fredag, februar 23, 2018

Ready Player One: Kult konsept, laber litteratur


30. mars kan norske kinogjengere stifte bekjentskap med filmen Ready Player One. I registolen sitter ingen ringere enn Steven Spielberg, og det i seg selv er nok til at filmen sannsynligvis vil få en dose oppmerksomhet når den slippes.

Ready Player One er imidlertid ikke en ukjent film i visse geek-kretser. Filmen er basert på boka ved samme navn fra 2011 av Ernest Cline, og har høstet mye oppmerksomhet etter at den kom ut. Kanskje ikke så rart, for boka er en eneste lang rekke med referanser til spill, film, rollespill og andre elementer som utgjør det vi kan kalle «nerde-kultur».

På 2040-tallet ser fremtiden ikke særlig lys ut. Energikrisen er et faktum, nedgangstidene går inn i sitt tredje tiår på rad, og menneskene trekker til byene i håp om å unnslippe noe av fattigdommen og nøden. Det eneste lyspunktet for folk flest er OASIS, en virtuell virkelighet hvor man kan være akkurat den man vil. Her samles en rekke fiksjonelle verdener i en og samme virtuelle virkelighet, og det uten at det koster noe (skjønt, selv ikke OASIS slipper unna mikrotransaksjoner og in-game kjøp). Når skaperen av OASIS, James Halliday, dør uten arvinger, offentliggjøres hans siste video hvor han avslører at han har gjemt et easter egg i OASIS. Den første som finner egget vil arve hans formue og majoritetseierskapet over OASIS.

Ettersom den eksentriske Halliday var lidenskapelig opptatt av spill, film og lignende, og da i hovedsak materiale fra 70- og 80-tallet, får denne kulturen en renessanse av de sjeldne i 2040-åra, ettersom de fleste egg hunters (også kjent som Gunters) regner med at kjennskap til Hallidays interesser er nøkkelen for å finne egget. Kanskje ikke så rart, siden Halliday var kjent for å kunne sparke ansatte som ikke tok referansene hans. Likevel går det fem år før det første sporet blir oppdaget ved en tilfeldighet av vår hovedperson, Wade Watts, og det er her bokas handling begynner for alvor.

Selve premisset for boka har en sterk appell som gjør at den egner seg godt for film. Det er også derfor trailerne vi har sett så langt er proppet fulle av referanser til tegneserier, filmer, anime og spill, skjønt trailerne gjør det tydelig at referansene vil bli annerledes enn i boka. Mye i traileren antyder at filmen ikke vil legge seg tett opp til handlingen i boka, og at man derfor bør se på filmen som løst basert på kildematerialet fremfor en slavisk adapsjon.

I bunn og grunn kjenner jeg at dette er helt greit. For etter å ha hørt gjennom lydboka av Ready Player One kan jeg ikke si annet enn at boka ikke er særlig bra.

Misforstå meg rett. Jeg synes premisset for boka er kult. Jeg digger tanken på OASIS, en super-nerdete grunnlegger som propper inn flust av referanser i mesterverket sitt, og det faktum at boka lirer av seg den ene referansen etter den andre. Ready Player One er en bok skrevet til sånne folk som meg, som lirer av seg referanser til løst og fast i tide og utide og som kan filmsitater på rams utenat. Samtidig er jeg fullstendig klar over hvor plagsomt og unyttig dette kan være, og Ready Player One tjener dermed indirekte som en dystopisk advarsel om hvor ille det kan gå når nerdekulturen får sette sitt preg på verden.

Samtidig er det mer enn nok ved boka å ta tak i som gjør at den langt ifra fremstår som noe mesterverk, snarere tvert imot. Vel så ofte føler jeg Cline lirer av seg fan fiction snarere enn en publisert bok. Platte slidringer og dårlig dialog preger mye av boka. Nå skal det sies at boka sannsynligvis er rettet mer mot tenåringer enn mot menn i 30-åra, men jeg har lest bedre tenåringsbøker enn dette.

Rollefigurene er også av en art jeg opplever som dårlige eller til og med problematiske. Dette gjelder først og fremst hovedpersonen Wade Watts. Selv om Wade er en dedikert Gunter tviler jeg på at han ville rekke gjennom alt han har spilt og sett i løpet av de fem årene jakten har foregått, for ikke å snakke om at hukommelsen hans når det gjelder trivia og fakta heller ikke fremstår som realistisk. På toppen av det hele viser Wade temmelig creepy stalker-kvaliteter når det gjelder hans romantiske interesse. Greit nok at Wade har vokst opp hos en tante som ikke bryr seg om ham, men jeg savner en bedre moralsk ryggrad hos Wade når det kommer til det motsatte kjønn.

