mandag, april 29, 2013

Fire Emblem: Awakening

Som gammel Fire Emblem-fan var jeg ikke sen med å kaste meg over det nyeste spillet i serien, denne gangen til 3DS. Fem år har vi måtte vente på et nytt spill i serien. Ventetiden har slettes ikke vært forgjeves, og resultatet er et spill som i seg selv legitimerer et kjøp av 3DS (en liste som etterhvert begynner å bli lang).

Les anmeldelsen her.

Score: 9/10

lørdag, april 27, 2013

Lørdagsgodt, uke 17

Det er lørdag. Det er siste arbeidsdagen min på Rema 1000 før jeg virkelig går i gang med arbeidet på Fjellhaug (jeg har vært i en overgangsfase i et par uker allerede med påfølgende seksdagers arbeidsuker). Derfor må vi se noe på YouTube. Ja, det må vi.

Sesongfinalen av Epic Rap Battles of History tar oss gjennom russisk historie de siste 100 årene. Vel verdt en titt.




Og siden jeg eeeegentlig ikke har så mye annet å vise frem, tar vi en How It Should Have Ended.

torsdag, april 25, 2013

Om Game of Thrones og...Frelsesarméen?

I dag hadde jeg en SMS-utveksling med min eldre bror Harald. Harald og jeg er svært like på mange områder, og det må nok han ta mye av æren for. Det var han som gav meg mine første eksemplar av Hobbiten og Ringenes Herre i jule- og bursdagsgaver. Det var han som introduserte meg for Monty Python. Dessuten er vi begge teologer.

Heldigvis har også jeg kunne åpenbare noe for ham. Det var gjennom meg han først stiftet bekjentskap med Game of Thrones. Ikke overraskende fortærte han de fem utgitte bøkene i et jafs (noe som er godt gjort av en tobarnspappa i full jobb). Og det var Game of Thrones som var tema for vår lille SMS-dialog i dag. Det, og en dose teologi.

Etter den nyeste episoden (S03E04) var det ikke overraskende Daenerys fra slekta Targaryen som var samtaleemnet vårt. Det var da min bror kom med et lite apropos:

"Jeg tenkte på en sak. House Targaryen har ordene 'Fire and Blood.' Har du lagt merke til hva som er mottoet til Frelsesarméen?"

Det hadde jeg ikke, så det måtte sjekkes på nett.

Frelsesarméens motto er overraskende nok "Blood and Fire."

Dermed var vi enige: Targaryen-slekta lever i beste velgående gjennom Frelsesarméen. Videre var vi enige i at dette må FA ta tak i. Tenk på rekrutteringsmulighetene de kan oppnå blant den yngre nerde-garde dersom de begynte å spille mer på dette. Kastrerte slaver fra hele verden ville strømme til...

onsdag, april 24, 2013

Wreck-It Ralph

Det var en tid Disney ikke kunne lage dataanimasjonsfilmer uten å ha Pixar på laget. Men det var den gang. Nå er det andre tider, og Disney viser muskler. De gjorde det for et par år siden med Tangled. Og nå har de gjort det igjen med Wreck-It Ralph.

Les anmeldelsen her.

Score: 8/10

mandag, april 22, 2013

Om The Evil Within

På fredag ble endelig katta sluppet ut av sekken, og jeg kan endelig fortelle mer om hva det var jeg så på i Tokyo.

Spillet jeg tok en nærmere kikk på, er et helt nytt survival horror-spill kalt The Evil Within. Og det er ikke utviklet av noen hvem som helst heller: Spillet er utviklet av Tango Gameworks, det nye studioet til Shinji Mikami. Og for dem som ser ut som et spørsmålstegn når jeg nevner Mikamis navn: Mannen så å si definerte skrekkspillsjangeren på 90-tallet med Playstation-spillet Resident Evil.

