onsdag, januar 22, 2020

Tokyo Mirage Sessions #FE Encore


Wii U-spillet Tokyo Mirage Sessions #FE er et spill jeg lenge hadde planer om å spille, men som jeg aldri tok meg tid til å begynne på. Dermed passer det godt at spillet nå har fått en ny sjanse på Switch under det krevende navnet Tokyo Mirage Sessions #FE Encore.

Spillet er en kombinasjon av Nintendos kjente og kjære Fire Emblem-serie og Shin Megami Tensei, en av hovedseriene til Atlus, selskapet bak Persona 4 Golden, Catherine og Persona 5. På papiret høres dette ut som en lovende kombo, men selve gjennomføringen er det litt verre med.

Anmeldelsen kan dere lese her.

torsdag, januar 16, 2020

Star Wars: Resistance Reborn


Etter å ha gått gjennom nesten hele 2019 uten å lese en eneste Star Wars-bok (fordi jeg i stedet viet min lesetid til The Wheel of Time), var det på tide å gjøre noe med dette da det nærmet seg en ny filmpremiere. Mot slutten av 2019 tok jeg derfor opp igjen prosjektet mitt med å lese alle bøkene som kommer ut i den nye Star Wars-kanon, og jeg begynte dermed like gjerne med den ferskeste boka på det tidspunktet, nemlig Resistance Reborn av Rebecca Roanhorse.

Resistance Reborn tar for seg handlingsforløpet like etter The Last Jedi (også kjent som Episode VIII). Motstandsbevegelsen har så vidt overlevd slaget mot Førsteordenen på mineralplaneten Crait, men står igjen med brukket rygg. Styrkene er knapt nok flere enn at de får plass om bord Millennium Falcon og noen ekstra X-winger. Behovet for en motstandsdyktig motstandsbevegelse er imidlertid større enn noen gang, og dermed begynner kampen for Leia, Poe, Rey og Finn for å samle allierte på tvers av galaksen og bygge opp igjen Motstandsbevegelsen på nytt.

Det første som slår meg mens jeg leser boka er at forfatteren har en livlig og lettfattelig penn. Resistance Reborn er Roanhorses første Star Wars-bok, men det skulle man ikke tro ut ifra hennes kontroll med kildematerialet. Roanhorse behersker Star Wars-universet med største selvfølgelighet, og det tar ikke lang tid før man virkelig sitter dypt fengslet i dette nye eventyret i galaksen langt, langt borte. Dialogen er livlig, referansepunktene er mange, og ikke minst er det lettlest og fornøyelig uten å være fordummende.

En av de største styrkene ved boka er at Roanhorse blander sammen et eventyr hvor kjente og kjære rollefigurer møtes. Her snakker vi ikke bare om de mest kjente rollefigurene fra de nyeste filmene. Her snakker vi om birollefigurer fra The Empire Strikes Back, de nyere tegneseriene og bøkene, og til og med spillet Star Wars: Battlefront II. Vi får særlig et nærmere innblikk i familieforholdet mellom en god, gammel X-wingpilot og hans stesønn, noe som også er med på å styrke enkeltscener i The Rise of Skywalker (til tross for at filmen ikke gjør noe stort poeng ut av familieforholdet mellom de aktuelle rollefigurene). Boka bringer leseren til og med på en tur til vrakplaneten Bracca, hvis eneste andre referansepunkt er spillet Star Wars Jedi: Fallen Order,  som ble lansert uka etter boka. Dette betyr at forfatteren ikke bare har hatt god innsikt i eksisterende Star Wars-materiale, men også blitt inkludert i det kommende materialet.

Dessuten gir ikke boka bare et innblikk i Motstandsbevegelsens kamp om overlevelse, den gir også et innblikk i kampen om overlevelse under Førsteordenens styre. En bi-historie forteller om den kjente planeten Corellias status under Førsteordenens harde hånd, noe vi ikke har fått noe særlig innblikk i fra filmene.

Den største svakheten med boka er imidlertid at handlingen i sin helhet ikke føles som den mest relevante for serien i sin helhet. Boka bygger seg opp til et spennende infiltrasjonsoppdrag, men når alt kommer til alt sitter man igjen etter boka og lurer på om dette vil ha noe å si for serien og handlingen i det store og det hele. Når man har sett filmen etterpå er det lett å si «ikke mye» i retroperspektiv, noe som viser at inntrykket jeg satt igjen med etter å ha lest boka (før filmen kom ut) var nokså presis. Boka gir dypere innsikt i liv, tanker og forhold hos enkelte rollefigurer, men mangler likevel noe tyngde for å få den rollen den burde ha.

