fredag, juni 05, 2020

The Outer Worlds (Switch)


Det retrofuturistiske space western-spillet The Outer Worlds var et spill jeg likte kjempegodt i fjor, såpass godt at jeg kåret det til mitt personlige favorittspill anno 2019.

Man skulle derfor tro at jeg vil oppfordre så mange som mulig å skaffe seg spillet, men nå som Switch-versjonen endelig er ute føler jeg mer for å advare Switch-eiere mot kjøpet. Switch-versjonen sliter nemlig på så å si alle områder teknisk sett. Fungerer spillet? Ja. Fungerer det bra? Overhode ikke!

Anmeldelsen kan dere lese her.

Trenger vi egentlig spillmessene?


2020 er året da ingenting går som normalt, og mange kreative og alternative løsninger blir introdusert på det meste. Det gjelder også for spillbransjen, der de store messene enten blir avlyst eller får digitale alternativ.

Dette har gitt grobunn for spørsmålet om spillmessene i det hele tatt er nødvendige. Jeg synes spørsmålet er spennende og forsøker derfor å belyse dette ut ifra flere vinkler.

Kommentaren kan dere lese her.

fredag, mai 29, 2020

Star Wars: Force Collector

I The Hithchiker’s Guide to the Galaxy nevnes det at “Space is big. You just won't believe how vastly, hugely, mind-bogglingly big it is. I mean, you may think it's a long way down the road to the chemist's, but that's just peanuts to space.” Dette festlige sitatet kan også være nyttig å ta med seg inn i møte med en annen romsaga, nemlig Star Wars. Som publikum tenker vi fort at begivenhetene i Star Wars er kjente og selvsagte for alle som bor i galaksen langt, langt borte, men faktum er at i en så stor galakse er det helt naturlig at informasjon ikke når frem, blir forvrengt eller går tapt. Dermed er det fort gjort at visse begivenheter kun beskriver sannheten «from a certain point of view», og at historier om våre helter og fiender fort glir over i myter, legender og tapt informasjon.

Dette perspektivet tjener som et bakteppe for Star Wars-romanen Force Collector av Kevin Shinick. Her får vi en historie satt til tiden etter at Imperiet har falt, men der mange av begivenhetene vi kjenner fra filmene om Luke Skywalker og kompani rett og slett ikke er kjent for allmennheten. Det setter sitt preg på hvordan vanlige beboere i galaksen tolker historien basert på informasjonen de har til rådighet.

I boka følger vi den unge tenåringen Karr Nuq Sin. Karr er på mange måter som tenåringer flest, men én særegenhet skiller ham ut fra alle andre. Hver gang han tar i en gjenstand som har hatt en nær tilknytning til en Jedi, en Sith eller noen andre som har vært i nær kontakt med mennesker sensitive til Kraften, får han et kraftig anfall og syner om hva disse gjenstandene har «sett» og «opplevd». Karr opplever dessuten at de synene har ser gir ham informasjon om Jediridderne og klonekrigen han ikke finner andre steder, og blir besatt av tanken på å finne sannheten. Sammen med den opprørske datteren av en Førsteorden-offiser legger han ut på en uvanlig reise for å spore opp flere gjenstander, komme under huden på galaksens historie og lære sannheten om Jedi og Kraften å kjenne.

Force Collector er en bok som står på egne bein. Den følger egne rollefigurer som er unike for historien, og den er ikke spesielt tett knyttet opp til noen av filmene. Derimot er dette en bok som fokuserer på hvor fort historier om store begivenheter kan forsvinne ut i periferien, og hvor viktig det er med gode førstehåndskilder til begivenhetene for at historien skal bli videreformidlet til kommende generasjoner. Den viser på en fin måte hvordan store rollefigurer som Luke, Han og Leia kan bli myteomspunne skikkelser, og ikke minst hvordan vanlige yngre mennesker som Rey og Finn kan vite så lite om begivenhetene som brakte Imperiet ned.

Boka er krydret med referanser til tidligere Star Wars-begivenheter og skildrer dem fra øyevitneperspektiv. Det er det samme perspektivet vi som filmseere har, men denne gangen får man historien fra litt andre vinkler. Dette gjør at vi noen ganger får litt mer informasjon om enkeltpersoner eller enkeltbegivenheter, noe som oppleves som en fin bonus for Star Wars-kjennere.

Bokas store svakhet er imidlertid at den hviler tungt på historier som allerede er fortalt. Den fungerer bra som en historie om historie, men bokas egen historie er det litt verre med. Karr, venninnen Maize og droiden RZ-7 er ikke verdens mest spennende trio, og selv om historien deres aldri er dårlig mangler den det lille ekstra som skal til for å løfte den opp til det eksepsjonelle nivået.

Star Wars: Force Collector ender opp som en helt grei Star Wars-bok. Den er verken fabelaktig eller forferdelig, og lander som en frittstående bok som plasserer seg midt på treet. Det er en fin Star Wars-bok å lese når alt annet er lest, men det er ikke boka som bør stå øverst på prioriteringslista hvis man er nysgjerrig på Star Wars-bøker.

