tirsdag, oktober 30, 2018

Spillåret 1998: Grim Fandango


I Gamereactor mimrer vi i år tilbake til spillåret 1998, et spillår som satte sitt preg på spillindustrien både den gang da og i mange år senere. Dette var et år da en rekke spennende, unike og banebrytende klassikere ble lansert.

Tidligere har jeg i artikkelserien skrevet om Resident Evil 2. Nå har jeg skrevet en ny tekst, denne gangen om pek-og-klikkspillenes siste store tittel fra sjangerens forhenværende mestre, LucasArts. Spillet navn? Grim Fandango.

Artikkelen kan dere lese her.

fredag, oktober 19, 2018

Spider-Man


Så er tiden omsider kommet. Spillet ble først annonsert på Sonys E3-pressekonferanse i 2016, og siden har det vært en av de mest etterlengtete titlene på PlayStation 4. Jeg snakker selvfølgelig om Spider-Man, eller Marvel’s Spider-Man som spillets offisielle tittel er (men som alle andre bruker jeg bare Spider-Man, fordi alt annet blir bare slitsomt).

Marvels superhelter er i vinden for tiden, men ingen av dem har vel noensinne kunne skryte av samme popularitet i så mange år over et såpass bredt spekter av tilhengere som Spider-Man. Figuren ble introdusert av Stan Lee og Steve Ditko i 1962, og har siden vært å finne i tegneserier, tegnefilmer, spill, filmer og så å si alt som kan krype og gå av dagligdagse salgsprodukter som ryggsekker, klær, pennal og ikke minst leketøy. Historien om den noe nerdete skolegutten Peter Parker som blir bitt av en radioaktiv edderkopp og får superkrefter har vist seg å ha en enorm appell, og det er derfor forståelig at spillet har vært på manges lister de siste årene.


Det er langt ifra første gang Spider-Man har tatt turen over i spillmediet, verken alene eller sammen med andre. Faktisk finnes det så mange som 34 titler tidligere, og da teller vi ikke med alle gangene Spidey har dukket opp i slåssespill som Marvel vs. Capcom eller gjesteroller som Tony Hawk’s Pro Skater 2. Det er heller ikke første gang et Spider-Man-spill dukker opp på dagens konsoller – så sent som i 2014 dukket filmlisensspillet The Amazing Spider-Man 2 opp på PS4, Xbox One og Wii U.

Lanseringen av det nye spillet er likevel i en særstilling som gjør at mange har sett frem til lanseringen. Spillet er utviklet av Insomniac Games, et studio som i en årrekke har utviklet spill som Spyro, Ratchet and Clank og Resistance eksklusivt til PlayStation (pluss spill som Sunset Overdrive til Xbox One). På toppen av det hele er det første gang på lenge at noen har fått tillatelse av Marvel til å lage et frittstående Spider-Man-spill uavhengig av bestemte filmer eller lignende. Mange har frisk i minne hvordan resultatet ble da Rocksteady fikk gjøre et lignende prosjekt med Batman-lisensen, en avtale som resulterte i tre knallgode spill i Arkham-serien (pluss to mindre gode titler utviklet av et annet studio). Vi fikk lisensbaserte spill som faktisk var knallgode og på toppen av det hele revolusjonerte sandkasse-sjangeren i spillmediet. Spørsmålet er om Spider-Man nå er i stand til å gjøre det samme for en ny superhelt (for ikke å snakke om Marvel-superheltene generelt).

Når spillet starter er Peter Parker temmelig dreven i rollen som Spider-Man, et alter ago han først ikledte seg for åtte år siden. Erfaringen til tross er ikke alt helt på stell. Balansen mellom Peter Parker og Spider-Man er fortsatt krevende å holde, folkets og politiets tillit til Spider-Man er så-som-så, og regninger skal fortsatt betales. Erfaringen er likevel såpass høy at tiden endelig er kommet for å felle en av de store kriminelle høvdingene i New York. Spørsmålet er bare om en vellykket aksjon vil gjøre New York til en tryggere by eller om det åpner terrenget for nye og større trusler.


Historien bygger seg sakte men sikkert opp, og det som i utgangspunktet kan virke som en noe fragmentert fortelling vever seg etter hvert sammen til å bli en ganske spennende og sammensatt helhet. Det er ikke dermed sagt at alle trådene i historien nøstes like godt opp eller er like spennende, men det er noen fremragende stykker narrativer her som virkelig gjør inntrykk, særlig mot spillet siste del. Insomniac har fått full tillit av Marvel til å skrive sin egen selvstendige Spider-Man-historie, og det gjør de på utmerket vis. Gamle kjenninger tolkes på spennende vis, og nye bekjentskaper veves inn på kløktige måter. Noen nytolkninger vil muliges ikke falle i like god jord hos alle, men i det store og det hele er det meste løftet og tolket i riktig retning.

Særlig skryt skal Insomniac ha for en presis og god tolkning av både Spider-Man og Peter Parker. Her utmerker studioet seg i forhold til en av sine hovedinspirasjonskilder, nemlig Arkham-spillene om Batman. Sistnevnte fokuserte nærmest utelukkende på Batman, men svært lite på Bruce Wayne (noe Telltale på sin side lyktes godt med i Batman:The Telltale Series og Batman:The Enemy Within). Spider-Man-spillet makter derimot å skildre både Spider-Man og Peters kamper i hverdagen, og hvordan dobbeltlivet utfordrer Peter i hans forhold til sine nærmeste. Samtidig makter spillet å portrettere Spider-Man som New Yorks urokkelige og tørrvittige forkjemper. Dårlige spøker, godt humør og en stå-på-vilje uten sidestykke kommer svært godt frem i dette spillet, og det er akkurat slik Spider-Man skal være.

Snakk om hvordan denne superhelten skal være, er det særlig ett aspekt som må sitte som støpt i et spill om edderkoppmannen: akrobatikken gjennom New Yorks gater, bygninger og skyskrapere. Dette har heldigvis Insomniac mestret til det fulle. Å skyte spindelvev og svinge seg i enorme hastigheter føles fantastisk fra første stund, og selv godt over tjue timer uti spillet blir man nesten ikke lei. Landskapet i Manhattan er gjenskapt med blikk for detaljer og mye å utforske, og her er det mer enn nok insentiv til å kaste bort mange timer bare på å utforske byen. Bare vær forberedt på at politiradioen plinger i tide og utide om kriminelle aktiviteter der du befinner deg, og som Spider-Man kan du jo ikke la slike situasjoner gå uaktet hen (nok et aspekt ved Spider-Man-personaen som spillet virkelig har klart å fange).


New Yorks kriminelle tar aldri fri, og som Spider-Man er det ditt kall å bekjempe disse. Har kan du gå i håndgemeng med skurkene, men du kan også benytte deg av en rekke edderkopp- og spindelvevrelaterte angrep. Særlig moro er det når man får muligheten til å snike seg mellom fiendene og plukke dem opp med spindelvevet en etter en uten å bli sett. Kampsystemet er variert uten å bli for komplisert, og etter hvert åpner man et ganske rikt arsenal av utstyr og evner.

Alle disse aspektene håndterer Spider-Man på en god måte, men spillet er samtidig ikke uten visse ankepunkt. Det er ikke å stikke under en stol at Spider-Man låner veldig mye fra de beste i bransjen og sjangeren. Store deler av det man kan gjøre i spillet har man helt eller delvis opplevd før i spill som Batman: Arkham City, Middle-earth: Shadow of War eller Assassin’s Creed-serien, for å ta de mest åpenbare eksemplene. Har man gått lei av sandkassespill er det med andre ord ikke de ekstremt store nyhetene å hente her. Deler av historien er heller ikke like blankpolert som en skulle ønske, og noen tråder i historien blir liggende igjen etter spillets slutt. Historien som en helhet kan jeg si meg fornøyd med, men det er enkeltelementer jeg gjerne skulle sett studioet bruke mer tid på.

Det skal også nevnes at spillet sliter med en del grafiske bugs her og der, særlig i filmsekvensene. Mulig dette er annerledes på en PS4 Pro, men hva vet vel jeg? Et annet aspekt er musikken, som ikke stiller like sterkt som man skulle ønske. Hovedtema blir mye brukt gjennom spillets gang og får etter hvert noen svært interessante tolkninger, men det er ikke sterkt nok til å bli brukt i så omfattende grad som det vi er vitne til. Etter et par år med svært mye god spillmusikk blir det dessverre ikke helt det en skulle ønske.


Det som kanskje skuffer mest med Spider-Man er at bosskampene blir for enkle og for lite episke. Her har det nok også litt å si hva slags grunnmateriale man har til disposisjon. Tegneserien har et par skurker av episke og uforglemmelige dimensjoner, men en del av dem er etter mitt syn temmelig generiske og kjedelige. Da er det også noen begrensninger på hva man kan få til i et spill, selv når man får rom til å tolke flere av skikkelsene på nytt. Igjen finnes det unntak, men i det store og det hele sitter jeg igjen med en liten følelse av «var det det hele» etter spillets bosskamper.

Ankepunktene til tross er Spider-Man et solid superheltspill som virkelig fanger mange av de beste og viktigste aspektene ved edderkoppsuperhelten. Timene går unna, å kaste seg vegg imellom gjennom New Yorks gater er akkurat like moro som jeg vil det skal være, og et gøyalt kampsystem sørger for å gjøre superheltaktivitetene til mer lek enn plikt. Med store krefter medfølger også et stort ansvar, men jammen følger det med mye moro også.

Score: 8/10

torsdag, oktober 11, 2018

Xenoblade Chronicles


I Gamereactor har vi en spalte som kalles Gode Gamlereactor. Her er opplegget at man spiller gjennom gamle spill man har spilt tidligere (helt eller delvis) og skriver litt om hvordan det oppleves å gå tilbake til disse i dag. I spalten er det med andre ord rom for å ta med seg inntrykk og perspektiv fra i dag, og man behøver derfor ikke skrive en retroanmeldelse som om nyere spill ikke finnes (den slags gjør jeg jo nok av fra før her på bloggen).

Nylig har jeg blitt ferdig med det ekstremt store, ambisiøse og omfattende Wii-spillet Xenoblade Chronicles. Da passet det godt å skrive om spillet i Gode Gamlereactor-spalten.

Teksten kan dere lese her. For passende bakgrunnsmusikk anbefaler jeg at dere setter på denne først.

onsdag, oktober 10, 2018

Venom

Den fryktinngytende og ikoniske superskurken Venom er mest kjent som en av erkefiendene til Spider-Man. Men hva blir resultatet når Sony forsøker å lage en film om Venom løsrevet fra Spider-Man-universet?

Ikke så veldig bra, viser det seg. Anmeldelsen kan dere lese her.

Score: 5/10

tirsdag, oktober 09, 2018

Mega Man 11


Noen ganger er det godt å sette seg ned med et spill som ikke tar all verdens med tid. Fire-fem timer kan være mer enn nok for å underholde en helt vanlig lørdag. Det er tilfellet med Mega Man 11.

Mega Man 11 er faktisk det første nye Mega Man-spillet (utenom mobilmarkedet) siden 2010. Med tanke på at vi før i tiden fikk servert minst ett spill i året må vi si tidene har forandret seg. Heldigvis viser den blå roboten at han fortsatt har litt å bidra med i dagens spillmarked.

Anmeldelsen kan dere lese her.

Score: 7/10

tirsdag, oktober 02, 2018

Om "Hvor er Willy" og det å bli funnet



Følgende tekst ble holdt som andakt ved FIH 01.10.2018.

I dag har jeg tatt på meg en ny t-skjorte for anledningen [som dere blogglesere ser bilde av over eller i denne lenken], som jeg bare visste at jeg måtte kjøpe da jeg fant den på nettet.

Av hensyn til dere som ikke helt ser hva det er eller sitter for langt unna, kan jeg forklare at det vi ser her er Willy fra den kjente bokserien Hvor er Willy? med overskriften “I once was lost, but now I’m found.”

 Jeg kjøpte t-skjorta av forskjellige grunner. Jeg liker morsomme ting, jeg synes konseptet med Hvor er Willy er kjempegøy, og jeg liker ting som vrir og vender litt på kjente ord og uttrykk. Men det jeg ikke tenkte på da jeg kjøpte t-skjorta er at den også utgjør et fint utgangspunkt for en andakt.