Resistance Reborn er en Star Wars-bok for deg som ønsker mer stoff om Rey, Poe, Finn og kompani i kjølvannet av The Last Jedi. Vil du vite mer om hva de ulike rollefigurene foretok seg i dagene og ukene etter slaget om Crait, eller ønsker å vite mer om hvordan Poe håndterer sin indre konflikt etter mytteriet i The Last Jedi, er dette en fornøyelig bok som gir deg mer kjøtt på beina. Boka mangler litt for å få den posisjonen og oppmerksomheten den fortjener, men den er fortsatt vel verdt tiden din.

Dødsstjerner: 3/5

For mine tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: AftermathAftermath: Life DebtAftermath: Empire's EndLost StarsTarkinA New DawnBloodlineAhsokaCatalystThrawnGuardians of the WhillsRebel RisingBattlefront: Twilight CompanyBattlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, PhasmaCanto Bight, Last ShotMost Wanted og Thrawn: Alliances.

lørdag, januar 11, 2020

Cadence of Hyrule



I 2015 ble indiespillet Crypt of the NecroDancer lansert. Spillet kombinert elementer fra dungeon crawlers og roguelikes med musikk og rytme, hvor man styrer rollefiguren Cadence i hennes stadig dypere jakt ned i krypten hvor skjeletter, spøkelser og alle slags monstre venter på å slå henne i takt med musikken. Som tittelen indikerer må man nemlig bevege seg i takt med musikken i Crypt of the NecroDancer, og trikset for å mestre spillet ligger i å lese fiendens bevegelsesmønster og slå dem når de ikke beveger seg etter takten.

Selv om Crypt of the NecroDancer er moro har det også en relativt høy vanskelighetsgrad, og det ble dermed bare med noen timer med spillet for min del. Det var likevel underholdende nok til å gi mersmak, og det var nettopp dette Switch-eiere kunne få da Nintendo i fjor sommer annonserte crossoverspillet Cadence of Hyrule: Crypt of the NecroDancer Featuring The Legend of Zelda.


Som tittelen indikerer er dette et spill hvor indiespillet møter Zelda-serien. Link, Zelda og Hyrules konge blir kastet inn i en dyp søvn av Octavo, som bruker en magisk lutt for å prøve å skaffe seg kraften fra Triforce. Skjebnen vil det imidlertid annerledes, og Cadence blir på mystisk vis kastet inn i Hyrule. Her vekker hun opp Link og Zelda, og sammen må de tre forene sine krefter for å overvinne Octavos fire undersåtter og vinne tilbake de magiske instrumentene de spiller og oppbevarer.

På mange måter er dette først og fremst en oppfølger til Crypt of the NecroDancer. Spillmekanikken er så å si helt lik, hvor man må bevege seg i takt med musikken og lese fiendens mønster for å kunne slå dem. Den store forskjellen denne gangen er settingen, hvor spillere møter kjente elementer fra Zelda-serien som omgivelser, fiender og ikke minst musikken. Det er særlig sistnevnte som hever spillet, men mer om det senere.

Der Crypt of the NecroDancer er en roguelike hvor alt forandret seg hver gang man dør, kjører Cadence of Hyrule et fast etablert verdenskart og templer der bare deler av sistnevnte er tilfeldig genererte. Dersom man dør mister man alle rupees og midlertidige gjenstander, men beholder mer permanente våpen og diamanter. Fans av roguelikes vil nok si dette er et tilbakeskritt, men dette gjør til gjengjeld spillet langt enklere og mer oversiktlig for de av oss som foretrekker etablerte strukturer og det litt mer forutsigbare. Dette åpner også for tolkninger av kjente Zelda-lokasjoner som Gerudo Valley, Kakariko Village og lignende.


Det hele er pakket inn i en grafisk stil som presenterer spillet ovenfra-og-ned, og det er lett å trekke assosiasjoner til eldre Zelda-titler som A Link to the Past, Link’s Awakening eller The Minish Cap. Stilen og ytelsen er forseggjort, og det er herlig å få et tilbakeblikk til den gamle Zelda-stilen igjen. Tolkningen av fiender og omgivelser er fin, og også Link og Zelda ser bra ut i dette spillet. Bossene er store og krevende, med den samme herlige innpakningen som resten av spillet.

