fredag, april 20, 2018

Monster Hunter: World



Den japanske spillserien Monster Hunter har vært en av Capcoms største suksesser, i det minste i hjemlandet. Her til lands har Monster Hunter derimot vært en serie som kanskje har rettet seg mest mot de mest interesserte. På den ene siden er det litt merkelig, for en spillserie hvor mesteparten av spillene handler om å jakte på gigantiske monstre, kjempe mot dem i prestasjonsfylte og nøye planlagte kamper og deretter lage bedre våpen og rustninger av levningene deres har jo absolutt potensiale i seg for vestlige spillere. På den andre siden har nok dette sin naturlige forklaring i valget av plattformer. De to første hovedspillene i serien ble gitt ut på PlayStation 2, det tredje spillet på Wii og Wii U, og det fjerde på 3DS – ikke akkurat de kraftigste plattformene, med andre ord, og uten internasjonale lanseringer på PC eller Xbox-konsoller har man også mistet en stor andel av spillerne utenfor Japans grenser. At de fleste spin-off-titlene i serien har vært forbeholdt håndholdt-markedet har vært forståelig i en japansk kontekst, men heller ikke dette har gjort saken bedre for det internasjonale markedet.

Med lanseringen av Monster Hunter: World har derimot alt lagt seg til rette for at serien endelig kan gjøre sitt internasjonale gjennombrudd for spillere flest. Det er en forseggjort produksjon til de tyngste konsollene på markedet (PS4 og XBO, med PC-lansering til høsten), introduksjonen til spillmekanikkene er enklere å sette seg inn i, og ikke minst ble spillet lansert på et tidspunkt i vinter hvor få andre storspill kjempet om oppmerksomheten. Dermed så jeg selv mitt snitt til endelig å teste ut Monster Hunter-serien for første gang. Etter et titalls timer fordelt jevnt og trutt over vinteren må det sies å være en svært god opplevelse.


Spillet innleder med en av de mest omfattende lag-din-egen-figur-tilpasninger jeg har sett i et spill på en stund, og bare dette i seg selv er mer enn nok til at man kan bruke en halvtime i spillet før man kommer i gang. Så, idet man tror man er ferdig viser det seg at man bare er halvferdig. Da er nemlig tiden kommet for å designe Palico-kompanjongen din. Palico er intelligente kattevesener man finner i Monster Hunter-verdenen, og i dette tilfellet har du da en Palico som selv har bestemt seg for å bli en monsterjeger og dermed kjemper sammen med deg.

Spillet lar deg ikke bare velge utseende og kompanjong, men introduserer deg også for over et dusin våpenmuligheter. Hver type våpen kan skimte med sitt eget angrepsmønster og kampstil, og det å finne frem til den eller de våpnene som passer deg best kan virke noe overveldende til å begynne med. Det behøver det slettes ikke være. Monster Hunter: World er absolutt et innholdsrikt spill som introduserer deg for svært mange mekanismer og muligheter, men gjør samtidig en god jobb med å porsjonere det hele jevnt utover slik at det aldri blir for mye. Det hele handler om å eksperimentere seg frem til den løsningen du er mest komfortabel med, og Monster Hunter: World gir deg mange muligheter til å prøve deg frem til det som passer deg.

Historien er ikke verdens dypeste eller mest revolusjonerende, men den passer greit nok inn for anledningen. Du utgjør et kompani på vei over havet til et nytt kontinent, men rett før ankomst blir flåten endeveltet av en Elder Dragon som vandrer over havet og også har tatt turen over til det nye kontinentet. Du ankommer bosetningen etablert av de tidligere kompaniene og begynner straks å jakte på de lokale monstre: noen må drepes for å sikre bosetningen, noen må fanges for forskningsformål, og noen vil gi dere ledetråder som kan løse mysteriet om hvorfor store monstre krysser havet for å komme frem til det nye kontinentet.

Uansett tviler jeg på at historien er det man først og fremst går til Monster Hunter for, selv om den tilbyr et fascinerende univers og en spennende setting. Monster Hunter-spillene handler først og fremst om det tittelen antyder, nemlig monsterjakt. Og det får Monster Hunter: World virkelig godt til.


I spillet tilbys du fem store lokasjoner hvor monstrene vandrer fritt og som du kan utforske. Tidligere har Monster Hunter-spillene vært preget av at hver lokasjon har vært delt inn i mindre underområder, hvilket har resultert i lastetider hver gang et monster løper fra ett underområde til et annet. Denne problemstillingen er heldigvis eliminert denne gangen (det vil si, ikke at monsteret stikker av, men det er en del av moroa). Hver lokasjon flyer sømløst, tilbyr timevis med utforskningsmuligheter og ikke minst et rikt dyreliv. Designet og det grafiske arbeidet i spillet er nydelig, og det er virkelig moro å utforske lokasjonene bare for å se seg om og ta inn over seg det gode arbeidet som er lagt ned i spillet. Noen problemer er det imidlertid knyttet til ytelse, uten at det blir særlig forstyrrende (med unntak av den noe ujevne leppesynkroniseringen hvis man velger japansk som talespråk).

Særlig moro er det å se de forskjellige monstrene i spillet, som alle er karakteristiske, stilige og ikke minst detaljerte. Selvsagt er noen av dem kjedeligere enn andre, men i et spill hvor ett monster ligner på en T-Rex er det klart at andre blekner i konkurransen.

Monstrene varierer i størrelse, fasong og oppførsel, og hvilket monster du skal jakte på avhenger av hvilken kontrakt du tar på deg (du kan også bare vandre fritt dersom du ønsker det). Noen ignorerer deg, mens andre kaster seg over deg ved første øyekast. Hvert monster har sin særegne atferd og bevegelsesmønster, og det å tolke fienden riktig er avgjørende i spillet. Her må man unnvike og angripe på riktige tidspunkt, men i tillegg bør man også vurdere hva slags våpen man bør bruke og hvor fiendens svake punkter er. Noen monstre er temmelig godt pansret, hvilket gjør slike valg ekstra viktige. Man kan benytte omgivelsene til sin fordel, legge seg i skjul eller sette opp feller som man kan lokke mostrene i.


En vellykket monsterjakt betyr at man kan strippe monsteret for skinn, bein og annet som man kan bruke for å smi nye våpen og rustninger. Denne stadige oppgraderingen av våpen og utstyr gjør at man stadig kan håndtere enda tøffere fiender, og det er moro å kjenne hvordan fiender som var råtøffe til å begynne med plutselig blir kjempesvake (det er selvsagt ikke monstrene som blir svakere, det er du som blir sterkere og bedre rustet). Det er dermed ikke sagt at Monster Hunter: World er lett. Tvert imot er dette et spill som tester tålmodigheten din og gir deg reale utfordringer underveis. Det som dessverre ødelegger noe av moroa og som ufrivillig øker vanskelighetsgraden er knappeoppsettet på PS4. Kontrollsystemet føles aldri helt optimalt, og forsinkede handlingsreaksjoner når man trykker på knapper føles heller ikke så bra.

Alt i alt hindrer dette likevel ikke Monster Hunter: World fra å levere deg tonnevis og timevis med moro. For førstegangsspillere som meg selv føles det aldri overmåte komplisert å sette seg inn i spillets mekanikker og muligheter, og den jevnt fordelte opplæringsdelen føles pedagogisk og elegant. Med enorme monstre av ymse slag å jakte på i varierte og store områder er dette et spill som gir deg en fin blanding av Pokémon, Jurassic Park og Dark Souls. Du må forberede deg på store utfordringer, men godfølelsen etterpå er desto større.

Dessuten er Palico-kompanjonger min nye favoritting, ikke minst fordi Palicoen min Happy (oppkalt etter Happy i Fairy Tail) jevnt og trutt kaller meg meowster.

Score: 9/10

Spillet er testet på PS4. Monster Hunter: World tilbyr en rekke online-funksjonaliteter, inkludert co-op, men da man er avhengig av PS Plus-abonnement for å få tilgang på flesteparten av dem har jeg ikke testet dette.

