fredag, januar 04, 2019

Spillåret 2019: Ti spill å se frem til

Spillåret 2018 er bak oss, og det er herved bare én ting å gjøre: Legge av det som ligger bak oss og strekke oss mot det som ligger foran. Med andre ord, se på spillåret 2019.

Som vanlig ved inngangen til et spillår er det vanskelig å si hva man gleder seg mest til. Det er fort gjort å miste oversikten over hva som kommer ut, og flere spill vil enten plutselig få en lanseringsdato i 2019 eller bli forskjøvet til neste år eller senere.

Jeg har etter beste evne forsøkt å liste opp de ti spillene jeg ser mest frem til i 2019. Jeg har først og fremst konsentrert meg om spill vi med stor sannsynlighet vet kommer ut i 2019. Naturligvis gleder jeg meg som en unge til Star Wars: Jedi Fallen Order, Death Stranding, Cyberpunk 2077, Bayonetta 3 og Ghost of Tsushima, men ingen av disse har på nåværende tidspunkt en lanseringsdato, langt mindre en bekreftelse på lansering i år. Dermed konsentrerer lista seg om ti spill vi er temmelig sikre på lanseres i år.

10. Anthem
Under tvil har jeg valgt å ta med BioWares kommende science fiction-eventyr med Iron Man-drakter med på lista. Hovedårsaken? Fordi jeg mener at BioWare må lykkes med Anthem for å gjenoppbygge sitt gode navn og rykte, et navn og rykte de har gradvis slitt ned med alle sine spill siden Mass Effect 2 i 2010. Jeg kommer til å sette meg ned med Anthem med en solid dose skepsis i bagasjen, men dersom BioWare gjør det meste riktig med dette spillet tror jeg det kan bli både kult og underholdende. Time will tell, og vi behøver ikke vente lengre enn til februar for å finne ut om dette er vinn eller forsvinn.

9. The Outer Worlds
Personlig har Bethesda-spill som Fallout og The Elder Scrolls aldri helt falt så mye i smak at jeg har brukt hundre tusen timer på dem, selv om jeg skjønner at folk gjør det. Jeg trenger derfor noe nytt i samme ånd som jeg kan følge fra begynnelsen av, og som jeg kan tilnærme meg med en erfaringsmessig tabula rasa. The Outer Worlds, utviklet av Obsidian med ledende stjerner fra gamle Fallout-spill på laget, kan bli nettopp et slikt spill. Det lille vi har sett av dette science fiction-eventyret lover godt, og spillet ser ut til å tilby en fin miks av rollespill, utforskning og bisarr humor fra tvilsomme rollefigurer.

8. Pokémon til Switch
Dette er et spill jeg gjerne skulle plassert høyere, men på nåværende tidspunkt vet vi fryktelig lite om dette spillet. Vi er blitt fortalt at det lanseres i 2019 og vil være hakket mer innholdsrikt og avansert enn fjorårets Pokémon: Let's Go!, men bortsett fra dette vet vi så å si ingenting. Likevel velger jeg å inkludere spillet på lista, rett og slett fordi Let's Go! har gjort meg giret på Pokémon-serien igjen, og det lille vi har blitt fortalt om det kommende spillet gjør meg til en forsiktig optimist om en liten revolusjon i Pokémon-serien.

7. Travis Strikes Again: No More Heroes
Dette spillet trenger vi ikke vente lenge på å teste, da lanseringsdatoen er om et par uker. De to No More Heroes-spillene om den unge antihelten Travis Touchdown kom som en overraskelse på Wii med sin rølpehumor, vold, heftige action-spillmekanikk og GTA-parodier. Det er også den eneste spillserien jeg vet om hvor hovedrollefiguren må gå på do for å lagre spillprogresjonen. Travis Strikes Again blir tilsynelatende en noe annerledes opplevelse enn de to foregående spillene i serien, men det behøver ikke være negativt. Sjefsprodusenten "Suda 51" kan ha noen kontroversielle valg i sine spill, men dersom han treffer riktig kan Travis Strikes Again bli akkurat så sprøtt, heseblesende og underholdende som jeg forventer.

6. Yoshi's Crafted World
Det er merkelig, men jo eldre jeg blir jo mer får jeg sansen for søte ting. Helt sikkert en konsekvens av at jeg er en gift mann som kommer i kontakt med følelsene mine. Uansett, oppfølgeren til Wii U-klassikeren Yoshi's Woolly World er noe jeg har sett frem til lenge. Woolly World var et fantastisk spill å spille sammen med kona, og fortsatt ser jeg på spillet som en av våre beste co-op-opplevelser sammen. Mitt håp er at et nytt Yoshi-spill med håndarbeid som grafisk tema klarer å fremkalle noe av den samme godfølelsen, og i disse mørke politiske tider skal høyere makter vite at vi trenger noen digitale lykkepiller å sløve sansene med. Mer feel-good fra Good-Feel? Ja takk!

