Monster Hunter: World

Den japanske spillserien Monster Hunter har vært en av Capcoms største suksesser, i det minste i hjemlandet. Her til lands har Monster Hunter derimot vært en serie som kanskje har rettet seg mest mot de mest interesserte. På den ene siden er det litt merkelig, for en spillserie hvor mesteparten av spillene handler om å jakte på gigantiske monstre, kjempe mot dem i prestasjonsfylte og nøye planlagte kamper og deretter lage bedre våpen og rustninger av levningene deres har jo absolutt potensiale i seg for vestlige spillere. På den andre siden har nok dette sin naturlige forklaring i valget av plattformer. De to første hovedspillene i serien ble gitt ut på PlayStation 2, det tredje spillet på Wii og Wii U, og det fjerde på 3DS – ikke akkurat de kraftigste plattformene, med andre ord, og uten internasjonale lanseringer på PC eller Xbox-konsoller har man også mistet en stor andel av spillerne utenfor Japans grenser. At de fleste spin-off-titlene i serien har vært forbeholdt håndholdt-markedet har vært forståelig i en japansk kontekst, men heller ikke dette har gjort saken bedre for det internasjonale markedet.

Med lanseringen av Monster Hunter: World har derimot alt lagt seg til rette for at serien endelig kan gjøre sitt internasjonale gjennombrudd for spillere flest. Det er en forseggjort produksjon til de tyngste konsollene på markedet (PS4 og XBO, med PC-lansering til høsten), introduksjonen til spillmekanikkene er enklere å sette seg inn i, og ikke minst ble spillet lansert på et tidspunkt i vinter hvor få andre storspill kjempet om oppmerksomheten. Dermed så jeg selv mitt snitt til endelig å teste ut Monster Hunter-serien for første gang. Etter et titalls timer fordelt jevnt og trutt over vinteren må det sies å være en svært god opplevelse.

Spillet innleder med en av de mest omfattende lag-din-egen-figur-tilpasninger jeg har sett i et spill på en stund, og bare dette i seg selv er mer enn nok til at man kan bruke en halvtime i spillet før man kommer i gang. Så, idet man tror man er ferdig viser det seg at man bare er halvferdig. Da er nemlig tiden kommet for å designe Palico-kompanjongen din. Palico er intelligente kattevesener man finner i Monster Hunter-verdenen, og i dette tilfellet har du da en Palico som selv har bestemt seg for å bli en monsterjeger og dermed kjemper sammen med deg.

Spillet lar deg ikke bare velge utseende og kompanjong, men introduserer deg også for over et dusin våpenmuligheter. Hver type våpen kan skimte med sitt eget angrepsmønster og kampstil, og det å finne frem til den eller de våpnene som passer deg best kan virke noe overveldende til å begynne med. Det behøver det slettes ikke være. Monster Hunter: World er absolutt et innholdsrikt spill som introduserer deg for svært mange mekanismer og muligheter, men gjør samtidig en god jobb med å porsjonere det hele jevnt utover slik at det aldri blir for mye. Det hele handler om å eksperimentere seg frem til den løsningen du er mest komfortabel med, og Monster Hunter: World gir deg mange muligheter til å prøve deg frem til det som passer deg.

Historien er ikke verdens dypeste eller mest revolusjonerende, men den passer greit nok inn for anledningen. Du utgjør et kompani på vei over havet til et nytt kontinent, men rett før ankomst blir flåten endeveltet av en Elder Dragon som vandrer over havet og også har tatt turen over til det nye kontinentet. Du ankommer bosetningen etablert av de tidligere kompaniene og begynner straks å jakte på de lokale monstre: noen må drepes for å sikre bosetningen, noen må fanges for forskningsformål, og noen vil gi dere ledetråder som kan løse mysteriet om hvorfor store monstre krysser havet for å komme frem til det nye kontinentet.

Uansett tviler jeg på at historien er det man først og fremst går til Monster Hunter for, selv om den tilbyr et fascinerende univers og en spennende setting. Monster Hunter-spillene handler først og fremst om det tittelen antyder, nemlig monsterjakt. Og det får Monster Hunter: World virkelig godt til.

