tirsdag, oktober 17, 2017

Musikk-temablogg #17: Cowboy Bebop

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"I'm not a criminal. Woah, that makes me sound more like a criminal, doesn't it."

Kan anime være inngangsporten til god musikk? Selvfølgelig kan det det, under de rette omstendighetene og med den rette musikken. Kan anime være en inngangsport til jazz? Vel, ja, i hvert fall hvis serien heter Cowboy Bebop.

Når man skal diskutere klassiske animeserier, er det ikke rent sjelden Cowboy Bebop dukker opp på listen, ikke uten grunn. I løpet av de 26 episodene som gikk på TV første gang i 1997-1998 blir du kjent med et rollefigurgalleri helt utenom det vanlige, og med en historiefortelling som de aller fleste moderne animeserier bare kan drømme om. Satt til en nær fremtid hvor jorda er temmelig ødelagt men hvor menneskeheten har etablert seg over det meste av solsystemet, får vi følge et ordentlig band of misfits ombord romskipet Bebop. Deres jobb er å farte rundt i solsystemet og jakte på dusører, hvilket gir dem kallenavnet cowboys (et kallenavn dusørjegere har i denne serien). Hver av romskipets medlemmer har sin brokete historie som man sakte men sikkert får innsikt i, og hvordan serien bygger opp den helhetlige historien er rett og slett mesterlig. Det er triste skjebner i en hard fremtid, men heller ikke uten en viss magi og skjønnhet. Med andre ord en hel del likhetstrekk med TV-serien Firefly.

Navnet Cowboy Bebop avslører for den observante hva slags musikk man kan forvente av serien. Yoko Kanno og bandet The Seatbelts serverer gjennom hele serien (og filmen basert på serien) jazz i alle underkategorier. Resultatet er et av de mest minneverdige lydspor vi noen gang har fått fra en animeserie.

Åpningssporet Tank! er et kroneksempel, som med sin karakteristiske tolvtakters C-F-G-veksling bærer preg av klassisk 40- og 50-tallsswing. Rush er langt mer upbeat og krevende instrumentalt, for ikke å snakke om Clutch. Avslutningstemaet The Real Folk Blues er et slag midt i din emosjonelle solar plexus, mens Mushroom Hunting er i den andre enden av skalaen med sin groovy bassbeat og meningsløse tekst. Piano Bar I gir oss et innblikk i Yoko Kannos talenter på pianoet, og Farewell Blues gir deg film noir-følelsen man får ikke rent sjelden gjennom seriens gang.

Dagens innslag lander imidlertid på What Planet is This? fra filmen Cowboy Bebop: Knockin' on Heaven's Door. Stykket blir spilt av under en real luftfart-jaktscene på vei mot filmens klimaks, men makter samtidig å beholde det glimtet i øyet både serien og filmen ser ut til å ha til enhver tid.

See you, space cowboy!

mandag, oktober 16, 2017

Musikk-temablogg #16: Star Wars

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"No, try not! Do, or do not! There is no try."

Å ja, du trodde kanskje at vi skulle gå gjennom musikk-temabloggen uten å streife innom Star Wars, du? Du kan spøke. Selvfølgelig må vi innom Star Wars i en temablogg som dette, ikke minst når det tross alt er jeg som skriver den.

Helt siden den første Star Wars-filmen hadde premiere i 1977, har musikken fra filmene blitt noe av det mest ikoniske og gjenkjennelige i all moderne populærkultur. Selv folk som ikke har sett Star Wars eller har noe forhold til det kjenner som regel igjen musikalske verk som åpningstemaet eller imperiemarsjer. Star Wars har for lengst gått inn blant filmhistoriens største verk, og dermed også vært med på å plassere komponist John Williams i toppen som vår tids største komponist.

Vel, nå har John Williams en merittliste som i seg selv kunne vært verdig en blogg, så det er nok ikke bare Star Wars-musikken han vil bli husket for. Men det er nok i toppen.

Musikken spiller til enhver tid en sentral rolle i Star Wars-filmene. Tenk bare på hvordan filmene begynner med den pompøse åpningsmusikken og teksten "A long time ago in a galaxy far, far away ...". Vi tenker kanskje ikke så mye over det nå, men filmer på 70-tallet begynte som regel med en lengre innledning hvor alle filmens hovedrolleinnehavere ble presentert (tenk f.eks. på åpningen av Greace). I Star Wars hopper man rett inn i handlingen, og musikken er definitivt med på å styrke dette umiddelbare hoppet inn i action.