5. Bloodstained: Ritual of the Night
I kjølvannet av en eksepsjonelt fantastisk sesong 2 av Castlevania-serien på Netflix har min interesse for alt som har med gotiske vampyrjakt-spillserier fått en renessanse. Jeg plukket opp Bloodstained: Curse of the Moon for et par-tre måneder siden, en opplevelse som absolutt ga mer-smak. Dermed har Bloodstained: Ritual of the Night, den åndelige oppfølgeren til Castlevania-spillene fra selveste Koji Igarashi, rykket noen betydelige hakk opp på lista. Der Curse of the Moon var mest inspirert av gamle NES-spill og særlig Castlevania III, ser Ritual of the Night ut til å bli en opplevelse tettere opptil Symphony of the Night. Med tanke på at Castlevania-serien ligger brakk hos Konami for tiden, er det bare å krysse fingrene for at Bloodstained: Ritual of the Night omsider blir klart for lansering i 2019.
4. Wolfenstein: Youngblood
De to nye Wolfenstein-spillene er noe av det beste vi har fått av historieorienterte førstepersons skytespill siden BioShock-dagene, så selvfølgelig ser jeg frem til neste spill i serien. Denne gangen skal vi ta et hopp noen år frem i tiden, men fokuset vil fortsatt være på å bekjempe nazister i et alternativt Europa. Denne gangen er turen kommet til å spille som tvillingdøtrene til B.J. Blazkowicz, og jeg regner med at to heltinner som sparker nazi-rumper betyr dobbelt så mye moro.

3. Ori and the Will of the Wisps
Med unntak av The Witcher III: Wild Hunt, som jeg først rakk å spille i 2016, var Ori and the Blind Forest var mitt soleklare favorittspill i 2015. Utsøkt grafikk, noe av den vakreste spillmusikken denne konsollgenerasjonen og mesterlig metroidvania-utforskning gjorde spillet om lille Ori til en personlig favoritt. Jeg har tross dette ikke klart å glede meg så veldig til oppfølgeren, men årsaken har nok vært at lanseringen av spillet har ligget langt fremme i tid. Mye tider imidlertid på at 2019 blir året vi endelig får bryne oss på Ori and the Will of the Wisps, og jeg kjenner allerede at jeg gleder meg stort til dette lettere Ghibli-inspirerte 2D-eventyret.

2. Fire Emblem: Three Houses
Dersom noe har Fire Emblem-navnet knyttet til seg kan du være sikker på at min interesse er umiddelbart til stede (madammen og meg hadde tross alt Fire Emblem-hovedtemaet som utgangsmarsj i bryllupet, så det sier vel sitt). Nintendos fantasy-strategiserie har bidratt med hundrevis av underholdende timer siden jeg satte meg ned med Fire Emblem til Game Boy Advance i 2004, og siden den gang har jeg brynt meg på hvert spill i serien lansert her til lands (pluss et par fanoversettelser av tidligere spill). I 2019 skal serien endelig ta turen til Switch, som blir første gang et Fire Emblem-spill lanseres til en TV-konsoll siden Fire Emblem: Radiant Dawn til Wii i 2008. Det lille vi har sett av spillet virker å tilby noe kjent og noe nytt, hvilket er akkurat hva jeg forventer av et nytt Fire Emblem-spill til en ny konsoll.

1. The Last of Us: Part II
Vi er faktisk ikke garantert en lansering av The Last of Us: Part II i 2019, men jeg tør likevel å være optimist. The Last of Us var intet mindre enn en revolusjon og et mesterverk da det ble lansert til PS3 i 2013, og har du ennå ikke spilt det bør du plukke opp PS4-versjonen sporenstreks. Det vi fikk se av spillet under fjorårets E3-messe var intet mindre enn haken-ned-til-gulvet på imponeringsskalaen, og dersom ikke løftet om en oppfølger til et av PS3s beste spill var nok til å lokke deg i utgangspunktet burde E3-traileren gjøre sitt for å overbevise deg. Spillet blir etter alt å dømme et imponerende skue når det kommer til tredjepersons action-eventyrspill hvor man må veksle mellom å kjempe eller å snike, og det hele ser ut til å bli en brutal postapokalyptisk historie. Dersom dette spillet rekker å bli lansert i år, er det mye som skal til for at noe klarer å slå The Last of Us: Part II på min hype-liste.