På fredag ble verden klar over spillets eksistens, og en cinematisk teaser-trailer (som ikke viser noe fra spillet i seg selv, mind you), kan sees her. Men i dag, mandag, trykker vi i Gamereactor en temmelig eksklusiv sak. Som eneste nordiske medium har jeg besøkt Tango Gameworks, sett nærmere på spillet i aksjon og intervjuet flere nøkkelpersoner bak spillet, ikke minst da Shinji Mikami selv.

Gamereactor-intervjuet og sniktitten kan dere lese her. God fornøyelse!

lørdag, april 20, 2013

Om lørdagsgodt, uke 16

Endelig er lørdagsgodt tilbake til normal tid. Det er dermed duket for YouTube-moro av ymse slag.

Vi kan jo alltids åpne med den nye PSY-videoen, selv om den ikke på langt nær kommer til å nå opp til samme høyder som Gangnam Style. Fun fact: Videoen er blitt forbudt i Sør-Korea, av en meget sær grunn.


Så over til et par videoer som en kunde viste meg på telefonen sin på Rema 1000 i går (han liker å prate med oss, koselige mannen).





Og denne stjeler jeg fra bloggen til Christer. God fornøyelse!

tirsdag, april 16, 2013

Tokyo Trip '13: Reisebrev #2

Så var det altså gått ei uke. Det som skulle bli et knippe reisebrev fra østens perle av en hovedstad ble redusert til nærmest null og niks. Da får jeg heller komme med et beklagende og oppsummerende brev nå.

Kort fortalt: Turen var en stor suksess. Som forventet er man temmelig sliten i etterkant når man foretar en så lang reise bare over tre-fire dager (tirsdag-fredag). Jeg tør likevel påstå at det var verdt det, ettersom turen var ekstremt innholdsmettet og givende. Og to døgn i Tokyo er tross alt langt bedre enn ingenting. Det er kanskje unødvendig å si det, men jeg stortrives hver gang jeg er i Japan. Ikke minst er det moro å både få snakke og høre japansk bli snakket igjen.

Det er stas å være på reise når alle utgifter er dekket av studioet jeg besøkte (hvem jeg besøkte og hva jeg så på kan jeg fremdeles ikke si noe om, men dere vil selvsagt få lenker til de aktuelle Gamereactor-sakene når den tid kommer). Reise, opphold og måltid var alt dekket, og de to siste bitene var langt mer luksuriøse enn hva standard vanligvis ligger på når jeg er ute og reiser i Japan. Bare for å ta et eksempel: Når jeg er i Japan, pleier et standard måltid på et eller annet spisested å ligge på maksimalt 1.000 yen, mens på denne turen begynte måltidsprisene på 5.000 yen. Sjelden har jeg spist så velsmakende kjøtt som på denne turen.

Turen er også første gang i mitt liv hvor jeg har blitt møtt på flyplassen av en sjåfør (med hvite hansker selvfølgelig, vi er jo tross alt i Japan) stående med navnet mitt skrevet på en hvit pappplate. Ikke at jeg hadde hatt stort behov for den slags i Japan - jeg skulle nok alltids ha klart å finne frem på egenhånd. Men det var stas likevel.

Hotellet var heller ikke så verst, og ifølge en italiensk spilljournalist som også var med på opplegget ligger prisene på hotellet på rundt €200 per natt. The Prince Park Tower Tokyo ligger rett ved siden av Tokyo Tower, noe som gir deg en fantastisk utsikt både på dag- og kveldstid fra 21.etasje. En ekstra festlig opplevelse var at heisene var graderte: Enkelte heiser gikk bare til 1-18.etasje og deretter rett til restauranten i 33.etasje, og dersom man skulle til 19-32.etasje måtte man scanne nøkkelkortet sitt for å komme gjennom ei sikkerhetsklarert glassdør. Vi snakker rene Metal Gear Solid-vibber, med andre ord.