Ready Player One er med andre ord ikke et litterært mesterverk, men er snarere et kult konsept med mange gode innslag underveis. Filmen har dermed potensiale, men kan fort vippe både den ene og den andre retningen. Det blir spennende å se hva Spielberg & Co. kan få til.

For øvrig kan jeg varmt anbefale lydboka av Ready Player One. Det er tross alt Wil Wheaton som leser den, noe han gjør med innlevelse, engasjement og generell glede.

onsdag, februar 21, 2018

Black Panther

Det nærmer seg tiårsjubileet for Marvel Cinematic Universe, filmprosjektet hvor den ene superheltfilmen etter den andre i Marvel-universet veves sammen til en felles helhet, en helhet som skal toppes med filmen Avengers: Infinity War i april.

Før vi kommer så langt skal vi ta et siste stopp på veien, og stoppet heter Wakanda. I dette fiksjonelle afrikanske landet får vi besøke Black Panther, som er det nyeste superheltinnslaget i Marvel-universet.

Anmeldelsen kan dere lese her.

Score: 8/10

tirsdag, februar 06, 2018

Fem Wii U-spill som bør relanseres til Switch

Nintendos forrige konsoll, Wii U, solgte forferdelig dårlig. Til sammenligning selger Nintendos nyeste konsoll, Switch, som hakka møkk, og har allerede passert totalsalget til Wii U.

Det åpner for noen muligheter for å gjenutgi noen gode Wii U-spill til Switch. Jeg har derfor laget en liste over de fem Wii U-spillene jeg gjerne vil se relansert til Switch.

Listen kan dere lese her.

fredag, februar 02, 2018

Om økonomi, sannhet og frihet



Følgende tekst ble holdt som andakt ved FIH 01.02.2018.

Søndag forrige uke tok kona og jeg turen på kino (ikke overraskende var det Star Wars som sto på agendaen). Vi var relativt tidlig ute, så for en gangs skyld fikk vi med oss det meste av reklamen før filmen. Stort sett er det bare på kino jeg ser reklame lenger, så jeg pleier å følge sånn halvveis med.

Den ene reklamen som dukket opp på lerretet begynte med «Miljø, sport, børs, lykke, religion, mennesker, krig, demokrati – alt er økonomi!» Ikke overraskende var dette starten på en reklame for BI (reklamen kan sees i sin helhet her).

Reklamen putrer og går i ett minutt og snakker om hvor viktig økonomi er for hvordan verden henger sammen, hva økonomi er og hvilke krefter økonomien kan sette i sving. I og for seg greit nok, selv om man kan få inntrykket av at de overdriver litt innimellom. Men når reklamen nærmer seg slutten var det særlig én setning jeg bet meg merke i: «Brukes den rett kan den gjøre oss fri.»

Tanken bak utsagnet er ikke helt på viddene. De som har dårlig råd eller sliter med økonomiske begrensninger kan oppleve dette som både hemmende og fengslende. Jeg har heldigvis begrenset erfaring med dette selv, men jeg har jo vært student en gang selv og har naturlig nok smakt på følelsen av trang økonomi. Og for alt jeg vet kan det være at noen av dere vet veldig mye om akkurat dette. Manglende økonomiske ressurser setter begrensninger for hva man er i stand til, og gode økonomiske villkår og penger til overs gir deg mer fleksibilitet og mer handlekraft. Det er derfor det å sørge for bedre økonomiske villkår for folk flest er et godt kristendemokratisk prinsipp.

Samtidig klarer jeg ikke helt å bli komfortabel med setningen. «Brukes den rett kan den gjøre oss fri» (det var omtrent på dette tidspunktet madammen lente seg inntil meg og hvisket «Mammooooon!» - hun er smart, den dama der). For når sant skal sies er det noen andre nøkkelord jeg knytter sammen når jeg tenker på hva det er som skal «gjøre oss fri».

I Johannesevangeliet kapittel 8 kan vi lese om hvordan Jesus samtaler med jødene som var kommet til tro på ham, hvor han sier: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri

Johannesevangeliet er opptatt av ordet sannhet. Vi møter på ordet allerede i Johannes-prologen i kapittel 1, hvor vi leser om Ordet: «Vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet». Under avhøret av Jesus i kapittel 18 dukker sannhetsspørsmålet igjen opp i samtalen mellom Jesus og Pilatus, der Jesus sier «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» Pilatus sitt spørsmål «Hva er sannhet?» blir ekstra interessant når vi går tilbake fire kapitler, der vi kanskje finner Jesu mest kjente utsagt om sannhet: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»

Når vi leser disse versene i et overordnet perspektiv, ser vi at Johannesevangeliet trekker noen koblinger sammen: Sannhet er en karakteristikk knyttet til Jesus. Har vi dette med i tankene, kan vi lese verset i Johannes 8 i et nytt lys: «Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» God økonomi kan kanskje gi oss en større grad av frihet her og nå, men den sanne og ultimate frihet finner vi ikke hos Mammon. Tvert imot finner vi dette i Mammons motstykke. Eller som Johannesevangeliet sier det: «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»

tirsdag, januar 30, 2018

Lost Sphear

I 2016 kom et lite japansk rollespill ved navn I am Setsuna. Noe ved spillet traff meg veldig godt, og spillet ble en av mine personlige favoritter det spillåret.