Andre spill verdt å følge med på, så sant de kommer i 2019: Bayonetta 3, Metroid Prime 4, Death Stranding, Shin Megami Tensei V, Doom Eternal, Beyond Good and Evil 2, Resident Evil 2, Shenmue III, Ghost of Tsushima, Star Wars: Jedi Fallen Order, Jump Force, Control, Mosaic, Cyberpunk 2077, Final Fantasy VII Remake.

mandag, desember 31, 2018

Årets spill 2018

Året 2018 er på hell, og det har vært et innholdsrikt år med opp- og nedturer. På en slik dag er det alltid moro å se litt tilbake på de 365 dagene som har gått. Tradisjonen tro liker jeg også å se på spillene jeg har spilt og forsøke å resonnere meg frem til de ti beste spillopplevelsene fra 2018.

I år har jeg i stor grad fått spilt det jeg ønsker å spille, og for en gangs skyld har fokuset på gamle spill måtte vike til fordel for nyere og spennende titler. Noen titler har jeg derimot måtte velge bort, men vi får se om ikke 2019 gir en mulighet for å teste disse.

I denne topp 10-lista har jeg tatt et par små forbehold. Jeg har valgt bort nyversjoner av gamle spill, og dermed ble det ikke aktuelt å inkludere spill som Pokémon: Let's Go Eevee!, Shadow of the Colossus eller Shenmue I & II (som jeg uansett planlegger å spille neste år). Listen inkluderer altså bare helt nye titler anno 2018.

Uten å nøle mer med tåkeprat og svada, her er mine topp 10 spill fra 2018!

Switch har ikke hatt et overveldende antall eksklusive rollespill ennå, men Octopath Traveler sørger for at man i hvert fall har ett eksklusivt spill som sørger for timevis med underholdning. Med en nydelig kombinasjon av gammeldags pikselgrafikk og moderne HD-effekter, en interessant måte å fortelle historie på og årets klart beste musikk er Octopath Traveler et spill jeg ser tilbake på med glede hver gang.


Da Batman: Arkham Asylum ble lansert i 2009 knuste spillet enhver standard for spill basert på en allerede eksisterende lisens, og superheltspill har aldri blitt det samme siden. Spider-Man er det klart beste forsøket på å gjøre noe tilsvarende med Marvels sterkeste superheltlisens, og Insomniac lykkes langt på vei med dette. Humoren sitter løst, kampsystemet er underholdende, og ikke minst har spillet virkelig klart å fange følelsen av å kaste seg mellom hustakene i beste Spider-Man-stil. Historien blir stadig bedre underveis, og selv om spillet ikke lykkes helt når det gjelder bosskamper og sideoppdrag er dette fortsatt et spill jeg lett brukte tiden som trengtes for å oppnå platinum.

8. Monster Hunter: World
Capcom-serien Monster Hunter er en serie jeg alltid har vært nysgjerrig på, men som jeg av diverse grunner aldri har prioritert å begynne på. Med Monster Hunter: World har Capcom gjort noen grep i strukturen for å lokke til seg nettopp spillere som meg. Det lyktes de godt med, ikke minst takket være timingen på lanseringen (det var ikke mye annet stort som ble lansert i januar). Å jakte på monstrene er utrolig tilfredsstillende, de store miljøene ser fantastisk ut, og monsterdesignet er like kreativt som alltid. En ekstra pris går til Monster Hunter: World for årets søteste sidekicks i form av katteskapningene palico (min er blå og heter Happy). Selv om de har vært med i serien tidligere, har de aldri vært så søte som nå.


Man skulle ikke tro det var mulig å forbedre eller gjøre noe med Tetris-formelen som kunne oppleves som nyskapende. Likevel er det nettopp dette Tetris Effect gjør. Det er utrolig hvor avhengighetsskapende, euforisk og stimulerende det er å spille Tetris Effect, selv uten VR. Måten hver minste bevegelse påvirker musikken og effektene i spillet er like givende hver eneste gang, og skaperne bak Rez, Lumines og Child of Eden viser nok en gang at de er verdensmestre i å skape stimulerende audiovisuelle pusleopplevelser.


Å inkludere et dansespill basert på Persona-serien på topp 10-spillista for 2018 er uten tvil så eksentrisk, sært og "typisk Ingar" som det kan bli. Samtidig står jeg for valget. Musikken i fjorårets Persona 5 er et av de beste lydsporene fra et japansk rollespill på mange år, og et dansespill basert på denne musikken er en perfekt hyllest til denne. Spillet har også et herlig blikk for detaljer, hvor hver enkelt rollefigurs personlighet og karakteristikker kommer til uttrykk i form av hvordan de danser. P5:DiS er det perfekte gjensynet med gjengen fra Shujin High School, og jeg har et håp om å nå platinum også her før vi ringer inn det nye året.


Masahiro Sakurai er et arbeidsjern av de sjeldne, og dette synes i alle spillene han er involvert i, inkludert Super Smash Bros. Ultimate. Spillet er proppet fullt av detaljer, referanser og innhold fra alt som kan krype av Nintendo-serier og litt til. Flerspilleren er det herlige kaoset jeg forbinder med Smash-serien, Classic Mode har fått en kreativ oppussing, og selv World of Light-modusen er underholdende for min del med sine særegne regler for hver eneste kamp. Kontrollsystemet sitter som støpt, og det vanvittige antallet slåsskjemper sørger for at man har vanvittig mange timer med solid underholdning foran seg.