Det store trekkplasteret her er likevel musikken, som er selve drivkraften i spillet. Takket være et herlig samarbeid mellom Nintendo og Brace Yourself Games kan Cadence of Hyrule by på kjente Zelda-toner i en ny innpakning. Dermed får man herlige remikser av låter som The Great Sea, Windmill Hut og Gerudo Valley, og tolkningene gir deg virkelig drivet du trenger for å holde det gående i kampen mot fiendehordene. Komponist Danny Baranowsky, som også komponerte musikken til Crypt of the NecroDancer, har en respekt og forståelse for kildematerialet som er temmelig spot-on, og dersom man går til innkjøp av spillet på grunn av musikken blir man mest sannsynlig ikke skuffet.

Det er likevel ikke alt som sitter med Cadence of Hyrule. Spillet er ikke særlig langt og kan gjennomføres på rundt 5-6 timer (avhengig av hvor flink du er), men i løpet av denne tiden sitter man likevel igjen med følelsen av repetisjon. Spillets mekanikker er ikke spesielt varierte, selv med et rikt utvalg av Zelda-våpen til disposisjon, og som en konsekvens av dette blir man etter hvert litt lei av den gjentakende rytmen i spillet (pun intended). Ironisk er det kanskje her roguelike-elementene ville hjulpet, men det er ikke sikkert.

Det er også lite i spillet som faktisk oppfordrer deg til å veksle mellom de tre rollefigurene. Til å begynne med har man kun tilgang på én rollefigur, men etter en stund kan man få adgang til alle i trioen Link, Zelda og Cadence. De har alle sine forskjellige egenskaper, men det er likevel lite i spillet som motiverer deg til å prøve de nye rollefigurene når du først har fått dem. Man ender fort opp med å gå gjennom hele spillet med rollefiguren man begynte som, og da spørs det om adgangen til flere rollefigurer egentlig er nødvendig.


Cadence of Hyrule er totalt sett en herlig, retroinspirert blanding av et flott indiespill og en av de største spillseriene i historien. Musikken er eminent, den grafiske stilen er nok til å gi gamle Zelda-fans en skikkelig nostalgisk følelse, og den noe enklere vanskelighetsgraden gjør spillet mer tilgjengelig enn sin indie-forgjenger. Det havner riktignok ikke på en toppliste for årets spill anno 2019, men ikke bli overrasket om spillet nevnes når man skal diskutere spillårets beste musikk.

Score: 7/10

tirsdag, januar 07, 2020

Spill å se frem til i 2020


I rollespillsammenheng, og da særlig Dungeons & Dragons, er 20 forbundet med det beste kastet på terningen. Da lykkes man særdeles godt med det man foretar seg, og kastet kalles dermed for en "critical roll".

2020 kan bli et år med svært mange fulltreffere, i hvert fall i spillsammenheng. Mange storslåtte prosjekter har lanseringsdato i år, og mot årets slutt begynner en ny konsollgenerasjon med introduksjonen av en ny Xbox og PlayStation 5. Dermed er det ikke lett å si hvilke spill man ser mest frem til i år på nåværende tidspunkt, men jeg har likevel forsøkt å sette opp en liste med mine toppvalg.

Artikkelen om mine topp ti for 2020 kan dere lese her.

tirsdag, desember 31, 2019

Årets spill 2019


Året går mot en avslutning, og det er på tide å se tilbake på de 365 dagene som har gått. Som vanlig synes jeg det er moro å se tilbake på de populærkulturelle sfærene og se hvilke filmer, spill, serier og lignende som har preget året. Naturligvis er det spill som jeg ser mest tilbake på, og mot slutten av året forsøker jeg også å gjøre regnskap for hvilke ti spill jeg mener er de beste fra året som har gått.

