søndag, mars 31, 2013

Om påskedag

Påskedag er dagen da tvil blir til tro.

Det er dagen da mismot blir til håp.

Det er dagen da sorg snus til glede.

Det er dagen da nederlag snus til seier.

Det er dagen for det Tolkien kalte eucatastrophe, den gode katastrofe, det som vender seg fra det helt håpløse til et totalt uventet seiersresultat.

Det er dagen vi kristne vedkjenner oss det enkle, sentrale faktum som er sentrum i hele den kristne tro:
Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.
 - 1. Kor 15,17-19 - 
Fordi vi som kristne setter vårt håp - ja, hele vårt liv - til denne hendelsen, kan vi i dag hilse hverandre med følgende hilsen som kristne har hilst hverandre med på denne dagen gjennom alle år:

Kristus er oppstanden!

Og svare hverandre med:

Ja, han er sannelig oppstanden!

God påske!

lørdag, mars 30, 2013

Lørdagsgodt, uke 13

Selv i påsken må vi ta oss tid til det gode. Det er tid for lørdagsgodt.

Først: I dag er det The Intergalactic Tabletop Day. På godt norsk blir det med andre ord Brettspilldagen. Ta deg tid til å spille et brettspill med vennene dine i dag, enten det er Risk, sjakk eller noe av nyere dato som Smallworld. Du kan også ta deg tid til å se en videopresentasjon av spillet Smallworld. Videoen er hentet fra Tabletop, som er en "underavdeling" av Geek and Sundry. En av Tabletops faste verter er ingen ringere enn Will Wheaton, som burde være kjent for både Star Trek og The Big Bang Theory-fans.



Epic Rap Battles of History har kommet med en ny video denne uka. Denne gangen er det to av de største sportsidolene fra de siste 100 årene som kjemper: Babe Ruth VS Lance Armstrong.



Glove and Boots har også kommet med en ny video denne uka. Her er 10 Things on the Internet That We Don't Understand.

fredag, mars 29, 2013

Møte på valmueåsen

Egentlig burde denne anmeldelsen ha blitt publisert i november. Det var nemlig da jeg så Møte på valmueåsen for første gang på kino i Oslo. Men november og desember er som regel travle måneder, så at anmeldelsen kommer først nå i forbindelse med DVD-lanseringen får dere bare godta.

Anmeldelsen kan leses her.

Score: 8/10

torsdag, mars 28, 2013

Påskegodt

Det er påske. Det er også skjærtorsdag. Skjærtorsdag er dagen da Jesu innstiftet nattverden. Men hvordan gikk det egentlig for seg? Monty Python har én løsning, noe som også kanskje er en av deres beste sketsjer. Enjoy!


tirsdag, mars 26, 2013

Om 1337

Denne posten er ikke en hvilken som helst post. Vi har nemlig nådd bloggpost nummer 1.337 her på World of Ingar. Og som enhver nerd med respekt for seg selv vet, er ikke 1337 et hvilket som helst tall i nerdosfæren. Men hva med de av dere som ikke er like mye inne i tallsymbolikk? La meg forklare.

Innenfor nerdekulturen representerer tallet 1337 begrepet leet. Begrepet 1337, eller leet om du vil, stammer på sin side igjen ifra begrepet elite. Opplegget her er at tallene skal leses som erstatning for bokstaver: 1 blir L, 3 blir E og 7 blir T. Dette er basisen for det som kalles leetspeak, et skrift-"språk" hvor bokstaver erstattes med tall og symboler. Dette har siden igjen gitt grobunn for flere ord og begreper som jevnlig brukes som internett-slang, som for eksempel begrepet n00b (noob er en newbie, og er altså internettsk for grønnskolling).


Mitt første møte med l33t5p34|< stammer fra nettegneserien Megatokyo, hvor den ene av hovedpersonene, Largo, "snakker" l33t svært flytende. Dette viser seg å være en "nyttig" egenskap å ha, som i den første l33t-stripa i Megatokyo (se under, eventuelt her).