4. Red Dead Redemption II
Da Red Dead Redemption kom ut i 2010 var jeg ikke særlig interessert i spillet, ettersom western var en sjanger jeg ikke hadde interesse for. Med årenes løp har imidlertid dette endret seg, og i løpet av året har jeg stiftet bekjentskap med begge Red Dead Redemption-spillene. Å spille Arthur Morgans historie er en unik opplevelse, og Rockstar utmerker seg når det gjelder historieskriving og oppbyggingen av rollefigurer. Det tekniske arbeidet som ligger til grunn for spillet er til tider latterlig bra, og det er fort gjort å fortape seg i den vestlige villmarken spillet har å by på. Historien er imidlertid altfor lang, og selv den mest tålmodige sjel av oss kan bli litt vel lei av all tiden som går med på hver bidige animasjon i spillet, men det er likevel helt på sin plass å løfte opp Red Dead Redemption II som en av årets store triumfer innen spillbransjen.

3. Celeste
Det lille indiespillet fra det kanadiske studioet Matt Makes Games (kult navn) var på ingen måter på radaren min da det ble lansert i januar. Likevel har jeg aldri vært i tvil om at dette ville bli ett av mine favorittspill i år etter å ha tilbrakt noen timer med det. Vanvittig utfordring, herlig grafisk stil, mesterlig musikk og ikke minst en gripende historie og tematikk er med på å løfte Celeste opp over det meste annet av indiespill fra 2018. Jeg har trolig dødd mer i Celeste enn alle andre spill i år tilsammen (selv Dead Cells), og frustrasjonen har til tider nådd til taket, men hver eneste gang vet jeg at det kun er mine egne millimeterpresisjoner det står på. Dermed motiveres jeg til å prøve igjen, igjen og igjen, helt til det sitter og jubelen kan løfte seg. Celeste er trolig 2018s beste indiespill, og passer perfekt i Switch-biblioteket ditt.

2. God of War
Personlig brydde jeg meg aldri om de gamle God of War-spillene. Jeg syntes alltid Kratos var en tynn rollefigur basert på en enda dårlige maktfantasi hvor ekstrem vold, usunn alfahann-mentalitet og infantil grensedytting skygget for gode spillmekanikker. Det nye God of War var derfor ikke på radaren min da 2018 begynte, men det var før jeg ble klar over hvilke store endringer det nye God of War foretok. Kratos har blitt eldre, og med dette har han plutselig fått en dybde få andre spillfigurer kan skimte med. God of War er voksent, dypt og til ettertanke, men først og fremst er det en fantastisk reise hvor far og sønn må innordne seg en ny tilværelse. Samspillet mellom Atreus og Kratos er aldeles utsøkt og skaper en nerve få andre spill kan skimte med. Kratos er fortsatt krigsguden som hater guder, inkludert seg selv, men hatet har nå fått flere lag. Den nye spillmekanikken holder stand hele veien gjennom, og spillets tolkning av den norrøne guddommen er rett og slett fantastisk. Hadde det ikke vært for et lite spill jeg prøvde for knappe to uker siden ville God of War lett vært årets spill for min del.

1. Gris
Gris har dessverre kommet ut ganske sent på året, og vil dermed være fraværende på de fleste store spillkåringer. Det er synd, for dermed vil årets beste spill gå mange hus forbi. Nei, jeg tuller ikke. Arthur Morgan, Madeleine og Kratos må alle vike til side for ungjenta Gris, hovedpersonen i spillet med samme navn som tar knappe tre-fire timer å spille gjennom. Min anbefaling er at dette gjøres i én omgang, for spillets mesterlige magi vil sitte desto bedre igjen etterpå. Med en fabelaktig håndmalt grafikk (jepp, håndmalt), et narrativ som fortelles uten et eneste ord og vakre toner fra Berlinist er Gris en opplevelse ulik alt annet i år, og som håndteres noen ekstremt tunge tema på så vakkert vis at man ikke kan gå uberørt fra spillet. Endelig har vi fått en verdig arvtager til Journey som kan trekkes frem i "spill er kunst"-diskusjoner, for det er nettopp det Gris er: Kunst på aller høyeste nivå, og et mesterverk av de sjeldne. Debutspillet fra det spanske indiestudioet Nomada Studio blir dermed stående som mitt beste spill anno 2018.



Spill jeg gjerne skulle spilt i 2018, men som måtte prioriteres bort av ymse grunner: Assassin's Creed: Odyssey, Thronebreaker: The Witcher Tales (fordi jeg ikke kan fordra kortspillet Gwent), Return of the Obra Dinn, Yakuza 6: The Song of Life, The Messenger, Monster Boy and the Cursed Kingdom, Call of Duty: Black Ops 4, Subnautica, Moss, Astro Boy Rescue Mission. 

