tirsdag, oktober 31, 2017

Leia, Princess of Alderaan

Leia. Vi kjenner henne som leder, prinsesse, politiker og general. Men hvem var hun før alt dette? Hvem var Leia Organa før vi møter henne i starten av Star Wars Episode IV: A New Hope?

Dette er noen av utgangspunktet for ungdomsromanen Leia, Princess of Alderaan, en av de nyeste tilskuddene i Star Wars-biblioteket. Forfatteren Claudia Gray har tidligere utmerket seg med to glimrende Star Wars-bøker, Lost Stars og Bloodline, hvor sistnevnte også har Leia i hovedrollen, skjønt da som politiker noen år før The Force Awakens. Gray har vist at hun har et solid grep om Star Wars-universet i sine tidligere bøker, og har også demonstrert en forståelse av rollefiguren Leia i Bloodline.

Denne gangen møter vi derimot Leia i den andre enden av tidsskalaen. Gray tar oss denne gangen med til en ung 16 år gammel prinsesse, som ennå har til gode å sende soldater ut i krigen, gi harde ordre og se mennesker ofre livet i kampen for frihet og i troen på hennes lederskap. Kjernen av Leia slik vi kjenner henne - tøff, viljesterk, bestemt, og med en hard men god kjerne - er fortsatt umiskjennelig til stede. Samtidig er det en annerledes Leia vi møter. Vi stifter bekjentskap med en Leia på vei fra barndom til sitt voksne, forhåndsdefinerte liv som kongelig arvtager til Alderaans trone, en sentral planet i galaksen langt, langt borte som i det stille forbereder seg på opposisjon mot keiserens undertrykkende terrorvelde.

Vi får følge Leia på hennes dannelsesreise, en gammel Alderaan-tradisjon hvor den kommende monarken må bevise sin skikkethet gjennom forskjellige prøvelser. Hun får prøve seg på større arbeidsoppgaver både hjemme og i Senatet, sistnevnte gjennom Senatets offisielle ungdomsprogram. Samtidig opplever Leia en uforklarlig forandring i foreldrenes oppførsel, hvor de blir stadig mer distansert fra henne.

Gray har som nevnt vist oss tidligere at hun er i stand til å trenge inn i Leias psyke og forstå rollefiguren på godt vis. Det gjør hun også denne gangen. Vi har i mange år sett Leia i aksjon og tenker vi vet hvem hun er og hvordan hun skal være. Å gå tilbake til hvem Leia var før alt dette er ikke en enkel oppgave, men Gray gir oss en god coming-of-age-historie som er rollefiguren verdig. Det er også moro å lese hvordan Leia sakte men sikkert formes som den politiske skikkelsen hun en gang skal bli, og hennes første møter med Tarkin er preget av spennende dobbeltspill og nerve.

Samtidig er det ikke å stikke under en stol at dette er nok den svakeste av Grays bøker i Star Wars-universet så langt. Det betyr derimot ikke at boka under noen omstendigheter er dårlig, langt ifra. Gray har fortsatt en stålkontroll på Star Wars og nekter å slippe oss ut av galaksen når vi først trer inn i den, noe som alltid gjør hennes bøker fornøyelige å lese. Hun har bare satt lista veldig høyt for seg selv med sine to tidligere bøker, og det gjør at Leia ikke når helt opp til samme nivå. Samtidig er Grays bøker fortsatt blant de bedre du kan lese i den nye Star Wars-kanon, og Leia, Princess of Alderaan er en lettlest og tilgjengelig bok jeg tror mange vil sette pris på.

Dødsstjerner: 4/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company og Battlefront II: Inferno Squad
.

Musikk-temablogg #31: The Legend of Zelda

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"However, if you are a wielder of power, as you claim ... I will risk everything to deny you!"

Så er vi kommet til veis ende i temabloggen. Det har vært en krevende prosess, men også veldig moro. Ikke minst har det vært moro med alle kommentarene fra folk, både skriftlig på Facebook og muntlig.

Noe av det mest krevende har faktisk ikke vært å finne verdige kandidater, selv om dette var nok en utfordring til å begynne med mens jeg forsøkte å finne frem til hvilken retning serien skulle ta. I starten var jeg også noe usikker på om jeg kom til å rekke daglige innlegg, men det har gått seg til. Nå som vi skriver 31. oktober (hvorpå jeg må gratulere alle med 500-årsjubileet for den lutherske reformasjonen - sånn, da har jeg sneket litt teologihistorie inn også i dag) føles det heller som at oktober har for få dager enn for mange.

Da jeg begynte temabloggen 1. oktober, var jeg ikke i tvil om at vi måtte begynne sterkt ved å snakke om Final Fantasy. Jeg har heller aldri vært i tvil om at vi må avslutte like sterkt, og at serien burde avsluttes ved å snakke om musikken i The Legend of Zelda-serien.

Ingen spillserie har betydd mer for meg opp gjennom årene enn nettopp The Legend of Zelda. I nesten år har The Legend of Zelda: Ocarina of Time til Nintendo 64 stått som min ultimate spillopplevelse noensinne, og kun i år føler jeg det har blitt forbigått av nettopp et nytt Zelda-spill, nemlig The Legend of Zelda: Breath of the Wild. For meg har Zelda-spillene alltid representert noe mer, et større dypdykk i hva spill som medium kan formidle, presentere og prestere.

På få andre områder kommer dette klarere til uttrykk enn gjennom det musikalske. Musikken i Zelda-spillene har alltid stått som en bauta innenfor sjangeren. På samme måte som musikken til John Williams i Star Wars åpnet en ny dør for meg inn til filmmusikkens verden, åpnet musikken til Koji Kondo i The Legend of Zelda: Ocarina of Time en lignende dør inn i spillmusikkens verden. Man kan nesten påstå at uten Kondos musikk i Ocarina of Time ville ikke denne temabloggen eksistert.

Kondo etablerte det musikalske uttrykket i Zelda-serien på 80- og 90-tallet, men har senere fått god hjelp av andre svært dyktige sjeler. I The Legend of Zelda: The Wind Waker hadde Kondo med seg Hajime Wakai, Kenta Nagata og Toru Minegishi, og resultatet var fenomenalt. Minegishi overtok senere hovedansvaret for å komponere musikken til The Legend of Zelda: Twilight Princess, en seriefavoritt blant mange fans, mens Wakai ledet komponistarbeidet med The Legend of Zelda: Skyward Sword. I årets spill, Breath of the Wild, fikk serien en unikt lydbilde takket være Manaka Kataoka og Yasuaki Iwata, et lydbilde som gled rett inn i spillets helhetlige stemning som hånd i hanske. Og da har jeg ikke engang nevnt de håndholdte Zelda-spillene, som Spirit Tracks og A Link Between Worlds.

I bunn og grunn kan du velge hvilket som helst Zelda-spill og lytte til musikken, og du er garantert å få noen gode stykker som sitter igjen hos deg etterpå. Du kan velge The Wind Waker og sitte igjen med perler som The Legendary HeroDragon Roost Island og Ganondorf Battle. Eller du kan plukke opp Twilight Princess og nyte lyden av Hyrule Field, Midna's Lament eller Gerudo Desert. Eller hva med stykker som Staff Roll fra Skyward Sword, Main Theme eller Windblight Ganon Battle fra Breath of the Wild, eller Realm Overworld fra Spirit Tracks. Og da har jeg ikke engang nevnt klassikere som A Link to the Past, hvor du får perler som Hyrule Castle og Dark World Theme, eller Majora's Mask som serverer deg herlige og mystiske toner i form av Clock Town (et tema som forandrer seg dramatisk over spillets tre dager), Milk Bar eller Stone Tower Temple.

For min del må vi likevel vende tilbake der det hele begynte, i det minste for meg, nemlig musikken i Ocarina of Time, som i sin helhet er komponert av Koji Kondo. Her er det så mye å ta av: Åpningstemaet, Kokiri Forest, Lost Woods, Hyrule Field, Temple of Time, Spirit Temple, Windmill Hut, Sheik's Theme, Inside Ganon's Castle ... listen kunne egentlig fortsatt til å gjelde hele lydsporet, og det vil jeg like gjerne anbefale (her).

Men skal vi snevre det inn til én enkeltsang fra Ocarina of Time, vil jeg si at dagens innslag blir Gerudo Valley. Følelsen av å ri inn i vestre Hyrule, et område preget av svære canyoner, ørkenlandskap og ikke minst de ville (og vakre) Gerudo-krigerne er noe jeg aldri blir lei av, og som er like gripende og monumentalt hver gang. I den anledning må jeg også snike inn en liten historie knyttet til denne sangen: Da jeg i 2010 hadde vært på praksisopphold i Kenya og skulle fly hjem igjen, hørte jeg på tilfeldig musikk fra spillelisten min på flyet. Mens vi flyr over Sahara ser jeg ut over vinduet og lar tankene fly, og hvilken sang er det som da kommer på øret? Jo, Gerudo Valley! Tilfeldigheter blir ikke bedre enn dette.

mandag, oktober 30, 2017

Musikk-temablogg #30: Whiplash

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"Not quite my tempo."