Frasen «I once was lost, but now I’m found» er kjent fra salmen Amazing Grace, og er såpass godt kjent at man kan bruke frasen på en slik t-skjorte som dette solgt på en helt vanlig t-skjorteside på nettet. Men nettopp denne frasen, og for så vidt også gode gamle Willy, understreker et viktig poeng: Now I’m found. Nå er jeg funnet.

Gud er den som finner oss. Og nettopp her er det et viktig poeng. Gud er den aktive, handlende part i dette. Det er Han som finner oss. Derfor blir spørsmålet «Har du funnet Jesus?» helt bak mål. For det er da jammen ikke vi som skal finne Jesus som om han var fryktelig god til å leke gjemsel (å leke gjemsel med Gud fungerer dessuten uansett dårlig; bare spør Adam).

Motivet om Gud som leter oss, som har gått oss vill og er fortapt uti den ville verden, er ofte brukt i både kunst og fortellinger. Mange av disse tar utgangspunkt i lignelsene vi finner i Lukas 15, hvorav den første skildrer Gud som gjeteren som leter etter oss, sauene:

«Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.

Har du funnet Jesus? Langt derifra! Det er Jesus som finner deg. Han har allerede funnet deg. Kristendommens fundamentale budskap er at den allmektige Gud, som har skapt alt og opprettholder hele universet, bryr seg nok om akkurat deg til å bli en av oss og åpne veien til Gud for deg. 

Evangeliets kjerne, i motsetning til så å si alle andre trosretninger og religioner denne verden kan by på, er at du ikke kan gjøre noe. Du kan ikke engang finne Gud, for Gud har funnet deg. Og stikker du av igjen vil han ikke gi opp, men finne deg igjen og igjen og tilby nok en gang å redde deg. Det eneste vi da kan gjøre er å la oss bli funnet og reddet.

Gud elsker oss høyt nok til å lete etter oss, finne oss og berge oss. Det skal jeg prøve å tenke litt på hver dag jeg går med denne t-skjorta. Og da blir ikke dette spontankjøpet så altfor dumt likevel.

mandag, oktober 01, 2018

Om en ny spillpodcast


Et par uker på overtid er tiden endelig inne for å snakke litt på bloggen om et nytt prosjekt jeg har begynt med sammen med to venner. Vi har nemlig bestemt oss for å lage en podcast.

For noen måneder siden begynte jeg å lufte ideen om en spillpodcast sammen med en kollega av meg, Christian. Det er ikke akkurat mangel på podcaster for tiden, men vi var likevel enige om at vi hadde lyst å prøve oss, om ikke annet så for moro skyld for vår egen del.

Noen måneder senere har to blitt til tre, med Mats Jakob inkludert i laget, og med innkjøp av litt utstyr fikk vi endelig satt oss ned for et noen uker siden med en pilotepisode. Dessverre forsvant mye av pilotepisoden etter opptak, noe som gjentok seg med pilot nr. 2. Men på tredje forsøket gikk alt såpass bra at vi bestemte oss for å ta dette med ut til folket.

Dermed introduserer vi CrossOverGaming, en spillpodcast hvor vi tre snakker om løst og fast, og hvor vi muligens går litt i dybden på spillrelaterte og eksistensielle tema. iTunes og SoundCloud er på plass, og med tid og stunder kommer også nettsiden, Facebook-siden og logoen også. Som tre amatører tar vi det litt pø om pø, men i det minste gjør vi det uten å kreve vederlag.

Navnet CrossOverGaming inneholder et ordspill. En crossover innebærer at elementer fra forskjellige fraksjoner, franchiser og andre skillelinjer plutselig blir å finne i samme setting. Dette er representativt for vår podcast, da vi kommer til å trekke inn både løst og fast. Navnet kan derimot også fokusere på første ord i navnet, Cross, som indikerer det kristne utgangspunktet til alle tre medlemmene av podcasten. Vi håper og tror det vil sette sitt preg på podcasten vår på en eller annen måte.

Hvis dere skulle være interessert i å høre Gamereactors mest dialektforvirra skribent og hans to venner kan dere gjøre det her. Det bør i den forbindelse nevnes at episode 2 faktisk er ute i skrivende stund. Vi satser på utgivelser cirka annenhver uke i denne omgang, og håper mange interesserte tar en lytt..