Beste spill jeg spilte for første gang i 2018 som kom ut før 2018: Red Dead Redemption.

Største skuffelsene i 2018: Detroit: Become Human, Lost Sphear.

søndag, desember 30, 2018

Super Smash Bros. Ultimate

I tiden frem mot nyttår vil jeg skrive anmeldelser av spill jeg har spilt i høst som jeg ennå ikke har skrevet om. Dette er spill som har tatt litt tid å komme gjennom og som jeg har holdt på med over lengre tid. Anmeldelsene blir noe kortere enn normalt.

Spillserien Super Smash Bros. trenger knapt nærmere introduksjon, men for de som ikke aner hva herligheten går ut på er premisset rimelig enkelt: Ta de største spillfigurene fra diverse Nintendo-serier, sleng på noen gjestefigurer fra Sega og Konami, og la dem alle sammen denge løs på hverandre i et forsøk på å finne den ultimate slåsskjempen.


Siden lanseringen av det første spillet i serien til Nintendo 64 i 1999 har Super Smash Bros.-populariteten bare vokst. Serien er en gjenganger i spillturneringer, noe spillets enkle men samtidig uhyre innholdsrike spillmekanikk må ta litt av æren for. I de fleste kampsportspill har hver rollefigur unike angrep som man må lære seg lange knappekombinasjonsrekker for å gjennomføre. I Super Smash Bros. slipper man de lange komboene, da alle rollefigurene styres mer eller mindre likt til tross for svært ulike angrepsmønste og spillestil. Dermed er det svært lett å lære seg spillets grunnleggende struktur og prøve de forskjellige rollefigurene til man finner en som passer sin egen spillestil.

I bresjen for utviklingen av Super Smash Bros.-serien står Masahiro Sakurai, skaperen av den rosa Nintendofiguren Kirby og et multitalent av de sjeldne (man kan også mistenke mannen for å være en vampyr, da han ser kliss lik ut i dag som for tjue år siden, men det er en annen sak). Sakurai legger ned mye arbeid i spillene han leder utviklingen av, og det ser man i Super Smash Bros.-spillene. Fylt til randen med detaljer, referanser og hyllester til diverse serier er Super Smash Bros. den største fanservice-serien av dem alle.

Dermed er det kanskje ikke rart at forventningene til Switch-versjonen, Super Smash Bros. Ultimate, har vært skyhøye. Heldigvis innfrir spillet på så å si samtlige områder.


Der tidligere Smash-spill har måtte sette noen begrensinger på hvilke figurer som skal være med, har Sakurai denne gangen promotert spillet som den ultimate Smash-opplevelsen hvor alle tidligere rollefigurer er med, pluss noen nye. Det holder spillet så det lover. Spillet skimter med vanvittige 76 spillbare figurer, inkludert figurer vi ikke har sett siden Gamecube-dagene som Pichu og Young Link. Har du hatt en favorittfigur i tidligere spill i serien, er du garantert å kunne spille som dem også her. Den eneste forutsetningen er at du låser opp rollefigurene først. Som en fantastisk hyllest til originalspillet begynner man nemlig bare med de åtte originale rollefigurene, mens resten må låses opp ved å spille spillet. Med tanke på hvor mange rollefigurer som er tilgjengelig tar det ikke så lang tid som man skulle tro, og selv om undertegnede synes det er moro å låse opp figurer på denne måten vil nok prosessen føles litt tidkrevende for mange.

Nye rollefigurer får vi også denne gangen, med enda flere på vei som nedlastbare figurer mot en liten penge (personlig ga jeg fra meg et lite gledeshyl da Joker fra Persona 5 ble annonsert). Her finner vi rene Nintendo-figurer som Inklings fra Splatoon-spillene og Incineroar fra Pokémon Sun/Moon. Fanfavoritten Ridley fra Metroid-spillene har endelig blitt inkludert, og det samme har King K. Rool fra Donkey Kong. Aller mest tilfredsstillende er det å spille som Simon og Richter Belmont fra Konami-serien Castlevania, som har nådd ny popularitet etter den fantastiske Netflix-seriens debut. Hver minste bevegelse hos Simon Belmont er en referanse til de originale Castlevania-spillet, og er i seg selv et bevis på hvor detaljert Smash-serien faktisk er. Utvalget av nye rollefigurer er noe begrenset sammenlignet med tidligere spill, men de som faktisk er inkludert er så forseggjort at det er en fryd å spille dem.