På temabloggens nest siste dag tenkte jeg å komme med et filmmusikk-innslag. Nå mangler det ikke akkurat på innslag jeg kunne kommet med, og altfor mange filmer har måtte vike fra denne lista - Superman, Avengers, The Nightmare Before Christmas, How to Train Your Dragon, Forrest Gump, Interstellar, Pirates of the Caribbean, The Firm, The Chronicles of Narnia, The Rock, Lost in Translation, The Prince of Egypt, The Godfather, The Good, the Bad and the Ugly og Pacific Rim, bare for å nevne noen av de mange, mange, maaaange filmene hvis filmmusikk jeg gjerne skulle snakket mer om. Oktober har tydeligvis for få dager.

Siden det ennå er mye TV- og filmmusikk jeg gjerne skulle delt med dere, benytter jeg anledningen til å promotere spillelisten min for film og TV på Spotify. Listen er en work in progress, så med jevne mellomrom dukker det opp noe nytt der.

I dag vil jeg imidlertid trekke frem en film jeg gjerne snakker om, men som kanskje ikke alle forventer jeg snakker så mye om. Filmen er nemlig verken en animasjonsfilm, superheltfilm eller innenfor fantasy- eller sci-fi-sjangrene, men en helt vanlig film om en musikkstudent i New York.

Filmen jeg vil trekke frem i dag er Whiplash fra 2014, en film som ikke på langt nær fikk den oppmerksomheten den fortjente her til lands da den kom ut, til tross for at skuespiller J. K. Simmons skulle gå hen og vinne Oscar for beste mannlige birolle for sin opptreden i filmen (en av de mest fortjente utmerkelser innenfor kategorien). Whiplash er regissert av Damien Chazelle, som det siste året har fått langt mer oppmerksomhet for sin nyeste film, La La Land. Filmen skildrer en ung og lovende jazztrommeslagers dager ved et prestisjetungt musikkakademi i New York og hans møte med en av lærerne ved akademiet. Læreren er kjent for å løfte opp studentene han oppdager til nye høyder, men hans mildt sagt psykotiske og nedbrytende metoder gjør at studenten må stille seg et viktig spørsmål: Hvorfor må en bli best, og hvor mye er det verdt å ofre for å bli best?

Whiplash er et eminent stykke kunst når det kommer til dialog og fortellerteknikk. Progresjonen i filmen er genial, og det hele blir bare enda mer brutalt og nervepirrende av eminent skuespill, ikke minst av nevnte J. K. Simmons i rollen som tyrannisk lærer. Jeg kan vel ikke få anbefalt filmen nok, så anbefalingen er herved gitt.

Siden filmen har en jazztrommeslager i hovedrollen, sier det seg selv at filmmusikken involverer mye jazz. Filmmusikken kan deles inn i tre deler: originale jazzlåter, original filmmusikk av Justin Hurwitz og klassiske jazzlåter fra gamle travere som Duke Ellington, Stan Getz og så videre. Sangen Whiplash av Hank Levy er selvfølgelig med, og filmens overtyre av Justin Hurwitz er også verdt å merke seg. Men det er ikke dit vi skal i dagens innslag.

Dagens innslag er Caravan av Duke Ellington og Juan Tizol. Stykket representerer filmens klimaks, og i en film som består av konstant nervepirrende persondrama er musikken ganske enkelt ti minutter med forløsende kattarisk jazzmagi.

søndag, oktober 29, 2017

Musikk-temablogg #29: Inception

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"An idea is like a virus. Resilient. Highly contagious. And even the smallest seed of an idea can grow. It can grow to define or destroy you."

Det er nesten litt urettferdig at vi nå skal innom Hans Zimmer for tredje gang i løpet av temabloggen. Det finnes jo tross alt så mange gode filmmusikkomponister der ute, både i moderne og klassisk tid, og i en bloggserie med begrenset levetid må man spørre seg om det er rettferdig å gi én enkeltkomponist såpass mye spalteplass.

Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at herr Zimmer har fått jobben med å komponere musikken til noen av de største filmopplevelsene det siste tiåret og mer, og siden filmene er filmer jeg mener er verdt å nevne her blir det også til at musikken trekkes frem, uavhengig av hvem som måtte være komponisten.

Så nå er vi her igjen og snakker om Hans Zimmer for tredje gang i løpet av en måned (første gang var 11. oktober, andre gang var 13. oktober). Denne gangen er det en av de største klassikerne i moderne film som er tema, nemlig 2010-filmen Inception av Christopher Nolan.

Nolan har en karakteristikk jeg føler går igjen i nesten alle filmene hans, nemlig en viss lek og fundering rundt konseptet tid. Vi ser dette allerede i hans første film, Memento, og er også innom dette i filmer som Interstellar og Dunkirk. Men få filmer dreier seg like mye rundt dette konseptet som Inception. Hvordan konsepter som tanker, drømmer, menneskets sinn og psyke og ikke minst tid blir behandlet i denne filmen transcenderer nærmest hva som er mulig på film, og fremstår mer eller mindre som en moderne myte i all sin prakt (koblingen mellom denne moderne myten og de gamle mytene kan man for eksempel spore i rollefiguren Ariadne, som både i Inception og i gresk mytologi tjener som en veiviser ut av det lukkede rom og tilbake til den virkelige verden).

Dermed er det også passende at dagens innslag heter nettopp Time, komponert av Hans Zimmer. Dette er det siste sporet i Inception-lydsporet, og det siste minuttet med kun en fiolinist og Zimmer på pianoet er rett og slett noe av det mest stemningsfulle man kan høre mot slutten av en film som Inception (hvor nettopp slutten er så fullstendig altoppslukende). Jeg husker fortsatt hvordan Hans Zimmer-konserten i Telenor Arena ble avsluttet med dette nummeret, og det var nesten ubegripelig å høre hvor stille 10.000 mennesker faktisk kan være da stykket ble spilt.

Hans Zimmer har kanskje noen karakteristiske kjennetegn som gjør ham litt forutsigbar og kjedelig for noen, men stykker som Time vitner likevel om at hans posisjon ikke er ufortjent.

lørdag, oktober 28, 2017

Musikk-temablogg #28: Chrono Trigger

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"If history is to change, let it change. If the world is to be destroyed, so be it. If my fate is to die, I must simply laugh."

Noen spill er så definerende, så revolusjonerende og så eksepsjonelle at man aldri vil de skal ta slutt. Det er nesten sånn at man ender opp med aldri å spille dem ferdig, for spiller man det ferdig er jo opplevelsen over.

Chrono Trigger til Super Nintendo er definitivt et slikt spill. Spillet ble lansert i 1995, og var utviklet av et såkalt Dream Team i form av et samarbeidsprosjekt mellom to av de største japanske rollespillselskapene på den tiden. Det ene selskapet var Square, kjent for sitt arbeid med Final Fantasy-serien, og det andre var Enix, som høstet stor suksess med Dragon Quest-serien. I dag kjenner vi dem derimot som ett selskap, Square Enix, og kanskje var Chrono Trigger et spill som forespeilet den fremtidige fusjonen.

Med sin karakteristiske figurdesign av selveste Akira Toriyama, mannen bak mangasuksessen Dragon Ball, har Chrono Trigger en lett gjenkjennelig profil som nesten ser leken ut. Men ikke la deg lure. Til tross for at Chrono Trigger har mye lek og munterhet over seg, ikke minst i spillets første minutter, er dette et spill preget av alvor, dramatikk og en meget velskrevet historie. Verden skal reddes, men vrien i Chrono Trigger er hvordan du må reise frem og tilbake i tid for å redde hele verdenshistorien (noe tittelen avslører for de greskkyndige). Endringer i fortid vil påvirke fremtiden, og eksakt hvordan du velger å gå frem er også med på å bestemme hvilken slutt du får i spillet. Faktisk har Chrono Trigger 13 forskjellige avslutninger, hvilket er temmelig imponerende.

Å sette sammen en historie på tvers av tidsepoker er ikke enkelt, men Chrono Trigger er et utsøkt eksempel på narrativ teknikk i 16-bitformatet. Her sitter alt. Historien. Rollefigurene. Epokene. Dramatikken. Det er en mesterlig fortelling du ikke kan gå upåvirket fra, og som vil sitte igjen i deg i lang tid etter at du er ferdig med spillet.

Kanskje mer enn noe annet er det musikken som setter sitt langvarige inntrykk på deg. Final Fantasy-veteran Nobuo Uematsu (som vi snakket om 1. oktober) var med på å bidra, men først og fremst er dette Yasunori Mitsudas magnum opus. Imponerende nok var dette hans første arbeid med spillmusikk, og den dag i dag bærer Chrono Trigger med seg et ekstremt velskrevet utvalg av uforglemmelig musikk.

