lørdag, september 30, 2017

Persona 5

«Voksne folk er skikkelig teite, altså! Hyklerske er de også. Sier at ungdommen må oppføre seg, uten å gjøre det samme selv. De glemmer hvordan det var å være ungdommer, og gjør bare livet vanskelig for de som er yngre. Dessuten bare lyver de og oppfører seg som de vil, uten å ta hensyn til noen rundt dem. Tenk om man kunne gjøre noe med dem? Endre hvordan de tenker og oppfører seg. Det hadde vært noe, det.»

Høres dette ut som tanker og følelser du kan relatere deg til? Velkommen til Persona 5, tidenes beste ungdomssimulator som på toppen av det hele gir deg mulighet til nettopp å endre sinnelag til teite voksne.

Den japanske rollespill-serien Persona har vært iblant oss i snart tjue år, men langt på vei vært noe for de spesielt interesserte. Noe av forklaringen skyldes kanskje at utgivelsene er relativt få; på tjue år har utviklerne i Atlus kun gitt ut seks Persona-spill i hovedserien (til sammenligning har alle Pokémon-spill noensinne blitt gitt ut innenfor samme tidsrom). Forrige spill i hovedserien var Shin Megami Tensei: Persona 4, som ble gitt ut til Playstation 2 i 2008, og selv om spillet ble relansert til Playstation Vita i 2012 vitner det om at det har gått noen år siden forrige lansering.

Når sant skal sies har jeg før dette hatt til gode å spille et Persona-spill, til tross for at jeg har Persona 4 Golden liggende til PS Vita. Derimot har jeg spilt Catherine, en selvstendig tittel fra samme utviklerteam, og det var et spill som absolutt ga mersmak. Med lanseringen av Persona 5 til Playstation 4 i april følte jeg derfor tiden var inne til å bryte den dårlige trenden.

Angrer jeg? Ja. Jeg angrer på at jeg ikke har prioritert Persona høyere tidligere.


Persona 5 plasserer deg i rollen som en ung japansk videregående elev som en kveld griper inn idet han går forbi en kvinne på gaten som blir antastet av en beruset mann. Du redder kvinnen, men mannen som blir dyttet ned av deg ender opp med å saksøke deg, og siden mannen tydeligvis har høytstående forbindelser blir du dømt til ett års tilsynsstraff. Du ender opp hos en morsk kaféeier i Tokyo, og her begynner din nye tilværelse hvor du får streng beskjed om at den minste form for opprør eller overtredelse vil føre til ungdomsfengsel.

Så langt alt vel, men freden varer naturlig nok ikke. En mystisk app dukker plutselig opp på telefonen din, og ved en tilfeldighet oppdager du at appen tar deg med til en skyggeverden hvor folks indre følelser og begjær manifesterer seg. I dette metaverset finner man også palass, et forvrengt bilde av virkeligheten som manifesterer seg i underbevisstheten hos dem med de sterkeste begjærene. Når det første palasset du støter på tilfeldigvis viser seg å være din egen nye skole, hvor skolens gymlærer ser på skolen som sitt personlige slott hvor han er kongen som kan misbruke mannlige elever fysisk og kvinnelige elever seksuelt, er det på tide å slippe løs sin indre rebell og gjøre opprør.


Grunntematikken i Persona-spillene er hentet fra de psykologiske teoriene til Carl Jung, hvor en persona er personligheten en person presenterer for andre, i motsetning til ens sanne natur. Begrepet persona stammer dessuten fra latin og viser til maskene som etruskiske skuespillere brukte. Alt dette spiller inn i hvordan Persona 5 er bygget opp. Et grunnleggende tema for spillet er opprør, og i Persona 5 er det først når rollefigurene våre befinner seg i metaverset at de er i stand til å gjøre opprør. Deres rebelske sanne natur kan derimot først slippes løs når de kaster masken – noe de bokstavelig talt gjør i metaverset, ofte under ganske dramatiske omstendigheter – og ved å kaste masken slipper de løs sin sanne persona, som i Persona 5 tar form som et mektig vesen som bistår deg i kamp. Tematikken mestres på ypperlig vis gjennom hele spillet, og det er et mektig vitnesbyrd til hvordan vi i dagens storsamfunn forholder oss til hvordan vi føler at folk skal se oss kontra hvordan vi faktisk er og føler oss.

