torsdag, juli 30, 2015

Om å slå et slag for Wii U GamePad

Jeg medgir at GamePad-kontrollen til Wii U på ingen måter er den mest ergonomiske eller behagelige håndkontrollen å bruke over lengre tid mens man spiller (den ærefulle tittelen "beste håndkontroll ever" mener jeg fortsatt Gamecube-kontrollen stikker av med). Skal man sitte med Wii U over lengre tid og drive med presisjonsspilling, er det uten tvil Pro Controller som er den beste å bruke.

Likevel vil jeg slå et slag for GamePad-kontrollen. Faktisk vil jeg slå to slag.

Da Nintendo lanserte Wii U, reklamerte de med at GamePad-kontrollen ga deg mulighet til å fortsette spillingen selv om TV-en ble okkupert av andre familiemedlemmer. Nå er det sjelden jeg har opplevd dette, men over det siste året har jeg vært i situasjoner som ikke er altfor ulike. Når man bor trangt og andre i huset behøver fred og ro for å konsentrere seg, har GamePad-kontrollen gitt meg gode muligheter til å spille mer eller mindre som normalt på GamePad-kontrollen. Spilleren får spille i fred, og arbeideren får arbeide i fred uten at det går bilder over TV-skjermen som forstyrrer. Win-win, altså.

Forrige uke kunne jeg dessuten oppdage at GamePad-kontrollen mer eller mindre gjør Wii U-en din til en bærbar konsoll, hvilket er optimalt for hyttelivet. Hytteliv er som kjent ofte uten TV, men dersom man tar med selve konsollen og GamePad-en er TV faktisk overflødig. Så lenge man har strømuttak, kan Wii U-en altså fungere som en hybrid-bærbar konsoll. Velfungerende løsning dersom man ønsker å spille Mario Kart 8 eller Yoshi's Woolly World på hytta fremfor å dra på fisketur. 

GamePad-en er som sagt ikke den mest ergonomiske håndkontrolleren, men jeg vil påstå den er bedre enn sitt rykte.

onsdag, juli 29, 2015

Ys: Memories of Celceta

Sommertid betyr ofte tørketid for nye spillutgivelser. Det betyr også en perfekt anledning for å plukke opp spill i biblioteket ditt som du måtte eie, men som du kanskje aldri har fått begynt på. Sommertid betyr også ofte reisetid, og det betyr igjen at håndholdte spillkonsoller er din beste venn i sommerregnet eller på flyreisen.

For mitt vedkommende har antallet spilltimer blitt noe begrenset denne sommeren, men litt spilletid har det likevel blitt. Denne sommeren er det Sonys håndholdte, Playstation Vita, som har fått bryne seg. Sjangeren det har gått i er japanske rollespill, og en av titlene jeg har brynt meg på er det noe ukjente spillet Ys: Memories of Celceta.


En lite kjent serie
Ys: Memories of Celceta markerer 25-årsjubileet til en serie som inntil ganske nylig hadde passert under radaren min. Den japanske Ys-serien har aldri klart å markedsføre seg på samme måte som gigantene i sjangeren, i hvert fall ikke i vesten, men med flere av titlene nå tilgjengelig på Steam er det alltids lov å prøve seg.

Vita-spillet Ys: Memories of Celceta er på samme tid et nytt og et gammelt spill i serien. Kronologisk sett finner spillet visstnok sted mellom andre og tredje spill i serien, men spillet går inn som det fjerde spillet i serien. Det er dessuten det tredje Ys-spillet som regnes som Ys IV, hvilket betyr at det erstatter to tidligere spill i Ys-serien. Forvirret? Forståelig. Vi går videre.


På utforskningsferd
I Ys-serien følger man hovedpersonen Adol Christin, en rødhåret utforsker og eventyrer. I god, gammel JRPG-tradisjon starter spillet med at Adol vandrer rundt med hukommelsestap i grensebyen Cosnan. Cosnan ligger ved utkanten av den store Celceta-skogen, et vilt og uutforsket landskap. Det store Romn-imperiet har imidlertid interesse av å kartlegge ressursene som måtte ligge skjult i Celceta-skogen, og det tar ikke lang tid før Adol kjenner det kribler i eventyrer-beina sine. Sammen med informasjonslangeren Duren, som hevder å være en god, gammel bekjent av Adol, begynner reisen for å kartlegge Celceta-skogen og samtidig jakte på Adols bortkomne minner.