Åpningstemaet vitner om et forestående, storslått eventyr. Kamptemaet har en groovy bassrytme som knapt nok har sin like fra 16-bitepoken. Frog's Theme vitner om en stor helt i en liten kropp (spoiler: Frog er en ridder forvandlet til en frosk). Undersea Palace er technofunk på sitt kuleste. Schala's Theme bringer frem en tåre i øyekroken for de av oss som minnes rollefigurens historie. Wind Scene er et verdenskart-tema med overraskende holdbarhet. Og la oss selvsagt ikke glemme Last Battle, hvor digitale skrik fra sistebossen skjærer gjennom sangen med jevne mellomrom og sørger for å øke intensiteten i kampens hete.

Så hvor lander jeg på valget av dagens innslag? Jo, dagens innslag er Corridors of Time, et ekstremt velkomponert verk man hører første gang man kommer til et av spillets mest unike og minneverdige tidsepoker. Rytmen, den instrumentvalget og vekslingen mellom første og andre del er rett og slett mesterlig. For en alternativ og mer akustisk variant av samme tema anbefaler jeg denne videoen den japanske gruppen Meine Meinung. Gruppen tolker masse Chrono Trigger-musikk, så YouTube-kanalen deres er vel verdt å sjekke ut. I samme anledning kan jeg også anbefale Insaneintherains jazz-tolkning av samme sang, eller Smooth McGrooves a capella-versjon.

fredag, oktober 27, 2017

Musikk-temablogg #27: Super Mario

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"Let's-a go!"

Endelig! Endelig er dagen kommet. I dag kan vi sette oss ned med Nintendo Switch og spille det nyeste Mario-spillet, Super Mario Odyssey.

Om spill og den slags er noe du halvveis interesserer deg for, har du kanskje fått med deg at Nintendo i dag lanserer et helt nytt Mario-spill. Dermed er det klart for et nytt eventyr med verdens største og kanskje mest kjente spillikon. Bare det i seg selv er nok til å få de fleste til å glede seg, og videoklippene vi har sett fra spillet så langt gjør det ikke akkurat mindre lovende.

Mario har vært så lenge iblant oss at nesten alle har et forhold til ham, enten de spiller eller ikke. Helt siden Super Mario Bros. gjorde sitt inntog i 1985 har Mario vært forbundet med spill. Det samme gjelder musikken av Koji Kondo. Hvem har vel ikke hørt hovedtemaet fra Super Mario Bros. før? Mange kjenner dessuten også til hovedtemaet fra Super Mario World til Super Nintendo, for ikke å glemme hovedtemaet fra Super Mario 64.

Det mange som ikke spiller aktivt i dag ikke vet, er hvordan Nintendo har satset på orkestermusikk i Mario-spillene sine de siste ti årene. 16. november er det ti år siden Super Mario Galaxy kom ut til Wii, et Mario-spill som for første gang kunne skimte med musikk av et ekte symfoniorkester. Dermed fikk vi uforglemmelige sanger som Rosalina's Comet Observatory, Good Egg Galaxy, Nemesis Bowser og ikke minst Gusty Garden Galaxy. En ny tid med uforglemmelig musikk var påbegynt.

Siden den gang har vi fått samme kvalitet i spill som Mario Kart 8 og Super Mario 3D World, og selv om mesteren Koji Kondo ikke lenger er alene om å komponere musikken er han fortsatt delaktig. Musikken i Super Mario 3D World var meget lett og lystig, og her fikk vi perler som Super Bell Hill, Hisstocrat, Switch Scramble Circus, Chainlink Charge og Shifty Boo Mansion, for ikke å glemme en herlig avslutningsmedley. Det er gode tider å være en musikkglad Mario-fan.

Den gleden ser ikke ut til å bli noe mindre med Super Mario Odyssey, så det blir moro å utforske spillet, ikke bare på et spilldesignmessig plan men også på et lydmessig plan.

Jeg mener, bare hør på dagens innslag, Jump Up, Super Star! Det svinger, det jazzer, det er utrolig tight og smooth musikk hele veien gjennom. Det er musikk til å bli glad av, og det har jeg tenkt å være i dag.

torsdag, oktober 26, 2017

Musikk-temablogg #26: Fairy Tail

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"The attack plan is C-H-A-R-G-E!"

Anime kan være så mangt. Det kan være filmer av samme kaliber som Studio Ghibli-filmene jeg snakket om i går, hvor man får historier med dybde, sjel og som oppleves som kunst på alle plan. Det kan også være serier hvor eneste formålet mellom rollefigurene er å slåss mot hverandre med så flashy effekter som overhode mulig. Og noen ganger er det helt greit, det også.

Shonen er en av de største underkategoriene innenfor manga og anime. I denne kategorien finner du serier som Naruto, One Piece, Dragon Ball ... og dagens innslag, Fairy Tail. Ordet shonen betyr "ung mann", og serier av denne typen retter seg med andre ord primært mot unge menn. Kamper, krefter og en streben etter å bli den beste er noen av elementene som ofte går igjen i shonen-serier. Men nettopp i disse seriene finner vi samtidig god humor, gode rollefigurer og til tider noen overraskende narrative grep.

I slutten av 2009 dukket det opp en ny shonen-serie som fort steg i gradene for min del. Serien ved navn Fairy Tail handler kort og enkelt om en verden hvor magikere organiserer seg i forskjellige laug (guilds) og tar på seg oppdrag for folk og fedreland. Her følger vi lauget Fairy Tail hvor vi blir bedre kjent med magikere som Natsu, Lucy, Gray og Erza, for å nevne noen få.

I min bok er det to ting som gjør at Fairy Tail skiller seg ut som en shonen-serie, foruten de normale tingene som setting og rollefigurer. Den første tingen er at serien er vanvittig effektiv til shonen-serie å være. Mens serier som Naruto og Dragon Ball kan dra ut slåsskamper mellom en helt og en skurk nesten ut i det uendelige (vi snakker gjerne ti episoder eller mer på én kamp, hvor hver episode varer 20 minutter), er Fairy Tail vanvittig effektiv på dette området. De aller fleste store oppgjør er over etter en halv episode, uten at det tar bort noe av den episke dimensjonen ved det. Det andre er den karakteristiske musikken, som også er grunnen til at vi tar opp serien i dag.

Musikken i Fairy Tail er komponert av Yasuharu Takanashi, og har en svært karakteristisk stil. Her får du en blanding av keltisk-inspiserte toner og instrumentvalg på den ene siden, orgel og cembalo på den andre siden, og tungrock/metal på den tredje siden. Sluttresultatet er ikke til å ta feil av: Dette er fabelaktig musikk å høre på, både som bakgrunnsmusikk til en god serie og på egen hånd. Jeg mener, dette er en serie og en komponist som har skjønt at et utdrag fra Rachmaninovs andre pianokonsert fungerer utmerket som bakgrunnsmusikk for et ondskapens tårn. Da har du skjønt det.

I musikken til Fairy Tail finner du absolutt rolig og stemningsskapende stykker, slik som Happy's Theme, Busy StreetDragonslayer og Reminiscence - Sorrowful Soul, men det er likevel de tyngre låtene fra Fairy Tail men gjerne husker best. Det karakteristiske hovedtemaet, Erza's Theme, Natsu's Theme (med et gitarriff som minner mistenkelig om Scorpions' Rock You Like a Hurricane), Invoke Magic, Destruction of the Evil Wind, Seven Kins of Purgatory og Sabertooth er bare noe av det man kan kose seg med fra denne serien. For de av oss som liker fuzz og fest i musikken vår, har Fairy Tail mye bra å komme med.

Utvalgets kunst er vanskelig, men dagens innslag lander på Three Dragon Slayers. Hvem skulle tro at trekkspill kunne låte såpass tøft som i de første sekundene her? Sukk, om trekkspillerne her i Oslo hadde spilt slik skulle de jammen fått noen kroner av meg ...

onsdag, oktober 25, 2017

Musikk-temablogg #25: Studio Ghibli-filmer

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.

Dagens post er dedikert et filmstudio i sin helhet, og blir dermed mer av det samlekategoriske slaget. Det er ikke akkurat helt etter normalen, men når filmstudioet heter Studio Ghibli mener jeg det er verdt det.

Det japanske animasjonsstudioet Ghibli har vært en av de største aktørene i internasjonal film de siste tretti årene, med rette. Studioets filmer har blitt japanske nasjonalskatter, og jeg tror egentlig ikke det er så mange i Japan som aldri har sett en eneste Ghibli-film.

