fredag, desember 31, 2010

Om nyttårstaler

Jeg kunne avsluttet bloggeåret med så mange velmente ord og fraser. Jeg kunne formulert noen lure setninger, eller forsøkt å formulere noen lure setninger som til slutt bare endte opp som rare og mislykkede. Derfor velger jeg å heller la kongen tale. Dette kan han, og dette bør vi som hans undersåtter lytte til (kursiveringene er det jeg som står bak, bare så det er klart).

Et godt nytt og takk for det gamle til dere alle sammen!

-Ingar T.


Bli større! oppfordret forfatteren Tomas Espedal i et intervju i sommer. Bli større som menneske! Dette tenker jeg på i kveld når vi går over i et nytt år.

Det å vokse som menneske tror jeg blant annet handler om å tørre å ta utfordringer, å stå for det vi tror på. Ved å stå ved våre valg og meninger blir vi helere og tryggere.

Min erfaring er at vi sjelden angrer på det vi må presse oss litt for å tørre. Det er ofte det vi ikke gjorde, vi angrer på.

Etter hvert som jeg blir eldre, har jeg blitt mindre engstelig for reaksjonene på mine valg og handlinger.

Vi må kunne se oss i speilet om morgenen og si at vi prøver å være det beste av oss selv.

Jeg er så heldig å få treffe mange mennesker som gjør dypt inntrykk på meg i ulike sammenhenger. Også dette året har jeg møtt mennesker som bruker sin tid på å gjøre en innsats for andre. Vi kaller dem ofte ildsjeler. Jeg treffer dem på medaljemottakelser her på Slottet, på fylkesturer, på besøk rundt i landet og på audienser.

De fyller en uerstattelig plass i lokalmiljøet – en plass som er avhengig av bankende hjerter. Den brede deltakelsen i frivillig aktivitet er noe av det fineste med det norske samfunnet.

Ett eksempel er skoleelevenes egen humanitæraksjon – Operasjon Dagsverk. Gjennom 45 år har ungdom engasjert seg for andre unge i fattige land.

Ofte vurderes samfunnets utfordringer i en økonomisk målestokk: Hva vil eldrebølgen koste i kroner og øre? Hvor dyrt vil frafall i skolen bli i lengden? Hva er prislappen på en god narkotikapolitikk? Og hva er kostnaden ved at så mange står utenfor arbeidslivet?

Det er forståelig at disse spørsmålene stilles – men det er vel så viktig å snu på det – og spørre: Hva går vi glipp av som samfunn når mennesker ikke får brukt sine ressurser?

Bak de store tallene handler det om utfordringer i enkeltmenneskers liv. Vi må ikke plassere hverandre i grupper på en måte som fremmedgjør oss eller utvisker vår egenart. Setter vi prislapp på mennesker, fratar vi hverandre verdi, da gjør vi hverandre mindre.


I høst har det vært spesiell fokus på verdighet, gjennom Global Dignity Day, som Kronprinsen var med og arrangerte ved videregående skoler i alle landets fylker.

En jente i Lier sa det slik: «Noe godt finnes i alle. Verdighet finnes i alle.» Hun hadde forstått noe enkelt, men helt sentralt.

En gutt innrømmet at han hadde brukt ordet «homse» som skjellsord – men angret og ba alle homofile på skolen om unnskyldning da en av klassekameratene reagerte og sa han selv var homofil.

En selger av gatemagasinet =Oslo fortalte meg hvordan det hadde styrket hans verdighet å selge blader i stedet for å tigge. Å kunne si «vær så god» – ikke bare «takk» med bøyd nakke.

Dette er historier om å bli større.

I et samfunn kan enkeltmenneskers verdighet ofte bli satt på prøve. Dette kan hvem som helst komme til å oppleve i løpet av livet. På svært kort tid kan vi gå fra å ha – til å miste – og bli satt på sidelinjen. Sykdom eller en livskrise kan gjøre oss helt eller delvis arbeidsuføre.

Jeg tror alle kan sette seg inn i hvor vanskelig det er å bli sett bare for en liten del av alt man er som menneske. En mann fra Afghanistan kan ha hatt god jobb, posisjon og et rikt sosialt liv i hjemlandet.

Så kommer han til Norge som asylsøker – og er plutselig en fremmed – uten språk, uten jobb, med få muligheter til å bidra. Da er det lett å begynne å tenke små tanker om seg selv.

Hvert eneste menneske har ressurser som kan brukes i fellesskapet vårt – uavhengig av nasjonalitet, helsetilstand, livserfaring, alder og sosiale forhold. Vi må bare hjelpe hverandre til å se dem, og legge til rette for å ta dem i bruk. En ressurs jeg håper arbeidsgivere i økende grad vet å verdsette, er den flerkulturelle kompetansen som mange i landet vårt besitter. Norsk ungdom født av foreldre med annen kulturell bakgrunn har en erfaring og en innsikt som blir stadig viktigere for oss i en mindre verden.

Vårt aller største ansvar gjelder barna. Også dette året har vi blitt opprørt over historier om barn som har det vondt fordi voksne ikke klarer å ta vare på dem. Dette er oversette barn. Selv i Norge blir barn født inn i svært forskjellige forhold. Akkurat dét er vanskelig å påvirke. Men det vi kan gjøre noe med, er å gi dem likere muligheter. Av og til er den ene helt avgjørende i et barns liv:

En lærer, en nabo, en fotballtrener, en helsesøster.

Vi kan alle være den ene. Vi må tørre å bry oss – og heller tåle å bli beskyldt for å blande oss. Mange av dem som i dag sliter med rusproblemer har opplevd å bli oversett eller misbrukt som barn. Skolen kan være en livsviktig instans på veien. Derfor er det alvorlig når unge ikke fullfører skolegangen. Da mister de både sikkerhetsnett og fremtidsmuligheter – og blir dermed ekstra sårbare. Vi må gi barn og unge trygghet så de kan vokse opp med tro på seg selv.

Vil vi vokse som mennesker, må vi bry oss utover våre egne nære anliggender.

Vi er nordmenn, samtidig er vi verdensborgere som lever i et globalt fellesskap. I år har vi markert at det var hundre år siden Bjørnstjerne Bjørnson døde. Han maktet å se utover sin egen nasjonalitet, og engasjerte seg for mennesker utenfor landets grenser. Det gjorde inntrykk under statsbesøket til Slovakia i høst å oppleve hvor verdsatt Bjørnson fremdeles er etter sin innsats for å forsvare det slovakiske folks språk og kultur. Med dagens informasjonsstrøm stilles det enda større krav til vårt vedvarende engasjement enn på Bjørnsons tid. Det er altfor lett å glemme når medias søkelys slukner.

Flomkatastrofen i Pakistan og jordskjelvet i Haiti er eksempler på dette. Men for dem som er rammet, vil katastrofene prege liv og samfunn i mange år fremover.

Flere tusen nordmenn er til enhver tid engasjert ute i internasjonal tjeneste. Jeg vil i kveld spesielt hilse norske kvinner og menn som arbeider for fred, stabilitet og utvikling – i Forsvaret, utenrikstjenesten og i humanitære organisasjoner. Det er stort å gi avkall på hjemlig trygghet – og velge den risiko det innebærer å tjenestegjøre i et konfliktområde. Mine tanker er også hos alle her hjemme som savner dem der ute. Og hos dem som sørger etter å ha mistet en av sine kjære.

Ingen kan råde over liv og død. Men vi kan verne og beskytte. I Naturmangfoldåret 2010 har det vært fokus på bevaring av klodens artsmangfold. Dette er også et område hvor dét å vurdere verdien i en økonomisk målestokk kommer til kort. Vi har et ansvar for alt levende, og det krever stor klokskap å forvalte naturressursene på en god måte. Indianerhøvdingen François Paulette i Canada uttrykte det slik:

«Moder jord trenger deres hjelp nå.»

Jeg tror vår egen trygghet kan bety andres frihet. Står vi støtt i oss selv, trues vi ikke så lett av andre – selv om de er forskjellige fra oss.

Da Dronningen og jeg ved begynnelsen av vår gjerning valgte signing i Nidarosdomen, var det fordi vi kjente behov for hente støtte og kraft fra vårt grunnfeste når et så stort valg skulle tas. Det ga en egen forankring. Når en finner sitt eget feste, er det enklere å møte andre der de står.

Det er en stadig utfordring for oss som samfunn og enkeltmennesker å leve med forskjeller – og verdsette det som berikelse. På en måte kan familien betraktes som et minisamfunn. Helt fra vi er små lærer vi, gjennom familien, å leve med ulikhet. Av og til i konflikt – men også i kjærlighet – fordi vi er knyttet sammen med spesielle bånd og trenger hverandre – på tross av alle forskjeller. Denne erfaringen kan vi også ta med oss inn i andre sammenhenger.

Vi er avhengig av meningsbrytning og offentlig debatt for å vokse som samfunn. Derfor er det farlig når ekstreme strømninger ikke kommer klart til uttrykk – hvor de kan imøtegås i åpenhet.

I Norge skal frihet og likeverd gjelde for alle. Ingen skal kunne skremmes til taushet.

Filosofen og biskopen Aurelius Augustin, som levde på 400-tallet, skrev noe veldig klokt: «Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt.»

Kanskje vi skulle prøve å møte hverandre med denne rausheten – og se på hva som faktisk er det sentrale, og hva som er det perifere – rett og slett hva som er stort og hva som er smått. Alle nasjoner, kulturer og religioner har uttrykk for nestekjærlighet. Og alle har en forståelse av hva verdighet betyr. Dette er sentralt, og det forener oss.

Hva om vi møttes i spørsmålet: Hva kan jeg gjøre for at du skal ha det best mulig?

Jeg ønsker at vi kan se hverandre i det nye året. Være til stede for hverandre. Vi kjenner alle livets sårbarhet. Vi vet at det veksler mellom lys og mørke, mellom glede og sorg, fortvilelse og håp.

I denne helheten kan vi våge å møte hverandre; I et rom som er raust – og hvor egen trygghet betyr andres frihet.

Vi skal handle modig og gjøre det vi tror er rett.

Da vokser vi som mennesker.

Da vokser vi som nasjon.

Jeg ønsker alle et godt nytt år!

tirsdag, desember 28, 2010

Om nyhetsåret 2010

Slutten av et kalenderår er ikke veldig begivenhetsrikt i og for seg, men det er alltid interessant å se tilbake på det siste året og se hva man husker, hva som har gjort inntrykk og hva som har vært de store snakkisene. Så før NRK slenger ut sin nyhetskavalkade for 2010 (som de forøvrig sender 30.desember), presenterer World of Ingar noen av de nyhetssakene jeg kommer på fra 2010 som kan være verdt å nevne:

Naturkatastrofer: Det blir ofte slik at slike kavalkader blir preget av kriger, ulykker og ikke minst naturkatastrofer. 2010 har hatt flere av dem, og begynte med en katastrofe av apokalyptiske proposjoner. Jordskjelvet på Haiti setter fremdeles sitt spor på landet, et helt år etter hendelsen, og et fattig land ble med jordskjelvet enda fattigere og uslere. Den andre store naturkatastrofen kom i sommer i Pakistan, men fikk langt mindre oppmerksomhet. Det skal jo også nevnes at et av årets nye ord (kåret til Årets Ord 2010), "askefast," også skyldes et nokså uvanlig naturfenomen, som i seg selv kanskje ikke var så katastrofal men skapte likevel katastrofetilstander for mange mennesker i Europa. De store brannene i Europa i sommer må også nevnes i denne sammenhengen.

Andre ulykker: British Petroleum-ulykken i Mexico-gulfen var ikke i og for seg en naturkatastrofe, ettersom ulykken hadde sin årsak i menneskelige faktorer og ikke naturens, og satte sitt preg på nyhetsbildet hele sommeren (ikke minst på BBC Radio, som jeg lyttet mye på i sommer). Euro-krisen som har rammet EU-landene kan vel ikke defineres som noe annet enn en økonomisk katastrofe.

Sport og dill: Vancouver-OL husker jeg veldig lite av, men ettersom jeg fulgte utrolig lite med kan det være en viss sammenheng. Det skal nevnes at det norske curling-laget ble skildret i all sin fargeprakt i en Simpsons-episode, så noe var det i det minste godt for. Derimot brukte jeg ganske mange timer på å følge med på fotball-VM fra Sør-Afrika, hvor stikkord som vuvuzela og skuffende storlag må stå i fokus. Stornasjoner som Frankrike, Italia, England (som egentlig ikke er så store som folk vil ha det til) og Brasil røk enten ut tidlig eller skuffet oss med flere av sine prestasjoner (eller mangelen på dem som sådan), men likevel ble vi vitner til mange spennende kamper og lekkert fotballspill. Særlig imponerende og spennende var kamper som Japan-Danmark, Paraguay-Japan (første VM 2010-kampen med straffekonk), Uruguay-Ghana, Argentina-Sørkorea og ikke minst bronsefinalen mellom Uruguay og Tyskland. Spania vant, og til tross for at jeg i utgangspunktet holdt en liten knapp på Nederland må det sies å være både rettferdig og velfortjent. For de Japan- og baseballinteresserte kan det nevnes at spenningen var stor i Central League ganske lenge, men heller ikke i år klarte Tigers å prestere når det gjalt som mest.

Religion: Man kommer ikke utenom Einar Gelius når man snakker med en teolog om nyhetsåret 2010. Først klarer mannen å fremstille seg som alene og ensom der han befinner seg i Den norske kirke og skriver en kontroversiell bok. At også verdslige medier og sexologer påpekte bokas problematiske sider så ikke ut til å få noen betydning for Gelius' image: Han er alene i kampen, og han er et offer. Imaget ble ikke akkurat brutt ned når Gelius i november sa opp sin stilling, hvorpå han advarte sterkt mot de konservative kreftene som nå holder på å styrke sin posisjon i kirka. Det er merkelig hvordan han og jeg legger så vidt forskjellig betydning i akkurat den setningen. 2010 er også et år for harde religionsforfølgelser og hardt prøvet religionsfrihet, først og fremst for kristne men også for andre religiøse gruppers frihet til religionsutførelse i Europa. Massakrene mot kristne kirker i Irak og urolighetene i Nigeria er saker som burde vært på førstesiden opptil flere ganger, ihvertfall de dagene tabloidpressen ikke ser ut til å ha bedre ting å snakke om enn været og strømprisene. Selvmordsbomben som eksploderte i Sverige i desember kan også muligens havne under denne kategorien, men det våger jeg ikke å si med skråsikkerhet (egentlig hadde jeg tenkt å skrive bombastisk, men fant ut at det kanskje var et dårlig ordvalg i denne sammenhengen).

Store musikkbegivenheter: En rekke store musikkbegivenheter har preget meg på det personlige plan i 2010. Først og fremst er det to konserter som må trekkes frem, nemlig Metallicas opptreden i Telenor Arena og Toto-konserten i København. Greit nok at helsa ikke tillot meg mer enn en halv Metallica-konsert, men mersmak gav det så absolutt. Toto-konserten innfridde alle forventninger, og nyhetene om stadig flere konserter på 2011-turnéen lover godt.

Store personers bortgang: 2009 ble uten tvil preget av Michael Jacksons bortgangg. 2010 ble dessverre også et år hvor store personer forlot oss. Størst blant disse var trolig metal-legenden Ronnie James Dio, hvis bortgang 16.mai 2010 preget musikkinteresserte verden over. Mannen som var kjent som "The little man with the big voice" (Ronnie var bare 162(?) cm høy) skulle ha varmet opp for Iron Maiden i Bergen i sommer og dermed skapt en metalkombinasjon uten like, men det ble det dessverre aldri noe av. Andre store personer som forlot oss i 2010 var skuespilleren Leslie Nielsen og Irvin Kershner, i tillegg til tidligere Fjellhaug-lærer Karsten Valen. Alle vil bli sårt savnet på hver sin måte.

Teknologi: Teknologisk sett har det skjedd mye interessant i 2010. Apps har blitt et av de store ordene i 2010, og markedet har bokstavlig talt eksplodert. Snakker om eksplodere: Internett ser ut til snart å gå tom for IP-adresser, men det skjer ikke før til neste år. 3D har også vært i skuddet i år takket være fjorårssuksessen Avatar. 3,5-tommersdisketten har omsider gått ut av produksjon etter 30 år som lagringsmedium. iPad rakk å bli lansert i Norge i 2010, uten at folk stilte seg i kø av den grunn (folk hadde jo importert plata i et halvt år allerede).

Mye annet kunne vært skrevet og nevnt. Mange andre kunne blitt omtalt. Men ett sted får man sette strek og punktum. Gjennomgang av spillåret 2010 kommer senere, påfulgt av en kikk på hva som venter oss i 2011.

mandag, desember 27, 2010

Deus Ex: Invisible War

Utgivelsen av Deus Ex i 2000 burde stå som en bautastein for alle konspirasjonsteoretiske spillere. Med et dypt, dystert og velutviklet plott som beviste at alt er i sannhet en dypttrengende konspirasjon, tilbød Deus Ex en spillopplevelse som ikke bare engasjerte rent historiemessig, Spillet fikk også spilleren til å stusse over hva slags spill vedkommende egentlig satt med; skal det primært klassifiseres som en krysning av FPS og RPG, eller som et historiestyrt spill med valgfriheter?

Utvikler Warren Spector kunne gitt seg med det første Deus Ex-spillet. Spillet stod godt nok på egen grunn til at mannen kunne genierklæres. Likevel så Warren at konseptet hadde rom for flere historier som kunne fortelles, og i 2003 ble oppfølgeren Deus Ex: Invisible War utgitt.


Tjue år senere...
Verden, slik den ble fremstil i Deus Ex, var i ganske skjør forfatning. Kriger, sykdommer og fattigdom preget en hardt prøvet menneskehet. Hopper man tjue år lengre frem i tid til 2071 og til starten av Deus Ex: Invisible War, ser man at situasjonen ikke har blitt noe særlig lysere for folk flest. Etter begivenhetene i det første spillet gled verden inn i en såkalt Collapse, hvor all verdensomfattende kommunikasjon ble satt ut av spill og verdens storbyer har blitt nærmest som individuelle bystater å regne (mindre spoiler: Etter alt å dømme skyldes dette en kombinasjon av Merge with Helios- og New Dark Age-avslutningene i Deus Ex). Først i de senere årene har enkelte fraksjoner klart å bli sterke nok til å forsøke å samle hele verden under sitt banner, hvorav WTO, den multireligiøse kirka The Order og de militaristiske Knights Templar er de klart største. I denne konfliktfylte verdenssituasjonen trer hovedpersonen Alex D inn. Som en del av Tarsus Academy representerer du en ny generasjon med biomodifiserte agenter, noe som gjør deg til interessemålet (og hatobjektet) til samtlige verdensorganisasjoner. Når hjembyen din Chicago blir utslettet som følger av et Templar-angrep kastes du ut på en reise som skal avsløre hva som egentlig skjedde tjue år tidligere og avsløre hvilken forfatning verden egentlig er i. Samtidig blir det opp til deg å avgjøre hvilken retning verden skal ta videre.

Som hos sin forgjenger står historien svært sentralt i Deus Ex: Invisible War; en historie som gir deg handlingsrom og valgfrihet. Ingenting er så enkelt som det kan virke ved første øyenkast, og etterhvert som du dykker dypere og dypere inn i handlingen vil du oppdage mer av sannheten om hva som skjedde for tjue år siden og hvordan verden har utviklet seg siden den tid. Dessverre er ikke historien like intrikat som i forrige spill, noe som ganske enkelt skyldes at Deus Ex: Invisible War er et mye kortere spill (det kan lett fullføres på ti timer). Som selvstendig spill står det heller ikke altfor godt, og å ha spilt Deus Ex må regnes som nødvendig for å få mest mulig glede ut av Deus Ex: Invisible War. Helhetlig sett virker historien å være et produkt av en forhastet spillproduksjon, og blir dermed lite tilfredsstillende.


Biomodifisering og valgets kvaler
Også i Deus Ex: Invisible War spiller du som en biomodifisert agent med nanomaskiner i kroppen, med frihet til å takle oppgavene du møter slik du ønsker det og mener er best. Nanomaskinene gjør deg ikke bare til en atlet av beste sort; de åpner også for oppgraderinger som gir deg diverse egenskaper et vanlig menneske bare kan drømme om, og som visker ut skillet mellom maskin og menneske. Den store forskjellen mellom Deus Ex og Invisible War er at mens man tidligere kunne oppgradere seg frem til alle egenskapene i spillet (forutsatt at man fant nok utstyr til det), kan man i Invisible War kun beherske seks egenskaper. Dette gjør at man ganske tidlig i spillet må foreta et valg om hvilke egenskaper man vil kunne. Skal man fokusere på fart eller kamuflasje? Ønsker du å være usynlig for roboter, eller foretrekker du å være immun mot gift og stråling? Vil du bare satse på de lovlige oppgraderingene, eller skal du opponere og installere ''ulovlige'' oppgraderinger? Valgfriheten på biomoddings-fronten kler Deus Ex: Invisible War svært godt, men ulempen ved den er at det tar ikke lang tid før man mestrer de seks egenskapene man har valgt til fulle.

Ferden du går igjennom i spillet vil utsette deg for mange valg og motstridende oppdrag, og du må på ett eller annet tidspunkt velge hvem du har mest sympati for og hvem du helst vil alliere deg med. Rent moralsk sett får derimot de valgene du tar sjelden noen stor betydning. På en side kan dette tolkes positivt, ettersom det gir deg full valgfrihet og ikke tvinger på deg et moralsystem som føles påtvunget eller kunstig. På den andre siden blir utfallet stort sett det samme uansett hva man velger, og man skulle gjerne ønske en viss variasjon. Det er først ved avslutningen av spillet at valget du tar får noen stor betydning, og personlig finner jeg ingen av avslutningene tilfredsstillende eller enkle. Samtidig er dette temmelig jordnært, for livet presenterer som kjent ikke alltid kjappe og enkle løsninger, og tilværelsen ender sjelden opp akkurat slik vi hadde planlagt eller ønsket det.


Fargerikt og dystert
Et av de største ankepunktene til Deus Ex var den klumpete og stive grafikken, som må ha virket gammel allerede i 2000. Deus Ex: Invisible War ble gitt ut bare tre år senere, men det grafiske nivået er mange hakk høyere. Både omgivelsene, karakterene og bevegelsene ser adskillig bedre ut, og menyene har også fått en fin oppussing sammenlignet med forgjengeren. Dette går heldigvis ikke altfor mye ut over stemningen, som blir godt ivaretatt av musikken. Også denne gangen er tonene velpassende og atmosfæreskapende, uten at den blir for irriterende eller påtrengende. Ankepunktet på det audiovisuelle plan må være at stemningen er noe mindre trykkende enn i forgjengeren, noe som hovedsaklig skyldes en større bruk av lys og farger (Deus Ex foregikk hele tiden om natten eller i mørket).

Større bruk av lys og farger til tross: Deus Ex: Invisible War er et dystert cyberpunk-eventyr. Det er ikke mye optimisme og lyspunkt å skimte i Warren Spectors skaperverk, og skal vi tro Spector er vi mennesker egentlig dømt til nød og elendighet i fremtiden uansett hvilke valg vi måtte ta. Spørsmål som fri vilje, skillet mellom maskiner og menneske, demokrati og utopi er viktige tema som tas opp i spillet, og Deus Ex: Invisible War burde klare å sette de små grå i bevegelse hos alle og enhver.


For store sko eller for små føtter?
Det er dessverre ikke tvil om at Deus Ex: Invisible War jevnt over er svakere enn forgjengeren. Samtidig kan det ikke skjules at spillet har enormt store sko å fylle, og dette tatt i betraktning ender det opp som et passelig underholdende stykke med konspirasjonsfortelling. Deus Ex: Invisible War tar opp tråden fra forgjengeren på en god måte, og har potensialet til å underholde fansen av det første spillet til tross for sin begrensede lengde og de få moralske konsekvensene.

Så blir det spennende å se hvilken retning serien tar i 2011 med det neste spillet i serien, Human Revolution. Vakkert virker det uansett...

Score: 5/10

søndag, desember 26, 2010

Om juleferie og julefred

Juleferien er nå så absolutt i gang, og det slår meg som fantastisk avslappende. Kanskje ikke så rart: Sist gang jeg hadde 100% ferie må ha vært på denne tiden i fjor. Dermed er planen min for resten av ferie nettopp det: Å ta ferie. Planene består dermed i lesing, pianospilling, gaming, familiesamvær og kanskje treffe noen venner i ny og ne.

At jula er så mye mer enn bare ferie, mat, pakker og alt det andre dillet er noe vi alle er smertelig klar over. Likevel skader det ikke å minnes på det en gang for mye: Det er et troverdig ord og vel verd å ta imot, at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største (1.Tim 1:15).

Men under uten like, hvoran jeg vel forstå
at Gud av himmelrike i stallen ligge må!
At himlens fryd og ære, det levende Guds ord,
skal så foraktet være på denne arme jord!

Hvi skulle herresale ei smykket for deg stå?
Du hadde å befale alt hva du pekte på.
Hvi lot du deg ei svøpe i lyset som et bånd,
og jordens konger løpe å kysse på din hånd?

En spurv har dog sitt rede og sikre hvilebo,
en svale må ei bede om nattely og ro,
en løve har sin hule hvor den kan hvile få -
skal så min Gud seg skjule i andres stall og strå?

torsdag, desember 23, 2010

Post #900: Om Festivus for the rest of us


23.desember er såvisst mye mer enn bare lille julaften, diverse menneskers bursdag og to dager etter vintersolverv. Det er også dagen for å feire en av de mest klassiske øyeblikkene i TV-serien Seinfelds historie.

23.desember er dagen for å feire Festivus.

Festivus dukket opp første gang i en Seinfeld-episode i sesong 9 i 1997. Her forklares det at Festivus er en religiøst uavhengig høytid for alle de som er lei av julas kjas og mas, og dermed heller vil ha en egen høytid fritatt for alle disse forpliktelsene. Dermed ble Festivus til under mottoet "A Festivus for the rest of us!" Ikke overraskende er det Frank Constanza, Georges far, som fant opp denne høytiden da George var liten (og som blant mange andre faktorer forklarer en god del om Georges personlighet).

Hvordan feirer man så Festivus? Ingen fasitsvar er gitt, men noen av elementene som blir presentert i serien lyder som følger:
  • Stua skal dekorerer med en aluminiumspåle istedenfor et tre. Den beste løsningen er derfor å dra en lyktestolpe inn i stua.
  • Før Festivus-måltidet inntas skal man gå gjennom en runde med The Airing of Grievances, hvor alle som sitter rundt bordet skal fortelle den enkelte som sitter til bords hvordan vedkommende har skuffet han/henne i løpet av året som har gått.
  • På ett eller annet tidspunkt må man også gjennom The Feats of Strength. I Constanza-familien foregår dette som regel i form av bryting.
  • Hendelser som lett lar seg forklare på en naturlig, rasjonell måte beskrives som Festivus-mirakler.
Med dette er det bare å synge med: "From all of us to all of you: A very merry Festivus!"

onsdag, desember 22, 2010

Om introsanger til TV-serier

For ordens skyld kan jeg jo fortelle at juleferien herved er igang, og dagene fremover skal tilbringes innenfor hjemmets lune vegger på Askøy. Hjemmelaget mat, god kaffe og familiesamvær. Foruten det bibelske budskapet er det virkelig dette som er viktig for meg i jula.

Uten at jeg helt kan forklare hvorfor fikk jeg følgende video på hjernen. Like greit å bare poste den.



Deretter kopierer jeg Johanne (som tipset meg om videoen for ca ett år siden) og stiller et aldri så lite quiz-spørsmål: Hvor mange av disse seriene har jeg fulgt med på i større eller mindre grad? Hvem vet, kanskje vanker det premie til den beste av dere?

mandag, desember 20, 2010

Om den siste eksamen

Min siste eksamen er herved overstått. Ikke bare før jul, ikke bare for 2010, men for hele min videre Fjellhaug-karriere. Det vil si, forutsatt at den nye masterplanen blir godkjent av NOKUT. Heldigvis ser det ut som at dette går i boks, noe som betyr farvel til sitteeksamen for masterstudentene på Fjellhaug. Heretter blir det oppgaver og hjemmeeksamener, og for en som i snitt får minst ett karakternivå bedre på oppgaver enn på sitteeksamener er dette kjærkomne nyheter.

Med en god eksamensoppgave vel overstått (faget var Dåpen i NT, og oppgaven lød "Tolk Apgj 2:37-41") er det derfor kanskje ikke rart at litt feiring må til. Og kall meg gjerne spartansk og gnien, men en kaffekopp med skolebolle til er rik og velsmakende feiring for mitt vedkommende. Gjerne supplert med Nytt på nytts høstkavalkade.

søndag, desember 19, 2010

Dead Ingar Day: Sykedager nok en gang

Det skulle ikke gå mer enn bare halvannen uke før jeg ble slått ut av sykdom igjen, denne gangen en lettere forkjølelse. Særdeles plagsomt, ikke minst fordi jeg har eksamen i morgen (at jeg som "aldri" blir syk blir syk to ganger på så kort tid er dessuten en overraskelse).

Så lesing blir det dessverre lite av. Skriving også. Da får man heller le litt av god gammel norsk humor.





onsdag, desember 15, 2010

Om anbefalt lesning

Hjemmeeksamen i hermeneutikk er for tiden et faktum, og undertegnede sitter og stamper med en oppgave som viser seg betrakelig vanskeligere enn først antatt. Noen lange blogginnlegg blir det dermed ikke å skimte fra min side, men da er det godt å se at internett er fylt med annet godt lesestoff:

  • Fjellhaug-stormester Kenneth Bakken har alltid vært en viktig bidragsyter til blogosfæren, og de to siste innleggene hans er av særdeles god kvalitet. Lesestoff om styrke i svakhet og kulturnytelse er herved anbefalt.
  • Tidligere Magnifive-trommist Yngve Giljebrekke formulerer noen tanker om lovverkets tendenser de siste 40 årene sett fra en kristen-konservativs ståsted. Ikke de tanker folk flest ville forventet, kanskje, men ikke mindre interessant.
  • Den israelske venstresidige avisa Haarets gir et innenfra-perspektiv i Midt-Østen som ofte ikke kommer frem verken hos NRK, BBC eller andre vestlige medier. Israels syn på WikiLeaks-oppstyret de siste ukene er ikke noe nytt for enkelte av oss (som fikk et fint seminar om dette for nesten to år siden), men for folk flest vil dette være både nytt, spennende og sjokkerende. Artikkelen om Irans betydning for Midtøsten-problematikken finner du her.
  • (Relativt) nygifte fru Silje Ydstebø blogger jevnt og trutt om så mangt, og den par-uker-gamle posten om mangelen på motivasjon i eksamenstider har svært høy gjenkjennelsesfaktor. Les og bli klok.
  • Den Tvilsomme Humanist har lenge skrevet og fabulert i bloggenes verden, og har nå opprettet en ny og mindre formell blogg. Hans innlegg om nordmenns syn på USAs syn på oss (og ikke minst pressens syn på nordmenns syn på USAs syn på oss) kan man bare nikke erkjennende til. Les.
  • For de som har god tid og interessert i å lese om teologi, pedagogikk samt mangt og mykje er Hallvard en ivrig blogger innenfor alle temaene. Ta en kikk.

Selv går jeg nok i en slags dvalemodus frem til ferien begynner mandag ettermiddag, men folk er alltid velkommen til å komme med ønske-tema om de vil det.

søndag, desember 12, 2010

Assassin's Creed: Brotherhood


Innledningsvis må jeg komme med en aldri så liten notis: Anmeldelsen er kun en refleksjon over inntrykkene jeg sitter igjen med for enspillerdelen. Flerspillerdelen, som utgjør en større del av spillets konsept, er ikke testet. Grunnen til dette er at jeg sitter med et studentboliginternett som ikke klarer å tilby et godt og stabilt internett som min PS3 kan benytte seg av.

Etter at Ubisoft gav ut det første spillet i serien i 2007, har Assassin's Creed-spillene gått sin seiersgang blant spillere (spill)verden over. Nylig passerte serien 20 millioner solgte enheter, og det sier dermed seg selv at spillene har blitt en solid inntektskilde for selskapet. Og hvorfor ikke? Kombinasjonen av enorme byer, akrobatiske parkour-bevegelser, viktige historiske epoker, konspirasjonsteorier og ninja-sniking har absolutt et underholdende potensiale. Likevel har ikke Assassin's Creed-spillene vært feilfrie, noe enkelte spillkritikerne har vært i overkant flinke til å poengtere. Ubisoft lyttet til kritikken de fikk for det første spillet før de produserte det andre, og produserte et jevnt over bedre produkt. Har selskapet gjort det samme i forbindelse med oppfølgeren?

Til byen mellom de syv fjell
Det er viktig å merke seg innledningsvis at Assassin's Creed: Brotherhood ikke er en form for spill nr. tre i serien, men er en direkte fortsettelse av Assassin's Creed II. Spillet begynner hvor forgjengeren slutter, og igjen er det Ezio Auditore da Firenze og hans eventyr i renessansens Italia som er hovedtema. Etter en aldri så liten konfrontasjon med en viss Rodrigo Borgia (bedre kjent som pave Alexander VI) i Vatikanets saler og blitt vitne til en mystisk åpenbaring under Peterskirkens saler, vender Ezio og hans onkel Mario hjem til deres skjulested i vakre Monteriggioni. Snikmorderbrorskapet er overbevist om at deres fiender har lidd et knusende nederlag og ikke vil reise seg igjen på flere år, men naturligvis skal dette vise seg å bli en fatal antagelse. Det drøyer ikke lenge før tempelridderne under kommando av pavens sønn, Cesare Borgia, stormer Monteriggioni med overveldende militærmakt. Ezio blir bokstavlig talt tatt på senga av angrepet og kan lite gjøre når Borgia-hæren entrer Monteriggioni, og blir dermed vitne til Marios henrettelse ved Cesares hånd. Ezio selv flykter såret i retning Roma, hvor andre snikmordere under ledelse av filosofen Macchiavelli skjuler seg. Her, i kjernen av pavedømmets og Borgia-slektens domene, må Ezio i det skjulte frigjøre og gjenoppbygge et forfallende Roma, skaffe seg utstyr og våpen, rekruttere og administrere medhjelpere til sin sak samt slå til mot Borgias nye høyteknologiske våpen. Det er med andre ord duket for et forestående storoppgjør mellom tempelridderne og snikmorderne i samtidens maktpolitiske og kulturelle hovedstad.

Høres det spenennde ut? Det burde det virkelig, for den sosial-politiske atmosfæren som de to siste Assassin's Creed-spillene har vært plassert i har et enormt potensiale. Kirkehistorisk sett er Europa i en forfallstid, politisk sett er det mange store endringer og intrigene skorter det ikke på. Likevel klarer aldri Assassin's Creed: Brotherhood å utnytte dette potensiale fullt og helt. Ubisoft forsøker, og de skal ha ros for å ha gjort et høyst rederlig forsøk. Men likevel er det ikke nok. De store aha-momentene mangler. Detaljnivået føles til tider grunnt. Der tempelridderne forsøkes skildres som skikkelig onde og utspekulerte, ender en dessverre bare opp med et platt og typisk slemming-bilde ispedd farskomplekser. På det mest sentrale i spillet, historiedelen, er sørgelig nok Brotherhood et lite steg frem og to kraftige steg tilbake på en og samme tid. Ikke rart spillet snubler.


Nedgangstider
Essensen i kontrollsystemet i spillet, som er fri akrobatikk i svære og åpne områder, er heldigvis ivaretatt. Denne gangen består spillet bare av en eneste by, Roma, som til gjengjeld er svært stor og variert i konstruksjon. Utenfor bykjernen finner man store, åpne sletter med spredt befolkning, og overalt finner man rester av Romas fordum storhet. Viktige bygninger som Colosseum og Pantheon er selvsagt med, i tillegg til et hav av kirker. Det er selvsagt noe vanskelig å bedømme, men det ser ut som at grafikken har blitt hakket skarpere siden forrige spill. I Roma er det så opp til deg å ta på deg forskjellige kontrakter og oppgaver som kan bekjempe Borgia-slektens makt. Etterhvert som Borgia mister makten i Roma kan man restaurere bygninger og monumenter slik at Romas totalinntekt øker (og du får tilgang til flere og bedre varer). Som før har man en viss valgfrihet i de forskjellige oppgavene man kan ta på seg, men man kommer ikke bort ifra at flere av oppdragene er litt for like hverandre, og noen er direkte kjedelige. Et større tap er det likevel at valgfriheten føles innsnevret i forhold til hvordan man løser oppgavene om man sammenligner med forgjengeren. I Assassin's Creed II kunne man leie kurtisaner, tyver og leiesoldater for å distrahere vaktene. Dette kan man forsåvidt også i Brotherhood, men for det første er disse sjelden lett tilgjengelige og for det andre oppfordrer spillet sjelden til det. Spilllere som foretrekker å spille Rambo-style og hugge ned alt som står lagelig til for hogg vil trolig bry seg lite om dette, men de av oss som setter pris på valgfrihet og å unngå drap når vi kan vil sitte igjen med en følelse om at vi blir påtvunget en konkret løsning. Ironisk nok, ettersom snikmordernes motto er Nothing is true, everything is permitted.

Ellers har kampsystemet gjennomgått en liten oppgradering i Brotherhood. Grunnprinsippene er de samme, og det tradisjonelle våpenhjulet er på plass med noen nye tilskudd (deriblant en kjærkommen armbrøst). Den største nyheten inkluderer en kjede-mulighet, hvor man idet man tar livet av en soldat kan gå direkte videre på nestemann og ta ham med ett slag dersom man styrer styrespaken riktig. Dette gjør at man får kamper som glir på en god måte og som ser grasiøse ut, men prisen er at kampene som regel blir altfor lette. Det er høyst sjelden i spillet man sliter fordi fienden er i overkant vanskelig eller smart. De store utfordringene mangler.

Heller ikke musikken er på noe tidspunkt utfordrende eller direkte engasjerende. OK, det var å ta for hardt i: Det engasjerer innimellom, og tjener ellers om et kurant bakteppe for begivenhetene. Likevel blir det mye av det samme med jevne mellomrom, og den helt store følelsen lar vente på seg. I tillegg savner Brotherhood i likhet med sine forgjengere en mer tidsriktig musikalsk stil. Hvor er renessansemusikken midt i en spill som foregår i renessansen? Hvor er 1500-tallets instrumenter? Hadde ikke dette vært naturlig å veve inn i spillet? Vanskelig burde det ihvertfall ikke være.


Kameraderi
Når Ezio ikke er ute på konkrete oppdrag og har befridd deler av Roma fra Borgias makt, kan han begynne å rekruttere andre mennesker til snikmordernes sak. Slik fremstår ikke Ezio lenger alene, men som en større leder for en esoterisk organisasjon. Når nye snikmordere er rekrutterte kan disse enten sendes på oppdrag rundt omkring i Europa (hvor noen av dem er direkte festlige; i ett av dem sørger du bl.a. for å legge grunnlaget for Martin Luthers reformasjon) eller tilkalles ved behov under kamper. Har du mange nok snikmordere tilgjengelig kan du endatil be om pilregn som treffer alle soldatene i nærheten. Tanken bak systemet er trolig velment, men igjen føles det hele som et unødvendig og direkte kjedelig element. Det er sjelden man faktisk trenger assistanse, ettersom spillet som sagt byr på få vanskelige situasjoner.


På tide å sikte mot fremtiden?
Alt dette tatt i betraktning fortoner Assassin's Creed: Brotherhood seg jevnt over som en liten skuffelse. Det har fremdeles mye av det som gjorde forgjengeren til et engasjerende og fengende spill, men ender totalt sett likevel opp som et kraftig tilbaketrinn for serien. Det skal mer enn en gigantisk by og sylskarp grafikk for å holde på spenningen. Kanskje Brotherhood er et tegn på at Ubisoft bør forlate renessansen og konsentrere seg om en ny tidsepoke i Assassin's Creed III? Ja, ihvertfall dersom alle spillene fremover som finner sted i renessansen skal fortone seg på denne måten.

Score: 7/10

torsdag, desember 09, 2010

Om Grammynominasjoner

Forleden dag leste jeg at komponisten Christopher Tin er nominert til Grammy for sitt verk Baba Yetu, nærmere bestemt innenfor kategorien "Best Instrumental Arrangement Accompanying Vocalists". Nominasjonen er spesiell, på flere måter.

For det første er Baba Yetu et stykke som ble skrevet i 2005. Nominasjonen kommer med andre ord noen år senere enn vanlig, men det er noe med bedre sent enn aldri og yadayadayada.

For det andre, og kanskje det mest spesielle, er Baba Yetu introduksjonstemaet til dataspillet Civilization IV. Så vidt jeg vet er det første gang spillmusikk er nominert til Grammy. Sant nok, det er høyst ufortjent at dette ikke har blitt gjort før, men når det først skal gjøres er Baba Yetu en sterk kandidat. Stykket har visstnok blitt fremført live over 1000 ganger i USA alene, så det har nådd en viss popularitet kan man si.

For det tredje er teksten Baba Yetu intet ringere enn Fader Vår på swahili. En kristen bønn har med andre ord blitt brukt for å åpne et av historiens mest underholdende dataspill. Det skulle man aldri ha trodd i en ellers så sekulær bransje.

Baba Yetu er uansett verdt en liten oppmerksomhet, dersom du aldri har hørt låta før. Om du har hørt den før vil jeg likevel anbefale en lytt.



Civilization-serien er utviklet av Sid Meier, og spillene tar for seg menneskenes historie og gjør deg i stand til å følge og styre denne etter din vilje.

Kilde: Kotaku

Dead Ingar Day: Sykedager

Formen har vært heller dårlig siden søndag. Stikk innom igjen om et par dager for mer blogging...

mandag, desember 06, 2010

Valkyria Chronicles II


Da Valkyria Chronicles ble sluppet på PS3 i 2008, blåste spillet nytt liv i en sjanger som ikke bare sliter med fordommer og laber interesse i Vesten, men som også har slitt med stagnasjon og repetisjon. Spillets karakteristiske grafiske stil og alternative tolking av Europas historie anno 1935 og kontinentomspennende kriger var både unikt og spennende, samtidig som spillmekanikken gav turbasert RPG-strategispill på konsoll en ny standard å måle seg etter. Med en slik suksess var det med andre ord bare et spørsmål om tid før SEGA ville høste fruktene av arbeidet og lage en oppfølger.

Utgivelsen av Valkyria Chronicles II var ikke helt uproblematisk. For det første skifter serien konsoll fra PS3 til PSP, noe som ikke bare frusterte PS3-eiere men som også plaget fansen for den håndholdte konsollens grafiske begrensninger. For det andre er faren når man overfører en etablert serie fra en konsoll til en annen at man kopierer en spillmekanikk fra originalen uten å tilpasse den til den nye konsollen, noe som fort kan resultere i kronglete konverteringer. Har SEGA så klart å imøtekomme disse to problemene?


Til kamp i...skolegården?
Igjen tas vi med til det fiktive kontinentet Europa (her må leserne huske at på engelsk heter vårt kontinent Europe, ikke Europa som i spillet), og året er 1937. To år etter at den galliske militsen stoppet det østlige Imperiets innmarsj i det lille nøytrale landet Gallia bryter konflikten nok en gang ut i fyrstedømmet. Denne gangen dreier det seg derimot ikke om en invasjon utenfra, men snarere en indre strid som snart eskalerer til å bli en landsomfattende borgerkrig (at opprørshæren finansieres av utenlandske krefter kommer derimot ikke som noen overraskelse). Det er denne konflikten som skal prege det kommende året for Avan Hardings. Med et storebrorkompleks som kan minne om Lady Gagas egosentrisme begynner Avan på Lanseal militære akademi for å finne den egentlige årsaken bak storebroren Leons død, som angivelig døde under en hemmelig operasjon på vegne av Lanseal. Her havner den impulsive og ureflekterte Avan i klasse med bl.a. geniet Zeri av det forhatte darcsen-folket og legeaspiranten Cosette, og sammen skal de føre Lanseals dårligste klasse gjennom tykt og tynt. Lanseal-elevenes deltagelse i borgerkrigen tar derimot en uventet retning når de legendariske valkyriene inntar slagmarken på begge sider av konflikten, og Lanseal må gjøre alt de kan for å forhindre at hele Gallia blir tent av valkyrienes blå flammer.

Der historien i det første spillet var preget av varierte karakterer, uventede vendinger i historiefortelling og karakterutvikling samt dramatiske refleksjoner om krigens alvor, er alle disse elementene tonet kraftig ned i Valkyria Chronicles II. Spillets historie kan i grove trekk beskrives som en japansk high-school-serie med krigstoner i bakgrunnen. Mye av alvoret synes ved første øyekast borte, og de fleste av karakterene er høyst forutsigbare og stereotype. De klare og til tider rørende parallellene til vårt eget Europa er også dessverre kraftig tonet ned. Likevel forbedrer dette seg etterhvert som spillet går sin gang, men det er ingen tvil om at historiedelen av Valkyria Chronicles II lider sammenlignet med forgjengeren.

Begrensninger
Grafisk sett har også Valkyria Chronicles II måtte tåle nedjusteringer sammenlignet med forgjengeren. En håndholdt konsoll som PSP klarer rett og slett ikke å prestere på samme nivå som sin stasjonære storebror, noe som gir sitt utslag på grafikken. Til dels er det karakteristiske animasjonspreget beholdt også i dette spillet, men de grafiske elementene som fikk spillet til å se ut som en håndtegnet tegnefilm med tydelige fargestrøk er så å si borte. De fullanimerte sekvensene er også kraftig reduserte i antall i spillet. Som et resultat av dette er Valkyria Chronicles II vanskeligere å skille ut fra mengden enn det forgjengeren var, og mye av det varme særpreget fra det første spillet føles fraværende. Ikke minst blir dette understreket av at spillet kun tilbyr engelsk stemmeskuespill, som til tider er en betraktelig dårligere prestasjon enn hva forgjengeren presenterte (som også hadde valgfritt språk som en mulighet).
Veltilpasset konsollskifte
Hadde det stoppet her, kunne Valkyria Chronicles II fortont seg som et dårlig spill. Det er det heldigvis ikke. Spillet klarer fremdeles å holde på det serien først og fremst handler om, nemlig turbasert strategisk RPG. Som før utfører du dine handlinger med dine soldater før motstanderens trekk. Ved slagets begynnelse ser man slagmarken på et kart, men idet man velger en enkeltsoldat går man inn i en tredjepersonsmodus på selve slagmarken. Hver soldat i bruk kan flyttes opptil flere ganger per omgang, men antallet skritt vedkommende kan gå synker for hver gang vedkommende tas i bruk. Kommer man innenfor rekkevidde av fienden må man bevege seg gjennom kryssild, men idet man velger våpen og skal sikte seg inn på fienden ''fryser'' tiden. Den største nyheten i forhold til kampene er at slagmarken ofte er fordelt på flere mindre områder. For å forflytte seg mellom område A og B må man derfor innta fientlige baser som fungerer som bindeledd mellom disse. Dette tilfører et strategisk element som er nytt i forhold til forgjengeren, og som fungerer aldeles utmerket. At kampene også med dette blir betraktelig kortere enn i det første spillet kompenseres ved at spillet har haugevis med oppdrag, og spillet tilbyr så mye som 200 korte og middels lange slag tilsammen. Problemet med at de samme slagmarkene benyttes igjen og igjen løses ved at forskjellige oppdrag har forskjellige mål. Den korte lengden på slagene kan minne om småoppdragene man finnes i andre PSP-spill som Crisis Core: Final Fantasy VII og Metal Gear Solid: Portable Ops, og viser seg å passe godt for den håndholdte konsollen.

Den andre store nyheten i spillet er et forbedret og oppgradert klassesystem. Som tidligere går man opp i nivå som klasse, ikke som enkeltindivid (for, som treneren din sier det, styrken på slagmarken ligger i den kollektive enheten). Med et nytt system hvor man kan oppdragere enkeltsoldater til høyere klasser åpner spillet for mange nye klasser. I utgangspunktet har man speidere, maskingeværtropper, antitank, ingeniører og skjoldbærere, hvorav sistnevnte er ny. Etterhvert som soldatene kan oppdragere klasse, åpner man for klasser som som snikskyttere, tunge maskingevær, fektere og bombekastere. Å balansere de forskjellige klassene på slagmarken samtidig som man tilpasser hver person etter hans/hennes unike personlige egenskaper er essensielt for å lykkes i Valkyria Chronicles II, og detaljfokuserte strateger har mye godt i vente.

Det skal også nevnes at i jo flere slag du bruker de forskjellige enkeltkarakterene i spillet, jo mer fortrolige blir de i relasjonen til deg. Etterhvert som tiden går åpner dette for spesielle oppdrag hvor den enkelte karakter står i særli fokus, og å fullføre slike oppdrag gir ofte spesielle belønninger. At spillet også har en multiplayerfunksjon hvor man kan spille med eller mot hverandre er også verdt å nevne.

Håndholdt hjernetrim
Valkyria Chronicles II var kanskje ikke det man først og fremst hadde ventet og håpet på som fan av det første spillet i serien. Mye er annerledes, noe skifte av konsollbeite og en jevnt over dårligere historie må ta mye av skylda for. Samtidig er det ikke til å skjule at spillet er en solid dose underholdning som både kan spilles i korte stunder og timesvis i strekk. Dermed er det lov å håpe at Valkyria Chronicles III kan ta med det gode og rette opp det dårlige fra Valkyria Chronicles II når 2011 kommer. I mellomtiden kan man kose seg med strategiske utfordringer i mange, mange timer.

Score: 8/10

søndag, desember 05, 2010

Om mannekinokveld

Er du av det mannlige kjønn og bor i Oslo kan du trygt lese videre, for dette er for deg. Førstkommende torsdag kl 20:00 er det bare å stikke innom leiligheten min, for da kjører vi den årlige visningen av action-klassikeren The Rock fra 1996. Selvfølgelig snakker vi HD, og selvfølgelig er det lov å ta med seg mat og drikke (ikke sånn bli-full-drikke, men ellers er vi ganske så liberale).

For å pirre interessen kjører vi åpningsklippet her. Bare for moro skyld (sarte sjeler bør nok unngå det siste minuttet).



Og skulle noen ha lyst å komme langveis for å få dette med seg, skal dere vite at vi har nok av overnattingsplass.

fredag, desember 03, 2010

Om å anbefale dagens film

Skal du på kino i nærmeste fremtid? Dagens tips: Se filmen Red! Mer underholdende spion-actionkomedie skal man lete lenge etter. Noe kjøtt på beina, men ellers kjører man bare på med litt eksplosjoner og gode skuespillere her og der, deriblant Bruce Willis. Jippi-kay-ey!

torsdag, desember 02, 2010

Om bloggstatistikk, november

I forrige måned introduserte jeg noen statistiske opplysninger for oktober måned om bloggen. Ettersom jeg er for trøtt til å skrive noe annet akkurat nå, kjører jeg like gjerne en tilsvarende post for november måned.

Sidevisninger siste måned: 4.029
Mest besøkte dag: 29.nov, 425 visninger
Største trafikkilder: Google, VG, Facebook og Vårt Land

De fem mest leste blogginnleggene:
Om en komisk opptreden: 184 visninger
One Piece VS Naruto: 174 visninger
Om et underlig alternativ til ekteskapsloven: 169 visninger
Om lovsang: 141 visninger
Om to filmlegenders bortgang: 117 visninger

Mest brukte søkeord:
Lyspære: 34
Vikingskipet: 21
Bursdagshilsen: 14
Motorsykler: 14
(forklar disse den som kan, 'cause I sure can't)

Av leserne denne måneden var 3.538 fra Norge, 196 fra USA, 53 fra Nederland og resten spredt fra Australia til Danmark. 44% brukte Explorer, 27% Firefox, 14% Chrome og 8% Safari. 84% av brukerne brukte Windows, 11% Mac, 1% Unix og 37 brukere brukte iPhone.

Den største endringen siden oktober er at det er nyere poster som er de mest leste. At folk som søker etter lyspærer og motorsykler havner her er jo forsåvidt interessant, selv om jeg tviler de får så mye hjelp her.

onsdag, desember 01, 2010

GoldenEye 007

For mange år siden var sjangeren førstepersons-skytespill et heller ukjent fenomen, ikke minst på hjemmekonsoller. På tidlig 90-tall begynte man riktignok å se spill som Doom og Wolfenstein på PC, mens konsollenes skytespill hovedsaklig utartet seg som tredjeperson-plattformspill. Og selv om slike spill gav mer enn god nok underholdning, var det bare et spørsmål om tid før ny teknologi ville kreve en endring av sjangeren. For tretten år siden kom spillet som ikke bare skulle ta imot denne utfordringen, men som mestret oppgaven med glans, beviste at filmbaserte spill ikke behøver å være dårlige, og samtidig definerte og satte standarden for en hel sjanger til hjemmekonsoller. Ikke rart at GoldeneEye 007 fremdeles regnes som en av Nintendo 64s største perler og av mange rangeres som tidenes beste og mest betydnignsfulle skytespill.

Tiden har gått siden 1997, og fansen har lenge etterlyst en remake av klassikeren. Faren med en remake er som alltid hvilken vei man skal ta: Gjør man for lite ut av det blir spillet lite aktuelt for nye og unge spillere. Gjør man for mye ut av det blir endringene for mange til at fansen kan tåle det. Når Activision i sommer annonserte en remake til Wii (en wiimake med andre ord) av det klassiske skytespillet, var spørsmålet: Ville Activision og Eurocom klare balansegangen mellom det gamle og det nye?

Modernisert spionthriller
GoldenEye har på grunn av sitt renommé vært en av spillhistoriens mest omdiskuterte gjenutgivelser, og det er ikke uten en hel del kompromisser at Wii-versjonen har sett dagens lys. De viktigste elementene og det meste av handlingen er på plass, men historien har samtidig blitt en smule modernisert for å passe inn i 2010. Borte er også Pierce Brosnan, skuespilleren som debuterte som James Bond med denne filmen. Inn kommer Daniel Craig som agent 007, og selv om dette er noe man vil stusse over i begynnelsen venner man seg fort til dette (for noen av oss er det uansett bare Sean Connery som kan regnes som den ekte James Bond...).

Historien i GoldenEye er en skikkelig spionthriller som omhandler den russiskproduserte spionsatelitten ved samme navn, som er istand til å sette verdensøkonomien ute av spill. På en regntung natt ved en demning i Arkhangelsk i Russland sniker to britiske agenter, 006 og 007, seg frem for å sette en stopper for det de tror er en terroristgruppe med en spesiell interesse for britiske ambassadebygninger. Operasjonen tar derimot en uventet retning når 006 blir fanget og skutt av den russiske generalen Ourumov. Generalen flykter, og Bond blir med dette kastet ut i et dypere komplott som involverer et supervåpen, internasjonale terroristorganisasjoner og en personlig vendetta for å hevne medagent 006.

Endringer som er gjort både i historien og spillet til tross, så ligger handlingen i GoldenEye tett opp til filmen. Filmseere vil fort kjenne igjen de viktigste elementene, samtidig som at man ikke behøver å ha sett filmen for å få med seg dybdene og helheten av plottet (selv om dette likevel anbefales). Samtidig tar spillet seg flere friheter i måten å fortelle historien på, noe også originalspillet gjorde. Og dette gjør GoldenEye med rette: Spill og film er, når alt kommer til alt, to vidt forskjellige medier, og historiefortellingen må derfor tilpasses deretter. På den andre siden er områdene til tider ganske så forskjellige fra originalspillet, og hvorvidt dette er en god eller dårlig ting må den enkelte spiller avgjøre.


Velkledde skuddvekslinger
Rent grafisk sett har det skjedd store ting siden Nintendo 64s dager, og GoldenEye har med nyversjonen fått den grafiske oppdateringen et spill idag fortjener. At spillet gis ut på Wii gir selvsagt visse grafiske handicap i forhold til HD-konsollene, men GoldenEye ser på ingen tidspunkt direkte dårlig ut. Hvor slitesterk grafikken er gjenstår å se, men animasjonene, omgivelsene og banedesignet er jevnt over godt gjennomført. Noen ansiktsanimasjoner kan bli noe stive, men det er f.eks. klart og tydelig at det er Daniel Craig som er James Bond i dette spillet. GoldenEye er grafisk sett blant de bedre spill man finner på Wii dersom man er kresen på dette, og særlig en del av naturanimasjonene i Sibir og Nigeria gir flere godbiter for den visuelt fokuserte.

Kontrollmessig sett er derimot GoldenEye både en pest og en plage på samme tid. Velger man å spille med Wiimote og nunchuck (som selvsagt er den kuleste måten) må man forberede seg på en lang tilvenningsprosess før fremgangsmåten føles naturlig. Å slå med nunchucken og skyte med Wiimote faller ganske fort inn som et naturlig element, men når man gang på gang får problemer med å flytte pekeren til Wiimote frem og tilbake under harde skuddvekslinger bobler aggresjonen like fort frem som Mentos i cola. GoldenEye har litt for mange episoder hvor man dør som følger av krøkkete kontroller til at man kan se bort fra det. Derimot skal gjenutgivelsen ha ros for innføringen av snikemuligheter, et siktesystem som (nesten) automatisk sikter seg inn på fienden når man bruker det og muligheten til å klubbe ned motstandere med nunchucken. Blir Wiimote-bruken dessuten for vanskelig å bruke, kan man dessuten alltids skifte over til Gamecube- eller Classic-kontrollen, som gir god kontroll og har mange tilpasningsmuligheter.


Den essensielle flerspillerdelen
Deler av musikken i GoldenEye er godt gjennomført. Klassiske Bond-tema og den velkjente introsangen til filmen er med i spillet. Selve bakgrunnsmusikken endrer seg mens man spiller. Dersom man beveger seg fremover uten å bli oppdaget er musikken rolig og avbalansert i bakgrunnen. Blir man derimot oppdaget og havner i skuddveksling endres musikken til å bli mer dramatisk og fremtredende. At Bond-komponist David Arnold, som har komponert samtlige Bond-soundtrack fra Tomorrow Never Dies og utover, står bak musikken i spillet hjelper på å bevare den unike og viktige Bond-stemningen. Derimot skal spillet ha hard kritikk for bare å ha en og samme låt i flerspillermodusen, et lydspor man meget fort blir så altfor lei av.

Flerspillerdelen er helt klart det viktigste punktet ved GoldenEye, slik det også var i 1997. Her er flere store endringer gjort, både når det gjelder banedesign, våpenutvalg og lydspor. Nostalgikere har dermed trolig en riktig stor skuffelse i vente. Ser man bort ifra dette, er likevel flerspillerdelen temmelig underholdende. Man har med klassiske spillmoduser som Golden Gun, og med et rikt utvalg av Bond-helter, -skurker og -arsenal skal man være temmelig kresen for ikke å finne en av sine favoritter. Det er dermed duket for flere legendariske kamper, og jeg kan selv understreke at å ta livet av motspilleren ved hjelp av Oddjobs hatt er ustyrtelig moro. Her er det dessuten åpnet for flere opplåsbare bonuser underveis, og en online-funksjon sørger for å gi deg tilgang på motstandere også over internett (denne delen er derimot ikke testet). Skal man være helt ærlig må man innrømme at spillet gjør lite nytt for å redefinere sjangeren, men med et spill som i sin tid definerte sjangeren er det kanskje ikke nødvendig.

En trigger-happy julegave
GoldenEye 007 til Wii er et spill man både kan like og mislike. På den ene siden er tittelen sterkt knyttet til nostalgi og gode minner for mange, samtidig som at spillet skal gjøres mest mulig tilgjengelig på den andre siden. Resultatet er et spill som balanserer nokså godt midt mellom de to illsinte fraksjonene, men som likevel bærer preg av at spillets betydning ikke er like stor idag som den var i 1997. Tar man dessuten bort nostalgifaktoren kan man godt trekke spillet ned en ekstra karakter (noe jeg, etter mye omtanke, har valgt å gjøre). Likevel er det duket for mange timer moro med GoldenEye, og enhver spiller på jakt etter en god FPS-opplevelse har ingenting å nøle for.

Score: 7/10

mandag, november 29, 2010

Om to filmlegenders bortgang

Dagen i dag ser ut til å bli en sørgelig dag for oss som setter pris på morsomme, gode og ikke minst episke filmer fra 80-tallet.

Først ute kunne man lese at humorkongen fra 80-tallet Leslie Nielsen døde søndag, 84 år gammel. Nielsen holdt det gående i bransjen i hele 60 år, men det var først på 80-tallet at han slo igjennom som skuespiller og hovedpersonen i en rekke bisarre komedier, som f.eks. Hjelp: Vi flyr!, The Naked Gun og Spy Hard. Introduksjonsscenen til den første The Naked Gun-filmen står fremdeles som en herlig politisk satire fra 80-tallets glade filmdager.

Hadde det bare endt her, hadde det vært trist nok. Men bare for å øke sorgen for oss filmfanatikere meldes det at Irvin Kershner også har gått bort, 87 år gammel. Kershner er kanskje et mindre kjent navn enn Leslie Nielsen, til tross for at han er regissøren bak en av tidenes mest kritikerroste filmer (for tiden rangert som #11 på imdb.com), nemlig Star Wars: The Empire Strikes Back. At filmen er filmet i Norge gjør ikke filmen mindre interessant for oss nordmenn. At filmen på et herlig vis blander action, romantikk, drama, sjelelige konflikter og ikke minst serverer filmhistoriens mest kjente plottvist (og samtidig filmhistoriens mest feilsiterte sitat) gjør denne filmen til et mesterverk, og høyst severdig enten man liker Star Wars eller ikke.

Takk til Leslie og Irvin. Dere vil bli sårt savnet, begge to.

Kilder: VG Nett og Kotaku

Om dagen i dag


Facebook er en kilde til mange bisarre og uvanlige nyheter. En aksjonist på Facebook har bestemt seg for at dagen i dag, 29.november, bør være Den Internasjonale Klem-en-gamer-dagen. Opphavsmannen skriver følgende i aksjonsbeskrivelsen sin:

Vi har dager hvor vi bærer på håndkle (Den Intergalaktiske Håndkledagen den 25.mai, som forøvrig feires hvert år her på bloggen), dager hvor vi snakker som pirater (19.september), men ifølge et internettsøk er dette den første planlagte klem-en-gamer-dagen. [...] De (dvs. gamerne) trenger det nok etter alle de pikselene, men pass opp for Counter Strike-reflekser. Datoen for aksjonen er 29.november, dagen da Pong ble utgitt. La oss feire!

Så dermed vet vi det. Kjenner du en gamer, er dagen i dag muligheten for å vise vedkommende at man setter pris på denne delen av personens personlighet.

søndag, november 28, 2010

Om en komisk opptreden


Etter den forrige postens kanskje noe nedtyngede og dystre funderende tone, kan det være godt å spe på med en gladnyhet. Gjerne en morsom gladnyhet som involverer en morsom person sådan.

Da er det godt å slå opp på VG Nett og lese at 90-tallets o store komiker Jerry Seinfeld kommer til Norge neste sommer. Nærmere bestemt 4.juni 2011 kl 18:30 på Telenor Arena.

En kjapt søk på Billettservice bekrefter at billettsalget starter førstkommende onsdag. Prisen stod det lite om, men en ting er sikkert: To ganger har jeg latt sjansen til å oppleve John Cleese gå ifra meg. Jeg kaster ikke bort sjansen til å se Jerry Seinfeld på toppen av det hele.

Dermed satser jeg på billettkjøp på onsdag. Og forhåpentligvis ser jeg dere på Fornebu 4.juni, Even, Einar og Bjørn Are!

Kilde: VG Nett

Om lovsang

Innledningsvis må jeg presisere følgende: Følgende innlegg må, som med de fleste andre innlegg på denne bloggen, leses med en bevissthet om at dette er tanker og funderinger fra min side. Jeg går ikke ut ifra å ha alle svarene, heller ikke sitter jeg med et ønske om å rakke ned på enkeltpersoner eller grupper. Men av og til har man behov for å sette noen tanker ned på papiret (eller, i dette tilfellet, tastaturet) for å få større klarhet i hodet, og sarkastiske undertoner kan ikke alltid unngås (og kanskje bør det ikke unngås heller). Så, med det sagt, here goes...

Hva er egentlig lovsang? Er lovsang knyttet til bestemte følelser, tema, musikksjangre, stilarter og aldersgrupper?

At lovsang er en religiøs, og da kanskje særlig en kristen greie, tror jeg vi kan si oss forholdsvis enige om. Lovsang er en kristen form for ytring musikalsk sett som nevnes opptil flere ganger i Bibelen, hvorav den kanskje mest nyttige referansen står i Ef 5:19: "...og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Spill og syng av hjertet for Herren." Skriftstedet er nyttig, fordi det viser oss at allerede fra gammel tid har man skilt mellom forskjellige typer sanger i den kristne kirke. Eksakt hvor skillet mellom f.eks. salmer og hymner går er et vanskelig spørsmål. Fra min musikkstudietid husker jeg at temaet ble diskutert i minst en hymnologitime, uten at vi kom frem til noe konkret eller godt svar.

Spør man en ung voksen kristen hva lovsang er, vil svaret du får kanskje lyde noe sånt som "en sang som takker Gud for den Han er/hva Han har gjort/takker for frelsen" eller lignende. Dermed kan lovsang se ut til å ha tatt en tilsvarende rolle som takkesalmene har i det gamle testamente.

Salmenes bok har derimot mer enn bare takkesalmer. Størstedelen av boka inneholder faktisk klagesalmer, noen av salmene har klare hevnmotiv mens andre salmer igjen er salmer med kongemotiv.

Dermed kan vi stille oss følgende spørsmål: Dersom lovsang fungerer som en erstatning for takkesalmene, hvor blir det av de andre salmekategoriene (dette kommer jeg tilbake til)?

Går man på et kristent møte hvor unge voksne samles (gjerne under den noe misledende betegnelsen ungdomsmøte, til tross for at de fleste er voksne mennesker over 20 år, men la oss bruke termen videre), vil man stort sett høre musikk av kategorien lovsang. Sangene er ofte av nyere dato med klare inspirasjonstrekk fra bevegelser som Hillsong e.l. Noen fellestrekk for de fleste sangene man kan merke seg er følgende:
  • De fleste sangene har en klart dur-preg. Moll-tonearter er det liten plass for, ihvertfall for sangene i sin helhet.
  • Oppbyggingen består ofte av vers-refreng-vers-refreng-bro-refreng. På et eller annet tidspunkt skal dette som regel gjentas, helst opptil flere ganger. Musikkanalytisk sett gir det oss f.eks. skjemaet A-B-A-B-C-BBBBBB(da capo ad lib) eller A-B-A-B-CCCC-BBBBB(da capo ad lib).
  • Tekstene bærer ofte preg av lite lyrikk. Rim og poesi finnes der, men det er få lyriske tema med dype undertoner som krever tolking og analyse. Teksten skal være lett å oppfatte for målgrupper der og da.
  • Tekstene beskriver en positiv relasjon til den treenige Gud. Tituleringer som Far, bror, Herre, venn og Gud tas ofte i bruk. Våre følelser overfor Gud beskrives som positive og karakteriserer et godt forhold.
At lovsang har sin egen karakteristiske, musikalske stil er en side av saken som i utgangspunktet er ganske naturlig. Enhver kirkehistorisk epoke har hatt sin måte å komponere sanger på, og at nyere kristen musikk følger tilsvarende musikkhistorisk mønster er vel nesten bare å forlange. At sjangeren musikalsk sett ofte kan fremstå som lite variert er en definisjon jeg imidlertig våger å ta på mine egne skuldre.

Derimot har jeg ofte store problemer med å akseptere den lite varierte tematikken som preger denne sjangeren. Sangene preges av en form for optimisme og (unnskyld uttrykket) glad-kristendom. Ettersom sangene defineres som lovsang er dette kanskje bare naturlig. Men dersom det kun synges lovsanger på et møte, beveger vi oss innpå et område jeg mener trenger ettertanke.

Er det rom for tvil på et ungdomsmøte? Er det rom for anfektelse på et ungdomsmøte? Er det rom for å ha et turbulent og usikkert forhold til Gud på et ungdomsmøte? Er det rom for å kjenne på motgang og indre stridigheter på et ungdomsmøte?

Folk vil forhåpentligvis svare ja på et slikt spørsmål, og henviser til at slike tema ofte kan bli tatt opp i prekenen. Sant nok. Men kan og skal ikke møtemusikken også kunne avspeile slike epoker i livet? Er musikk bare noe vi ønsker skal være vakkert fyllmateriale på møtene, eller ønsker vi også at de skal ha en læremessig, undervisende og utfordrende funksjon som stikker på et dypere plan enn vanlig musikk?

At Gudsbildet også kan fortone seg som noe ensidig er også noe man kan stille spørsmål ved. At Gud er den frelsende skaper som er verdt lovsang er vel og bra. Likevel mangler noen aspekt ved Gud. Eksakt hva slags funksjon hadde Jesu død og oppstandelse for oss? Er Gud bare en koselig kar man kan komme til når vi føler for det? Og kanskje mest interessant av alt: Er det rom for Gud som den eskatologiske dommer over menneskene? Våger vi å se på de sidene ved Gud vi gjerne finner "mindre koselige"?

Man kan se på nyere lovsang som en slags følelsesmessig motreaksjon til en mer intellektualisert kristendom som mange føler preget kristne menigheter over lengre tid. Om det skal beskrives med ett ord, så er feminint et dekkende uttrykk. Et mer følelsesmessig engasjement og liv i en kristen menighet har vi trolig heller ikke vondt av. Men betyr dette at man skal tone fullstendig ned det intellektuelle, det dogmatiske og det historiske? Våger vi å inkludere de vanskelige spørsmålene i nyere sanger. Våger vi å spørre oss hvor Gud er når verden synes på sitt mest onde, kyniske og meningsløse, slik f.eks. Petter Dass gjorde?

En sunn menighet skal synge lovsanger i tillegg til salmer og hymner, ikke lovsanger istedenfor salmer og hymner. En sunn menighet ha rom for takkesalmer, men også ha rom for klagesalmer og kongesalmer hvor Gud proklameres som den eneveldige hersker og dommer. Om det ikke finnes rom for dette, overrasker og uroer det meg...

onsdag, november 24, 2010

Om sinte fugler

De som har smarttelefoner med app-funksjon, enten det er en iPhone, HTC eller lignende, kjenner muligens til salgssuksessen Angry Birds. Med over ti millioner solgte spill på verdensbasis kan det enkle mobilspillet skimte med salgstall de fleste storspillbare kan drømme om, og som kan konkurrere med salgstallene til spill som World of Warcraft (som har tolv millioner brukere på verdensbasis).

Uansett: Sinte fugler skaper trøbbel. Trøbbel må man mekle, slik at det kan bli fred. Her ser vi en som prøver, med noe diskutabelt resultat.

tirsdag, november 23, 2010

Om et underlig alternativ til ekteskapsloven

Det er mange merkelige og spennende nyheter å våkne til denne tirsdagsmorgenen. Kanskje av mest spennende karakter på lang sikt er Nord-Koreas skammelige bombardement av sørkoreansk territorium. Det som likevel setter de teologiske tankene mest i sving (tendenser til krig klarer nemlig ikke å skape de store dommedagstankene i mitt hode) er likevel en mildt sagt merkelig uttalelse fra Det Evangeliske Lutherske Kirkesamfunnets prest i Bergen, Jan Bygstad.

Jan Bygstad er (som mange andre) tydeligvis ikke særlig fornøyd med den nye ekteskapsloven som trådte i kraft i 2009, og mener som en del andre at vanlige, tradisjonelle ekteskap blir ugyldiggjort som følger av ekteskapsloven.

– Den nye ekteskapsloven er ikke forenelig med kristen tro. Derfor er vi tvunget til å tenke alternativt, sier Jan Bygstad, som er prest i DELK-menigheten i Bergen.

Tidligere i år var han med en tverrkirkelig arbeidsgruppe som utredet alternativer for hvordan kirkesamfunnene skulle opptre når den nye ekteskapsloven trådte i kraft. Gruppen konkluderte med å anbefale at kirkesamfunnene burde frasi seg vigselsretten. Det alternativet som ble anbefalt, består i at brudeparet går til byfogden og inngår borgerlig ekteskap. Deretter får de en kirkelig vielse.

– Dette er en pragmatisk løsning som ble anbefalt for enklest å kunne ivareta de juridiske sidene ved ekteskapet, og svarer til den praksis en finner i de fleste europeiske land. Samtidig innebærer dette likevel at man i realiteten aksepterer ekteskapsloven, sier Jan Bygstad.


Bygstad foreslår dermed følgende alternativ: Ektepar skriver en rettslig kontrakt før den kirkelige vielsen. Noe alá hva man gjør ved samboerskap.

Forslaget går ut på at kirken «tar tilbake» den rett som gjaldt før 1582, da statsmakten overtok vigselsmonopol. Det handler om at kirken etablerer en vigsel som «står på egne ben» og ikke lar seg definere av den statlige lovgivning.

– I praksis innebærer dette at brudeparet skriver en sivilrettslig kontrakt – parallelt til dagens samboerkontrakt – og deretter inngår ekteskap gjennom en offentlig, kirkelig vielse. På den måten registreres de ikke under den likekjønnede ekteskapsloven, sier Jan Bygstad.


Bygstad er samtidig svært nøye på å understreke at dette på ingen måte er en oppfordring til kristne om å inngå samboerskap fremfor å gifte seg, ettersom dette ville være stikk i strid med Guds ord. Filosof og Fritt Ord-prisvinner Nina Karin Monsen, som har vært en hard motstander av den nye ekteskapsloven, støtter opp om forslaget til Bygstad, mens biskop Per Lønning stiller seg tvilende.

– Jeg forholder meg til det kirkelige ritualet som skjer ved alteret. Så lenge vi ikke får et nytt ritual tredd ned over hodet på oss, mener jeg de ordene som blir sagt her er de som er gyldige, sier Lønning...


Det er mulig at det er noe tidlig på morgenen til å skrive noen tanker om dette, men Lønning pleier sjelden å være en dum mann. Det viser han seg heller ikke å være i denne saken. Slik jeg har pleid å se det, så er det strengt tatt ikke de heterofile ekteskapene som er problemet. Det har heller aldri vært det. Er det derfor noen løsning å skyve ansvarsbyrden over på mannnen og kvinnnen som ønsker å gifte seg?

At jeg sitter igjen med en slik oppfatning har trolig sin sammenheng i mitt syn på det tradisjonelle ekteskapet i forhold til den nye ekteskapsloven. Mens bl.a. Bygstad og Monsen mener at det tradisjonelle ekteskapet blir skadeskudd og nærmest ugyldiggjort som følger av den nye lovens likestilling mellom heterofil og homofilt ekteskap, sitter ikke jeg med denne oppfatningen. Mannen og kvinnen gifter seg fremdeles i tråd med det bibelske prinsippet, og lover hverandre troskap inntil døden foran Gud og hvermann. At andre vil likestille dette med en homofil ekteskapsinngåelse er tross alt ikke mannen og kvinnens feil, og at deres ekteskap skal problematiseres som følger av en likestilt ekteskapslov blir både en form for ansvarsfraskrivelse og problemforskyvning.

Løser Bygstads forslag problemet? Muligens, for de det er et problem for. Er dette noe man burde pålegge alle som vil inngå ekteskap etter størst mulig bibelsk prinsipp. Forhåpentligvis ikke.

Kilder: Vårt Land og Aftenposten

lørdag, november 20, 2010

Om tilgodelappens problem

Jeg har et lite problem. Sant å si vet jeg ikke om det kan kalles et problem, men det er ihvertfall noe som jeg går og grunner på om dagene. Saken er nemlig den at jeg har en tilgodelapp på Outland på ca. 700 kr. At jeg har muligheten til bruke litt penger på Outland er jo selvsagt bare fornøyelig. Problemet er heller av motsatt karakter: Jeg vet ikke hva jeg skal bruke dem på. Det er så mye å velge iblant.

Så hva synes dere? Hva bør de 700 kronene gå til innkjøp av i en Outlandbutikk (å få selve pengene er dessverre ikke mulig)?

Brettspill er forsåvidt aktuelt, og da særlig Ticket to Ride, ettersom verken Per Olav eller jeg eier et eksemplar. Stilige og unike brettspill er dessuten et av Outlands sterkeste sider i forhold til andre butikker.

At tegneserier også er et spesialfelt for Outland er jo ikke til å komme unna. Her kan jeg f.eks. bruke pengene på å begynne å kjøpe noen Star Wars-tegneserier som jeg har sett lenge på, slik som The Old Republic-seriene.


Men engelsk-språklige tegneserier får man både billigere og enklere tak i over nettet. Hvis jeg skal tenke i bane av tegneserier, er det nok mer strategisk og økonomisk å tenke norsk-oversatte serier. Her kan f.eks. Peter Madsen friste med den nylig samlede Valhall-tegneserien. Nå vil ikke 700 kr strekke til, men det blir en fint startkapital.
Om jeg skulle ha satset på noe hvor pengene strekker til, er Hall of Fame-serien i Donald ideell. Nå tenker jeg nok ikke å samle alle bøkene i serien - det blir fort både for dyrt og for plasskrevende. Derimot har jeg lenge hatt lyst å kjøpe bøkene i serien hvor Don Rosas historier er samlet. Han er jo tross alt en inspirerende forfatter...
Bøker går det også an å kjøpe på Outland, selv om dette faller litt under samme kategori som engelskspråklige tegneserier. LIkevel må jeg innrømme at prak7tutgaver med vakre illustrasjoner av klassikere som Miltons Paradise Lost og Edgar Allan Poes samlede verker hadde tatt seg godt ut i bokhylla, samtidig som det hadde vært underholdende lesing.

Forslag og stemmer mottas med takk.