fredag, desember 14, 2018

Dead Cells



I tiden frem mot nyttår vil jeg skrive anmeldelser av spill jeg har spilt i høst som jeg ennå ikke har skrevet om. Dette er spill som har tatt litt tid å komme gjennom og som jeg har holdt på med over lengre tid. Anmeldelsene blir noe kortere enn normalt.

Med lanseringen av indiespillet Dead Cells i august har franske Motion Twin i år tatt steget fra gratisspillmarkedet til en normal «betal for spillet du vil ha»-løsning. Kravet til kvalitet blir dermed også strengere, men heldigvis innfrir Dead Cells for det meste på kvalitetssjekken.

Historien er av det relativt enkle slaget i Dead Cells og er aldri i hovedfokus. Du spiller en navnløs fange på en fengselskoloni på en øy, og idet spillet starter skjønner du raskt at øya ha blitt utsatt for eksperimenter og sykdommer av det heller makabre og unaturlige slaget. Nå fremstår øya som relativt øde og forlatt med unntak av monstre og andre unaturlige skapninger som vokter øya. Du bestemmer deg for å komme deg ut, selv om du ikke har så mye å stille opp med.


Mekanikken i Dead Cells er bygget opp rundt en kombinasjon av to spillmekaniske prinsipp: Metroidvania og roguelike. Det første innebærer at man kan møte på hindringer på veien man ikke er i stand til å forsere akkurat nå, men som man vil kunne passere senere når man har fått bedre utstyr og egenskaper. Det andre innebærer at kartet og omgivelsene genereres automatisk, og at man aldri vil forsere samme identiske område to ganger. Denne kombinasjonen viser seg å være gull, særlig når den er gjennomført så elegant som i Dead Cells.

Spillets vanskelighetsgrad er svært høy, og du vil dø mange ganger i løpet av ditt forsøk på å komme deg ut av øya. Det frustrerende med dette er at for hver gang du dør mister du alle våpen, evner og all oppsamlet valuta, og du må i tillegg begynne fra begynnelsen. Likevel er det ikke helt håpløst, for underveis i spillet vil du ta deg noen pauser hos øyas mystiske alkymist. Hos alkymisten kan du veksle inn celler du har absorbert fra fiendene, og disse investeringene beholder du selv om du dør. Dermed kan du etter hvert få tilgang på bedre våpen, mer penger og lignende selv etter at døden inntreffer, og sakte men sikkert vil man komme ett steg nærmere ut fra øya.

Det er noe tilfredsstillende ved å møte på en så høy vanskelighetsgrad i et spill. Dead Cells holder deg aldri i hånda, og det føles godt når man pusher grensene og kommer ett hakk nærmere mål ved neste gjennomspilling. For hver gang blir man litt flinkere, litt raskere og oppdager en ny våpenkombinasjon som kan være nyttig for reisen ut fra øya. Samtidig er dette et tveegget sverd hvor motivasjonen kan gå ned over å måtte starte på nytt nok en gang. Dead Cells er et spill som fort kan ta lang tid (i form av antall timer), og dette kan også medføre at man bruker lang tid på spillet (i form av en lang tidsperiode på kalenderen).


Audiovisuelt har spillet noen særpreg som vil være en vinn eller forsvinn for mange. Den grafiske stilarten er en særegen retroinspirert stil. Denne ser absolutt stilig ut i aksjon, men på Switch kjører den ikke helt optimalt verken i håndholdt eller TV-tilkoblet modus, med det resultat at antall skjermbilder per sekund ofte havnet på et markant lavt nivå. Musikken av Yoann Laulan er stilig og passer svært godt til de forskjellige miljøene man besøker, men man blir litt lei av den samme musikken hver gang når man må begynne på nytt såpass mange ganger i løpet av en gjennomspilling.

Dead Cells utforsker to svært ulike sjangre og presterer å skape en forunderlig velfungerende helhet. Det er en unik og utfordrende spillopplevelse levert av et lite studio, og resultatet er absolutt noe å være fornøyde med. Utfordringen kan imidlertid bli litt vel høy til tider, og med mangelen på en etablert historie mister kan sånne som meg miste litt interessen etter hvert, men dette er likevel et spill verdt å sjekke ut dersom man er lei av spill som holder en i hånda hele veien gjennom.

Score: 8/10

Ingen kommentarer: