søndag, september 30, 2012

Om hviledagen

Husk sabbatsdagen og hold den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken slaven eller slavekvinnen din, verken buskapen din eller innflytteren som bor i byene dine. For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den. (2.Mos 20:8-11)
Som student lærer man fort at man må ta noen pauser iblant. Det er viktig, både for restitiusjonen og rekreasjonens del. Men det er først som arbeidsmann at jeg virkelig har innsett hvor viktig og rett det er med en hviledag på den sjuende dagen, ikke minst etter denne uka hvor det har vært intet mindre enn seks arbeidsdager.

En dag hvor man ikke arbeider. Ikke fordi man skal på død og liv holde seg så veldig hellig og holde samtlige sabbats-forskrifter, men fordi man har usedvanlig godt av det. Det er ikke bare bibelsk, men det er både visst og sant.

Bibelen er en merkelig fornuftig bok noen ganger...


PS: For de som ikke anser lesing som en anstrengelse eller arbeid, anbefales denne prekenen.

lørdag, september 29, 2012

Om lørdagsgodt, uke 39

Dagens lørdagsgodt er i sin fulle helhet dedikert til Ylvis-brødrene, som nok en gang er på ferde på norske TV-skjermer. Og selv om jeg ikke har dekoder tilkoblet til TV-skjermen, har jeg heldigvis noen venner som forbarmer seg over meg og viser meg høydepunktene på Youtube.

Vi begynner med låta Jeg heter Finn. Låta er kanskje ikke særlig bemerkelsesverdig i seg selv, men for oss som har en bakgrunn fra Fjellhaug er den særdeles artig: Sjongløren Kjell som dukker opp ca 1:33 uti videoen gikk nemlig på Fjellhaug i fjor (for ordens skyld heter han egentlig ikke Kjell, men Sondre).



Deretter en video som må karakteriseres som en aldri så liten genistrek, nemlig the intellivator.



Siste video er heller ikke så aller verst. Ihvertfall dersom man i utgangspunktet ikke er så glad i dubstep.

fredag, september 28, 2012

Om en ærbar gave

Det sies at "Æres den som æres bør." I så fall går dagens æresfyllest til Ann Helen og Per Olav Grødem, som i går inviterte meg over på middag. Trolig ikke helt tilfeldig at det hele hendte tre dager etter 25-årsdagen min, ettersom denne pakken ventet på kaffebordet.


La oss ta en nærmere kikk på de to bestanddelene av gaven:

Gaah, it's a collectable! Why did it have to be a collectable? Now I must collect them all!

Man skulle tro at etter å ha skrevet masteroppgave om bøkene at man ville være lei dem. Den gang ei, og slike prakteksemplar kan man umulig se seg lei på.

tirsdag, september 25, 2012

Lollipop Chainsaw

Det finnes sære spill, og det finnes virkelig sære spill. Det store spørsmålet er om spillene fra kult-utvikler Suda 51 (hans egentlige navn er Suda Goichi, som på japansk like gjerne kan skrives med 5 (go) og 1 (ichi)) i det hele tatt hører hjemme i sistnevnte kategori, eller om han sprenger grensene for denne kategorien med sine super-skrullete innslag. Suda gjorde seg for alvor markert på spillmarkedet med Killer 7 til Playstation 2 og Gamecube, men det var med Wii-spillet No More Heroes at det store gjennombruddet skulle komme og sette ham på spillkartet for folk flest.

Sudas spill er generelt lite preget av den japanske høflighet og formalitet man kan være vant til på den ene siden, og de svært markante anime-stereotypene på den andre siden. I stedet kjører han sitt eget løp, og sammenblander en kombinasjon av særpregete grafiske valg, bannskap, fallos-vitser på rekke og rad pluss de mest uvørne heltene, antiheltene og skurkene man kan tenke seg. Resultatet er høyst blandet. No More Heroes-spillene hadde en ubeskrivelig episk-het over seg som fungerte overraskende bra (mest i det første spillet), ikke minst takket være det GTA-parodiske miljøet spillet befant seg i og spillets store antihelt, Travis Touchdown. Shadows of the Damned ble derimot både platt og kjedelig. Det føltes uinspirert, og grovisene ble bare flaue fremfor raffinerte, ikke minst på grunn av manglende timing.