Studioets head honcho, Hayao Miyazaki, som nå er tilbake i studioet etter å ha pensjonert seg for tredje gang, skal ha mye av æren for dette. Miyazaki har regissert flere av studioets største filmer, inkludert Castle in the Sky, Spirited Away, Princess Mononoke og My Neighbor Totoro (alle er blant mine favorittfilmer). Miyazaki er en original skrue med sterk mistro til moderne teknologi. Han sender ikke e-post og er svært negativ til mye av nyere teknologisk utvikling. Dette skinner gjennom også i filmene fra studioet hans, hvor kravene til håndtegnede bilder er høye. Med andre ord er det i all hovedsak håndtegnet kvalitet du får når du setter deg ned med en av studioets filmer, et fenomen som blir stadig sjeldnere.

Først og fremst er det likevel historiene og rollefigurene studioets filmer er mest kjent for. Alle studioets filmer kan skimte med sterke kvinnelige hovedrollefigurer, og det lenge før den slags var trendy å snakke om. Vi finner gjenklang av Miyazakis pasjon for naturen og skepsis til moderne teknologi, men også en fascinasjon for flyvende farkoster. Vi finner helter og skurker, men også helt vanlige mennesker. Jeg tror for eksempel det er få filmer som har klart å skildre en leken og skøyeraktig fireåring like realistisk som My Neighbor Totoro gjør.

Bloggserien handler imidlertid om musikk, og god musikk skorter det på ingen måter av i Studio Ghiblis filmer. Majoriteten av de største komposisjonene er det Joe Hisaishi som står for. At Hisaishi med jevne mellomrom blir karakterisert som Japans svar på John Williams er helt innafor når man lytter gjennom merittlisten hans.

Man kan for eksempel lytte til 25-årsjubileumskonserten til Studio Ghibli, hvor Hisaishi selv dirigerer (og spiller piano) en konsert hvor flere av studioets filmer er representerte. Eller åpningstemaet fra Spirited Away, One Summer's Day (vedlagte klipp er ikke originalt, men det beste jeg fant), en sang jeg pleier å kjenne igjen så snart de første akkordene spilles. Om man føler seg i dansehumør er det lite som slår The Bygone Days fra Porco Rosso. Lite sier landlig idyll like mye som The Village in May fra My Neighbor Totoro (nok en gang finner jeg ikke et original klipp , så lenken går til det beste alternativet jeg fant). Castle in the Sky er en av mine desiderte favorittfilmer, og åpningstemaet har ikke rent lite med det å gjøre. Hisaishi har også komponert musikken til spillet Ni no Kuni, et spill utviklet i samarbeid mellom Studio Ghibli og Level-5, og også her kan man høre noe av hans klassiske signatur.

Så hvor lander jeg, om jeg bare skal trekke frem ett spor som dagens innslag? Vel, siden Princess Mononoke kanskje er favorittfilmen min blant Miyazakis filmer, er det ikke å stikke under en stol at musikken har mye å si for nettopp den avgjørelsen.

Dagens innslag er The Legend of Ashitaka Theme (End Credit) fra Princess Mononoke. Det er en utsøkt komposisjon med et nydelig instrumentvalg, noen herlige tonearter og en eksepsjonell utvikling i dynamikk. Det er rett og slett særdeles vakker musikk jeg ikke kan få anbefalt nok.Men det gjelder i bunn og grunn all musikk av Hisaishi.

tirsdag, oktober 24, 2017

Middle-earth: Shadow of War

Jeg var aldri verdens største fan av spillet Middle-earth: Shadow of Mordor, selv om jeg lot meg underholde av spillet. Premisset med å styre en soldat fra Gondor som ikke kan dø rundt omkring i Mordor hadde en viss appell, og spillets Nemesis-system, hvor orker du kjempet mot husket deg og kampteknikken din, var absolutt noe flere spill kunne tatt i bruk. Samtidig var historien aldri det helt store, og uansett hvordan man måtte vri og vende på det kom man ikke bort ifra at spillet hadde vanskeligheter med å gli uproblematisk inn i den etablerte mythos, det være seg bok- eller filmvarianten av Tolkiens lære (vi vet selvfølgelig alle hvilken av de to som trumfer den andre).

Med et slikt syn på forgjengeren var det kanskje naivt av meg å tro jeg skulle bli bedre tilfredsstilt med årets oppfølger, Middle-earth: Shadow of War. Det håpet kan jeg nå legge til side. Shadow of War er nemlig mer av det samme, på godt og vondt, og selv om utviklerne har videreutviklet konseptet noe er det mange av problemstillingene som henger igjen.


Vi er tilbake i Mordor og følger nok en gang historien om Talion, vaktmannen fra Gondor som har alliert seg med spøkelset til Celebrimbor, alvesmeden som smidde maktens ringer og ga Sauron den kunnskapen som trengtes for å smi den ene ringen. For å ta opp kampen mot Sauron åpner spillet med at Talion og Celebrimbor smir en ny herskerring, en ring som skal bidra til å tvinge Mordors orker inn under et nytt slavekår under nye herrer og velte Saurons styre. Ikke før er denne smidd før Celebrimbor blir tatt til fange av edderkoppen Shelob (som av en eller annen mystisk årsak kan ta på seg en … hm … lettkledd kvinneskikkelse i dette spillet) som krever den nye ringen i bytte mot Celebrimbor. I tillegg viser det seg at Saurons styrker, ledet av nazgûlene og selveste heksekongen,  slår til først ved å angripe Minas Ithil for å få tak i byens palantír.

Også denne gangen tar Monolith Productions seg store friheter når det gjelder historien. Denne gangen gaper de imidlertid så bredt at de ikke er i stand til å forene historien i spillet verken med bøkene eller filmene. Det blir for mye rot, for store kreative krumspring og ikke minst for mange inkonsekvenser til at det hele gir mening. Jo lengre ut i historien du kommer, jo tydeligere blir dette. Ikke bare det, men særlig første del av spillet lider av en temmelig fragmentert, oppstykket og lite konsis fortellerteknikk.

Det er ikke vanskelig å lage noe basert på Tolkiens forfatterskap som ville fått Tolkien til å vri seg tre ganger motsols i graven. Denne gangen vil jeg imidlertid si han er berettiget til det. Historien i spillet er rotete og fragmentert, og oppleves mer som fan-fiction enn velskrevet, etablert videreutvikling av den etablerte verdenen.


Samtidig er ikke historien helt uten lyspunkter. Spillet har nemlig et par originale rollefigurer som vet å sjarmere, og det er når disse får skjermtid og fokus at spillets historie viser sin bedre side. Det er bare synd at de representerer en mindre del av spillet.

Som tidligere nevnt var historien et svakt ledd også i forgjengeren, men fortsatt maktet det å engasjere rent spillmekanisk sett. Mange vil nok plukke opp Shadow of War nettopp av samme grunn, og disse vil få mer av det samme. Det er en viss videreutvikling, men ikke av det helt store slaget.

Mesteparten av Middle-earth: Shadow of War handler om å vandre rundt i Mordor, hjernevaske orker til å tjene deg, og deretter invadere fort rundt omkring i mørkets rike slik at du overtar kontrollen i regionen. Shadow of War har dermed en mer strategisk orientering enn forgjengeren, skjønt du bør ikke forvente deg noe strategispill av den grunn. Å invadere et fort handler først og fremst om å kjempe deg oppover i det lokale orkehierarkiet, hjernevaske eller eliminere de rette orkene slik at festningens forsterkninger svekkes, og deretter yppe til kamp mot den lokale krigsherren. Et viktig verktøy i denne kampen er Nemesis-systemet som ble introdusert i forrige spill, og som fortsatt er den mest spennende delen av Monoliths spill.


Nemesis-systemet fungerer slik at hvert område har et hierarki av orker. Hver ork har sine styrker og svakheter, og ved å samle informasjon fra andre orker kan man avsløre disse. Ved å utnytte informasjonen kan man lettere eliminere dem eller rekruttere dem til sin sak. Noen orker er også i direkte konflikt med andre, mens andre igjen er livvakter til høyere plasserte orker. Ved å rekruttere en slik livvakt til din sak kan du få dem til å spionere for deg, og deretter dolke sjefsorken sin i ryggen når du konfronterer denne. På toppen av dette er Nemesis-systemet dynamisk, slik at orkene lærer seg angrepsmønsteret ditt og tilpasser seg dette mens du kjemper mot dem. Skulle du være så uheldig å bli drept av en ork, vil dette gjenspeiles neste gang du treffer dem.

Sistnevnte punkt er også der de beste opplevelsene i spillet oppstår. De beste historiene fra Middle-earth-spillene får man når folk forteller om hvordan en ork nærmest ved et uhell ender opp med å ta livet av dem, og hvordan disse orkene virkelig blir din nemesis. Selv hadde jeg stadige problemer med en spesifikk enarmet ork som på grunn av sine styrker og svakheter var håpløs å eliminere, og først på fjerde forsøk vant jeg over ham. Normalt ville jeg rekruttert en såpass sterk motstander til min sak, men på det tidspunktet var irritasjonen over hans stadige hånlige kommentarer så stor at eliminering var den eneste tilfredsstillende løsningen.