Resten av historien følger mer eller mindre et standard spor for sjangeren, og etter hvert som man utforsker skogen vil man møte både venner, følgesvenner og fiender idet man avduker skogens mystiske fortid og de kreftene som er involverte i jakten på skogens hemmeligheter. Verken følgesvennene eller fiendene man møter fremstår som spesielt originale, men er på ingen måter katastrofalt dårlige heller. Da er de forskjellige miljøene man reiser gjennom i Celceta langt mer spennende utformet. Celceta tilbyr et variert landskap, og ettersom man får belønninger jo mer man kartlegger og utforsker skogen, får man rikelig med motivasjon for å utforske hver krik og krok. Heldigvis er ikke spillets verden den aller største, slik at det å utforske 100 % er en overkommelig oppgave.


Lettfattelig kampsystem
Ys: Memories of Celceta er et japansk actionrollespill. Dette betyr at spillmekanikken er bygget opp slik at man vandrer rundt, bekjemper fiender og monstre i et åpent landskap og høster inn erfaringspoeng deretter. Man går ikke inn i et eget kampvindu for å kjempe mot monstre, og man må heller ikke vente på tur for å kunne gjennomføre sine handlinger. Man har til enhver tid tre medlemmer i sitt parti (så snart man har blitt minst tre medlemmer i reisefølget, vel å merke), og man kan lett veksle mellom hvilken av disse tre man styrer i og utenfor kampene. I kamp har man enkle knappekommandoer for angrep, forsvar, unnvikelse og spesialangrep. Etter hvert som man åpner nye spesialangrep for de forskjellige rollefigurene kan man enkelt tilpasse kontrollsystemet i forhold til disse. Kampsystemet kan i det lange løp stå i fare for å virke litt vel gjentakende, men er samtidig lett og tilgjengelig. Er man en veteran innenfor sjangeren anbefales det imidlertid å skru vanskelighetsgraden opp til Hard, for Normal gir sjelden noen store utfordringer.

Som tidligere nevnt er ikke Ys-serien blant de største innenfor sjangeren å regne, og dette merkes først og fremst gjennom den noe manglende originaliteten. Spillet klarer likevel å underholde, og spillets kanskje største fordel er at det er lett tilgjengelig. Spillmekanikken er lett å forstå, historien er ikke i overkant kompleks og spillet tar ikke seg selv for høytidelig.

Et punkt spillet likevel klarer å stikke seg litt frem på er musikken. Fortsatt er det et stykke igjen til de største musikalske høydepunktene i sjangeren, men Ys: Memories of Celceta er fortsatt et spill som fortjener å spilles med lyden på.


God introduksjon til serien
Ys: Memories of Celceta er et godt insentiv til å plukke opp en ellers lite brukt håndholdt konsoll. De store originale ideene og særpregene mangler, og kampsystemet kan i det lange løp føles noe gjentakende, men fortsatt er det mye japansk rollespillmoro å hente her. Spillet tjener også som en god introduksjon til Ys-serien, et bekjentskap som godt kan utforskes nærmere ved en senere anledning.


Score: 7/10

tirsdag, juli 28, 2015

Om retur til hverdagen

Tre ukers ferie, giftemål og bryllupsreise er overstått. Flytteprosessen er godt i gang. Arbeidshverdagen er i gang igjen. Det er med andre ord også på tide å gjenopplive bloggen, noe jeg har tenkt å komme mer tilbake til de neste dagene. Stay tuned!

fredag, juli 10, 2015

Om bloggepause

Med tanke på morgendagens store begivenhet og hvetebrødsdagene som følger, tar jeg pause fra bloggingen et par ukers tid.

torsdag, juli 09, 2015

Dragon Age: Inquisition

Ah, Dragon Age. Hvor jeg fortsatt husker at eksamens-lesetiden høsten 2009 måtte vike til fordel for det første spillet i serien. 50 timer som kunne vært brukt til effektiv lesing måtte gi tapt for solid rollespillmoro fra BioWare. Vel vel, jeg sto på samtlige eksamener den høsten også, så kanskje det ikke var så ille?