For det er nettopp i de personlige historiene til rollefigurgalleriet vi finner noe av det mest solide med hele Persona 5. Historier om opprørske tenåringer finner vi nok av, og japanske spill og serier satt til videregående skoler går det tretten i dusinet av. Persona 5 makter imidlertid å utnytte sjangeren til å skape en eksepsjonelt god historie, båret av troverdige scenarier (innenfor spillets premiss, naturlig nok) og et særdeles godt persongalleri. Atlus forstår opplagt hva moderne tenåringer har å slite og rutte med generelt, og japansk ungdom spesifikt. Det er lett å bomme når man skal skildre ungdomskulturen, men Persona 5 treffer overraskende godt. Som sagt skal rollefigurene har mye av æren for dette. Flere av dem kan virke forutsigbare ved første øyekast, men bare vent til du begynner å grave litt dypere i historien. Fysisk, psykisk og seksuelt misbruk, skyldfølelse, skam, tvangsekteskap og utnyttelse er bare noe av elendigheten som etter hvert dukker opp, og kallet til å gjøre noe med råtne voksne som forårsaker slik elendighet blir bare større og større etter hvert som spillet går sin gang.

Spillmekanikken i Persona 5 er todelt. Den ene delen utspiller seg i den normale verden, og her fungerer spillet mer eller mindre som en dagliglivssimulator. Du går på skolen, svarer på spørsmål, går opp til eksamen, henger med venner, spiller dataspill, går på arkaden, tar et bad, går på kino, jobber mange deltidsjobber, spiser ute, trener, spiller baseball, og kanskje du til og med drar på en date. Listen over aktiviteter du kan gjøre i Persona 5 er uhorvelig lang, og prioriteringens kunst er aldri enkel. Å henge med venner vil forsterke relasjonen, som igjen vil gi deg fordeler både i hverdagen og i metaverset. Samtidig kan det å gå på jobb eller se en film styrke noen av evnene dine, sånn som sjarm, mot eller kunnskap, som igjen kan gi deg tilgang på nye aktiviteter, evner eller redskaper.


Den andre delen som utspiller seg i metaverset er derimot vesentlig annerledes. Her inntar du rollen som Joker, lederen av The Phantom Thieves som infiltrerer palasser i metaverset med mål om å trenge inn i palassets innerste avlukke og stjele eierens skatt. Skatten representerer nemlig kjernen i palasset, en enkeltgjenstand som mer eller mindre er konkretiseringen av hva som fikk palasset til å vokse frem i eierens indre til å begynne med. Veien gjennom palassene er imidlertid lang, vanskelig og full av farer, ikke minst på grunn av alle Shadows som lusker rundt og er klare til å kjempe mot deg. Kampene er turbaserte i beste old-school rollespillstil, men aldri kjedelig. Dessuten introduserer spillet deg stadig for noen nye elementer i løpet av de tjue første timene, slik at kampsystemet blir enda mer innholdsrikt og balansert.


Enten du befinner deg i det moderne Tokyo eller i metaverset kan du forberede deg på et ekstremt stilfullt, veldesignet og ganske enkelt kult eventyr. Alt av klær, menyer, farger, tekstvinduer og det helhetlige designet oser av en særegen stil, men selv om stilen nesten kan virke rotete til å begynne med er den utrolig stilren og kul. Tokyo føles virkelig som det urbane mekka det faktisk er, og gjenskapelsen av Tokyo i spillet er virkelig imponerende (jeg fant faktisk frem på togstasjonen i Shibuya i starten av spillet basert på mine faktiske turer gjennom stasjonen). I metaverset er det derimot tyv-motivet som går igjen, og her samler Persona 5 alt det kan av inspirasjon fra heistfilmer, gentlemenstyver og andre røverhistorier gjennom tidenes løp. Ikke minst er det utrolig moro å se hvor mye inspirasjon teamet i Atlus har hentet både fra Maurice Leblancs romanfigur Arsène Lupin (din/Jokers persona heter endatil Arsène) og den klassiske japanske manga- og animeserien Lupin the 3rd basert på den franske romanfiguren.

Mer enn noe annet er det likevel musikken som virkelig setter stemningen på plass. Gjennom årenes løp har jeg hørt mye bra spillmusikk, men så bra musikk som det man møter i Persona 5 skal man lete lenge etter. Hele lydsporet består av tre plater med pur musikkglede, og med spor som Wake Up, Get Up, Get Out There, Life Will Change, Beneath the Mask, Price, Layer Cake og Rivers in the Desert er det mer enn nok herlighet å hente ut av dette lydsporet. Egentlig bør du bare gjøre deg selv en tjeneste og høre gjennom hele lydsporet, enten du har tenkt å spille spillet eller ikke, for dette er musikk av ypperste kvalitet som bør få dansefoten til å trampe hos mang en lytter.