Så det spennende spørsmålet som da oppstår, er følgende: Hvordan fortoner så Suda 51s nyeste spill, Lollipop Chainsaw, seg?


En helt vanlig dag på jobben
Møt Juliet Starling, ei tilsynelatende vanlig blond cheerleader uten altfor mye i toppetasjen ved den amerikanske videregående skolen San Romero (oppkalt etter en viss filmregissør). Hun elsker slikkepinner, fordi de holder henne tynn, og det verste hun vet er å bli tenkt på som feit (noe det er liten sjangs for kommer til å skje). Hennes tilsynelatende normalitet brytes bare av det faktum at både Juliet og hele hennes familie er zombie-jegere, hvis familiebusiness består av å denge løs på zombier som måtte dukke opp her og der. Så da Juliet sykler til San Romero på sin 18-årsdag og oppdager at hele skolen er i full zombie-modus, stiller Juliet parat med sine paralyserende heia-dusker og motorsag. Nevnte jeg forresten at hun må kappe hodet av kjæresten Nick fordi han blir bitt av en zombie, og går med dette snakkende hodet festet i skjørtet? Ikke noe problem for en zombie-jeger.

Det er ingen tvil om at Sudas surrealistiske humor er tilbake i Lollipop Chainsaw, og hans forsøk på å parodiere både zombie-og high school-sjangeren lykkes, om enn bare til en viss grad. Kombinasjonen av blod, gørr og regnbuer som som dukker opp hver gang man parterer en zombie er i høyeste grad typisk Suda. Det som spillet kanskje lider mest av og som hindrer det til å nå opp til gamle Suda-høyder er Juliet. Som ung, blond og tidvis naiv (les: dum) cheerleader har hun absolutt sine øyeblikk, og enkelte av dialogene hennes med kjæreste-hodet Nick er nok til at man kan le av det. Samtidig mangler Juliet noe av den samme sjarmen og humoren som preget antihelten Travis Touchdown. Med mindre man føler at blonde, tynne cheerleaders er nok til å gjøre hvilket som helst spill til en suksess, skal det nok en del til før Juliet makter å overbevise deg som spiller om at det er verdt å bruke din tid i hennes selskap.

Heldigvis er det flere av de andre karakterene i spillet som er med på å trekke stemningen opp noe. Zombiene som infiserer San Romero og omegn er underordnet fem zombie-fyrster, som alle har sitt musikalske særpreg. Dermed får man zombier og omgivelser preget av emo-rock, punk, indie-/hippiemusikk og viking-metal. Særlig sistnevnte burde bringe noen smil om munnen på oss nordboere, ikke minst når bossen Vikke (oppkalt etter Vikke i vesterled) konstant kaller Juliet og Nick for skraelings.


Uengasjerende knappemosing
Når man møter zombier i et spill, er det generelt bare en ting som gjelder: Hodet skal skilles fra kroppen, eventuelt fylles med bly. I Lollipop Chainsaw er det motorsagen som er Juliets våpenvalg, men hun vet i tillegg å utnytte duskedame-egenskapene hennes til det fulle. Sammen med motorsagen har hun med deg to heiadame-dusker, som hun i kombinasjon med akrobatiske øvelser bruker for å paralysere fiendene slik at de stiller seg laglig til for hogg. Her skulle man jo virkelig tro at mulighetene lå til rette for variasjon og et stort utvalg av øvelser og handlinger. Dessverre er det motsatte tilfelle. Lollipop Chainsaw blir fort redusert til noen få, enkle knappekombinasjoner som gjentas igjen og igjen, og spillet blir temmelig kjapt til å ikke bli noe mer enn gjentakende knappemosing. For all del, man kan åpne flere komboer underveis gjennom spillets gang dersom man er flink, men det er dessverre ikke nok.