Hva kan jeg ellers fortelle om, bortsett fra lekker mat og pent hotell? En kjapp tur til Akihabara rakk vi heldigvis, hvor jeg fikk svidd av et par hundrelapper eller så. Det faktum at jeg reiste til Japan med praktisk talt tom koffert ble virkelig utnyttet for fullt, og kofferen ble stappet så full av figurer, spill og matvarer at jeg faktisk måtte legge et par matvarer igjen på hotellet. Vi fikk også tatt oss en tur til keiserpalasshagen, fiskemarkedet i Tokyo (verdens største, men det var dessverre stengetid da vi kom ned dit) og Tokyo Skytree. Skytree er et nytt utkikks- og TV-tårn som rager hele 634 meter høyt, og som er verdens nest høyeste bygning. Turen opp krever både tid og penger, så det sløyfet vi, men vi fikk traske rundt på kjøpesenteret ved "roten" av Skytree. I østenden her fant jeg en Studio Ghibli-butikk. Needless to say gikk det en del penger her også.

Det kjekkeste med turen var likevel å treffe mennesker. Ikke bare menneskene på studioet jeg besøkte, men også andre spilljournalister fra Europa. Så å si hele vest-Europa var representerte dersom man teller med de europeiske talsmennene for studioet, og praten satt løst så å si hele tiden. Det var virkelig en minneverdig opplevelse, og forhåpentligvis får jeg anledning til å møte disse herremennene igjen en gang.

Kort oppsummert siterer vi en viss mann fra Kasakhstan: Great success!

 Litt av utsikten fra hotellrommet.

 Mitt første måltid i Japan: Yakinikudon.

 Akihabara

 Serien er fra midten av 90-tallet, men jammen meg holder Neon Genesis Evangelion på populariteten.

 Kaminarimon (tordenporten) i Asakusa. Vi overnattet ikke så langt unna herfra under gutteturen i 2009.
 Tokyo by night, utsikt fra hotellet.

 Tokyo by day. Utsikt fra hotellets restaurant i 33.etasje.

Noen av suvenirene fra turen.

søndag, april 14, 2013

Om søndagsgodt, uke 15

Også denne uka ble lørdagsgodt dessverre utsatt. Dette skyldes en knapphet på både tid og krefter rett etter Tokyo-turen (som jeg gjerne skulle ha blogget om mens jeg var der borte, men som det ikke ble tid til, igjen på grunn av knappheten på tid og krefter). Men godteri skal det bli!

Epic Rap Battles of History har vært tilbake denne uka. Skrillex VS Mozart må sies å være meget underholdende.


Forrige uke ble jeg introdusert for denne karen på YouTube. Tolkningene hans av låter som Those Who Fight fra Final Fantasy VII er rett og slett imponerende.




Og sist, men ikke minst: Hvordan hadde Game of Thrones utartet seg dersom serien var produsert av Disney.

tirsdag, april 09, 2013

Tokyo Travel '13: Reisebrev #1

 Kjære blogglesere.

I dag er en spesiell dag. I dag skal jeg nemlig gå ombord flyet et fly på vei til Amsterdam. Når jeg har kommet til Amsterdam, skal jeg så skifte fly og fly videre til Tokyo.

Turen østover blir kort denne gangen (ikke reisen; den er like lang som den alltid pleier å være). Avreisen er i dag, tirsdag, og avreise fra Tokyo skjer fredag formiddag japansk tid. Selv om alle som kjenner meg godt vet at jeg gjerne skulle vært der mye, mye lenger, blir det bare med de to døgnene denne gangen.

Formålet med den korte turen, spør du? Strictly business. Jeg reiser på vegne av Gamereactor, noe som betyr at både reise og hotellopphold er 100% dekket. Denne turen har vi fått av et spillstudio, som skal presentere noe helt nytt for oss (og et par andre spillsider og -magasiner). Hva det er og hvem det er, kan jeg selvsagt ikke si noe om, ikke minst fordi jeg vet så å si nada selv. Men når den tid en gang kommer vil dere selvsagt få mer informasjon om det.

Så, frem til neste reisebrev: Sett dere godt tilbake, fold opp matbrettene, rett opp stolryggen og fortsett som normalt! I mellomtiden stikker jeg for å spise og drikke så mye japansk cuisine jeg rekker på to døgn!

