tirsdag, juni 16, 2020

World of Ingar: 2006-2020

 
"One stage of your journey is over, another begins."

Gandalvs ord fra To Tårn passer å trekke frem i det som nå blir den siste posten på World of Ingar. Bloggen har putret og gått siden januar 2006, men nå er altså tiden kommet for å si farvel og ta fatt på et nytt prosjekt i stedet.

Da bloggen ble startet i 2006 var "sosiale medier" fortsatt et fremmedord, og det å opprette en blogg var et fint verktøy for å holde venner og bekjente oppdatert med gjøremål, tanker og det man måtte pusle med i hverdagen av stort og smått. Dette var også utgangspunktet da bloggen ble opprettet. Det tok ikke lang tid før behovet for "dagbokblogging" ble overflødig takket være andre medier, men bloggen besto likevel som en kanal for å publisere det som enten ble for langt for Facebook eller som et sted å samle tekster jeg skrev for andre kanaler.

Dagbokblogger er kjedelige, temablogger hakket mer interessante. På denne bloggen ble det naturlig å poste ting om teologi, spill, Japan og populærkulturelle innslag, og etter studieslutt i 2012 er det nok spillene som har fått mest oppmerksomhet. Skrivingen utviklet seg til rene anmeldelser, som igjen leder meg til Gamereactor i 2010. Det var god trening, og parallelt med skrivingen for GR har jeg fortsatt å skrive spillanmeldelser her på bloggen. Dette har vært mest for min egen del, da jeg har hatt behov for å få ned tanker om spill jeg spiller som jeg ikke anmelder for GR, men jeg har fått inntrykk av at også andre har satt pris på dette arbeidet underveis.

Når World of Ingar nå kommer til veis ende er ikke dette fordi skrivingen av anmeldelser tar slutt, men fordi tiden er kommet for å finspisse dette enda mer. Siden 2018 har jeg vært en fast del av podcasten Cross Over Gaming, hvor vi snakker og diskuterer spill med utgangspunkt i vårt kristne ståsted. 8. juni 2020 kunne vi annonsere at nettsiden vår er oppe og går, med et design som setter denne bloggen i skyggen. Dermed vil spillanmeldelsene fortsatt komme, men de vil nå bli publisert på en side dedikert for dette i form av Cross Over Gaming (Gamereactor-engasjementet fortsetter å gå parallelt med dette).

Så hva skjer så med innholdet på denne siden? Vel, i tiden fremover vil jeg gå gjennom det meste og rydde bort det som er fullstendig svada. Spillanmeldelsene og spillrelaterte tekster vil sakte men sikkert bli pusset opp og publisert på nytt på Cross Over Gaming før de forsvinner herifra. Anmeldelsene av Star Wars-bøker i den nye kanon er allerede tilgjengelige i bloggseksjonen til Gamereactor og vil fortsatt dukke opp der. Det som da måtte gjenstå er andakter og øvrige refleksjonstekster, men på sikt vil vel også disse forsvinne når denne siden tas ned for godt. Intet varer evig, selv ikke på internett.

Det har vært et godt løp, men etter 2090 poster, 269.712 totale besøk, 3648 kommentarer og et antall ord jeg bare kan anta er absurd er tiden kommet for å skifte beite. Som vi sier i Cross Over Gaming: Vi snakkes ved neste korsvei!

fredag, juni 12, 2020

Star Wars: Alphabet Squadron


Det er mange komponenter som sikrer at Star Wars har sitt klare og unike særpreg. Lyssabler. Jediriddere. Droider. Bisarre raser fra fjern og nær. Gigantiske og totalt upraktiske dommedagsvåpen. Listen er ganske lang, men mange vil være enige om at romskipene er en sentral del av Star Wars-opplevelsen. Ikoniske romskip som Millenium Falcon, X-Wing, TIE Fighter og Slave I har for lengst blitt en del av den generelle populærkulturen, som med sine særegne lyder og ytre design lett kan kjennes igjen i mengden.

Til tross for dette er det få deler av den utvidere Star Wars-kanon som omhandler pilotene av disse romskipene som er en så sentral del av Star Wars. I den gamle kanon hadde man riktignok flere alternativ, som X-Wing-bokserien, Rogue Squadron-spillserien og de klassiske PC-spillene X-Wing og TIE Fighter, for å nevne noe. I den nye kanon har det derimot vært forbausende lite stoff å finne for dem som liker å dykke dypere ned i livene til Star Wars-pilotene. Med Alphabet Squadron, den første boka i en planlagt trilogi av Alexander Freed, har man endelig rettet på denne mangelen.

I Alphabet Squadron blir vi tatt med til tiden etter Return of the Jedi. Den andre Dødsstjernen er sprengt i fillebiter, Opprørsalliansen er den seirende nye makten i galaksen og nye tider er i emning. Betyr dette at Imperiet legger seg og gir seg uten kamp? Slettes ikke. Mange fraksjoner innenfor Imperiet tviholder på kampen mot Opprørsalliansen, og ingen av dem er mer dødelige enn Imperiets 204. TIE Fighter-skvadron, bedre kjent under det fryktede navnet Shadow Wing. For å imøtekomme trusselen fra Shadow Wing blir en sammensatt gruppe ved navn Alphabet-skvadronen med en rekke særegne individer satt sammen av etterretningsagenten Caern Adan. Det er ikke en skvadron som er uten kontroverser, for piloten som blir utpekt som leder av Alphabet-skvadronen er tidligere TIE Fighter-pilot Yrica Quell, som tjenestegjorde i nettopp Shadow Wing før hun hoppet av.

Boka er forbausende fri for mange typiske Star Wars-elementer. Her er ingen Jedi eller Sith, få referanser til Kraften, og lyssabler og overnaturlige evner kan du se bort ifra. I stedet er fokuset på fotfolket som gjør mesteparten av arbeidet og offeret i galaksen. Denne gangen er det pilotene i Star Wars som får komme til syne, og dette preger også hele boka. Dette gjør at boka har visse paralleller med for eksempel den første Battlefront-boka, som fokuserte på en gruppe fotsoldater. Her er det mange og lange skildringer av diverse manøvrer, tekniske detaljer om farkoster og flyteknikk og lignende. Hvis du noen gang har ønsket å leve deg inn i hvordan det er for en pilot å fly en X-Wing eller en annen Star Wars-farkost, er dette ei bok som absolutt kan være verdt å sjekke ut.

All den tekniske terminologien gjør at boka tidvis er tung å lese, og noen vil muligens falle av underveis. Samtidig er dette også bokas største styrke, da dette gir ei bok proppfull av detaljer som også gir en grad av realisme. Fokuset skal være på hvordan det er å være en pilot i Star Wars-universet, og den følelsen sitter man også igjen med gjennom hele boka. Det hjelper også at Alphabet-skvadronen består av en sammensatt gjeng med svært ulike bakgrunner og fortider. Det er ikke en like fargerik gjeng som dem vi møter i Aftermath-trilogien, men det er mer enn nok her å like.

Alphabet Squadron er ei Star Wars-bok som kanskje ikke er for alle, og en anbefaling av denne boka kommer an på hvilke preferanser man har når det gjelder Star Wars-elementer som helhet. Det er også et spørsmål om hva slags bøker man foretrekker. Likevel er det mye ved Alphabet Squadron som underholder, og det er ei spennende bok med rike skildringer av cockpit-livet i galaksen langt langt borte. Selv har jeg alltid vært mer fascinert av skipene enn pilotene som styrer dem, men Alphabet Squadron er likevel et fascinerende dypdykk i en del av universet jeg i utgangspunktet har tatt for gitt.

