søndag, mai 31, 2009

Assassin's Creed


Det tok sin tid før jeg omsider fikk sømmet meg til å skrive denne anmeldelsen, og til dere som har gitt uttrykk for å ha ventet på den må jeg bare beklage. Håper bare jeg har deres tilgivelse.

Assassin's Creed er et spill som, helt siden det ble annonsert og kom ut i 2007, har fått svært variert omtale. Noen digger den frie spillestilen, de store miljøene og den historiske stilen. Andre igjen kjenner en sterk vemmelse mot de gjentakende oppdragene, lite varierte figurene og diverse bugs. Personlig tror jeg at jeg lander et sted midt imellom, og sier som Ole Brumm: "Tusen takk, begge deler."

Året er 1191, og Assassin's Creed tar oss med til det hellige land under det tredje korstoget (ja, for du visste vel at det var mer enn ett, sant?). I en skjult dal i landet holder The Brotherhood til, et kollektiv av snikmordere løslig basert på de virkelige hashshashinene. Brorskapet opererer under parolen "Nothing is true: Everything is permitted" (som også var kodeksen til hashshashinene), men har på tross av dette noe som minner om en æreskodeks: Ikke drep uskyldige, ikke tiltrekk deg oppmerksomhet, adlyd ordre osv.

I The Brotherhood er snikmorderen Altaïr Ibn La-Ahad (den flyvende/fuglen, sønn av ingen) den fremste av alle. Hans egenskaper har gjort han nokså ovenpå, og han blir strippet for sin rang. Nå må Altaïr ta livet av ni menn - som etterhvert viser seg å være av tempelridderordenen - for å gjenvinne The Brotherhoods tillit. Oppdragene tar Altaïr med til Jerusalem, Acre (Akko på norsk) og Damaskus, og hele tiden blir Altaïr konfrontert med spørsmålet om hva som egentlig er sannheten bak oppdragene hans og mennene han møter.


Assassin's Creed er et stort spill. Veldig stort. Da snakker jeg ikke om tidsmessig; tror jeg spilte gjennom spillet med de fleste sideoppdrag på rundt 15 timer. Men miljøene er store. Det hellige land ligger åpent for din utforskende sans, og både i det åpne landskapet og i byene skal du klatre opp til flere utkikkspunkt for å skue ut over landskapet. Idet du skuer ut over et 360-graders panoramabilde, slår det deg at det hellige land er utrolig godt gjengitt. Ubisoft har brukt mye tid på landskapet, og det skal de ha skryt for. Selve byene ser svært historisk troverdige ut, og man får boltre seg fritt i tre store byer. Altaïr er også litt av en akrobat: I det ene øyeblikk klatrer han opp et 70 meter høyt kirkespir, for deretter å stupe ned i en høystakk på gateplan. Alle gater, tak, tårn og vegger i byene står til din frie disposisjon, men man kan ikke gå inn i noen hus. I Assassin's Creed gjelder det å finne veier, og å finne dem raskt, så bevegelsesfrihet kommer godt med. For de som ikke har reist til Israel/Midtøsten noen gang, tror jeg Assassin's Creed er noe av det nærmeste du kommer. Dessuten ligger det et herlig historisk preg over spillet.

Som snikmorder skal du ikke bare ta livet av folk. Du skal helst gjøre det så diskret som mulig. Det er dermed flere måter å angripe målet ditt på. Kastekniver, en skjult dolk eller et sverd er blant fremgangsmåtene du kan bruke. Ellers gjelder det å bruke miljøet rundt deg til din fordel. For å unngå å bli oppdaget eller for å gjemme deg, kan du f.eks. skjule deg blant hvitkledde munker (som pga draktene sine ligner veldig på Altaïr), sette deg på en benk eller gjemme deg i en høystakk. Det gjelder å være kreativ, og ikke minst å være diskret. Det siste er ikke alltid like enkelt: Vakter kan være ekstra oppmerksomme, noen sivile kan avsløre deg, eller du er rett og slett ikke forsiktig nok. Om dette skjer, må du løpe og gjemme deg.

Historien som gradvis blir fortalt er svært spennende. Bare idet jeg nevner ordene hashshashin/snikmorderorden og tempelriddere, begynner antakeligvis de konspiratoriske bjellene å ringe hos noen. Og det med rette. I Assassin's Creed går konspirasjonsteorier, hemmelige ordener, skatter og verdensherredømme hånd i hånd. Historien bæres også godt av godt stemmeskuespill, selv om karakterene i seg selv noen ganger kan bli litt vel stive i ansiktsuttrykk o.l. (særlig hvis man sammenligner med senere spill som f.eks. Resident Evil 5). Noen vil muligens bli plaget av den brå slutten spillet har, mens andre vil føle det som en spennende cliffhanger til neste spill (jeg er i sistnevnte kategori).


Men så var det de negative tingene, da. Og her vil jeg hovedsaklig trekke frem tre ting: Repetisjon, repetisjon og bugs.

Første repetisjonsproblem er musikken. Musikken er stemningsfull nok, det er ikke det. Den passer godt inn i både anledning og tiden den representerer. Men i lengden savner jeg større variasjon og dybde. Det blir for mye av det samme, rett og slett.

Det andre repetisjonsproblemet er likheten i oppdragene. Når du først har lært deg hvordan et oppdrag og et sideoppdrag fungerer, så vet du egentlig hva du har i vente resten av spillet. Her hadde det ikke skadet med noen variasjoner i oppdragsformer og utfordringer. Det blir ikke så mye bedre av at alle sivile du kan hjelpe ser likedan ut og sier akkurat det samme til deg når du hjelper dem.

