mandag, juli 28, 2008

Om språkforvirring.

I reiselivsbransjen er språkforvirring nærmest uungåelig til tider. Jeg slipper heldigvis unna dette problemet (stort sett), men mine venner i SAS kan fortelle noen morsomme historier om problemet. I slike situasjoner kommer jeg stadig til å tenke på denne Monty Python-sekvensen, og det er like morsomt å tenke på hver gang.

I morgen drar jeg avsted til UL. Tilbake igjen på søndag. Hei så lenge.

lørdag, juli 26, 2008

Om å skifte lyspærer.

Vårt Land kjørte i torsdagens avis følgende lyspæreskifting-galla. Glad som jeg er i slik humor, vil jeg jo selvsagt dele den med de trofaste(?) blogleserne.

Hvor mange pinsevenner trengs for å skifte en lyspære?
Svar: 100. Én som skifter lyspæren og 99 som ber om hjelp mot mørkets makter.

Hvor mange katolikker trengs for å skifte en lyspære?
Svar: Ingen. De bruker ikke lyspærer, bare stearinlys.

Hvor mange Jehovas vitner trengs for å skifte en lyspære?
Svar: 21. Én som skifter lyspæren og 20 som går rundt og banker på dører for å skaffe publikum.

Hvor mange liberale teologer trengs for å skifte en lyspære?
Svar: Ingen. Liberale teologer stiller seg tvilende til om lyspærer virker.

Hvor mange statskirkemedlemmer trengs for å skifte en lyspære?
Svar: Helt uvisst, saken er ute til høring og skal siden komitébehandles av 40 personer, hvorav halvparten er kvinner.

Hvor mange mormonere trengs for å skifte en lyspære?
Svar: To og to, i mørk dress og med amerikansk aksent.

Hvor mange OKS-ere trengs for å skifte en lyspære?
Svar: I en pressemelding fra Oslo Kristne Senter heter det at deres lyspærer brenner evig.

Hvor mange frelsessoldater trengs for å skifte en lyspære?
Svar: 50. Én som skifter lyspæren og et 49 manns hornorkester som spiller «Onward Christian Soldiers».

Hvor mange misjonssambandere trengs for å skifte en lyspære?
Svar: Fem menn. Én skifter lyspæren, de fire andre snakker om hvor velsignet glad de var i den gamle.

Hvor mange Oase-folk trengs for å skifte en lyspære?
Svar: 100. Én som skifter lyspæren og 99 som også har lyst til å løfte hendene.

Hvor mange organister trengs for å skifte en lyspære?
Svar: Ti. Én som skifter lyspæren og ni som lurer på hvorfor kateketen ikke kan gjøre det.

Hvor mange kordirigenter trengs for å skifte en lyspære?
Svar: Ingen vet. Ingen følger med på dem.

Hvor mange søndagsskolefolk trengs for å skifte en lyspære?
Svar: Alle, alle vil de ha med.

Hvor mange anglikanere trengs for å skifte en lyspære?
Svar: En hel synode. Én holder lyspæren, resten krangler til det går rundt for alle.

Hvor mange medlemmer av For Bibel og Bekjennelse trengs for å skifte en lyspære?
Svar: Alle, som i fellesskap prøver å finne ut hva Skriften sier om skifting av lyspærer.

Hvor mange i stat/kirke-utvalget trengs for å skifte en lyspære?
Svar: Samtlige, som vil diskutere hvordan de kan skru på plass en ny lyspære uten å fjerne den gamle.

Hvor mange Visjon Norge-folk trengs for å skifte en lyspære?
Svar: Bare én. Men også DU kan støtte kampen mot mørket – gi en pengegave i dag!

Hvor mange metodister trengs for å skifte en lyspære?
Svar: Fire. Én som skifter lyspæren og tre som nok en gang minner om at Norges første kvinnelige prest, og den første kvinnelige biskop i verden, var metodister.

Hvor mange ateister trengs for å skifte en lyspære?
Svar: Ingen, de ser ikke forskjell på lys og mørke.