Spillet kommer med forskjellige modi. Man kan spille frie kamper med opp til åtte personer, og spillet inkluderer selvfølgelig støtte for Gamecube-kontrollere (et must for puristene). Man kan sette opp turneringer eller kjempe over internett, og man har stor frihet til å sette opp det regelsettet man ønsker. Man kan også prøve seg på Classic Mode, hvor hver rollefigur kjemper gjennom en bestemt rekke fiender. Denne modusen har fått en solid overhaling, hvor hver rollefigur har sitt tema. Spiller man for eksempel som Link vil man møte på skurker og mørke rollefigurer, før man til slutt kjemper en episk kamp mot Ganon fra Ocarina of Time (og ja, du må slå ham på halen for å vinne over ham, akkurat som i Nintendo 64-spilet). Dermed blir Classic-modusen plutselig mye gøyere å spille gjennom.

Spillet har ikke en egen historiemodus slik man fant i Wii-versjonen Super Smash Bros. Brawl, men har noe som ligner i form av World of Light. Her blir alle figurene med unntak av Kirby overvunnet og overtatt av et supervesen, og man må befri de forskjellige figurene ved å kjempe en rekke kamper med forskjellige regelsett. Én bane kan ha brennende bakke (the floor is lava), mens en annen bane kan ha økt gravitasjon. Man låser også opp Spirits, som er forskjellige spillfigurer fra en rekke serier som man kan utstyre seg med for å gjøre figuren din sterkere. Dette er tallkverning på høyt plan, men selv om jeg savner en litt mer omfattende historiedel med lekre videosekvenser er jeg blant dem som finner litt underholdningsverdi i World of Light-modusen. Den byr på en rekke utfordringer og morsomme spesialregler, og det er morsomt å se hvordan utviklerne har brukt fantasien her. De evinnelige lastetidene i modusen kunne vi derimot godt vært foruten.


Detaljnivået har alltid vært høyt i serien, men med Super Smash Bros. Ultimate virker den høyere enn noensinne. Banene har flust av detaljer i for- og bakgrunnen, rollefigurenes bevegelser fanger essensen av dem, og utvalget av musikk er vanvittig. Castlevania-fans kan glede seg over hele 34 låter fra serien, både originale og remikser, og totalt skal spillet skimte med over 900 lydspor. Den grafiske ytelsen er superb både i håndholdt- og TV-modus. De teknisk begavede har riktignok påpekt at visse kontrollvalg byr på noe input lag, men dette har jeg merket lite til med Pro Controller eller i håndholdt modus.

Den største innvendingen man kan rette mot Super Smash Bros. Ultimate er at det i bunn og grunn finjusterer formelen snarere enn å gjøre helt om på den. Det er selvfølgelig forståelig, men spranget fra Wii U-versjonen til dette spillet føles kortere enn det som har vært tilfellet ved tidligere spill. Man har denne gangen konsentrert seg om å fylle spillet med mest mulig innhold, noe man har klart. Alt innholdet gjør imidlertid at jeg savner oppslagsverket man fant i Gamecube-versjonen Super Smash Bros. Melee, hvor man kunne finne informasjon om alle slags figurer, trofeer og våpen man støtte på i spillet. Oppslagsverket var en unik mulighet for å lære mer om de forskjellige spillseriene som var representert i Smash, og ikke minst vakte den interesse for å prøve ut spillene selv. Denne muligheten er dessverre forspilt i Ultimate, ettersom man kun finner et bildegalleri over alle figurene og Spirits man kan samle i spillet.


La det imidlertid ikke være tvil om at Super Smash Bros. Ultimate er en solid spillopplevelse som lett vil underholde, og som burde være et obligatorisk innslag i Switch-samlingen din. Har man besøk er dette et spill man lett kan trekke frem, ikke minst med tanke på at hele åtte spillere kan spille samtidig (man bør forberede seg på kaos i så måte, men moro er det lell). Skulle dette bli det siste spillet i serien, kan man ikke si annet enn at den gir seg på topp.

Score: 9/10

Aquaman

Trenger du en lett og underholdende film å se på kino i romjulen? Har du ennå ikke tatt skrekken av DC sine superheltfilmer etter Suicide Squad eller Justice League? Høres kombinasjonen av skattejakt og superhelter ut som noe du kunne trives med i én og samme film? Har du svart "ja" på minst ett av spørsmålene over, er Aquaman muligens filmen for deg.

Anmeldelsen kan du lese på Gamereactor her.

Score: 7/10

lørdag, desember 29, 2018

Gris

I tiden frem mot nyttår vil jeg skrive anmeldelser av spill jeg har spilt i høst som jeg ennå ikke har skrevet om. Dette er spill som har tatt litt tid å komme gjennom og som jeg har holdt på med over lengre tid. Anmeldelsene blir noe kortere enn normalt.