Dødsstjerner: 4/5

For mine tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: AftermathAftermath: Life DebtAftermath: Empire's EndLost StarsTarkinA New DawnBloodlineAhsokaCatalystThrawnGuardians of the WhillsRebel RisingBattlefront: Twilight CompanyBattlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, PhasmaCanto Bight, Last ShotMost Wanted, Thrawn: Alliances, Resistance Reborn og Force Collector.


fredag, mai 29, 2020

Star Wars: Force Collector

I The Hithchiker’s Guide to the Galaxy nevnes det at “Space is big. You just won't believe how vastly, hugely, mind-bogglingly big it is. I mean, you may think it's a long way down the road to the chemist's, but that's just peanuts to space.” Dette festlige sitatet kan også være nyttig å ta med seg inn i møte med en annen romsaga, nemlig Star Wars. Som publikum tenker vi fort at begivenhetene i Star Wars er kjente og selvsagte for alle som bor i galaksen langt, langt borte, men faktum er at i en så stor galakse er det helt naturlig at informasjon ikke når frem, blir forvrengt eller går tapt. Dermed er det fort gjort at visse begivenheter kun beskriver sannheten «from a certain point of view», og at historier om våre helter og fiender fort glir over i myter, legender og tapt informasjon.

Dette perspektivet tjener som et bakteppe for Star Wars-romanen Force Collector av Kevin Shinick. Her får vi en historie satt til tiden etter at Imperiet har falt, men der mange av begivenhetene vi kjenner fra filmene om Luke Skywalker og kompani rett og slett ikke er kjent for allmennheten. Det setter sitt preg på hvordan vanlige beboere i galaksen tolker historien basert på informasjonen de har til rådighet.

I boka følger vi den unge tenåringen Karr Nuq Sin. Karr er på mange måter som tenåringer flest, men én særegenhet skiller ham ut fra alle andre. Hver gang han tar i en gjenstand som har hatt en nær tilknytning til en Jedi, en Sith eller noen andre som har vært i nær kontakt med mennesker sensitive til Kraften, får han et kraftig anfall og syner om hva disse gjenstandene har «sett» og «opplevd». Karr opplever dessuten at de synene har ser gir ham informasjon om Jediridderne og klonekrigen han ikke finner andre steder, og blir besatt av tanken på å finne sannheten. Sammen med den opprørske datteren av en Førsteorden-offiser legger han ut på en uvanlig reise for å spore opp flere gjenstander, komme under huden på galaksens historie og lære sannheten om Jedi og Kraften å kjenne.

Force Collector er en bok som står på egne bein. Den følger egne rollefigurer som er unike for historien, og den er ikke spesielt tett knyttet opp til noen av filmene. Derimot er dette en bok som fokuserer på hvor fort historier om store begivenheter kan forsvinne ut i periferien, og hvor viktig det er med gode førstehåndskilder til begivenhetene for at historien skal bli videreformidlet til kommende generasjoner. Den viser på en fin måte hvordan store rollefigurer som Luke, Han og Leia kan bli myteomspunne skikkelser, og ikke minst hvordan vanlige yngre mennesker som Rey og Finn kan vite så lite om begivenhetene som brakte Imperiet ned.

Boka er krydret med referanser til tidligere Star Wars-begivenheter og skildrer dem fra øyevitneperspektiv. Det er det samme perspektivet vi som filmseere har, men denne gangen får man historien fra litt andre vinkler. Dette gjør at vi noen ganger får litt mer informasjon om enkeltpersoner eller enkeltbegivenheter, noe som oppleves som en fin bonus for Star Wars-kjennere.

Bokas store svakhet er imidlertid at den hviler tungt på historier som allerede er fortalt. Den fungerer bra som en historie om historie, men bokas egen historie er det litt verre med. Karr, venninnen Maize og droiden RZ-7 er ikke verdens mest spennende trio, og selv om historien deres aldri er dårlig mangler den det lille ekstra som skal til for å løfte den opp til det eksepsjonelle nivået.

Star Wars: Force Collector ender opp som en helt grei Star Wars-bok. Den er verken fabelaktig eller forferdelig, og lander som en frittstående bok som plasserer seg midt på treet. Det er en fin Star Wars-bok å lese når alt annet er lest, men det er ikke boka som bør stå øverst på prioriteringslista hvis man er nysgjerrig på Star Wars-bøker.