Med Star Wars-musikken kan man umiddelbart ført inn i handlingen selv uten å ha filmen visuelt foran seg. Mye av dette skyldes Williams' klare bruk av ledemotiver og distinkte tonale bilder for hvert enkelt miljø. Tatooine har noe impresjonistisk og tolvtoneskala over seg. Bespin har en "svevende" følelse. Skogsmånen Endor vektlegger bruken av treblåsere og xylofon. Og la oss for all del ikke glemme hvordan rollefigurer som Yoda, Leia og keiser Palpatine har sine egne dedikerte tema som dukker opp enten tydelig eller subtilt hver gang de er sentrale i handlingen eller blir omtalt.

At dagen i dag blir valgt til å ta opp Star Wars-musikken, skyldes at TV-serien Star Wars Rebels sesong 4 har premiere i dag (16. oktober). Sesongen blir etter alt å dømme seriens siste, hvilket er synd, for Star Wars Rebels har vist seg å være langt mer underholdende enn det en skulle tro. Dermed passer det å dedikere dagens musikkinnslag til galaksen som har inspirert denne gode TV-serien.

Nok en gang blir jobben med å bare plukke ut ett enkeltspor fra Star Wars-musikken temmelig umulig. Det skorter ikke akkurat på verdige kandidater, som Dual of the Fates, Battle of the Heroes, The Asteroid Field, Cantina Band, The Throne Room, Rey's Theme, Confrontation on Eadu eller ganske enkelt åpningstemaet. Jeg jukser derfor litt og sniker derfor inn spillelisten fra Star Wars Suite-konserten, som gir deg en ganske grei sammensetning av den beste Star Wars-musikken. Men jeg tror ikke vi kommer unna at den mest verdige kandidaten til å presentere Star Wars-musikken er Darth Vader selv, og musikken som vi ofte forbinder med ham.

Dagens innslag er The Imperial March fra Star Wars Episode V: The Empire Strikes Back av John Williams. God fornøyelse!

søndag, oktober 15, 2017

Musikk-temablogg #15: Halo

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"All you greenhornes who wanted to see Covenant up close ... this is your lucky day!"

Det er riktignok ikke så veldig lenge siden jeg satte meg ned for å spille gjennom historien i Halo-spillene for første gang. Likevel skal man ha bodd under en stein de siste femten årene dersom man er spillinteressert og aldri hørt om Halo. Skytespillet bar nesten ene og alene den første Xbox gjennom konkurransen mot PlayStation 2 og Gamecube, og serien har siden den gang vært ensbetydende med Xbox-konsollene for mange.

Selv om jeg ikke spilte meg gjennom historien i Halo-spillene før ganske nylig, har jeg selvsagt kost meg med mang en flerspiller-kamp hos venner og bekjente gjennom årenes løp. Halo var på sitt område noe av det mest revolusjonerende spillbransjen hadde sett, og ikke uten grunn. Fortsatt står originaltrilogien som et eksempel på mesterlig design, innovasjon og en ekstrem evne til nytenkning når det kom til skytespill på konsoll, særlig med tanke på den nevnte flerspiller-delen.

Allerede idet man startet opp det første Halo-spillet, forsto man at dette kom til å bli en opplevelse utenom det vanlige. Årsak: spillets karakteristiske åpningstema av Michael O'Donnell. Stykket, som visstnok ble skrevet på tre timer, har blitt en minst like ikonisk del av serien som Master Chief, Halo-ringene og plasmasverd.

Dagens innslag er dermed Opening Suite fra Halo: Combat Evolved. Stykket eller deler av stykket går igjen i flere deler av originaltrilogien, og har således mange variasjoner av samme tema. Selv om for eksempel Warthog Run fra Halo 3 kommer ganske høyt opp i konkurransen, er det likevel lite som slår originalen.

lørdag, oktober 14, 2017

Musikk-temablogg #14: Persona 5

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"For some reason, 'cats turning into buses' is an extremely widespread cognition among the general public."