Om påsken, Rowan Atkinson og bananer



Følgende tekst ble holdt som andakt ved FIH 19.04.2018.

I forkant av dagens andakt gikk jeg veldig lenge og funderte på hva jeg skulle snakke om denne gangen, og om jeg i det hele tatt hadde noe å snakke om (i det minste noe som hadde et poeng). Da jeg nevnte dette for noen tidligere denne uka, nevnte de at «Tja, du pleier jo å hente noe fra en film du har sett eller et spilt du har spilt eller noe sånt.»

For en gangs skyld tenkte jeg faktisk å unngå dette … meeeen slik ble det ikke likevel. For i går ettermiddag (onsdag) satt jeg nemlig og så et par klassikere på YouTube, og da ble jeg litt inspirert.
Det har seg sånn at jeg er veldig glad i standup-komedie. Jeg er ekstra glad i britisk standup- og sketsjekomedie, gjerne av den klassiske Monty Python-skolen. Ett av mine favorittshow gjennom tidene er Rowan Atkinson Live fra 1992, som består av en samling live-sketsjer fra Mr. Bean himself.

En av disse sketsjene heter Amazing Jesus, hvor Rowan Atkinson stiller i presteklær og leser teksten fra Johannes 2 om vinunderet i Kana. Men enten er dette en apokryf utgave av Johannesevangliet eller en veldig fri oversettelse, for fortellingen tar noen uventede krumspring underveis. Reaksjonen på at Jesus gjør sine undre er at «The crowd went absolutely bananas!»

Så over til andaktspoenget. Vi surfer fortsatt litt på påskehøytidens budskap, et budskap vi stadig kommer tilbake til (det er, tross alt, kjernen i den kristne tro). Påskens budskap er, i bunn og grunn, et budskap som gir kristne all grunn til å gå nettopp «absolutely bananas!» (og dette kommer fra en høykirkelig og svært lite karismatisk mann som meg selv). Hvorfor det? Jo, for hvis påskens budskap er faktisk, sant og reelt, betyr det at Jesus var den han sa han var. Hvis påskens budskap er sant, betyr det at Gud ble menneske, at Gud skapte fred mellom oss og Ham i stedet for oss, og at alle har adgang til fellesskap med Gud.

Det er dette Paulus er inne på i 1. Kor 15, en av kjernetekstene i påsketiden: «Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde!» [egen uthevelse].

En forfatter jeg alltid kan komme tilbake til for å finne visdom og godt formulerte poeng er C.S. Lewis, mest kjent som forfatteren av Narnia-bøkene (jeg skrev tross alt mastergraden min om mannen, så jeg er litt glad i fyren). Fra essay-samlingen God in the Dock fra 1970 kan vi lese: «Christianity, if false, is of no importance, and if true, of infinite importance. The only thing it cannot be is moderately important.»

Påsken minner oss kristne på at kjernen i den kristne tro er at vi tror på at det umulige ble mulig: ikke bare fordi en som var død sto opp igjen, som i seg selv er en mirakuløs handling som ville gjort de fleste av oss ekstatiske. Det umulige ble mulig fordi fellesskapet mellom Gud og mennesker igjen er en mulighet for alle som ønsker det. Det gjør påskens budskap noe som er av «infinite importance.» Og da er det all grunn til å gå litt bananas.

mandag, april 16, 2018

Far Cry 5

Far Cry-serien strekker seg så langt tilbake i tid som 2004. Den gang var det Crytek som sto for utviklingen, et selskap senere kjent for spill som Crysis og Ryse: Son of Rome, men på utgiversiden fant vi også den gang Ubisoft. Ubisoft overtok Far Cry-lisensen, og siden Far Cry 2 har serien vært en av de mest populære seriene det franske selskapet har å tilby. Fra starten av har Far Cry vært forbundet med store, åpne verdener, frihet til spilleren og en imponerende grafikk. I tillegg har to av de nyere spillene i serien, Far Cry 3 og Far Cry 4, hatt et særlig fokus på en karismatisk, minneverdig og nervepirrende hovedfiende.