Dragon Age: Origins var med andre ord solid moro. Dragon Age II var imidlertid en solid nedtur sammenlignet med forgjengeren. Kampsystemet var forenklet og lite moro, historien engasjerte rett og slett ikke nok, og områdene man utforsket var så preget av gjenbruk at det bare var helt latterlig.

Etter hvert som det ble tydelig at BioWare jobbet med et tredje spill i serien, var det derfor viktig å se at studioet brukte tid og krefter på spillet, slik at man kunne få et resultat som lå nær det første spillet i kvalitet.


En inkvisisjon mot dommedag
Med Dragon Age: Inquisition kommer resultatene av begivenhetene i de to foregående spillene omsider til syne. The Circles of Magi, organet som lenge har eksistert i land som Ferelden og Orlais for å kontrollere magikerne, har brutt løs og opererer nå fritt rundt omkring i rikene. På den andre siden står Templars, riddere og krigere som tidligere var ment å beskytte medlemmene av The Circle. Konflikten når et punkt hvor ingen lenger kan gå upåvikret hen, men alt dette blir likevel for lite å regne når et enormt rift åpner seg i himmelen. Riftet inn til The Fade (skygge- og åndeverdenen i Dragon Age-spillene) truer med dommedag, og bare hovedpersonen - med et mystisk merke på høyre hånd som kan lukke dimensjonalrifter - er i stand til å stoppe apokalypsen. En gammel orden med et himmelsk mandat - en inkvisisjon - gjenoppstår for å samle de splittede grupperingene i Thedas og stoppe den truende trusselen.

Å redde verden og stanse en altomfattende trussel er i god, gammel rollespillstil, men historien i Dragon Age: Inquisition makter likevel å engasjere. Historien knytter seg også opp til tidligere begivenheter, men samtidig er det i og for seg mulig å nyte spillet og historien på individuell basis. Til å være en oppfølger klarer Inquisition å stå nokså selvstendig og føre spilleren inn i settingen. Samtidig slår det meg at begivenhetene fra tidligere spill gjerne kunne blitt mer oppsummert for de av oss som kanskje ikke husker så mye (jeg merker at flere av begivenhetene i Dragon Age II ikke ligger særlig friskt i minne). Et annet element som savnes i samme slengen er muligheten for kort å diktere innledningsvis hvilken retning historien i de to første spillene tok. For de som overfører lagringsfilene fra de to første spillene vil dette løses av seg selv. For de som ikke gjør det, burde en mulighet for å diktere de viktigste valgene være til stede - ikke helt ulikt muligheten man har i Mass Effect 3, den andre store BioWare-serien.


Et enormt eventyr
Det tar ikke lang tid å spille før man innser at Inquisition er stort - utrolig stort. Som tidligere nevnt var Dragon Age II preget av et slett arbeid der mange kart og områder ble gjenbrukt til det kjedsommelige. I Inquisition slipper man det problemet. Ett område alene er stort nok til å tilbringe flerfoldige timer i, og når man etter hvert får flere slike områder å boltre seg i, sier det seg selv at dette er et spill det går an å bruke svært mange timer på. Jo mer man vandrer rundt (og rir rundt, for takk og lov tilbyr spillet muligheten for å ri), jo mer vil man oppdage, og etter hvert som man skaffer flere agenter og ferdigheter til inkvisisjonen vil det også bli lettere å oppdage skjulte hemmeligheter og oppdrag rundt omkring i verden.

Etter hvert må en likevel innrømme at en viss repetisjonsfølelse begynner å melde seg. Samtidig forblir utforskertrangen, ikke minst med tanke på muligheten for å støte på de enorme dragene som gir Dragon Age sitt navn. De absolutte høydepunktene i spillet er uten tvil de gangene man støter på en drage og må kjempe med nebb og klør for å overleve.