Det er ikke så altfor lenge siden jeg spilte ferdig og anmeldte Persona 5, et japansk rollespill som uten tvil seiler opp blant årets beste spill, for ikke å si et av sjangerens beste. Persona 5 mestrer på utmerket vis å fortelle en historie satt i det urbane Tokyo, hvor tenåringene du følger virkelig føles som virkelige tenåringer med virkelige problemer i møte med en skitten, korrupt voksen verden.

Det aller meste som kan sies om Persona 5 er positivt, men musikken er noe jeg knapt kan få skrytt nok av. Lydsporet er bare til enhver tid så passende, så funky, så jazzy ... så utrolig kult, rett og slett.

Dette gjør til gjengjeld jobben med å velge ut kun én enkeltlåt fra spillet særdeles vanskelig. Verdige kandidater er åpningstemaet Wake Up, Get Up, Get Out There, den smoothe Beneath the Mask som spiller hver gang du entrer kaféen hvor du bor, kamptemaet Last Surprise, den groovy låta Layer Cake som spilles hver gang du entrer modellvåpenbutikken (modellvåpen vil i metaverset bli til virkelige våpen, siden de ser virkelige ut og dermed blir oppfattet som ekte), eller de kule palasslåtene Price, A Woman, The Whims of Fate og Ark som spiller i bakgrunnen mens du infiltrerer et palass i noens korrumperte hjerte.

Til sist blir det likevel umulig å bare velge én låt, så i dag gjør vi et unntak og lister opp to låter som dagens innslag. Den første er Life Will Change, en låt som spilles av i klimatiske øyeblikk flere ganger i løpet av spillets gang, og som hver eneste gang får meg til å trampe takten med foten. Den andre er Rivers in the Desert, en låt man ikke hører før sent i spillet, men som også spilles av i store og avgjørende øyeblikk. Begge sporene er komponert av Shoji Meguro og fremfør av Lyn Inaizumi. God fornøyelse! Og dersom du eier en PlayStation 4 uten å ha spilt Persona 5, vet du hva du har å gjøre!



fredag, oktober 13, 2017

Musikk-temablogg #13: The Dark Knight

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"You either die a hero, or you live long enough to see yourself become the villain."

Interessant nok var jeg svært skeptisk i 2005 da en ny Batman-film sto på trappene, denne gangen med lovnader om å gå tilbake til der hele historien om Batman begynte. Årsaken var faktisk ikke den katastrofalt dårlige Batman and Robin fra 1997, men fordi Tim Burtons film Batman fra 1989 var en film jeg så svært mange ganger som ung. Ettersom Batman Begins ble lansert med tanken om at tidligere Batman-filmer "ikke telte med", meldte skepsisen seg hos meg.

Sett tilbake med dagens blikk er det heller merkelig å tenke slik, men sånn er det nå en gang med minnene man har vokst opp med. Uansett er det godt å ta feil en gang iblant. Christopher Nolans Batman-trilogi, som består av filmene Batman Begins (2005), The Dark Knight (2008) og The Dark Knight Rises (2012) har alle gått inn i filmhistorien som overraskende gode filmer, og som virkelig har vært med på å dytte grensene for hva man kan forvente av superheltfilmer, tematisk så vel som effektmessig.

Av de tre filmene er det uten tvil The Dark Knight som står som den suverent største, ikke bare kvalitetsmessig men også kulturelt sett. Heath Ledgers tolkning av Joker-rollefiguren har for lengst blitt legendemateriale, og fortsatt briljerer filmen og rollefiguren med sin nervepirrende fremtoning og tematikk. Samtidig skal vi heller ikke underslå kvaliteten ved resten av filmen. Spesialeffektene er et imponerende skue (her kan jeg anbefale behind the scenes-materialet som handler om nettopp dette), men siden dette først er en temablogg får vi konsentrere oss om musikken.

Da jeg var på konsert med filmmusikkomponist Hans Zimmer i mai, nevnte han hvordan arbeidsfordelingen hadde vært mellom ham og James Newton Howard da de komponerte musikken til trilogien. Mens Newton Howard var den som tok seg av de mer rolige, stemningsfulle sekvensene, gjorde Zimmer det han kan best, nemlig å pøse på med basstoner og dramatikk i de mer intense scenene. I den forstand må man kunne si at dagens innslag er veldig typisk Zimmer.