2,5/5 Dødsstjerner

For mine tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: AftermathAftermath: Life DebtAftermath: Empire's EndLost StarsTarkinA New DawnBloodlineAhsokaCatalystThrawnGuardians of the WhillsRebel RisingBattlefront: Twilight CompanyBattlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, PhasmaCanto Bight, Last ShotMost Wanted, Thrawn: Alliances og Resistance Reborn.


tirsdag, mai 26, 2020

Pokémon Sword/Shield

Ett av mine siste minner fra oppveksten som misjonærbarn i Japan er den aller første Pokémon-reklamen som begynte å gå på TV da Pokémon Red/Green ble lansert i 1996. Det ble ikke noe Pokémon-kjøp på meg den gangen, men allerede da var frøet plantet. Den store Pokémon-interessen begynte først et par år senere, da jeg fikk tilsendt den første Pokémon-filmen på VHS fra Japan kort tid før de første Game Boy-spillene ble lansert i Norge høsten 1999. Da resten av skolegården begynte å få øynene opp for lommemonstrene, hadde jeg altså et ess i ermet som var lagt klart tre år i forkant.

Mitt første Pokémon-spill var Pokémon Yellow, som jeg senere fulgte opp med Pokémon Silver, et spill som ble spilt iherdig på bussturer til og fra pianotimene. Da tredje generasjon med Pokemon gjorde sitt inntog var jeg imidlertid blitt litt lei av hele greia. Designet på de nye monstrene appellerte ikke i nevneverdig grad, og for en påtroppende videregående elev var kanskje ikke det kuleste å fronte en interesse for Pokémon. Jeg hoppet dermed av Pokémon-toget, og det skulle ta nesten femten år før jeg begynte å fikle litt med serien igjen i form av Pokken Tournament på Wii U og Pokémon Alpha Sapphire på 3DS. Det var først med lanseringen av Pokémon: Let’s Go Pikachu/Eevee i 2018 og gjensynet med gode, gamle Kanto-regionen at den nostalgiske interessen begynte å vokse frem for fullt igjen.

På mange måter var jeg akkurat i målgruppen for Pokémon: Let’s Go Pikachu/Eevee: Person som har vokst opp med Pokémon, falt litt av serien underveis, og fattet litt interesse for den igjen da Pokémon GO slo gjennom sommeren 2016 (nå spilte jeg aldri noe særlig Pokémon GO, men jeg var absolutt i målgruppen likevel). Den viktigste funksjonen til Let’s Go var uten tvil å lade slike som meg opp til den neste store Pokémon-lanseringen, nemlig Pokémon Sword/Shield til Switch. Vel, jeg kan tilstå at det fungerte, for selv om jeg ikke rakk å spille spillet før nå var jeg på hugget og kjøpte Pokémon Sword/Shield-pakken ved lansering.

Sword/Shield markerer starten på den åttende generasjonen av Pokémon, og som vanlig innebærer dette å legge ut på en eventyrlig reise i en ny region med nye monstre. Denne gangen går turen til Galar, en region som er tungt inspirert av de britiske øyer i vår egen verden. Som vanlig inntar du rollen som en ung og lovende gutt eller jente som er bosatt i en enkel landsby, klar for å se verden sammen med nabovennen din. Du velger en av tre Pokémon som din følgesvenn – gresstypen Grookey, vanntypen Sobble eller ildtypen Scorbunny – og begynner på reisen for å bli den lokale Pokémon-mesteren. Underveis skal du fange så mange forskjellige Pokémon du bare kan, trene deg et variert lag og bryne deg på de lokale mestrene.

Kjernen i Pokémon er fortsatt slik den alltid har vært i Sword/Shield, og det er ingen vesentlig grunn til å endre for mye på det heller. Det er et enkelt system som åpner opp for mange muligheter, og som viser seg å holde på underholdningsverdien den dag i dag. Det betyr derimot ikke at spillet er blottet for nyheter. Her er det flere ting å ta tak i, som de nye monstrene, settingen, overgangen fra håndholdte konsoller til Switch og spillmekaniske elementer som Dynamaxing.

Galar-regionen er tydelig inspirert av de britiske øyer, og stort sett lykkes utviklerne i å skape en hyggelig og troverdig verden. Stort sett lykkes de med å skape en britisk Pokémonverden. Her har du sauer og corgier i Pokémonform, monstre som bor i tekopper og tekanner, pluss arkitektur og natur som fint kunne hørt hjemme en kort flyreise unna (under ikke-pandemiske tider, vel å merke). Enkelte ganger kan det bli litt vel overdrevet og parodisk, som når rollefigurer lirer av seg ekstremt overdrevne dialekter (eller, som nevnt, tekanne-Pokémon), men i det store og det hele liker jeg Galar godt som region. Det er en region jeg stadig ønsker å utforske mer av, og det må tas som et positivt tegn. De nye monstrene har stort sett et design jeg kan leve med, men spillet lykkes likevel ikke alltid med å overbevise meg.