Har alt dette om l33t noe å si i det store og det hele. Nei. Men har man først et talljubileum på bloggen som er verdt å markere, må man jo ta det for seg.

For mer lesning, ta en kikk på artikkelen om l33t på \/\/1|<1 a="">

lørdag, mars 23, 2013

Lørdagsgodt, uke 12

Atter en gang er det lørdag, og selv om mange lesere har begynt på påskeferien er det vel alltids noen igjen som streifer innom bloggen. Da synes jeg dere må få litt lørdagsgodt.

Filmen The Princess Bride fra 1987 er en sann klassiker. Men hvordan hadde historien vært dersom den lille gutten hadde fått en annen bok av bestefaren? En bok som A Game of Thrones, f.eks.?



Gabriel Iglesias trenger forhåpentligvis ingen nærmere introduksjon, så værsågod:

torsdag, mars 21, 2013

Om påskesalmer

Jeg innrømmer det gjerne: For meg er påske en høytid jeg verdsetter langt mer enn jul.

Det har ikke bare med at årstiden spiller meg på mine strenger, og at det er lysere i været enn hva tilfellet er ved juletider. Det har heller ikke så mye med gavestyret og den slags som følger med jul (som jeg alltids klarer å leve med), eller at jeg har en spesiell forkjærlighet for påskekrim.

Det har heller ikke noe med at den ene høytiden er mer eller mindre kommersialisert enn den andre. I dagens samfunn er det vel så stort fokus på påskeharer, kyllinger og sjokolade som det er fokus på nisser og julebord i jula. Et tegn på dette finner man faktisk i det nye matheftet til Rema 1000 (som jeg jo selvsagt må holde meg oppdatert på i forbindelse med jobben), der det snakker om påskefrokost og påskemiddag (ordet "påskemåltid" og oppskriften på dette er derimot ikke å finne). Norsk påske er kommers og sekulær nok for folk flest som det holder, den.

Men på ett punkt skiller påsken seg ut i forhold til jula: Påskesangene er først og fremst forbeholdt den kirkelige sfære.

Det musikalske innholdet rundt juletider er av svært ymse kvalitet, og uansett hvorvidt tekstene spiller på "allmenn" eller kristen jul blir de fleste julesanger spilt til døde på radio eller konserter. Påskesalmene føler jeg imidlertid har sluppet unna dette fenomenet. Det har liksom ikke dukket opp noen sanger om påskeharer, påskekyllinger, påskekrim og hytteturer med skikkelig schvung over det (med unntak av Øystein Sundes Påsketur og Epic Rap Battles of History: Genghis Khan VS Easter Bunny, selvsagt).

Det er mange vakre tekster å finne blant påskesalmene. Tekster med sterke og tydelige budskap og poeng. La oss bare ta noen eksempler:
Se, Herren lever! Salig morgenstund!
Mørkets makter bever, trygg er troens grunn.
- Deg være ære -
Lær mi sjel kor du laut lida, syn meg såret ditt i sida,
Styrk og nør mi veike tru.
Syn meg dine merkte hender, så eg frelst mitt auga vender
opp til det på krossen, du.
- Du som lå i natti seine -

Ja, Forsoner, la meg være
ofret deg til takk og ære,
helliget ditt velbehag!
Sonet ved den dag du døde,
skal jeg deg frimodig møte
på den siste store dag.
- Naglet til et kors på jorden - 

Herre Jesus, gi meg nåde ved din gode Hellig Ånd,
at av deg jeg lar meg råde og veiledes ved i hånd
at jeg ei skal falle hen i det dødens svelg igjen
hvorav du meg engang rykte da du døden undertrykte.
- Som den gylne sol frembryter - 

Nei, i påsken skal det synges!

mandag, mars 18, 2013

Castlevania: Lords of Shadow - Mirror of Fate

Influensa til tross ble det en aldri så liten dose spilltesting også forrige uke. Denne gangen var det vampyrjakt som stod på agendaen. Det var vel egentlig på høy tid at også jeg satte meg ordentlig ned med et spill i Castlevania-serien, til tross for at vi snakker om oppfølgeren til seriens store reboot-prosjekt fra 2010.