Hvor mange av Smiths Venner trengs for å skifte en lyspære?
Svar: Én lyspære? På Brun-stad skifter vi 50 i slengen.

Hvor mange changemakere trengs for å skifte en lyspære?
Svar: Fire. Én til å kjøpe sparepære, en til å sjekke at strømmen ikke kommer fra kullkraft og lyspæren ikke fra et multinasjonalt selskap, samt en mann og en kvinne til likestilt å skifte pæren.

Hvor mange læstadianere trengs for å skifte en lyspære?
Svar: Hva er en lyspære?

Hvor mange indremisjonsforbundere trengs for å skifte en lyspære?
Svar: Hva? Skifte ut lyspæren? Min bestemor strikket denne lyspæren under krigen!

Hvor mange kvekere trengs for å skifte en lyspære?
Svar: Ingen. Alle har sitt eget indre lys.

Hvor mange sjømannskirkefolk trengs for å skifte en lyspære?
Svar: Fem. En til å skifte pæren, og fire til å sørge for koselig steming med vafler og aviser.

Og et par av mine personlige favoritter:
Hvor mange nederlendere trengs det for å skifte en lyspære?
Svar: Elleve. En til å holde lyspæren, og ti til å røyke så mye hasj at rommet snurrer rundt.

Hvor mange gorillaer trengs det for å skifte en lyspære?
Svar: Bare en, men det trengs en hel haug lyspærer.

The Dark Knight.

Det er faktisk ikke så lenge siden jeg så den forrige Batman-filmen, Batman Begins. Og til tross for at denne filmen har blitt lovprist av de fleste, var ikke jeg like entusiastisk. God var den absolutt, men ikke god.

Min favoritt av alle Batmanfilmene er uten tvil Tim Burtons versjon fra 1989. Ikke bare har denne filmen Jack Nicholson som Joker, den har også den lekreste av alle Batmobilene opp igjennom filmhistorien. Når da den nyeste Batmanfilmen som hadde premiere igår skulle ta for seg en del av de samme historieelementene som i 1989-utgaven, var det med spenning jeg gikk for å se filmen igår ettermiddag. Kunne Heath Ledger være så god som folk ville ha det til, og kunne han overgå Jack Nicholsons tolkning av den mest bisarre av alle Batman-skurker?



Det skal sies at The Dark Knight tar tak i noen av de samme elementene som 1989-Batman, men likevel snakker vi to vidt forskjellige filmer og to ganske forskjellige stilarter. The Dark Knight må være en av de mest ikke-typiske superheltfilmer jeg har sett på lenge (overgår Iron Man med klar margin på den fronten). Det er mye nærmere en blockbuster actionfilm enn en superheltfilm, og dette er antakelig det som gjør at regissør Christopher Nolan har fått så mye skryt. Nolan viser at superheltfilmer trenger ikke være så stereotypiske som vi har sett dem de siste årene. Samtidig må det sies at Nolan har også valgt en av de superheltene som gir rom for slik utypiskhet, både med tanke på karakterenes psykologi og den mørke fremstillingen Gotham ofte får. Tim Burton valgte jo i sin tid noe av den samme mørke fremstillingen, men Nolan overgår likevel Burton på flere måter. Ved å vinkle det over i en mer actionstemt retning blir Gotham ikke lenger fremstilt som en mørkt dystopisk by, men som en yngleby for farlige gangstere og eksentriske superhjerner.

Hva skal jeg så si om Joker? Med tanke på at Joker tross alt er Batmans erkenemesis (av vidt forskjellige grunner i forhold til de to filmene han opptrer i) er det viktig at han portretteres på en god, gal og sær måte. Nicholson klarte dette bra i sin tid, ved å gi Joker en komisk, men dødelig, fremtoning. Heath Ledger, på sin side, velger å gå mer i en galskapens retning. Ledgers Joker er mentalt ustabil, irrasjonell og mindre komisk av seg. Likevel har han sine spøkende sider, og her ser vi klart hvor Ledger har hentet sin hovedinspirasjon fra. Ledgers Joker tar helt klart i Nicholsons fremstilling fra 1989, men står likevel som en selvstendig og egenutviklet karaktertolkning. Så på spørsmålet om noen av dem er bedre enn den andre, blir mitt svar: Nei, for begge fremstillingene gir oss et bilde av Joker som den andre ikke gir. Ledger fullender på mange måter Nicholsons Joker, mens Nicholson vil alltid være den lattermilde galningen som ler opp i fjeset på sine ofre.