Spillet forsøker seg også på noe som kan minne om minispill underveis i spillets gang. Man har zombie-basketball og -baseball, heiadame-øvelser og endatil poledancing (med motorsagen attåt, selvsagt). Som resten av spillet sliter disse minispillene med manglende variasjon og knappemosing, og de få som endatil er litt morsomme (som zombie-baseball) er det til gjengjeld altfor lite av. Men noen av disse minispillene er til gjengjeld også blant spillets desiderte høydepunkt, som når man må kjøre en skurtresker gjennom en zombie-infisert åker mens Dead or Alives låt You Spin Me Round (Like a Record) toner i bakgrunnen (ca fire minutter uti denne videoen). Det er bare så synd at det er musikken som gjør det til et høydepunkt og ikke selve spillet...


Underholdende BGM
Grafisk sett er Lollipop Chainsaw helt på det jevne, men også her sliter spillet med å finne sin identitet. Flesteparten av figurene har veldig tydelig tegnede kanter, noe som samsvarer med det tegneserieaktige preget man finner i menysystem og lignende. Problemet oppstår når det det ikke blir gjennomført til det fulle og hele. Jeg skulle gjerne hatt et enda tydeligere tegneseriepreg over spillet, eller ikke noe i det hele tatt. Hybridløsningen som Lollipop Chainsaw presenterer føles bare delvis tilfredsstillende.

Heldigvis er spillet langt bedre på lydfronten. Stemmeskuespillet passer meget godt overens med de forskjellige karakterene, enten de er helter eller skurker. Bakgrunnsmusikken er valgt med omhu, og i tillegg til allerede nevnte Dead or Alive finner man musikkinnslag som er nøye plassert for anledningen og den musikksjangeren som bossen representerer.


Hjernedødt
Jeg skulle så gjerne ønske at Lollipop Chainsaw kunne innfri. Jeg skulle ønske at spillet nok en gang kunne vise oss Suda 51 fra hans beste surrealistiske side. Men den gang ei. Surrealistisk er det så absolutt, og et svært riktig steg i riktig retning sammenlignet med Shadows of the Damned er det også, men dette er langt ifra Sudas beste. Til det består spillet av altfor mange halvgode løsninger og uinspirerte valg. Dermed ender man opp med nok et hjernedødt zombie-spill som fungerer for én gjennomgang alá fem-seks timer, men ikke noe mer enn det.

Score: 6/10

søndag, september 23, 2012

Om spillmediets hvorfor

Jeg vil ha dere alle sammen med på en kollektiv brainstoming. La meg forklare litt:

I juni i år leverte jeg omsider min masteroppgave "Korset, ringen og klesskapet: En komparativ analyse av kristologiske og antikristologiske karaktertrekk i C.S. Lewis' Narnia og J.R.R. Tolkiens Arda, med særlig fokus på forfatternes konfesjonelle ståsted." Dermed fikk jeg min mastergrad i teologi, og selv om jeg kunne valgt å fortsette på studiene (noe som i utgangspunktet var planen), valgte jeg å heller forsøke å finne meg en jobb (som dere kanskje har fått med dere).

På fredag hadde jeg en ansettelsessamtale med Damaris, hvor jeg nå skal jobbe 20%. Damaris er en organisasjon som arbeider med å skrive og undervise om kryssfeltet mellom populærkultur og tro. Tidligere har spill vært et sort hull for dem, men med mitt inntog håper jeg på å gjøre noe med det.

En av deres under-avdelinger går under navnet Kristendom Online, som arbeider særlig inn imot lærere, og det er særlig innenfor denne avdelingen jeg kommer til å skrive. Ett av mine første oppdrag tar utgangspunkt i den nye analysen fra Medietilsynet, som sier at stadig flere unge spiller, daglig eller ofte. Spillvanene er også i ferd med å endre seg.

