torsdag, mai 23, 2019

Devil May Cry HD Collection



Det finnes alltid noen spillserier man som spillentusiast kjenner til ved navn og rykte, men som man aldri har tatt seg tid til å teste selv. Dette skyldes ikke nødvendigvis at man har et dårlig inntrykk av serien, men man er likevel ikke der at man ønsker å prioritere serien til fordel for andre ting.

På mange måter oppsummerer dette mitt forhold til spillserien Devil May Cry, som har vært blant oss i større eller mindre grad siden 2001. Spillseriens fokus på høyt tempo og akrobatisk hack-and-slash med sverd og pistoler har senere inspirert spill som Bayonetta, en spillserie og spillestil jeg er en stor fan av. Serien var dog aldri særlig aktuell for meg da den var på høyden av sin levetid på 2000-tallet, og i ettertid har serien forsvunnet litt i glemmeboken.


Sistnevnte har imidlertid endret seg. De siste par årene har Capcom levert det ene kvalitetsspillet etter det andre basert på sine klassiske serier, og i år har Devil May Cry V høstet det ene lovordet etter det andre. Jeg fant dermed ut at det ville være moro å plukke opp, men jeg kjente samtidig at jeg ønsket å pløye gjennom de tidligere spillene i serien. Dermed ble Devil May Cry HD Collection kjøpt og spilt i påsken (og uken deretter) for å se hva hele demonjegerserien dreier seg om.

I Devil May Cry-serien møter vi hovedpersonen Dante, en eplekjekk demonjeger med karakteristisk hvitt hår og rød trenchcoat. Dante er ikke som eplekjekke demonjegere flest, for selv er han sønn av Sparda, den legendariske demonen som for 2000 år siden gjorde opprør mot sin egen rase og berget menneskeheten ut av mørket. Som halvt demon har Dante overmenneskelig styrke, noe som kommer godt i kampen mot mørke krefter. Dante selv har derimot ikke like noble intensjoner som sin far, men virker å ha kastet seg inn i bransjen fordi det er det han kan best.


Vi blir ikke like godt kjent med Dante som person i de tre første Devil May Cry-spillene som man skulle ønske, og det er egentlig først i seriens tredje spill at man får mer fokus på historie og rollefigurer. Likevel klarer serien å levere akkurat nok til å gi en grei ramme for actionspillene, og det er på en måte forfriskende å spille litt eldre spill som vet hva de skal prioritere.

De tre spillene man får servert i HD Collection er svært blandet drops. Det første Devil May Cry-spillet begynte faktisk utviklingsfasen som et fjerde Resident Evil-spill, og dette merker man både på spillets atmosfære samt bevegelses- og kamerakontrollen (spillet som til slutt fikk tittelen Resident Evil 4 ble, som kanskje kjent, vesentlig annerledes enn sine forgjengere). Devil May Cry 2 tar en litt mer åpen vri, men er samtidig spillet som tjener som selve definisjonen av ordet «karakterdrap». Det andre spillet i serien er i ettertid husket som det dårligste i serien, og det med rette. Devil May Cry 3: Dante’s Awakening er på sin side spillet hvor serien endelig finner formen og kommer til sin rett. Her finner spillet en god balanse mellom utforsking og gåteløsing, fiendegalleri og et kombo-orientert kampsystem. Her får man også mer historie med filmsekvenser og et utvidet rollefigurgalleri som gjør serien hakket dypere enn tidligere. Her er det med andre ord fortsatt underholdningsverdi å finne, selv om Devil May Cry 2 glatt kan hoppes over.


Hva selve HD-pakken angår er det derimot ikke like lett å bli entusiastisk. Pakken ble opprinnelig lansert til PlayStation 3 og Xbox 360 i 2012, før den ble relansert til dagens plattformer (inkludert PC) i fjor. En skulle da ha tenkt at man hadde finpusset samlepakken ytterligere, men her har Capcom virkelig satset på å gjøre så lite som mulig. Den grafiske standarden er knapt nok oppskalert, og hele bildet fremstår som grøtete og kornete gjennom alle tre spillene. Noen form for bildeoppskalering finner man heller ikke, slik at selv en 24-tommers PC-skjerm av nokså ny art blir for stort for spillet. For å toppe det hele er spillet heller ikke justert for nyere kontrolloppsett, og å sette opp et eget kontrolloppsett kan man dessverre se langt etter.

Musikken i serien kan trekkes frem som et høydepunkt, særlig fra det tredje spillet i serien. HD-pakken har derimot en rar loop-feil som gjør at man hører veldig tydelig når bakgrunnsmusikken slutter før den begynner på en ny runde. Igjen vitner dette om slapt arbeid fra Capcoms side. At PC-utgaven heller ikke åpner for japansk stemmeskuespill er et stort minus i dagens målestokk.

Devil May Cry HD Collection er godt for ett formal, som er å oppleve seriens tre første spill på dagens plattformer. Man får verken mer eller mindre. Selv om spillene i seg selv fortsatt har underholdningsverdi, er det lov å håpe på mer av en HD-samlepakke som gis ut for andre gang i 2018.

Score: 5/10

tirsdag, mai 21, 2019

John Wick: Chapter 3 - Parabellum


Den tredje John Wick-filmen er ikke bare en usedvanlig god kinoopplevelse. Det er også en actionfilm som sprenger grenser, og jeg er overbevist om at filmserien vil gå inn i historiebøkene som dette tiårets definerende actionfilmer (sammen med kampsportfilmene The Raid og The Raid 2: Berantal).

Anmeldelsen av John Wick: Chapter 3 - Parabellum kan dere lese her.

mandag, mai 20, 2019

Blazing Beaks


Det hender iblant at jeg som spillanmelder takker ja til å anmelde spill jeg aldri har hørt om eller har den minste anelse om hva jeg går til. Blazing Beaks er et slikt spill.

Anmeldelsen av dette and-erledes spillet som virker å hente inspirasjon fra spill som The Binding of Isaac og Enter the Gungeon kan dere lese her.

mandag, mai 13, 2019

Pokémon: Detective Pikachu


Verdensfenomenet Pokémon har vært iblant oss i over tjue år, men det er først nå vi får den første spillefilmen basert på spillserien. Filmer basert på spill har sjelden vist seg å være vellykket, men kan konseptet med spillefilm og dataanimerte Pokémon fungere?

Min betrakning får dere i anmeldelsen av Pokémon: Detective Pikachu, som dere finner på Gamereactor her.

lørdag, mai 04, 2019

Venture Kid


Da jeg vokste opp var Mega Man spillhelten over alle (sammen med Mario, selvsagt). Så godt likte jeg spillene at jeg ofte kunne sitte og tegne egne Mega Man-baner med fiender, feller og det hele. Litt den samme følelsen ser jeg for meg at nordmennene bak Venture Kid har hatt da de vokste opp.

Venture Kid er et Mega Man-inspirert norsk indiespill som nå har funnet veien til Switch. Anmeldelsen kan dere lese her.

torsdag, mai 02, 2019

Doom



I 1993 skulle dataspillet Doom av id Software endre spillbransjen for alltid. Sammen med Wolfenstein 3D, som ble lansert året før av samme selskap, ble Doom mer eller mindre banebryteren for førstepersons skytespill (FPS), en sjanger som i dag er en av de mest populære og selvskrevne innenfor dataspill – Call of Duty, verdens mest populære FPS-serie, har solgt over svimlende 288 millioner spill siden 2003, og er kun overgått av Mario og Pokémon når det kommer til salgstall. Doom er et av de tidligste eksemplene vi har på tredimensjonale skytespill sett fra spillerens perspektiv, og ble umåtelig populært takket være shareware-deling og modifikasjonsmuligheter. Doom skapte en egen subkultur, og ble med dette banebrytende også for online-distribusjon, modifisering og flerspillerfunksjonalitet, noe som er ting vi kjenner svært godt igjen fra spillbransjen vi har anno 2019.

Doom fikk senere to oppfølgere, hvorav den tredje tok serien i en retning som ikke falt like godt i smak hos alle. Deretter begynte arbeidet med Doom 4 allerede i 2008, men etter å ha malt seg inn i et hjørne skrotet id Software konseptet de hadde utviklet og begynte utviklingen fra scratch i 2011. Avgjørelsen falt om å gå tilbake til røttene, og i 2014 fikk vi se første glimt av et nytt spill som enkelt og greit gikk under tittelen Doom (samme år fikk søsterserien Wolfenstein sin reboot i form av det svært underholdende Wolfenstein: The New Order). To år senere kunne spillerne gi seg i kast med rebooten, som gjorde det såpass godt at oppfølgeren lanseres i løpet av dette kalenderåret.


Siden dette er en reboot tar nyversjonen oss med til samme grunnleggende setting som i 1993-versjonen. Du våkner opp som en anonym og taus rom-marinesoldat på Mars, hvor ting bokstavelig talt har gått til en viss varm plass. Forskningsarbeidet til Union Aerospace Corporation har mildt sagt vært av det okkulte slaget, og takket være fikling med mørke krefter har demoner og annet utyske strømmet ut gjennom portaler og overtatt forskningsstasjonen på Mars. UAC-lederen Samuel Hayden forsøker å ta kontakt med deg i starten av spillet for å komme frem til en felles løsning dere alle kan enes om, men din respons er en knyttneve i monitoren og et solid grep om haglen. Her er det bare én ting å gjøre: Fyre løs på alt som rører på seg.