2,5/5 Dødsstjerner

For mine tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: AftermathAftermath: Life DebtAftermath: Empire's EndLost StarsTarkinA New DawnBloodlineAhsokaCatalystThrawnGuardians of the WhillsRebel RisingBattlefront: Twilight CompanyBattlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, PhasmaCanto Bight, Last ShotMost Wanted, Thrawn: Alliances og Resistance Reborn.


torsdag, april 16, 2020

Doom Eternal



I oppveksten var Doom det skumle, voldelige spillet man helst skulle ligge unna. Det gjorde jeg også (og angrer ikke på det, da jeg uansett var for ung for den typen spill den gang), men det innebar at jeg gikk Doom (2016) i møte uten noen særlige forventninger da jeg endelig satte meg ned med spillet i fjor. Jeg hadde hørt lovord og skryt, men det jeg ikke var forberedt på var den rene og skjære moroa jeg fikk av spillet. Tenke seg til: et spill utelukkende basert på fart, intensitet og å skyte demoner på rått og brutalt vis, hvor ethvert forsøk på å skape en historie rundt det blir knust med knyttnevene av hovedpersonen selv. I utgangspunktet det stikk motsatte av hva en historieorientert spiller som meg vil ha, men likevel koste jeg meg stort med spillet. Doom (2016) tar maktfantasien og skrur den opp til et absurd høyt nivå, og intensiteten er så mesterlig gjennomført at det hele føles som en voldelig jazzballett.

Året etter at jeg satte meg ned med spillet, og fire år etter forgjengerens lansering, er oppfølgeren Doom Eternal nå ute. Her blir man lovet mer av alt: Mer action, mer intensitet, mer glory kills og mye mer rip and tear. Det høres selvsagt lovende ut, men mer innebærer ikke nødvendigvis alltid bedre.


Du inntar nok en gang rollen som Doomguy, to år etter hendelsene i forrige spill. Denne gangen er slagmarken flyttet fra Mars til jorda. Enorme portaler har åpnet seg på jorda, og ondskapens krefter renner over en fortapt klode som ikke har sjans til å stå imot. 60% av jordas befolkning er drept idet Doomguy ankommer jorda i det flyvende romfortet Fortress of Doom. Formålet er klart og tydelig: Ta livet av tre Hell Priests og bryt opp den vanhellige alliansen mellom helvetets krefter og den engleaktige Maykr-rasen, som sammen står bak enorme mengder lidelse og død for egen vinnings skyld.

Noe av det første man vil legge merke til er at Doom Eternal forsøker å bygge mer historie rundt hendelsene i spillet. Det er i og for seg ikke en dum idé, ettersom dette har fungert veldig godt for de nye spillene i søsterserien Wolfenstein (to spill jeg har rost mye for sin gode historiefortelling). Problemet er at det forrige spillet la seg på en stikk motsatt linje, og gjorde dette på en utrolig god og underholdende måte. I Doom var Doomguy interessert i én eneste ting: Rip and tear, hvor alt som så ut som det rørte på seg skulle ødelegges. Doomguy i Doom var en ren ødeleggelsesmaskin, en form for inkarnert raseri. Mye av dette er beholdt i Doom Eternal, men noe av mystikken forsvinner idet utviklerne i id Software fokuserer mer på Doomguys historie og de underliggende motivene for helvetets krefters frembrudd. Bruken av tredjepersonsperspektiv hvor man ser Doomguy og deler av ansiktet hans gjennom visiret er et eksempel på hvordan mystikken blir brutt på en måte som ikke kler Doom-sagaen så godt som det burde.


Historien rundt har jeg derimot ingen problemer med å takle eller forstå, men det er ikke derfor man først og fremst setter seg ned med Doom Eternal. Det man vil ha er intens action, og det får man til gjengjeld også så det svir. Det vil si, etter et par timer, for Doom Eternal tar litt tid før det kommer ordentlig i gang. Man har dermed ikke den samme pangstarten som i forgjengeren, og spillet mangler et tilsvarende ikonisk øyeblikk som det man fikk i starten av forrige spill. Når det derimot løsner, er det derimot mye moro i vente.