Dagens innslag er Why So Serious? komponert av Hans Zimmer for filmen The Dark Knight. Sporet er åpningsmusikken i filmen, hvor vi ser Joker-gjengen bryte seg inn i en av Gothams mange mafia-kontrollerte banker. Det er intense minutter som underbygges av en like intens musikk, hvor bruken av basstoner, strykere og fuzzpedal skriker Zimmer uten at det bryter med filmuniverset. Dessuten har musikken noen herlige detaljer. De to tonene som utgjør mesteparten av stykket er nemlig tonene D og C, som man for eksempel kan høre på pianoet rundt 6:40, hvor pianoet spiller tonene D, C, C og D. Enhver med litt tegneseriekunnskap forstår at dette ikke er tilfeldig, for DC er nemlig tegneserieforlaget som i alle år har gitt ut Batman-tegneseriene, og hvor Batman er en av bærebjelkene sammen med Superman og Wonder Woman. Slike detaljer er bare med på å understreke filmmusikkens briljans.

Så nå er det bare å lytte, og mens du lytter kan du jo tenke litt på Jokers spørsmål: "Do you want to know how I got these scars?"

torsdag, oktober 12, 2017

Musikk-temablogg #12: The Last of Us

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.

I dagens innslag av musikk-temabloggen skal innom et av de beste, vakreste og tematisk mest innholdsrike spillene vi har sett de siste årene. Vi skal til en ikke altfor fjern fremtid, hvor menneskeheten strever med å overleve i en post-apokalyptisk tilværelse hvor verden slik vi kjenner den har gått til grunne, og hvor naturen har overtatt asfalt, betong og stål til et punkt hvor "asfaltjungelen" er blitt mer enn bare et begrep.

Utviklerne i studioet Naughty Dog er først fremst kjent for de fleste gjennom spillserien og figuren Crash Bandicoot. Med denne festlige men å-så-vanskelige plattformspillserien vant Naughty Dog mang en ung spillers hjerte på den første PlayStation. Om du ikke tror meg, kan jeg nevne at samlepakken som ble gitt ut til PS4 i sommer med de tre første Crash Bandicoot-spillene gikk til topps på salgslistene.

På PlayStation 3 og PlayStation 4 har studioet imidlertid blitt bedre kjent for Uncharted-serien, en serie stappet til topps med skattejakter, eventyr, akrobatiske krumspring, sjarm, humor, spenning og et utsøkt persongalleri. Uncharted 4: A Thief's End ble årets spill anno 2016 for mange, og ikke uten grunn. Serien har til enhver tid presset konsollene for det de er teknisk i stand til, og Uncharted-spillene har alltid vært svært vakre.

Det er tydelig at Naughty Dog tok med seg denne erfaringen videre da de i 2013 ga ut et helt nytt spill. Borte var imidlertid sjarmen og humoren. Denne gangen var det alvor, tyngde og en lite optimistisk fremtid vi fikk se, og det hele skyldes en type sopp. Soppsporen cordyceps er faktisk en ekte type parasittsopp som kan feste seg til insekter, vokse i og på dem, og sakte men sikkert overta kontrollen over verten sin. Hva ville skjedd dersom denne soppen utviklet seg til å infisere mennesker? Hvordan ville en fremtid hvor mennesket lever under den konstante trusselen om giftige sporer fortont seg? Og hvordan ville de overlevende reagert dersom de, tjue år etter katastrofen inntraff, kom over en tenåring som viser seg å være immun mot giftsporene?

Resultat er The Last of Us, et spill som den dag i dag står som en av spillbransjens største triumfer når det kommer til å skape engasjerende, dype og følelsesladde historier. Dette er et spill som makter å overgå dine forventninger, og hvor du ikke kan sitte uberørt igjen etter å ha spilt gjennom den mesterlige historien. Har du ennå ikke spilt The Last of Us, skylder du deg selv å plukke opp PS4-versjonen av spillet.

Til å akkompagnere spillets postapokalyptiske stemning og følelsesladde historie følger de mesterlige tonene til komponisten Gustavo Santaolalla. Dagens innslag, som i likhet med spillet heter The Last of Us, demonstrerer for oss hva Santaolalla er i stand til å formidle inn i spillet. Her er alvor, sårbarhet, tvil og usikkerhet, men også et lite snev av håp.