Som vanlig må slike lister tas for det de er verdt. Heller ikke i år har jeg rukket gjennom alle spill som er lansert (noe som uansett skal godt gjøres, slik jeg påpekte i starten av året), og det er heller ikke alle sjangre og spill som tiltaler meg uansett. Jevnt over føler jeg likevel jeg har rukket gjennom det meste jeg har ønsket å spille i år, med noen hederlige unntak, og jeg føler dermed at topp ti-lista for 2019 ikke ville sett stort annerledes ut om jeg hadde rukket gjennom et par spill til.
Nok prat. Her er de ti spillene fra 2019 jeg mener er de beste:


10. Star Wars Jedi: Fallen Order

Jeg måtte tenke nøye gjennom hvorvidt tiendeplassen skulle gå til Sekiro: Shadows Die Twice eller Star Wars Jedi: Fallen Order, to spill som har flere likhetstrekk ved seg når det kommer til kampsystemet. Til slutt falt valget likevel på Star Wars Jedi: Fallen Order, noe som også betyr at Sekiro ikke nådde opp på topp ti-lista (til tross for at spillet er manges favorittspill fra året som har gått).

Begrunnelsen for avgjørelsen har flere årsaker. Jeg ble aldri ferdig med Sekiro, selv om jeg ikke har gitt det opp. Spillets vanskelighetsgrad krever imidlertid både tid, tålmodighet og det rette mentale overskuddet, og er dermed krevende for meg å sette meg ned med i en ellers krevende hverdag. Det er nok en mer velpolert opplevelse, men det resonerer likevel ikke helt med meg og min spillsmak. Star Wars Jedi: Fallen Order spilte jeg derimot ferdig på en helg, og la kun fra meg for å spise eller sove. Kombinasjonen av utforsking, eventyr og det Souls-Borne-inspirerte kampsystemet var som hånd i hanske for meg, og ikke minst hjelper det på at det er Star Wars.

Respawn Entertainment er flinke på å finpusse formler og sjangre andre har etablert før dem, og det kan man også si om Star Wars Jedi: Fallen Order. Det er et utmerket historiefokusert Star Wars-spill, noe vi ikke har fått på altfor mange år. Å leke seg med Kraften er alltid moro, og den svake hovedpersonen blir båret av et svært godt rollefigurgalleri ellers. Dessuten er slutten fortsatt formidabel, og gir fortsatt frysninger bare man tenker på den.

9. Devil May Cry 5

Da året begynte hadde jeg fortsatt til gode å spille et eneste Devil May Cry-spill, men da Devil May Cry 5 ble lansert til gode skussmål over hele fjøla ble jeg nysgjerrig. Dermed gikk påskeferien med på å pløye gjennom de fire første spillene (jeg droppet Ninja Theory-spillet) før jeg ga meg i kast med Devil May Cry 5. Det er en reise jeg slettes ikke angrer på.

Fra start til slutt er Devil May Cry 5 bare bananas-moro hvor glimtet i øyet aldri er langt unna. Spillet serverer høyt nivå av action, det krever koordinerte angrep og komboer, og ikke minst ser det bare aldeles nydelig ut fra start til slutt takket være RE Engine. Ekstra pluss i boka for rollefiguren V, som ligner en anemisk-gotisk Kylo Ren. Måten han ikke kjemper på selv, men bare vandrer rundt og leser fra den mørke magiske boka si for å mane frem diverse beist, slutter aldri å være humoristisk.

8. Fire Emblem: Three Houses

Dersom vi ser bort fra The Last of Us: Part II (som ikke kommer før til neste år), var dette spillet jeg så mest frem til da vi gikk inn i 2019. Langt på vei ble forventingene mine som gammel Fire Emblem-spiller innfridd. Dette er det første spillet til hjemmekonsoll i den taktiske rollespillserien siden Fire Emblem: Radiant Dawn til Wii i 2008, og blandingen av Persona 5-elementer med den klassiske krigsstrategiske rollespillingen skuffet ikke. Jeg skulle ønske at spillet utnyttet overgangen til en hjemmekonsoll ytterligere, for langt på vei føles det som at de kunne gjort enda mer med spillet, men den gode historien og den særdeles høye gjenspillbarheten trekker høyt opp. Som vanlig stiller serien dessuten med kvalitetsmusikk og minneverdige rollefigurer, og det er lett å legge ned flerfoldige timer i dette spillet.

