onsdag, september 30, 2009

Omtaler av Uncharted 2: Among Thieves

Tidligere denne måneden spilte jeg gjennom og anmeldte Uncharted: Drake's Fortune til PS3. Nå er oppfølgeren like rundt hjørnet. Og anmeldelsene så langt lover svært godt.

VG Nett skriver: "«Uncharted 2» er både et teknisk og grafisk vidunder, en studie i spillutvikling som håndtverk, en heidundrende actionfest, en storslagen oppdagelsesferd og en feiende flott historie." Terningkast 6.

Spillmagasinet Spill.no skriver: "Naughty Dog serverer en deilig lapskaus med ingredienser fra både filmens og spillenes verden. «Uncharted 2: Among Thieves» er et pliktkjøp for PS3-eiere og en vinner under juletreet." Terningkast 5.

Dagbladet.no stiller med overskriften "På høyde med det beste fra Hollywood" og skriver: "Det er sjelden jeg etterlyser dødtid i et dataspill. Som regel vil jeg at det hele tiden skal skje noe, slik at handlingen ikke stopper unødvendig opp. Et stykke uti «Uncharted 2: Among Thieves», merket jeg imidlertid behovet for en pause. Ikke fra selve spillet, bevares - alt jeg ville var å spille videre. Ønsket var en aldri så liten stopp i de vidunderlige, velregisserte actionscenene så jeg kunne få tid til å se meg litt rundt." Terningkast 6.

Spillbloggen Kotaku skriver: "I'm not one to say something is the best ever or to dole out perfect scores, and Uncharted 2 does have its share of trivial issues, but to date, Naughty Dog's second adventure with Nathan Drake appears to be the best experience hitting a console this fall."

Noe for oss PS3-eiere å se frem til mens vi venter på Final Fantasy XIII, altså. Og for ordens skyld: Uncharted 2 slippes ut 14.oktober i Norge.

mandag, september 28, 2009

Om semantisk komedie.

Advarsel: Denne posten er sterkt preget av pro-eksamen-humør og humor. De som finner dette tørt og kjedelig bør dermed styre unna.

Det er eksamensstemning på Fjellhaug om dagene. M1 har i likhet med oss i M3 eksamen i morgen, M2 har hatt eksamen i dag, Master har hjemmeeksamen og MU har oppgaveuke. Slikt blir det spent stemning av, men noe moro blir det også.

Vi i M3 har eksamen i Missiologi og økumenikk. I økumenikk-delen har vi lest mye om arbeidet for sosial rettferdighet og rett forvaltning av økonomi og ressurser. Ved lunsjbordet i dag kunne vi formulere det slik: "Utenfor Fjellhaug er de mest opptatt av hermetikk og økonomikk, mens på Fjellhaug tenker vi mer på hermeneutikk og økumenikk."

(Dere kan le nå.)

Jeg snakket også med noen M1-studenter angående kritiske modeller. Her snakket vi om historisk-kritisk og form-kritisk metode. Historisk-kritisk fokuserer på de historiske omstendighetene rundt teksten, sa jeg, mens form-kritisk tar mer for seg de semantiske nyansene i teksten. Og da er det viktig å presisere at semantikk og romantikk er slettes ikke det samme. Jeg har f.eks. aldri sett en semantisk komedie, uttrykte jeg.

Ved nærmere ettertanke måtte jeg likevel erkjenne at jeg kanskje har det likevel. Tror i det minste jeg vil definere Monty Python som semantisk komedie. I så fall er det en langt bedre sjanger enn romantisk komedie.

lørdag, september 26, 2009

Lite blogging.

Lite blogging om dagene skyldes bl.a.:

  • Ankommende eksamen. Tirsdag er dagen, og stikkordet (les: faget) er MIS-201 Missiologi og økumenikk. Gleden med det hele er fridagene som følger resten av neste uke.
  • Bursdagsfeiring og den slags. Vi var tre bursdagsbarn som kjørte felles bursdagsfest på Fjellhaug på mandag, og vil regne med at godt over 50 stk stakk innom i løpet av kvelden. Takk til alle sammen.
  • Ingen bursdagsfest uten bursdag, selv om selve dagen ble feiret med fire tunge skoletimer.
  • The Secret of Monkey Island. Dette skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning (les: anmeldelse), men det er meget moro.
  • One Piece. En episode her og en der blir fort mange tilsammen. Og snart vil jeg for første gang i historien være oppdatert på serien. Bare to episoder ifra...
  • Film. Har man stor og flott TV og sofa på rommet, så blir det fort en film nå og da. Torsdag var det Independence Day på Blu-Ray, mens fredag var det Star Wars Episode III. Begge deler helt sporadisk og i godt vennelag.
  • Pianoøving (til naboenes store frustrasjon og fortvilelse, skulle jeg tro). Det tar sin tid, men det begynner omsider å gi litt resultater.
  • Lite inspirasjon. Akkurat nå er det ikke så mye å skrive om. Tips til tema og emner tas imot med takk. Eller for å si det med en velbrukt valgfrase: "Hva slags World of Ingar vil du ha?"

torsdag, september 24, 2009

Finn en feil (eller flere).