Friheten i tilnærmingsmetoder gjør også at du må planlegge situasjonen i forhold til den enkelte ork. Selvsagt er det fristende å bare løpe inn og hakke løs, men det er ikke alltid det lureste. Derfor kan det, så sant du har anledning til det, lønne seg å bruke litt tid på rekognosering og planlegging før du går i gang med å angripe orken. Når orken så er svekket kan du forsøke å rekruttere orken til din sak. Er orken for høyt nivå til at du kan rekruttere ham kan du gjøre ham til skamme, en prosess hvor du markerer ham og lar ham leve, men da med et lavere nivå enn tidligere. Det mest interessante her er at dersom du gjør en ork til skamme for mange ganger kan han bli desillusjonert, og i verste tilfelle gal. Rekrutterte orker (gale eller ikke) kan deretter kjempe mot hverandre for å nå et høyere nivå.


Nytt i spillet er nettfunksjonalitet hvor du kan hevne andre spilleres død ved å eliminere orken som tok livet av dem, samt invasjon av andre spilleres fort. Ingen av delene får noe å si for verken din eller den andre spillerens normale spillopplevelse, men tjener mer som et supplement til enspilleropplevelsen. Det er også i denne forbindelsen at spillets mye omdiskuterte lootbokser kommer inn i bildet. Lootboksene kan kjøpes for å gi deg nye orker, våpen eller lignende, og er noe man først og fremst har fordeler av å skaffe seg når man skal forsøke å invadere andre spilleres fort. Boksene kan kjøpes for opptjent spillvaluta eller ekte penger. Systemet har med rette vært omdiskutert, men når sant skal sies merker man ikke så mye til dette i det faktiske spillet. Nå skal det nevnes at jeg ikke brukte altfor mange av nettfunksjonene i særlig stor grad, så det har nok også sin innvirkning på hvordan man betrakter systemet.

Utover Nemesis-systemet og invaderingen av fort er det imidlertid ikke så altfor mye i spillet som skiller seg ut eller holder på oppmerksomheten din. Du kan klatre i utkikkstårn eller samle på Shelobs minnefragmenter. I tillegg kan du samle på alviske ord, som du senere skal bruke for å sette sammen dikt som åpner ithildin-dører som skjuler gode våpen. Sistnevnte høres veldig merkelig ut, men det er et tilskudd til serien som passer godt overens med Tolkiens legendarium. Jeg savner likevel noe mer og meningsfullt å bruke tiden på, og mesteparten av det som kan gjøres og samles i Shadow of War føles mer plikt- enn lystbetont.

Audiovisuelt sett makter heller aldri spillet å imponere meg noe særlig. Det er ikke stygt, men grafikken i det første i det første spillet var langt mer imponerende for sin tid. Etter å ha fått det ene pene spillet etter det andre det siste året, sliter Shadow of War med å skille seg ut. Musikken er også en liten nedtur sammenlignet med noen av de tøffe sporene som utmerket seg i det første spillet.


Middle-earth: Shadow of War ender opp som et spill som sikkert vil tilfredsstille deg om du ikke hadde altfor store problemer med forgjengeren. Du får mer av det samme med noen tilskudd. Om du derimot hadde blandede følelser knyttet til det første spillet, vil ikke oppfølgeren løse altfor mange av problemene dine.

Score: 6/10

Musikk-temablogg #24: Bastion

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"Listen 
All this takes a lot of gettin' used to
And you do get used to it... 
After a while. 

There's three things I'll always miss, though 
One: not having to watch my step all the time 
Two: ... ah, forget about two 
And three: I miss the song 

Folks from Caelondia knew how to carry a tune 
Sure we got some song on the old gramophone 
But try to imagine what they sounded like 
Playing to a room full of fine people 
Unwindin' at The Sole Regret after a hard day's work. 
Those where the days."

Ah, Bastion! Spillet som umiddelbart gir deg følelsen av whisky, leirbål og verdens ende. Bare hør på fortellerstemmen i spillet fortelle deg hva han savner i Get Used to It, det første sporet i spillet lydspor, så skjønner dere hva jeg mener.

Bastion er en unik spillopplevelse fra 2011 av Supergiant Games hvor du trasker rundt i en postapokalyptisk verden der verden tilsynelatende ikke eksisterer. Den materialiserer seg kun når du går i nærheten av den. Dette betyr at du til enhver tid må være oppmerksom på hvor du går, for før du vet ordet av det er det plutselig ikke noen bakke å gå på der du hadde tenkt å gå. En rask kikk på et videoklipp fra spillets første minutter viser hva jeg mener.

Gjennom hele spillet ledsages du av en rufsete fortellerstemme (Logan Cunningham), som i praksis kommenterer i sanntid hva du som spiller gjør. Denne måten å fortelle historien og forklare hvordan du som spiller skal gå frem er rett ut mesterlig, og gjør Bastion til et stykke unik spillhistorie den dag i dag.

Musikken i spillet er komponert av Darren Korb, og gir det hele en følelse av postapokalyptisk western. Åpningssangen In Case of Trouble kunne vært snytt ut av Firefly, sangen Build That Wall er ekstremt følelsesladd, mens Brusher Patrol har en langt mer gritty lyd hvor den akustiske gitaren overkjøres av elektrisk gitar og synthlyder. Musikken er minst like mangfoldig som spillet.

Dagens innslag er Slinger's Song. Jeg må ærlig innrømme at jeg er usikker på den eksakte konteksten hvor denne sangen blir spilt, men det betyr ikke så mye i den store sammenhengen. Det er et utsøkt stykke musikk fra et fabelaktig lydspor som akkompagnerer et herlig spill.

Nå får dere ha meg unnskyldt. Jeg fikk en usigelig trang til å gå ut i skauen, fyre opp et bål, dra frem whiskyflaska og sette meg ned med en gitar.

mandag, oktober 23, 2017

Musikk-temablogg #23: Journey

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.

Kan spill regnes som kunst? Diskusjonen dukker stadig opp i forskjellige arenaer, uten at det som regel fører til noe fruktbart resultat i verken den ene eller andre retningen. Noe av årsaken er at det ofte er vanskelig å definere selve kunst-begrepet, og hvorvidt en skal skjelne mellom god og dårlig kunst.

Et spill som ofte trekkes inn i slike spill-er-kunst-diskusjoner er Journey fra thatgamecompany, som kom ut til PlayStation 3 i 2012 (spillet er nå også tilgjengelig på PS4). Spillet ble hyllet som årets beste spill da det kom ut og har siden blitt stående som et av de beste spillene i forrige konsollgenerasjon. Begge deler er fullstendig fortjent. Sjelden har jeg spilt et spill som har gitt en større følelse av å tilby noe unikt, melankolsk, ettertenkelig og kontemplativt på en og samme tid, og det hele over et tidsspenn på bare tre-fire timer.

Hva handler så Journey om? Det kan jeg egentlig ikke si så mye om, for opplevelsen i Journey ligger nettopp i reisen gjennom spillet. Det er et spill uten dialog og som forteller deg veldig lite hva du skal gjøre, men likevel er det aldri tvil om hva man skal gjøre. Det er en reise gjennom vakre landskap og nydelig estetikk, en elegant vandring hvor man til enhver tid vet hvor man skal uten at noen forteller deg det. Så ja, design-messig må man kunne si at Journey er kunst.

Mer enn noe annet er det likevel musikken i spillet som bør løftes frem på hva spill som medium kan servere. Journey-lydsporet av Austin Wintory er rett og slett uendelig vakkert, hvor bruken av fløyter, cello og effekter som gir deg en følelse som egentlig best kan beskrives som "undersjøisk" rammer inn det hele (passende nok, da Austin Wintory også har laget musikken til Abzû, et spill som i sin helhet foregår under havet). Det er emosjonelt, vakkert og ekstremt avslappende å lytte til, og i bunn og grunn kan jeg ikke gjøre stort mer enn å anbefale lydsporet i sin helhet.

Dagens innslag er I Was Born For This, det siste sporet i lydsporet. Her hører vi spor av åpningstemaet, som man finner spor av utover i spillet. Men der temaet i åpningen fremstår rimelig enkelt med cello, fløyte og til slutt strykere, får dette teamet en langt større utbrodering i spillets siste spor. Koring og fullt orkester sørger for en harmonisk stemning som er vakkert og avslappende. Om ikke annet tror jeg vi med enkelthet kan fastslå at musikken i Journey kan kalles for kunst (uansett hva man måtte legge i begrepet).

PS: Som en bonus legger jeg også ved en video fra spillmusikkonserten Score, en konsert som besøkte Oslo i desember i fjor og hvor dette stykket åpnet hele konserten (da videoen ikke kan bygges inn, må man gå til denne lenken for å se konsertopptaket).

søndag, oktober 22, 2017

Musikk-temablogg #22: The Witcher

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"You don't need mutations to strip men of their humanity. I've seen plenty of examples."

