mandag, oktober 31, 2011

Om Umberto Eco og renslighet

Det er ikke ofte man ler høyt av en pensumbok. Men så er det heller ikke hver dag man har pensumbøker skrevet av selveste Umberto Eco, med forord av Thomas Hylland Eriksen. Da kan det foregå slik når det snakkes om det visuelle oppsettet på en masteroppgave:

Som du har sett er det ikke nødvendig å sette punktum etter overskrifter. På samme måte er det god skikk å sette opp numrene til høyre og ikke til venstre, med andre ord slik:
  1. En
  2. To
  3. Tre
  4. Fire
  5. Fem
  6. Seks
  7. Sju
  8. Åtte
  9. Ni
  10. Ti
og ikke slik:
...
7. Sju
8. Åtte
9. Ni
10. Ti

Det samme gjelder for romertall. Er dette en finesse? Nei, enkel renslighet. Hvis slipset ditt er skjevt så retter du på det, og heller ikke en hippie liker å ha dueskitt på skuldrene.

Det å lære seg å skrive en masteroppgave kan bli morsommere enn først antatt. Håper masteroppgaven viser seg å bli like underholdende (boka heter forresten Kunsten å skrive en akademisk oppgave, hovedoppgave og masteroppgave for de som måtte være interesserte).

Følg med videre for flere innblikk i masteroppgaven og hva den kommer til å inneholde!

lørdag, oktober 29, 2011

Om lørdagsgodt, uke 43

Det er jammen meg lørdag igjen. Vi vet alle hvordan dette utspiller seg. Først kjører vi en liten skjult kamera-snutt:



Deretter en Eddie Izzard-snutt om våpen:



Have fun! Nå skal jeg spille Batman: Arkham City.

onsdag, oktober 26, 2011

Oh, Canada: Travle dager

De som har Facebook har antakeligvis fått med seg at det har dryppet noen dråper av oppdateringer her fra Montreal. Her på bloggen har det derimot vært stille. Det er beklagelig.

Det har vært spennende dager, mettet med innhold og opplevelser, men samtidig også jet lag, mye byvandring på egen hånd og også noen lettere mageproblemer. Men stort sett har det hele vært en fabelaktig opplevelse. Særlig minnerikt var gudstjenesten jeg deltok i på søndag, som var i en presbyteriansk kirke like i nærheten av hotellet. Kirkekor og gamle steinkirkebygg er en kombinasjon som aldri slutter å fascinere og røre meg.

Spillstudioet som har vært målet med denne turen ble besøkt i går, og gårsdagen var utrolig spennende og innholdsmettet (og da tenker jeg ikke bare på den heftige kjøttmiddagen vi fikk servert på kvelden). Jeg har med andre ord mye stoff som skal ned på papiret, så forhåpentligvis får jeg sydd det hele sammen til en helhetlig og underholdende tekst. De som vil lese mer om det får følge med på Gamereactor-sidene og se om det ikke kommer noe (jeg kan jo alltids legge ved en link her på bloggen også når den tid kommer, men vi liker det når folk klikker seg på siden våres jevnt og trutt).

Noen bilder til slutt. Jeg kan ikke vise så mye bilder fra gårsdagen, men noen glimt fra dagene som har gått blir det. I kveld (i morgen per norsk tid) bærer det tilbake til Oslo igjen.

Jeg tenkte ikke over det før jeg dro til Canada, men selvfølgelig er franske tegneserier populære i Quebec. Tintin, Sprint og Asterix-effekter og serier er ikke vanskelige å finne.

Japansk restaurant må til.

Montreal har mange praktfulle kirkebygg å presentere.


Slik ser det ut inni presbyterianerkirken The Church of St.Andrew and St.Paul

Kan det friste med et Asterix-sjakkbrett, anyone?

Hotellrommet mitt. Luksuriøst og flott hotell, by the way.

Litt nerdeshopping må til.

søndag, oktober 23, 2011

Om lørdagsgodt (på en søndag), uke 42

Om hodet mitt ikke surrer fullstendig, så er det fremdeles søndag og helg i Norge (datamaskinen min sier ihvertfall at klokka i skrivende stund er 19:10 i Norge). Så jeg får heller beklage at det ikke ble noe lørdagsgodt i går, og heller servere dere litt søndagsgodt istedetfor.

To godsaker i dag, begge to spillrelaterte. Den første er en reklamesnutt fra Sony, som virkelig anbefales (tror også flere ikke-gamere vil ta den).



Den andre er en liten trudelutt som parodierer den stereotype Final Fantasy-fansen. Takk og lov at jeg ikke er noen stereotyp...