Alt dette til tross har jeg faktisk ikke tatt meg tiden til å utforske Far Cry-serien noe særlig tidligere. FPS var ikke min favorittsjanger da Far Cry 3 og Far Cry 4 ble lansert, og det var ganske enkelt andre spill på den tiden jeg heller ønsket å prioritere. Det har heller aldri blitt tid til å gå tilbake til spillene i ettertid, og Far Cry har dermed blitt en av de seriene jeg bare har kjennskap til uten selv å ha satt meg ned meg noen av spillene i mer enn en times tid.


Med Far Cry 5 måtte dette bli annerledes. Ikke bare kom spillet ut på et bedre tidspunkt rent kalendermessig, men tematikken vi ble lokket med i spillet var også langt mer interessant med tanke på dagens politiske klima. Min generelle interesse for FPS-spill har dessuten økt, og da særlig FPS med fokus på karismatiske skurker og velfortalte historier, slik som Wolfenstein: The New Order og Wolfenstein II: The NewColossus. På toppen av dette kan Far Cry 5 skimte med en dommedagssekt med tilsynelatende sterk bruk av kristen symbolikk og språkbruk som sine hovedfiender. Som teolog med forkjærlighet for spill er man nesten nødt til å sjekke ut noe sånt.

Jeg har tidligere denne uken kommet med en tekst kalt En teologs vandring gjennom Far Cry 5, hvor jeg ser på noen av de religionstematiske sidene ved Far Cry 5. Der foretok jeg en analyse av den delen av spillets tematikk som omhandlet det religiøse aspektet. Denne anmeldelsen er på sin side mer tradisjonell og ser på spillet som en helhet.

I Far Cry 5 tas vi med til det fiksjonelle lille fylket Hope County i Montana, USA. Som nyansatt ved et av de lokale sheriffkontorene følger du sheriffen, nestlederen og en U.S. Marshall på en helikoptertur inn i det isolerte fylket, hvor en dommedagssekt kalt The Project at Eden’s Gate har sakte men sikkert overtatt kontrollen. Planen er å arrestere den karismatiske lederen Joseph Seed, men Josephs «profeti» om at han ikke vil bli skadet går i oppfyllelse. Helikopteret krasjer, dine kollegaer blir tatt til fange, og selv slipper du så vidt unna. Når du kommer til hektene har Seed-familiens kontroll over Hope County blitt absolutt, og det er opp til deg å mobilisere den lokale motstanden og ta opp kampen mot de tre Seed-søsknene som kontrollerer hver sin del av fylket i Josephs navn.


Premisset er lovende, men den som forventer en dyp historie i spillet hvor samtidige spørsmål om ekstremisme, politikk og religiøs fanatisme blir diskutert, analysert, problematisert og diskutert vil gå skuffet hjem. Historien og settingen i Far Cry 5 har absolutt potensiale, men når alt kommer til alt blir det hele rimelig tynt og overfladisk. Ubisoft har hatt muligheten for å eksperimentere med spill som fortellermedium, men nøyer seg med å lage en rimelig forutsigbar og standardisert greie. Far Cry 5 er fortsatt et samfunnssatirisk spill på mange måter, men de som først og fremst får gjennomgå er våpenglade landsbygd-republikanere, og selv denne satiren kunne vært gjort bedre. Ikke er Joseph Seed den nyskapende karismatiske skurken man kunne håpe på heller. Alle med kjennskap til Far Cry 3 vil raskt merke at Joseph Seed er Vaas i ny drakt. Det er lov å håpe på mer enn som så.

På toppen av det hele har Far Cry 5 en irriterende måte å fortelle historien på underveis. Etter hvert som du går til kamp mot en av Seed-søsknene i deres provins vil du bygge opp motstandspoeng. Dette kan du gjøre ved å sabotere bygninger, ta livet av fiendens elitesoldater eller gjennomføre spesifikke oppdrag. Når motstandspoengmåleren når et visst punkt vil de intensivere jakten på deg, og samme hva du da gjør vil du bli fanget, havne i en hallusinatorisk tåke eller lignende, noe som tar deg med til den aktuelle Seed-kommandanten og tvinger deg gjennom halvinteressante historieoppdrag. Måten dette stykker opp spillet på er veldig forstyrrende, og løsningen er så lite elegant at her burde Ubisoft gått noen runder med seg selv for å avgjøre om dette var den beste måten å gjøre det på.