7. Control

Finske Remedy har tidligere imponert med spill som Alan Wake, men de har også skuffet med spill som Quantum Break. Dermed var det ikke sikkert at Control skulle bli en innertier, men heldigvis er det ikke veldig langt unna. Kombinasjonen av brutalisme-arkitektur, kreativ lek med telekinetiske krefter og en mystisk atmosfære som bare kan beskrives som en blanding av Twin Peaks, The X-Files og The Twilight Zone er med på å skape en av årets mest minneverdige spill, og toppes av utmerket skuespill og herlige rollefigurer (hvem kan vel glemme vaktmester Ahti med sin karakteristiske finske aksent). At spillet nikker flere ganger til Alan Wake og stadfester at spillene finner sted i samme univers gir dessuten håp om et slags Remedy Universe-konsept hvor bare fantasien setter grenser. Det hjelper også at spillet ser meget pent ut, særlig hvis man har ray tracing-støtte på maskinen sin (dog bør man unngå å spille dette på en standard PS4/XBO).

6. Baba isYou

Baba is You. Wall is Stop. Rock is Push. Flag is Win. Med slike enkle setninger blir de ulike brettene i spillet definert, og det er opp til deg å enten løse gåtene basert på de etablerte reglene eller endre reglene slik at du kan være i stand til å vinne. Baba is You er et enkelt og lettfattelig konsept, men det tar ikke lang tid før spillet blir virkelig utfordrende. Resultatet er et av de mest originale og kreative gåteløsningsspillene jeg har spilt på lenge, og det blir ikke mindre imponerende at spillet i all hovedsak er utviklet av én person.

5. Resident Evil 2

For noen år siden var det tvilsomt at Resident Evil hadde mer å by på. Det var før Capcom revitaliserte seg som selskap og kom tilbake med stil for et par år siden. Resident Evil ble skummelt igjen med Resident Evil 7, noe blant annet den eminente grafikkmotoren RE Engine kan ta æren for. Dette året skulle begynne i det skumle hjørnet, for nå var det endelig duket for et gjensyn med Resident Evil 2. Det som fort kunne blitt en billig nyversjon har i stedet blitt noe som nærmest føles som et helt nytt spill, hvor de beste elementene fra originalspillet pakkes inn i en ny, herlig drakt. Resultatet er et Resident Evil-spill der alle de rette elementene sitter: Skrekk, utforsking, action og monstre som går fra det groteske og gufne til det absurde. Pluss i boka for Mr. X, som med sine tunge skritt alltid gir deg en følelse av å bli forfulgt i Raccoon City.

4. Apex Legends

Da Respawn Entertainment og EA uten forvarsel lanserte et spill i battle royale-sjangeren, og det satt i Titanfall-universet, var jeg særdeles skeptisk. Var det dette vi skulle få i stedet for et Titanfall 3? Skulle nok en aktør kaste seg løs på battle royale-sjangeren i håp om å karre til seg noen kroner i kjølvannet av Fortnite? Og hvorfor må et kvalitetsstudio som Respawn kaste bort tiden sin på å utvikle et battle royale-spill?

Først etter å ha testet spillet ble det tydelig for meg hvor feil jeg tok. Nettopp fordi Respawn Entertainment er såpass gode utviklere burde Apex Legends være et spill jeg gledet meg til fra jeg hørte om det. Dette er studioet som kan ta en sjanger, få bort feil og mangler og sette en ny standard for hvordan noe skal gjøres. Dette har de også gjort med Apex Legends. Takket være et raskt og velflytende tempo, pen grafikk uten ytelsesproblemer og et eminent «pinge»-system hvor man rask kan peke ut nyttige ting i terrenget til sine medspillere er Apex Legends blitt en slager hos meg. Så godt fungerer flere av elementene i Apex Legends at Fortnite har kopiert dem senere, noe som burde si sitt. Flink er jeg nok ikke, men moro er det lell.

3. Death Stranding

Det sitter langt inne hos meg å skulle plassere dette spillet så høyt på lista, ettersom jeg i skrivende stund fortsatt ikke er helt ferdig med det. Samtidig er det så mye ved Death Stranding som forteller meg at dette spillet vil bli husket i lang tid fremover, og allerede halvveis gjør det et uutslettelig inntrykk.