Allerede fra spillets åpningssekvens merker man hvor totalt uhøytidelig og herlig useriøst id Software tar seg selv og spillet. Utviklerne vet klart og tydelig hvem målgruppen er, og hele spillet fremstår mer eller mindre som en motreaksjon på de seriøse og historietunge skytespillene vi har fått servert i løpet av 2010-tallet (interessant nok er tidligere nevnte Wolfenstein: The New Order et godt eksempel på dette). Doom handler på sin side om å skyte monstre, verken mer eller mindre, og hele spillet er designet utelukkende rundt denne filosofien. Her skal det gå hardt, brutalt og ikke minst intenst for seg. Disse tre nøkkelordene oppsummerer spillopplevelsen i Doom, og dette lykkes id Software svært godt med.


I Doom er hele spillet bygget opp rundt en enkel og grei grunntanke: Står du i ro, dør du. Dermed må du som spiller være i konstant bevegelse hver gang det dukker opp monstre som skal bekjempes, og dem er det ikke akkurat få av. Ved å være i konstant bevegelse og bruke våpen og fysisk makt får du mer belønning av å ta livet av monstrene, enten det er i form av mer helse, skjold eller ammunisjon. Står du derimot i ro blir du et lett bytte for motstanderne, og da skal det ikke mye til før selv den tilsynelatende uovervinnelige Doom-guy vandrer til de evige jaktmarker. Dermed handler det om å pepre løs på monstrene til de blir lammet, noe som synliggjøres ved at de blinker. Når dette skjer med en demon kan du skynde deg bort og gjennomføre et Glory Kill, som er et brutalt slag som gjør ende på utysket ved at du enten deiser knyttneven i ansiktet, moser den inn i en vegg eller rett og slett river den i to.

Sagt litt forsiktig er Doom temmelig brutalt i sin form og presentasjon, og er definitivt ikke for sarte sjeler. Omgivelsene er tildekket av blod, gørr og annet som vitner om katastrofen som har inntruffet, og kampene mot mørkets krefter er harde og brutale. Det er uten tvil en form for voldsforherligelse, men det hele er samtidig gjort så svulstig og over-the-top at det er fullstendig umulig å ta det seriøst. Dermed bikker det hele over fra sjokk-enden av skalaen til robust, tøff underholdning – vel å merke hvis man tåler det nivået av brutalitet spillet tilbyr. Dette er et spill det er veldig lov å få avsmak fra, men underholdningsverdien står til topps om man holder ut.


Noe av det som sørger for den høye underholdningsverdien er ikke bare spillets høye tempo, men også den høye produksjonskvaliteten. Nivåene er nøye planlagte og gjennomtenkte, og ofte må man orientere seg raskt og sikre seg høytliggende områder for å ha en taktisk fordel i møte med demonene. Den grafiske presentasjonen er ypperlig, og med unntak av et par rare bugs man kan støte på underveis kjører spillet bunnsolid på PC og leverer en intens opplevelse. Mest av alt må man likevel påpeke musikken i spillet, som er noe av det tøffeste man kan tilby sine spillerører. Lydsporet kan best beskrives som tungmetall med dubstep-elementer, og selv en dubstep-hater som meg faller pladask for denne kombinasjonen. Musikken er komponert i takt med tempoet man kan forvente i den situasjonen man befinner seg i, og resultatet er et ekstremt organisk lydspor som hele tiden driver deg videre i de actiontunge sekvensene. Uttrykket «this one goes to eleven» har vel sjelden vært bedre anvendt enn når det gjelder lydeffektene og musikken i Doom.

Underholdningsverdien i spillet er høy, men det kan understrekes at man etter hvert blir litt lei av å møte de samme monstrene igjen og igjen i spillets siste halvdel, hvor det ikke tilbys mye variasjon utover et par boss-kamper. Til gjengjeld er fiendene man møter på veldesignet og kreative. Spillet kan også anklages for å dra det hele ut litt for lenge, og man blir etter hvert litt lei av alle transportetappene mellom Mars og helvetesdimensjonen.


Doom fremstår som akkurat det jeg forventer det skal være: Intens, bunnsolid action uten en grad av selvhøytidelighet og som skriker «dette er tøft» til det absurde. Blodharry og ekstremt lite substansielt på den ene siden, men vanvittig tilfredsstillende og fornøyelig på den andre siden. Og ikke minst er opplevelsen av musikken alene vel verdt opplevelsen. Dette er en reboot id Software kan si seg stolte over, og det blir meget spennende å se hva studioet har fått til med en oppgradert grafikkmotor når Doom Eternal slippes senere i år.

Score: 8/10

PS: Flerspillerdelen av spillet er ikke testet.