Du har et langt større utvalg av både fiender og våpen denne gangen, og dette resulterer i at man faktisk må tenke seg litt om før man gyver løs på fiendene. Hva er svakhetene deres? Hvilket våpen passer best mot denne typen fiende? Hvilken rekkefølge er det lurt å ta dem i? Det hele fortoner seg nesten som et strategisk sjakkparti, så sant sjakk hadde vært et spill fullt av metalmusikk, ild og intens action. Her gjelder det å veksle raskt mellom våpen, være på farten hele tiden og balansere hvilke typer angrep man gjennomfører ut ifra hva man mangler. Har man lite helse bør man gjøre kort prosess på en demon med et glory kill, som denne gangen kommer i et bredt spekter av brutale animasjoner som føles like tilfredsstillende hver gang. Har man lite ammunisjon bør man trekke frem motorsagen, og har man lite igjen av rustningspoeng er det frem med flammekasteren. Ofte må vekslingen mellom våpen og angrepsmønster gjennomføres på få, korte sekunder, og når man kommer i flyten er det nesten en euforisk følelse. Dersom Doom (2016) var en voldelig jazzballett, er dette en voldelig rockeopera over fire akter.

Som et slags forsøk på å skape litt variasjon fra de intense actionsekvensene kommer Doom Eternal med noen plattformsekvenser. Her må man hoppe rundt omkring og klatre opp langs vegger for å komme frem til målet. Det skaper absolutt et avbrekk, men det føles noen ganger litt malplassert og er dermed langt ifra Doom Eternals beste kvalitet. Om ikke annet åpner dette opp for langt større bevegelsesmuligheter vertikalt så vel som horisontalt.


Derimot føles det langt mer i Doom-ånden å finne og bryne seg på ett av spillet seks Slayer Challenges. Som Doom-spill flest kommer Doom Eternal med områder fylt av hemmeligheter og skjulte veier, noe som føles langt mer underholdende denne gangen takket være et betydelig bedre kart. I noen skjulte irrganger vil du finne nøkler som åpner opp såkalte Slayer Challenges. Her blir man kastet inn et lite, komprimert område hvor bølge etter bølge med fiender kastes mot deg, og hvor formålet er å overleve hordene slik at man blir belønnet med en Empyrean Key (som låser opp spillets sterkeste våpen). Å klare en slik utfordring etter flere forsøk føles veldig tilfredsstillende. Å klare en slik utfordring på første forsøk gjør at du føler deg uovervinnelig og som demondøden inkarnert.

Hele opplevelsen pakkes inn i det som kanskje kan ende opp som årets beste audiovisuelle pakke. På PC ser Doom Eternal rett og slett helt fabelaktig ut, mye takket være den helt nye grafikkmotoren idTech 7. Id Software har alltid vært banebrytere når det kommer til grafikk, og Doom Eternal er slettes intet unntak. Det er ekstremt imponerende å se hvor godt spillet kjører visuelt sett, og hele tiden er ytelsen bunnsolid med 60 bilder i sekundet uten den minste stotring. Lys- og skyggeeffekter er strålende, selv uten HDR, og det er tøft å se hvor mye arbeid som er lagt ned i omgivelser de fleste spillere bare vil løpe raskt gjennom. Lydmessig får man også denne gangen servert heftige toner av Mick Gordon, og selv om det kanskje ikke føles like banebrytende denne gangen er det fortsatt stemningsfullt og tøft som bare juling.


Doom Eternal lover mer av alt fra forgjengeren, og spillet holdet løftet. Hvorvidt mer av alt er en god ting er et annet spørsmål. Spillet leverer på tempo, intensitet og den audiovisuelle presentasjonen, ikke minst takket være en ny og bunnsolid grafikkmotor. At spillet avmystifiserer Doomguy og implementerer plattformelementer er derimot nye grep spillet ikke lykkes like godt med, men det er langt ifra nok til å forringe opplevelsen i det lange løp.

I skrivende stund er verden i en svært spesiell situasjon, og det kan være frustrerende å være så mye hjemme mens verden går av hengslene. I en slik stund er Doom Eternal ekstra lett å anbefale, da spillet fungerer aldeles utmerket som terapi. Få ting gir deg en like god følelse av koronakatarsis som å krøste horder med demoner på beste Doom-vis.