Så er mitt spørsmål, og som jeg gjerne vil ha din mening om: Hvorfor spiller vi? Hvordan forklarer man til en ikke-spiller (som gjerne er en lærer av den eldre garde) hvorfor spill motiverer oss til å bruke tid på det?

Jeg vil ikke med dette at dere skal gjøre jobben for meg. Jeg vil bare ha noen inside opinions...;-)

lørdag, september 22, 2012

Om lørdagsgodt, uke 38

Denne lørdagen er ingen hvilken som helst lørdag. 22.september er nemlig den offisielle hobbitdagen. Dagen feires fordi 22.september ifølge The Lord of the Rings er bursdagen både til Bilbo og Frodo (det er også bursdagen til Märtha Louise, men det tenker vi ikke så mye over).

Dagens lørdagsgodt er derfor viet i sin helhet til hobbitene og deres omgivelser. Vi begynner med en eldre Epic Rap Battle of History:





Deretter er turen kommet til en annen internettklassiker:





Hvilket minner meg på en annen internett-klassiker. Denne er ikke for dem som er sarte for bannskap, men fryktelig morsom er den da likevel...





For to dager siden fikk vi endelig tilgang på en ny trailer til den kommende storfilmen, The Hobbit. Det er bare å se og glede seg.





Avslutningsvis kjører vi et av de beste sporene fra soundtrackene til The Lord of the Rings-filmtrilogien. Islandske Emiliana Torrini har en særdeles særpreget stemme som både er mystisk og sårbar på samme tid. Med andre ord: Utrolig stemningsfull.




Happy Hobbit Day!

fredag, september 21, 2012

Om september

Today is 21st of September. Did you remember?




Det er kjekt å være født i september. Da har man sin egen sang til og med...

torsdag, september 20, 2012

One Piece: Pirate Warriors


At jeg er en stor fan av animeserien One Piece er ikke akkurat noen hemmelighet. Så da Playstation 3-spillet One Piece: Pirate Warriors dukket opp på redaksjonsbordet i Gamereactor, var jeg ikke sen å be.

Les anmeldelsen her.

Score: 7/10

tirsdag, september 18, 2012

Om sang og flytting, hebrew style

Det hender en sjelden gang at gresken og hebraisken fra teologistudiet blir brukt til noe mer enn bare å forarge meg over at jeg ikke bruker kunnskapene ofte nok. I går, da jeg spiste lunsj i Messiaskirke-kontorjobben min (lunsjen her spises sammen med staben på Høgskolen i Staffeldsgate, som vi leier kontorlokalet av), fikk jeg en slik opplevelse som kalte meg til arbeidspulten da jeg kom hjem.

Dagens strids kjerne (om vi i det hele tatt kan kalle det strid) finner vi i det gamle testamente, nærmere bestemt 1.Krønikebok 15:22. Her kan vi lese om hvordan David sørger for å få overført paktens ark fra Betlehem til Jerusalem, etter at han har klart å innta sistnevnte by. I den gamle 88-oversettelsen fra Norsk Bibel leser vi følgende:
Kenanja, levittenes sangmester, underviste i sangen, for han var kyndig i det. (NB 88)
Dette ser ut til å stemme godt overens med flere av de engelske oversettelsene. Både English Standard Version og New International Version skriver noe tilsvarende:
Chenaniah, leader of the Levites in music, should direct the music, for he understood it. (ESV)
Kenaniah the head Levite was in charge of the singing; that was his responsibility because he was skillful at it. (NIV)
 Men det som fikk oss til å stoppe opp om verset under gårsdagens lunsj, var den nye 2011-oversettelsen fra Bibelselskapet. Der er plutselig meningen snudd helt om:
Kenanja var leder for levittene som skulle bære paktkisten. Han skulle lede flyttingen, for han var en kyndig mann. (Bib 11)
Her har plutselig sang blitt forvandlet til flytting. Dermed forsvant litt av poenget til læreren på Staffelds (som jo tross alt underviser i musikk-fag). Spørsmålet er hvordan denne endringen kan ha skjedd. Har Bibelselskapet bommet fullstendig på målet? Ikke nødvendigvis.