Alt dette betyr ikke at historien i Far Cry 5 er uten sine meritter. Den er bare ikke like god som det jeg i utgangspunktet hadde forventet. Dermed faller desto mer av den avgjørende vekten på spillmekanikken, og her er det heldigvis mye moro å hente. Selv om spillet ikke nødvendigvis er ekstremt nyskapende i de store strukturene, er det noen småting her og der som gjør spillet fornøyelig å spille.

Hope County er en ekstremt åpen lekeplass for deg som spiller, hvor mulighetene til å farte rundt er store. Noen ganger kan det være svært avslappende å bare traske rundt til fots og nyte den vakre, ville naturen. Andre ganger er det greit å knabbe nærmeste firehjuling og trosse samtlige naturvernlover, og noen er det best å bare ta luftveien. Å veksle raskt på denne måten ved å løpe, kjøre, hoppe ut, skyte, sprenge og deretter kjøre videre i fiendens kjøretøy er absolutt givende, til tross for at verken omgivelsene eller «galskapsnivået» aldri er i nærheten av å matche spill som Just Cause 3, for dem som vil dra den ytterligere ut. Blir man lei av å tusle rundt i naturen kan man alltids ta seg en runde Far Cry Arcade, som har mer enn nok moro å by på.

Den åpne strukturen gjør imidlertid at man aldri helt vet hva som kan skje. Idet du tror du har full kontroll på en kamp mot en gruppe sektmedlemmer kan en puma plutselig hoppe inn i kampen og angripe deg, slik at du mister kontrollen og må starte på nytt. Jeg har hørt rykter om Far Cry­­-strukturen tidligere, og ryktene viser seg å ha rot i virkeligheten. Den åpne strukturen gjør at man aldri helt vet hva som kan skje, på godt og vondt. Man kan få uforutsette hendelser i kamper som vekker latteren, men det er også veldig irriterende når man forsøker å snakke med sivile og ikke får det til fordi de plutselig løper redde fra en angripende fiende (som viser seg å være minst 70 meter unna og ikke det minste var for at vi var i nærheten).

Det er heller ikke til å komme unna at spillet har sine bugs, selv om svært få av dem ødelegger spillet. De aller fleste sørger egentlig bare for å øke humoren ytterligere, men det hender en sjelden gang at man må starte spillet på nytt fordi man blir utsatt for en feil som hindrer spillets progresjon. Den kanskje mest kritiske feilen her møter man i den klimaktiske kampen mot John Seed, en av sektens tre kommandanter, og den sivile bardamen som har meldt seg til å være sjåføren din befinner seg milevis unna bilen.


Grafisk sett ser spillet på sin side helt nydelig ut, særlig på PC. Naturen i Far Cry 5 er virkelig skjønn, og det har faktisk hendt at jeg har tuslet til fots for å nyte naturen fremfor å kjøre. Våpen, ansikter, biler og dyr ser meget bra ut. Sistnevnte kommer særlig til syne i form av dyrene du kan velge som dine følgesvenner. Far Cry 5 gir deg muligheten til å spille på lag med en puma, en hund og en bjørn, og særlig de to siste er fantastisk skjønne skapninger man fort kan bruke mye tid sammen med. Teknisk sett kan spillet også by på mange interessante detaljer. Brukergrensesnittet i spillet er meget god, særlig når det kommer til spillets kart, og det samme er muligheten for å justere spillets HUD og kontrollsystem. At man på PC kan ha en kontroller tilkoblet til enhver tid og veksle mellom kontroll/mus-og-tastatur når man vil er elegant gjennomført. Oppgraderingssystemet i spillet er også godt gjennomført og gir deg en stor grad av frihet, og er etter det jeg forstår en forbedring fra de forrige spillene.

