mandag, november 30, 2015

Om dataspilling, mobbekultur og regelverk


På fredag ble jeg oppringt av avisa Vårt Land. De ville ha min mening om noe. Det viste seg at det var snakk om dataspill. Nærmere bestemt gjaldt det en sak i Sverige hvor e-sportarrangører går sammen om et regelverk som gir noen bestemmelser for oppførsel og språkbruk i e-sportsammenheng.

Artikkelen kan dere lese her.

lørdag, november 28, 2015

Lørdagsgodt, uke 48

Neste uke begynner vinterkaoset for alvor. Da går vi inn i eksamensperioden på Fjellhaug, og det betyr tre travle uker for meg. Så før det må det slappes av.

Her er litt YouTube-snacks som kan tjene til avslapning. God helg!







fredag, november 27, 2015

Tidligere generasjoners perler: Golden Sun

I Gamereactor kjører vi med jevne mellomrom artikkelserien Tidligere generasjoners perler, der vi presenterer en spillperle fra en tidligere konsollgenerasjon. Denne gangen går turen tilbake til 2001 (eller 2002 for Europas del) og Game Boy Advance-spillet Golden Sun.

Artikkelen kan du lese her.

torsdag, november 26, 2015

Om bakoverkompatibilitet

Vet du hva bakoverkompatibilitet er? Kort forklart er dette når en enhet som spiller av et nytt format også takler det gamle formatet. Som eksempel kan en tenke på hvordan en DVD-spiller kan lese CD-plater, hvordan blu-rayspillere takler DVD-filmer, eller at du kan spille Gamecube-spill på Nintendo Wii.

Bakoverkompatibilitet har blitt en het potet igjen i spillbransjen dette året, og det er nå skrevet to artikler/kommertarer/kronikker på Gamereactor om dette. Jeg har skrevet en av dem, og den kan du lese her.

søndag, november 22, 2015

Dreamfall Chapters, hvor er du?

I skrivende stund viser kalenderen min 22. november 2015. Det vil si at det er ganske nøyaktig ett år, én måned og én dag siden vi fikk første episode av det lenge etterlengtede spillet Dreamfall Chapters (eller Drømmefall Kapitler, om du vil). Spillet er oppfølgeren til det norske spillet Dreamfall: The Longest Journey, som igjen var oppfølgeren til tidenes beste norske spill, The Longest Journey (ingen konkurranse der).

Utviklerne i Red Thread Games valgte å satse på episodeformatet når de skulle lansere Dreamfall Chapters, derav også navnet. Det er i og for seg et helt legitimt valg, selv om jeg personlig begynner å bli sånn smålig lei av episodebaserte spill som kommer ut gradvis. Og Dreamfall Chapters understreker noe av problemet mitt med formatet.

I skrivende stund er det ikke bare over ett år siden første episode av spillet ble lansert, noe som er lang nok tid i seg selv. Det er også nesten fem måneder siden forrige episode ble lansert. Siden den gang har vi ikke hørt noe om seriens fremtid. Ingen hint om neste episode. Ingen detaljer om et lanseringsvindu. Ingen bilder. Kort sagt: Ingenting.

En så lang periode uten nyheter om et spill som er i lanseringsmodus er selvsagt bekymringsverdig. Har Red Thread Games mistet piffen? Sliter de med å få spillet til å fungere? Er de tomme for penger?

Det heter at "intet nytt er godt nytt," men i dette tilfellet vet jeg ikke om det er tilfelle. Jeg vil gjerne fortsette å spille meg gjennom historien (spillets svakheter til tross), og jeg vil helst spille det mens jeg fortsatt har resten av historien friskt i minne.

fredag, november 20, 2015

Game of Thrones - Episode 6: The Ice Dragon

Så er reisen omsider slutt. Den begynte sånn smått i fjor, men det er først og fremst gjennom 2015 at vi har fulgt Forrester-familiens kamp for å overleve i det ellers så brutale Game of Thrones-universet.

