Battlefield V

I tiden frem mot nyttår vil jeg skrive anmeldelser av spill jeg har spilt i høst som jeg ennå ikke har skrevet om. Dette er spill som har tatt litt tid å komme gjennom og som jeg har holdt på med over lengre tid. Anmeldelsene blir noe kortere enn normalt.

Mens vi i Norge fortsatt strever med å etablere en bærekraftig spillindustri, har våre naboer i øst lenge stilt med noen av de største studioene i bransjen. Ett av dem er Dice, det svenske studioet som står bak den berømte Battlefield-serien.

Selv om Dice lenge har utmerket seg med å være blant de største i bransjen på realistisk grafikk og enorme slagmarker, har ikke alt vært like rosenrødt for studioet de par siste årene. Særlig i fjor fikk studioet merke spillernes vrede da Star Wars: Battlefront II lenge så ut til å få mikrotransaksjoner som i praksis innebar en pay-to-win-løsning (den som bruker mest ekte penger i spillet vil få det beste utstyret og dermed også vinne kampene). Protestene var mange og høylytte, og Battlefront II kunne aldri skimte med et like godt salg som forventet, til tross for at sluttproduktet faktisk var ganske velpolert og underholdende.

Noen av erfaringene har Dice tatt med seg inn imot årets lansering av Battlefield V, hvor serien går tilbake til sine røtter og returnerer til andre verdenskrig som scenariet for kampene som skal utkjempes. Samtidig har heller ikke dette spillet sluppet unna oppstyr, skjønt denne gangen er det litt vanskeligere å skjønne seg på kritikerne. Kritikken har denne gangen kretset rundt inkluderingen av kvinnelige soldater, hvor misfornøyde fans påpeker at dette er historisk ukorrekt. Vi skal ikke entre debatten i veldig stor grad her, bare påpeke at selv om britene ikke sendte kvinner til fronten var ikke dette uhørt i krigen som helhet, og mye av kritikken rundt Battlefield V har tendert til misogyni fremfor en faktisk saklig debatt. Dessuten kan man alltid spørre seg hvorvidt spill som Battlefield V handler om historisk realisme i det hele tatt, eller om det bare er snakk om å ta utgangspunkt i en historisk setting for å fortelle fiksjonelle fortellinger basert på et autentisk bakteppe.

Så snart man har spilt noen timer av Battlefield V, og særlig enspillerdelen, kan man si at mye peker mot det siste og at forhåndskritikken ikke treffer og fremstår som urimelig. Battlefield V tar nemlig sikte på å fortelle noen av de mindre kjente konfliktene og operasjonene i krigens historie. For å gjøre dette har de diktet opp fiksjonelle rollefigurer, men settingen rundt er ekte. Dermed blir fiksjonen et middel for å vekke interessen for fakta, som igjen kan gi en større og dypere innsikt i en enormt stor og inngripende konflikt.

For oss nordmenn kommer dette særlig til syne i enspillerkapitlet Nordlys, som finner sted nettopp i Norge. Her følger vi to norske medlemmer av motstandsbevegelsen under en aksjon som gir dem kildematerialet som danner grunnlaget for tungtvannsaksjonen. Rollefigurene vi møter i fortellingen er så langt jeg vet ikke ekte, men som nordmann er det svært lett å kjenne igjen både aksjonen det er snakk om og Rjukan som område. Sistnevnte har Dice som vanlig skildret med flid og omhu, og det er ikke vanskelig å se at de her har gjort grundig research. De to andre kapitlene som er tilgjengelig ved spillets lansering, Under No Flag og Tirailleur, tar på sin side for seg britiske spesialstyrker i Nord-Afrika og senegalesiske soldater som kjempet under det franske flagget. Der det førstnevnte blir noe kjedelig er sistnevnte svært interessant, skjønt ut ifra en nordmanns perspektiv er det likevel noe særegent med Nordlys-kapitlet. Når et spill tross alt har hyrt norske og tyske skuespillere til å snakke norsk, enten det er med vestlandsk dialekt eller tysk aksent når man spiller en nazioffiser stasjonert i Norge, er det noe spesielt og unikt ved det i spillsammenheng.