Det tredje problemet, som ble til stor irritasjon for meg, var at spillet har sine bugs. I mitt tilfelle hang spillet seg opp ca 20 ganger tilsammen, slik at jeg måtte skru av og på maskinen. Jeg har også hørt om andre problemer folk har hatt med spillet. Dette blir utrolig irriterende i lengden, og Assassin's Creed er første PS3-spillet jeg har et slikt problem med. Det gir deg en følelse av halvferdighet, og selv om dette med henge-seg-opp kanskje bare er et problem jeg har hatt, så ødelegger det for helhetsinntrykket.


Assassin's Creed er for all del et stemningsfult spill. Det gir deg en følelse av Kingdom of Heaven og GTA blandet med Umberto Eco'isj-konspirasjoner. Det kunne bare vært så mye, mye bedre. Det er med håp jeg ser frem til Assassin's Creed 2, som kommer i november. Jeg har tro på at så sant Ubisoft gjør noe med de overnevte problemene, kan oppfølgeren virkelig bli en klassiker. Eneren når dessverre ikke helt opp til klassiker-stempelet, men er et stykke spennende spillhistorie for det.

Oppdatert: Under E3-messen har Ubisoft ifølge VG tatt kritikken av det repetative kampsystemet til seg, og i forbindelse med oppfølgeren "tatt det fra hverandre og kastet det i søpla." Vi blir lovet mer variasjon i Assassin's Creed 2. Dette blir spennende.

torsdag, mai 28, 2009

John Cleese til Norge.


Og dermed er det bare for alle humorentusiaster å glede seg: John Cleese, verdens morsomste mann, kommer til Norge i oktober. Først ute er Oslo den 2. og 10. oktober. Ifølge dagbladet.no starter billettsalget i morgen.


Jeg kjenner en ubeskrivelig trang til å få med meg det showet. Er det noen som blir med?

En kommende samling.

Anmeldelsen av Assassin's Creed får vente en dag til. Dagen har bare plutselig gått. Istedenfor vil jeg gi en beskjed.

Kommende tirsdag, altså den 2.juni, tenner jeg i grillen. Dermed er det åpent for alle venner og kjente å komme innom for en sosial samling. Ta med egen mat og eventuelle uteleker (ball, kubbe, gitar, frisbee etc). Kl 18:00 er tidspunktet, nedsida av Fjellhaugs bibliotek er stedet. Det melder knallvær og varme, så dette blir bra.

Altså:
Fjellhaug, 02.06.09 kl.18:00. Ta med mat, leker og en venn.

Og venner: Spre ordet!

onsdag, mai 27, 2009

Ren kunst.

Det er ikke ofte jeg tar meg tid til å se en hel fotballkamp. Det finnes derimot unntak. Når man har muligheten til å se Manchester United bli slått i en Champions League-finale - ja, da er det et slikt unntak. Og for en kveld!


2-0. Siste målet et rent kunstverk. Ronaldo med gult kort og hengende underleppe. Queens Barcelona rungende ut av auditorium-høytalerne idet kampen avblåses. Legger man så til at Tigers vant og Giants tapte på samme dag innenfor japansk baseball, må man spørre seg selv: Kan det bli bedre?

Kjære venner: Det er like før jeg trer ut av min fotballnøytrale sone (som bare har to unntak: Aldri hei på ManU eller RBK) og blir interessert. Ja, blir Barcelona-fan sådan. Hva synes dere, kjære lesere? Skal Ingar bli mer enn bare middels fotballinteressert?

PS: Til alle dere som måtte være urolige: Ta det med ro, i morgen kommer jeg tilbake i god, gammel stil med en spillanmeldelse av Assassin's Creed.

mandag, mai 25, 2009

Om å dø med verdighet.

Fremskrittspartiet hadde sitt landsmøte i helga. En av kampsakene for kommende Stortingsvalg som ble avgjort, var å kjempe for juridisk godkjent aktiv dødshjelp (vel å merke under visse omstendigheter). Dermed er det de som påstår at terskelen for å stemme FrP burde bli vesentlig høyere for kristne. Selv er jeg ikke så sikker på det. Kristne er som kjent ikke akkurat en synonym gruppe, og en FrP-velger er og blir en FrP-velger (og dermed tar vi en titt på M sitt syn på saken).


Angående aktiv dødshjelp, så gikk det tidligere i år en interessant debattserie om emnet på Tro og Fornuft, som herved er anbefalt. En av skribentene der er til og med FrP-mann.

Jeg har alltid vært skeptisk til å si noe bastant om dødshjelp. I utgangspunktet er jeg selvsagt imot: Menneskesyn, å bevisst ta livet av noen (inkludert seg selv) og respekten for livet er noe av det som ligger til grunn for et slikt standpunkt. Og allikevel tviler jeg. For hva om det engang er jeg som havner i en situasjon hvor jeg ønsker aktiv dødshjelp, eller blir bedt om det av noen? Kan jeg da like lett omfavne de intense smerter som så ofte får disse menneskene til å ønske en slutt på livet?

Samtidig ser jeg at aktiv dødshjelp-forkjempere går på en smell dersom de forsøker å begrunne sitt syn med "retten til en verdig død." For hvor er døden verdig? Døden blir ikke mer verdig enten man blir stukket på gata eller blir gitt en medisinsk overdose. Å dø med ære er en annen diskusjon, men verdigheten ved døden har jeg vanskelig for å se.