Sjette og siste episode ble lansert denne uka, og min anmeldelse av episoden kan du lese på Gamereactor her.

Score: 7/10

onsdag, november 18, 2015

Life Is Strange

Life Is Strange har vært en av årets store snakkiser i spillmiljøet. Ikke helt uten grunn, for konseptet er så absolutt interessant, og de første trailerne som dukket opp til spillet i fjor vekket i det minste min nysgjerrighet. Nå, mot slutten av året, har det episodebaserte spillet endelig kommet i havn, og følelsene en sitter igjen med er noe blandet.

Life Is Strange er utviklet av det franske studioet Dontnod, som debuterte i 2013 med spillet Remember Me. Sistnevnte var et spennende spill med mye potensiale, men som dessverre druknet i stive spillmekanikker og en upolert følelse. Men et av kjerneelementene fra Remember Me ser ut til å ha overlevd overgangen til episodeformatet i Life Is Strange. I Remember Me skulle man tre inn i folks minner, før man kunne spole seg frem og tilbake i dem for å redigere dem og dermed påvirke "ofrenes" hukommelse av begivenhetene. Dersom man setter seg ned med Life Is Strange, vil man se at konseptet lever videre i et redigert format, denne gangen kombinert med saftige mengder av sommerfugleffekten.


Spillet tar oss med til Arcadia Bay i Oregon, hvor vi følger den videregående fotografeleven Max Caulfield. Etter mange år borte fra barndomsbyen har hun endelig vendt tilbake for å gå på Blackwell Academy, en av skolene i landet kjent for å avle store fotografer. Skolehverdagen er selvfølgelig ikke uten dramatikk, og i Max' tilfelle begynner det hele med en drøm om en destruktiv storm. Snart oppleves hele hverdagen som en storm for Max, og ikke uten grunn. Under et friminutt blir hun vitne til et skytedrama på skolen, og oppdager plutselig at hun har evnen til å reversere tiden.

Evnen til å reversere tid kommer snart til nytte. Max plukker opp igjen kontakten med sin gamle barndomsvenninne Chloe, som etter farens død og Max' flytting fra Arcadia Bay har blitt en ordentlig rebelsk tenåring. Chloe er på leting etter sin venninne Rachel, som har forsvunnet på mystisk vis fra Arcadia Bay. Sammen må Max og Chloe lete etter Rachel, komme til bunns i Max' visjon om en ødeleggende storm, og løse alt annet av mysterier som ser ut til å holde Arcadia Bay og Blackwell Academy i sitt mystiske grep.


Life Is Strange har fått mye skryt i løpet av utgivelsesperioden. Jeg har på min side tidligere skrevet om tre av problemene som preger spillet. Uten å gå inn i detalj på de tre punktene igjen, kan jeg kjapt oppsummere at problemene i hovedsak gjelder tempoet i spillet, en historie som mangler de store overraskelsene, klisjeer hva gjelder rollefigurene, og et persongalleri som blir irriterende. Sistnevnte er det klart mest avgjørende for spillerens opplevelse av Life Is Strange

Dersom du har lett for å identifisere deg med angstfylte tenåringsdrama med hovedpersoner som oser av usikkerhet knyttet til sin egenverdi, evner, seksualitet, plass i verden og vennekrets, eller rollefigurer som fremstår som aggressive og fulle av daddy- og abandonment issues, vil Life Is Strange være lettere å svelge. Kan hende vil spillet til og med oppleves forfriskende. Dersom du på den andre siden er en som lett lar deg irritere når rollefigurene blir sine egne verste fiender, bare kludrer det til for seg selv og tenåringsdramatikken blir for stor, vil Life Is Strange fort bli en kjedelig affære.