Oh, Canada: Vel fremme

Jeg er vel fremme i Montreal. Døgnvill og sliten, men fremdeles en god opplevelse så langt. Det hjelper på at man blir oppgradert til businessklasse uten å spørre, og at hotellrommet er særdeles luksuriøst (særlig badet).

Det er ikke mye bilder jeg har tatt så langt, men disse karene traff jeg på Heathrow. Tenkte det måtte knipses.

fredag, oktober 21, 2011

Oh, Canada: En tur over Atlanteren

Atlanterhavet er ifølge min nevø Benjamin havet som ligger mellom Amerika og Øygarden. Og forsåvidt stemmer jo dette. Amerika kan derimot være så mangt. Nord for det som vi vanligvis kaller Amerika ligger det et annet land som også strengt tatt ligger i Amerika. Det heter Canada. Dit går turen i morgen.

Lørdag-torsdag skal jeg nemlig på min første businesstrip for Gamereactor. Turen går til Montreal via London, og alle reiseutgifter er dekket.

Hva eksakt er det jeg skal se på? Vel, det tror jeg vi venter med å fortelle til jeg har skrevet ferdig intervjuer og artikler fra turen. Men noen øvrige glimt blir det nok underveis. Det er tross alt bare tirsdagen som skal gå med til pressebegivenheten, så jeg har tre andre ukedager å boltre meg i fransktalende Canada på. Le joy!

torsdag, oktober 20, 2011

Machinarium

Pek-og-klikkspill er som nevnt ved tidligere anledninger en sjanger som har kommet, gått og vendt tilbake innenfor spillbransjen. På begynnelsen av nittitallet var sjangeren rådende på PC-fronten, og på slutten av nittitallet var sjangeren så godt som borte. Den tradisjonsrike sjangeren klarte bare ikke å holde tritt med med grafikktunge, innovative spill som fornyet spillbransjen.

De siste årene har distribusjon av spill over internett derimot gitt nytt liv til små og spesielle spillprosjekt, som regel samlet under den såkalte indie-kategorien. Flere av disse indie-spillene er et forsøk på å skape nye og gode pek-og-klikkspill av den tradisjonelle sorten. Et av de kanskje vakreste forsøkene på dette er Machinarium, et syvmannsprosjekt fra Tsjekkia (som ikke akkurat pumper ut nevneverdige mengder med spill til vanlig).

Den grafiske stilen i Machinarium er unik og gjenkjennelig.

På jakt etter kjærligheten
Machinarium tar oss med til en by hvor befolkningen utelukkende består av roboter (og som gir påfallende assosiasjoner til byen i Beneath a Steel Sky), og det hele er brakt til live i en steampunk-lignende setting. Spillet åpner med at den lille roboten Josef blir transportert på søppeldynga utenfor byen. Det skal vise seg at utvisningen skyldes en gjeng med lokale bøller i byen, som i tillegg til å slenge Josef på dynga har kidnappet robot-kjæresten hans og planlegger et aldri så lite kupp inne i storbyen. Josef er derimot full av street smart, og kombinert med et unikt pågangsmot og et brennende ønske om å befri sin kjære samler Josef sammen delene sine fra søppeldynga og begir seg på den lange veien tilbake til storbyen.

Det er mye unikt med Machinarium. Historien er på sin side både original nok og godt fortalt, men det er først og fremst fortellerteknikken som virkelig gjør at spillet skiller seg ut fra mengden. Med unntak av visse meningsløse lyder og noen mekaniske gisp en gang iblant er Machinarium blottet for replikker. I stedet foregår all kommunikasjon via snakkebobler, hvor budskapet formidles gjennom tegninger og små animasjonssnutter. Dette gir spillet en mye bredere appell enn mer tekstbaserte spill som f.eks. The Longest Journey, ettersom oversettelse og språkkunnskaper ikke forutsettes. Med denne fortellerteknikken, kombinert med Josefs stadige pågangsmot i de vakre omgivelsene, blir Machinarium et spill som vokser på deg etterhvert som du spiller.

Her stikker vår venn Josef bokstavlig talt fingeren i jorda.

Leken grafikk og musikk
De tegnede snakkeboblene har allerede blitt nevnt som et særpreg ved spillet, men hele den visuelle stilen i Machinarium bærer preg av å være et håndtegnet kunstverk. Kombinert med kommunikasjonsmetoden føles dermed spillet mer som en animert kortfilm for barn i alle aldre snarere enn som et spill. Det hele er tegnet/animert med en utrolig gjennomført og karakteristisk stil, noe som fort gjør at Machinarium skiller seg ut ifra mengden. Dette er et spill som med andre ord har lang holdbarhet, fordi det spiller på en gjennomført og sjarmerende grafisk stil snarere enn pikselpussing og tunge grafikkort. Stillbilder fra spillet gir et visst inntrykk av den grafiske stilen, men det er først når man ser den i bevegelse og i levende live at man innser hvor velutviklet den er.