Anmeldelsen kan leses her.

Score: 8/10

lørdag, mars 16, 2013

Lørdagsgodt, uke 11

Det har vært en stille uke her på bloggen, til tross for at den stille uke og påsken fremdeles ikke er over oss. Dette skyldes så mangt, men først og fremst på grunn av en influensa som slo ganske kraftig ut på mandag og tirsdag. At jeg har mandager og tirsdager fri betød at jeg dermed slapp å ta meg noen sykedager. Hurra for den mønsteransatte!

Denne uka har det skjedd litt på YouTube, så da er det bare å snurre film:






lørdag, mars 09, 2013

Lørdagsgodt, uke 10

Intet nytt under solen denne uka, så da graver jeg heller frem noe fra arkivet. Denne lørdagen tar vi derfor en kikk på standup-komiker Gabriel Iglesias og hans eminente show I'm Not Fat...I'm Fluffy!





fredag, mars 08, 2013

Vanquish

I dagens leksjon av «Vi varmer opp til Metal Gear Rising ved å spille tidligere spill utviklet av Platinum Games» skal vi ta for oss tredjepersons-skytespillet Vanquish. Og for den som ønsker å sove i timen og kun vil ha kortversjonen: Vi snakker her om Gears of War på speed (takk til David for oppsummeringen). Hvorvidt dette er en positiv eller negativ ting, kommer an på så mangt, men først og fremst på preferanser.

Så harry som det kan bli
La oss ta langversjonen: Legenden Shinji Mikami, først og fremst kjent for å ha introdusert spillverden for Resident Evil-serien, ønsket på slutten av 2000-tallet å lage et skytespill utelukkende inspirert av vestlige spill (pluss 1970-tallsanimeserien Casshern, selvsagt). Mikami allierte seg med Platinum Games, som tidligere hadde fått gjennomslag med det særdeles spesielle (men også svært underholdende) Bayonetta. Resultatet ble Vanquish, et tredjepersons-skytespill med som fremstår som en ordentlig krysning mellom alt det vestlige og østlige kan klassifisere som harry.

Menneskeheten har begynt å bygge romstasjoner drevet av solcellegeneratorer for å håndtere den eksplosive befolkningsøkningen på jorda. Da russiske dissidenter benytter en slik generator som våpen til å ødelegge San Francisco, er det duket for konflikt i verdensrommet med en aldri så liten smak av god, gammeldags øst-vestkrigføring. Du spiller som Sam Gideon, en forsøkskanin for DARPA som er utvalgt til å prøve ut den nye drakta ARS (Augmentet Reaction Suit). Drakta gir ikke bare Sam økt beskyttelse og angrepsevner: Den er også i stand til å senke følelsen av tid og er utstyrt med jetmotorer som gjør ham i stand til å fyke fremover i rasende tempo. Ikke en dårlig rustning å bære i kamp mot en russisk robothær i verdensrommet, altså.

Vanquish er langt ifra spillet som serverer deg dyp og uforutsigbar historie. Her snakker vi om kjederøykende helter, overmuskuløse soldater, overdådige krumspring og akrobatiske øvelser, flust av eksplosjoner og den ene hundre-mot-en-situasjonen etter den andre. Skal man sette seg ned med Vanquish, må man på forhånd vite at vi snakker om et så über-harry spill som man kan få det. Samtidig er det noe med Platinum Games sine spill: Nettopp fordi de er så over-the-top harry blir man aldri fristet til å ta det seriøst. Istedenfor spiller selskapet nettopp på dette og gjør det til en styrke og et kjennetegn. Det funket overraskende bra med Bayonetta. Og jammen fungerer det også i Vanquish.

Spillet ble innledningsvis klassifisert som Gears of War på speed. Sammenligningen er ikke uten grunn. Gears of War begynte også som et spill som skulle spille på alle de blodharry klisjéene som fantes. Men fremfor å fremstå parodisk ble etterhvert hele Gears of War-opplegget det folk oppfattet som kult. Serien ble med andre det den forsøkte å spille ironisk på. Heldigvis har Platinum Games det ekstra glimtet i øyet som gjør at de ser ut til å unngå å falle i samme felle.