Life Is Strange har noen øyeblikk som krever din fulle oppmerksomhet og konsentrasjon, men de er få. Det meste av spillet handler om å føre samtaler, spole tiden tilbake og gjennomføre samtalene på nytt, men denne gangen med et potensielt nytt utfall basert på det du vet etter å ha spolt tiden tilbake. Dette åpner for et vell av valgmuligheter, men dessverre makter spillet aldri å engasjere. Detektivarbeidet i beste Nancy Drew-stil blir heller aldri noe særlig utfordrende, snarere tvert imot. Det er greit at et spill som dette satser de store kortene på historien, men faren ved det er at spillet fort blir kjedelig hvis historien ikke appellerer.

Hva grafikk og musikk angår, er det ikke så mye å si. Musikken legger seg på samme såre tone som resten av spillet, og det meste av musikken blir myk gitarmusikk i beste Thomas Dybdal-stil. Igjen, det blir for mye av det gode. Stemmeskuespillet lever derimot opp til forventningene, og det er ingen tvil om at rollefigurene kommer til live gjennom stemmene på en måte som føles korrekt og troverdig. Det grafiske stilarten i spillet kan man leve godt med, men ansiktsanimasjonene er livløse og dårlige. Man kan dessuten glemme alt som heter leppesynkronisering.


Life Is Strange vil bli mottatt på ett av to vis fra den som spiller. Enten vil man falle head over heels for spillet, og genierklære spillet mens man utbryter hvor godt spillet snakker til en og treffer en nerve. Eller man vil riste frustrert over hodet på spillets ujevne tempo, klisjeer og et persongalleri som virkelig ikke virker å bruke det de har i tenkeboksen. Dontnod skal igjen ha ros for et godt forsøk, men en litt mindre heldig gjennomføring.

Score: 6/10

Testet på PC. Skjermbildene er tatt selv.

tirsdag, november 17, 2015

Om Cloud Strife, Super Smash Bros. og mulig symbolverdi

Forrige torsdag var Nintendo på plass med sin første Nintendo Direct-sending siden tidligere Nintendo-sjef Satoru Iwatas død. Selv om nyheter fra selskapet i øst alltid er kjærkomment, var det ingen store nyheter å spore i sendingen. HD-utgaven av The Legend of Zelda: Twilight Princess har blitt antydet en stund tidligere, og resten av presentasjonen handlet først og fremst om lanseringsdatoer på kommende spill vi allerede har ventet en stund på.

Videopresentasjonen ble imidlertid avsluttet med en liten DLC-nyhet: Cloud Strife, hovedpersonen fra Final Fantasy VII og et av de mest ikoniske fjesene i spillbransjen, kommer som spillbar figur til Super Smash Bros. til 3DS og Wii U.

Fanskaren jubler, og skeptikerne himler med øynene og mumler ord som "melking". Det er helt forventede reaksjoner. Men at Cloud nå entrer en Nintendo-konsoll som spillbar figur har ikke så rent liten symbolverdi.

Merk: Cloud har vært spillbar figur i Theatrhythm-spillene til 3DS, men ettersom han her holder selskap med mange andre FF-figurer legger jeg de to knallgode spillene til side for øyeblikket.

Det høres kanskje merkelig ut for dagens generasjon, men på et tidspunkt var Final Fantasy og Nintendo to uadskillelige merkevarer. Final Fantasy gjorde sitt inntog på Nintendo Entertainment System (NES), og hele fem oppfølgere skulle følge. Alle de seks første Final Fantasy-titlene var eksklusive til Nintendos konsoller, og samarbeidet mellom Square og Nintendo var tett.

Så, på midten av 90-tallet, begynte det å rakne. Nintendos samarbeidsprosjekt med Sony om å skape en CD-driver til Super Nintendo raknet. Sony gikk sin egen vei og fortsatte arbeidet med patentet, noe som resulterte i den første PlayStation-konsollen. Nintendo ville tviholde på spillkassetten, som hadde sikret dem suksess i over ti år og som de mente hadde sine fordeler over CD-ROM. Square hadde begynt å arbeide med det syvende Final Fantasy-spillet til Nintendo 64, men CD-ROM-konsollene ville gi dem helt klare fordeler med tanke på spillstørrelse og produksjonskostnader.