Kanskje enda mer imponerende enn grafikken er musikken, som har et utrolig variert repetoar å tilby. Her snakker vi om alt ifra monotone lyder med futuristisk klang til jazz og klassisk av ypperste merke. Til enhver tid henger musikken i Machinarium med som en trofast følgesvenn, og er alltid med på å skape den korrekte stemningen. Å spille Machinarium uten lyd er utenkelig: Man skyter seg selv i foten om man ikke nyter dette spillet med alt det spillet har å tilby på audiovisuelt nivå.

Kommunikasjonen i spillet foregår via snakkebobler

Utfordrende gåter
Som ethvert pek-og-klikkspill av den gamle skolen skal man i Machinarium bevege seg fremover i spillet gjennom å løse gåter av diverse slag. Disse kan variere fra å hjelpe en gammel robot med rullestolen sin til å spille små arkadeversjoner av gamle klassikere som Space Invaders. Gåtene er kreativt uttenkt, variasjonen er god og til enhver tid har man en hintfunksjon som gir deg et lite tips om hva som er målet ditt i den gitte situasjonen. Dessverre fungerer sjelden sistnevnte på noen særlig god måte, ettersom problemet som regel ikke er hva du skal gjøre med hvordan du skal gjøre det. Og her møter man på Machinariums største problem, nemlig vanskelighetsgraden. Flere av gåtene er på grensen til det urimelig vanskelige til tider, og man skal være både tålmodig og ha god logisk sans for å løse flere av oppgavene. Alle pek-og-klikkspill med respekt for seg selv har krevende gåter, men det er også mulig å bli for krevende.

Et mindre problem med spillet er mangelen på innovasjon. Rent audiovisuelt er spillet mer enn unikt nok, men til syvende og sist er dette et pek-og-klikkspill av den gode gamle sorten uten de helt store nyvinningene. Jeg skulle gjerne sett at spillet en gang iblant vågde å tenke litt større om seg selv og ta noen ekstra sjanser.

Å komme seg over denne broa er Josefs første og kanskje enkleste oppgave i spillet.

Pek-og-klikkmoro
Men mangelen på nyvinninger og en nærmest urimelig vanskelighetsgrad er likevel for småting å regne i møte med denne indie-perlen. Machinarium er både sjarmerende, utfordrende og underholdende, samtidig som at spillets korte lengde gjør at det passer godt som et spill å kose seg med mellom høstens store mastodonter (spillet tar 3-6 timer, alt etter hvor lang tid man bruker på gåtene). Har du en forkjærlighet for vakker stil, gåter, steampunk eller roboter er valget enkelt.

Score: 8/10

tirsdag, oktober 18, 2011

Om topp 10 Star Wars-lydspor

To Star Wars-halvmaraton i full HD har blitt gjennomført de to siste helgene. Begivenhetene har vært stemningsfulle, mange har kommet innom og de fleste som har vært der har sett ut til å kose seg (selvfølgelig koste man seg, hvordan kan man ikke kose seg med Star Wars...).

Noe av det som karakteriserer Star Wars som kvalitet er den merkverdige, minneverdige og standardsettende musikken til John Williams. Den omvendte bruken av det klassiske leitmotif-prinsippet slik vi i dag kjenner det via film og spill skal John Williams ha mye av æren for med sine Star Wars-komposisjoner.

Musikken fortjener med andre ord all oppmerksomhet, og da ikke bare de mest kjente temastykkene som introduksjonen og The Imperial March. Derfor følger det nå en liten topp ti-liste over de beste lydsporene fra de seks Star Wars-filmene (jeg beklager noe varierende kvalitet på lydklippene, men det var det beste jeg fant i farten).

10. Anakin's Betrayal

Det første stykket som presenteres er fra den siste filmen, og posisjonen kan absolutt diskuteres. Stykket i seg selv har kanskje ikke den største verdi, særlig sammenlignet med mye annet John Williams har laget. Samtidig er det noe med konnotasjonene som ligger i stykket, ettersom det lyder i bakgrunnen under et kritisk og sorgfylt øyeblikk i Star Wars-sagaen: Order 66.



9. Parade of the Ewoks

Hvem kan vel mislike ewokene: De små, søte og likevel krigerske teddybjørnene fra Return of the Jedi? Musikken som følger med denne kortvokste raser bidrar bare til å skru opp sjarmfaktoren mange hakk.