Innovativt gameplay
Som tredjepersons-skytespill skiller ikke Vanquish seg særlig ut: Man beveger seg fremover i spillet gjennom lineære brett, tar dekning der det er mulig og utrydder all motstand man måtte møte på sin vei. Etter dette beveger man seg videre, og prosessen gjentas et visst antall ganger før spillet dermed er ferdig. Underveis møter man også på noen større og mer kompliserte kamper, som er forholdsvis enkle og skuffende sammenlignet med hva Platinum Games disket opp med i Bayonetta.

Hadde dette vært alt spillet hadde by på, hadde det ikke vært stort å prøve seg på. Heldigvis finnes det noen innovative grep. ARS-drakta gir deg ikke bare de standardiserte mulighetene til å velge mellom et stort utvalg våpen. Man har også muligheten til å sakke ned følelsen av tid ved hjelp av Augmentet Reaction-modus, som får alt til å gå i sakte fart. Dette gir deg muligheten til å snu situasjonen til din fordel, og gjør det lettere både å sikte og dukke unna fiendens angrep. AR-modus kan både aktiveres på egen hånd eller automatisk dersom man blir hardt nok utsatt for fiendtlige angrep. En annen unik mulighet er draktas jetmotorer, som gjør det mulig for spilleren å manøvrere seg raskt over store avstander. Strategisk sett gir dette gode forflytningsmuligheter i kampsituasjoner, og gjør det mulig både å dukke unna fiendens angrep og innta nye posisjoner som gir deg en taktisk fordel.

Begge disse funksjonene gjør imidlertid drakta til Gideon varm, og passer man ikke på vil den bli overopphetet. I overopphetet tilstand er man betraktelig mer sårbar, ettersom både AR-funksjonen og jetmotorene blir ubrukelige. Kampsituasjonene er med andre ord til enhver tid en balansegang der man må variere dekningsposisjon, angrep, unnvikningsmanøvre og AR-modus.

Det Platinum Games kan
Balansegangen nevnt overfor kunne fort blitt strevsomt, hadde det ikke vært for Platinum Games' kjennemerke: Presis kontrollmekanikk. Man kan velge mellom to standardoppsett, hvorav begge fungerer like godt. Det skal ikke mye trening til før man har noenlunde god kontroll over Gideon, men dette forhindrer likevel ikke spillet i å bli utfordrende. Når spillet pøser på med fiender og knapt nok gir deg en pustepause underveis, har man mer enn nok av utfordringer å gi seg i kast med. Legg til at stedene man tar dekning fort blir ødelagte og at kulene hagler inn fra alle kanter, og man har et spill som krever en mann for sin kontroll.

Spillet serveres også med et annet kjennemerke for Platinum Games, nemlig et audiovisuell preg som står i stil med spillets høye adrenalinnivå. Lydbildet går hånd i hånd med actionnivået, og det er mye action som lar seg skildre på skjermen på én gang uten at det blir noen synlige hakkeproblemer av den grunn. Det skal forresten legges til at det oppfattes som et pluss at man kan velge mellom forskjellige talespråk i spillet, men at leppesynkroniseringen kun er tilpasset den engelske talen er et stort minus som ødelegger en del av dette.

Kort men godt
Når alt kommer til alt er Vanquish et spill som bare gjør mer enn å være et plagiat av sine vestlige inspirasjonskilder. Det serverer overdådig action som er så harry at det kan umulig tas seriøst, noe som også gjør en i stand til å bare nyte underholdningsfaktoren som ligger i spillet, en faktor som først og fremst handler om mestringsfølelse. Spillet er riktignok altfor kort og mangler likevel det lille ekstra som gjør spillet uforglemmelig, men spillmekanisk sett er tittelen vel verdt de fire-seks timene det tar å spille gjennom det.