All ros til tross, så har Persona 5 et par små svakheter. De fleste er enten ubetydelige eller smaksbetinget, men jeg tror de fleste kan være enige om at spillet er en smule for langt. På den ene siden har jeg ønsket at spillet aldri skulle ta slutt, men på den andre siden tør jeg påstå at det siste palasset i spillet føles som et aldri så lite antiklimaks. Det er her spillet synker mest ned i JRPG-klisjeene, noe jeg synes spillet ellers makter å unngå ved å spille på klisjeene snarere enn å ende opp i dem.


Et svakt siste kapittel til tross var det med vemodighet jeg omsider la fra meg håndkontrollen da rulleteksten begynte å gå over skjermen. Persona 5 er først og fremst et spill hvor vennskap og kameraderi spiller en sentral rolle, og før du vet ordet av det har ikke dette bare blitt en historie om hovedpersonens vennskap. Det har blitt dine vennskap og din historie med The Phantom Thieves, og i likhet med alle gode vennskap er avskjed en trist greie. Men de gode opplevelsene, de gode historiene og de gode minnene vil du fortsatt ha, og de vil sitte igjen mange år senere.

«We’re here to take your heart», står det på baksiden av Persona 5-spillcoveret. Sjelden har en tagline vært mer korrekt.

Score: 10/10

fredag, september 29, 2017

Om oktober og musikk-temablogging

De siste ukene har jeg gått og lekt med tanken på å kjøre en temablogg her gjennom den neste måneden. Nå som neste måned nærmer seg, er det på tide å konkretisere noen av disse tankene og gjøre seg klar til å gå fra tanke til konsept.

Temabloggens fokus skal være musikk. Musikkutvalget skal imidlertid være noe mer spesifikt enn som så.

Som en mann med stor interesse for film, TV og spill kommer jeg over ganske mye innenfor disse feltene som jeg vil klassifisere som god musikk. Dessverre er det mye av denne musikken som kunne vært av interesse for mange, men som går de fleste hus forbi. Temabloggen vil ha som intensjon å gjøre noe med dette, og vil derfor introdusere variert og god musikk fra spill, film og TV.

Noen få kjøreregler tenker jeg å ha for temabloggingen:

  • Vanlige blogginnlegg vil gå som normalt, når de måtte være klare.
  • Intensjonen er å poste en nytt musikkblogginnlegg daglig gjennom hele oktober. Vi får se når vi skriver november om jeg har lykkes eller ikke.
  • Filmer, TV og spill opererer gjerne med serier, og tanken er da at hver serie kun skal ha ett innslag hver. På den måten får vi en viss spredning i materialet.
  • Noen korte ord om kilden til musikken, eventuelt noe triviamateriale, satser jeg også på å få til.

Med dette håper jeg temabloggen gjennom oktobers gang faller i smak.

tirsdag, september 26, 2017

Star Wars Battlefront II: Inferno Squad

Selv om jeg var noe sent ute med å lese Star Wars Battlefront: Twilight Company, gjorde ikke det leseopplevelsen noe dårligere. Man skulle ikke tro at en bok basert på et spill basert på en filmserie ville ha så mye å komme med, men noen ganger blir skepsisen gjort til skamme. Battlefront: Twilight Company var en meget underholdende Star Wars-bok som ga oss et rikt og innsiktsfullt perspektiv i fotsoldatenes liv i den store stjernekrigen, et perspektiv som ofte er underkommunisert i serien. Boken hadde riktignok forsvinnende lite med spillet Battlefront å gjøre, men det skyldes i all hovedsak at spillet ikke hadde noen historiemodus, hvilket betyr at det ikke var noen historie derifra å ta utgangspunkt i når man skulle skrive boken.

Med det forestående spillet Battlefront II er situasjonen imidlertid annerledes. Utviklerne i DICE (pluss Criterion Games og Motive Studios) har hørt på stemmene som etterlyste en skikkelig Star Wars-historie, og vi har blitt lovet en omfattende historie som tar oss med helt fra slaget om Endor og frem til begivenhetene i The Force Awakens. Vi vet ikke så mye om denne historien ennå, men vi vet at hovedrollefiguren vil være imperiesoldaten Iden Versio. Iden er en original figur skrevet for anledningen, og det er derfor naturlig at vi ikke vet så mye om henne på nåværende tidspunkt. Dette gir derimot et meget godt utgangspunkt for den nye Battlefront-boka, som tar for seg nettopp Idens historie.