Alt i alt er ikke Far Cry 5 den store aha-opplevelsen jeg hadde håpet på, og både historien og tematikken i spillet når dessverre ikke opp til det nivået jeg hadde håpet på. Likevel er dette et spill det er fullt mulig å kose seg med. Det er mye å se og oppleve i spillet, og selv om oppdragene ideelt sett kunne vært enda mer varierte er det mer enn nok innhold og variasjon her til å holde deg gående i timevis. Dessuten er Boomer en av de beste og søteste spill-hundene jeg har vært borti så langt.

Score: 8/10

Anmeldelsen er basert på enspillerdelen av spillet. Spillet har en samarbeidsmodus og en flerspillerdel som ikke er testet på nåværende tidspunkt.

onsdag, april 11, 2018

En teologs vandring gjennom Far Cry 5


Ett av vårens største spill, både når det gjelder produksjonsomfang, salgstall og omtale, er Far Cry 5 fra studioet Ubisoft. Far Cry-serien har fartstid så langt tilbake som 2004, og det nyeste spillet har vært en etterlengtet tittel for mange.

Sentralt i de nyeste Far Cry-spillene finner vi karismatiske og mye omtalte hovedskurker, slik som Vaas i Far Cry 3 og Far Cry 4. I Far Cry 5 møter vi Joseph Seed, lederen for en dommedagssekt kalt The Project at Eden's Gate. Sekten spiller på kristen symbolikk, og Joseph Seed deler mange likhetstrekk med karismatiske sektledere fra den virkelige verden.

Tematikken gjør Far Cry 5 ekstra interessant for meg som teolog med interesse for spill, og selv om jeg ikke har spilt mye Far Cry tidligere tok jeg meg derfor tiden til å spille gjennom Far Cry 5 i påsken. Under gjennomspillingen satte jeg meg som mål å se etter tematikk i spillet som er ekstra interessant ut ifra et teologisk perspektiv: Hvor virkelighetsnær (eller fjern) føles Seeds sekt? Hva slags teologi profilerer han, om noen? Kan sekten klassifiseres som kristen, eller står den så langt fra "kjerneteologien" at den må defineres langt utenfor det kristne fellesskapet? Har Far Cry 5 noe å si om ytre høyre-kristendom man finner i USA, eller toner Ubisoft dette noe ned?

Mye av dette har jeg forsøkt å skrive om i min nyeste Gamereactor-artikkel, En teologs vandring gjennom Far Cry 5. Det er kanskje en av de mest krevende artiklene jeg har skrevet, men samtidig også en av de mest interessante.

Artikkelen kan du lese her. Noe som minner mer om en klassisk anmeldelse kommer jeg tilbake til senere.

tirsdag, april 03, 2018

Batman: The Enemy Within

Innenfor Batman-tegneseriene har relasjonen mellom Batman og Joker blitt utforsket fra mange vinkler. Det evige spørsmålet som ofte fortoner seg, er om den ene kan eksistere uten den andre.

Telltale-spillet Batman: The Enemy Within tar en litt annerledes innfallsvinkel. Sett at Batman/Bruce Wayne kjente til Joker før han ble Joker. Kunne Joker vært styrt ned en annen vei, hvor utfallet hadde blitt annerledes, eller ville katastrofen uansett inntruffet?

Dette spørsmålet gjør Batman: The Enemy Within til et meget interessant spill. Anmeldelsen leser du her.

Score: 7/10

lørdag, mars 31, 2018

Ready Player One

Vil du på kino i påsken, men er usikker på hva du skal se? Da kan Steven Spielbergs nyeste film, Ready Player One, være et godt alternativ.

Med Ready Player One føles det virkelig som at Spielberg er tilbake på gamle trakter, med den samme eventyrfølelsen man fikk av filmene hans på 80- og 90-tallet og 2011-filmen På eventyr med Tintin - Enhjørningens hemmelighet. Det er utelukkende en god ting.

Anmeldelsen av Ready Player One finner du her.

Score: 8/10