Jeg stjeler litt fra broder Harald og siterer fra magasinet Kaffe (03/09), som skriver om "det tredje sakramentet kirkekaffen":

Inne i det glassrike kaffe-rommet er det lunt. På veggen henger en barnegruppes presentasjon av FNs tusenårsmål, en plakat med “Korsvei: Mer himmel – Mer jord” samt et flygel, tolv bord og ni termokanner.


Er det noe galt med dette bildet?

onsdag, september 23, 2009

District 9

I utgangspunktet hadde Ringenes Herre- og King Kong-regissør Peter Jackson (han hårete og tykke mannen som ikke er en hobbit, vet du) tenkt å lage en filmatisering av den suksessfulle spillserien Halo. Da dette prosjektet måtte skrinlegges, tok Pete & Co og la hodene i bløt og tenkte "hva kan vi gjøre istedenfor med det vi har jobbet med så langt?" Resultatet ble District 9, hvor Peter Jackson er produsent og sørafrikanske Neill Blomkamp er regissør. Og la oss få det avklart, mine damer og herrer: Dette er trolig den beste science fiction-filmen vi har sett på flere år, etter min mening den beste siden Serenity.

District 9 tar oss med til Johannesburg, den største byen i Sør-Afrika. 20 år før handlingen for filmen finner sted (som er 2010, by the way) stoppet et gigantisk romskip over byen. Ombord fant man en flokk med utarbede og underernærte romvesener. For å hjelpe dem fraktet man dem til jorda og plasserte dem i flyktningleire. Det ble etterhvert klart at romvesenene hadde lite å tilby oss mennesker: Teknologien deres var ikke mye å lære av, og våpenteknologien var låst til kun å reagere etter romvesen-DNA. Dermed utviklet leirene seg til en ghetto-slum kalt District 9, og der ble "rekene" (som vesenene blir kalt pga utseendet) værende. Når så handlingen finner sted i "samtiden" er rekene blitt så mange at det er på tide å flytte på dem, for "deres og den øvrige befolkningens sikkerhets skyld." Vi følger dermed byråkraten Wikus van de Merwes dager mens District 9 tømmes for reker.


Stort mer enn det er det vel ikke mulig å si om handlingen uten at jeg røper for mye. Det har uansett ikke så mye å si. Det jeg vil snakke om er District 9s fantastiske originalitet og samfunnsfokus. For D9 har et svært samfunnskritisk tema. At handlingen er lagt til apartheid-landet Sør-Afrika er langt fra tilfeldig. Her er det segregering, rasisme, fremmedfrykt og menneskeverd (for ikke å si rekeverd) som er i fokus på en brutal, klar og realistisk måte - sci-fi-mediet til tross (eller kanskje nettopp på grunn av det). Hva er ens verdi når man ikke har noe nyttig å bidra med i samfunnet eller til menneskeheten? Er ens verd beskrevet av produksjonsevne og hva man kan bidra med? Man trenger ikke være rakettkirurg for å skjønne at problemene ikke bare gjelder forholdet menneske-reke, men først og fremst menneske-menneske. Også andre moralske og samfunnsmessige spørsmål får sleivspark, som abort, medisinsk etikk og de sterkes undertrykking av de svake. Her er noe for enhver smak.

Filmen er i stor grad bygget opp som en fiksjonell dokumentarfilm, med mange enkle opptak her og der og intervjuer med statsvitere, sosiologer og historikere. Dette gjelder først og fremst første halvdel av filmen. Andre halvdel er noe mer tradisjonell. Men følelsen av at dette beskriver en reell handling er klistret til en. Selve kombinasjonen sci-fi+dokumentar er unik i seg selv, og er ekstremt godt gjennomført. De som dessuten er på jakt etter flotte effekter vil heller ikke bli skuffet.


At Peter Jackson har sin hånd med i filmen er ikke til å ta feil av. Dette gjenspeiles både i kvaliteten på filmen i sin helhet og i splatter-følelsen man får av andre delen av filmen. Enkelte sjeler vil nok føle at filmen blir litt vel splatter-orientert etterhvert, og jeg tenderer til å være enig med dem. Likevel tar det ikke bort kvalitetsfølelsen som filmen i sin helhet gjenspeiler.

Er dette årets sci-fi-film? Det er for tidlig å se, da vi ennå ikke har fått se James Camerons Avatar, som kommer i desember. Men frem til den tid kan vi trygt slå fast at District 9 er noe av beste vi har sett innen sjangeren på flere år, og at Peter Jackson fortjener Oscar i underholdning. Med god hjelp fra Blomkamp, selvsagt.

søndag, september 20, 2009

Blind Guardian - Sacred.

Den siste uka har jeg lyttet til det siste albumet til Blind Guardian, A Twist in the Myth. Det er derimot en sang som ikke kom med på det albumet, men som vi må vente til neste studioalbum før vi fans kan innlemme den i kolleksjonen vår. Og helt ærlig mener jeg dette er noe av det bedre/beste Blind Guardian har laget. Helt etter min smak.