Vet du hva en witcher er? Kanskje ikke, med mindre du er interessert i polsk fantasy-litteratur og/eller spill basert på den slags litteratur. Det er ingen grunn til å skamme seg, men jeg vil varmt anbefale at du stifter et nærmere bekjentskap med The Witcher-universet av Andrzej Sapkowski.

For å svare på mitt eget spørsmål, er en witcher en spesialtrent monsterjeger som eliminerer trusler mot betaling. En witcher har vært trent siden barndommen av i spesielle, lukkede skoler, og har i løpet av treningstiden sin gått gjennom mutasjoner som forbedrer evnene deres. Resultatet er både fordeler og ulemper: en witcher kan se bedre og lever lenger, men øynene blir distinkte slik at det blir vanskeligere for dem å skjule sin identitet, og mutasjonene gjør dem også sterile. En witcher er ofte gjenkjennelig ved at de bærer to sverd: ett av stål og ett av sølv, da forskjellige monstre krever forskjellige metoder og våpen. I en verden hvor mennesker, alver og dverger stadig blir plaget av forskjellige monstre er en witcher nødvendig, men skepsis og overtro gjør at de fleste anser en witcher som et nødvendig onde snarere enn en god samfunnsborger.

Inn i dette fantasy-universet møter vi Geralt av Rivia, en witcher fra ulveskolen i Kaer Morhen. Kjent som The White Wolf på grunn av sitt hvite hår er Geralt en god witcher, men det er også noe av problemet. En witcher skal i utgangspunktet alltid være nøytral, men Geralt vikles stadig inn i politisk spill og konflikter hvor det å forholde seg nøytral nærmest er en umulighet. Dessuten er det ikke alltid gitt hva som er monsteret som skal elimineres, for er ikke mennesket ofte det mest grufulle monsteret av dem alle?

The Witcher-universet spenner over fem bøker etterfulgt av tre glimrende spill. Universet tar oss ikke bare med til et moralsk komplisert univers som kan gi Game of Thrones/A Song of Ice and Fire hard konkurranse, men vi får også stifte bekjentskap med en østeuropeisk tilnærming til monstre, mytologiske vesen og lignende. I en sjanger som ofte er preget av mer vest-europeiske og WASP-amerikanske tradisjoner, er dette et kjærkomment tilskudd.

Midt i disse tre spillene, med sin komplekse moral, fantastiske narrative struktur og en spillmekanikk som virkelig griper fatt i deg, får vi også servert stemningsfull musikk. Her er alt ifra melankolsk musikk som The Vagabond der du rir gjennom skitne og fattige landsbyer, mer munter musikk som Drink Up, There's More! idet du entrer vertshus, og dramatisk musikk som The Hunt is Coming når The Wild Hunt, et jaktlag av skrømt og onde ånder fra andre dimensjoner, er på vei. Og det er bare noen eksempler fra det tredje og siste spillet i serien.

Dagens innslag er The Trail fra The Witcher 3: Wild Hunt (det beste spillet fra 2015, for øvrig). Innslaget er det første sporet i spillets lydspor, som man kan høre i spillets cinematiske trailer helt i begynnelsen av det tredje spillet. Den dramatiske åpningen, den taktfaste rytmen og det karakteristiske akkordvalget og skalabruken er til å få frysninger av, og gir et godt innblikk i spillets helhetlige kvalitet.

lørdag, oktober 21, 2017

Musikk-temablogg #21: Banjo-Kazooie

Hver dag i oktober presenterer jeg et spill fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"Eekum bokum!"

I dagens innslag skal vi en tur tilbake til de gode, gamle Nintendo 64-dagene. Vel, gode og gode. Minnene fra epoken er i det minste gode, selv om det ikke er til å legge skjul på at dette kanskje er den konsollgenerasjonen som har holdt seg minst. Overgangen til 3D-grafikk var absolutt revolusjonerende, men det betydde også at utviklerne måtte tenke ganske nytt om hvordan man lager spill. Ikke alle løsningene de kom frem til er like lette å gå tilbake til i dag.

Nintendo 64-eiere måtte i det store og det hele se hvordan en ny aktør ble dominerende på markedet. Sony lanserte sin PlayStation i 1994 (1995 her til lands), og med dette var den første kommersielt suksessrike CD-baserte konsollen et faktum. Med CD-ROM kunne man ganske enkelt lage mye større og mer komplekse spill, og i det store løp var det vanskelig for Nintendo 64 å måle seg mot dette når Nintendo holdt på bruken av kassetter, som ikke bare rommet mindre lagringsplass men som også var dyrere i produksjon.

Det betyr selvsagt ikke at Nintendo 64 var blottet for gode spill. Langt ifra! Med titler som Super Mario 64, to eksepsjonelle spill i The Legend of Zelda-serien, GoldenEye 007 og Star Wars: Rogue Squadron var det mer enn nok godbiter å finne også her. De fleste av de beste titlene kom fra Nintendo selv, men britiske Rare var også et selskap som leverte mange kvalitetstitler til konsollen.

To av spillene fra Rare er spillene vi skal snakke om i dag, nemlig eventyrspillet Banjo-Kazooie og oppfølgeren Banjo-Tooie. Her stifter vi bekjentskap med bjørnen Banjo og den rappkjefta fuglen Kazooie, som sammen må legge ut på eventyr for å gjøre slutt på heksen Gruntildas onde planer. Super Mario 64 var spillet som tok plattformspillene til et nytt nivå, men Banjo-Kazooie var et spill som finpusset videre på denne formelen og gjorde den enda bedre. Store og åpne verdener, plenty med ting å finne i hver verden og en åpen struktur som gjorde deg i stand til å finne verdenens skatter i den rekkefølgen som passet deg (så lenge du hadde låst opp de rette egenskapene til det, vel å merke) gjorde dette til en eventyrlig opplevelse.

I tillegg ble det hele rammet inn av leken, skøyeraktig, munter og festlig musikk av komponist Grant Kirkhope. Kirkhope har i år gjort seg bemerket med musikken i Yooka-Laylee (en spill som forsøker å videreføre arven fra Banjo-Kazooie, dessvere uten å lykkes) og ikke minst Mario + Rabbids Kingdom Battle. Allerede fra åpningstemaet er det tydelig hva slags tone dette spillet kommer til å ha. Musikken i spillets tidligere verdener som Mumbo's Mountain og Treasure Trove Cove styrker dette inntrykket ytterligere, og resultatet er at man sitter og koser seg hele spillet gjennom.

Dagens innslag er Click Clock Woods - Spring, fra spillets siste verden. Click Clock Woods er en fascinerende verden hvor man må besøke samme sted gjennom fire årstider, og hvor dine handlinger i én årstid påvirker omgivelsene og personene i en annen, senere årstid. Skal du sørge for at ekornet har nok mat om vinteren? Da må du hjelpe ham på høsten. Skal du passe på at fuglen blir stor og sterk? Da må du passe på å mate ham gjennom hele året. I tillegg forandrer musikken seg ut ifra hvilken årstid du besøker, og dermed har man nesten noe vivaldisk over det hele. Sangen er dessuten den første komponist Grant Kirkhope skrev for spillet. For min del er det våren som gir den beste representasjonen av temaets fleksibilitet, men jeg skal ikke protestere om noen heller vil fremme en av de andre årstidene.

fredag, oktober 20, 2017

Blade Runner 2049

Av og til dukker det opp filmer du egentlig tvilte på var nødvendig, eller hvor du lurte på om i det hele tatt kunne bli bra. En sjelden gang viser seg at tvilen din blir gjort til skamme. Blade Runner 2049 er en slik film.

Årets kinoopplevelse (i hvert fall frem til Star Wars: The Last Jedi kommer ut) er anmeldt, og anmeldelsen kan leses her.

Musikk-temablogg #20: Terminator 2: Judgment Day

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.

"Hasta la vista, baby!"

Noen filmer trenger knapt nok nærmere introduksjon. Terminator 2: Judgment Day tør jeg påstå er en av dem.

T2 er sammen med Star Wars: The Empire Strikes Back et eksempel på hvordan en oppfølger faktisk kan forbedre og forbedre originalen på en og samme tid. Effektene i filmen var mesterlige, plottet er meget bra i sin enkelhet, og få filmroller er knapt nok mer ikoniske enn Arnold Schwarzenegger i rollen som terminator-roboten sendt tilbake i tid for å beskytte John Connor.

Spoiler: En stilig tvist i denne filmen er hvordan vi faktisk ikke får avslørt hvem av de to terminatorene som sendes tilbake i tid som er der for å beskytte John Connor og hvem som er der for å ta livet av ham. Det får vi først vite når de to terminatorene møtes i en trang kjøpesenter-gang. Med tanke på hvordan Arnold spiller en slem og ustoppelig terminator i den første filmen, er denne tvisten meget god (men ofte fort glemt). /Spoiler

Uansett, jeg er ikke her for å snakke om filmen, men om musikken. Brad Fiedels musikk er absolutt verdt å merke seg mens man ser filmen, men det er uten tvil åpningstemaet fra filmen som blir husket. Med rette, får vi si. Den metalliske hamringen som runger gjennom det to minutter lange temaet er rett og slett grisetøft, og synthen oser av tidlig 90-tallet.