Det blir litt som en av dialogene i min favorittserie, Firefly:

"Mal, you don't have to die alone!"

"Everybody dies alone."

Takanobu's Tokyo Tales: Billedtekstkonkurranse uke 22.

Forrige ukes vinner: FrankTheTank, mannne som var avbildet. Gratulerer!

Nytt bilde denne uka også. Og bare for ordens skyld: Ja, bildet er rigget! Jeg er avholds så det synger etter :-p



=====================================================================================
Vinner: Morghus: "Bare lukta på den og jeg ser dobbelt allerede?!"

søndag, mai 24, 2009

Tilbake fra tur(né).

Min heller labre bloggaktivitet de siste dagene skyldes tur med Fjellhaug Misjonshøgskole til Bergen og Hordaland forøvrig.

I morgen er det Den Intergalaktiske Håndkledagen til minne om Douglas Adams (se her og her). Så la oss alle markere den! Tror jeg skal se filmen eller lese litt i boka i morgen.

onsdag, mai 20, 2009

Angels and Demons


Filmer med et ''usannsynlig'' plot kan i en stor grad inndeles i to kategorier. Du har de filmene som er fullstendig ulogiske, men hvor filmskaperne selv innser dette og lager filmen deretter, slik at resultatet blir en film med stil og sjarm. Gode superheltfilmer er et eksempel på denne kateorien. Den andre gruppen filmer er de som har en ulogisk historie, men som likevel forsøker å gjøre det troverdig – uten å nødvendigvis lykkes. Engler og demoner faller innunder denne kategorien.

Når vitenskapen angriper.

Dan Browns bøker er bestselgere over hele verden, mye takket være den omdiskuterte Da Vinci-koden (DVk). Engler og demoner finner sted ett år før DVk. Igjen er det symbologi-professoren Robert Langdon (Tom Hanks) som står i sentrum for handlingen. Under et pavekonklav blir Langdon plutselig kalt til Vatikanet for å hjelpe til med en kidnappingssak av mystiske proposjoner. Fire kardinaler har blitt bortført, og bakmennene gjemmer seg bak et myteomspunnet navn: Illuminati, det hemmelige brorskapet av vitenskapsmenn som angivelig oppstod da kirka forsøkte å holde deres arbeid tilbake. Beskjeden fra Illuminati er klar: For hver time fremover vil én og én av kardinalene bli myrdet. Deretter vil Vatikanet bli sprengt i lufta.
Det underliggende fokuset i filmen dveler rundt kampen mellom vitenskap og kirke, representert av Illuminati og Vatikanet. At dette kampen aldri har funnet sted, er en bagatell filmskaperne (og Brown) lett ser bort fra.

Filmatisk fremskritt.
Ikke alt er negativt med Engler og demoner. I det minste ikke om man sammenligner den med sin forgjenger. Der DVk-boka var noenlunde og spennende med alle sine cliffhangers, var filmen platt, kjedelig og uten det helt store drivet. Kanskje ikke så rart, når handlingen i DVk ikke lar seg drive like bra på lerretet som på arket. I produksjonen av Engler og demoner har filmteamet tydeligvis lært leksa. Filmen er fremdeles båret frem av gåteløsning og koder, men har også et mer handlingsfokusert preg. Den får et mer eventyraktig preg a la National Treasure. Tidspresset i historien hjelper også på å drive filmen frem. Musikken bygger godt opp under filmen, selv om komponist Hans Zimmer ikke leverer sitt beste verk med filmen. At Engler og demoner er mer spennende enn forgjengeren, kan selvsagt også bare ha med et et bedre grunnmateriale. Boka er rett og slett mer tilrettelagt for filmatisering enn det DVk var.
Likevel er det fremdeles noe som skurrer. Skuespillerprestasjonene er det tydeligste eksemplet. Selv om noen få skuespillere gjør så godt de kan for å gi en realistisk rolletolking, gjelder dette på ingen måte hovedpersonene. Tom Hanks opptrer med et steinansikt som kan matche Keanu Reeves, og selv Ewan McGregor blir for tam i lengden.

(U)historisk sammensurium.
Konspirasjonsteorier blander alltid fram mystiske elementer fra historien og tolker dem i en original, dog troverdig, retning. Dan Browns store skam som konspirasjonsforfatter er at han mangler nettopp denne originaliteten og troverdigheten.
Kampen mellom kirke og vitenskap står i fokus, en kamp som skal ha tilpasset seg da Galileo påviste at jorda var jord, gikk i elliptiske baner og at sola var sentrum i solsystemet (hvorav alt er historisk ukorrekt). Man kan fort få inntrykk ut ifra Brown at religion (da i form av katolisismen) og vitenskap er uforenlige elementer. Vitenskapsmenn som gjennom historien har motsagt kirka har fått gjennomgå, skal vi tro Brown. Enhver som derimot har lest sitt historiepensum skulle derimot ikke ha noe problem med å bryte ned påstandene Brown serverer (både på lerret og papir). Hva med f.eks. Thomas Aquinas, som var teolog og vitenskapsmann samtidig?
Noen av de største absurditetene er fjernet i filmen; filmprodusentene har trolig innsett at publikum ikke vil svelge alt. Likevel forsøkes det å få oss til å tro at vitenskap og tro er motstridende. Det er derfor morsomt at Langdon, som representerer akademia i historien, anklager Vatikanets politi for «ikke engang å ha lest sin egen historie.» For i historien er det Langdon (eller Brown) som er den historieløse.
Ikke bare historisk interesserte vil kjede seg under filmen. Også de med innsikt i fysikk, kunsthistorie og teologi må innstille seg på å gremmes under filmen med alle dens feil. I lengden blir det et håpløst sammensurium som går på filmens troverdighet løs. Og da forsvinner mye av moroa, særlig når filmen tar seg selv såpass seriøst.