Score: 8/10

onsdag, mars 06, 2013

Scribblenauts Unlimited

I februar skulle jeg teste og anmelde Scribblenauts Unlimited, som skulle lanseres i slutten av måneden til Wii U, 3DS og PC. Men av en merkelig grunn tilbakekalte Warner Bros. Nintendoutgavene av spillet, og per dags dato har vi ikke fått en ny dato på disse versjonene. Dermed ble det også litt rot for oss i Gamereactor før vi fikk publisert anmeldelsen.

Men nå er i det minste anmeldelsen ute. Den kan du lese her.

Score: 7/10

tirsdag, mars 05, 2013

Om vanskelighetsgrader og irriterende meldinger

Da jeg vokste opp med min velbrukte Nintendo, var vanskelighetsgrad et heller ukjent begrep. Man kjøpte et spill, og dette spillet kom med bare én vanskelighetsgrad. Det nærmeste man kom noe som kan minne om vanskelightsgrad, var at ting ble vanskeligere jo lengre ut i spillet man kom eller at man kunne sette opp tempoet (slik man for eksempel kunne i Tetris). Bortsett fra dette var regla enkel: Enten fikk du det til, eller så fikk du det ikke til. Så enkelt var det med den saken (uten at spillene nødvendigvis var så enkle).

I dag er bildet langt annerledes. De fleste spill har som regel en eller annen form for vanskelighetsgrad man kan velge før man begynner på spillet. Enkelte spill har vanskelighetsgrader som først låses opp etter at man har spilt gjennom vanskelighetsgraden under, slik at man er "sikret" at spilleren spiller gjennom spillet flere ganger. Noen ganger har man dessuten mulighet til å justere vanskelighetsgrad midt i spillet (som i Dragon Age eller Spec Ops: The Line).

At man har innført forskjellige vanskelighetsgrader på spill ser jeg lite problemer med. Vi spillere er forskjellige, menneskelige som vi er tross alt. Noen har lang befaringstid med visse spillsjangere (eller spill i det hele tatt, for den saks skyld). Andre er derimot ferske nybegynnere som trenger en ekstra hånd å holde i en stund. Dette kan jeg akseptere.

Det jeg derimot har langt større problemer med, er spill som tror at jeg ikke klarer en utfordring.

De siste årene har jeg litt for mange ganger fått en beskjed av følgende sort: «Du har nå dødd ganske mange ganger i dette området av spillet. Vil du sette ned vanskelighetsgraden?» Eller enda verre, slik man kan få beskjed om i blant annet Donkey Kong Country Returns: «Du har nå dødd ganske mange ganger på dette brettet. Vil du at spillet skal spille brettet for deg?»

Jeg innrømmer det at jeg noen ganger velger en høy vanskelighetsgrad for å gi meg selv en større utfordring enn det jeg kanskje er klar for. Men når man dauer gang på gang i Spec Ops: The Line, hjelper det virkelig ikke når slike beskjeder plutselig dukker opp. Da er nemlig aggresjonsnivået mitt litt for høyt for den slags.

Jeg blir arg av slike beskjeder. Det virker som at spillutviklerne antar at jeg er for lite oppegående til å justere ned vanskelighetsgraden selv dersom jeg har lyst til det. Men enda mer provoserende: Når man dør gang på gang i et spill og frustrasjonsnivået øker, hjelper det virkelig ikke at spillet kommer med en beskjed som nærmest slenger opp i trynet på deg ordene «Du suger, din gjøk, mu ha ha! Her, la oss spille gjennom spillet for deg siden du tydeligvis er for dårlig til å gjøre det sjæl.»

Nå skal det riktignok sies at jeg blir spesielt hissig når jeg feiler gang på gang i et spill (det kan romkameratene mine bekrefte). Da hjelper det imidlertid ikke med slike beskjeder. Jeg vet at jeg suger, herr spillutvikler. Du trenger ikke gni det inn.

Trøsten er at jeg som regel kommer meg gjennom prøvelsen til slutt. Til tross for at spillet mente at jeg ikke var i stand til det. Så det så!

mandag, mars 04, 2013

Assassin's Creed III: The Tyranny of King Washington Episode I - The Infamy

Jeg har hatt et par Gamereactor-prosjekt gående den siste tiden, men de har vært litt trege med å få dem ut fra sentralt hold. Nå begynner derimot fingeren endelig å løsne, og dermed er det bare å dele med allmennheten.