Death Stranding er mer enn bare en postapokalyptisk postbudsimulator (noe jeg påsto at det var allerede for ett år siden, så jeg føler jeg traff ganske godt med påstanden). Det er en metafortelling om Kojimas bekymring for verdens tilstand i dag. Fremfor å bygge broer og knytte oss sammen for å løse de største problemene vi noen gang har møtt på som mennesker, bygger vi murer og isolerer oss. Med Death Stranding ønsker Kojima å gi oss et spill hvor samarbeid for felleskapets beste står i sentrum, og hvor det å gjøre godt mot andre ikke trenger stort mer belønning enn en like her og der. Samtidig hjelper det på at spillet er stort, vakkert, kontemplativt og mystisk også. Death Stranding er akkurat så unikt og særegent som jeg hadde håpet på, og jeg håper Kojima fortsatt har mange gode spill igjen å servere oss før han trekker seg tilbake (han begynner tross alt å nærme seg 60 år).

2. Astral Chain

Blade Runner med anime? Det er ikke en helt upresis oppsummering av Astral Chain, et spill fra PlatinumGames som både ble annonsert og lansert i år. Noe Bayonetta 3 fikk vi ikke, men hvis dette gir en pekepinn på hva vi kan forvente er det bare å glede seg enda mer til hva heksa kan finne på til neste år.

Astral Chain presser tydeligvis Switch til det ytterste og presenterer et lekkert cyberpunk-spill hvor du som politi må benytte deg av en ekstradimensjonal skapning kalt Legion for å kjempe mot de skumle Chimaera-skapningene. Dette gjøres ved at du styrer deg selv med den ene styrespaken og din Legion med den andre, og sammen kan dere også koordinere angrepene deres ved hjelp av astral-kjettingen som binder dere sammen. Med et heseblesende tempo, utmerket kampsystem og lekker grafikk er dette et av årets mest imponerende spill, og spillet kan dessuten skimte med årets beste samleobjekt i et spill (hvert brett har nemlig en stakkars pusekatt som trenger et nytt hjem). Musikken i spillet er dessuten helt sjef, og jeg kunne lyttet til beaten fra politistasjonen hele dagen.

1. The Outer Worlds

En av mine store mangler som spillanmelder er at jeg aldri har falt for noen av kjernespillene til Bethesda, nærmere bestemt Fallout og The Elder Scrolls. For all del, jeg forstår godt hvorfor folk forelsker seg i Skyrim, og jeg hører med jevne mellomrom på Spotify-spillelister hvor man finner radiolåtene fra Fallout 3 (jeg kan omtrent hele teksten til I Don’t Want to Set the World on Fire utenat). Men det har alltid manglet noe jeg ikke kan sette fingeren på som gjør at spillene ikke har appellert til meg.

Med The Outer Worlds tror jeg at jeg endelig skjønner greia. Her har Obsidian Entertainment, folkene bak Fallout: New Vegas, servert oss et herlig retrofuturistisk sci-fi western-spill hvor humor, sylskarp dialog og herlige rollefigurer preger hele spillopplevelsen, og resultatet er magisk. Jeg har sjelden flirt, ledd og kost meg så mye med et spill som The Outer Worlds. Noe av forklaringen ligger muligens i at det har hentet mye inspirasjon fra min favoritt-TV-serie, Firefly, og det er ikke rent sjelden jeg har hatt lyst å ikle meg en brunjakke mens jeg sitter og spiller The Outer Worlds mens jeg mumler «shiny» ved passende anledninger.

Mer enn noe annet scorer The Outer Worlds på at det virkelig føles som et rollespill. Dette er et spill som inviterer deg til å skape din egen rollefigur og leve ut denne rollen til det hele og fulle. Ikke bare det, men du kan også rollespille i rollespillet, ettersom du kan utgi deg for å være kapteinen på et skip som i utgangspunktet ikke er ditt (kapteinen blir nemlig skvisjet av landingskapselen din i starten av spillet). Mange spill prøver, men The Outer Worlds er et av de få spillene som klarer å overbevise meg om å leve ut rollefiguren min hundre prosent.

The Outer Worlds føles mindre i skala enn en del av sine konkurrenter, men til gjengjeld serverer det bare gode opplevelser, dialoger og oppdrag fra start til slutt. Jeg kjenner jeg ikke ville hatt det på noen annen måte, og kårer dermed spillet til min beste spillopplevelse anno 2019.



Spill jeg ikke har rukket å spille og som muligens kunne havnet på lista: Pokémon Sword/Shield, Outer Wilds, Disco Elysium, Katana Zero, A Plague Tale: Innocence, Super Mario Maker 2, Dragon Quest Builders 2, Stretchers, Mosaic.