Om vi går til den hebraiske teksten, kan vi fort finne ordet som er stridens kjerne, nemlig massa:
וּכְנַנְיָהוּ שַׂר-הַלְוִיִּם, בְּמַשָּׂא--יָסֹר, בַּמַּשָּׂא, כִּי מֵבִין, הוּ
Massa som er nøkkelordet vårt, kan oversettes på to måter. Den ene er det engelske ordet utterance, som ifølge A Student's Vocabulary for Biblical Hebrew and Aramaic forekommer 21 ganger. Men den varianten som forekommer flest ganger er derimot den andre oversettelsen, nemlig carrying eller burden, som forekommer 45 ganger. At rota av de to variantene uttales og skrives fullstendig identisk, gjør selvsagt ikke saken lettere.

At verset kan tale for at massa her skal oversettes med byrde eller flytting, kan man til en viss grad argumentere for ut ifra konteksten. I samme kapittel, vers 2, sier David: "Ingen andre enn levittene må bære Guds paktkiste; for dem har HERREN utvalgt til å bære paktkisten og til å tjene ham for alltid." Dette verset er oversatt innholdsmessig likt i de fleste sentrale oversettelser, og dermed kan det virke som at levittenes oppgave ikke fortoner seg i form av sang, men bæring.



Så hva gjør man da, når den hebraiske teksten ikke ser ut til å hjelpe oss noe særlig? Løper vi til Knudi, språkeksperten over dem alle som stiller oss alle i stum beundring og forlegenhet? Det kan man selvsagt gjøre (og jeg spiller absolutt ballen videre i din retning om du har noe å tilføye), men man har også ett alternativ til gode: Hva sier Septuaginta, den førkristne greske oversettelsen av det gamle testamente?

και χωνενια αρχων των λευιτων αρχων των ωδων οτι συνετος ην
Ordet som er viktig for oss her, er των ωδων (ton odon). Ordet burde faktisk ikke være helt ukjent for oss nordmenn: Odon er det greske ordet som ligger til grunn for ode, altså en hyllest-sang.

Dermed spørs det, hvorvidt man ønsker å ta utgangspunkt i den greske oversettelsen og la den kaste lys over enkeltelement i den hebraiske teksten, hvor den hebraiske teksten i seg selv kan være tvetydig. For oss musikere er det imidlertid ikke så mye tvil om hvor hjertet vårt ligger: Oden er en naturlig del av det kristne gudstjenesteliv, enten man er levitt, teolog eller lekmann, sjauer eller musiker.

mandag, september 17, 2012

Om gudstjenester og direkteoverføringer

I mitt hverdagslige gudstjenesteliv er det Messiaskirken i Oslo som er mitt faste sted å gå (det er også her jeg jobber hver mandag og fredag, for dem som måtte fatte interesse for slikt). Messiaskirkens profil er på sikt å etablere seg i de fleste store studentbyene i Oslo, og slik sett være en storbymenighet.

Men folk flytter gjerne ut av storbyene med tiden, og noen bor kanskje i utgangspunktet på steder med lite kirkelig aktivitet. Derfor har Messiaskirken i høst begynt å ruste opp sin tekniske divisjon, og har i høst begynt med video-overføring av Oslo-gudstjenestene (tidligere har vi hatt audio-overføring av prekenen til menigheten i Bergen, som for tiden ikke har en permanent pastor).

Gudstjenestene begynner kl 11:00 hver søndag, og kan følges her (gi beskjed dersom det ikke fungerer; legg igjen en kommentar i kommentarfeltet). På denne linken finner du også tidligere prekener. Her er det også mulig å "følge" Messiaskirken, slik at man kan holde seg løpende oppdatert om nye videoer og hendelser.