Kort oppsummert: Square brøt sitt årelange samarbeid med Nintendo, og Final Fantasy gikk til den nye konkurrenten Sony. Resten er spillhistorie. Final Fantasy VII solgte totalt over 9 millioner eksemplar, og ble selve symbolet på den nye JRPG-giganten som utgjorde PlayStation.

Det skulle ta lang, lang tid før Final Fantasy vendte tilbake til en Nintendo-konsoll. Det skjedde først i 2003, da Final Fantasy Crystal Chronicles dukket opp til Nintendo Gamecube. Da var det gått ni år siden Final Fantasy VI ble lansert til SNES.

At Cloud nå dukker opp i en profilert Nintendo-tittel trenger ikke bety noe annet enn at både Nintendo og Square Enix vil melke oss for penger. Samtidig er det litt symbolsk at spillhelten som ble selve symbolet på hva Nintendon't på 90-tallet nå skal kjempe mot Nintendos beste og verste. Tidene skifter, gamle sår leges, og konsolleksklusivitet er ikke lenger hva det engang var. Og godt er det.

lørdag, november 14, 2015

Lørdagsgodt, uke 46

Helgefreden senker seg i midten av november, og det betyr en kikk på YouTube for å se om vi finner noe moro. Det viser at det fant vi også denne gangen, og denne uka holder vi oss i det musikalske hjørnet.

God helg!



onsdag, november 11, 2015

SpillExpo 2015: Pluss og minus

Teksten ble opprinnelig publisert på min Gamereactor-blogg lørdag.
I år ble det bare en fredagstur på meg til SpillExpo. Programmet tillater ganske enkelt ikke annet. Det er uansett helt greit. Lørdagen pleier det uansett å være stappfullt med folk på SpillExpo, og søndagene er jeg generelt opptatt.
La oss ta det elementære først: SpillExpo er en årlig messe som foregår i Lillestrøm, og som har funnet sted hvert år fra 2012 og utover. SpillExpo er ment å være et møtested for alt som har med spill å gjøre for oss her i Norge, og har bare blitt større og større for hvert år. Det var også tilfelle i år, da messen nå befinner seg i en annen ende av messehallen i Lillestrøm enn tidligere. Den slags kan vi like. Spillmiljøet i Norge trenger dette.
Som messer flest er det mye som kan sies om SpillExpo. Noe er pluss og noe er minus. Her følger en liten stemningsrapport fra gårsdagens tur.
Pluss:
  • Stort. Årets messe er større enn noen gang, og det er moro å se at en norsk spillmesse vokser på denne måten. Det er også moro å se at tilstrømningen av mennesker også bare ser ut til å bli større og større fra år til år. Spill er i stadig vekst som medium, og dette ser også ut til å gå på tvers av sosiale grupperinger. De yngre er fortsatt i flertall (skal vi tro fredagen), men det er jammen meg vanlig å se folk oppi åra også på SpillExpo. Det kan vi like.
  • E-sport. Mens vi snakker om at spillbransjen bare blir større, så er e-sport i vinden som aldri før. Dette tar SpillExpo på alvor, og mulighetene for å delta og bevitne e-sportarrangement er større enn noen gang. Komplett.no-standen kjører stadig vekk turneringer i det ene og det andre, Retroland kjører blant annet turnerninger i Super Smash Bros. Melee, og Telenorligaen er selvfølgelig på plass. Vil man oppleve e-sport live, er SpillExpo absolutt et sted å besøke.
  • Foredrag. Som vanlig er det flere foredrag og presentasjoner man kan få med seg på SpillExpo. Her finner man foredrag fra norske utviklere, folkehøgskolerepresentanter med linjer som er relevante for messens deltakere, Spill er sunt, YouTube-ere og mange flere. Sjekk ut programmet for foredrag når du besøker SpillExpo. Det er mulig du finner noe som frister akkurat deg.
  • Masse å handle. Besøker du messen etter fredag, er det nok ingenting igjen å handle. Jeg har nemlig hamstret alt. Neida. Den slags økonomi har jeg dessverre ikke. Men det skulle jeg absolutt ønske, for i år var utvalget av salgsboder langt bedre enn tidligere år. Her er det både retro, nyere hardware, cosplaymateriale, merchandise og alt annet en vaskeekte geek kan drømme om. Men ikke kjøp noe den første plassen du kommer over det, for prisene kan variere kraftig. Svært kraftig. Så kraftig at noen av dem burde få smekk på fingeren for overprising når naboen tilbyr det samme til halv pris.