Sangen er forresten med i spillet Sacred 2, og musikkvideoen er hentet derifra. Takk til Yngve for tipset. Gleder meg til 2010 allerede.

lørdag, september 19, 2009

World of Ingar feirer: Talk Like a Pirate Day.

Den 19.september er angivelig den internasjonale Pirate Day. På denne dagen skal man altså legge vanlig målføre til sides og slenge ut med piratslang som "ahoy, my hearty" og "yarrr!" I anledning dagens feiring presenterer World of Ingar derfor noen av våre mest kjente og kjære pirater fra skjønnlitteraturen og populærkulturens verden.

La det være sagt: Piratvirksomhet var, og er, ikke noen funny business. Pirater som Henry Morgan er ikke akkurat kjent for å ha vært koselige bestefedre med lapp på øyet og langt skjegg som lo litt for mye og drakk vel mye rom (vel, kanskje det siste). Situasjonen ved Afrikas Horn og nede ved Indonesia i dag er ikke mye bedre: Mennesker som i desperasjon eller grådighet blir drevet ut i sjørøveri og allslags ondskap.

Men denne posten handler ikke om dem. Denne posten tar for seg den mer "godslige" piraten vi finner i diktningens verden.

For noen av oss var det første møtet med pirater Singhpiratene i Fantomet, den gang under ledelse av Dogai Singh (venstre). Piratene har vært Fantomets erkefiender siden det 1.Fantomet skylte inn på Bengals strand i 1536. Brorskapet har skiftet noe beite siden den gang, men den dag i dag er de stadig aktive i all slags kriminell aktivitet verden over. Selv etter 450 år forsvinner liksom ikke Singhpiratene helt, men har en tendenes til å stadig klare å vende tilbake. Som Fantis selv ville sagt det: Kampen mot ondskap tar aldri slutt.

Deretter må vi ikke glemme klassikeren Treasure Island, boka som er filmatisert ca. 50 ganger opp gjennom de siste 100 årene. Her er det ingen andre enn Long John Silver som er den store skurken. Hvilken tolkning av karakteren man foretrekker blir en annen sak. Personlig assosierer jeg først og fremst rolletolkningen med Tim Currys versjon fra Muppet Treasure Island.

Snakker vi om moderne piratvirksomhet, kommer vi nesten ikke utenom The Pirate Bay. "Verdens største bittorrentklient" som de kaller seg har det siste året vært nevnt ofte i media det siste året, ikke minst i forbindelse med rettsaken de tapte i april. Vi må vedgå at mennene bak Pirate Bay er noen syke karer, men produktet deres har skaffet seg en solid fanbase. Dette gjorde ikke minst utslag under det svenske EU-valget tidligere i år, hvor Piratpartiet fikk en massiv oppslutning på 7,13%. Til sammenligning fikk Venstre under 4% av stemmene ved Stortingsvalget her til lands mandag.

Er det én pirat så godt som alle elsker, så må det være Jack Sparrow i Johnny Depps skikkelse. Da Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl kom ut i 2003, tok den seerne med storm. Folk som anklaget meg for å være nerd fordi jeg gikk og så en film mer enn en gang på kino, så filmen fire-fem ganger. Og kan vi klandre dem? Ikke bare var Jack Sparrow et kroneksempel på den romantiserte piraten. Han var den snøvlende, sjanglende, halvgale og dog-så-sjarmerende piraten som kunne sjarmere de fleste kvinner i senk. I tillegg bød filmen på en solid eventyropplevelse av de sjeldne. To oppfølgerfilmer av laber kvalitet (og en kommende) til tross: Jack Sparrow er fremdeles et av de beste moderne eksempler på en pirat slik vi ser dem for oss. Og kanskje nettopp slik vi vil se dem for oss.

Blant anime-fansen er det kanskje én pirat som topper alle sammen. Jeg snakker da om mannen som i sin tid ble Pirate King: Gold Roger (egentlig Gol D. Roger). Mannen som, ifølge serien One Piece, ble den fremste av alle pirater, som levde sitt liv i frihet på havene og som ble den første mannen som seilte rundt verden. Mannen som selv ved sin død utstrålte en slik viljestyrke at han klarte å innlede den store pirat-tidsalderen, da han rett før henrettelsen annonserte at den som fant hans store skatt One Piece ville bli den neste piratkongen. Slik begynner serien One Piece, og jammen er vi glade for det.

Flere pirater kunne nevnes, som f.eks. Guybrush Threepwood og LeChuck, kapteinen fra The Simpsons (hvorvidt han kan karakteriseres som en pirat er usikker, men han snakker ihvertfall som en) eller kaptein Shakespeare fra Stardust. Men vi stopper her, og gir folk anledning til å komme med en real pirathistorie eller et piratminne i kommentarfeltet.

fredag, september 18, 2009

Uncharted: Drake's Fortune


Har du sansen for eventyrfilmer av typen Indiana Jones, National Treasure, Treasure of Sierra Madre, Pirates of the Caribbean og The Road to El Dorado? Har du en Playstation 3? Da kan Uncharted: Drake's Fortune fra 2007 være midt i blinken for deg.

