Om langt hår.

"Har du tenkt å klippe deg snart," spør folk meg av og til. "Ikke tale om," er mitt svar, "langt hår er da en god ting." Dagens tegneseriestripe bekrefter mitt utsagn (klikk for større utgave).

Live from Africa: Min neste ekspedisjon.

Onsdag for to uker siden var jeg snartur på ca. to timer opp til Sinsenklinikken. Der var det bare å sette seg ned og ta hele fem sprøyter, hvorav ingen av dem var mot svineinfluensa.

Hvorfor gå igjennom en slik prosess som mange ville vegret seg sterkt for å gjøre?

Svaret er enkelt: Neste utenlandsekspedisjon går til Afrika. Og når man skal til Afrika er det best å vaksinere seg mot så mangt.

Afrikaturen jeg har foran meg er i forbindelse med studiene. På Fjellhaug får nemlig M3-studentene muligheten til å tilbringe en måned i praksis på et misjonsfelt. Og i år er det min klasse som er M3-studenter.

Ikke alle reiser til Afrika - vi er faktisk bare to stykker. Noen skal til ymse plasser i verden, og enda noen andre skal til forskjellig steder i Norge. Fellesnevneren er at alle reiser i samme tidsrom i mars-april.

Og ja, forresten: Det er Kenya som er det spesifikke reisemålet, forhåpentligvis med noen turen over grensa til Tanzania også.

Om å ikke skade meg.

En vakker liten ballade om mot på tampen av kvelden.

Om fremtidige spillanmeldelser.

Fra nå av kommer alle spillanmeldelsene her på bloggen også til å bli publisert på nettstedet spill.no. På spill.no kan brukere selv skrive anmeldelser og publisere dem. Jeg kommer også til å samle alle mine gamle anmeldelser der, samt kanskje skrive noen ekstra. Anmeldelsene kommer fortsatt til å bli publisert her (for de få som måtte ha interesse av det).

Anmeldelsene mine på spill.no finner dere her, eller i venstre marg på bloggen (under "For tiden spiller jeg").

Om å bukke, nikke, neie...

At amerikanske presidenter har en tendens til å skape overskrifter uansett hva de gjør, er ikke i seg selv en nyhet. Men noen overskrifter føler rett og slett mer unødvendige enn andre.

Tilfellet som jeg tenker på, er amerikanske mediers reaksjon på president Obamas japanbesøk. I møte med den japanske keiseren presterer president Obama å bukke, og det aldri så dypt. Dette har skapt store reaksjoner i USA. Hvorfor det? Jo, for som enkelte kilder sier det, "vi bøyer oss ikke for konger og keisere."

Heldigvis er amerikanske medier mer nyansert i denne saken enn det Aftenpostens sak viser. Men slike uttalelser får en til å lure, og å stille spørsmålstegn ved enkelte amerikaneres kulturforståelse. For i Japan bukker man, sånn er det bare. Det er rett og slett høflig, uansett hvem du selv er og hvem du møter.

Greit nok at USA er tuftet på verdier som likhet og den slags, og har således alltid manglet en adel, men er man i utlandet er det vanlig folkeskikk å følge landets regler. Forakt for historiske hierarkisystemer er ingen unnskyldning for arroganse. At en amerikaner viser litt kulturforståelse (om enn en litt krøllete en) er vel bare å rose (selv om en kan gi kritikerne rett i at han bukket litt vel dypt, men det får nå så være).

Japanske medier ser ikke ut til å reagere på saken engang. De var nok mer opptatt av spørsmålene rundt amerikanske militærbaser i Japan. Fornuftig, sier jeg.

Uncharted 2: Among Thieves

For et par måneder siden spilte jeg gjennom og skrev om Uncharted: Drake's Fortune, et Playstation-ekslusivt eventyrspill som legger seg tett opptil filmer som Indiana Jones, National Treasure, Treasure of Sierra Madre og lignende. Den gang kommenterte jeg at spillet serverte en solid og spennende historie, men led noe grafisk av å være et tidlig PS3-spill. I oktober ble oppfølgeren utgitt, og man kan spørre seg om dette spillet er en verdig oppfølger. Svaret er et ubetinget ja.