Iden Versio er en pilot for Imperiet, men er samtidig også mer enn bare dette. Versio-familien har en stolt historie som yrkesmilitære, Iden selv utmerket seg tidlig i sitt kull på akademiet, og ikke minst er Iden en av de ytterst få imperiesoldatene som overlevde ødeleggelsen av Dødsstjernen. Sammen med tre andre eksepsjonelle Imperiesoldater – Gideon Hask, en medpilot og en av de få Iden kan kalle for barndomsvenn; Del Meeko, en fremragende ingeniør; og Seyn Marana, en overvåkningsagent med eidetisk hukommelse og kjennskap til 27 språk – blir Iden håndplukket av sin egen far til en ny spesialenhet: Inferno Squad. Skvadronens formål: Å sørge for at materiale og enkeltpersoner som kan utgjøre en trussel for Imperiet blir innhentet, fjernet eller eliminert.

Utgangspunktet for boka er meget god, ikke minst når det kommer til det å bli bedre kjent med medlemmene i Inferno Squad. Først og fremst er dette likevel Idens historie, og boka gir oss absolutt et godt utgangspunkt for å følge historien til den dedikerte Imperiesoldaten i det kommende spillet. Hennes dedikasjon og prestasjonsvilje kommer av en streng og målrettet oppdragelse, men har også gått på bekostning av Idens relasjoner til sine foreldre. Dette er en del av historien som er spennende å komme på innsiden av, til tross for at det ikke dukker opp noen veldig store overraskelser.

Mangelen på store overraskelser preger dessuten boka i sin helhet. Nesten to tredjedeler av boka er viet til historien om hvordan Inferno Squad går undercover for å infiltrere The Dreamers, en rest av Saw Gerreras ekstremistgruppe, og historien kunne absolutt vært fylt av både spennende tvister og overraskelser. Dessverre blir det hele veldig forutsigbart, og uten en skarp penn og de unike personskildringene klarer ikke Christie Golden å løfte det hele opp over middels.

Golden har en årrekke bak seg som forfatter, og har gjennom årenes løp levert mange bøker til mange etablerte univers, slik som Assassin’s Creed, StarCraft og Star Trek. Star Wars har hun også vært innom tidligere, både i den gamle kanon (Fate of the Jedi-serien) og den nye kanon (Star Wars: Dark Disciple). Hun er med andre ord en erfaren gjenganger innenfor både yrket og sjangeren, men denne gangen når hun ikke helt til topps.

Boka er unektelig lesverdig for dem som vil ha et dypere innblikk i Inferno Squad-medlemmenes liv før Battlefront II lanseres i november, men fremstår dessverre som noe underlegen både sammenlignet med Battlefront: Twilight Company og øvrige bøker i den nye Star Wars-kanon som helhet.

Dødsstjerner: 3/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: AftermathAftermath: Life DebtAftermath: Empire's EndLost StarsTarkinA New DawnBloodlineAhsokaCatalystThrawnGuardians of the Whills, Rebel Rising og Battlefront: Twilight Company.

fredag, september 22, 2017

Mario + Rabbids Kingdom Battle

Da det franske studioet Ubisoft en gang tidlig i 2017 annonserte at de hadde inngått et samarbeid med Nintendo, og at resultatet av samarbeidet var et spill hvor Mario og kompani skulle møte de gærne Rabbids-kaninene fra Rayman-universet, var det mange som stusset. Var dette noe vi i det hele tatt var interessert i? Hvor i all verden lå logikken i at disse to universene skulle møtes i et spill? Finnes det fortsatt noen som bryr seg om Rabbids etter at Rayman Origins og Rayman Legends viste oss at Rayman klarer seg helt fint uten dem?

Kritiske røster, min egen inkludert, ble derimot gjort til skamme da årets E3-messe kom i gang. Ubisoft viet hele starten av sin konferanse til presentasjonen av Mario + Rabbids Kingdom Battle, hvor Nintendos sjefsutvikler og Mario-pappa Shigeru Miyamoto selv dukket opp på scenen sammen med Ubisoft-sjef Yves Guillemot. Presentasjonen fjernet all tvil, og videoklippet av hvordan sjefsutvikleren Davide Soliani tar til tårene idet Miyamoto skryter hemningsløst av konseptet Ubisoft har skapt er fortsatt noe av det beste fra årets E3-messe.