I spillet tilbys du fem store lokasjoner hvor monstrene vandrer fritt og som du kan utforske. Tidligere har Monster Hunter-spillene vært preget av at hver lokasjon har vært delt inn i mindre underområder, hvilket har resultert i lastetider hver gang et monster løper fra ett underområde til et annet. Denne problemstillingen er heldigvis eliminert denne gangen (det vil si, ikke at monsteret stikker av, men det er en del av moroa). Hver lokasjon flyer sømløst, tilbyr timevis med utforskningsmuligheter og ikke minst et rikt dyreliv. Designet og det grafiske arbeidet i spillet er nydelig, og det er virkelig moro å utforske lokasjonene bare for å se seg om og ta inn over seg det gode arbeidet som er lagt ned i spillet. Noen problemer er det imidlertid knyttet til ytelse, uten at det blir særlig forstyrrende (med unntak av den noe ujevne leppesynkroniseringen hvis man velger japansk som talespråk).

Særlig moro er det å se de forskjellige monstrene i spillet, som alle er karakteristiske, stilige og ikke minst detaljerte. Selvsagt er noen av dem kjedeligere enn andre, men i et spill hvor ett monster ligner på en T-Rex er det klart at andre blekner i konkurransen.

Monstrene varierer i størrelse, fasong og oppførsel, og hvilket monster du skal jakte på avhenger av hvilken kontrakt du tar på deg (du kan også bare vandre fritt dersom du ønsker det). Noen ignorerer deg, mens andre kaster seg over deg ved første øyekast. Hvert monster har sin særegne atferd og bevegelsesmønster, og det å tolke fienden riktig er avgjørende i spillet. Her må man unnvike og angripe på riktige tidspunkt, men i tillegg bør man også vurdere hva slags våpen man bør bruke og hvor fiendens svake punkter er. Noen monstre er temmelig godt pansret, hvilket gjør slike valg ekstra viktige. Man kan benytte omgivelsene til sin fordel, legge seg i skjul eller sette opp feller som man kan lokke mostrene i.

En vellykket monsterjakt betyr at man kan strippe monsteret for skinn, bein og annet som man kan bruke for å smi nye våpen og rustninger. Denne stadige oppgraderingen av våpen og utstyr gjør at man stadig kan håndtere enda tøffere fiender, og det er moro å kjenne hvordan fiender som var råtøffe til å begynne med plutselig blir kjempesvake (det er selvsagt ikke monstrene som blir svakere, det er du som blir sterkere og bedre rustet). Det er dermed ikke sagt at Monster Hunter: World er lett. Tvert imot er dette et spill som tester tålmodigheten din og gir deg reale utfordringer underveis. Det som dessverre ødelegger noe av moroa og som ufrivillig øker vanskelighetsgraden er knappeoppsettet på PS4. Kontrollsystemet føles aldri helt optimalt, og forsinkede handlingsreaksjoner når man trykker på knapper føles heller ikke så bra.

Alt i alt hindrer dette likevel ikke Monster Hunter: World fra å levere deg tonnevis og timevis med moro. For førstegangsspillere som meg selv føles det aldri overmåte komplisert å sette seg inn i spillets mekanikker og muligheter, og den jevnt fordelte opplæringsdelen føles pedagogisk og elegant. Med enorme monstre av ymse slag å jakte på i varierte og store områder er dette et spill som gir deg en fin blanding av Pokémon, Jurassic Park og Dark Souls. Du må forberede deg på store utfordringer, men godfølelsen etterpå er desto større.

Dessuten er Palico-kompanjonger min nye favoritting, ikke minst fordi Palicoen min Happy (oppkalt etter Happy i Fairy Tail) jevnt og trutt kaller meg meowster.

Score: 9/10

Spillet er testet på PS4. Monster Hunter: World tilbyr en rekke online-funksjonaliteter, inkludert co-op, men da man er avhengig av PS Plus-abonnement for å få tilgang på flesteparten av dem har jeg ikke testet dette.