Filmen i sin helhet er bedre enn den forrige. Mye bedre. Det kan ha flere årsaker. Flere gode skuespillere. Nytt Batkostyme. Psykoanalytisk vinkling. Store helters fall. Strålende pompøs musikk fra Hans Zimmer (sannelig sannelig sier jeg dere: Den mannen er genial). Et klarere mål om hvor man vil med filmen. At filmens utvikling svinger frem og tilbake som en orkanutsatt palme. Eller alt sammen på en gang. Uansett, skrytet som Nolan, Ledger, Bale og Caine får for denne filmen er berettiget. Dette er en film man gjerne ser på kino, hvor bassen blåser deg av stolen og Joker ler deg i widescreen opp i ansiktet. Superheltfilmer blir aldri helt det samme igjen etter 2008, det kan vi takke Batman og Iron Man for.
Men la det være sagt: Hvis du av en eller annen grunn bare skal se én film på kino i sommer, så ville jeg kanskje gått for denne.

Karakter: 5/6. Velfortjent.

Bilder: Filmweb.no

tirsdag, juli 22, 2008

Om luftfart, del II.


Situasjonen har forbedret seg noe siden jeg skrev denne posten. Det at flyprisene til Japan neste påske hadde steget med 1.300 kr må ha vært forbigående. Hvis ikke må de billige billettene jeg kjøpte igår være et blaff av lavprisbilletter. Uansett, i går kveld kjøpte jeg meg Japanbilletter for perioden 27.mars-13.april for 6.200 kr. O lykke, hvor glad jeg ble da jeg endelig fikk dem:-) Da kan det heller våge seg at dagens golfrunde gikk verre og verre jo lenger ut i spillet vi kom...

Om å klage.

Sjelden jeg har vært mer enig med en samfunnstopp som i dette tilfellet (fra dagens Aftenposten).

Min respekt for Jan Egeland steg med dette innlegget.

søndag, juli 20, 2008

Om luftfart.

Luftfart er generelt et stikkord i min tilværelse om dagene. Først og fremst har det selvsagt med jobben min å gjøre, da så godt som alle oppdragene mine involverer Bergen Lufthavn Flesland på en eller annen måte; enten henter jeg turistgrupper der ute, eller så sender jeg dem avgårde. For de som måtte se meg på Flesland i ny og ne må det se nokså komisk ut når et av de berømte charterflyene lander direkte fra Japan. Da står det nemlig åtte-ti japanske guidekvinner kledd i rødt og venter på gruppene sine...også lille meg på siden.

I dag hadde jeg et slikt oppdrag hvor jeg skulle møte turistgruppa ute på flyplassen. Jeg ankom Flesland, kikker på oppslagstavla og ser at 11:25-flyet fra København var 30 min forsinket. Jaja, tenkte jeg, og ringte Miki og sa ifra. Så satte jeg meg ned i komfortsonen på Flesland og ventet. Da jeg senere tittet bort på glasshallen hvor de som kommer fra utlandet må gå før de kommer til bagasjebåndet, syntes jeg å se noen japanere. For sikkerhets skyld tok jeg derfor og sjekket på tavla igjen. Det var da det slo meg: Dagens gruppe skulle jo komme 11:20 fra Stockholm, ikke 11:25 fra København. Heldigvis fikk jeg ringt til Miki igjen og sagt ifra, og det hele fortonte seg ganske så normalt da gruppa omsider kom ut i ankomsthallen.