Noe av det Shigeru Miyamoto trakk frem under E3-presentasjonen var at samarbeidet mellom Nintendo og Ubisoft ble inngått på ett premiss: Ubisoft måtte gjøre noe helt nytt med Mario og kompani som aldri hadde blitt gjort før. En enkel og samtidig utrolig komplisert oppgave, med tanke på at vi snakker om en spillfigur som har vært innom alt fra plattform-eventyr til bilspill, legeyrket og til og med maling. Solianis team har likevel taklet utfordringen mesterlig ved å skape et spill hvor Mario og gjengen møter en gruppe Rabbids, og sammen må de kjempe turbaserte kamper mot andre Rabbids og annet utyske.


Med tanke på at Rabbids langt på vei er en kaninversjon av minions fra Grusomme meg-filmene (og var det lenge før Grusomme meg eksisterte, må man også nevne) er det selvfølgelig de som skaper krøllet og tullballet som kaster det hele i gang. Ved hjelp av tids-vaskemaskinen sin snubler Rabbids over et laboratorium hvor et nytt VR-headset er utviklet, som med enkelhet kan fusjonere A og B til C. Dette går en Rabbid selvsagt fullstendig amok med, og før vi vet ordet av det har fusjonerte Rabbids blitt kastet inn i Mushroom Kingdom, hvor Mario må slå seg sammen med de komiske figurene Rabbid Peach (en Rabbid i Peach-kostyme som elsker tyggegummi og å ta selfies) og Rabbid Luigi.

Humoren sitter løst i Mario + Rabbids, og spillet tar aldri under noen omstendigheter seg selv høytidelig. Tvert imot er det mye selvironisering og vittig dialog i spillet, ikke minst i måten det gjør narr av seg selv og Mario-universet på. Mye av humoren er også knyttet til de komiske sprellene Rabbids gjør, og denne humoren fungerer langt bedre enn den har gjort på en stund. Skjønt, om man overhode ikke liker Rabbids er dette kanskje et spill du bør teste litt før du kjøper.

Humoren og settingen er imidlertid bare rammen for selve spillet, som virkelig skiller seg ut fra alt annet du har spilt av Mario-spill. I Mario + Rabbids må du gjøre deg klar for turbasert strategi hvor Mario og Rabbid-vennene hans skyter(!) på fiendene med laser-håndkanoner(!!!). Terreng, dekke og hva slags våpen man velger er avgjørende for hvordan utfallet av slaget blir. Strategispilling på et kart presentert i isometrisk perspektiv gjør at det er fort gjort å trekke paralleller til serier som Tactics Ogre eller Fire Emblem, men det er likevel XCOM-spillene som tjener som det beste sammenligningsgrunnlaget.


Hvor man plasserer de tre soldatene man har til rådighet på slagmarken er nøkkelen til suksess. Sjansen for å treffe noen med et skudd er 0, 50 eller 100 prosent, avhengig av om de står i åpent terreng eller bak en liten eller stor vegg. Mange vegger kan dessuten skytes i stykker, hvilket betyr at man til enhver tid må være mobil og fleksibel. Høyt terreng gir dessuten en fordel, og for lettere å posisjonere seg kan man foreta et såkalt team-hopp, hvor en av soldatene dine bruker en annen som et springbrett for å hoppe lenger frem.

I tillegg kommer personlige spesialegenskaper inn i bildet. Mario kan for eksempel kombinere team-hopp med å lande på en fiende slik at denne mister liv, mens Rabbid Peach blant annet kan regenerere helse til lagkameratene sine. Nye evner og rollefigurer introduseres jevnt utover spillet, og å lære seg når man skal bruke hvilke evner vil etter hvert være avgjørende for å vinne slagene.

Det hele er ikke bare pakket inn i en lystig og munter Mario-grafikk, men også akkompagnert av mesterlig musikk fra Grant Kirkhope, komponisten som blant annet har gitt oss musikken til Banjo-Kazooie, Banjo-Tooie og Yooka-Laylee. Nå som jeg har spilt Mario + Rabbids forstår jeg hvorfor Kirkhopes musikk i Yooka-Laylee tidligere i år ikke imponerte: Kirkhope har etter alt å dømme prioritert all sin lekne kreativitet i dette spillet. Resultatet av Kirkhopes karakteristiske lekenhet i kombinasjon med kjente og kjære Mario-tema er intet mindre enn genial, og vel verdt å bruke litt tid på.