Uncharted: Drake's Fortune er utviklet av Naughty Dog, studioet som står bak suksesserien Jak & Daxter til Playstation 2. Vårt spill kom ut i 2007, en tid der PS3 var en relativt fersk konsoll og de eksklusive stortitlene var få.

Vårt spill presenterer oss for Nathan Drake, skattejeger og etterkommer av Francis Drake, den engelske oppdageren, piraten og eventyreren. Verden lærer at Francis døde i 1596 av dysenteri, men Nathan avslører at dette var en forfalsket død av Francis. På denne måten kunne Francis nemlig oppta jakten på den største skatten av dem alle, nemlig El Dorados gull. Etter at Nathan i begynnelsen av spillet finner Francis' hemmelige dagbok begynner jakten på det legendariske gullet. Sammen med kumpanen Sully og TV-reporteren og "sponsoren" Elena Fisher forsøker Nathan å fullføre sin forfaders skattejakt. Men, til alles overraskelse(?), tiltrekker gullet seg også skumle menn med skumle hensikter.

Uncharted er mest lagt opp som en interaktiv eventyrfilm. Strengt tatt snakker vi Indiana Jones, bortsett fra at du ser ut som Matt LeBlanc og ikke Harrison Ford, pluss at du opererer uten pisk og hatt. Men akrobatikk blir det. Nathan klatrer, svinger seg og hopper rundtomkring for å ta seg frem. Assosiasjonene til den gode, gamle plattformsjangeren dukker lett opp, og systemet er godt utviklet. Dersom du uheldigvis skulle falle ned, dukker du som regel opp igjen hvor du sluttet takket være et godt autosave-system.


Som sagt er det også bad guys med i spillet, og skuddvekslinger er ikke til å unngå. Nathan kan ha ett håndvåpen og ett gevær på seg om gangen, samt fire granater. Underveis kan han plukke opp ammo og våpen fra falne fiender. Kampsystemet i seg selv skal ha ros. Her gjelder det å ta dekning, dukke opp i rette tid for å skyte og deretter hoppe videre til et nytt dekke - alt sammen med et nærmest sømløst kontrollsystem. Nå har også andre spill gjort dette før Uncharted, men når det fungerer er det ingenting i veien med å låne systemet. Underveis har du som regel med deg et sidekick, men disse er som regel med for historien sin del og trenger heldigvis ikke beskyttelse. De gjør ikke så mye nytte for seg, men de er aldri i veien - og takk og lov for det, for irriterende sidekick finnes det nok av i spillverdenen.

Historien er et tveegget sverd i Uncharted. Har du sett din dose med eventyrfilmer, så vet du hva du går til. Her er så godt som alle klisjeer til stede: Tapt gull, gamle forbannelser, glemte ruiner, nazist-skatter, gåteløsing og en pen dame med ben i nesa. Selv musikken er relativt forutsigbar. Vi snakker med andre ord ikke om noe original historie, selv om man underveis får et lite Resident Evil/Silent Hill-preg på den. Likevel er den høyst underholdende, og det holder. Spillet er over på 8-9 timer, og det passer både sjangeren og historien veldig godt - hadde spillet vært mye lenger ville historien blitt utbredt til det kjedsommelige, og spenningskurven hadde blitt slakk og kjedelig. Fordi spillet er lagt opp som en film, er det ingen bosskamper i spillet. Selv savnet jeg aldri dette, men kanskje noe vil føle det som en mangelvare. De om det.


Spillets kanskje svakeste side er den grafiske. Grafikken er ikke dårlig, men den ser ut til å lide noe under at spillet er utviklet i en tidlig fase av PS3s historie. Vi har ihvertfall sett spill til konsollen i etterkant som er vesentlig skarpere grafisk sett. Det er derimot naturlig, ettersom utviklerne først i skrivende stund har lært seg å fullt ut utnytte de nye konsollene for det de er verdt. Det blir derfor spennende å se hvordan Uncharted 2, som slippes i oktober, blir seende ut.

Uncharted: Drake's Fortune låner mye fra andre spill og legger opp til det kjente og vante, både gameplay- og historiemessig. Det hindrer ikke spillet i å bli en underholdende opplevelse. Har du en PS3 er det ingen grunn til å la være å prøve ut spillet, selv om det kanskje ikke er verdt 500-600 kr (heldigvis selges det nå som Platinum).

onsdag, september 16, 2009

Om tafsete japanere.

VG Nett melder i dag at politiet i Tokyo skjerper sine rutiner for å få bukt med tafsete menn i rushtrafikken.

Japan har i de siste årene vært svært plaget med menn som i rush-trengselen farer med hendene dit de ikke skal eller fotograferer med skjulte mobilkamera. For noen år siden førte dette til egne kvinnevogner på japanske tog i rushtiden. Nå skal altså rutinene skjerpes ytterligere.

