torsdag, januar 26, 2012

Top 10 Anime Series: #8

Japansk manga og anime har et hav med undersjangre. Man har en sjanger som skal passe enhver målgruppe og interesse, enten det er snakk om barnehagebarn, bankarbeidere, pensjonister eller ungdom. Man har serier som faller under sjangeren sport, sjakk, økonomi, hverdagsliv, ungdomsdrama, romantikk, teknologi og endatil pornografi. De to mest populære sjangerene er imidlertid shonen og shojou, som oversatt betyr ung mann og ung kvinne/jente. Det er med andre ord snakk om serier som sikter seg primært inn mot tenåringer, og av de to er shonen-serier dem man finner flest av blant verdens bestselgende tegneserier noensinne.

Shonen-sjangeren ble for alvor en salgsvare av dimensjoner da Akira Toriyama lanserte manga-serien Dragon Ball i 1984, og da særlig serier hvor heftige kamper stod sentralt. Senere har mange serier fulgt etter med klare inspiratoriske trekk fra Dragon Ball, enten det er snakk om serier som Shaman King eller (grøss) Naruto. En shonen-serie av nyere dato som likevel har markert seg som et frist pust i sjangeren er Fairy Tail.

Settingen i Fairy Tail er en verden der magi og magikere er daglig kost. De som ønsker å livnære seg av sine magiske egenskaper, må som regel bli medlem av et magisk laug, på engelsk bedre kjent som guild. Blant de fremste og mest legendariske guilds i kongeriket Fiore finner man Fairy Tail i byen Magnolia. Hit kommer den aspirerende magikeren Lucy Heartfilia, med et medlemskap i Fairy Tail for øye. Ved et tilfeldig møte oppstår et vennskap med seriens hovedperson Natsu Dragneel og hans trofaste venn, den flyvende blå katten Happy. Natsu er et sentralt medlem i Fairy Tail som i sin tid ble oppdratt av dragen Igneel, og som dermed mestrer den høyst krevende og sjeldne magiformen Dragon Slayer. Ganske snart etter at Lucy får innpass i Fairy Tail oppstår det et team i lauget, som i tillegg til Natsu og Lucy består av ismagikeren Gray Fullbuster (Natsus stadige rival) og våpen- og rustningseksperten Erza Scarlet, med kallenavnet Fairy Queen Titania. Sammen med Fairy Tails mange øvrige medlemmer deltar vi på spennende eventyr og en reise gjennom gleder og sorger.


Som en god del andre shonen-serier handler Fairy Tail om viktige og gode verdier som ære, vennskap og pågangsmot, og at disse kvalitetene lett kan hjelpe deg til å banke livsskiten ut av motstanderen selv om du i utgangspunktet skulle hatt null sjanse til å vinne. Dermed blir du sterkere innenfor din fagdisiplin underveis, og det kommer godt med, for det gjør motstanderne også. Det er også viktig å understreke at veldig få av slemmingene er eeegentlig onde, de er bare veldig, veldig misforståtte skapninger som tyr til onde midler for å selvrealisere seg selv eller hjelpe sine kjære. Med andre ord, så langt er det lite eller ingenting som skiller Fairy Tail fra den gjennomsnittlige shonen-serien. Parallellene til lignende serier er tydelige. Så, where's the difference?

Den første og mest kjærkomne forskjellen er seriens progresjon. Der andre serier som Naruto fikk meg til å hoppe av i frustrasjon fordi enhver episk slåsskamp tar noenogtjue episoder (hvorav 90% av kampen består av at personene erindrer sin "traumatiske" fortid), er Fairy Tail en serie der det faktisk skjer noe. Det går fremover. Storslåtte oppgjør tar sjelden mer enn en hel episode - gjerne ikke mer enn en halv episode, som regel - og allikevel sitter en igjen med en stor porsjon av tilfredshet etterpå. Serien går fort fremover, men mestrer likevel å holde publikum engasjert med nervepirrende handling. Fairy Tail beviser med andre ord at det går an å tenke storslått og samtidig ikke henge igjen i fortids-myra.

Deretter skal det sies at Fairy Tail har et utrolig variert og underholende dramatis personae. De fleste arketypene man kjenner fra forskjellige animeserier er representert, men ofte tolket på nytt og/eller herlig vis. Dette gjør at man engasjerer seg i større grad i serien, og det er få serier som på så kort varsel kan dra seeren fra latter til tårer.