Mario + Rabbids introduserer nye mekanikker over et jevnt og godt tempo, grafikken er leken og musikken er festlig. Når ingen av delene likevel når absolutt til topps handler dette ikke først og fremst om at de nevnte komponentene er dårlige, men snarere at de gradvis mister sin effekt utover spillet. Enkelte rollefigurer introduseres litt for sent til at man ender opp med å bruke dem, musikken mangler det lille ekstra i siste del, og grafikken kan enkelte ganger føles litt vel plastikk-aktig. Det skal også nevnes at spillet med jevne mellomrom har et ekstremt merkbart fall i antallet bilder per sekund når mye skjer på en gang, noe som med enkelthet burde vært unngått.

Likevel er det ingen tvil om at Mario + Rabbids fortjener ros og skryt. Det er et langt mer festlig konsept enn noen hadde sett for seg på forhånd, og er et spill som bør appellere til mange. Folk som har sittet på gjerdet når det gjelder hvorvidt de skal kjøpe Nintendo Switch eller ikke og begrunnet gjerdesittingen med mangelen på nye og originale titler til konsollen begynner for alvor å gå tom for gode argumenter.

Score: 8/10

fredag, september 08, 2017

Star Wars Battlefront: Twilight Company

Som regel når man besøker Star Wars-universet (eller galaksen langt, langt borte, om du vil) følger vi et sett med helter eller skurker. Uavhengig av hvilken side vi følger i den aktuelle historien, er det som regel noen av toppene for den ene siden vi følger direkte eller møter indirekte. De fleste historiene hvor man følger opprørerne bringer nesten alltid inn noen av hovedpersonene fra filmene, enten som hovedpersoner eller sentrale birollefigurer, og følger man en historie knyttet til imperiet er det ikke rent sjelden historien kobles tett opp til keiseren, Darth Vader, Tarkin eller noen av de andre toppene i imperiet.

Nettopp derfor er det så befriende hver gang man får en historie knyttet til Star Wars hvor man ikke følger denne oppskriften, men i stedet får se noe av den galakseomspennende krigen (evt. krigene) fra fotfolkets perspektiv. I 2005 fikk vi se dette i spillform takket være Republic Commando, et brilliant spill hvor man styrte en spesialenhet med klonetropper. Men selv Republic Commando ga deg inntrykket av å være en elite blant vanlige dødelige, og nettopp derfor er det Star Wars-boka Battlefront: Twilight Company skiller seg ekstra ut. Og det er altså en bok hvor tittelen er basert på et dataspill uten en historiemodus og hvor boka ikke har noe med selve spillet å gjøre, altså.

Battlefront: Twilight Company gir oss et sjeldent innblikk i fotsoldatens perspektiv i den store krigen mellom opprørsalliansen og imperiet i tiden etter at Dødsstjernen blir sprengt i fillebiter. Som bokas tittel indikerer følger vi Twilight Company, som enkelt og greit består av helt vanlige soldater som kjemper opprørsalliansens sak på bakgrunn av en million personlige årsaker og motiver. Her er ingen jedi-riddere eller lyssabelsvingende helter, Kraften er en mystisk levning fra gamle dager som de fleste av soldatene ikke vier særlig oppmerksomhet, og det eneste som hindrer deg fra den sikre død på slagmarken er dine evner som soldat, lagkameratene dine og en aldri så liten porsjon med flaks. De store navnene og heltene som vi har lært oss å kjenne gjennom 40 år med Star Wars dukker aldri opp, for hvorfor i all verden skulle de sitte og henge med helt vanlige fotsoldater? Han Solo dukker bare opp i en enkel liten scene uten å bli navngitt, og selv den mørke og dystre Darth Vader er knapt nok innom boken.

Hva sitter vi så igjen med når man tar bort Kraften, lyssabler og familiekonflikter fra Star Wars? Vel, krig satt i en galakse med teknologi som overgår vår egen, og krig er ikke akkurat hyggelig lesning. Kriger utkjempes som kjent ikke av seg selv, og det er her Twilight Company kommer inn i bildet. De er verken de smarteste, viktigste eller dydigste soldatene i alliansen, men i likhet med Bridgeburners i Malazan-serien er de førstemann inn og sistemann ut på slagmarken der de trengs. Midt iblant Twilight Company følger vi Namir, en soldat fra en primitiv verden som gjør det han kan for å se medsoldatene sine komme helskinnet gjennom konflikten.