Nå er oppfølgeren klar, og i Lost Sphear er det mye gjenkjennelig fra I am Setsuna. Interessant nok er det også noe av problemet.

Anmeldelsen leser du her.

Score: 7/10

torsdag, januar 25, 2018

Assassin's Creed IV: Black Flag

I 2012 sa jeg takk for meg til Assassin’s Creed-serien. Jeg hadde da spilt gjennom Assassin’s Creed III, et spill som har delt spillerne helt siden det kom ut. For mitt vedkommende ble Assassin’s Creed III et friskt pust av noe nytt som serien sårt trengte etter to spill – Assassin’s Creed: Brotherhood og Assassin’s Creed: Revelation – jeg opplevde som temmelig middelmådige og lite fornyende. Jeg likte med andre ord Assassin’s Creed III godt, men kjente samtidig den gang at det var på tide å legge serien på hylla. Interessen var på vei bort, og med det tredje hovedspillet i serien var også den delen av spillet som foregår i nåtid kommet til en noenlunde grei avslutning. Det var rett og slett andre ting jeg heller ville spille og prioritere, og Assassin’s Creed-spillene fulgte en litt for kjent og etablert formel samtidig som de tok mye tid.

Dette betyr at jeg aldri har gitt meg i kast med Assassin’s Creed IV: Black Flag fra 2013, et spill som av mange fans omtales som en favoritt i serien. Dette var altså ikke fordi jeg var negativ til spillet i seg selv, men jeg kjente meg fortsatt mett på serien. Sjansen skulle derimot by seg fem år senere. I desember 2017 ga nemlig Ubisoft bort spillet gratis til PC i en kort periode, og jeg så dermed mitt snitt til omsider å teste herligheten. Januar er som kjent(?) en relativt stille måned i spillsammenheng, og om ikke annet kunne jeg omsider krysse spillet av bucket-lista mi.


Med Assassin’s Creed IV: Black Flag går turen til Karribien tidlig på 1700-tallet, og det krever ikke det skarpeste hodet for å skjønne at vi da skal rett inn i piratenes gullalder. Vi møter engelsk-walisiske Edward Kenway, bestefaren til Connor/Ratonhnhake:ton i Assassin’s Creed III. Edward har reist fra enkle kår og kone i England for å søke lykken og forhåpentligvis skape et bedre liv for seg og sine. Innledningen på eventyret byr på alt annet enn lykke, da Edward lider skipbrudd og strander på ei øy. Tilfeldigvis er en annen mann også strandet på denne øya, en mann som viser seg å være en overløper fra snikmorderordenen på vei til Havanna med viktig informasjon til tempelridderne der. Med visjoner om gull og grønne skoger dreper Edward motstanderen og inntar selv rollen som en snikmorder, uten den minste anelse om hvilke konsekvenser dette innebærer.

Herifra går historien slag i slag, og Edward havner midt i den århundrelange konflikten mellom snikmorderordenen og tempelridderne, hvor konflikten denne gangen handler om kontrollen over et mystisk gammelt sted kalt Observatoriet. Edwards interesse for konflikten handler først og fremst om hva han selv kan få ut av dette, og underveis ender han opp med både et skip og et mannskap. Snart seiler Edward bøljan blå og henger med datidens legender som Edward Blackbeard Thatch, Benjamin Hornigold, Mary Read og Charles Vane.

Premisset for historien er både kult og forlokkende. Konseptet med å følge en snikmorder som slettes ikke er en snikmorder, men bare en som utgir seg for å være det for egen vinnings skyld, er utrolig lett å like. Det er noe lekent og symbolsk over å se Edward Kenway ta på seg snikmorderdrakten for første gang, for så å kaste til side de ikoniske håndleddknivene som snikmorderne i serien er blitt så kjent for. Kenway selv er en interessant rollefigur med hakket mer sjarm enn sitt barnebarn Connor, og har dermed noen likshetstrekk med Ezio fra Assassin’s Creed II.


Men som i Assassin’s Creed-spill flest tar det ikke lang tid før historien havner i skyggene. Dette er nok det spillet hvor konflikten mellom tempelriddere og snikmordere er på det minst interessante, og rollefigurene vi møter i konflikten klarer rett og slett ikke å mønstre det engasjementet det burde. Historien hopper for mye frem og tilbake, og rollefigurene vi møter mangler det lille ekstra som trengs for at man i det hele tatt skal klare å huske hvem som var hvem i ettertid.