Anmeldelse skrevet for FISK #2 2009. Noe forkortet.

Et mareritt-scenario for Vesten.

Av og til lurer på hvor de gutta tar det fra:

tirsdag, mai 19, 2009

Og nå: Misheard Lyrics.

Hvem av oss diktet vel ikke vår egen tekst til engelske sanger da vi var små, fordi vi ikke oppfattet ordene? Noen har aldri sluttet med det heller.

Idag satt vi og spiste indisk mat, og for å dra stemningen opp fant man Bollywood-musikk på YouTube. Det var da Even kom på at Åpen Post oversatte noen sanger av denne stilarten i sin tid. Ettersom jeg er stor fan av misheard lyrics (som fenomenet kalles), følte jeg for å ta en gjennomgang:







Og noen andre låter og videoer i noenlunde samme sjanger:



mandag, mai 18, 2009

Takanobu's Tokyo Tales: Billedtekstkonkurranse uke 21.

Forrige ukes vinner: Magnus. Gratulerer.

Ny uke, nytt bilde:



=======================================================================================
FrankTheTank ble ukas vinner: "My sword is mightier than your pen!"

søndag, mai 17, 2009

Om dagen i dag.

La oss ta first things first. Gårsdagen var stor for mange Grand Prix-entusiaster, og selv var jeg innom familien Masvie i Messiaskirka. Ikke for å se på Grand Prix, men for det sosiales del. Verten Nils Andreas Masvie gav oss ikke-Grandprixister en grundig innføring i historien til Hamas og Hezballah (og da mener jeg en grundig innføring med kart og det hele), noe jeg fant vesentlig mer aktuelt, oppbyggende og interessant. Det begynner å bli noen år siden Grand Prix engasjerte noe som helst i meg, og Pondus (pluss The Guardian) oppsummerer det som vanlig ganske godt:



Dagen i dag er ikke en dag som kaller frem noen særlig nasjonalfølelse i meg. For meg holder det å være sammen med gode folk, noe jeg har gjort gjennom menighetsfellesskap, grilling og film. Det som derimot frembrakte 17.mai-følelsen i meg, var da jeg satt og så Dagsrevyens innslag av 17.maifeiring i Beijing og Qatar. Tankene til Den Norske Skolen i Japan kom plutselig tilbake, og brått kom minnene tilbake fra den gang 17.mai virkelig var kjekt. Those good old days...

Men å se Independence Day i godt selskap på 17.mai er en tradisjon jeg stjal fra noen andre i fjor, og det er en tradisjon jeg kommer til å ivareta noen år fremover.

lørdag, mai 16, 2009

Og nå: Mer sakura.





På Fjellhaug er vi så heldige at det vokser noen japanske sakuratrær. De er en gang i tidens løp gitt i gave av en japaner, og pryder deler av grøntarealet til Fjellhaug. I går, under den deilige himmel blå, satte jeg med ned under et av trærne og leste Gardens of the Moon. Bedre blir det knapt.

Dagens advarsel.

Dagens WulfMorgenthaler er en advarsel til oss alle:



Jeg må bare passe på: Jeg kan bli sånn.

fredag, mai 15, 2009

Takanobu's Tokyo Tales: Sakura.

Sakura er det japanske navnet på kirsebærsblomstene som springer ut tidlig i april. For mange japanere er dette et høydepunkt på året. En ting er at sakuratiden indikerer tiden mellom to skoleår (det japanske skoleåret begynner i april og slutter i mars), og ferien imellom er den eneste ferien japanske skoleelever har leksefri. Men så godt som alle japanere vet å sette pris på den særegne blomsten som i sin blomstringstid popper opp overalt. Japan blir kledt i en purpurfarget blomsterteppe, og sakuratiden blir regnet for å være en av de beste årstider i Japan.









Cowboy Bebop: En musikalsk presentasjon.

Om dagene hender jeg at jeg banker på hos Martin og spør om vi skal se en episode eller to av Cowboy Bebop, en space western-anime. Selv har jeg sett serien noen ganger før, mens Martin er nybegynner. En av grunnene til at jeg kan se serien så mange ganger, er stilen i serien: En laid-back, avslappet stil. En stil som blir fremhevet av musikken (på samme måte som med serien Lupin the 3rd jeg postet en musikkvideo av tidligere). Serien fikk meg til å åpne øynene for den japanske musikkprodusenten Yoko Kanno og hennes band, The Seatbelts (som er et av mine favorittband all together).

Jeg gir dere et par smakebiter:









onsdag, mai 13, 2009

Star Trek.


Jeg er nokså interessert i science fiction-sjangeren. Til tross for dette: Jeg har aldri sett noe Star Trek-relatert materiale. Ihvertfall ikke i sin helhet. Jeg har kanskje streifet innom en episode eller to av Voyager da det gikk på TV2, men aldri sett en hel episode. Likevel eier jeg en viss kjennskap til fenomenet, da først og fremst gjennom Futuramas stadige parodiering av serien. Det var derfor med relativt blanke ark jeg gikk for å se Star Trek på mandag. Anmeldelsen blir dermed ikke lang, men filmen fortjener skryt.