8. The Emperor Arrives

På mange måter er Keiseren i Star Wars et langt større symbol på ondskapen enn hva Darth Vader er, særlig når man ser filmene i lys av hendelsene i de tre nyeste filmene. Keiserens tema, som først introduseres i The Return of the Jedi, er med på å styrke dette.



7. The Asteroid Field

Star Wars har mange actionfylte og spennende partier. En av de mest spennende er en av fluktscenene i The Empire Strikes Back, hvor våre venner flyr gjennom et asteroidefelt. Ypperlig musikalsk grunnarbeid er kanskje noe av det som gjør scenen så god.



6. Cantina Band

Mye av Star Wars-musikken er pompøs og majestetisk. Cantina Band er det stikk motsatte. Sporet fungerer som bakgrunnmusikk på en bar i den første filmen, og har senere blitt brukt i en rekke andre anledninger, enten de er Star Wars-relaterte eller bare refererer til dette. Sporet dukket bl.a. opp i filmer som Team America (under navnet Derka Derk: Terrorist Theme) og Paul, og Star Wars-fans får med dette gjerne en god latter.

http://www.blogger.com/img/blank.gif

5. The Force

The Force dukker aldri opp som et enkeltspor i seg selv på noen av CD-platene, men høres blant annet som en del av et annet spor i Star Wars Episode IV. Der The Imperial March representerer ondskap og Kraftens mørke side, er dette stykket assosiert med håp og Kraftens lyse side. Følgende versjon er fra Star Wars Episode VI, hvor man får servert den beste varianten av stykket.



4. The Throne Room/End Title

Slutten på den første Star Wars-filmen er både seremoniell og høytidelig. Hva passer da bedre enn et stykke som åpner med så godt som de samme tonene som Mendelsohns bryllupsmarsj, men som plutselig glir over i en variasjon av The Force-temaet? Det er nok mange Star Wars-fans som har drømt om å bruke dette stykket i bryllupet sitt, ja...



3. Main Title/Rebel Blockade Runner

Star Wars-hovedtemaet er også et av sagaens mest kjente komposisjoner. Og hva kan vi vel si? Det finnes ikke noen bedre måte å åpne en film på enn med nettopp disse tonene. Denne utgaven er den første fra 1977.



2. Duel of the Fates

Med Star Wars Episode I entret sagaen en ny tid i filmhistorien, men Williams presterte å servere et ikke mindre imponerende lydspor enn før. Det desiderte høydepunktet serveres når filmens store lyssabelduell settes i gang, og Duel of the Fates begynner å strømme ut gjennom høytalerne. Med en tekst på sanskrit fullastet med ord som dreadful, battle, raging, purify og loss er det ingen tvil om at stykket er skrevet med tanke på strid og sorg. Som John Williams selv sier det: "...the way it's done is so dramatic and so like a great pagan altar, the whole thing seems like a dance or a ballet, a religious ceremony of some kind, probably ending in the death of one of the combatants."



1. The Imperial March

En nærmest ubestridt ener. Vi snakker tross alt om en komposisjon som er brukt langt utover Star Wars-universet (bl.a. i The Simpsons i møte med mr. Burns), og som mange kjenner selv om de ikke har noe forhold til Star Wars. Stykket har blitt ensbetydende med den personifiserte ondskapen innenfor film, og reflekterer virkelig det majestetiske, episke og gradiose ved Star Wars, imperiet og Darth Vader.

lørdag, oktober 15, 2011

Om lørdagsgodt, uke 41

Det er en ny lørdag i dag, og dere vet vel hva det betyr, mine damer og herrer? Det stemmer, det er nok en gang tid for (dam-data-dam-tam-taaaam): Lørdagsgodt!

Vi starter i filmavdelingen i dag, og ser på den første kinotraileren til en av vårens desidert største kinofilmer, The Avengers. Folk som gikk for å se Captain America på kino og satt til rulleteksten var over har allerede sett en liten teaser, men her er endelig en fulltrailer til filmen hvor Marvel-kinoheltene fra de siste årene samles til en felles strid. At Firefly-opphavsmann Joss Whedon sitter i regissørstolen er selvsagt ikke noe minus.



Vi fortsetter i spillavdelingen. Denne gangen ser vi på den kommende iPhone 4S, og leker med tanken om å la Portal-datamaskinen GLaDOS følge med som standard til den nye telefonen.