Dagens innslag er Main Theme from "Terminator 2". For moro skyld kan dere sammenligne den med det originale temaet fra den første Terminator-filmen, bare for å høre hvor mye bedre T2-versjonen er.

torsdag, oktober 19, 2017

Fire Emblem Warriors

Dynasty Warriors (også kjent som Shin Sangoku Musou i Japan) er en spillserie hvor man spiller seg gjennom historien bak Kinas opprinnelse. Serien er kjent for en ekstremt overdreven spillmekanikk hvor man løper rundt på slagmarken og egenhendig banker opp 2000 soldater per kamp.

Formelen har de siste årene blitt overført til andre kjente serier. Vi har fått One Piece: Pirate Warriors og Hyrule Warriors, samt noen forsøk på spill som snur litt på formelen, slik som fjorårets overraskende gode Attack on Titan: Wings of Freedom.

Nå er tiden kommet for å blande Dynasty Warriors med Fire Emblem-serien. Anmeldelsen av Fire Emblem Warriors kan dere lese her.

Musikk-temablogg #19: Metal Gear Solid

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"Kept you waiting, huh?"

Snikespill kan være meget moro, så lenge det gjøres riktig. Thief fra 2014 var et eksempel på hvordan slike spill kan ende opp med å bli helt feil, mens nyere eksempler som Dishonored 2 og Deus Ex: Mankind Divided viser i større grad hvordan det skal gjøres.

Snakker man om snikespill, kommer man likevel ikke unna Metal Gear Solid-serien. Hjertebarna til Hideo Kojima henter hovedinspirasjonen sin fra 70- og 80-tallsfilmer, og er kjent for alt fra pappesker til ekstremt overdådig historiefortelling. Filmsekvenser på 45 minutter? Null problem? Ekstremt lange scener med dialog og alternativ historie? Kjør på!

Samtidig er det noe mesterlig over disse spillene. Kojima er på sitt beste når han har noen som holder ham igjen, noe de tre første spillene i Metal Gear Solid-serien bærer mer preg av enn senere spill i serien. Dermed får vi noen spill med spennende tilnærming til makt, krig, historie, atomkappløp og konspirasjonsteorier. Men først og fremst handler Metal Gear Solid-spillene om infiltrasjon og sniking, og det er få spill i samme sjanger som har mestret dette på like god og unik måte.

Snakker man om Metal Gear Solid-spillene, må man også nevne musikken. God musikk har alltid kjennetegnet Metal Gear Solid-spillene, men kanskje først og fremst de to spillene som ble lansert til PlayStation 2: Metal Gear Solid 2 og Metal Gear Solid 3. Mens det første Metal Gear Solid til den første PlayStation hadde et langt mer sammensatt team av komponister, ble musikken i Metal Gear Solid 2 og 3 komponert av Norihiko Hibino og Harry Gregson-Williams. Sistnevnte er et kjent navn for mange, da han som filmmusikkomponist har bidratt til musikken i blant annet Narnia-filmene, Kingdom of Heaven, Wonder Woman og The Rock. Sistnevnte hører man tydelige spor av i Gregson-Williams' arbeid med musikken i Metal Gear Solid-spillene, slik som nyversjonen av hovedtemaet i Metal Gear Solid 3. Temasangen Snake Eater fra Metal Gear Solid 3 har en bisarr tekst, men setter absolutt stemningen for spiondramaet satt til den kalde krigen. Melankolsk musikk finner man også i serien, slik som avslutningssangen Can't Say Goodbye to Yesterday fra Metal Gear Solid 2.

Dagens innslag er imidlertid ikke komponert av Gregson-Williams eller Hibino, men sammen sørget de for at seriens hovedtema fikk den behandlingen den fortjente. Dagens innslag er med andre ord Metal Gear Solid Main Theme fra Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty. Enjoy!

onsdag, oktober 18, 2017

Musikk-temablogg #18: Bravely Default

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"A man defending what he holds dear is far more formidable than one who seeks to take it."

I dag går turen innom en relativt ny rollespillserie til en relativt liten plattform. Det vil si, plattformen er liten rent fysisk sett, men med over 60 millioner solgte enheter på verdensbasis kan vi vel si at Nintendo 3DS slettes ikke er en upopulær konsoll.

Konsollen kan skimte med en hel del gode japanske rollespill, men for min del er Bravely Default et av høydepunktene innenfor sjangeren. Rollespillet fremstår som en solid blanding av gode elementer fra de ni første Final Fantasy-spillene, som kamp- og jobbsystemet, samtidig som at det introduserer en hel del egne elementer som får det til å føles nytt og ferskt. For eksempel burde alle spill ha en måler som justerer hvor ofte eller sjelden du skal møte på tilfeldige fiender mens du vandrer rundt på verdenskartet eller mystiske grotter.

Spillet har noen fortreffelige rollefigurer, noen solide utfordringer rent kampmessig, og en meget engasjerende historie som har noen svært overraskende tvister underveis. Oppfølgeren Bravely Second maktet aldri å komme helt opp på samme nivå, men svært fornøyelig var det lell.

Sist men ikke minst er musikken i Bravely Default eksepsjonelt god, og egentlig er det synd at et spill med så god musikk ble gitt ut på en konsoll med så svake innebygde høyttalere (Bravely Default er med andre ord et spill som bør spilles med et godt headset). Komponisten bærer kunstnernavnet Revo, og har blant annet også gjort seg bemerket med åpningssangene til den kjente animeserien Attack on Titan.

Verdenskarttemaet Horizon of Light and Shadow bruker noe så sjelden som en blikkfløyte som et av hovedinstrumentene. Kamptemaet Conflict's Chime gjør at det aldri blir kjedelig å slåss mot tilfeldige monstre. Å kjempe mot slemme bosser, korrupte verdensledere og gærne generaler blir fort en intens opplevelse når That Person's Name Is ... låter i bakgrunnen. Å være vitne til fiendens rådslagninger mens Below the Duchy's Banner slår sine taktfaste slag gir deg følelsen av en stor og mektig fiende. Og å infiltrere fiendtlige festninger har sjelden vært så James Bond-aktig i et rollespill takket være Infiltrating Enemy Territory. En av de siste bosskampene gir deg en av de beste kampsangene på lenge i form av Wicked Flight. Og la oss for all del ikke glemme det intense, pompøse og fryktinngytende Nemesis Ba'al's Theme, et tema som skulle få en enda større rolle i Bravely Second.

Dagens innslag ender likevel opp med Serpent Eating the Horizon (som tydeligvis også kan oversettes med Serpent Eating the Ground; det finnes ingen offisiell engelsk lansering av dette lydsporet), det aller siste kamptemaet i spillet. Det er et stykke som begynner ekstremt intenst, men som får en overgang halvveis uti hvor komponisten begynner å veve inn andre tema fra spillet. Når så musikken helt mot slutten begynner å gli over i en medley av de fire hovedrollefigurenes personlige kampmotiver (take it away, mr. penny whistler!), kjenner man hvordan motivasjonen øker ytterligere. Det er tross alt dette man har kjempet seg frem imot.

I likhet med lydsporet i sin helhet bør dette stykket høres med høyttalere eller headset med god bass, ettersom det er noen meget gode basslinjer i dette temaet.

tirsdag, oktober 17, 2017

Musikk-temablogg #17: Cowboy Bebop

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"I'm not a criminal. Woah, that makes me sound more like a criminal, doesn't it."

Kan anime være inngangsporten til god musikk? Selvfølgelig kan det det, under de rette omstendighetene og med den rette musikken. Kan anime være en inngangsport til jazz? Vel, ja, i hvert fall hvis serien heter Cowboy Bebop.

Når man skal diskutere klassiske animeserier, er det ikke rent sjelden Cowboy Bebop dukker opp på listen, ikke uten grunn. I løpet av de 26 episodene som gikk på TV første gang i 1997-1998 blir du kjent med et rollefigurgalleri helt utenom det vanlige, og med en historiefortelling som de aller fleste moderne animeserier bare kan drømme om. Satt til en nær fremtid hvor jorda er temmelig ødelagt men hvor menneskeheten har etablert seg over det meste av solsystemet, får vi følge et ordentlig band of misfits ombord romskipet Bebop. Deres jobb er å farte rundt i solsystemet og jakte på dusører, hvilket gir dem kallenavnet cowboys (et kallenavn dusørjegere har i denne serien). Hver av romskipets medlemmer har sin brokete historie som man sakte men sikkert får innsikt i, og hvordan serien bygger opp den helhetlige historien er rett og slett mesterlig. Det er triste skjebner i en hard fremtid, men heller ikke uten en viss magi og skjønnhet. Med andre ord en hel del likhetstrekk med TV-serien Firefly.