Minus:
  • Føles fortsatt litt tomt. Det er mye tomrom på SpillExpo, og det har det også alltid vært. Joda, man må innfri noen krav til brannsikkerhet og den slags, men det er ofte så mye ledig plass på SpillExpo. Resultatet blir ofte at selve messeområdet føles litt tomt, og at man tenker at her kunne det vært plass til flere.
  • Lite spillnyheter. Her er messens klart største ankepunkt i min bok. Nyhetene er overraskende få på messen, og de aller fleste spillene man kan prøve på messegulvet er spill som allerede er lansert eller som har velfungerende betaversjoner ute. Star Wars Battlefront, Street Fighter V, Halo 5 og Destiny: The Taken King er vel og bra det, men hvor er nyhetene? Hvor er sniktittene på spill som fortsatt ikke er lanserte? Hvor er betaene vi ikke har prøvd så langt? Fra de store utviklerne er det overraskende lite av den slags (i farten kommer jeg bare på Dark Souls III), og det skuffer.
  • Få indie-aktører. Skal man ha nyheter, er nok indie-seksjonen det beste stedet å gå. Likevel savnet jeg flere aktører. Men de som er der, virker absolutt spennende. Spill som Klang og Degrees of Seperation virker absolutt interessante, og etter å ha utsatt spillet igjen og igjen kan D-Pad Studio endelig presentere en spillbar demo av Owlboy. Ta gjerne turen innom indie-seksjonen på SpillExpo, men ikke forvent de helt store overraskelsene.
  • Nintendo og Blizzard, hvor er dere? Setningen sier seg selv. Greit nok at Nintendo har den svakeste line-up på flere år denne høsten, men ved å la være å delta på SpillExpo er det som å komme med sin egen fallitterklæring. Messen er full av barnefamilier, og retro-sjappene viser at Nintendo-fansen så absolutt er til stede på messen. SpillExpo kunne vært en gyllen anledning til å vise frem Super Mario Maker og The Legend of Zelda: Tri Force Heroes, men de lar altså være. Svakt. En annen stor aktør jeg også savnet var Blizzard, som for tiden stiller med den ene gode tittelen etter den andre. Star Craft II-utvidelsen Legacy of the Void er like rundt hjørnet, Hearthstone er fortsatt moro å spille, og Overwatch er nå i beta. For ikke å snakke om at vi i går fikk den første traileren til Warcraft-filmen. Blizzard, dere er savnet.
  • Mat og drikke Det er dyrt å gå på messe. Det behøver ikke å bli dyrere bare fordi man er sulten eller tørst. Dessuten er utvalget skralt. Dette er et årlig problem, og noe som bør løses til neste år.

tirsdag, november 10, 2015

Overwatch (inntrykk fra beta)

Blizzard, spillstudioet som kanskjer er aller mest kjent for fenomenet og evighetssuksessen World of Warcraft, har endelig gitt brukere verden over tilgang på betaversjonen av deres neste kommende storspill, Overwatch. Dette er et spill det absolutt bør følges med på i løpet av 2016, og det er det flere grunner til.