Til slutt, en anti-piratkopiering-propagandavideo fra tv-serien The IT Crowd:

torsdag, oktober 13, 2011

Epic Mickey

Den siste måneden har eksamenslesing tatt mye av tiden, hvilket betyr at tiden til spilling synker (nesten) proposjonalt. I den grad man tar seg tid til spilling blir det som regel noen korte riff i Rock Band 3 eller en liten økt på mitt nye håndholdte prosjekt, det japanske DS-spillet Ni no Kuni. Det betyr likevel ikke at konsollspillingen er helt forkastet. I september var det en japansk utgave av spillet Catherine som stod på agendaen (anmeldelsen kommer en eller annen gang), og ikke minst har det vært tid for å børste støv av Wii-maskinen for noen runder Mario Kart over nett og noen økter med Disney på privaten.

For å finne ut om en person bare er en Disney-entusiast eller om vedkommende er en hardbarket og belært fan, kan man stille vedkommende følgende spørsmål: «Vet du hvem Oswald the Lucky Rabbit er?» Kan du svare ja på spørsmålet, er du i samme bås som Deus Ex-skaper Warren Spector, som tydeligvis har en forkjærlighet for det gode, gamle Disney-materialet. Dersom du ikke vet hvem Oswald er, er det bare å ta en runde med et av fjorårets mest unike spill, Epic Mickey.

Mikke leker seg i Yen Sids laboratorium.

Fra Disneyland til Ødeland
I Epic Mickey er det, som navnet tilsier, Mikke Mus som er hovedpersonen. Det er derimot ikke den romantiserte og ordentlige Mikke som vi kjenner fra Disney Channel, Disneyland eller de italienske Donald Pocket-historiene vi møter. Her snakker vi om den klassiske, originale tolkningen av Mikke fra den gang han var en noe uberegnelig og skøyeraktig liten rakker. På ett eller annet tidspunkt før Mikke ble berømt oppdaget han at speilet på soverommet hans var en magisk portal til verkstedet til trollmannen Yen Sid (prøv å les navnet baklengs, forresten). Trollmannen var travelt opptatt med å lage et magisk rike hvor glemte Disneyfilm-figurer kunne leve tilværelsen sin i glede og harmoni, og for å skape dette riket brukte han magisk maling og tynner. Dessverre glemte trollmannen å forsegle malerutstyret da han gikk til sengs, og den nesevise Mikke kom i sin lek med malerutstyret i skade for å søle krukka med tynner over det magiske riket. I panikk flykter Mikke tilbake til soverommet, årene går og fadesen blir glemt. Det vil si, helt til en natt (18.november, som jo er Mikkes fødselsdag) hvor portalen igjen åpnes, og et stort monster kalt Kladden (som er en nytolkning av Spøkelseskladden) trekker med seg Mikke inn i det magiske riket, nå kjent som Ødelandet. For å komme seg hjem igjen må derfor Mikke legge ut på en reise gjennom det mørke og dystre Ødelandet (som etter Tynnerkatastrofen har blitt en forvrengt versjon av Disneyland), hvor han i sitt møte med glemte Disneyfigurer blant annet må knytte bånd med den fremste av dem: Oswald Kanin.

Epic Mickey er på mange måter et plattformspill rettet mot barn, samtidig som det er et mørkt og dystert Mikke Mus-eventyr med klare likhetstrekk til Sega Mega Drive-klassikeren Castle of Illusion Starring Mickey Mouse. Det er også et spill hvor utviklerne (med Warren Spector i spissen) ønsker å vise sin forkjærlighet til gode gamle klassikere som nå er så godt som glemt, særlig i USA. At det er særlig det amerikanske Disney-markedet det tenkes på i spillet kommer tydelig frem ved at karakterer som Klaus og Klara, som er velkjente blant norske Disney-entusiaster, bor i Ødelandet sammen med andre glemte karakterer. Og eventyret i Ødelandet kan fort vise seg å bli et eventyr som inspirerer små og store til senere å grave seg nedover i Disney-arkivet og finne frem noen skjulte perler som har betydd mye for tegnefilmenes utvikling.

By the power of Grayskull!

Ókami møter El Shaddai møter Disney
Fordi Ødelandet er en verden skapt med maling og tynner, spiller nettopp disse ingrediensene en sentral rolle i Epic Mickey. Mikke er nemlig ikke alene i Ødelandet: Sammen med gnomen Gus har han også Yen Sids magiske malerutstyr til disposisjon. Ødelandet er dessuten sterkt preget av Tynnerkatastrofen, og det meste i landet kan dermed både repareres med maling eller ødelegges ytterligere med tynner. Hvilken fremgangsmetode du velger, er helt opp til den enkelte spiller. Og her er kanskje noe av det mest befriende med Epic Mickey: Der andre spill helt tydelig fremstiller dine valg som gode eller onde, står Mikke fritt til å ta sine valg avhengig av situasjonen. Man har selvsagt belønninger som ekskluderer hverandre, men det er ingen moralske kompass som vipper opp eller ned som følger av dine handlinger. Om du vil hjelpe Ødeland-innbyggerne eller gjøre livet ytterligere surt for dem, om du vil gjøre deg til venns med fiendene ved bruk av maling eller tynne dem til døde med tynner...valget er ditt. Malingsmotivet i spillet gjør at også den grafiske stilen er tilpasset deretter, slik at det hele har et malerisk motiv over seg. Det er en ekte tegnefilmstil over mye av Epic Mickey, og spillet kler det så absolutt.