Score: 8/10

torsdag, januar 16, 2020

Star Wars: Resistance Reborn


Etter å ha gått gjennom nesten hele 2019 uten å lese en eneste Star Wars-bok (fordi jeg i stedet viet min lesetid til The Wheel of Time), var det på tide å gjøre noe med dette da det nærmet seg en ny filmpremiere. Mot slutten av 2019 tok jeg derfor opp igjen prosjektet mitt med å lese alle bøkene som kommer ut i den nye Star Wars-kanon, og jeg begynte dermed like gjerne med den ferskeste boka på det tidspunktet, nemlig Resistance Reborn av Rebecca Roanhorse.

Resistance Reborn tar for seg handlingsforløpet like etter The Last Jedi (også kjent som Episode VIII). Motstandsbevegelsen har så vidt overlevd slaget mot Førsteordenen på mineralplaneten Crait, men står igjen med brukket rygg. Styrkene er knapt nok flere enn at de får plass om bord Millennium Falcon og noen ekstra X-winger. Behovet for en motstandsdyktig motstandsbevegelse er imidlertid større enn noen gang, og dermed begynner kampen for Leia, Poe, Rey og Finn for å samle allierte på tvers av galaksen og bygge opp igjen Motstandsbevegelsen på nytt.

Det første som slår meg mens jeg leser boka er at forfatteren har en livlig og lettfattelig penn. Resistance Reborn er Roanhorses første Star Wars-bok, men det skulle man ikke tro ut ifra hennes kontroll med kildematerialet. Roanhorse behersker Star Wars-universet med største selvfølgelighet, og det tar ikke lang tid før man virkelig sitter dypt fengslet i dette nye eventyret i galaksen langt, langt borte. Dialogen er livlig, referansepunktene er mange, og ikke minst er det lettlest og fornøyelig uten å være fordummende.

En av de største styrkene ved boka er at Roanhorse blander sammen et eventyr hvor kjente og kjære rollefigurer møtes. Her snakker vi ikke bare om de mest kjente rollefigurene fra de nyeste filmene. Her snakker vi om birollefigurer fra The Empire Strikes Back, de nyere tegneseriene og bøkene, og til og med spillet Star Wars: Battlefront II. Vi får særlig et nærmere innblikk i familieforholdet mellom en god, gammel X-wingpilot og hans stesønn, noe som også er med på å styrke enkeltscener i The Rise of Skywalker (til tross for at filmen ikke gjør noe stort poeng ut av familieforholdet mellom de aktuelle rollefigurene). Boka bringer leseren til og med på en tur til vrakplaneten Bracca, hvis eneste andre referansepunkt er spillet Star Wars Jedi: Fallen Order,  som ble lansert uka etter boka. Dette betyr at forfatteren ikke bare har hatt god innsikt i eksisterende Star Wars-materiale, men også blitt inkludert i det kommende materialet.

Dessuten gir ikke boka bare et innblikk i Motstandsbevegelsens kamp om overlevelse, den gir også et innblikk i kampen om overlevelse under Førsteordenens styre. En bi-historie forteller om den kjente planeten Corellias status under Førsteordenens harde hånd, noe vi ikke har fått noe særlig innblikk i fra filmene.

Den største svakheten med boka er imidlertid at handlingen i sin helhet ikke føles som den mest relevante for serien i sin helhet. Boka bygger seg opp til et spennende infiltrasjonsoppdrag, men når alt kommer til alt sitter man igjen etter boka og lurer på om dette vil ha noe å si for serien og handlingen i det store og det hele. Når man har sett filmen etterpå er det lett å si «ikke mye» i retroperspektiv, noe som viser at inntrykket jeg satt igjen med etter å ha lest boka (før filmen kom ut) var nokså presis. Boka gir dypere innsikt i liv, tanker og forhold hos enkelte rollefigurer, men mangler likevel noe tyngde for å få den rollen den burde ha.

Resistance Reborn er en Star Wars-bok for deg som ønsker mer stoff om Rey, Poe, Finn og kompani i kjølvannet av The Last Jedi. Vil du vite mer om hva de ulike rollefigurene foretok seg i dagene og ukene etter slaget om Crait, eller ønsker å vite mer om hvordan Poe håndterer sin indre konflikt etter mytteriet i The Last Jedi, er dette en fornøyelig bok som gir deg mer kjøtt på beina. Boka mangler litt for å få den posisjonen og oppmerksomheten den fortjener, men den er fortsatt vel verdt tiden din.