Men luftfart har hatt en mer negativ innvirkning på det personlige plan for min del. Denne uka bestemte verdens flyselskaper seg omsider for å sette opp prisene, slik det lenge har vært spekulert i. Det førte til at på ei uke steg flyprisene på strekningen Oslo-Osaka med 1.300 kr. Dermed kom dette som et ekstra sjokk for meg og mine fire venner som planlegger en Japantur rundt neste påske. Vi må jo bare ta det som det kommer, men med tanke på at jeg bare ventet på lønn fra Miki (som kommer fredag) før jeg skulle kjøpe billettene, er det ekstra bittert.

Men luftfart kan ha sine veldig koselige sider også. Ikveld så jeg den herlige japanske filmen Kiki's Delivery Service fra 1989. Filmen er en av de mange herlige kulturperlene fra filmstudioet Ghibli (som Jorid hadde prosjekt om, se henholdsvis her og her), hvor den store japaneren Hayao Miyazaki er hjernen og hjertet bak de fleste filmene. Jeg medgir at japansk anime kan være ufattelig bisarr og til tider også ufattelig dårlig, men om du har sett mer enn en Ghiblifilm og påstår at dette er dårlig tror jeg (i all beskjedenhet) at det heller er deg det er noe galt med. Filmen jeg så i dag bekrefter egentlig dette. Filmen om hekseaspiranten Kiki som reiser til storbyen for å skaffe seg erfaring, og som starter et budservice drevet via kosteskaftet sitt er rett og slett en reise i sjarm, stemning og utrolig vakker animasjon. Også god musikk, selvsagt, slik det alltid er i Ghiblifilmene takket være deres faste komponist Joe Hisaishi. Kan absolutt anbefales, og du får den på Platekompaniet for skarve kr 79,-. Karakter: 5/6, sånn på stående fot rett etter å ha sett filmen.

I morgen er det fri. Hva slags luftige aktiviteter skal jeg finne på da?

onsdag, juli 16, 2008

Sommerens bok.

En sommer for Miki betyr ikke bare jobbing. Det betyr også mye reising og venting i embedets tjeneste. Dette gir rom for både lesing, spilling og musikklytting. I denne posten er det derimot den første ventesysselen det skal handle om (spill kommer det antakeligvis til å bli mange poster med fremover, med tanke på at den store spillmessen E3 holdes om dagene i L.A.).

Så langt i sommer har jeg lest fire bøker, der de tre første var Good Omens av Terry Prachett og Neil Gaiman, Krig av Knut Nærum og The Gunslinger av Steven King (sistnevnte er første bok i Kings fantasyserie The Dark Tower). Alle disse har forsåvidt vært underholdende bøker på hver sin måte, noen litt mer enn andre. Men den største boken av dem alle er den jeg leste ut på mandag. Boken er en norsk klassiker fra 1973, og er regnet som den boka som er mest stjålet fra norske biblioteker (man vet knapt om et bibliotek i landet som fremdeles har førsteutgaven av boka liggende). Jeg snakker selvsagt om Jon Gisles Donaldismen.

Boka er "et muntert-vitenskapelig studie over Donald Duck og hans verden", som det står så pent på fremsiden. Her tas de 25 første årene av norsk Donaldhistorie under den vitenskapelige lupen, og vi studerer emner som litterære perioder (som f.eks. kommersialismen, eller donaldismus speculativus phyphasan som det heter på latin), litteræren hovedtema (konflikten mellom idealene og streberne), det donaldistiske verdensbilde og synet på omverdenen, donaldismens religion (hvor hakkespettene og deres mektige bok står solid i sentrum) og kvinnesynet i Andeby. Vi får også en munter innføring i datering av Donaldhistorier ved hjelp av rostrilongitudekvotienten (forholdet nebblengde-hodehøyde) samt at spørsmål som "Hvor er alle foreldrene i Andeby?" blir nøye vurdert. For de som har lest Donald noen år, og da fortrinnsvis noe av det eldre materialet, skulle denne boka være en fryd å lese. Virkelig en stor norsk klassiker.

søndag, juli 13, 2008

Et oppløftende musikkmøte.