Fairy Tails kanskje sterkeste salgskort er etter min mening det fantastiske soundtracket (ja, det er ofte det som gjør at jeg faller for en serie). Forestill dere et soundtrack som henter klare trekk fra keltisk og irsk folkemusikk, for deretter å blande det med progrock og metal. Ja, da har du beskrevet mye av sjarmen ved Fairy Tail-soundtracket. Jeg tør faktisk å gå så langt som å si at musikken er noe av den beste kampmusikken jeg har hørt noen gang, uavhengig av medium. Soundtracket kan ikke roses nok, det må rett og slett bare høres. Smakebiter bør inkludere Fairy Tail Main Theme, Erza's Theme, Natsu's Theme (noen flere som får assosiasjoner til Scorpions Hurricane av denne?), Mages' War, Dragonslayer...lista kan fort gjøres lang, så det beste er egentlig å bare kjøpe de tre tilgjengelige soundtrack-albumene og høre gjennom alt sammen.

Fairy Tail er kanskje ikke verdens mest originale serie, men du verden så bra den sammenblander de forskjellige ingrediensene. Av nye og någående shonen-serier er Fairy Tail noe av det beste man kan unne seg. Det er bare å begynne!

tirsdag, januar 24, 2012

Om masteroppgavens problemstilling, 2.0.


Det begynner å bli en stund siden jeg sist sa noe om masteroppgaven og dens fremgang. Vel, nå har jeg entret mitt siste halvår på Fjellhaug, et halvår som er satt av til kun å jobbe med masteroppgaven. Så langt har denne prosessen stort sett bestått av å lese, bestille bøker, lese, forsøke å systematisere ting og lese.

Siden sist har problemstillingen blitt noe mer spisset inn. Jeg sliter fremdeles med en god formulering, men foreløbig lyder den omtrent slik:

"J.R.R. Tolkien og C.S. Lewis: En komparativ analyse av kristologiske/antikristologiske karaktertrekk og historiens gang (skapelse, fall, frelse, eskatologi) i Narnia og Arda, med særlig fokus på forfatternes konfesjonelle ståsted."


Så får vi se hva tittelen på det hele blir. Hva med Korset, ringen og klesskapet?

søndag, januar 22, 2012

Om Star Wars Suite

Torsdag og fredag ble det arrangert to konserter i Oslo konserthus som svært mange filmglade mennesker i alle aldre hadde glede av. På fredag var det min tur til å ta del i herligheten. Dermed fikk jeg byttet om noen vakttimer, alliert meg med seks andre filmmusikkinteresserte og slengt på meg en nerdete t-skjorte før turen gikk til Oslo sentrum. Mål: Star Wars Suite.

Konserten var, som navnet sier, en fin kolleksjon av filmmusikken fra Star Wars-filmene, fremført live av Oslofilharmonien og dirigert av Lucas Richman. I tillegg opptrådte (selvsagt) 501st Nordic Garrison, en Star Wars-utkledningsgruppe dedikert til sagaens mørkere figuranter, men dessverre var det ingen av dem å skue blant orkesteret. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det var folk i alle aldersgrupper og sosiale grupper tilstede, og alle så ut til å nyte den spektakulære konserten.

For spektakulært var det. Selv kjenner jeg Star Wars-musikken nesten tvers igjennom, og det var bedre å sitte og høre det live fremfor å høre London Philharmony Orchestra-fremføringene på plate. Selvsagt, sier man kanskje, men det er ikke alltid et selvfølge at musikk blir bedre live, ikke minst når det er snakk om musikk som man kjenner ut og inn.

Noe småplukk var det likevel. På to av konsertens stykker, Duel of the Fates og Battle of the Heroes, savnet jeg koret som vanligvis pleier å være med, ettersom begge stykkene blir litt mer fattig uten koret. I tillegg var lydbalansen ikke den aller beste da de fremførte Cantina Band. Men utenom dette? Upåklagelig. At herligheten bare kostet 150 kr for oss studenter er selvfølgelig bare en bonus.

Hele konsertlisten får dere her, og her kan dere høre stykkene på Spotify. Jeg ble også gledelig overrasket over at de fleste av mine topp ti-favoritter også var å høre på konserten:
  • Main Theme (From Episode IV + Episode IV ending)
  • Duel of the Fates
  • Anakin's Theme
  • The Little People (C3P0 & R2-D2)
  • Flag Parade
  • The Adventures of Jar-Jar
  • Across the Stars
  • Battle of the Heroes
  • The Imperial March
  • Pause
  • The Asteroid Field
  • Princess Leia's Theme
  • Cantina Band
  • Yoda's Theme
  • Here They Come (Battle of Endor III medley, first part)
  • Luke and Leia
  • Parade of the Ewoks
  • The Forest Battle
  • The Throne Room

lørdag, januar 21, 2012

Om lørdagsgodt, uke 3

Tenke seg til, det er allerede tredje lørdag i 2012. Tiden flyr...