Dersom de nye tiltakene ikke får japanske menn til å skjerpe seg, har vi som dro til Japan tidligere i år et forslag. Løsningen er enkel: Hyr Frank og Einar inn i en såkalt "tafsepatrulje." Store og skumle som de kan virke for en lav og stusselig japaner, skulle de ha ganske mye autoritet når de går rundt blant japanske menn og roper "NO TOUCHING!" eller "NO TAFSING!"

Du kan umulig si at det ikke ville vært effektivt?

mandag, september 14, 2009

Godt valg pkt II.

Joda, jeg vet jeg har postet den før, men følgende video passer bare så altfor godt på en valgdag. Takk til broder Harald for påminnelsen.

September.

Bare fordi vi er i riktig måned.

søndag, september 13, 2009

Godt valg!

Vi trer herved inn i valgdagene, mine damer og herrer. Godt valg, glem ikke å stemme og husk også på kirkevalget!

lørdag, september 12, 2009

Om omveltninger i det politiske landskapet i Japan.

Et noe forsinket innlegg, dette her, men det er visst noe som heter at det er bedre sent enn aldri.

30.august var det valg for det japanske underhuset (det japanske systemet med overhus og underhus tilsvarer noe av det samme man finner i England). Japan, med verdens nest største økonomi, har lidt kraftig under finanskrisa. Det var dermed svært spennende i forkant hvordan valgresultatet kom til å bli.

Resultatet ble noe overraskende: Democratic Parti of Japan (DPJ) vant en soleklar seier og sikret seg ca. 315 av 480 seter i underhuset, mens det regjerende partiet Liberal Democratic Party (LDP) sitter igjen med skarve 165 seter. Folket har dermed talt: De vil ha endringer, og de vil ha det nå.

Hva gjør dette valgresultatet så interessant? For det første er det interessant fordi LDP har praktisk talt sittet eneveldende med den politiske makten i Japan siden 1955. Bare i 10 måneder i 1993 satt en koalisjonsregjering med makten, og denne brøt raskt sammen. For første gang i moderne japansk historie er det dermed duket for et nytt politisk preg av betydning for Japan.

For det andre er resultatet interessant fordi det blir spennende å se om det blir noen store endringer slik man håper på. For i Japan er politikernes makt mer begrenset enn det man skulle tro. Profilerte politikere og ministre er svært utsatte for angrep fra media, og må som regel gå med en gang det oppstår en politisk skandale. De stadige statsministerskiftene i Japan er det klareste eksemplet på dette: Den siste LDP-statsministeren i rekken, Taro Aso, har nå tatt på seg ansvaret for valgnederlaget og går av. I Japan virker det som at politikernes fremste rolle er å ta på seg ansvaret når noe går galt. Dette betyr at få toppolitikere sitter lenge nok til å få gjort endringer av betydning.

Hvem er det da som egentlig har sittet med makten de siste årene, hvis politikerne ikke har handlekraft? Svaret er trolig byråkratene. Byråkratene sitter i relativt beskyttede stillinger, og har dermed kunne fortsette i samme jobb 30-40 år av gangen. Med så lang befaringstid vet man hvordan man skal styre skuta, og vet hvordan ting skal gjøres. Hvorvidt det nå kommer store endringer i japansk politikk tror jeg avhenger mye av byråkratenes vilje til omstilling og endringer.

Men noen ting kan jo skje, til fordel for det japanske folk. DPJ har allerede bestemt seg for å prøve å innføre flere feriedager for det hardt arbeidende folket. Så spørs det da om japanerne er klare for de endringene de har bedt om.

fredag, september 11, 2009

Oppdateringer kommer.

Jeg har vært på klassetur oppi fjellheimen de siste tre dagene. Derav laber bloggaktivitet. Oppdateringer kommer, forhåpentligvis i morgen.

I mellomtiden kan jeg jo fortelle at på én fjelltur har vi krysset Rohans sletter, kronglet oss gjennom Emyn Muils fjell og besteget Dommedags berg (1728 meter). Med litt fantasi (for ikke å si fantasy) er norsk fjellnatur utrolig fascinerende til tider.

tirsdag, september 08, 2009

Om å gjøre et kupp til en billig penge.

Det er ikke mye jeg handler på nettjenesten Steam lenger. Etter at tjenesten for ca. ett år siden fant ut at 1$ = 1€ og begynte å kreve betaling i euro av sine europeiske kunder, har jeg knapt nok handlet ett eneste spill av dem. Men hadde jeg ikke hatt spillet fra før, ville jeg jammen handlet det nå.

Hvilket spill da? Klassikeren Star Wars: Knights of the Old Republic fra 2003 selvfølgelig.

Ifølge Gamer.no (og etter å ha sjekket det personlig) er det nå slik at tidenes beste Star Wars-spill - uten rom for diskusjon - er tilgjengelig for skarve €8,99. Så har du ikke spilt KOTOR ennå er det sannelig på tide, enten du er Star Wars-fan, rollespillfan eller rett og slett fan av begge deler. Ikke minst hvis du er fan av begge deler.