Først ute er den nye tilleggspakken til fjorårets storspill Assassin's Creed III. Tilleggspakken er en skikkelig dose med alternativ historie, og fremstiller George Washington som en maktsyk og despotisk enehersker av De forente stater.

Anmeldelsen av første episode av The Tyranny of King Washington kan leses her.

Score: 7/10

søndag, mars 03, 2013

Om styrke i svakhet

Hovedformålet mitt med å reise hjem i helga var å tale å Kleppe bedehus på Askøy. Prekenen tar utgangspunkt i de tre tekstene som er satt opp for kirkeåret på denne søndagen, som er 3. søndag i faste.  Lesetekstene, som blir lest opp på forhånd, kan leses i Sak 3,1-5 og 2. Kor 12,7-10.

Dagens prekentekst står skrevet hos evangelisten Lukas i det 22.kapittel, versene 28-34:

Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer.
Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg.»

I: Om Jesu avskjedstale til disiplene
I fastetiden forbereder vi oss til å feire det største høydepunktet i kristen tro og historie: Jesu død og oppstandelse. Teksten vi nettopp har lest er hentet fra Lukas' skildring av Jesu siste måltid med disiplene. Jesu død nærmer seg, og han vet at hans time er nær, men fremdeles tar Jesus seg tid til å trøste og formane disiplene. Særlig hos evangelistene Lukas og Johannes leser vi om hvordan Jesus forteller disiplene om de prøvelsene de – og vi – må regne med å gå igjennom. Men formaningsordene Jesus kommer med ender ikke med fortvilelse. De ender med håp, fordi det også er løfter knyttet til dem. Løfter om Guds medvandring og hjelp.

Det er koblingen mellom prøvelser og Guds hjelp vi finner som fellesnevner i alle de tre tekstene vi har vært innom i dag. Vi leser om tre menn som møter hver sine utfordringer: Josva, Paulus og Peter. I hvert tilfelle er de avhengige av Guds inngripen. Og Gud griper ikke bare inn; han er den som makter å snu svakhet til styrke.

II: Sak 3,1-5
Dersom vi går til den første leseteksten i Sakarja, blir vi vitne til det som kan minne om en kosmisk rettssak mellom Herrens engel, ypperstepresten Josva og Satan, eller anklageren som han retterlig kalles på hebraisk. Ypperstepresten Josva er slettes ingen hvem som helst. Han er barnebarnet til Seraja, som var yppersteprest da Jerusalem ble invadert av Babylon og tempelet ble ødelagt. Han er med andre ord bare en av flere yppersteprester i sin slekt. Men enda viktigere: Som yppersteprest har Josva et spesielt ansvar for folket. På den store forsoningsdagen skulle han som yppersteprest bære frem folkets synder i det aller helligste i tempelet, og slik forsone israelsfolket med Gud.

Problemet er bare at Josva, i den situasjonen vi leser om, langt ifra er skikket til å utføre oppgaven. «Josva var kledd i skitne klær der han stod foran engelen,» står det i vers 3. På hebraisk er det her ikke bare snakk om litt grønske eller støv, men bokstavlig talt møkk og avføring. Langt ifra en presentabel situasjon for vanlige folk, altså, men langt mindre for en mann som er pålagt absolutte krav om renhet for å gå inn i det aller helligste. Josva kan, slik han er nå, ikke utføre den tjenesten han er kalt til som yppersteprest. Og kan han ikke det, står hele folkets forhold til Gud i fare.

Hvem som helst kan se at Josva ikke er som han skal være, og anklageren (Satan) er ikke sen med å påpeke dette. Men her griper Herrens engel inn. Josva blir avkledd de møkkete klærne, og får på sin yppersteprestlige drakt. Med høytidsklærne på får Josva renheten tilbake, og kan tiltre i rollen han i utgangspunktet var ment å tjene i. Josva er tydeligvis ute av stand til å gjøre noe selv, men ved at Gud griper inn blir relasjonen mellom Gud og Josva, og indirekte israelsfolket, gjenopprettet.

