mandag, desember 17, 2018

Pokémon: Let's Go, Eevee!


I tiden frem mot nyttår vil jeg skrive anmeldelser av spill jeg har spilt i høst som jeg ennå ikke har skrevet om. Dette er spill som har tatt litt tid å komme gjennom og som jeg har holdt på med over lengre tid. Anmeldelsene blir noe kortere enn normalt.


I 1996 skulle to spill til Game Boy forandre spillbransjen og verden for alltid. Konseptet var enkelt: De to spillene hadde samme konsept, samme verden og langt på vei samme innhold, men monstrene man kunne og skulle fange i spillene var forskjellige. Dermed måtte man spille og bytte sammen med venner for å innfri spillets slagord, «Gotta catch ‘em all!» Spillene var selvsagt Pokémon Red/Blue.

Spillserien ble en verdenssensasjon, ikke minst takket være en animeserie som hver søndag ga barna et nytt eventyr med Ash, Pikachu og de mange ulike monstrene de møtte på i sin ferd. Denne animeserien ga senere en ny utgave av originalspillene i 1998 ved navn Pokémon Yellow. Yellow var i praksis likt Red/Blue, men med et par vesentlige forskjeller. Man begynte reisen med Pikachu som sitt lommemonster, mens man kunne skaffe seg de tre starter-Pokémonene fra Red/Blue på reisen. I tillegg var monstrenes visuelle design oppdatert i tråd med serien, og ikke minst støtte man jevnt og trutt på Jessie, James og Meowth, den notorisk uheldige trioen fra røverbanden Team Rocket.


Nå, tjue år etter Yellows lansering, har vi fått en nyversjon av spillet til Switch ved navn Pokémon: Let’s Go, Pikachu! Om den lille elektriske gnageren ikke er din favoritt har du imidlertid mulighet til å velge en annen versjon av spillet kalt Let's Go, Eevee!, hvor du starter med fanfavoritten Eevee i stedet for Pikachu.

Pokémon har aldri helt forsvunnet som serie, men det er nok mange som vil mene at deres nostalgiske relasjon til Pokémon først og fremst er knyttet til de første spillene i serien og de 151 første monstrene. Det kanskje beste beviset på dette så vi med Pokémon Go-farsotten sommeren 2016, et mobilspill som «kun» hadde den første generasjonen Pokémon å stille med. Go ble et fenomen som viste at folk fortsatt var interesserte i monstrene, men som samtidig ønsket en litt lettere spillmekanikk enn det kjerneserien har tilbudt de siste årene. Det har utviklerne av Let’s Go forstått, og resultatet bærer også preg derav.

Let’s Go er først og fremst en nyversjon av Pokémon Yellow, hvilket betyr at vi skal tilbake til Kanto-regionen med de 151 første Pokémon. Samtidig er deler av Go-mekanikken videreført og implementert i Switch-spillet. Fremfor å møte tilfeldige Pokémon i gresset eller i huler kan man nå se dem på verdenskartet. For å fange dem må man ikke lenger kjempe mot dem, men lokke dem med bær og kaste Pokéballer på dem i kjent stil fra mobilspillet.


Dette, kombinert med de mer tradisjonelle Pokémon-mekanikkene som kamper, utvikling, eventyr og utforsking, gjør at Let’s Go føles som en krysning mellom kjernespillene og mobilspillet. Dette fungerer overraskende godt, og spillets enkle natur gjør at det plutselig er lett og moro å tre inn igjen i Pokémons verden. Mange, meg selv inkludert, har nok kjent på følelsen av at kjernespillene har blitt litt vel store og komplekse de siste årene, og Let’s Go fremstår derfor som et friskt alternativ. Dessuten er dette et genialt steg fra utviklernes side. Ved å implementere mekanikker fra Go kan de lokke mobilspillerne over til et spill på Switch som er mer likt kjernespillene, og dermed varme dem opp til det nye og store Pokémon-spillet som angivelig kommer til Switch i løpet av 2019.

Grafikken i spillet er lys og frisk, og alle Pokémon er skildret med flust av detaljer. Noen effekter fremstår som litt enkle og vel tegnefilmaktige, men stiler passer likevel svært godt til spillets natur. Derimot er det en glede å høre på musikken i spillet, som for første gang i et Pokémon-spill er orkestrert. Å høre lydsporet fra de første spillene i så prektig drakt er intet mindre enn behagelig og avslappende.

For å fange Pokémon skal man som nevnt kaste Pokéballer på dem i tråd med mobilspillmetoden. Dersom man spiller Switch i håndholdt modus holder det å trykke på en knapp, men spiller du det med kontroll må man foreta en kastebevegelse med Joy-Con-kontrolleren (alternativt med Poké Ball Plus-kontrolleren som definitivt øker innlevelsen, men ikke så mye annet). Spillet er i stor grad lagt opp til å spilles med bare én Joy-Con i neven. Dette gjør at kontrollene er relativt enkle, men manglende støtte for Pro-kontrolleren trekker kraftig ned. Det taler heller ikke til Nintendos fordel at en slik kastemekanikk med påkrevde armbevegelser er utestengende for dem med nedsatt funksjonsevne.


Det er også foretatt noen endringer i spillet for å oppdatere det. Eksempelvis har spillet kvittet seg fullstendig med det som før kaltes HM, som var nødvendige angrep som Cut, Flash og lignende man trengte for å komme seg videre i spillet. Nå vil i stedet Pikachu/Eevee lære dette som separate handlinger, uten at man må erstatte ett av de fire angrepene man kan fra før. Utelukkende positivt! Litt mindre positivt er det at man ikke har effektivisert spillet like godt andre steder. En del animasjoner blir man til slutt lei av, Lavender Tower er håpløst kjedelig å spille gjennom når alle trenerne bare har Gastly eller Haunter å kjempe med, og det er fortsatt mye platt og kjedelig dialog i spillet. Heldigvis byr spillet på noen ekstrautfordringer etter Elite Four, men disse kunne fortsatt vært bedre.

En liten endring som også ville hevet spillopplevelsen betraktelig hadde vært å inkludere bedre lyder til hver enkelt Pokémon. Takket være animeserien er vi for lengst vant med at Pokémon kommuniserer ved å si sitt eget navn. I Let’s Go er det kun Pikachu og Eevee som gjør dette, mens de resterende Pokémon har sine karakteristiske lyder fra spillene. Den slags var forståelig i 1996, men vi begynner å bli utålmodige etter å høre noen skikkelige krigsbrøl fra Charizard og Arcanine, for ikke å snakke om den karakteristiske sangen fra Jigglypuff.

Mangler og svakheter til tross er det likevel et svært godt gjensyn med de første Pokémonspillene man nå får med en litt oppusset formel. Let’s Go er et svært behagelig og avslappende spill å spille i den travle adventssesongen, og hva nyversjoner av et gammelt spill angår kan man gjøre det langt verre enn dette. Plutselig har jeg blitt gira på å fange alle nå igjen. Det har jeg ikke vært på 15 år, så kudos!

Score: 8/10

Ingen kommentarer: