fredag, juli 13, 2018

Octopath Traveler

Da vi fikk vårt første detaljerte innblikk i Nintendo Switch januar 2017, var det særlig ett spill jeg bet meg merke i: Project Octopath Traveler. Med en grafisk stil som sendte assosiasjonene tilbake til Super Nintendo-rollespillenes gullalder, og med et utviklerteam som blant annet utgjorde noen av nøkkelpersonene bak Bravely Default, var jeg ikke vanskelig å friste.

Halvannet år senere har "project" blitt sløyfet fra tittelen, og Octopath Traveler er omsider ute. Det er et nydelig spill, men ikke uten noen betydelige svakheter. Les mer her.

Score: 8/10

fredag, juni 29, 2018

Wolfenstein II: The New Colossus (Switch)


Det begynner å bli noen år siden jeg sist spilte noe særlig med førstepersons skytespill på konsoll. Samtidig er fjorårets Wolfenstein II: The New Colossus (som jeg likte veldig godt da jeg testet det i fjor) et såpass bra spill at jeg ikke kunne si nei til muligheten for å teste det til Switch.

Nintendos lille nye hybridkonsoll er uten tvil en festlig sak, men det er ikke den største kraftpluggen der ute. Derfor er det imponerende at et såpass grafisk krevende spill som Wolfenstein II i det hele tatt kjører på konsollen.

Anmeldelse av Switch-versjonen av spillet kan dere lese her.

Score: 7/10

tirsdag, juni 26, 2018

Last Shot: A Han and Lando Novel



Etter nesten et halvt års pause er tiden på nytt inne for noen nye bøker i Star Wars-kanon. Dette er naturligvis en årsak-virkning-effekt av lanseringen av filmen Solo: A Star Wars Story. Det bør derfor heller ikke komme som en overraskelse at de to nye bøkene lansert denne våren har Han Solo i hovedrollen.

I boka Last Shot: A Han and Lando Novel får vi, slik tittelen antyder, en bok med både Han og Lando i hovedrollene. Det er ikke de unge utgavene av heltene vi møter slik som i Solo-filmen, da handlingen foregår noen få år etter Return of the Jedi. Vi møter med andre ord en litt eldre Han og Lando enn dem vi kjenner fra originaltrilogien, og vi får et lite innblikk i deres liv etter at Den nye republikken har blitt etablert. Mens Han strever med å finne seg til rette i rollen som far til en toåring, har Lando gjort det temmelig godt med å gjøre Bespin til en av galaksens knutepunkter når det kommer til produksjonen av droider. De rolige glansdagene i himmelslottet tar derimot slutt når en mystisk fiende fra fortiden går til angrep på Lando, og eks-general Calrissian må dermed alliere seg med sin gamle partner for å komme til bunns i mysteriet knyttet til en felles fiende.

Det er mange faktorer ved boka som danner utgangspunktet for et godt premiss. Vi møter to av de fremste og mest elskede slynglene i moderne populærkultur, som sammen må jakte på en mystisk fiende fra en mørk fortid. Legg til at deres allierte inkluderer en av Landos gamle flammer og en ewok-hacker (som lett er den beste rollefiguren i boka, kun fordi hun er en ewok og en hacker/slicer), og at en av turene går til et gigantisk fengelskkompleks, og brått har du mye som ligger til rette for en underholdende bok.

Dessverre makter aldri forfatteren å benytte potensialet fullt ut. Selvsagt er Han og Lando seg selv lik, men det er ikke noe revolusjonerende nytt vi ser i boka. Skildringene halter, vitsene er aldri ekstremt underholdende, og plottet i sin helhet fremstår dessverre som temmelig uforglemmelig. Legg til at fortellingen hele tiden hopper mellom fortid og nåtid mellom en rekke rollefigurer, og den arytmiske fortellerteknikken er et faktum.

Det er likevel ikke slik at boka er dårlig. Den er absolutt leseverdig, og ikke minst får man mer stoff om roboten L3-37, Landos følgesvenn vi møtte for første gang i Solo: A Star Wars Story. Mer stoff om birollefigurer er som regel interessant, og et møte med Han som far til lille Ben er også noe flere kan ha glede av. Dessverre makter aldri boka å gjøre seg selv relevant eller interessant i den store og helhetlige kanon.

Last Shot: A Han and Lando Novel er Star Wars-boka man leser dersom man er veldig glad I hovedrollefigurene, vil lese alt av nyere Star Wars-bøker og/eller ikke har noe annet å lese for øyeblikket. Utover det makter aldri boka å hevde seg. Den er ikke dårlig, den er bare uinteressant.

Dødsstjerner: 2,5/5


For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: AftermathAftermath: Life DebtAftermath: Empire's EndLost StarsTarkinA New DawnBloodlineAhsokaCatalystThrawnGuardians of the WhillsRebel RisingBattlefront: Twilight CompanyBattlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, Phasma og Canto Bight

fredag, juni 22, 2018

Glemte perler: Valkyria Chronicles 3


Til høsten er det klart for det fjerde spillet i Valkyria Chronicles-serien, en serie som kombinerer japanske rollespill, turbasert strategi og nydelig estetikk i et alternativt Europa. Det blir et gledelig gjensyn, og for mange er det nok ekstra lenge siden sist. Det tredje spillet i serien ble nemlig aldri lansert utenfor Japan.

For å lade litt opp til høstens lansering har jeg derfor skrevet litt mer om Valkyria Chronicles 3 i artikkelserien Glemte perler som vi kjører på Gamereactor. Selv om spillet ble lansert til PlayStation Portable i 2011, mener jeg det er god grunn til å sjekke ut spillet selv i dag.

Artikkelen finner dere her.

onsdag, juni 20, 2018

Om E3-messen 2018


E3-messen er og blir en av spillbransjens største begivenheter. Her annonseres store spillnyheter, pressekonferansene varierer fra å være fantastiske til de mest flaue opplevelser, og nye konsoller annonseres ofte her.

I år var det ingen tilfeller av sistnevnte, men det betyr ikke at E3-messen 2018 var begivenhetsløs. Tvert imot skjedde det en hel del, og jeg har forsøkt etter evne å oppsummere noen av mine inntrykk fra messen.

Artikkelen kan dere lese her.

torsdag, juni 07, 2018

A Way Out

Josef Fares er for den skandiaviske menigmann kanskje mest kjent som filmregissør, og rundt årtusenskiftet markerte den svenske regissøren seg med filmer som Jalla! Jalla! og komedien Kopps. For spillinteresserte har navnet derimot vært mer forbundet med spill de siste årene, ikke minst fordi Josefs team gjorde seg markert i 2013 med det særdeles unike spillet Brothers: A Tale of Two Sons.

Josef er mildt sagt en artig skrue, noe han definitivt viste under fjorårets The Game Awards. Samtidig er han tydeligvis en ambisiøs spillutvikler med ønsker om å fortelle gode historier på en måte bare spillmediet er i stand til, og er heller ikke redd for å eksperimentere med nye måter å bruke spillmediet på. Det er dette som ligger til grunn for spillet A Way Out, det første spillet fra studioet Hazelight og som er gitt ut under indie-paraplyen til EA (et prosjekt som også har bidratt til lanseringen av et annet svensk indiespill i år, nemlig Fe).

A Way Out er et spill med en klar og tydelig advarsel på forsiden: Dette spillet kan du ikke under noen omstendigheter spille alene. Dette er et spill ment å spilles av to personer som spiller sammen, enten lokalt eller over nettet. Bare dette alene er mer enn nok til å vekke interessen hos mange, og personlig synes jeg det hele er et artig tilskudd i spillbransjen. For all del, jeg trives svært godt i eget (spill)selskap, men av og til er det moro å invitere noen over for å plukke opp den andre PlayStation-håndkontrollen i stua og kjempe med/mot hverandre på samme TV-skjerm.