Man må praktisk (og ironisk) talt ha levd på månen de siste førti årene for å aldri å ha hørt om Star Trek engang. Serien er et sci-fimonument, med sin spede begynnelse på 60-tallet. Siden den gang har det blitt fire oppfølgerserier, elleve filmer samt utallige bøker og spill etc. Serien lener seg i en annen retning enn Star Wars, som fokuserer på stjernekrig. Star Trek faller inn under space opera-sjangeren, hvilket vil si mer fokus på dialog og karakterhandling snarere enn action og krig. Selve formålet med alle romreisene i Star Trek er, sånn som jeg har forstått det, å kartlegge verdensrommet. Serien har sine egne språk, hvorav Klingon er det mest kjente, og har sin egen gruppe med fanatiske fans, Trekkies.

Filmen tar for seg karakterene fra den originale serien. Her dukker (mer eller mindre) kjente navn som Kirk, Spock, Uhura, Scotty og Sulu opp. Ja, selv navn og fraser som U.S.S.Enterprise, Vulcan og "Live long and prosper" vil trolig ringe en bjelle hos de fleste som ser filmen. Filmen fungerer som en slags prolog til Star Trek-serien i sin helhet, om ikke helt. Jeg vil ikke si mer, av frykt for å avsløre noe.


Selve filmen gir et friskt pust til space opera-sjangeren, i tillegg til å trekke inn noen elementer fra space action. Dette er naturlig for å skape en mer spennende film, samtidig som man treffer et allsidig publikum i større grad. Det er likevel aldri snakk om hard vold av noe slag, bare space action i god, gammel stil slik vi liker det: Spennende, men uten det ekstremt voldsomme aspektet. Det er god driv i filmen og den er engasjerende, selv om man kanskje savner noen sideplott i tillegg til hovedplottet. Musikken står også i stil til filmen og sjangeren, og gir en god, klassisk følelse over det hele.

Skuespillerne skal ha skryt for sine tolkninger av sine roller. Jeg skal ikke si noe bastant, ettersom mine forkunnskaper er relativt små, men det virker som de fleste skuespillerne gjør en god rolletolkning. De skaper en lett og god stemning over filmen, og bidrar til å styrke totalinntrykket. Heroes-fans vil kanskje more seg over å se Sylar i en av rolle, og gamle Star Trek-fans vil nok fryde seg over å se en av de originale veteranene fra serien (som selv jeg som ikke-trekkie kjente igjen).


Kort sagt: Er du middels interessert i science fiction-sjangeren, er Star Trek en film som er verdt å gå og se. Trekkie eller ikke, dette er moro. Og dette gav for min del mer-smak.

mandag, mai 11, 2009

Og nå: Statistikk.

Statistikk er alltid kjekt, selv om ikke alle deler det synspunktet. Det får så være.

Spillbloggen Kotatu melder i dag at en av fem japanere eier en Nintendo DS. Om man teller antall maskiner i forhold til antall innbyggere, kommer vi frem til over 20 millioner maskiner. Bare i Japan. Sterkt, særlig med tanke på at Gamecube kun solgte 21 millioner enheter på verdensbasis.

Takanobu's Tokyo Tales: Billedtekstkonkurranse uke 20.

Forrige ukes vinner var uten tvil mr.Einar. Gratulerer. Vi kjører på med et nytt bilde.



=======================================================================================
Vinneren ble Magnus med følgende tekst: "Eg kan ikkje tru det, ein hobbit dør" (orddeling visstnok intendert).

Farvel Aktuelt, Sporten og Været.


VG Nett melder i dag:

TV Norge legger ned nyhetene: TVNorge har besluttet å legge ned sine nyhetssendinger Aktuelt, Sporten, Spotlight og Været fra nyttår.


Altså er det endelig håp for dem som ser på TVNorge-filmer å slippe den irriterende 20-minutterspausen midt i filmen. Litt for sent for mitt vedkommende, men dersom kommende filmgenerasjoner kan spares for irritasjonene jeg måtte vokse opp med på den fronten er det aldri for sent.

lørdag, mai 09, 2009

Om å leve i 2009.

Det er mangt man kan irritere seg over her i verden. Jeg er dessverre flink til å la meg irritere av det andre tenker på som småtteri. Her følger et uttrykk jeg irriterer meg over:

Vi lever da tross alt i 2009!

2009 kan selvsagt erstattes med det aktuelle året du lever i. Det er ikke poenget. Poenget med uttrykket er at folk bruker årstallet en lever i som et uttrykk for at en er kommet lenger enn tidlgiere tider. Vi har gjort fremskritt; vi har blitt klokere; vi har fått større innsikt. Vi er rett og slett bedre enn de som var før oss, og de som tenkte annerledes enn det vi gjør nå må ha vært idioter.

OK, det siste ble litt satt på spissen. Men jeg lar det stå likevel. For jeg vil bruke det for å illustrere et poeng.

Jeg finner overnevnte uttrykk problematisk. Man ser ned på dem som kom før oss, istedenfor å skille mellom eksakt hva som var bra og dårlig før i tiden. Man innbiller seg også at en selv har rett med sine holdninger og idéer, og gir dermed ikke rom for dem som eventuelt måtte være tradisjonalister. Sant nok, ikke alle holdninger fra gammelt av er verdt å holde ved - bl.a. har diverse ideologier skapt store sorger for verden. Likevel vil jeg være forsiktig å umiddelbart kaste et kritisk blikk over det gamle.