Ingar.

mandag, april 08, 2013

Om firere

Vi har merket en klar og tydelig trend det siste året i spillbransjen, en trend som ikke ser ut til å gi seg med det første:

Veletablerte og historiemessig avsluttede trilogier blir fulgt opp med et fjerde spill.

Vi begynte sånn smått å se oppstarten på tendensen i fjor med lanseringen av Halo 4. Siden den gang har det bare ballet på seg. Bare de siste månedene har vi enten fått lansert eller annonsert spill som God of War: Ascension, Gears of War: Judgment, Sly Cooper: Thieves in Time, Assassin's Creed IV: Black Flag og Killzone: Shadow Fall, bare for å nevne noen. I tillegg blir vi også fristet med fortsettelser på serier som Mass Effect.

Ikke overraskende er jeg skeptisk. Hvorfor? Av flere årsaker.

Et fellestrekk som går igjen for flere slike firere er at de samlet sett kun får en gjennomsnittlig mottakelse av pressen. Spillene er ikke nødvendigvis dårlige, men de er heller ikke fenomenale. De føles gjerne som en attpåklatt til en allerede veletablert helhet.

Det merkes også at utviklerne gjerne slenger ekstra spill til en beryktet og kritikerrost serie dersom det betyr mer penger for dem. Dette blir ekstra tydelig når Ubisoft klart og direkte sier at "Vi lager spillene så lenge folk vil kjøpe dem." Fremfor å bruke ressursene på å forsøke å markedsføre en ny merkevare, satser man heller på det trygge, sikre og vante. Nok en gang et eksempel på at underholdningsbransjen er litt vel forsiktige med å ta unødvendige sjangser.

Det er også alltid den fare at utviklingen av attpåklattoppfølgere forhindrer studioene i å arbeide med nye og spennende prosjekter. Hva med å heller ta med deg det en har lært inn i det neste prosjektet, fremfor å spille den samme låta igjen og igjen? Naughty Dog gjør tydelig dette med The Last of Us, hvor de lar Uncharted-spillene hvile en stund men hvor de samtidig tar med seg det de har lært av å produsere trilogien. Det samme virker det som at Ubisoft gjør med Watch Dogs, hvor det er lett å kjenne igjen Assassin's Creed-elementer.

Dessuten er det interessant hvordan flere av spillene blir markedsført som noe annet enn en firer i serien ved å slenge til en undertittel. God of War 4 har undertittelen Ascension, Killzone 4 heter Shadow Fall også videre. Er de redde for å bli gjennomskuet?

Nå kan man jo alltids diskutere hvorvidt trilogiene ikke allerede er brutt opp. Assassin's Creed har mange spill bortsett fra de med tall i tittelen. Halo har spill som Reach og ODST, og God of War kan skimte med to spill til PSP. Slike spill har imidlertid alltid blitt sett på som sidespor, spin off-titler eller tilleggskapitler til de allerede eksisterende "hovedtitlene" i en serie.

Man kan også slenge inn serier som Final Fantasy, Pokémon og FIFA som eksempler på andre spillserier som kverner og går i det uendelige fordi studioene tjener penger på dem. Det er forsåvidt sant, men disse seriene representerer som regel ikke en historiemessig sammenhengende trilogi hvor de tre første spillene avslutter den narrative handlingen.

Men til syvende og sist er det vel riktig som Ubisoft sier det: Så lenge vi kjøper slike spill, har vi vel bare oss selv å takke...

Om livet, sånn generelt og spesifikt

Det går som regel ganske lang tid mellom hver gang jeg blogger om livet på sånt generelt plan. Men de neste ukene er det en del endringer i vente, og da kan det være godt å oppsummere litt for de interesserte.

La oss ta det fra begynnelsen: I tiden etter Fjellhaug har jeg jeg vært innom mangt og mykje. Praktikum ved Menighetsfakultetet ble en kort affære for min del, og ved semesterstart fant jeg ut at jeg var såpass studielei at dette ikke var særlig interessant likevel. Dermed ble det å kaste seg ut i arbeidsmarkedet, og når man kaster seg ut i arbeidsmarkedet på den måten gjelder det å ta til takke med det man får av arbeid.