III: 2. Kor 12,7-10
Vi har også lest om en annen manns prøvelser, nemlig Paulus, en mann som knapt nok ikke trenger noen nærmere introduksjon. Men dersom vi skal lese en nærmere introduksjon av mannen, presenterer han seg selv slik i Filliperbrevet kap 3,5: «Jeg har riktignok det jeg kan vise til av menneskelige fortrinn. Om noen mener at han kan stole på slikt, kan jeg det enda mer. Jeg er omskåret på den åttende dag, er av Israels folk og Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere, en fariseer i forholdet til loven.» Og videre i Apostlenes gjerninger kap 22,3: «Jeg er en jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppvokst her i byen. Ved Gamaliels føtter fikk jeg grundig opplæring i fedrenes lov, og jeg har brent for Guds sak som dere alle gjør det i dag.» Paulus har ikke bare studert ved føttene til den mest berømte rabbineren i sin samtid; han er også en mann med mange talenter, taleevne, lovkyndighet og en mann som virkelig kan regnes som blant de fremste blant sitt folk. Og likevel, likevel leser vi i dagens lesetekst fra Korinterbrevet: «Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg...For når jeg er svak, da er jeg sterk.»

Utsagnet virker paradoksalt, men i Bibelens lys gir det mening. For: Hvor enkelt er det ikke med selvforherligelse? Hvor enkelt er det ikke for oss å tenke at vi vet best og kan best, fordi vi har mange talenter og lang erfaring? Hvor enkelt er det ikke da å skryte av oss selv, og tenke at det er vi som fortjener ros og ære når vi faktisk har gjort oss fortjente til det? Og når dette skjer: Hvor enkelt er det ikke da at Gud havner i skyggen? Av egen erfaring vet jeg bare så altfor godt at dette stemmer, og det vet tydeligvis Paulus også. Derfor har han fått denne tornen i legemet, «for at jeg ikke skal bli hovmodig.» Hva denne tornen faktisk er vet vi ikke, og det er kanskje like greit. Det vi derimot vet, er Jesu svar til Paulus: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.»

Vi skal merke oss et par ting. For det første: Gud har lang erfaring med å vise sin styrke gjennom menneskelig svakhet. Det var nettopp dette som lå til grunn da han valgte ut israelsfolket som det folket hvor han en dag skulle bli menneske. «Når Herren hadde godhet for dere og utvalgte dere, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene,» leser vi i 5 Mos 7,7. Gjennom bibelhistorien leser vi hvordan Gud kaller de svake, de lite troende, de unge, de lite taleføre...kort sagt: Gud kaller allminnelige mennesker. For det andre: I svaret Paulus får ligger det et løfte. «Min nåde er nok for deg,» står det, ikke «Min nåde skal en dag bli nok for deg.» Løftet er at selv i prøvelsens stund har den kristne noe å lene seg på, å styrke seg på og ikke minst rose seg av.

IV: Luk 22,28-34
Så kommer vi endelig til Peter, som vi leser om i selve prekenteksten. Stolte Peter som er så trygg på seg selv. Som virkelig vet mens han sitter og spiser det siste måltidet med Jesus at han vil da aldri svikte Jesus. Og det er da forståelig. Hvem vil vel svikte Jesus?

Problemet med Peters holdning er derimot det som gjelder oss alle: Gløden holder ikke når den stammer fra oss selv. For det å svikte Jesus er noe som ligger så grunnleggende i oss at vi kan ikke annet. Vi vil ikke annet. Vi vil ikke tjene Gud, og vi vil ikke tjene Jesus. Vi vil være vår egen sjef, vi vil bestemme og vi vil gå vår egen vei. Til syvende og sist vil vi tenke på oss selv, ikke på Gud. Nettopp derfor er det Jesus nå skal gå i døden: Han skal gjenopprette vårt forhold til Gud slik det egentlig skal være, fordi ingen av oss ville selv ha klart å gjøre det om vi hadde hatt all verdens motivasjon til det.