Hvorfor det? Jo, for jeg er ikke alltid like sikker på om vi egentlig har blitt så mye bedre selv.

  • I hedensk tempeldyrkelse var det ikke uvanlig med kultiske seksualriter som ble fremført i alles påsyn. I dag har tilskuerne innesluttet seg selv og får med seg handlingen gjennom en skjerm (og andelen som har sett eller ser på porno er urovekkende høyt).
  • I afrikanske stammekulturer setter man ut barna dersom de får sin første tann i feil kjeve, og nordmenn raser. Samtidig foretas det over 15.000 aborter i året i det kulturerte landet, og salget av angrepiller har eksplodert det siste året.
  • Nazistene gasset funksjonshemmede ihjel i sine gasskamre. I vår tid får mange av dem ikke engang oppleve livet.
  • Aftenpostens A-magasin meldte for noen måneder siden at fem kvinners død i fjor ble relatert til deres bruk av p-piller. Hadde det vært et legemiddel av et annet slag hadde salget enten blitt innskjerpet eller forbudt. Men fordi dette ville være å innskrenke mulighet for fri seksuell utfoldelse må vi bare se forbi det.
Har vi streng tatt "kommet lenger" i 2009? Jeg tror ikke det. Jeg tror vi fremdeles er like stokk dumme som menneskene alltid har vært i møte med synden. Djevelen spiller fremdeles på de samme svakhetene våre; han har bare skiftet virkemidler.

At vi "tross alt lever i 2009" er derfor, slik jeg ser det, ikke et verdig argument i en diskusjon eller når man forsøker å fremme sin sak. Det er strengt tatt ikke et argument engang. Og svært sjeldent gjenspeiler det den sannheten brukeren ønsker det skal gjøre.

torsdag, mai 07, 2009

Takanobu's Tokyo Tales: Hikaru Gaijin.

La meg se om jeg klarer å få dere med på et tankeeksperiment som inneholder et japansk ordspill, og som ble en gjennomgangsspøk for oss under Japanturen.

På 80-tallet var det et japansk boyband som var større enn alt annet. De kalte seg 光GENJI - Hikaru Genji, som betyr den lysende Genji (Genji er hovedkarakteren i Historien om Genji, verdens første roman). Hikaru Genji var heller ulikt det meste av boyband slik vi kjenner det fra 90-tallet. Likhetene er der absolutt - man samler sammen en bunt med good-lookin' guys som ikke spiller noe instrument (dermed er tittelen band på slike grupper feil), og skaper dem om til en promoteringssuksess. Og jentene digger dem, så de selger og blir uten tvil store. Den fremste forskjellen mellom vestlige boyband og Hikaru Genji var at sistnevnte var kjent for å stille opp på scenen ikledd hotpants...mens de samtidig gikk på rulleskøyter.

Dere tror det ikke før dere får se det, så værsågod.



Så langt Hikaru Genji. Hvorfor trekker jeg frem disse?

Det har seg nemlig slik at ett av de første ordene gutta lærte seg på turen var gaijin, en forkortelse for gaikokujin som betyr utlending. Det tok dermed ikke lang tid før vi fant ut at ved å bytte ut Genji med Gaijin kunne vi skape en stor publikumsuksess verden aldri før har sett makan til.

Jeg presenterer for dere promobildene for det kommende store boybandet: Hikaru Gaijin, eller De Lysende Utlendinger om du vil.











Hvilken stil vi skal kjøre har vi ikke helt bestemt oss for. Hotpants er utelukket; det er jo allerede brukt. Og ja, det er bare å begynne å smiske med oss allerede, så skal vi huske på dere når vi er kjente superstjerner i Japan.

onsdag, mai 06, 2009

Om pianoøving.

Hva øver jeg på ved pianoet for tiden? Ikke overraskende er det fremdeles spillmusikk det går i, nærmere bestemt sangen Via Purifico fra Final Fantasy X. Det har lenge gått tregt, men den siste uka har jeg øvd mer effektivt, og jeg merker fremgang for hver dag. Så gjelder det bare å få fingrene med seg og øke tempoet, så skulle jeg være der.



Hva tenker jeg så etterpå? Vi får se, jeg har noen alternativ jeg ser på. Men det blir nok spillmusikk det også...

Om vestland, vestland...

I nærmeste fremtid har jeg to turer til Bergen foran meg:

- Den første turen finner sted 21.-24.mai. Da reiser jeg ikke alene; jeg tar hele Fjellhaug med meg. Årets FMH-turné (eller "ekspedisjon" som det heter så fint i år) går nemlig til vestlandet, nærmere bestemt Nordheimsund (Framnes), Voss, Øygarden og Bergen. Turnéen avsluttes med søndagsmøte i Nye Salem i Bergen kl.11:00 den 24., så alle er velkommen til å stikke innom. Jo flere kjente fjes, jo bedre for meg som blir tvunget til å sitte bak pianoet (på en annen side, så får jeg jo prøve det flotte flygelet i Salem).

- Det andre oppholdet i Bergensområdet blir noe lenger. Den 12.juni leverer jeg min siste oppgave på Fjellhaug for skoleåret, og reiser vestover fortløpende etter det for sommerferie. Årets ferie ser dessverre ut til å bli uten altfor mye jobb, men jeg er i det minste sikret fire uker samt spilling på NLMs Generalforsamling. Jeg håper dermed på å treffe flest mulig kjente fjes i løpet av sommeren.

tirsdag, mai 05, 2009

Takanobu's Tokyo Tales: Billedtekstkonkurranse uke 19.