På forhånd hadde jeg takket ja til et midlertidig 40%-engasjement i Messiaskirken, menigheten jeg vanligvis går i her i Oslo. Engasjementet her var i bunn og grunn å fungere som en kontormedarbeider med alt det innebærer av administrative oppgaver. Men 40% er ikke nok for å holde hjulene i gang, og kontrakten for dette engasjementet gjaldt uansett bare frem til 1.februar. Dermed måtte det noe mer til. Løsningen ble todelt: 20% hos Damaris, en organisasjon tilknyttet NLA Gimlekollen (tidligere kjent som Mediehøgskolen Gimlekollen) som arbeider med kryssfeltet populærkultur og livssyn, pluss 40% på den lokale Rema 1000. Om ikke annet har dette betalt regningene.

Så, i februar gikk kontrakten med Messiaskirken ut og deler av hverdagen åpnet seg for nye engasjement. Tilfeldigvis fikk jeg en telefon fra butikken Neo-Tokyo, som selger Japan-relaterte produkter og haugevis med effekter tilknyttet manga, anime og spill. Det ble ikke mer enn en 10% stilling, men moro er det lell. Samtidig fikk jeg også tilbud fra Lunde forlag, forlaget tilknyttet NLM, om å oversette en fantasybok jeg vurderte for dem i jula. Kontrakten på dette er nylig underskrevet, og blir et prosjekt jeg skal jobbe med i tiden fremover.

Men tiden med småjobber begynner nå å gå mot slutten. For i mars fikk jeg jeg tilbud fra Fjellhaug Utdanningssenter om et 20% engasjement i forbindelse med opptaket av nye studenter. Denne stillingen økte imidlertid uka etterpå til et 100% vikariat i studieadministrasjonen. Dette har jeg da takket ja til, og fra 1.mai av vender jeg dermed tilbake til Fjellhaug, men denne gangen som ansatt. Man kan vel nesten si at ringen er sluttet. Dermed blir det slutt på alle de andre deltidsjobbene rundt omkring, med unntak av oversettelsesarbeidet som jeg kommer til å putle med i de små kveldstimer i månedene fremover.

Så, for de av dere som måtte lure på hvordan hverdagen min ser ut for tiden: Nå har dere fått en liten oversikt.

søndag, april 07, 2013

Om søndagsgodt, uke 14

Ukas lørdagsgodt kommer dessverre en dag for sent. Grunnen til dette er enkel: Neste uke reiser jeg en tur til Tokyo på vegne av Gamereactor. Hvem jeg skal besøke og hva jeg skal se kan jeg dessverre ikke si (og jeg heller ikke så mye i utgangspunktet, så...yeah...), men da jeg fikk slengt denne turen i fanget på relativt kort tid vil det si at det er mye som skal ordnes før man hopper på flyet østover. Når man på toppen av det hele jobber og arrangerer kvalitets-filmkvelder med venner, sier det seg selv at lørdagsgodt faller litt ned på prioriteringslista.

Men bedre sent enn aldri, sies det. Så, here we go!

Disney erklærte denne uka at LucasArts, studioet som har hatt lisensen til å lage Star Wars-spill, blir i praksis lagt ned (det er egentlig litt mer komplekst enn som så, men la gå). Dermed er et studio med litt av en merittliste historie. Studioets storhetstid var helt klart begynnelsen av 90-tallet, og de kan skryte på seg å ha laget spill som Star Wars: Dark Forces og Star Wars Jedi Knight (anmeldelser kan leser her, her, her og her), Indiana Jones and the Fate of Atlantis, Monkey Island-spillene, Day of the Tentacle og Grim Fandango, bare for å nevne noe. Dette studioet fortjener selvsagt en aldri så liten tributt, og da kan det jo passe bra med noen livsfilosofiske gullkorn pluss noen gode musikalske innslag.





onsdag, april 03, 2013

Luigi's Mansion 2

I 2002 kom Nintendo med hjemmekonsollen Gamecube. Det vil si at det er hele 11 år siden vi fikk servert spillet Luigi's Mansion, et spill hvor man som Marios tvillingbror Luigi måtte gå i et spøkelsesinfisert herskapshus og jakte på spøkelser med en støvsuger.