Historien i A Way Out tar oss med til Vietnamkrigstidens USA, hvor vi møter to fanger i et fengsel. Vincent ankommer fengselet anklaget for å ha drept sin egen bror. I fengselet møter han kjeltringen Leo (spilt av Fares Fares, bror til Josef og kjent som hovedrolleinnehaveren i Josefs ovenfornevnte filmer), som sitter inne for et ran av en verdifull juvel. Felles for dem begge er at de har en familie som venter på dem utenfor murene, begge sitter inne for kriminelle handlinger de ikke har begått (selv om ingen av dem akkurat har helt ren samvittighet), og begge har havnet der de er takket være en og samme skurk. Vincent og Leo bestemmer seg dermed for å samarbeide for å finne en utvei og få et oppgjør med mannen som fikk dem bak murene.

Selv om grunnpremisset for historien er lovende, tar det ikke lang tid før det hele synker ned til B-filmnivå. Dialogen er slurvete og cheesy, og spillet vinner definitivt ingen priser for dyp historie eller de mest minneverdige replikkene. Verken Leo eller Vincent er de mest overbevisende rollefigurene, og særlig Leo ender fort opp med å bli en vandrende klisjé. Samtidig har de noen festlige øyeblikk underveis, og noen gangen kan det absolutt være underholdende å spille seg gjennom en 80-tallsfilm av diskutabel kvalitet.


Den variable kvaliteten gjør sitt utslag også på den spillmekaniske fronten. Nå er ikke A Way Out det spillet som reklamerer med den beste grafikken eller de beste tekniske løsningene, og med tanke på at det hele stammer fra et nyetablert svensk studio med begrensede ressurser er det slettes ikke verst hva de klarer å få til. Samtidig er grafikken ofte under det jevne med stive animasjoner og presentasjoner som ikke alltid holder jevn kvalitet, og litt for ofte blir man rammet av spillets dårlige løsninger for interaksjon med sine omgivelser. At man må stå litt vel nøyaktig for å få opp en knapp som skal få gjenstand X til å fungere er en ting som irriterer når det dukker opp litt for ofte.

Det spillet derimot tjener på er også dens gimmick, nemlig hvordan man må spille sammen med en (u)venn for å komme gjennom spillet. Som regel gjøres dette ved at skjermen deles, og at dere går hver for seg for å løse forskjellige oppgaver. Alternativt kan den ene av dere bare slappe av mens den andre gjør all jobben, men det er nå så. Samkjøring, koordinasjon og arbeidsfordeling er nøkkelen her, og det er også festlig å se hvordan Vincent og Leos personligheter kan tilnærme seg samme problemstilling vidt forskjellig.

Som regel løses samarbeidet med delt skjerm, og som regel er det uten de helt store overraskelsene. Det er likevel et par scener som virkelig skinner gjennom og hvor Josef Fares' bakgrunn som filmregissør kommer tydelig til syne. Disse scenene gjør mer enn nok opp for de litt mer kjedelige sekvensene i spillet.


Interessant nok er det beste i spillet ikke å spille gjennom selve hoveddelen av spillet (selv om det kan være underholdende nok det også), men å oppdage alle smådetaljene og minispillene rundt omkring. I vår gjennomspilling brukte vi for eksempel langt mer tid på hesteskokasting og arkadespilling enn det vi egentlig hadde tenkt, og det viste seg å være langt mer underholdende enn vi skulle tro.

Selv om gjennomføringen av A Way Out er så som så, er utgangspunktet og konseptet mer enn unikt og underholdende nok til at spillet er verdt de 5-6 timene det tar å spille gjennom, så lenge du har interesse for et spill du må spille sammen med noen. Manus og rollefigurer utmerker seg ikke, og noen ganger skulle man ønske at spillet var hakket mer polert. Samtidig har det en viss humor og sjarm over seg, og noen av sekvensene er såpass underholdende at det er vel verdt tiden det tok å spille gjennom det hele.

Score: 6/10