Batman: Arkham Asylum


De siste spillene jeg har anmeldt har ofte vært noe utgått på dato. Det er derfor "med stor glede" at jeg kan presentere et relativt ferskt og fremdeles svært aktuelt spill, faktisk så nytt som to uker gammelt. Vi snakker om Batman: Arkham Asylum.

De fleste superheltspill som har kommet ut i årenes løp har som regel vært noe møl. Enten har de vært spill basert på superhelt-filmer - og spillmatisering av filmer skal man som hovedregel ligge langt unna - eller så har de vært halvhjertede forsøk på å melke superheltnavnet for hva det er verdt. Nå har det derimot kommet ut et spill som helt klart bryter den tendensen. Batman: Arkham Asylum er spillet som er basert på tegneseriematerialet fremfor filmene om superhelten, og hvor utviklerne har tatt seg god tid og gjort seg flid med produktet sitt. Og resultatet gjør at vi kan si som Robin: Holy shamrocks, Batman!

Spillet åpner med Batmobilen, hvor Batman kjører Joker ut til Arkham Asylum for the Criminally Insane, stedet hvor de fleste superskurkene i Gotham blir låst inne. Noe føles likevel feil; Joker gav så lett opp. Mistanken skal vise seg velbegrunnet. Joker har i månedsvis planlagt sin egen innleggelse til minste detalj, og det tar ikke lang tid før han bryter løs, slipper fri de andre superskurkene og kupper hele Arkham. Det er duket for en lang natt for mørkets ridder hvor han må få orden i asylet igjen, før Joker rekker å komme så langt i planene at han kan spre kaos og ødeleggelse over Gotham.

Arkham Asylum er som sagt ikke basert på filmene, noe som har gitt utviklerne friere tøyler enn ellers. Det resulterer i et slags best-of-scenario med alle slags Batman-karakterer. De fleste skulle klare å finne en av sine favoritter i spillet, enten det er Batman selv, Joker, Bane, Harley Quinn eller Scarecrow. Mange av stemmeskuespillerne gjør comeback fra DC Animated Universe; dette gjelder først og fremst Batman (Kevin Conroy), Harley Quinn (Arleen Sorkin) og Joker (Mark Hamill, aka Luke Skywalker). Alle skal ha skryt for sine livgivelse til sin karakter, men særlig Mark Hamill utmerker seg. Hadde det eksistert en spill-Oscar for beste stemmeskuespiller hadde Hamill vært en sterk kandidat.

Atmosfæren i spillet er lagt tett opp til de to siste filmene: Mørk, dyster og utmerket for å snike i skyggene. Som Batman gjelder det derfor å bruke alle de tøffe gadjetene dine til å luske og ta ut Jokers halvglupe gangstere en etter en. Her må en gjemme seg i skyggene, snike seg bak skurkene eller slenge seg mellom gargouillene for å unngå å bli oppdaget. Om man har høyden til sin fordel kan man bruke kappen til å gli og ta ut skurkene. Henger man fra en gargouille lærer man etterhvert hvordan man kan plukke opp fiendene. At skurkene er så dumme at de aldri lærer seg å se opp gjør snikingen litt vel enkelt innimellom. Selve snikeaspektet er ikke nytt i spillsammenheng, og folk med noe spillerfaring vil merke likhetstrekkene til både Metal Gear Solid og Splinter Cell. Arkham Asylum bringer lite nytt i denne sammenheng, men låner det beste fra forgjengere innen sjangeren. Og det fungerer egentlig helt fint.

Noen ganger må man likevel gå til mer direkte angrep og gå inn i skikkelig nevekamp. Selve kampsystemet fungerer stort sett bra, men til tider er følelsen av knappemosing sterkt nærværende. Når den følelsen ikke er der, flyter det sømløst. Ved å kombinere flest mulig slag får man combo bonus. Ved kritiske og imponerende manøvre brukes slow cam i ekte 300-stil. Ved siste og avgjørende slag skiftes kameravinkelen til nærfokus. Bosskampene fungerer stort sett etter samme prinsipp, med unntak av Scarecrow. Selv om kampsystemet skal ha ros for detaljnivå og sømløshet, savner jeg litt mer variasjon i fiendebildet av og til.

Grafikken i spillet er upåklagelig. Det er vakkert, mystisk og dystert hele veien gjennom. Detaljnivået er høyt, noe som også henger sammen med at man underveis kan prøve å løse gåter utplassert av Batman-fienden Riddler (dessverre ikke portrettert av Jim Carrey). Disse gåtene betyr ofte at man må granske nærmiljøet for en konkret detalj. Å løse gåtene lønnes med oppgraderinger, erfaring eller karakter-portretter. I tillegg til grafikken skal også musikken ha ros. Jeg oppfattet musikken som "typisk" Batman, selv om lista ligger nok nærmere 80- og 90-tallsfilmene enn de to nyeste.

Men alt dette hadde hatt lite å si hvis ikke historien hadde drevet det hele frem. Og det er her Arkham Asylum klinker til. Historien er velskrevet for Batman-verdenen, samtidig som det er ideelt for spillmediet. Vi snakker en god, gammeldags detektiv-historie der plottet gradvis blir klarere, samtidig som man får utfolde seg som Batman i all hans prakt: Med kappe, jernvilje og mange tøffe dingser. Vi snakker dermed om et spill som både nybegynnere og erfarne Batman-fans vil kunne kose seg med.

