søndag, juni 29, 2014

Dead Ingar Days: Pause

På grunn av sykdom og påfølgende utmattelse legges bloggen på is inntil videre. I'll be back.

tirsdag, juni 24, 2014

Om jordens største under

Følgende er en andakt/ord-for-dagen jeg ble bedt om å holde på Fjellhaugs jubilantstevne forrige helg.

Alle som er samlet her i dag, er samlet fordi dere en gang har gått på Fjellhaug. At dere har gått her, må også bety at dere en gang ble ferdige her og har vært gjennom en eller annen form for skoleavslutning.

Selv har vi på Fjellhaug akkurat markert at nok et kull er ferdig med sine studier her. Under årets avslutning trakk rektor Jensen inn noen betraktninger fra sin egen avslutning. Vel inspirert av dette har jeg i dag valgt å gjøre noe av det samme.

Jeg vet ikke hvor godt dere husker deres egen skoleavslutning, eller hvor mye dere husker av den. Selv hadde jeg min egen avslutning her for kun to år siden, noe som er ganske kort sammenlignet med en del av dere som er samlet på jubilantstevnet. Likevel er det mange detaljer som er forholdsvis diffuse.

Jeg har likevel bitt meg fast i én detalj fra avslutningen i ettertid. Det er avslutningssalmen, eller nærmere bestemt tittelen på den. Til sist under avslutningen sang vi salmen Guds menighet er jordens største under.

Smak litt på tittelen. Guds menighet er jordens største under. Store ord. En mystisk tittel med et tilsynelatende bakvendt budskap.

Det er ikke til å komme unna at de fleste av dere som gjester oss denne helgen er noe eldre enn meg. Og da er sjansen også stor for at dere vet hva jeg snakker om når jeg nevner verbet "å feile." Vi har en stadig tendens til aldri å være der vi burde være eller være dem vi burde være. Vi kommer til kort, vi svikter, vi unndrar oss, vi skaper sorg i stedet for glede, vi gjør rett og slett ikke det vi burde.

Nettopp en slik gruppe mennesker er det Gud kaller inn til sin kirke og bruker som sitt viktigste redskap til å få Ordet forkynt for menneskene. Nettopp i det ligger underet.

Guds menighet er en samling mennesker som til tross for å være omvendte fremdeles bærer med seg et syndig vesen. At Gud likevel velger å bruke nettopp en slik samling mennesker som det fremste redskap for sitt rike på jord, det er intet mindre enn et under.

Et slikt under er med på å understreke betydningen av at Guds rike nå er kommet. Når Jesus i sin programtale i Markus 1 forkynner: "Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!", er dette med på å understreke mirakelet: Jesus kom ikke bare for å gi oss en himmel å gå til etter døden, men har brakt Guds rike ned til oss, her og nå.

Det er dette som gjør at vi virkelig kan si at Guds menighet er jordens største under. Et under vi håper folk kan få en større forståelse av og undring for under sine år på Fjellhaug, og som til syvende og sist kan inkludere flere i underet.

lørdag, juni 21, 2014

Lørdagsgodt, uke 25

Med VM på tv og Steam-salg på gang mangler det ikke akkurat på ting å finne på om dagene. Godt at det er helg, med andre ord.





Og siden det ikke er alle som liker VM, kan vi kjøre en reprise av en gammel klassiker som kommer med noen forslag om hvordan fotball kan bli morsommere:

torsdag, juni 19, 2014

Watch Dogs

Jeg befinner meg i en spillergarderobe på Chicagos baseballstadion. Foran meg ligger en mann bønnfallende på gulvet. Ansiktet er forslått og blodig, og det er tydelig at det er jeg som har forårsaket disse skadene. På PC-skjermen dukker det opp en instruks: trykk høyre museknapp for å sikte på mannen (som jeg raskt finner ut heter Maurice), og trykk deretter venstre museknapp for å skyte ham.

Problemet er bare at jeg ikke vil skyte Maurice. Jeg forsøker å sikte bort, jeg forsøker å legge bort pistolen, og jeg forsøker å vente på at spillet skal presentere meg for alternative fremgangsmetoder. At pistolen er tom og at dette er noe jeg gjør for å skremme Maurice, vet jeg ikke der og da. Men samme hvor mye jeg forsøker, får jeg ingen alternativ, valg eller muligheter. Og vet du hva? Jeg liker det ikke.

Dette er åpningsscenen på det som skal bli min reise gjennom hackeren Aiden Pierces historie. Dessverre skal det vise seg at åpningsscenen er symptomatisk for resten av spillet.

Med telefonen som våpen
Å si at Watch Dogs er en av årets mest etterlengtede og opphaussede spilltitlene i kalenderåret 2014. Ubisoft, det franskbaserte selskapet som kanskje er mest kjent for Rayman- og Assassin's Creed-seriene, introduserte oss for denne nye tittelen første gang under E3-messen i 2012. Det vi tilsynelatende skulle få var en spillopplevelse satt i en moderne storby, hvor grunnprinsippet var at alt kunne hackes ved hjelp av hovedpersonens smarttelefon. Ikke nok med det, men vi fikk også skimte en storby hvor man gikk inn og ut av bygninger, kjørte over lange avstander og hindret politiet i å følge etter deg - alt uten lastetider.

To år og noen forsinkelser senere ser vi endelig resultatet. Hackeren Aiden Pierce er en våpenfør mann som også virkelig vet å utnytte funksjonalitetene i smarttelefonen sin. Med den herjer han rundt i Chicago og slår ut både gatelys, strømnett, varmtvannsrør, sikringsbokser, datamaskiner, bilalarmer, kameraer og en rekke andre gjenstander. Naturlig nok blir ikke slike talenter bare brukt for å gjøre dydige velgjerninger, noe som skaffer Aiden en ukjent fiende som går hen og tar livet av niesen hans. Ni måneder senere er Aiden en hevndreven mann som har funnet et nytt mål for sine talenter: å finne bakmennene bak angrepet.

Spennende? Man skulle tro det, men Aidens jakt etter hevn er slettes ikke like velkomponert som man skulle ønske. Her faller man i de fleste forutsigbare fellene, og historien får etterhvert litt for mange sidespor til at man klarer å opprettholde interessen til det siste. Bedre blir det ikke av at Ubisofts designteam ikke har lykkes med å skape et godt persongalleri. Hackerdama Claire er så lik Lisbeth Salander at man skulle tro det var lillesøsteren (og Ubisoft tror tydeligvis at ingen gamere har lest eller sett Stieg Larssons Millennium-trilogi). Det er likevel på sin side akseptabelt (om ikke annet kan vi kalle det en hyllest fra Ubisofts side til Stieg Larsson), men verre er det med hovedpersonen Aiden. Her snakker vi om en hevndreven mann som tar rettferdigheten i sine egne hender, herjer rundt i storbyen og leverer ut såkalt rettferdighet der han føler for det. Sa noen Batman-komplekser? Man skulle tro det, men Aidens største issue er at mannen er fullstendig blottet for dybde og har like mye personlighet som en våt sokk. Jeg mister interessen for Aidens hevntokt, mest fordi jeg mister interessen for Aiden.

Stort, pent og åpent?
Men setter vi hovedpersonen til side, er det mye ved Watch Dogs som lover godt ved første øyekast. Vi får et stort bymiljø som virker variert og spennende, og det er et detaljert Chicago vi blir vitne til. Pent ser det også ut til å begynne med. Watch Dogs har i forkant fått mye omtale for maskinvarekravene, og det er ikke uten grunn. Mesteparten av maskinkraften går imidlertid ikke til det rent grafiske, men til å kjøre det åpne bylandskapet så smertefritt som mulig. Dette klarer også Watch Dogs, og det er også imponerende å se hvor effektivt reisen gjennom Chicago faktisk fungerer. Spillet er så å si blottet for lastetider, og gir oss håp for hva vi kan forvente av fremtidige spill som promoterer en åpen verden.

At Chicago er såpass åpen kommer godt med, for byen er spekket av sideoppdrag man kan ta til med om ikke historieoppdragene engasjerer nok. Man kan fort fortape seg i å kjøre rundt i byen på jakt etter den ene eller andre kriminelle handlingen som trenger en handlingens mann som ikke tar hensyn til loven. Noen ganger dukker oppdragene opp på skjermen, og et lett tastetrykk sørger for å vise deg riktig vei til åstedet. Det kan være snakk om gjenger som trenger å dras etter ørene, andre loven-i-egne-hender-typer som behøver at noen distraherer politiet, menneskehandel eller bare at du av ren nysgjerrighet hacker deg inn i uvitende menneskers nettverk og ser hva de holder på med innenfor husets fire vegger.

En fiffig funksjonalitet er hvordan nettilkobling integreres i spillet. Før du vet ordet av det kan andre spillere forstyrre deg i spilløkten din, og vica versa. Det fiffige her er at mens alle ser sin egen avatar som Aiden på sin egen maskin, vil andre spillere se dem som vanlige, sivile forbipasserende på sine maskiner. Ulempen er at innblandingen kan komme på høyst ubeleilige tidspunkt i spillet, men jeg liker tanken.

Derimot blir det verre når man forsøker å tre ned i dybden. Da kommer manglene frem, og de er ikke så rent få. De er ikke utelukkende av teknisk art, men det er disse som uten tvil markerer seg mest.

Få spill som lanseres i dag lanseres uten feil og mangler (dessverre). I Watch Dogs kommer disse til uttrykk i form av gjenstander som forsvinner eller vakter som ser ting de ikke skulle være i stand til å se (f.eks. kan de se svimeslåtte kollegaer gjennom lukkede dører, men ikke gå gjennom disse) og informasjon om forbipasserende som ikke er overensstemmende neste gang man ser på dem. Den grafiske standarden er også svært vekslende, noe som kommer tydeligst til syne når man får se nærbilder av menneskene i spillet - i den ene mellomsekvensen kan hår og ansikter være svært detaljerte og realistiske, mens de i neste mellomsekvens ser ut som noe fra tidlig Playstation 3-alder. Når det så de siste dagene har kommet ut informasjon om at langt bedre grafikk faktisk ligger kodet i systemet og lett kan låses opp, må man spørre seg hva Ubisoft har tenkt på.

Verst og kanskje mest påfallende er imidlertid alle de svarte ansiktene som dukker opp med jevne mellomrom (nei, det var ikke rasistisk ment!). Ofte dukker det opp mennesker som bokstavlig talt er kølsvarte, som om de skulle være dekket av sot. I tillegg blir ansiktene deres konturløse og vanskelige å skille fra hverandre. En kjapp tur innom internett viser at jeg slettes ikke er alene om disse problemene, og verst er det da for PC-eiere.

Det som til å begynne med virker som et åpent og variert landskap vil også etterhvert vise seg å være mindre så enn først antatt. Det er grenser for hvor mange ganger det er gøy med ovenfornevnte sideoppdrag, og i motsetning til andre spill med åpen arkitektur savner jeg aktiviteter som er der bare for moro skyld. Å ikke trekke paralleller til kongen over alle åpen verden-spill, nemlig fjorårets Grand Theft Auto V, blir nærmest umulig. Ikke bare fordi sistnevnte tilbyr et langt større landskap, men fordi utviklerne i Rockstar vet å integrere småaktiviteter som golf i GTA V bare fordi det er moro.

Greit nok, jeg kan spille sjakk med en fyr på en kafé i Watch Dogs. Men når jeg har knekt de åtte sjakkutfordringene han presenterer meg for, er det ikke mer moro å hente der.

Noe som også er merkbart for spillopplevelsen er bilfysikken. Beklageligvis er elendig det eneste veldekkende ordet her. Til å være et spill som ofte krever at du suser avgårde fra både politi og forskjellige kriminelle, har Ubisoft rett og slett gjort en slett jobb med å lage en bilfysikk som oppleves naturlig, god og stabil. Det er rett og slett unødvendig vanskelig å kjøre bil i Watch Dogs sammenlignet med andre lignende spill, og med tanke på all bilkjøringen man legger ned i spillet er dette bare ikke holdbart. Hvorfor de her ikke har hentet inn krefter fra folk som har arbeidet med titler som Driver-spillene eller andre bilspill Ubisoft har på sin CV fremstår som uforståelig.

Frarøvet frihet
Hva så med tematikken i spillet? Hva skjer med budskapet om at vi i vår tid har ofret både frihet og personvern i bytte mot konstant tilkobling, konstant informasjonstilgang og teknologiske løsninger for de minste problemer? Det er unektelig en spennende tematikk, ikke minst med tanke på hvordan vi fremdeles lever i kjølvannet av Edward Snowden-avsløringene.

Det er spennende å spille Watch Dogs, og det er definitivt elementer både ved historie og spillmekanikker som kan få en til å tenke. Det er likevel med en viss skuffelse jeg ser tilbake på spillopplevelsen og føler at Ubisoft bare har skrapt ved overflaten. Hva blir konsekvensene av informasjonsflyten? Hva har man fått, hva har man ofret? Hvordan skal vi håndtere fremtiden? Er overordnede myndigheters handlinger i informasjonssamfunnets alder utelukkende onde, og er handlingene til skikkelser som Aiden utelukkende gode? Når skal privatlivets fred trumfe behovet for å sikre rikets sikkerhet? Igjen: det skrapes, men det stikker sjelden dypt, og Watch Dogs får meg aldri i nærheten av å tenke, spekulere og filosofere like mye som f.eks. Deus Ex: Human Revolution over spillets tematikk. Godt nok for noen, men ikke for meg...

Mangelen på hvilke uante konsekvenser dette kan få gjenspeiles til en viss grad også i spillmekanikken. Med smarttelefonen sin er Aiden i stand til å hacke det meste, og for å knerte fiender kan han både sprenge sikringsskap, sette i gang nedtellingsmekanismer på eksplosiver og lignende. Likevel føles det hele svært ofte som et løp fra det ene sikkerhetskameraet til det andre, hvor man så utløser det som måtte være tilgjengelig av elementer. Frihetsfølelsen uteblir, og å spille gjennom Watch Dogs uten å knerte en eneste fiende er umulig, uansett hvor hardt man måtte prøve. Man skulle tro at Aidens vidundertelefon kunne gi ham noen ikke-dødelige alternativ også, men tydeligvis er dette en mann som ikke tar høyde for verdien av et menneskeliv, uavhengig av informasjonen han måtte få opp om dem på telefonen sin. Den frie rammen skjuler dessverre altfor ofte en bundet opplevelse, og igjen er det merkelig at Ubisoft ikke henter inn flere elementer fra andre spillserier de selv har rettighetene til (i dette tilfelle sikter jeg til Splinter Cell-serien).

Vokt deg for hunden!
Watch Dogs kunne vært så mye mer. Det kunne presentert oss for en storby med uante muligheter. Det kunne presentert oss for et alvorlig budskap. Det kunne dessuten gitt oss en aldri så liten dose refleksjon, dybde og ettertanke, ikke minst hva hovedpersonens handlinger angår. Dessverre ender Ubisoft bare med å skrape på overflaten. Når man så i tillegg tar med varierende grafisk ytelse, en litt handlingsfattig by sammenlignet med konkurrerende spillserier og en rekke med bugs, kan jeg ikke konstatere annet enn at Watch Dogs er en skuffelse. En til tider underholdende skuffelse. Men en skuffelse okke som.

Score: 6/10

PC-versjonen er testet, med alt på maks ytelse. Ingen modifikasjoner er benyttet.

lørdag, juni 14, 2014

Lørdagsgodt, uke 24

E3-uka er over, og det er nok en gang lørdag. Da slapper vi av med noen videoklipp.

Det er VM, og da innleder vi med en japansk fotball-/nudelreklame. Resten av videoene fortsetter i klassisk bloggespor.





torsdag, juni 12, 2014

Om E3 og damenes fravær

E3-messen, en av de desidert største hendelsene i spillbransjen, avsluttes i skrivende stund, eller i det minste om noen timer. I god tradisjon har vi i forkant av messen fått store pressekonferanser fra Microsoft (godt hjulpet av EA), Sony, Ubisoft og Nintendo.

Vi har fått presentert mye bra stoff. Mange gode spill i vente. Noen spill har vi visst mye om på forhånd. Noen spill var fullstendig nye og ukjente (mine personlige nyhetsfavoritter: Splattoon, Abzû og Scalebound). Noen nyheter er helt nye spill uten noen forgjengere, mens andre følger opp i kjente spor.

Det er likevel noe ved årets E3-messe som skurrer.

Årets E3 var veldig maskulint.


Ut ifra det jeg kan komme på i farten, kommer jeg ikke på stort mer enn åtte-ni kvinnelige ansikt fra de store pressekonferansene: Faith (Mirror's Edge 2), Lara Croft (Rise of the Tomb Raider), Bayonetta (Bayonetta 2), Palutena (Super Smash Bros.), en av frontfigurene for indietittelen Splatoon til Wii U, introduksjonen av Zelda og Midna i Hyrule Warriors, og et par hoverpersoner i Dragon Age: Inquisition (man kan også telle med Ellie fra The Last of Us, men der snakker vi tross alt om et spill som ble annonsert i 2011 og lansert i fjor). Av disse har vi på forhånd hatt kjennskap til Lara Croft, Faith og Bayonetta, mens de kvinnelige figurene i Dragon Age ikke kommer som noen overraskelse.

Utover disse syv-åtte kommer jeg vel knapt på et kvinnelig ansikt gjennom hele E3. Ingen nye heltinner (med unntak av Splatoon-figuren). Ingen på podiet for de store selskapene. Kun et par kvinnelige ansikt å se under sniktittene fra utviklerne (i farten kommer jeg strengt tatt bare på et par ansikter hos DICE under presentasjonen av Mirror's Edge og Star Wars: Battlefront). Det kan jo selvsagt tenkes at jeg i farten glemmer noen, men jeg tror likevel jeg har belegg for å påstå at det tegner seg opp et mønster her...

Bedre blir det ikke av at store selskaper som Ubisoft går hen og kutter kvinnelige hovedrollefigurer i spill som Assassin's Creed: Unity og Far Cry 4, og begrunner dette med at det blir for mye arbeid.

Det skal sies: E3 er langt på vei en messe preget av den vestlige spillbransjens interessefelt. Vestlige spillere har alltid lent mest mot tradisjonelle sport-, action- og skytespill. I så måte innfrir årets E3 til fansen. Men helhetlig sett burde E3 gitt oss langt mer, ikke minst med tanke på hvor ofte kvinners rolle i spillmediet og spillbransjen har vært tematisert de senere årene.

Paradoksalt nok er det underdog Nintendo som hadde flest antall kvinnelige ansikt under sin konferanse (vel å merke med en liten dose fan service under presentasjonen av Palutena). Selskapet som gjerne blir beskyldt for å være for lite frempå og visjonære kommer i denne sammenhengen best ut, men det skyldes i all hovedsak fordi de andre ligger såpass langt bak.

Alt i alt har jeg sett mye bra under årets E3, og jeg er ikke i tvil om at vi har mange gode spill i vente i 2014 og 2015. Likevel viser årets E3 at bransjen fremdeles har langt igjen å gå. Vi behøver flere heltinner som kan appellere til flere spillere enn de triggerhappy gutta, og gjerne heltinner som viser at man verken behøver å være totalt hjelpeløs eller sparke rumpe for å fortjene en plass i spillbransjen. Vi behøver flere Zoë, April, Ellie, Alyx, Jodie, og Jade-skikkelser (hvor ble det av Beyond Good & Evil 2 for svingende, Ubisoft?!). Vi behøver mer enn muskuløse soldater med kortbarbert hår, solbriller og body armor.

Det er først når bransjen klarer å omfavne bredden av publikum og tematikk at man for alvor kan begynne å snakke om spill som et seriøst medium...

mandag, juni 09, 2014

Om Donald Ducks 80-årsdag

Da jeg var liten gutt i Japan, leste jeg en gang en Donald-historie (av ingen ringere enn Don Rosa, selvfølgelig) om Donalds 60-årsdag. "Hva, er Donald 60 år?" tenkte jeg den gang.

Nå, tjue år senere, har hele verdens favorittand blitt hele 80 år. Overraskelsesmomentet har bare blitt større, for nå må jeg legge til "Hva, er det 20 år siden jeg var guttunge og leste historien om 60-årsjubileet?" Fortvilelsen over min egen alderdom melder seg...