En av de store nyhetene er at Galar byr på et såkalt Wild Area, som er en stor og åpen villmark man kan utforske fritt. For første gang i seriens historie får man muligheten til å reise rundt i et område i full tredimensjonalitet, hvor Pokémon av forskjellige slag venter i de forskjellige sonene. Wild Area byr på et stort, fritt og vilt område man kan bruke lang tid på å utforske i detalj, og gir lettere assosiasjoner til spill som Xenoblade Chronicles og Final Fantasy XII hvor denne stilen er langt mer vanlig og omfattende. Det er imidlertid kun i Wild Area at man har fri kontroll over kameraet, og i resten av spillet er man tvunget til en låst kameravinkel slik man er vant med fra serien ellers. Wild Area tjener dermed både som et forfriskende pust med smak av det nye, og som en påminnelse om hva serien fortsatt tviholder på av gamle konvensjoner som kanskje er modent for fornyelse.

Wild Area er også et område som åpner for ekstraaktiviteter. Her kan du slå leir sammen med Pokémon-laget ditt, hvor dere enten kan leke sammen eller lage mat. Sistnevnte regenererer helse, mens leken først og fremst handler om å gjøre monstrene mer tilknyttet deg som eier (med visse bonuseffekter det måtte gi). Selv ga dette meg fint lite, men det er nok et hyggelig tilskudd til de yngre spillerne, og det føles langt lettere å svelge enn moteshowene man kunne delta på i Omega Ruby/Alpha Sapphire.

Sword/Shield byr også på Dynamax, en effekt som gjør monstrene kjempestore og ekstra kraftige. Noen Pokémon skifter også form når Dynamax forekommer, såkalt Gigantamaxing. Som hovedregel kan man kun benytte denne effekten i Gym-kampene eller i såkalte Max Raid-kamper i Wild Area, hvor fire trenere kan kjempe mot gigantiske versjoner av Pokémon. Selv om det er moro å se store og ekstra kraftige Pokémon er dette et tilskudd som bidrar med fint lite til serien og spillet i det lange løp, og det hele føles mer som en gimmick enn som en faktisk nyttig nyhet.

Apropos Gym-kamper, så er dette noe spillet lykkes godt med. Her er alle Pokémon Gyms gjort om til gigantiske stadioner hvor publikum heier, roper og synger under kampene. Med trenere ikledd kampdrakter og den grønne plenen man kjemper på får man virkelig følelsen av at Pokémon-kamper er en organisert idrett i Galar på lik linje med fotball. Og apropos fotball: Spillets lag av organiserte slemminger, Team Yell, er i praksis en gjeng med hooligans som er ihuga supportere av en av dine motstandere. Det er en fantastisk vri på en Pokémon-tradisjon jeg fryder meg over.

Pokémon-kampene i seg selv har ikke endret seg, selv om man nå har mer maskinkraft å rutte med. Her snakker vi turbaserte kamper hvor man må veie de ulike monstrenes styrker og svakheter. Effektene har blitt bedre og animasjonene rikere, men det føles likevel ikke som et fullstendig steg ut i den tredimensjonale hjemmekonsollverdenen som man kunne fått i en ideell verden. Presentasjonen man får er likevel svært fin, med gode animasjoner og et lettfattelig kontrollsystem. Musikken i spillet hjelper også mye på innlevelsen, og er ett av spillets sterkeste kort. Pokémon-spillene har ofte vært flinke på dette området, og Sword/Shield er intet unntak.

Pokémon Sword/Shield tar hovedserien over fra de håndholdte konsollene til hjemmekonsollene for første gang, og blander noe nytt med det gamle og det kjente. Dette lykkes spillet langt på vei med. Det er mye moro å hente her, og trangen etter å finne og fange flere Pokémon lever fortsatt i beste velgående. Det satser likevel litt vel mye på det trygge, og jeg skulle gjerne sett serien tørre å utfolde seg i tre dimensjoner i enda større grad, men samtidig er dette et spill som leverer god underholdning til både gamle og nye trenere i lang tid.

Score: 8/10

tirsdag, mai 19, 2020

The Wonderful 101: Remastered


For syv år siden anmeldte jeg Wii U-spillet The Wondeful 101, en superheltkomedie fra PlatinumGames som leker med etablerte sjangerklisjeer fra særlig japanske superheltserier som Ultraman og Kamen Rider (eller den amerikanske ekvivalenten Power Rangers).

Nå er remasteren ute på Switch, PS4 og PC, og da var det moro å kunne plukke det opp igjen og gi spillet en ny vurdering.

Anmeldelsen av remasteren kan dere lese her.

Star Wars: The Clone Wars - The Final Season


Etter syv år i dvale er The Clone Wars endelige tilbake med det som egentlig var ment å være den endelige avslutningen av serien. Det er et stort trekkplaster for Disney+, men hvor bra er egentlig sesongen?

Smakebit: Det er kanskje noe av det beste Star Wars-materialet vi har fått servert noensinne, uavhengig av plattform eller medium.

Den litt grundigere begrunnelsen leser dere her.