For det første snakker vi om Blizzards første nye IP på nesten tjue år. Så å si alle andre spill Blizzard har gitt ut siden midten av 90-tallet har vært knyttet til en serie de allerede har etablert: Starcraft, Warcraft eller Diablo. Det at Blizzard nå introduserer noe helt nytt, er et trendskifte i så måte. Og det gir også nye spillere som ikke har dypere kjennskap til noe Blizzard-lore muligheten til å tre inn i et nytt og spennende spill.

For det andre lukter jeg at Overwatch kan bli det neste store e-sportspillet. Her har du et førstepersons skytespill med seks mot seks spillere i beste Team Fortress 2-stil. Tempoet er høyt, variasjonen av helter man kan styre er stor, og å finne en helt du mestrer er avgjørende for din innsats i spillet. Det Overwatch også gjør som vil være uunnværlig i en e-sportsammenheng, er at spillet advarer laget ditt før kampen begynner dersom dere mangler en spesifikk type enhet. Det kan være avgjørende for et lag å ha med en god support-figur eller en tank, og at spillet tipser laget ditt om dette kan være vital informasjon i en e-sportsammenheng.

Men det beste er at innsatsen din gjennom spillets gang kan bli trukket frem når kampen er slutt. Et av Overwatchs beste element er nemlig anbefalings-systemet som dukker opp når kampen er slutt. Her trekkes opptil fire spillere frem, som hver har utmerket seg på hvert sitt område i løpet av kampen (flest kills, mest skade blokkert, beste støttespiller etc.). Alle som har deltatt i kampen får dermed muligheten til å "stemme opp" en av disse fire spillerne, som et slags virtuelt "Godt gjort!"-klapp på skulderen. Det er utrolig tilfredsstillende.

Men den tredje og viktigste grunnen til at Overwatch er et spill å følge med på, er at det bare er skamgøy. Spillet er lett tilgjengelig, uavhengig av om man har spilt mange lignende spill tidligere eller ikke (jeg har ikke mye erfaring med denne typen spill, så jeg hører til sistnevnte gruppe). Den grafiske stilarten er festlig å se på, og gir det hele et useriøst og samtidig underholdende preg. Hver av heltene man kan styre i spillet har sitt sett med våpen og egenskaper, og finner du først en helt som passer din spillestil kan du gjøre all verdens forskjell. Her handler det også litt om å finne ut hvilken gruppe helter du bør satse på, da alle heltene deles inn i fire kategorier: Angrep, forsvar, tank og støtte. I mitt tilfelle løsnet det markant da jeg begynte å spille som Winston, en forsker-gorilla i tank-kategorien som likevel har en viss fart og smidighet (og ikke minst en heidundrande berserk-modus). Og har man da først kommet inn i det, skal det godt gjøres å legge spillet fra seg igjen.

Overwatch har fortsatt noen viktige punkter som må fikses før spillet lanseres. Spillet kaster deg ut av spillet noen ganger, noe som selvsagt er frustrerende, og balansen mellom de forskjellige heltene bør absolutt vektlegges i mye større grad fremover enn det som er tilfellet så langt. Men klarer Blizzard å ordne dette, kan Overwatch lett bli den store snakkisen i 2016. At spillet kommer til PS4 og XBO i tillegg til PC vil ikke akkurat gjøre spillet noe mindre populært.

lørdag, november 07, 2015

Lørdagsgodt, uke 45

Denne helga går SpillExpo av stabelen i Lillestrøm. SpillExpo er en av Norges største spillmesser, om ikke den største, og er et yndet sted for folk med spillinteresse å stikke innom dersom de har anledning. Jeg var selv innom i går, og en stemningsrapport derifra kommer i løpet av helga.

Denne uka har det også vært noe å finne på YouTube. Her følger noen smakebiter. God helg!





onsdag, november 04, 2015

Chibi-Robo! Zip Lash

Anmeldertilværelsen går sin vante gang. Denne gangen har jeg forsøkt meg på Chibi-Robo! Zip Lash, som markerer et comeback for en av Nintendos mindre kjente helter.

Anmeldelsen kan dere lese her.

Score: 5/10