Beste spill fra før 2019 som jeg spilte først i 2019: Doom (2016).

Spill som skuffet i forhold til forventningene: Anthem, Oninaki, Travis Strikes Again: No More Heroes, Ancestors: The Humankind Odyssey.

Spillet jeg trolig har brukt flest timer på gjennom årets løp: Overwatch, nok en gang. Tror jeg.

mandag, desember 30, 2019

Baba is You



Jula er ikke bare tid for å sette seg ned med altfor mye god mat, slektsbesøk i det lange og det brede eller julemusikk til krampa tar deg. Det er også tiden for å ta igjen det tapte på bok-, film-, serie- og spillfronten. Men selv dette kan bli stort og omfattende, og behovet for noe litt enklere melder seg. I så fall er Baba is You det perfekte spillet å plukke opp i juleferien (og andre tidspunkt man ellers måtte trenge små avbrekk hvor man samtidig bryner de små grå).

Baba is You er et énmannsprosjekt fra finske Arvi Teikari, også kjent som Hempuli. Spillet så dagens lys under Nordic Game Jam i 2017, hvor deltakerne skal utvikle et konsept ut ifra gitte forutsetninger på rundt 40 timer. Teikari har stått for det meste bak spillet selv, og to år senere har han nå lansert et gåteløsningsspill litt utenom det vanlige.


I Baba is You styrer du en liten, hvit skapning som går under navnet Baba (folk er litt uenige om hva slags skapning Baba egentlig er; noen sier en hund, andre en sau, andre noe helt annet igjen). Baba går fra bane til bane på et verdenskart. Hver bane består av noen hindre, samt noen ord satt sammen ved hjelp av bevegelige klosser. Disse klossene bestemmer reglene for den enkelte banen.

På den første banen begynner man med setningene «Baba is You», «Rock is Push», «Wall is Stop» og «Flag is Win». Disse fire setningene definerer reglene for banen, men reglene kan både tøyes og endres. For eksempel er det ingenting som hindrer deg fra å gå rundt hele banen og plukke opp flagget, siden reglene ikke sier noe om «Black is Stop». Utfordringen i spillet ligger imidlertid i å justere på setningene slik at du kan komme deg frem til objektet definert som «Win». For eksempel kan man i det første brettet dytte på ordene slik at man får «Wall is Win», og dermed ta på veggen i stedet for flagget for å vinne banen.


Konseptet er særdeles lettfattelig, og er samtidig genialt i sin enkelhet. Jeg sier «enkelhet», men det er bare tilsynelatende. Det tar nemlig ikke veldig lang tid før du som spiller kastes uti noen særdeles vanskelige baner, og Baba is You er et spill hvor du virkelig får brynt dine små grå. Det er lett å bli imponert over Teikaris kreativitet, for dette er et spill hvor man må tenke utenfor de vanlige, etablerte begrensningene. Her er begrensningene kun definert av ordene på skjermen, samt din evne til å stokke om på dem.

Det hele pakkes inn i en simplistisk grafikk som ser ut som den er håndtegnet med blyanter. Det gir spillet et hjemmesnekret preg som passer godt, særlig med tanke på de begrensede rammene spillet ble til under. Det kan se billig ut, men det er supersjarmerende og litt søtt. Lyden er heller ikke så verst og passer godt til spillet, så sant man bare spiller i små økter av gangen. Det er noe man uansett bør gjøre med spillet, for Baba is You er særdeles krevende. Faktisk er den bratte læringskurven spillets største ankepunkt, da man fort går fra de relativt enkle brettene til de som er så vriene at man må vente på en åpenbaring i drømme for å kunne løse dem.

At Baba is You passer best i små doser om gangen, gjør at spillet er en perfekt match for Nintendo Switch. Her kan man lett ta opp konsollen på kortere turer, mens man venter eller lignende og bryne seg på en gåte eller to. «Perfekt til Switch» har blitt en klisjé de siste par årene, men i dette tilfellet er det virkelig ingen tvil om at plattform og spill hører perfekt sammen.


Så, for å oppsummere kort: Baba is You. Baba is Game. Game is Fun. Game is Puzzle. Puzzle is Hard. Hard is Stop. Stop is Think. Think is Solve. Solve is Win. Baba is Win.

Score: 9/10