Forrige ukes vinner ble MiSP. Gratulerer. Alle dere andre: Ny uke, nye muligheter.



=======================================================================================
Det er vel ingen tvil om hvem som vant for denne uka, er det vel? Gratulerer Einar: "Where's the Ocarina of time when you really need it?"

søndag, mai 03, 2009

Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots


Min begeistring for Metal Gear Solid-serien (MGS) har jeg tidligere gitt uttrykk for, ikke minst etter å ha spilt tredje spillet i serien. Det fjerde spillet i serien, Guns of the Patriots, var tiltenkt å være det siste spillet i serien (men det var forsåvidt toeren og treeren også), og det siste spillet med Solid Snake i hovedrollen. Blir det en verdig avslutning på serien. Svar: Så definitivt!

MGS4 finner sted i året 2014. Den drivende industrien i verden har nå blitt krigsindustrien, og dette har skapt behov for private hærer som kan drive krig for å holde hjulene i gang. Soldatene for de private hærene blir kontrollert av nanomaskiner som igjen er kontrollert av The Patriots, den konspiratoriske verdensorganisasjonen som kjører Illuminati og diverse lignende organisasjoner i grøfta. Den som trekker i trådene for mange av de private hærene er Liquid Ocelot, en antagonist de fleste MGS-spillere etterhvert har stiftet nært bekjentskap med. Med sine hærer ønsker dessuten Liquid å kontrollere AI-systemet som kontrollerer alle verdens soldaters nanomaskiner, slik at hans visjon om løsrivelse fra The Patriots og en verden drevet av krig kan bli realitet. En foreldet Solid Snake trekkes dermed inn i konflikten for å løse problemet en gang for alle, ved å ta knekken på Liquid en gang for alle. Men i ekte MGS-stil skal dette vise seg å bli vanskeligere og vesentlig mer komplisert enn først antatt.

Hovedtemaene i MGS4 må sies å være bot, ansvar og frihet, samt meningsløsheten ved krig og konflikter. Bot, fordi MGS4 er svært opptatt av å nøste opp gamle tråder i serien og vise hvordan dette påvirker i mye større grad enn det man i utgangspunktet kunne forestille seg. Da kaller dette hver av karakterene til å gjøre bot for sine gamle ugjerninger. Dette glir forsåvidt over i ansvarsdelen av tematikken, ettersom karakterene blir kalt til å ta ansvar for sine handlinger og gjøre opp før det er for sent. Dette gjelder ikke minst for hovedpersonen selv, Solid Snake, som pga sin genetiske struktur har blitt utsatt for akselerert elding og er nå blitt en olding som knapt har ett år igjen å leve. Frihet er også et tema, fordi de fleste karakterene søker frihet fra noe: Snake søker frihet fra sitt ansvar, Liquid fra The Patriots, Dr. Naomi Hunter fra den skyld som plager henne, ettersom hennes forskning på nanomaskiner har ført til et verre scenario enn hun noengang kunne forestille seg, etc etc. Ikke minst er krig og meningsløsheten med krig viktig i spillet. Til tross for sitt fokus på slagmark og konflikt er det knapt nok noen spillserie på markedet som er så anti-krigsfokusert som MGS-spillene. I MGS4 kommer dette særlig til utrrykk gjennom bossene i Beauty and the Beast Unit: Kvinner som har blitt traumatisert i krig blir utstyrt med kampdrakter, som sammen med deres krigsherjede sinn gjør dem til elitesoldater.


Alle temaene blir svært godt presentert gjennom spillets gang, og historiefortellingen er i ypperste klasse, slik den alltid har vært i MGS4-spillene. Historien fortelles delvis i selve spillprosessen og via codec, men det er hovedsaklig gjennom de cinematiske klippscenene vi får historien. Overgangen mellom de forskjellige er sømløse og glir nydelig, og flyten i spillet er så bra at historien i spillet overgår mange actionfilmer.

To ting skal MGS4 ha særlig skryt for, i tillegg til historien: Grafikken og kontrollene. Grafikken i MGS har alltid hatt sin stil, men MGS4 utnytter virkelig muligheten PS3-maskinen gir når det gjelder en detaljert og realisisk grafikk. Klippscenene er utrolig realistiske, skarpheten er upåklagelig og de fleste bevegelsene er svært virkelighetstro. Det er likevel i kontrollsystemet at MGS4 setter standard for konsollspill. Jeg har knapt nok spilt et spill i mitt liv som har så perfekt tilpasset kontrollsystem som MGS4: Overgangen fra førstepersons- til tredjepersonsperspektiv, kamerabruken, muligheten til å stille seg inntil vegger osv. Jeg finner ikke noe å utsette på dette, og mange spill har mye å lære fra MGS4 når det gjelder dette (f.eks. Resident Evil 5).