Kjære venner i NLM. Hold dere fast, og bli ikke sinte: Igår tok jeg turen innom generalforsamlinga til NMS (anklager om forræderi og sviktende lojalitet til Sambandet kan sendes på mail eller SMS, uten at jeg regner med de store strømmene). Med tanke på at NMS's GF (Norsk MisjonsSelskaps GeneralForsamling, for de terminologisk uinnvidde) tross alt har blitt arrangert i Bergen denne uka, og jeg knapt nok har vært på et eneste møte etter at jeg begynte i jobb, fant jeg ut at det å gå på et sang- og musikkmøte kunne da ikke skade. Det gjorde det da heller ikke.

Som musiker har man en tendens til å vurdere sang og musikk man hører veldig kritisk og teknisk, selv på møter. En perfeksjonismens last, kan man kanskje si. Men musikalsk sett var jeg veldig positivt overrasket, og tenkte at NMS virkelig har klart å sette sammen et bra musikkensemble. Siden det var sang- og musikkmøte hadde de nå slått litt på stortromma, men det å faktisk ha med seg blåserekke og strykere (cello, Martin, cello) til forsang på ei GF gjorde virkelig susen. I tillegg var samspillet proft, arrangementene solide og timet, og i tillegg var instrumentene stort sett balanserte i forhold til hverandre. Det er så godt å høre når slagverket ikke blir for høyt, men allikevel kan markere rytmen og beaten tydelig.

Mange flotte mennesker var også innom. Koret Malaíka fra Kamerun, Arve Brunvoll, Per Tveit, Johan Sebastian Blum, Per Arne Dahl og Marianne Juvik Sæbø, for å nevne noen (Brunvoll og Tveit er virkelig store mennesker. Mentalt sett, altså). Det hele ble så etterhvert en slags tributt til Tveit, som har vært med på å komponere årets GF-sang for NMS. Mange av Tveits sanger ble fremført (du kan nok noen av dem du også, om du bare ser etter), og på slutten dukket Sissel Kyrkjebø opp (helt uventet og til store gisp fra publikum) og fremførte flere av disse sangene. Spesielt må nummeret der hennes arie fra Titanic ble kombinert med symfonirocket Eg veit i himmelrik ein borg trekkes frem. Det kunne blitt så utrolig feil, hadde det ikke vært for to punkt: 1) Det var Sissel selv som sang sin egen arie, og 2) Det var utrolig profesjonelt fremført. Hadde det ikke vært for dette hadde det mest sannsynlig blitt utrolig smørete og cheesy, men pga dette funket det utmerket.

NMS viste igår at de har skjønt at det går an å ha et teknisk bra musikkmøte uten at man må fire på det kristne budskapet i møtet av den grunn. Nå håper jeg bare at NLM klarer å lære noe av dette til UL og kommende års GF (hint hint!). Ikke at NLM har vært utprega dårlig de siste årene på musikkfronten, men innovasjonstanken har vært heller fraværende (føles det som, og her er jo jeg også skyldig etter tiltale).

*DagenMagazinets reportasje.
*Vårt Lands reportasje.
Bilde: Marit Hommedal, Vårt Land. Fra venstre: Sissel Kyrkjebø, Per Arne Dahl og Per Tveit.

torsdag, juli 10, 2008

Feriegolf.

I fjor var det langt imellom fridagene når jeg jobbet for Miki. Det var rett og slett vanskelig å få noen. I år klager derimot Miki på at jeg jobber mindre enn det de hadde planlagt i utgangspunktet, selv om jeg har sagt ja til alle oppdrag der det er mulig for meg å stille opp.

Akkurat nå har jeg en friperiode på tre dager (eller, ikke egentlig: Jobbet i går, men det var så tidlig på dagen at jeg fikk fri det meste av dagen). Det måtte utnyttes, og da til mer enn bare Wii. Så etter å ha jobbet med et guideprogram for lørdagen og ryddet litt på rommet i samarbeid med moderen, var det til Herdla sammen med pappa for å spille golf. Det gikk stort sett veldig bra, ihvertfall for mitt vedkommende. Ingen par i dag, dessverre, men gikk de fleste hull på bogey. Og det er jeg fornøyd med. Noen gode tee-shots skader jo heller ikke.