Før jeg satte meg ned med boken var jeg meget skeptisk til hvorvidt det i det hele tatt var mulig å skrive en bok basert på et spill som ikke har en egen dedikert historiemodus. Skepsisen kan heldigvis legges til side. Alexander Freed har kanskje ikke skrevet noen bøker før denne, men med Battlefront: Twilight Company gjør han unektelig en solid debut som gjør at jeg håper han vender tilbake til skrivebordet i fremtiden. Boken har en detaljert fortellerteknikk som samtidig aldri blir for svulstig, og som alt i alt passer godt inn i universet.

Om boken skal trekkes for noe må det være at den siste tredjedelen av boken makter å engasjere like mye som resten, til tross for at det er her konfliktnivået eskalerer. Det hadde også vært rom for enda større innsikt i enkeltsoldatenes psyke og opplevelse av slagmarkens gru, selv om vi får et visst innblikk i dette gjennom bokens gang.

Star Wars Battlefront: Twilight Company er ikke en bok jeg hadde store forventninger til da jeg plukket den opp. Noen ganger er det en god ting, for da blir man desto mer overrasket.


Dødsstjerner: 4/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills og Rebel Rising.

fredag, september 01, 2017

Uncharted: The Lost Legacy

De siste årene har DLC (Downloadable Content, altså nedlastbart tilleggsinnhold) blitt et stadig mer vanlig innslag i spillsammenheng. Nedlastbart tilleggsmateriale blir gitt ut og tilgjengeliggjort for spilleren etter at selve hovedspillet er lansert, og formålet med DLC-utgivelser er både å opprettholde interessen for spillet over en lengre periode og tjene litt ekstra penger, ettersom DLC ikke alltid er gratis.

Noen ganger vokser imidlertid DLC-materiale til å bli så stort at det fremstår som et eget, selvstendig spill. Fjorårets tilleggsutgivelse til The Witcher 3, Blood and Wine, er ett eksempel på det. Nå har også fjorårets kremtittel Uncharted 4: A Thief’s End fått et slikt selvstendig tilleggsmateriale. For der Uncharted: The Lost Legacy begynte som DLC til Uncharted 4, er det nå lansert som et mer eller mindre selvstendig spill. Kjøper du spillet fysisk får du til og med en egen plate for spillet, noe som for eksempel ikke var tilfelle med Blood and Wine.


Uncharted-serien er for de uinnvidde et av de sterkeste eksklusive kortene PlayStation kan stille med. Eventyrspill-serien begynte i 2007 med Uncharted: Drake’s Fortune til PlayStation 3, og har siden den gang blitt et kroneksempel på hva PlayStation kan stille med når det gjelder grafisk ytelse og tekniske prestasjoner. Det er også en spillserie hvor sjarmerende rollefigurer kommer sammen i spennende skattejakter på leting etter tapte sivilisasjoner. En fin blanding av Tomb Raider, Indiana Jones og Tintin i spillform, med andre ord.

Uncharted: The Lost Legacy tar oss for første gang bort fra seriens hovedperson, Nathan Drake. I stedet er historien i spillet konsentrert rundt to av seriens birollefigurer: Chloe Frazer, Nathans tidligere flamme vi møtte for første gang i Uncharted 2: Among Thieves, og Nadine Ross, lederen for leiesoldatgruppen Shoreline som nå står uten selskap og på bar bakke etter begivenhetene i Uncharted 4. Turen går til vakre India hvor Chloe, som viser seg å være halvt inder, er på leting etter restene av det gamle hoysala-imperiet for å finne Ganeshas forgylte støttann, en skatt som symboliserer kongemakten i det gamle imperiet. Chloe er imidlertid ikke alene om å lete etter støttannen, og hyrer derfor Nadine for å bistå i jakten på den gamle hinduskatten.