Historiedelene av Battlefield V fremstår imidlertid som korte, etter formelen og uten de spennende utfordringene. Dice har forsøkt å introdusere snikeelementer i disse sekvensene, uten at dette nødvendigvis taler til spillets fordel. Jeg skulle gjerne sett et spill hvor enspillerdelen av Battlefield V kunne stått i fokus, og med litt mer arbeid og sentral plass i spillet kunne dette blitt svært lovende.

Likevel er det flerspillerdelen folk flest spillet Battlefield for, og her får man akkurat det man forventer. Man kan kjempe mindre slag med rundt åtte spillere på slagmarken samtidig, eller man kan bryne seg på enorme kamper på historiske slagmarker som rommer 64 spillere og går over flere runder. Balansen føles bedre enn Battlefield 1, og her er det selv åpent for folk som er midt-på-treet å gjøre en innsats for laget. Muligheten for å redde falne lagkamerater opp igjen slik at de kan kjempe videre er også en fin bonus. Også i flerspillerdelen er fokuset på de mindre kjente områdene fra krigen, og nok en gang spiller Norge en stor rolle. Her er Fjell 652 og Narvik blant områdene man kan kjempe på, og nok en gang skal Dice ha ros for sitt ekstremt gode blikk for detaljer og autentiske fremstilling av miljøene.

Det hele ser og låter selvfølgelig aldeles strålende ut. Dice har en tendens til hele tid skyve på grensene for hva som er teknisk mulig å få til, og få spill kan skimte med mer lekker og realistisk grafikk enn Battlefield V. Lys og skygge har særlig fått et solid byks opp, i hvert fall hvis man er i besittelse av de nyeste grafikkortene og kan aktivere ray tracing. Funksjonen gjør at lyseffekter skaper realistisk gjenskinn i glatte overflater som stein, metall, glass og lignende, hvilket betyr at man i praksis kan se andre spillere i gjenskinnet av en bil. Ray tracing har riktignok ikke fungert like godt som forhåndsdemonstrasjonene skulle tilsi, og selv har jeg heller ikke kraftig nok maskin til å aktivere funksjonen, men selv med «bare» et GTX 1080-grafikkort ser Battlefield V aldeles strålende ut.

Samtidig kommer man ikke unna at Battlefield V er nok et Battlefield-spill, med alt dette innebærer. Man vet akkurat hva man får, men man får heller ikke mer enn det. Det hele ser nydelig ut og er engasjerende en stund, men har man ingen bekjente å spille sammen med er det lite her som holder på deg i lengden. Battlefield V følger formelen til punkt og prikke, og formelen fungerer absolutt godt, men det mangler samtidig det lille ekstra som trengs for å skille spillet ut fra den skarpe konkurransen flerspillerspillmarkedet har i dag.

Det er ikke så mye å si om Battlefield V, egentlig. Det er et Battlefield-spill, noe som er moro nok for en stund, skjønt for min del har det ikke nok ved seg til å holde på meg i lengden før jeg går tilbake til Star Wars: Battlefront II, Titanfall 2 eller Overwatch. Likevel har jeg lyst å slå et slag for spillet, for det er utrolig moro å se hvordan Norge og Rjukan blir presentert i spillet. Det er fantastisk å høre ekte norsk i et spill, selv om det føles litt uvanlig samtidig. Den norske fjellheimen får fremstå med all sin prakt, og for de av oss som har lest eller studert Rjukan og tungtvannsaksjonen er det flott å se hvor nøye Dice har vært med detaljene i landskap, arkitektur og lignende. Mens norske filmer om krigen blir sett av et fåtall, er dette et spill som blir spilt av millioner og som kan åpne veien til vår krigshistorie for flere. Det tenker jeg er både flott og noe å være stolte av. Rollefigurene i Battlefield V-historien er kanskje fiktive, men motstandskampen var ekte og fortjener en plass i folks bevissthet.

Score: 7/10