Har du også litt fri fremover og er i Bergensområdet? Ta kontakt, så slipper vi å kjede oss i hver vår ende (ikke at jeg kjeder meg enda, men det kan jo forekommer etterhvert).

tirsdag, juli 08, 2008

Jim Carrey og CSI Miami.

Tenke seg til, Ace Ventura-mannen er blitt hele 46 år. Men han har fremdeles taket på komikkens kunst. Denne videoen beviser det. Se og le (dette gjelder særlig deg, Helge, som ikke rakk å se denne ute hos meg idag).

mandag, juli 07, 2008

Tilføyelse av familiemedlem.

Greit nok, det er ennå en stund før hun faktisk er familie, rent juridisk sett. Men etter snart to år sammen tok jammen broderen seg sammen og fridde. Han fikk ja (sies det).

Så hva betyr dette? At nå er jeg eneste i familien uten ring. Kjenner jeg folket rett, vil det ikke ta lang tid før de begynner å "presse" meg også...:-) Men den tid, den sorg. Idag er vi glade i Haugeklanen.

lørdag, juli 05, 2008

Fakta fra (guide)verden V: Fridager.

Etter å ha jobbet elleve dager i strekk (ikke sånn veldig travelt og intensivt, da, men likevel...) har jeg nå to fridager, som i all hovedsak brukes med familien som er opå besøk. I går fikk så endelig oss mannfolka i familien tatt oss en tur på golfbanen på Herdla. Det har jeg ventet på en god stund, og det var veldig kjekt å endelig komme seg ut på golfbanen igjen. Sist gang jeg spilte var i Japan ved juletider (morsomt å kunne si at jeg spilte golf i jula, forøvrig). Derfor fryktet jeg at mitt eget spill skulle bli fryktelig dårlig og sinke de andre. Men det gikk bra. Selv hadde jeg en runde jeg stort sett var fornøyd med, og vi gikk i et godt tempo. Nå skal det sies at Herdla golfbane er under rekonstruksjon pga utvidelse fra 6-hullsbane til 9-hullsbane, så kvaliteten på noen av banene og hullene er noe provisorisk og grov, men det tok vi bare som en ekstra utfordring. Stort sett var vi fornøyd.

I fjor sommer spilte jeg gjennom Chrono Trigger, en perle av en klassiker fra de gode, gamle dager (1995). Gleden var derfor stor når jeg leste at Chrono Trigger kommer til DS, antakelig rundt juletider. Dette blir første gangen spillet kommer ut i Europa, og det er sannelig på tide. Glede seg, glede seg...

onsdag, juli 02, 2008

Prince Caspian: "Troen er sikkerhet for det som håpes..."

Jeg føler at en advarsel er på sin plass i forkant av en anmeldelse: Det kan faktisk være at jeg røper ting du ikke vil vite. Det kan hende at jeg, i et svakt øyeblikk, glipper med oppmerksomheten min og forteller deg noe du kanskje helst ikke ville vite. Men til gjengjeld er dette sjansen man må ta når man leser anmeldelser. Og ingen tvinger tross alt noen til å lese dem heller. Forøvrig kommer jeg til å sløyfe oppsummering av historien; her får folk lese boka eller lese resymé andre steder.

The Chronicles of Narnia: Prince Caspian har vært ute i litt over en måned på verdensbasis. Ja, faktisk har mamma og pappa sett denne filmen en hel måned før meg i Japan. Dette var en film jeg hadde gledet meg lenge til å se, så da muligheten bød seg på premieredagen tok jeg imot muligheten med glede.