Utenom de store oppdragene som preger hovedhistorien, bruker man tid og ressurser på å bygge inkvisisjonen og gjøre den sterkere. Noen oppdrag gir deg flere rollefigurer du kan inkludere i reisefølget ditt. Noen oppdrag gir deg flere ressurser å rutte med. Og noen oppdrag gir deg pynt, våpen og annet krims-krams. Noen oppdrag føles mer givende enn andre, men alt i alt vil man la seg underholde.


Riper i lakken
Kvaliteter til tross, så er det imidlertid faktorer ved Inquisition som ikke sitter like godt. Det meste er positivt, ja visst, men helt perfekt er det imidlertid ikke.

Den grafiske standarden i spillet er merkbart variabel. På det beste ser Inquisition helt nydelig ut, og det er herlig å se hvor flinke BioWare kan være. Det er også lekkert å se hvor langt serien har kommet fra det første spillet i 2009. På det verste ser likevel spillet bare middelmådig ut, og det er skuffende å oppleve såpass stor veksling i den grafiske standarden. Det er høyst forståelig at det er slik: spillet er som sagt enormt stort, og noen ganger må det grafiske detaljnivået og poleringen vike til fordel for at de enorme miljøene kan gjengis i grei hastighet. Likevel skulle man gjerne ønske det ikke var slik.

Historien er av grei kvalitet, men oppleves ikke som noe revolusjonerende eller sjelssettende. Inquisition er ikke den spillhistorien jeg kommer til å huske best, og er heller ikke den som har beveget meg i noen særlig grad. Sammenlignet med andre store rollespill fra de senere årene, som The Witcher 2, blir historien ofte for enkel og rollefigurene for platte. En stor del av dette ansvaret må dessverre følgesvennene dine ta. BioWare har tidligere vært blant de beste i klassen til å skape uforglemmelige følgesvenner, og samtalene dem imellom har ofte vært kilde til mye latter og gode minner. Dette finner jeg lite av i Inquisition. Et par fargerike rollefigurer finnes det, og noen gode øyeblikk finner man. Men i det store og det hele er det litt for mange rollefigurer jeg ikke klarer å bry meg nevneverdig om, og det er sjelden et godt tegn.

Kampsystemet tok et steg i feil retning i Dragon Age II. Fra det strategiske og krevende kampsystemet i Dragon Age: Origins fikk man et langt mer action-orientert system som var kokt ned til det helt enkle. Dessverre ser vi ikke de helt store forbedringene i Inquisition. I beste fall kan man si at det nye kampsystemet er et kompromiss av de to foregående. Det er med andre ord noe bedre, men det er fortsatt for enkelt. Kampene krever sjelden den helt store mentale kapasiteten, noe som kanskje også forklarer hvorfor drage-kampene fremstår som et av spillets høydepunkter.

Det siste ankepunktet er det musikalske lydsporet, som fort blir gjentakende og forutsigbart. Dette er imidlertid en sannhet med begrensninger. Noen ganger glimter spillmusikken til. De absolutte høydepunktene er når man besøker et vertshus og lytter til en av de mange skaldene som fremfører sine trudelutter. Man kan fort ende opp med å tilbringe en hel del tid bare med å lytte til dem.


To skritt frem, ett tilbake
Dragon Age: Inquisition er absolutt et spill som var verdt ventetiden. Det er massivt, underholdende og et spill man kan fortape seg i. Samtidig er det også et spill med noen tydelige svakheter, ikke minst når man har tidligere spill fra samme studio (og serie) i tankene. Det er heldigvis et spill som retter opp de største feilene fra Dragon Age II, samtidig som det fortsatt kunne gått et lite stykke ekstra. Men på spørsmålet "Er det verdt tiden og pengene mine?" er svaret fortsatt "Ja."

Score: 7/10

torsdag, juli 02, 2015

Dreamfall Chapters - Book III: Realms

Det norske spillet Dreamfall Chapters (eller Drømmefall Kapitler om du vil) fortsetter å gå sin gang. Mellom første og andre del av spillet måtte vi vente hele fire måneder på lansering. Denne gangen behøvde vi bare å vente i to.

Inntrykkene av tredje episode (totalt vil det bli fem episoder) kan dere lese på Gamereactor her. Ingen karakter i denne omgang, den sparer vi til slutt.