Så dersom du føler behov for et alternativ til din vanlige gudstjeneste, eller har en søndag der du helst bare vil sitte i sofaen hjemme, eller har en annen grunn til å følge med på gudstjenestene til Messiaskirken: Click - watch - share.

lørdag, september 15, 2012

Om lørdagsgodt, uke 37

Denne uka har det blitt svært lite tid og overskudd til blogging. Årsaken til det er ikke bare at jeg er godt inne i arbeidsrutinene til både Messiaskirka og Rema 1000, men at det har vært mye hjemmekontor på kveldene i tillegg til en del møter i forbindelse med en rekke frivillighets-opplegg som jeg er med på. Så sånn er det med den saken. Heldigvis ser neste uke hakket mindre travel ut.

Lørdagsgodt skal vi likevel ta oss tid til. Vi begynner med blogg-gjengangerne Rhett and Link, som har laget den svært underholdende Epic Rap Battle of Manliness. En liten gjesteopptreden og to kan dessuten skimtes i filmen.





Om folk ikke har sett klassikeren Das Beer Boot, er dagen i dag tiden for å gjøre det:





Til slutt introduserer jeg Andre the Black Nerd, som mannen bak Black Nerd Comedy kaller seg selv. Det er noe begrenset hvor mye av det mannen har å komme med som jeg synes er verdt å dele, men følgende video hvor han snakker om nerder som anklager andre nerder for ikke å være "nerdete nok" er meget spot on.


lørdag, september 08, 2012

Om lørdagsgodt, uke 36

I ukas lørdagsgodt holder vi oss like gjerne i det musikalse hjørnet, og når vi først er i gang tar vi liksågodt turen gjennom både den klassiske seksjonen og den sør-koreanske.

Vi begynner med intertainerne Rhett and Link, som trofaste følgere av bloggen forhåpentligvis begynner å bli litt bedre kjent med. Sangen Rub Some Bacon On It er ikke akkurat helt ny, men den er fremdeles underholdende.




I den klassiske seksjonen finner vi i dag Liebestraum (eller Kjærlighetsdrøm på norsk om du vil), tolket på cello og piano. Burde være som balsam for sjelen.




Til slutt skal vi se litt på ett av de nyere internett-fenomenene, nemlig den sør-koreanske låta Gangnam Style. Låta tar visstnok en parodisk kikk på Gangnam, som er ett av de rikere og mer sossete strøkene i Seoul (les: Bærum). Med over 122 millioner treff på YouTube har videoen for lengst blitt et fenomen som har strukket seg utover Sør-Koreas grenser. Så da kan du like gjerne se den nå; du vil støte på den før eller senere om du henger på nettet...


fredag, september 07, 2012

Om et nytt innskudd i samlinga

Har man først fått seg jobb, får man råd til å ta seg råd til det lille ekstra. Har man i tillegg bursdag i nær forestående fremtid, må man jo også kunne ta seg råd til det lille ekstra.

Så, without further ado, her er nyeste innskudd i figursamlinga: Wolf Link and Midna fra The Legend of Zelda: Twilight Princess.


Midna

 Wolf Link

 Kjedet henger fortsatt igjen på Wolf Link

Beautiful

onsdag, september 05, 2012

Tales of Graces f

Den japanske rollespill-serien Tales of (med en påfølgende undertittel, som f.eks. Tales of Symphonia eller Tales of the Abyss) har aldri slått like mye igjennom på våre breddegrader som andre rollespillserier, men har likevel opparbeidet seg en trofast fanskare. Kanskje ikke så rart, ettersom serien har flere interessante spill å by på og ikke minst et underholdende kampsystem.

Nå har det tolvte spillet i serien, Tales of Graces f, omsider funnet veien til Europa, hele tre år etter spillet opprinnelig ble lansert i Japan, og den gang til Wii.

Les den første norske anmeldelsen av spillet her.

Score: 6/10

lørdag, september 01, 2012

Om lørdagsgodt, uke 35

Arbeidsløsheten er endelig over, og neste uke begynner jeg i nytt arbeid på den lokale Rema-butikken. Det er slettes ikke å forakte.

Dermed må det feires. Lørdagsgodt away!