For å reise frem og tilbake i Ødelandet benytter man seg av filmlerret. Når man entrer filmlerretene entrer man en klassisk Disney-(kort)film, som man skal på klassisk plattformspillvis forsere i to dimensjoner. Underveis kan man samle på filmruller, som åpner noen av disse kortfilmene i spillets bonus-seksjon. Og denne overgangen mellom to og tre dimensjoner mestrer Epic Mickey temmelig godt, i motsetning til f.eks. El Shaddai (hvor problemene riktignok var flere enn som så). Det er kanskje først og fremst gjennom de todimensjonale brettene at forkjærligheten for klassiske Disney er tydeligst. I den tredimensjonale Ødeland-verden er det flere deler av landet som skal besøkes, og overalt hvor man drar er det diverse småjobber som må fikses. Det er med andre ord duket for plattformmoro som man kan bruke lang tid på.

På den musikalske fronten gjør James Dooley en god jobb med å skape rett stemning i korrekt situasjon. Sjørøververden høres som snytt ut fra Pirates of the Caribbean, og musikken i de klassiske todimensjonale sekvensene er gjengitt på vakkert vis. Musikken har derimot en tendens til å bli noe repeterende, og i lengden skulle man ønske man fikk servert noe mer variert og minneverdig.

De todimensjonale brettene er direkte inspirert av gamle (kort)filmer.

Kameratrøbbel og imageproblem
Epic Mickey kunne fort blitt et av fjorårets beste spill, særlig med tanke på det unge Wii-publikumet. Dessverre er det flere elementer som hindrer spillet i å oppnå dette. En urkjedelig begynnelse hvor man irriterer seg over småplukk og ikke helt ser sjarmen med spillet er noe som beklageligvis vil frastøte mange spillere. I et spill som kan fullføres på rundt ti-elleve timer har man ikke råd til at spillerne kjeder seg gjennom de to første timene. Noe som øker frustrasjonen i begynnelsen er også kamerabruken, som gjennom hele spillet er med på å skape mer hodebry enn hjelp. Her har spillet rett og slett gått på en ordentlig smell.

Jeg nevnte tidligere at spillet også forsøker å rette seg mot barn, om enn med en litt skummel faktor mikset inn i spillet. Dette kommer ekstra tydelig frem dersom du kjøper spillet i Norge, og man får servert norsk tekst og norsk fortellerstemme i introduksjonen og avslutningen. Resten av spillet er derimot fullt av tekst, noe som krever gode leseferdigheter hos spilleren. Det kan med andre ord virke som at Epic Mickey sliter litt med å bestemme seg for hvem de ønsker at deres publikum skal være. Noen ganger retter de seg helt klart mot det yngre publikum, mens andre ganger blir disse ekskludert til fordel for gamle travere.

Også mellomsekvensene har en malerisk stil.

Wii-eksklusiv Disney-moro
Epic Mickey kunne vært så mye mer. Med en mye mer tydelig profil kunne dette vært en naturlig gave til alle små og store Wii-eiere. Nå fremstår det som en litt mer eksklusiv fremstilling av det klassiske Disney som de eldre og mer inne-i-Disney-spillerne vil like, men som andre igjen kanskje vil mislike. Samtidig er det ingen tvil om at spillet har mye plattform-moro å tilby, og kombinasjonen av Disneyland og Banjo-Kazooie-lignende stemning kan på det beste vise seg å være svært underholdende. Dette er uten tvil en tittel verd å sjekke ut dersom man eier en Wii, og desto større grunn dersom du liker den klassiske versjonen av Mikke Mus.


Score: 7/10

tirsdag, oktober 11, 2011

Om å kjede seg

Jeg har et problem. Det er ikke et stort problem, men like fullt et problem. Nå er det noen blant vennene mine som har tro på at å lufte problemene sine høyt kan hjelpe. Selv kjenner jeg en viss skepsis overfor teknikken, men i dette tilfelle har jeg valgt å prøve. Det kan tross alt være noen andre der ute med tilsvarende problem.