I dag er lørdagsgodt dedikert til god musikk. God musikk kan man blant annet få gjennom YouTube-gruppa The Piano Guys, som tidligere har blitt vist her på bloggen. Dagens dose er todelt: Først får dere en pianosolo fra Pirates of the Caribbean



Deretter kjører vi en vakker sak fra Les Miserables.

torsdag, januar 19, 2012

Top 10 Anime Series: #9

Da jeg tilbrakte mine barndomsår i Japan, var det noen animeserier som tidlig utpekte seg som favorittserier (og ingen av dem var Dragon Ball, til tross for at serien var på høyden på den tiden, for den var for voldelig for mitt sarte barnesinn). Noen av dem var serier av mer barnslig natur, som Doraemon og Anpanman. Noen var av det mer banale og utrolig sære humor-slaget, som Crayon Shinchan, en serie jeg fremdeles ser med glede dersom jeg kommer over noen episoder på nettet. Men når det gjalt de mer tøffe, kule seriene som brødrene mine også kunne se på, da var det i hovedsak to serier som utpekte seg. Den ene var 80-tallsserien City Hunter, om den alltid like tøffe og presise opprydningsmannen i Tokyos underverden, Saeba Ryo. Men den andre og enda tøffere serien, som med dette sikrer seg niendeplass på denne lista, var Lupin the 3rd.

Konseptet i Lupin the 3rd er ikke verdens mest kompliserte, noe som også kan forklare hvordan serien fremdeles lirer av seg en halvannentimers film nesten hvert år, godt over 30 år etter seriens debut. Hovedrolleinnehaveren er Arsene Lupin III, barnebarn av den sagnomsuste romanfiguren og mestertyven Arsene Lupin. Lupin III har tydeligvis valgt å følge i bestefarens fotspor, og det er ingen mindre tittel enn "The World's Greatest Thief" som er siktemålet. Men Lupin er ingen ussel småtyv som stjeler lommebøker fra intetanende turister, godteri fra unger eller kamferdrops fra pensjonerte bestemødre. Nei, Lupin har både integritet og ære i beholdt, og å stjele fra de fattige og svake er både uinteressant og æresløst. Med andre ord kan det virke som at Lupin har et slags Robin Hood-kompleks over seg, selv om "gi til de fattige"-delen ikke alltid inntreffer (skjønt det har forekommet i serien; Lupin har tross alt et hjerte). For Lupin er kun det beste og det vanskeligste godt nok. Innbruddssikre banker, uinntakelige fort, skjulte skatter og kriminelt rike kriminelle - ja, det er mer i Lupins bane.

Som regel slipper Lupin å ferdes alene på sine ranseskapader. Hans mest lojale håndlanger, Jigen Daisuke, er med sin Smith & Wesson Model 19 en av verdens mest presise og raske revolvermenn. Titt og ofte får de følge av samuraien Ishikawa Goemon XIII, direkte etterkommer av den legendariske samuraien og mestertyven Ishikawa Goemon. Og hva er vel en serie som dette uten en ekte femme fatale? I Lupins tilfelle heter hun Mine Fujiko, og hvor man har henne på lojalitetsskalaen er aldri godt å si. Lupins kanskje mest trofaste etterfølger er likevel ICPO-etterforsker Zenigata, som har gjort det til sitt livsverk å arrestere Lupin og stille ham til ansvar for sine udåder (i hvor mange år han har forsøkt dette vites ikke, men det er nok snakk om tiår). Dette betyr at der Lupin dukker opp, er Zenigata garantert å følge etter i rettferdighetens navn.

Serien deles som regel inn i tre "epoker," som determineres ut ifra fargen på Lupins dressjakke: I første epoke var den grønn, i den andre og lengste (og dermed på mange måter den mest kanoniske) var den rød, og i den tredje fikk den en mer rosa-lignende farge.