Bedre blir det ikke i den delen av spillet som foregår i nåtid. Kort fortalt spiller du rollen som en nyansatt i firmaet Abstergo Entertainment (Abstergo er som kjent fra tidligere spill det moderne skalkeskjulet for tempelridderne), og jobben din er å finne fortidsmateriale som Abstergo kan bruke i sitt neste multimedia-underholdningskonsept. Selv om dette høres både morsomt og passe meta ut, tar det ikke lang tid før hele denne delen av historien kollapser i langdryge kjedsommeligheter og vås du ikke kunne brydd deg mindre om. Det er helt greit å etablere den moderne rammen for spillet i starten, men i bunn og grunn er dette en del av serien Ubisoft glatt kunne hoppet over.

Som i Assassin’s Creed-spill flest er også Black Flag et spill hvor du i rollen som snikmorder hopper fra hustak til hustak, klatrer i tårn, sniker deg etter slemminger og tyvlytter på samtalene deres før du snikmyrder dem. Det er ingenting grunnleggende nytt i spillmekanikken på dette området, og de justeringene som er gjort er av heller mindre art. Dette betyr at du får et Assassin’s Creed-spill, på godt og vondt. Du får spennende og tidsriktige omgivelser, og du har relativt stor frihet når det kommer til å bevege deg rundt omkring i disse. Men du får også irriterende oppdragsstrukturer, meningsløse samleobjekter strødd rundtomkring, et kampsystem som stinker verre enn fjorårets rakfisk og et håpløst kontrollsystem som like gjerne sender deg i døden som å faktisk gjøre det du ber om.

 

En annen ting man også har lært seg å assosiere med Assassin’s Creed (og til en viss grad Ubisoft-spill generelt) er bugs og glitcher. Jeg har aldri opplevd dette i en særlig ødeleggende grad i spillene før, men Black Flag topper det hele med den ene ødeleggende glitchen etter det andre (skjønt, de to tilfellene illustrert over er bare morsomme). Båter og rollefigurer som forsvinner, oppdrag som låser seg og nye områder som lastes inn i spillet før du begynner under vann er bare noen av tingene jeg har støtt på underveis. På toppen av dette sliter spillet med å kjøre en stabil billedhastighet. Det er tydelig at spillet slettes ikke er optimalisert for PC, noe som er synd, for når spillet kjører på sitt beste presenterer det Karibien på sitt aller vakreste med grønne øyer og krystallklart vann.

Forløsningen som veier opp for alt dette er selve piratdelene av spillet. Du kommer til å tilbringe store deler av spillet på bøljan blå, og det er her man forstår hvorfor det er så lett å forelske seg i Black Flag. For idet man kaster loss, treskipet knirker i takt med vinden og bølgene, sola skinner og mannskapet begynner å synge på sine shantyes, da er stemningen absolutt i taket. Mannskapets sangrepertoar kan dessuten utvides ved å samle på noteark, og det er en av de første samleobjektene i et Assassin’s Creed-spill jeg faktisk har brydd meg om å samle.

Som pirat kan man angripe fiendtlige skip og fort, jakte på dyr til vanns og til lands, eller bruke dykkerklokken sin for å jakte på sunkne skatter. Angrepene krever at skipet ditt er utstyrt med gode våpen og godt skrog, og passer du ikke på går du en sikker død i havens dyp i møte. Kontrollene er krevende, men ikke umulige, skjønt spillet med fordel kunne gjort opplæringsdelen litt mer intuitiv. Etter hvert får du også bygget deg en flåte du kan sende på diverse oppdrag, og hvis du vil kan du bruke smarttelefonen din til å administrere flåten din i stedet for å gjøre det innad i spillet, noe som må sies å være en av de beste smarttelefon-integrasjonene i moderne spill.


Konklusjonen er at Assassin’s Creed IV: Black Flag er et utmerket piratspill, noe vi ikke har så mange av når det gjelder nyere dato (skjønt, 2018 vil nok fikse på dette med både Sea of Thieves og Skull & Bones). Dessverre er det også et piratspill hvor man får Assassin’s Creed med på kjøpet. Det kan være underholdende nok av og til, men det fører også med seg en rekke elementer spillet ville vært mye bedre foruten. Det er et spill det er lett å forelske seg i, men så snart forelskelsen avtar tar det ikke lang tid før man ser irritasjonsmomentene og de plagsomme sidene spillet med fordel kunne vært foruten.

Score: 6/10

For tidligere anmeldelser av Assassin's Creed-spill, se: Assassin's Creed, Assassin's Creed IIAssassin's Creed: BrotherhoodAssassin's Creed: RevelationAssassin's Creed III og Assassin's Creed III: Liberation.