En av grunnene til at Uncharted 4 virkelig utmerket seg som et av fjorårets beste spill, var at spillet ga oss et mer voksent, innholdsrikt og dyptgående spill i serien. En ekstremt velskrevet historie hvor vi fikk et langt mer alvorlig og sammensatt bilde av rollefigurene var noe av det som var med på å ramme inn den gode spillmekanikken, den flotte historien og det imponerende research-arbeidet som lå til grunn for spillets skattejakt. Slik sett ligger lista høyt, og Uncharted: The Lost Legacy makter som en mindre produksjon derfor ikke å nå helt opp til samme nivå. Hovedårsaken til dette er etter alt å dømme mindre tid til research, da jakten på Ganeshas støttann føles som en langt mer forutsigbar standardhistorie innenfor skattejakt-sjangeren. Det er for eksempel veldig lett å få opptil flere assosiasjoner til Don Rosa-historien De ti avatarene underveis. Dette betyr imidlertid ikke at verken settingen eller historien er dårlig. Den er bare mindre overraskende og litt mer forutsigbar enn sin forgjenger.

Hoveddrivkraften i spillet er unektelig den dynamiske duoen Chloe og Nadine, som begge på hver sin måte representerer en kvinnelig minoritet innenfor sine felt, henholdsvis skattejeger og leiesoldatleder. Selv om forskjellene mellom karrierene og personlighetene er temmelig store, er det såpass mye til felles at de finner en god, forståelig og realistisk samarbeidstone. Det blir aldri kleint eller falskt, og dynamikken føles til enhver tid ekte. Det hjelper selvfølgelig også på at grunnlaget er kjempesterkt. Uncharted-serien har alltid hatt mange gode rollefigurer, og det er på høy tid at noen av dem får tre frem i rampelyset i stedet for Nathan Drake. Det er moro å se at Uncharted faktisk ikke er avhengig av en Drake i hovedrollen, hvilket lover godt for eventuelle fremtidige spill i serien.


The Lost Legacy er unektelig et Uncharted-spill med alle de karakteristiske kjennetegnene det medfører. Her er det jakten på skatter og tapte sivilisasjoner som står i sentrum, hvor tempoet noen ganger jazzes opp av en gruppe skumle menn med våpen som har lumske hensikter med å nå skatten før deg. Det skal klatres, hoppes og akrobatiseres (hvis det i det hele tatt er et ord), tett etterfulgt av sniking, slåssing og skyting. Med jevne mellomrom skal du også bruke tauet du har med deg til å slenge deg litt rundt, og noen ganger tar du en liten fysisk pust i bakken for å løse en gåte eller to som åpner veien videre frem. I bunn og grunn fungerer The Lost Legacy som en slags Greatest Hits-samling fra Uncharted-seriens historie, med mange elementer og referanser fra de gamle spillene uten noe særlig nytt å skimte med. Ergo er det lite her som ligger til grunn for at du vil like The Lost Legacy hvis du ikke har likt spillmekanikken i Uncharted-serien tidligere, skjønt spillets hovedpersoner kan jo være god nok grunn til å gi det hele et forsøk.

Rent teknisk sett er det et imponerende skue vi er vitne til i The Lost Legacy. Uncharted-serien har alltid ligget fremst i løypa når det kommer til å vite hva PlayStation-maskinene kan få til grafisk og teknisk sett, og det stemmer også denne gangen. Den indiske villmarken er nydelig fremstilt, ruinene er praktfulle og detaljerte, og innovativt banedesign gjør at man aldri er i det minste tvil om hvor man skal gå videre. Det er også gledelig å melde at Henry Jackman gjør et comeback som spillets komponist etter den gode jobben har gjorde med Uncharted 4, som trolig har seriens beste lydspor per dags dato. Heller ikke denne gangen skuffer Jackman med sin tonale tolkning av Uncharted-universet.

De akrobatiske sekvensene i spillet er det ikke akkurat få av. Derimot savner jeg et større fokus på gåter og tolkning av gamle symboler og mekanikker. Den korte produksjonstiden må igjen regnes som hovedårsak på dette punktet, men det er unektelig noe jeg savner. Kombinert med mangelen på de store nyhetene, blir savnet desto større.


Uncharted: The Lost Legacy kan fort fullføres på mellom seks og syv timer, og det er seks til syv timer hvor jeg lar meg underholde hele veien. Selv uten de store nyhetene og det manglende fokuset på gåteløsning er dette et Uncharted-spill tvers gjennom, og Uncharted inneholder mye av det jeg verdsetter ved eventyr- og skattejaktsjangeren, som tross alt er en av mine favorittsjangre. Chloe og Nadine skal selvsagt ha mye av æren for den høye underholdningsfaktoren, og jeg ser gjerne at Uncharted-serien prøver seg på noen nye spill i fremtiden med hovedrollefigurer utenom det vanlige.

Score: 7/10

Alle skjermbildene er tatt med spillets fotomodus.