortsetter:

"I september 2005 bestilte Anders Behring Breivik flere spill med voldelig innhold. Dagbladet har fått tilgang til dokumentasjon terroretterforskerne har hentet inn og politiet kartlegger nå hvilke spill Breivik kan ha blitt inspirert av. Den da 26 år gamle Anders Behring Breivik bestilte flere voldelige og omstridte spill, blant annet «Max Payne 2, The Fall of Max Payne», «True Crime , Streets of LA», «Mace Griffin, Bounty Hunter», «Unreal II: The Awakening», «Legacy of Kain: Defiance», «Dungeons & Dragons Heroes», «Baldur's Gate: Dark Alliance II» og «The Lord of the Rings: The Return of the King»"

Hvorfor sier jeg at Dagbladet kaster seriøsiteten på dør? Jo, fordi spill som Baldur's Gate og et spill basert på Ringenes Herre-filmene knapt nok noen gang har blitt omtalt som "omstridte."

Skriver Dagbladet dette fordi de ikke har kompetente mennesker på området? Overhode ikke. Dagbladets spillavdeling, PressFire, er blant Norges ledende spillmedier med flere høyst erfarne skribenter og anmeldere. En kjapp prat med noen av dem eller å inkludere en av dem i arbeidet med artikkelen kunne lett ha endret hele artikkelens perspektiv, men snarveier er tydeligvis lov å ta i jakten på høye lesertall. At artikkelen med det ender opp som grunn, uinformativ og underbygger syndebukk-skapende fordommer i jakten på de lette løsningene er bare en pris man tydeligvis må betale.

Vi må gjerne diskutere medievirkemidler. Men la oss for all del gjøre det på seriøst vis. Både spillindustrien, spillere og ikke-spillende utenforstående fortjener det.