Kort oppsummert: Til tross for en viss plagiering, lite varierte kamper og lite glupe skurker, har Batman: Arkham Asylum gjort det meste riktig. God casting, godt plot, spennende gameplay og en følelse av å faktisk være Batman gjør at Batman: Arkham Asylum fortjener all den rosen det har fått.

mandag, september 07, 2009

Om de glemte desimalene.

Det er ikke bare xkcd som serverer oss realfagshumor. Iblant er det også noen andre som klinker til. Vi ser et eksempel her.


(klikk for større utgave)

lørdag, september 05, 2009

Breath of Fire.


Gameboy Advance var en konsoll som sørget for at mange gode, gamle spill fikk en ny sjanse, enten i original drakt eller med oppusset grafikk. Tidligere har jeg anmeldt spill som Final Fantasy V, som hovedsaklig faller inn under den første kategorien. Breath of Fire har derimot fått en mindre grafisk oppusssing siden dens origiale utgivelse på SNES i 1993, og faller dermed inn under den andre kategorien.

Breath of Fire er en klassisk JRPG-serie fra sjangerens glansdager på SNES, og det er Capcom som står bak serien. Det første spillet kom som sagt ut i 1993, og en remake til GBA kom ut i 2001, og var et av de første spillene i sjangeren til plattformen.

Noen tusen år før handlingen finner sted raste en stor krig i spillets verden. Begjærets gudinne Tyr skapte splid innad i drageklanen, og klanen delte seg i to - Light Dragons og Dark Dragons. Striden mellom fraksjonene raste over hele verden, helt til Tyr ble forseglet fra verden og konflikten ble avsluttet. Når spillet vårt tar til, er derimot Dark Dragon-klanen påny på jakt etter Tyrs makt. Spillet åpner med at Dark Dragon-klanen har satt fyr på landsbyen til Light Dragons. Som den siste krigeren i klanen drar du, Ryu, ut i verden for å redde din kidnappede søster og stanse Dark Dragon-lederen Zog fra å befri Tyr fra sitt fangenskap.


I ekte JRPG-stil slipper du å reise spillet gjennom alene. Ryu får mange varierte allierte: Nina, ei jente med vinger og som kommer fra et folk som kan forvandle seg til fugler; Bo, en ulv med utsøkte jaktegenskaper; Karn, en som kaller seg "verdens beste tyv" (og som til forveksling ligner svært på Lupin the 3rd); Gobi, en fiskemann av usedvanlig grådig karakter; Ox, et beist av bjørnelignende karakter fra smedfolket; Bleu, en forfengelig og mannesyk Naga som er over 1000 år gammel; og til slutt Mogu, en muldvarp som kan grave svære hull og dermed åpne nye veier. Alle har sine motiver for å alliere seg med deg, og tilsammen utgjør de et team som knytter tettere bånd sammen ettersom spillet går sin gang.

Selv om de fleste karakterene og rasene i spillet er humanoide, er det svært få som er 100% mennesker. Alle rasene er såkalte antromorfe og har dermed dyriske egenskaper eller ser ut som dyr. Selv hovedpersonen Ryu lærer gjennom spillet å ta forskjellige drageskikkelser - passende, ettersom ryu er det japanske ordet for drage. Dette gjør at de forskjellige karakterene har forskjellige egenskaper som kan brukes både i og utenfor kamp, f.eks. for å åpne nye veier og områder samt lære nye egenskaper. Noen kan forvandle eller fusjonere seg, mens andre kan bruke spesielle teknikker ingen andre kan. Hvem du har med deg i partiet ditt har dermed mye å si for hvordan du beveger deg på verdenskartet. Etterhvert som man får flere karakterer med seg kan man også gå tilbake til gamle områder for å hente ting eller egenskaper. Dette åpner for variasjon, tenking og er ikke minst ganske bra laget for et spill av sin tid.

Historiemessig er kanskje ikke Breath of Fire ekstremt originalt i forhold til sin samtid. Redd verden fra den store, overhengende faren som truer alle. Her låner spillet mye fra andre spill i sin samtid, og aller tydeligst er lånet fra Dragon Quest. På en annen side: Alle spill gjorde det da, og de fleste gjør det nå. Det betyr ikke nødvendigvis at spillet blir dårlig - Breath of Fire-historien er ikke dårlig fordi den mangler litt originalitet. Det betyr bare at spillet ikke revolusjonerer. Men underholdningsverdien er likevel på plass, og ikke minst føler man seg etterhvert knyttet til karakterene i spillet.