Nå har vi endelig fått servert oppfølgeren, som nå er lansert til Nintendo 3DS. Anmeldelsen kan du lese her, hvis du tør...

Score: 7/10

mandag, april 01, 2013

Metal Gear Rising: Revengeance

Få spillserier er like mye elsket av både anmeldere og fanskare som Metal Gear-spillene. Det som begynte som et ambisiøst infiltrasjonsspill kalt Metal Gear i 1987, har siden den gang bare økt i popularitet. Mye av æren for seriens gjennombrudd kan Metal Gear Solid til Playstation i 1998 ta æren for. I Metal Gear Solid kom filmpasjonen til spillseriens pappa Hideo Kojima fram, og spillet var blant de første store konsollspillene som virkelig inkluderte filmsekvenser. Skillet mellom film og spill ble forsøkt utvisket.

Siden den gang har vi fått flere spill om de store vandrende tank-maskinene kalt Metal Gear. Metal Gear Solid 2 tok serien til de konspiratoriske høyder. Metal Gear Solid 3 gav oss en skikkelig spionthriller under den kalde krigen, hvor vi også fikk kontrollere Naked Snake, senere kjent som Big Boss (og også «far» til seriens tidligere helt, Solid Snake). Det håndholdte Metal Gear Solid: Peace Walker brakte oss til et konfliktfylt Mellom-Amerika på 70-tallet. Og med Metal Gear Solid 4 møtte den konspiratoriske organisasjonen The Patriots sin ende, og den nå aldrende Solid Snake kunne trekke seg tilbake fra sitt siste eventyr.

Heldigvis har Metal Gear-spillene et rikt persongalleri, og at Snake har pensjonert seg betyr derfor ikke at serien må gjøre likeså. Det er på bakgrunn av dette at vi i vinter fikk servert spin off-tittelen Metal Gear Rising: Revengeance. Her møter vi atter en gang Raiden i hovedrollen, en rolle han sist hadde i Metal Gear Solid 2.

En cyborgs historie
Året er 2018, fire år etter Metal Gear Solid 4. The Patriots er historie, men selv om de kontrollerte krigsindustrien betyr dette likevel ikke at krig er historie. Fremdeles spiller PMC (Private Military Companies) en stor rolle i verdensøkonomien. Det er for en slik organisasjon kalt [....] at Raiden, med sin ekstreme cyborg-kropp, arbeider for å sikre fred og stabilitet i et ikke-navngitt afrikansk land. En slik fred er derimot ikke lukrativ for verdensøkonomien, noe som forårsaker et Metal Gear-ledet cyborg-attentat fra et PMC kalt Desperado. Raiden lider nederlag, et nederlag som skaper en blodig hevnlyst. Dette gir ham samtidig mulighet til å ytterligere teste sine cyborg-evner og krefter.

Som en sidehistorie til Metal Gear Solid-serien er historien i Metal Gear Rising ikke på langt nær like intrikat og samfunnskritisk. Til det er tonen i spillet og spillmekanikken som følger med altfor over-the-top og useriøs. Likevel makter utviklerne å skape en historie med noenlunde engasjerende trekk og handling. Raiden avdekker en krigsindustri han selv har vært et offer for, og som selv med sine science fiction-trekk fremdeles har en aktualitet inn imot vår egen virkelighet. På samme måte som moderserien forsøker med andre ord Metal Gear Rising å være et spill som både bringer deg til slagmarken og samtidig får deg til å reflektere over krigens avskyeligheter.