Uansett, 9. juni 1934 gjorde Donald Duck sin verdensdebut i filmen The Wise Little Hen. Her er han en lat andrik som ikke bare forsøker å leke seg gjennom livet uten å ta ansvar, han er også medlem i latmannsklubben Hvil i fred. Siden den gang har ansvarsfølelsen hans blitt noe større - det skulle da bare mangle med både kjæreste og tre nevøer å ta seg av/imponere - men latskapen og behovet for ikke å gjøre mer enn nødvendig er vel en evne vi kan si består.

I Norge feires Donalds jubileum med brask og bram, og det skulle da bare mangle. Ingen tegneseriefigur kan skimte med samme popularitet på tvers av aldersgrupper som Donald. Dette er imidlertid ikke tilfelle i resten av verden. Med unntak av de nordiske land og Nederland er det Mikke Mus som er den dominerende Disney-figuren verden over, og Donald havner i skyggen. Hvorfor det har blitt slik, kan man jo bare spørre seg om. En av hovedgrunnene har selvfølgelig å gjøre med at bladet Donald Duck & Co (og dens nordiske ekvivalenter) har vært i kontinuerlig salg siden 1948. Tilsvarende publikasjoner finnes for eksempel ikke i USA, selv ikke for Mikke Mus.

Men fremdeles melder spørsmålet seg: hvorfor Donald og ikke Mikke? Med fare for å bedrive dype sosialpolitiske analyser, tror jeg det også har noe å gjøre med etterkrigstidens Norge og Donalds sinnelag. Donald er arbeideren som blir utnyttet av sin rike, kapitalistiske onkel. Han er en av gutta-på-gølvet som må slite for føden. Han er rett og slett arbeiderklasse(m)anden. Og fordi han er streberen som må jobbe hardt for å sikre mat på bordet, makter vi å tilgi hans mer late og hissige sider - noen feil må han jo få lov å ha. Donald er rett og slett litt som oss, i motsetning til den mer pyntelige, vellykkede Mikke.

Donald er en and som er verdt å feire. De fleste av oss har et forhold til ham, og noen av oss har en hel barndom definert av ham og hans nærmeste. Noen av oss har til og med lært en hel del av Donald (historie- og geografiinformasjonen i Donald skal man ikke alltid kimse av). Dermed er det bare å ta av seg hatten i dag og ønske Norges største (m)and til lykke med 80-årsdagen.

lørdag, juni 07, 2014

Lørdagsgodt, uke 23

Fjellhaug-eksamenene er nå overstått, noe som betyr at arbeidsmengden på jobb roer seg noe i et par dager fremover. Da kan man nyte helg med god samvittighet.

Denne helgen er det feiring av mine foreldre som gjelder, snarere deres 60+60-årsdag. Det er duket for stort kalas og hele pakken, så det koser vi oss med.

Litt videoer for alle dere som ikke skal på bursdagsfest. God helg!







onsdag, juni 04, 2014

Om en ny fantasy-oversettelse

I fjor høst kunne jeg melde at den første boka i Vingefjærsagaen så dagens lys i Norge, med undertegnede som oversetter. Men som sjangerentusiaster gjerne vet, kommer en fantasybok sjelden alene. Faktisk er det hele fire bøker i Vingefjærsagaen av Andrew Peterson, med den fjerde for tiden under ferdigstilling fra forfatterens side.

Denne uka kan også norske lesere fortsette ferden i Herrerwi, den lekne verdenen hvor Vingefjærsagaen finner sted. På mandag ble Flukten mot nord lansert, i god tid før sommerferien. Og som ikke det var nok, er prisen på den første boka i serien nå redusert. Og på toppen av det hele kan vi også melde at begge bøkene er nær lansering i e-bokformat. Første bok i serien lanseres som e-bok i løpet av måneden, mens Flukten mot nord lanseres over sommeren.

Plukk gjerne opp bøkene og les. I utgangspunktet retter bøkene seg mot 12-16-årssegmentet, men selv har jeg hatt det mye moro både med å lese og oversette bøkene, så det er absolutt grunnlag for at også eldre lesere vil kose seg.

PS: Bøkene er tilgjengelige hos de fleste bokhandlere.