Mitt problem er følgende: Jeg kjeder meg.

Nei, jeg tenker ikke på et generelt grunnlag. Jeg kjeder meg ikke hele tiden. Men i en spesifikk situasjon har jeg begynt å kjede meg stadig mer.

Jeg kjeder meg nemlig på møter.



Eksakt når og hvordan fenomenet oppstår er vanskelig å si. Noen ganger er det den generelle formen på møtet som blir kjedsommelig, hvor sangene føles tomme for innhold og møtets konferansierer nærmest bare jatter. Andre ganger er det de faste rutinene som blir trøttende. Altfor ofte, og dette er kanskje det mest skremmende, er det selve møtets sentrum, talen, som er kilden til kjedsomheten.

Jeg oppfatter dette som et problem fordi jeg i utgangspunktet er interessert i å gå på kristne møter. Ikke minst styrkes dette behovet gjennom at jeg hver tredje uke jobber, noe som gjør mitt sosiale liv begrenset de ukene. Noen av møtene jeg går på har dermed først og fremst en sosial funksjon, mens andre møter igjen er steder hvor jeg søker den åndelige føden. Men når følelsen av både sosial og åndelig føde forsvinner til fordel for en økende grad av kjedsomhet, kunne jeg ikke da like gjerne latt være å gå på møter?

Forhåpentligvis er det hele bare et forbigående stadium. Hvis ikke må jeg begynne å se etter en løsning på problemet...

lørdag, oktober 08, 2011

Om lørdagsgodt, uke 40

Det er lørdag, og det betyr lørdagsgodt. Denne uka har jeg diverse å tilby dere.

Først ute er denne bursdagssangen til min kjære mor, som fylte år på torsdag.



I morgen er det Star Wars-halvmaraton hos meg, så noe må man jo se på for å varme opp i mellomtiden.



Jeg begynner å bli svært komfortabel med min nye TV. 3D-funksjonen fungerer svært bra, skjønt helt slik i denne videoen fungerer det kanskje ikke...

fredag, oktober 07, 2011

Om nyttige nettsteder

Jeg er en mann som liker å holde orden på livet mitt. En del av det å holde orden betyr å ha oversikt. Den beste måten å ha oversikt på er i mine øyne å lage lister. Noen vil kanskje påstå at det blir litt vel mye alá hovedpersonen i Naiv. Super, men faktum er at jeg liker lister som viser meg hva jeg skal gjøre, hva jeg planlegger å gjøre og som kan hjelpe meg i planleggingsstadiet.

I det siste har jeg oppdaget flere nettsteder som hjelper meg med nettopp slike lister. Noen av dem har jeg brukt over lengre tid, mens andre er temmelig ferske for meg.

  • My Anime List: Denne siden har jeg brukt i et par år nå, og er en temmelig oversiktlig side for den som er glad i anime. Her kan man sette opp en liste over animeserier og -filmer en har sett, sette karakter på dem, lese brukeranmeldelser og få tips til andre serier som kan være av samme kaliber. Hver serie rangeres også etter brukerpopularitet og gjennomsnittskarakter. I tillegg forteller serien deg hvor mye tid du har brukt tilsammen på alle seriene du har sett (en funksjon som kanskje ikke alle er like glad i...).
  • How Long to Beat: Denne siden oppdaget jeg for rundt en måned eller to siden, men har blitt et svært nyttig verktøy for meg. På siden kan man slå opp hvor lang tid det tar å gjennomføre et spill. Her opereres det med forskjellige kategorier, som bl.a. Speedrun, Main Story og Completionists. For sånne som meg, som har noen uspilte spill liggende i spillbunken, kan denne siden være praktisk for å få et cirka-estimat på hvor lang tid det vil ta å spille spillet. Dette kan særlig være nyttig når man skal begynne på et gammelt spill i påvente av noen av høstens store nyheter.
  • I Check Movies: Så å si alle filminteresserte med internettilgang har hørt om IMDb (Internet Movie Database). Og selv om jeg liker IMDb svært godt (ikke minst Android-appen deres), så savner jeg noen ganger større bredde i karakterspekteret og toppfilmlistene deres. På I Check Movies har man tilgang på flere av verdens største, beste og mest populære filmlister. Men sidens fremste oppgave er å gi deg muligheten til å krysse av filmer du har sett på disse listene. Ettersom man har tilgang på all verdens mulige filmlister (f.eks. o store kritiker Roger Eberts liste over de mest severdige filmene) får man et større spekter av filmer enn det man gjerne får på IMDb, noe som ikke minst blir tydelig når det gjelder eldre og/eller internasjonale filmer (takk til Svein Jarle som introduserte meg til nettsiden for et par uker siden).
Har du tips til tilsvarende nettsteder som du verdsetter og som du synes er nyttige, er det bare å nevne dem i kommentarfeltet nedenfor.