Prince Caspian er på mange måter den av Narnia-bøkene som ble neglisjert i sin tid da BBC skulle lage TV-serier av bøkene. Boka ble slått sammen med The Voyage of the Dawn Trader, og Prince Caspian fikk da bare to korte episoder. I tillegg har jeg jo mine sterke meninger om hvordan BBC-serien bærer preg av lavbudsjett, noe som ikke gir Narnia den glans og ære jeg mener den fortjener. Det var derfor ekstra spennende for meg da jeg skulle se filmen. Ville inntrykket bli bedre? Det må jeg si ja til, og det er utrolig mye positivt å ta frem i denne anledning. Og som musiserende teolog kommer jeg ikke utenom to hovedpunkt: Musikk og teolog

Det første som slår meg som positivt i Prince Caspian, er musikken. Harry Gregson-Williams er tilbake som Narnia-komponist, og det er behagelig og gjenkjennelig (for oss som har studert filmmusikken fra forgjengeren) musikk som går igjen i hele filmen. Dette er noe av det jeg liker med filmmediet: Det engasjerer andre kunstarter som musikk, arkitektur og klesdesign, bare for å nevne noe. Allerede fra Prins Caspians flukt i første scene slår det meg at Gregson-Williams er flittig elev av læremester Hans Zimmer, og jeg håper at Gregson-Williams får fortsette som Narnia-komponist, selv om regissørrollen skifter ved neste film (kommer antakelig 2010).

Dernest er skuespillerne godt valgt. Det er selvsagt moro å se hovedpersonene igjen fra første filmen, der de gjorde en særdeles god tolkning av Pevensiesøsknene. De gjør på ingen måte skam på sine navn i denne filmen heller, og jeg håper jeg etterhvert begynner å se dem i andre store filmer. Valget av prins Caspian har også fungert bra, men handlingsmessig er det noe unødvendigheter mellom Caspian og noen av Pevensiebarna. Men dette går mer på manuset enn det gjør på skuespillerne, så jeg antar at de kan ikke klandres.

Selvsagt må en også innom det teologiske perspektivet i filmen. Vårt Land påstår i sin anmeldelse at det teologiske elementet er nedtonet i denne filmen i forhold til den forrige, og særlig i forhold til boka. Det siste kan jeg ikke si så mye om, da det er altfor lenge siden jeg har lest boka. Men teologi er det nok å ta av i filmen. Barnetroen, troen på det en verken har visshet om eller ser (Hebr 11:1) er en vesentlig del av filmen. Et annet slikt element er møtet med fristelser. Skal man ta den enkle og lokkende løsningen, selv om man vet at det man gjør ytterst sett er galt? Her viser Edmund en solid viljestyrke, og sier på mange måter "takk for sist" med tanke på forrige film.

Effekter og kulisser er storslåtte i denne filmen, og også her kommer endelig Prince Caspian til sin rett. Det er rett og slett herlig å se en skikkelig fremstilling av den heltemodige musa Reepicheep, i motsetning til den utstoppede dotten som ble brukt av BBC. Aslan ser også hakket bedre ut denne gangen, og det store slaget mellom narnianerne og telmarinerne fikk meg nærmest til å hoppe i stolen av fryd (vel så mye av de taktisk brilliante finesser som av effektene). Skjønt, det skal sies at noen av effektene drar kanskje litt ut i det lange og breie, og man kunne fått like stor virkning i filmen ved å slå litt mindre på stortromma (særlig mot slutten).

Så er jo da det store spørsmålet: Er det Prince Caspian eller The Lion, the Witch and the Wardrobe som er best? Filmatisk sett vil jeg favorisere Prince Caspian, om ikke annet så for slagscener som er utrolig godt filmet med mye svingninger frem og tilbake. Men handlingsmessig er jo The Lion, the Witch and the Wardrobe min favoritt i serien. Så det blir en todeling her. Men at Prince Caspian er verd å sees, det skal det ikke såes tvil om (selv om BT prøvde på nettopp dette i dagens papirutgave ved å gi filmen en treer).

Karakter: 5/6, og absolutt en av mine favoritter så langt i år.

Oppdatering: En skrivefeil fra min side. Det var BA og ikke BT som gav filmen en treer. Egentlig litt lettet over feilen, for at BA skulle skrive en så dårlig anmeldelse overrasker vel egentlig ingen (når de tross alt prøver å stille Narnia og Ringenes Herre ved siden av hverandre, ser man at de er på villspor).

*Stavanger Aftenblads anmeldelse.
*Vårt Lands anmeldelse.
*BAs anmeldelse.