Spillåret 2018 har vært proppfullt av den ene massive spillopplevelsen etter den andre. Spill som Monster Hunter: World, God of War, Red Dead Redemption II, Spider-ManDraqon Quest XI, Octopath Traveler og Far Cry 5 har lokket oss med ekstremt store verdener, titalls timer med innhold og tonnevis med innhold å utforske. Det er nesten så man kan bli litt matt av det hele, og det er kanskje nettopp derfor indiespillet Gris avslutter spillåret på så spektakulært vis når spillets lengde kun er på tre timer.

Gris har ingenting med verken marsipan eller julemat å gjøre. Spillet er det første spillet utviklet av det spanske indiestudioet Nomada Studio, og på spansk/fransk vis skal tittelen Gris leses med ordet "grå" som betydning. Det er nettopp denne fargen som setter sitt preg på starten av spillet.


Gris er i tillegg til spillets tittel også navnet på spillets hovedperson. Spillets historie forteller helt uten ord, men vi skjønner ganske raskt innledningsvis at Gris har opplevd noe vondt i livet. Hun legger ut på en reise, og det er denne reisen vi som spillere følger og styrer. Sakte men sikkert får vi på magisk vis innsikt i hva Gris har opplevd og hva spillets reise i bunn og grunn handler om.

Det er vanskelig å forklare Gris uten å avsløre for mye (noe jeg er redd jeg allerede har gjort), og det er ikke annet å si enn at spillet må oppleves. Med en varighet på knappe tre-fire timer kan spillet fort spilles gjennom på en ledig lørdag, og min anbefaling er at man gjør nettopp dette og spiller gjennom spillet i én runde. Opplevelsen, historieformidlingen og magien blir nemlig desto sterkere dersom man gjør det.

Ofte diskuterer man hvorvidt spill kan være kunst eller ikke. Dersom man kun tenker på det estetiske uttrykket, er det ingen tvil om at Gris er kunst. Hver eneste animasjon i spillet er nemlig håndmalt (jepp, malt, ikke tegnet), og spillet havner dermed i godt selskap med spill som Cuphead. Hvert skjermbilde fra spillet er et kunstverk i seg selv, og setter man det hele sammen til bilder i bevegelse blir det hele et mesterverk uten sidestykke. Det er vakkert, mystisk, melankolsk og ekstremt følelsesladd. Man kan ikke gå ubemerket hen fra det visuelle uttrykket i Gris, som dessuten er med på å underbygge spillets historie og tematikk på en fantastisk måte.


For å understreke det kunsteriske uttrykket har Berlinist komponert et av årets beste lydspor til et spill. Til enhver tid blir spillet akkompagnert av nøye gjennomtenkte toner, harmonier og instrumenter. Resultatet er musikk som vil skjære inn til hjerteroten og røre deg.

Det er likevel det samlede uttrykket som gjør Gris til slik en emosjonell og kunstnerisk opplevelse. Når lyd, bilde, tematikk og historiefortelling veves sammen slik det gjør, skapes en spillopplevelse som er ulik alt annet man har opplevd i mediet. Gris er dermed en triumf i spillsammenheng. Med sin kortvarige opplevelse understreker det at spill kan være kunst, god historiefortelling og en emosjonell reise. Men først og fremst viser det hvordan spill på en helt særegen måte kan benyttes for å tematisere og snakke om livets mørkere og vanskelige sider.

Skal man likevel kritisere Gris for noe, må det være at spillet aldri blir utfordrende. Det er et rimelig enkelt spill, og selv om man må løse noen gåter og utfordringer underveis sitter man sjelden fast. Likevel oppleves ikke dette som et stort ankepunkt, for Gris er noe man først og fremst spiller for opplevelsens skyld, ikke utfordringen (er det utfordrende indiespill du er på jakt etter kan du alltids plukke opp Dead Cells i stedet).


Gris kan på sett og vis oppsummeres som om Journey og Pixar-filmen Inside Out fikk et barn sammen. Det er en film som lett rører deg til tårer, og som skiller seg ut mer enn noe annet spill jeg har plukket opp i 2018. Tidligere har Journey vært den selvskrevne kandidaten man plukker ut når diskusjonen om spill og kunst dukker opp. Nå har jeg fått en ny ubestridt kandidat som fremmer dette argumentet. Gris er årets dypeste, mest emosjonelle og mest unike opplevelse, og det hele fra et ferskt spansk studio. I et spillår preget av den eneste mastodonten etter den andre, fremstår Gris som et stille og sjenert mesterverk som likevel makter å bringe alle gigantene til taushet med et stille sus.

Årets spill anno 2018? Uten tvil!

Score: 10/10

fredag, desember 28, 2018

Tetris Effect


I tiden frem mot nyttår vil jeg skrive anmeldelser av spill jeg har spilt i høst som jeg ennå ikke har skrevet om. Dette er spill som har tatt litt tid å komme gjennom og som jeg har holdt på med over lengre tid. Anmeldelsene blir noe kortere enn normalt.