Kutt alt
Den som har forventet seg et snikespill på lik linje med Snake og Raidens tidligere eventyr, må nok gå skuffet tilbake: Metal Gear Rising er først og fremst et hack and slash-spill, noe som reflekterer Raidens nye identitet som en overmenneskelig cyborg med ufattelige krefter. Med sverdet i hånd er Raiden i stand til å kutte nesten alt og alle i fillebiter, en egenskap som gir først og fremst gir oss assosiasjoner til animefigurer som Goemon fra Lupin the 3rd eller spillfigurer som Ryu fra Ninja Gaiden. Med slike egenskaper følger selvsagt formidable fiender, noe som igjen skaper et intenst tempo. I møte med et variert fiendebilde må Raiden veksle mellom hurtige og mer kraftfulle slag. Når muligheten åpner seg kan han så benytte seg av Blade Mode, hvor alt går i sakte fart og fiendens svake punkter åpenbarer seg. Er fiendene nok svekket og Raidens kampmetere fylt nok opp, vil muligheten for å rive ut fiendens nanomaskinkjerner åpenbare seg for den fingernemme. Det er brutalt når Raiden røsker ut blålysende perlekjeder alá ryggrader, men du verden så intenst det er.

Selv om Metal Gear Rising er et originalkonsept fra moderstudioet Kojima Productions, ble spillet på et tidspunkt overlatt til Platinum Games, som først og fremst er kjent for formidable eventyr som Bayonetta og Vanquish. Selv om Metal Gear Rising er et spill som plasserer seg trygt i Kojimas verden, kan man trygt si at påvirknigen fra Bayonetta og Vanquish skinner igjennom i det spillmekaniske. Kort fortalt: Kampsystemet låner mest fra Bayonetta, mens tempoet er mer samsvarende med Vanquish. Adrenalinnivået er skyhøyt gjennom så å si hele spillet, og er det ikke horder av fientlige soldater som hamrer løs på deg er det intense og inn-i-granskauen-så-vanskelige bosskamper som møter deg.

Kontrollmessige svakheter
Det er også et vakkert spill som møter deg. Metal Gear Rising presser konsollene til det ytterste, og spillet flyter utmerket godt til tross for at det til tider kan være temmelig kaotisk og mye som foregår på en gang. Deler av det grafiske særpreget fra Metal Gear Solid 4 er beholdt, samtidig som at Metal Gear Rising kjører sitt eget løp på det stilartmessige punktet. På lydfronten er et solid lydspor med på å bygge opp om det høye adrenalinnivået, og utvalget av musikalske stilarter passer godt overens med spillet i sin helhet. Ja, spillet makter til og med å få dubstep til å høres bra ut, noe som i seg selv er en mektig bedrift.

Det man alltid kommer tilbake til når det gjelder hack-and-slashspill er kontrollsystemet. Er kontrollsystemet sviktende, svikter også helhetsopplevelsen. Og selv om kontrollsystemet i Metal Gear Rising i likhet med Bayonetta gjør mye både enkelt og riktig, er det ikke uten sine svakheter. Unnamanøvre er vanskelige å få til, og her savner jeg en egen knapp slik man finner i Platinum Games' tidligere titler. Dermed beror mye på at man er i stand til å mestre pareringssystemet, som langt ifra er noen enkel affære. Her er timing og retningen på styrespaken avgjørende, men med variabel kamerakontroll er dette dessverre ikke alltid like lett å få til. Resultatet er at Metal Gear Rising blir mer utfordrende enn det egentlig er ment å være, og når spillet i utgangspunktet holder en høy vanskelighetsgrad sier det seg selv at dette ikke er fordelaktig.

Vellykket samarbeid
Likevel er det ingen tvil om at både Platinum Games og Kojima Productions kommer fordelaktig ut av samarbeidsprosjektet. Sluttresultatet er et hack-and-slash-spill slik de stort sett skal være: Så overdådige at de umulig kan tas altfor seriøst, men samtidig festlige. Metal Gear Rising: Revengeance kan kanskje ikke måle seg med moderserien, men det føles heller ikke som en unødvendig spin off-tittel vi kunne klart oss godt foruten. Snarere tvert imot.

Score: 8/10