MGS4 har også noen nye elementer. De to fremste er OctoCamo og Drebin's Shop. OctoCamo viderefører kamuflasjesystemet fra MGS3, men forandrer seg automatisk i forhold til omgivelsene (omtrent som en kameleon eller en blekksprut). Det gjelder altså å gli i ett med omgivelsene, noe muligheten øker betrakelig for i MGS4. Ikke minst gjelder dette etter at man får FaceCamo, som gjør at man blir opptil 99% "usynlig." Den andre nyvinningen er Drebin's Shop. Karakteren Drebin er en såkalt Gun Launderer, som åpner ID-låste våpen slik at Snake kan bruke dem (i den nanomaskinstyrte settingen i MGS4 er det meste styrt av nanomaskiner, selv våpenbruk). I hans butikk kan man i pausemenyen "avlåse" våpen man har funnet, kjøpe nye våpen eller ammo til våpen man allerede har. Slik kan man få et rikt sortiment med våpen, og slipper å snike seg rundt og lete etter ammo (selv om man selvsagt kan gjøre dette hvis man vil). Hvor Snake oppbevarer alle disse våpnene når han ikke bruker dem, er en helt annen sak (noe jeg kanskje funderer litt over i en annen post).

På musikkfronten returnerer Harry Gregson-Williams og medarbeider Nobuko Toda. Musikken er fremdeles med på å sette sitt uglemmelige preg på spillet, selv om den kanskje er noe mer anonym til tider i forhold til hva en skulle ønske. At ikke MGS-temaet er med i spillet i noen form er også et savn. Morsomt nok er ett av Snakes hjelpemidler en iPod, hvor han finner musikk fra de gamle spillene i serien. Snake kan dessuten finne mer musikk underveis i spillet dersom han leter. iPod'en kontrolleres med Playstation-joysticken som en ekte iPod, og er en veldig morsom detalj.


MGS4 har ikke bare alle de gamle elementene som har gjort spillene så gode. Spillet perfeksjonerer disse, og legger samtidig til nye, herlige elementer. Gamle tråder nøstes opp. Gamle venner allierer seg mot gamle fiender. Skillet mellom film og spill er usedvanlig tynt. En konspiratorisk historie av Umberto Eco-kvalitet. Og ikke minst har MGS4 valgfriheten: Man kan skyte ned alle fiendene man møter på, men det gøyeste er fremdeles å snike seg rundt uten å bli oppdaget og la være å fyre av et eneste skudd (dette kan fremdeles gjøre på klassisk vis ved å ta på seg en pappeske og sprade rundt, eller man kan bruke den nye oljetønna man får tak i tidlig i spillet).

MGS4 er en verdig avslutning på fortellingen om Solid Snake og hans bragder. Forhåpentligvis stopper også spillserien her, for mer perfekt enn dette tror jeg knapt man kan få det. Spillet fortjener all den rosen det har fått, ikke minst en perfekt score i det prestisjetunge japanske spillbladet Famitsu (en ære spillet kan dele med bl.a. Ocarina of Time og Super Smash Bros. Brawl). Spillet vil nok ikke kapre nye fans til serien, men har du likt de tidligere spillene i serien kommer du til å dåne av lykke i møte med MGS4. Spillet alene er verd innkjøp av PS3, likesom Zelda legitimerer innkjøpet av Wii.

lørdag, mai 02, 2009

Takanobu's Tokyo Tales: De fattige iblant dere.

  • En mann står ved noen søppelkasser og vipper frem og tilbake. Ved første øyekast er det ikke lett å se hva det egentlig er for noe - mest av alt ser det ut som en svarthåret wookie - men idet vi kommer nærmere oppdager vi at det er en uteligger som går ikledd alt han eier og har.
  • Vår siste kveld i Tokyo går vi langs en av restaurantgatene i Asakusa, bydelen hvor vi bodde. Langs med noen av restaurantene står det noen lange pappesker. I en av dem skimter vi såvidt en mann - han er ikke dårlig kledd og har tydeligvis ikke bodd der lenge, men det er hjemmet hans.
  • En av de første kveldene i Kobe vandrer vi i jakt på et sted å spise. På hjørnet av Sogo, ett av de finere kjøpesentrene i Kobe, ligger det en mann i en sovepose. Her skal han tydeligvis slå seg til ro for natta. Neste morgen er det ikke spor av ham der.
  • På en overgangsbro i Kobes havneområder sitter det en mann. Han sitter og ser ned, og med alt håret hans ser du ikke ansiktet hans. Foran seg har han en boks og et skilt: Beklager så mye, kan De vennligst avse ti yen (ca. 65 øre)?
Av disse konkrete møtene med den økende fattigdommen i Japan, var det definitivt sistnevnte som gjorde mest inntrykk. Det å se uteliggere og fattige i Japan er ikke noe nytt, selv ikke for meg. At andelen fattige i Japan øker, er også et naturlig følge av finanskrisa (som har rammet Japan vesentlig hardere enn USA, om enn kanskje ikke like ille som Island). Det som gjør det siste møtet så spesielt, er å se en mann som åpenlyst tigger i Japan. I et land hvor ære og anseelse fremdeles betyr mye, må dette være det ultimate tap av ansikt. Mannen har rett og slett ingenting å tape lenger, og kan derfor ty til slike nedverdigende handlinger.

Det er merkelige greier, det der. I Norge kan jeg se folk støtte seg til krykkene sine og late som de er krøplinger uten at jeg reagerer lenger. I Japan holder det med en persons nærvær for at det skal gjøre inntrykk på meg. Kanskje fordi jeg vet at de jeg ser i Japan virkelig har problemer, i motsetning til den usikkerheten som fyller meg ved synet av tiggere i Oslo.

Jeg gav ikke mannen på broa noen penger. Det stikker fremdeles i meg. Det gjør rett og slett vondt at jeg ikke tok meg tid til å avse 10 yen til ham.