Man kan argumentere for at Tetris er den største positive arven vi sitter igjen med fra Sovjetunionen. Alexey Pajitnovs simple og samtidig briljante formel har gledet millioner av spillere i alle aldersgrupper og demografier siden konseptet ble til i 1984, en popularitet som bare skjøt i været da Tetris fulgte med gratis hvis man kjøpte Game Boy.

Siden den gang har man med jevne mellomrom forsøkt å "sprite opp" formelen med forskjellige innslag. Noen av dem, som Puyo Puyo Tetris, lykkes dessverre ikke helt, men noen ganger får man spill som Tetris DS som virkelig fortjener oppmerksomhet.

Mot slutten av 2018 har vi omtrent ut av intet fått et PlayStation-eksklusivt VR-kompatibelt Tetris-spill. Og med fare for å sette kaffen i vrangstrupen hos Tetris-puristene tør jeg påstå at Tetris Effect er det beste Tetris-konseptet og -spillet siden originalen, med fullt potensiale til selv å overgå originalen.


Tanken bak Tetris Effect er enkel. Prosjektet er ledet av Tetsuya Mizuguchi, et navn muligens ukjent for de fleste, men som har satt sitt preg på spillbransjen takket være spill som Rez, Lumines og Child of Eden. Fellesnevneren for alle disse spillene er at de er digitale puslespill hvor handlingene man gjør i spillet går i takt med og påvirker musikken som spilles i bakgrunnen. Pusler man riktig iverksetter man også effekter som igjen påvirker musikken. Disse spillene er ikke bare eminente puslespill, de er også audiovisuelle euforiske opplevelser som må prøves for å forstå hvilken effekt de har på spilleren.

Det er nettopp denne opplevelsen Mizuguchi og utviklerne i Monstars Inc. og Resonair nå har kombinert med Tetris-formelen. Resultatet er over all forventning.

Gjennom forskjellige modi og brett skal man pusle Tetris i kjent gammel stil. Den store forskjellen denne gangen er at hvert brett har sine unike effekter og bakgrunnstoner som påvirkes av hver minste bevegelse du gjør. Dermed føler du ikke bare på tetriseffekten etter hvert som du pusler, du vil også føle deg som en fremragende musiker som driver fantasiske låter fremover med handlingene dine. Du tar dermed ikke bare del i musikken: du er musikken. Ulempen er at effektene tar litt tid å bli vant til, og for tilskuere oppleves det først og fremst som forstyrrende. For deg som spiller er det imidlertid lite som skal til før fokuset er fullt og helt på plass igjen, hvorpå man kastes inn i en nærmest transelignende tilstand man sjelden opplever i spill.


Spillet kommer med en "historie"-modus som sørger for at du blir godt kjent med mekanikkene. Den største utfordringen her ligger i at tempoet plutselig kan skifte, og noen ganger blir det så skyhøyt at selv godt drevne tetris-spillere må vurdere å skru ned vanskelighetsgraden. Det er derimot svært avhengighetsdannende, og skulle man feile sitter man fort igjen med "bare én gang til"-følelsen.

Euforien blir ikke mindre av Zone, et spillmekanisk tillegg som virkelig høyner spillopplevelsen. Når man aktiverer Zone vil spillet stoppe noenlunde opp, og så lenge Zone-tidsmåleren varer skal du pusle så mange rekker du bare klarer. Rekkene du klarer å pusle blir deretter flyttet nederst, og når tiden er ute vil alle rekkene eksplodere i et herlig fargespekter av lys, lyd og effekter.

Utover dette kan man prøve seg på flere modi, skjønt flere av dem deaktiverer Zone-effekten. Noen modi er mer klassiske av natur hvor man må fjerne rader innen tidsfristen eller opp til en viss poengsum, mens andre kommer med bestemte utfordringer (brettet snus opp/ned, tastetrykk speiles etc.). Man har også mer avslappende modi som kan velges dersom man bare vil pusle i fred og fordragelighet. Det er imidlertid ingen flerspiller i spillet, kun scoreboards på nettet, og dette vil nok være et savn for mange. Det er likevel lett å skjønne hvorfor, ettersom et spill hvor alle input påvirker spillets effekter og musikk fort ville blitt kakofonisk med mer enn én spiller.


Dersom du ved starten av 2018 hadde fortalt meg at et nytt Tetris-spill ikke bare ville bli det beste Tetris-spillet på evigheter (kanskje til og med noensinne), men også ville imponere og overraske meg på så å si alle områder, hadde jeg stilt spørsmålstegn ved tilregneligheten din. Nå, mot slutten av 2018, må jeg derimot bare erkjenne at Tetris Effect er en av de beste spillopplevelsene dette året har å by på. Eier du en PlayStation 4 bør dette spillet være obligatorisk i samlingen din. Basta!

Score: 9/10