Det er mange grunner til å la seg fascinere og underholde av Lupin the 3rd. Rekken av ikoniske aktører i persongalleriet er bare en av dem. De fleste av hovedrolleinnehaverne har stått som forbilde for mang en anime-figur i ettertid, som f.eks. persongalleriet i Cowboy Bebop eller Nabeshin i Excel Saga. Lupin og Jigen er som ofte svært gjenkjennelige med sin henslengte og hjulbeinte stil, og Jigen er som regel aldri vanskelig å oppdage med det spisse skjegget, hatten trukket godt nedover ansiktet og alltid med en sigarettstump i munnen. Goemon er alltid den stoiske sjel som søker indre ro og ser ned på mye av Lupins adferd (ikke minst når det kommer til damefronten), samtidig som at han ikke kan la være å beundre Lupin. Fujiko er en av animehistoriens mest ikoniske femme fatale-figuranter, som ikke nøler med å spille på sjarm og sexappeal for å oppnå sine mål (som som regel er å stikke av med hele byttet selv). Lupin selv er alltid morsom å følge med på, ikke minst takket være at Lupin helt frem til 1995 ble brakt til live av Yasuo Yamada, en av Japans mest legendariske stemmeskuespillere gjennom tidene. Ikke bare er Lupin en mestertyv med en æreskodeks, men mannen har også et utvalg av utstyr, våpen og dingser som kan få både James Bond og Inspector Gadget til å grine av misunnelse. Dessuten er Lupins intellekt og fingernemhet av et slag som gjør at man aldri vet når mannen kan snu opp-ned på situasjonen. Nevnte jeg forresten at mannen kjører den tøffeste bilen i animehistorien, en Excalibur SSK?

Det er også noe med skurkeserier som fascinerer de fleste av oss. De fleste av oss kan sitte og kose oss med filmer som Ocean's Eleven og The Italian Job, selv om vi både vet og anerkjenner at innbrudd og stjeling er galt. Det vi likevel koser oss med når vi ser slike filmer er ikke tyveriet i seg selv, men hvordan skurkene går frem for å nå frem til det øyensynlig umulige målet. Nettopp i denne faktoren ligger også mye av gleden i Lupin the 3rd. Det er i opplevelsen og fremgangsmåten eventyret ligger, ikke i utbyttet og rikdommene som følger.

Noe av det mest avgjørende for at serien har en så stor plass i mitt hjerte er nok likevel musikken. Ohno Yujis jazztoner setter sin stemning på hele serien, og det ikoniske introduksjonstemaet har blitt tolket på mange vis opp gjennom årene, men alltid solid fundamentert i jazzen (her er bl.a. 1978-varianten, 1992-varianten og Castle of Cagliostro-varianten). Antakelig er Lupin the 3rd en av hovedgrunnene til at jeg den dag i dag fremdeles er glad i jazz som sjanger.



Lupin the 3rd har opp gjennom årene gått gjennom mye som serie. Enkelte av filmene som har blitt laget er katastrofalt dårlige, som Legend of the Gold of Babylon. Samtidig finnes det også filmer som både er underholdende (Episode 0: First Contact) og riktig så spennende (som Hayao Miyazaki-klassikeren Castle of Cagliostro, den beste av Lupin-filmene). Er man på jakt etter en god, gammel traver innen japansk anime som har hatt en stor kulturell påvirkningskraft og som samtidig er underholdende, er anbefalingen herved gitt.

NB: Alle japanske navn er skrevet på japansk vis, med etternavn-fornavn. Unntaket er selvsagt Arsene Lupin, ettersom navnet er fransk av opphav og ikke japansk.

tirsdag, januar 17, 2012

Om 17.januar

De fleste av oss har visse dager i året som er spesielle. Dager som kanskje er særlig satt av til ettertanke. For meg har 17.januar vært en slik dag helt siden 1995. 17.01.1995 kl.05:46 var tidspunktet for Hanshin-jordskjelvet i Kobe, som krevde over 6.300 liv.

Det er lite som er mer skremmende enn et jordskjelv. Den trygge grunnen under en gir etter og viser seg å være minst like forræderisk som andre naturkrefter og elementer.

I år merker jeg likevel at et annet jordskjelv får en minst like stor bevissthet på denne dagen i mitt hode. Det er snart ett år siden Tohoku-jordskjelvet i Japan 11.mars, som ble etterfult av en ufattelig destruktiv tsunami. Katastrofen var enorm, ødeleggelsene var totale og nesten 20.000 menneskeliv gikk tapt, enten som bekreftede omkomne eller savnede. Selv et materielt velstående og utviklet land som Japan kan totalrammes av naturkatastrofer, og det hele slår oss i ansiktet som et gigantisk memento mori.

Da Tohoku-katastrofen inntraff i fjor, var det veldig mange som uttrykte "Vi kan ikke forestille oss hvordan de har det." Det er sant, men 17.januar 1995 gav nok både meg og mange andre en viss anelse av hva å stå midt oppi en slik katastrofe vil si. Å miste alt og alle. Å bli totalt frarøvet for fremtid og håp. Men samtidig, som overlevende, å måtte ta steget videre, både for sin egen og andres del. At livet til slutt vil gå videre, rett og slett fordi livet gå videre.

Dagen i dag er tid for å huske på jordskjelvofre i bønn og ettertanke, enten de ble rammet 17.01.1995, 11.03.2011 eller når det enn måtte være.