Det er lett for Peter å være standhaftig der de sitter og spiser. Men hva når han for alvor kastes ut i ilden? Når han står midt oppi situasjonen, hvor tøff er han da? Nettopp derfor er det viktig for Peter at Jesus har gått i forbønn for ham. Jesus ser ikke bare forbi Peters svakhet, men forteller ham at han husker på ham. Heldigvis gjelder ikke dette bare Peter, men også oss, slik vi leser i 1. Joh 2,1: «[O]m noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige.»

I påskehøytiden får vi lese hvordan det går. Peter sviktet, akkurat som Jesus forutsa. Men det stopper ikke der. Peter møter den oppstandne Jesus og får tilgivelse for sitt svik. Dette gjør Peter spesielt kvalifisert til oppgaven han senere blir kalt til: Å lede den første kirken i Jerusalem. «Og når du igjen vender om, da skal du styrke dine brødre,» sier Jesus til Peter i teksten vår. Peter har så god erfaring med det å svikte Jesus som noen kan tenke seg. Men nettopp dette gjør ham spesielt kvalifisert til å lede den første kirka. For dersom Peter, som faktisk sviktet Jesus og feilet så totalt, kunne få tilgivelse for syndene sine og få gjenopprettet forholdet sitt til Gud, da er det mulig for hvem som helst. Det sier noe om kraften i nåden Jesus har å tilby.

V: Om oss
Herrens engel kledde Josva i rene klær, og gjorde ham i stand til å gjøre det han var kalt til. Jesus gav Paulus kraft da Paulus var svak, og i Paulus' svakhet kunne styrken i troen komme frem. Jesus ba for Peter, slik at Peter fremdeles kunne få stå nær Jesus etter å ha sviktet.

Vi merker et mønster her. Et mønster som er viktig å legge merke til. Både ypperstepresten, Paulus og Peter må kunne sies å være mennesker man i kristen tro fort kan kalle for helter. De er skikkelser som står i en posisjon det er lett å se opp til og idyllisere. Og likevel er de så upolerte, så veike og så svake. De svikter, de stinker og de er maktesløse. De er rett og slett menneskelige.

Disse heltene minner oss om oss selv. Vi kjenner oss igjen. Vi kjenner oss igjen i hvordan vi føler oss for dårlige til å komme nær Gud. Vi er skitne. Vi har en tendens til å skryte av oss selv istedenfor å takke Gud de gangene det går godt i livet. Vi gjør det som er galt. Kort sagt: Vi klarer aldri å få til vår egen kristendom.

Nettopp derfor er det så kritisk viktig med de tre heltene vi har lest om i dag. Gud har en tendens til ikke å kalle de store, de perfekte eller de som i utgangspunktet er de beste. Han er derimot den Gud som tar de knuste, de ødelagte og de ikke-fullt-så-pefekte og viser sin storhet gjennom dem. Han kalte dem i Sinai-ørkenen. Han kalte dem på Jesu tid. Og han kaller dem fremdeles i dag.

Det er ikke de perfekte Jesus kaller, men de uperfekte. Og selv etter at han har kalt dem, forblir de uperfekte, noe vi ser hos Paulus. Ja, noen ganger må de nesten jekkes ned for at de ikke skal bli hovmodige og selvgode og glemme Gud. Nettopp derfor er det viktig at å huske på dette: Jesus slutter aldri å kalle. Nåden må tas imot hver dag. For glemmer vi det, er det lett å ende opp i fellen som Paulus måtte unngå: Å bli hovmodig. Og å stole på sin egen styrke istedenfor Guds er en felle vi virkelig bør strebe etter å unngå.

lørdag, mars 02, 2013

Lørdagsgodt, uke 9

Denne helga tilbringer jeg tiden med familien på vestlandet. Men lørdagsgodt tar vi oss tid til likevel.

Epic Rap Battles of History lanserte ny video denne uka, som er et betraktelig bedre comeback sammenlignet med hva de lanserte for to uker siden.


Og denne saken har sirkulert på Facebook denne uka. Morsom nok.