Navnet Cowboy Bebop avslører for den observante hva slags musikk man kan forvente av serien. Yoko Kanno og bandet The Seatbelts serverer gjennom hele serien (og filmen basert på serien) jazz i alle underkategorier. Resultatet er et av de mest minneverdige lydspor vi noen gang har fått fra en animeserie.

Åpningssporet Tank! er et kroneksempel, som med sin karakteristiske tolvtakters C-F-G-veksling bærer preg av klassisk 40- og 50-tallsswing. Rush er langt mer upbeat og krevende instrumentalt, for ikke å snakke om Clutch. Avslutningstemaet The Real Folk Blues er et slag midt i din emosjonelle solar plexus, mens Mushroom Hunting er i den andre enden av skalaen med sin groovy bassbeat og meningsløse tekst. Piano Bar I gir oss et innblikk i Yoko Kannos talenter på pianoet, og Farewell Blues gir deg film noir-følelsen man får ikke rent sjelden gjennom seriens gang.

Dagens innslag lander imidlertid på What Planet is This? fra filmen Cowboy Bebop: Knockin' on Heaven's Door. Stykket blir spilt av under en real luftfart-jaktscene på vei mot filmens klimaks, men makter samtidig å beholde det glimtet i øyet både serien og filmen ser ut til å ha til enhver tid.

See you, space cowboy!

mandag, oktober 16, 2017

Musikk-temablogg #16: Star Wars

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"No, try not! Do, or do not! There is no try."

Å ja, du trodde kanskje at vi skulle gå gjennom musikk-temabloggen uten å streife innom Star Wars, du? Du kan spøke. Selvfølgelig må vi innom Star Wars i en temablogg som dette, ikke minst når det tross alt er jeg som skriver den.

Helt siden den første Star Wars-filmen hadde premiere i 1977, har musikken fra filmene blitt noe av det mest ikoniske og gjenkjennelige i all moderne populærkultur. Selv folk som ikke har sett Star Wars eller har noe forhold til det kjenner som regel igjen musikalske verk som åpningstemaet eller imperiemarsjer. Star Wars har for lengst gått inn blant filmhistoriens største verk, og dermed også vært med på å plassere komponist John Williams i toppen som vår tids største komponist.

Vel, nå har John Williams en merittliste som i seg selv kunne vært verdig en blogg, så det er nok ikke bare Star Wars-musikken han vil bli husket for. Men det er nok i toppen.

Musikken spiller til enhver tid en sentral rolle i Star Wars-filmene. Tenk bare på hvordan filmene begynner med den pompøse åpningsmusikken og teksten "A long time ago in a galaxy far, far away ...". Vi tenker kanskje ikke så mye over det nå, men filmer på 70-tallet begynte som regel med en lengre innledning hvor alle filmens hovedrolleinnehavere ble presentert (tenk f.eks. på åpningen av Greace). I Star Wars hopper man rett inn i handlingen, og musikken er definitivt med på å styrke dette umiddelbare hoppet inn i action.

Med Star Wars-musikken kan man umiddelbart ført inn i handlingen selv uten å ha filmen visuelt foran seg. Mye av dette skyldes Williams' klare bruk av ledemotiver og distinkte tonale bilder for hvert enkelt miljø. Tatooine har noe impresjonistisk og tolvtoneskala over seg. Bespin har en "svevende" følelse. Skogsmånen Endor vektlegger bruken av treblåsere og xylofon. Og la oss for all del ikke glemme hvordan rollefigurer som Yoda, Leia og keiser Palpatine har sine egne dedikerte tema som dukker opp enten tydelig eller subtilt hver gang de er sentrale i handlingen eller blir omtalt.

At dagen i dag blir valgt til å ta opp Star Wars-musikken, skyldes at TV-serien Star Wars Rebels sesong 4 har premiere i dag (16. oktober). Sesongen blir etter alt å dømme seriens siste, hvilket er synd, for Star Wars Rebels har vist seg å være langt mer underholdende enn det en skulle tro. Dermed passer det å dedikere dagens musikkinnslag til galaksen som har inspirert denne gode TV-serien.

Nok en gang blir jobben med å bare plukke ut ett enkeltspor fra Star Wars-musikken temmelig umulig. Det skorter ikke akkurat på verdige kandidater, som Dual of the Fates, Battle of the Heroes, The Asteroid Field, Cantina Band, The Throne Room, Rey's Theme, Confrontation on Eadu eller ganske enkelt åpningstemaet. Jeg jukser derfor litt og sniker derfor inn spillelisten fra Star Wars Suite-konserten, som gir deg en ganske grei sammensetning av den beste Star Wars-musikken. Men jeg tror ikke vi kommer unna at den mest verdige kandidaten til å presentere Star Wars-musikken er Darth Vader selv, og musikken som vi ofte forbinder med ham.

Dagens innslag er The Imperial March fra Star Wars Episode V: The Empire Strikes Back av John Williams. God fornøyelse!

søndag, oktober 15, 2017

Musikk-temablogg #15: Halo

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"All you greenhornes who wanted to see Covenant up close ... this is your lucky day!"

Det er riktignok ikke så veldig lenge siden jeg satte meg ned for å spille gjennom historien i Halo-spillene for første gang. Likevel skal man ha bodd under en stein de siste femten årene dersom man er spillinteressert og aldri hørt om Halo. Skytespillet bar nesten ene og alene den første Xbox gjennom konkurransen mot PlayStation 2 og Gamecube, og serien har siden den gang vært ensbetydende med Xbox-konsollene for mange.

Selv om jeg ikke spilte meg gjennom historien i Halo-spillene før ganske nylig, har jeg selvsagt kost meg med mang en flerspiller-kamp hos venner og bekjente gjennom årenes løp. Halo var på sitt område noe av det mest revolusjonerende spillbransjen hadde sett, og ikke uten grunn. Fortsatt står originaltrilogien som et eksempel på mesterlig design, innovasjon og en ekstrem evne til nytenkning når det kom til skytespill på konsoll, særlig med tanke på den nevnte flerspiller-delen.

Allerede idet man startet opp det første Halo-spillet, forsto man at dette kom til å bli en opplevelse utenom det vanlige. Årsak: spillets karakteristiske åpningstema av Michael O'Donnell. Stykket, som visstnok ble skrevet på tre timer, har blitt en minst like ikonisk del av serien som Master Chief, Halo-ringene og plasmasverd.

Dagens innslag er dermed Opening Suite fra Halo: Combat Evolved. Stykket eller deler av stykket går igjen i flere deler av originaltrilogien, og har således mange variasjoner av samme tema. Selv om for eksempel Warthog Run fra Halo 3 kommer ganske høyt opp i konkurransen, er det likevel lite som slår originalen.

lørdag, oktober 14, 2017

Musikk-temablogg #14: Persona 5

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"For some reason, 'cats turning into buses' is an extremely widespread cognition among the general public."

Det er ikke så altfor lenge siden jeg spilte ferdig og anmeldte Persona 5, et japansk rollespill som uten tvil seiler opp blant årets beste spill, for ikke å si et av sjangerens beste. Persona 5 mestrer på utmerket vis å fortelle en historie satt i det urbane Tokyo, hvor tenåringene du følger virkelig føles som virkelige tenåringer med virkelige problemer i møte med en skitten, korrupt voksen verden.

Det aller meste som kan sies om Persona 5 er positivt, men musikken er noe jeg knapt kan få skrytt nok av. Lydsporet er bare til enhver tid så passende, så funky, så jazzy ... så utrolig kult, rett og slett.

Dette gjør til gjengjeld jobben med å velge ut kun én enkeltlåt fra spillet særdeles vanskelig. Verdige kandidater er åpningstemaet Wake Up, Get Up, Get Out There, den smoothe Beneath the Mask som spiller hver gang du entrer kaféen hvor du bor, kamptemaet Last Surprise, den groovy låta Layer Cake som spilles hver gang du entrer modellvåpenbutikken (modellvåpen vil i metaverset bli til virkelige våpen, siden de ser virkelige ut og dermed blir oppfattet som ekte), eller de kule palasslåtene Price, A Woman, The Whims of Fate og Ark som spiller i bakgrunnen mens du infiltrerer et palass i noens korrumperte hjerte.

Til sist blir det likevel umulig å bare velge én låt, så i dag gjør vi et unntak og lister opp to låter som dagens innslag. Den første er Life Will Change, en låt som spilles av i klimatiske øyeblikk flere ganger i løpet av spillets gang, og som hver eneste gang får meg til å trampe takten med foten. Den andre er Rivers in the Desert, en låt man ikke hører før sent i spillet, men som også spilles av i store og avgjørende øyeblikk. Begge sporene er komponert av Shoji Meguro og fremfør av Lyn Inaizumi. God fornøyelse! Og dersom du eier en PlayStation 4 uten å ha spilt Persona 5, vet du hva du har å gjøre!