Kampsystemet er velkjent for enhver som har spilt litt RPG før. Fienden dukker tilfeldig opp (med unntak av bossene), og kampen foregår ved at man velger sine kommandoer, slår fienden først, for deretter å la seg bli slått. Man kan angripe fysisk eller med magiske angrep, hvis karakteren kan noen slike. En veldig kjekk funksjon her er Auto-knappen, som sørger for at karakterene dine angriper med fysiske angrep på automatikk helt til du trykker B-knappen. Det sparer en for masse tid og knappetrykking. Et annet element som Breath of Fire skal ha ros for er den generelle fordelingen av erfaringspoeng til teamet ditt, slik at man slipper å ha en karakter i kamp for at vedkommende skal gå opp i level.

Gode elementer i spillet til tross, er det flere ting som trekker noe ned. Starten av spillet er f.eks. altfor kjedelig, og det var en god stund jeg la fra meg spillet før jeg plukket det opp igjen. For det andre er spillet altfor lett, og gjennom spillets gang var det bare en boss jeg hadde noe som helst problemer med (at dette kanskje har sammenheng med at jeg klarte å finne Ryus ultimate drageform er muligens en bidragsfaktor). For det tredje savner jeg et verdenskart hvor det står navn på byer og steder. Verdenskartet i spillet viser bare konturene av kontinentet og plasseringen av de byene man har vært i, og det hjelper svært lite. Musikken er helt ålreit (samme Capcom-musiker som står bak musikken til f.eks. Mega Man 3), men blir noe repetativ i lengden. Vi snakker med andre ord ikke om kvalitet av Nobuo Uematsu (Final Fantasy) eller Koji Kondos (Legend of Zelda, Super Mario) karakter.

Alt i alt er ikke Breath of Fire noe dårlig spill, men om jeg kommer til å plukke det opp igjen en gang til gjenstår å se. Uansett ligger toeren klar på Wii (gjennom kjøpsfunksjonen for gamle spill), så det blir spennende å se om oppfølgeren klarer å overgå forgjengeren.

fredag, september 04, 2009

Om folkeskikk i kirkelige sammenhenger.

Lunsjbordet er en fin ting, uansett hvor man måtte være. Da kan praten sitte løst, og man kan snakke om så mangt. Dette var også tilfelle i sommer da jeg jobbet på kirkekontoret.

Derimot er det mer sjeldent at samtaleemnet blir en sak i riksdekkende aviser, både i Aftenposten og i Vårt Land. Dagens avisartikler er herved anbefalt. Ikke minst fordi temaet er (etter min mening) noe de fleste burde ta en refleksjon over - selv om de det gjelder mest sannsynligvis ikke vil lese dette innlegget eller avisartiklene.

Powerglove - Power, Wisdom and Courage (Zelda Medley)

Egentlig tenkte jeg å skrive noe om det japanske underhusvalget som fant sted på søndag. Men det får vente. Akkurat nå må jeg nesten bare komme igang med lesinga, umotivert som jeg er. Så da blir det video istedenfor. Denne fikk jeg tilsendt, og jeg liker det.

torsdag, september 03, 2009

Om Funcoms bortgang.

Det var vel strengt tatt bare et spørsmål om tid før det skjedde, men ikke mindre sørgelig for norsk spillbransje når det skjer likevel: E24 melder i dag at Funcom, det eneste store norske spillselskapet av internasjonal betydning, flagger ut til Canada. Grunnen er at Quebec tilbyr store økonomiske fordeler sammenlignet med andre steder.

Dette er et tap for Norge. For det første er Funcom det eneste spillselskapet i Norge som har klart å markere seg internasjonalt, selv om ikke alle spillene deres nødvendigvis har vært like kritikerroste. Funcom står bak spill som The Longest Journey og oppfølgeren Dreamfall: The Longest Journey, Anarchy Online og fjorårets storsatsing Age of Conan: Hyborian Adventures. For det andre er Funcom et selskap som skaper mangfold i det norske arbeidsmarkedet. Greit nok at det finnes andre spillselskap i Norge, men da disse ikke er noe store eller internasjonalt anerkjente mister de noe av sin betydning.

Joda, Funcom beholder en liten avdeling i Norge. Men hovedkontoret flytter til Canada, og med det blir et kapittel i norsk spillhistorie avsluttet. Nå gjenstår det å se om noen klarer å overta deres posisjon, selv om jeg har mine tvil.

onsdag, september 02, 2009

Om en fusjon av det sjeldne.

Tegneserieforlaget Marvel er ganske så omdiskutert. Mens noen hyller seriene for deres spenningsnivå, er det andre som irriterer seg over serienes noenlunde like oppbygning, til tider mangel på dybde og uoriginalitet. Men Marvel har likevel overlevd siden 1939, og feirer i år 70 år.

Hvordan feirer man dette best mulig? Ifølge Marvel selv må svaret være: Ved å bli kjøpt opp av Disney.

Dette er sære greier. Det tradisjonelle Disney er ganske så vesensforskjellig fra Marvel på flere måter. Men til gjengjeld er det ikke lenger så mye igjen av det tradisjonelle Disney, så kanskje det forklarer noe av det hele.

Så gjenstår det å se hva slags crossover-serier vi får se neste gang. Hva med en historie hvor Fantonald og Spiderman slåss sammen mot ondskapen? Eller en hvor Spøkelseskladden allierer seg med Dr. Doom for å oppnå sine mål?