onsdag, oktober 05, 2011

Om ting fremtidens barn ikke vil oppleve


Det skal sies: Det var helt andre forhold før i tiden. Mye av det jeg opplevde som barn virker helt fremmed for meg nå, og ikke minst vil den generasjonen med barn som vokser opp i dag (som mine onkelunger) gå glipp av en hel haug med opplevelser som var selvskrevne i min barndom. Følgende liste fra IDG (den er et par år gammel, men greit nok) er en fin oppsummering av hva dagens barn aldri vil oppleve:


Audio/tv:

  • Å sette en vhs-kasett inn i en videospiller for å se på eller ta opp noe, samt å spille musikk fra kassett via stereoanlegget (sjekk ut denne artikkelen)
  • Minidisc, vinylplater og "dvd-ens vinylplate" laserdisk
  • Å spole en videokassett tilbake til start etter endt visning
  • Crt-tver som fyller halve stua
  • Å høre støyen mens du søker etter din favorittradiokanal
  • 3D-filmer med briller med rødt og grønt filter
Data/spill:

  • Den digge lyden av modem som kobler seg opp
  • Bruk av jumpere for å sette IRQ
  • Dos, og ikke minst terminaler for å koble seg til hovedserver
  • Skjermer som var sorte og grønne
  • Stille inn volumkontrollen på kasettdekket for å få et spill til å laste, og vente i lang tid før det faktisk blir lastet
  • Lure på om du har råd til mer ram
  • Blåse støv fra en Nintendo-kasett for å se om den fungerer
  • Starte datamaskin fra floppy
  • Å slette noe for å få nok plass til noe annet

Internett:

  • NSCA Mosaic
  • Bruke atlas for å komme seg fra A til B
  • Å bruke banken i åpningstiden, samt å kun kunne handle fra mandag til lørdag
  • Telefonbøker og gule sider
  • Aviser og blader lagd av døde trær
  • Å kjøpe et domenenavn som faktisk består av ord
  • Å ikke vite hva vennene gjør til enhver tid
  • Å vente flere minutter, om ikke timer, på å laste ned noe

Ting og tang:

  • Skrivemaskiner
  • Å putte film i kamera, og å sende denne for å bli fremkalt
  • Å gå seg vill. Gps-er kommer på flere og flere telefoner.
  • Telefoner med dreieur, samt telefonautomater
  • Fax-maskiner

Annet:

  • Å gå til videobutikken for å leie film
  • Å finne bøker i kartoteket på biblioteket
  • Å manuelt måtte åpne bildøren
  • Skrive en sjekk
  • Rulleskøyter i stedet for «rollerblades»
  • En fysisk ordbok
  • Å ikke vite hvem som ringer
  • Å huske noens telefonnummer
En enda lengre og bedre 100-punktsliste finner dere på Wired.

Om diverse og ymse

En uke siden forrige innlegg? Du verden, tiden flyr. Dette blir bare en kjapp oppdatering på ståa siden sist.

Eksamen i faget Martin Luthers teologi er vel overstått. Jeg har sjelden vært mindre motivert for et fag. Ikke fordi faget i seg selv er kjedelig; tvert imot. Men når man har hatt tilsvarende fag to-tre-fire ganger tidligere under forskjellige navn, er man ikke mye motivert for å gå på forelesning. Heldigvis har størstedelen av faget bestått av å lese kildeskriftene til Luther, noe som har vært meget moro.

Fjellhaug-turnéen til Rogaland torsdag-søndag gikk svært bra. Det var en fornøyelig tur, stemningen var på topp, møtene var gode, og ikke minst: Fjellhaug Mandskor af Lægmend hadde sin gjenopplivelse. At jeg måtte stå foran og dirigere er en annen sak, særlig med tanke på at jeg ikke har brukt kordireksjonskunnskapene mine på fem år...

De siste ukene har jeg begynt å sykle hit og dit i Oslo, ettersom jeg har fått låne en sykkel av Martin. Det er forfriskende å ta seg frem i byen, særlig nå på høsten. Med den klare og småkalde (men ikke bikkjekalde) høstluften og de fine fargene er Oslo-sykling på høsten noe som varmt kan anbefales. Dessuten sparer man penger på det.

Denne terminen skal jeg ha selvstudium i faget kontekstuell teologi. Det blir spennende å kjøre et helt fag med bare selvstudium, men det skal nok gå bra.