Spillet åpner med en herlig in medias res-åpning hvor hovedpersonen Nathan Drake våkner opp på en togvogn som henger og dingler over en stup i Himalaya, han er skutt i magen og toget kan ramle utfor når som helst. Hvordan i all verden kom han opp i denne situasjonen i utgangspunktet?


I Uncharted 2: Among Thieves følger vi nok en gang Francis Drakes etterkommer Nathan Drake på hans eventyr. Nathan møter en av sine skattejeger-"kollegaer," som vil hyre ham til et oppdrag angående Marco Polos forsvunne flåte. Jakten på den forsvunne flåten leder dem snart til sporet av det mystiske Shangri-La, et skjult drømmerike i de tibetanske fjellene (som i spillet originalt nok blir koblet sammen med Shambala, et sentralt begrep i rene land-buddhismen). Det sagnomsuste Shangri-La huser dessuten cintamani-steinen, en mystisk juvel som ifølge hinduistiske og buddhistiske tradisjoner har egenskapen til å oppfylle ønsker (ikke helt ulik den hellige gral). Men ondsinnede krefter er også på jakt etter det skjulte riket, og det tar ikke lang tid før Nathan må ta på seg ansvaret å stoppe sin opprinnelige oppdragsgiver i å finne skatten og misbruke den.

Historien i Uncharted var absolutt god, men i mine øyne er myten om El Dorado godt nok utforsket i populærkulturen allerede. Uncharted 2s historie blir dermed et friskt vindpust innenfor sjangeren, da Shangri-La er noe mindre utforsket. Utviklerne har dessuten gjort en god jobb med å koble historien om Shangri-La sammen med tradisjonelle østlige myter om cintamanisteinen og Shambala (som må oppfattes som det østlige svaret på det forjettede land).


Historien tar oss dessuten med til mange forskjellige områder, som et museum i Istanbul, jungelen i Borneo, en borgerkrigsherjet by i Nepal og den ugjestmilde og kalde fjellheimen i Tibet. Variasjonene er store, men detaljnivået er høyt uansett hvor man farer hen. Vi snakker ekstremt realistiske og vakre landskaper her, og det er derfor ingenting å si på det grafiske i Uncharted 2. Her har det virkelig blitt gjort en real oppussing siden eneren (for all del: Eneren var ikke dårlig grafisk sett, men kom litt i skyggen av andre PS3-spill). Av og til må man bare ta seg en pause fra all skatteletingen, hoppingen og slåssingen bare for å se seg om. Lysten til å reise til Nepal og Tibet har økt for mitt vedkommende etter dette spillet.

Selve bevegelse- og kampsystemet er forholdsvis likt eneren, men er også forbedret. Fremdeles består mye av spillet å få Nathan til å finne veien, klatre og hoppe på de mest akrobatiske måter. Ved skuddvekslinger er det nå lagt til en "skyte-blindt-rundt-hjørnet"-funksjon, som bidrar til å øke variasjonen og realismen om ikke akkurat presisjonen. Det utviklerne Naughty Dog skal ha skryt for er det forbedrede nærkampsystemet. Nå er det lettere å snike seg inn på fienden og uskadeliggjøre dem uten å bruke våpen. Enkelte ganger lønner deg seg tilogmed å leke litt ninja: Tar du ut fienden på snikemåten, kommer det ikke forsterkninger løpende. For oss med en forkjærlighet for Metal Gear Solid-serien er dette svært positivt.


Men styrken til Uncharted 2 ligger i spillet som sin helhet. Og skal spillet beskrives i ett ord, er ordet "spennende." Historien er fabelaktig fortalt, humoren sitter løst, det er stadig dramatiske utviklinger (begynnelsen må være den beste jeg har spilt på mange år) og flere øyeblikk man hopper litt i sofaen av overraskelse og skremsel (ihvertfall om man har et godt lydanlegg). Dette overgår faktisk mange Hollywood-filmer i samme sjanger, og det til tross for at jeg kunne avsløre plottet i spillet etter tre av elleve spilltimer. Nathan kan fort markere seg som kongen på eventyrhaugen dersom tendensen fortsetter. Og det håper jeg at den gjør.

Har du en Playstation 3 og er over 16 år, er det ingen god grunn til å ikke skaffe seg spillet. Uncharted 2: Among Thieves er et av årets sterkeste utgivelser på konsollen, om ikke på spillmarkedet generelt.