Dødsstjerner: 3/5

For mine tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: AftermathAftermath: Life DebtAftermath: Empire's EndLost StarsTarkinA New DawnBloodlineAhsokaCatalystThrawnGuardians of the WhillsRebel RisingBattlefront: Twilight CompanyBattlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, PhasmaCanto Bight, Last ShotMost Wanted og Thrawn: Alliances.

tirsdag, desember 31, 2019

Årets spill 2019


Året går mot en avslutning, og det er på tide å se tilbake på de 365 dagene som har gått. Som vanlig synes jeg det er moro å se tilbake på de populærkulturelle sfærene og se hvilke filmer, spill, serier og lignende som har preget året. Naturligvis er det spill som jeg ser mest tilbake på, og mot slutten av året forsøker jeg også å gjøre regnskap for hvilke ti spill jeg mener er de beste fra året som har gått.

Som vanlig må slike lister tas for det de er verdt. Heller ikke i år har jeg rukket gjennom alle spill som er lansert (noe som uansett skal godt gjøres, slik jeg påpekte i starten av året), og det er heller ikke alle sjangre og spill som tiltaler meg uansett. Jevnt over føler jeg likevel jeg har rukket gjennom det meste jeg har ønsket å spille i år, med noen hederlige unntak, og jeg føler dermed at topp ti-lista for 2019 ikke ville sett stort annerledes ut om jeg hadde rukket gjennom et par spill til.
Nok prat. Her er de ti spillene fra 2019 jeg mener er de beste:


10. Star Wars Jedi: Fallen Order

Jeg måtte tenke nøye gjennom hvorvidt tiendeplassen skulle gå til Sekiro: Shadows Die Twice eller Star Wars Jedi: Fallen Order, to spill som har flere likhetstrekk ved seg når det kommer til kampsystemet. Til slutt falt valget likevel på Star Wars Jedi: Fallen Order, noe som også betyr at Sekiro ikke nådde opp på topp ti-lista (til tross for at spillet er manges favorittspill fra året som har gått).

Begrunnelsen for avgjørelsen har flere årsaker. Jeg ble aldri ferdig med Sekiro, selv om jeg ikke har gitt det opp. Spillets vanskelighetsgrad krever imidlertid både tid, tålmodighet og det rette mentale overskuddet, og er dermed krevende for meg å sette meg ned med i en ellers krevende hverdag. Det er nok en mer velpolert opplevelse, men det resonerer likevel ikke helt med meg og min spillsmak. Star Wars Jedi: Fallen Order spilte jeg derimot ferdig på en helg, og la kun fra meg for å spise eller sove. Kombinasjonen av utforsking, eventyr og det Souls-Borne-inspirerte kampsystemet var som hånd i hanske for meg, og ikke minst hjelper det på at det er Star Wars.

Respawn Entertainment er flinke på å finpusse formler og sjangre andre har etablert før dem, og det kan man også si om Star Wars Jedi: Fallen Order. Det er et utmerket historiefokusert Star Wars-spill, noe vi ikke har fått på altfor mange år. Å leke seg med Kraften er alltid moro, og den svake hovedpersonen blir båret av et svært godt rollefigurgalleri ellers. Dessuten er slutten fortsatt formidabel, og gir fortsatt frysninger bare man tenker på den.

9. Devil May Cry 5

Da året begynte hadde jeg fortsatt til gode å spille et eneste Devil May Cry-spill, men da Devil May Cry 5 ble lansert til gode skussmål over hele fjøla ble jeg nysgjerrig. Dermed gikk påskeferien med på å pløye gjennom de fire første spillene (jeg droppet Ninja Theory-spillet) før jeg ga meg i kast med Devil May Cry 5. Det er en reise jeg slettes ikke angrer på.

Fra start til slutt er Devil May Cry 5 bare bananas-moro hvor glimtet i øyet aldri er langt unna. Spillet serverer høyt nivå av action, det krever koordinerte angrep og komboer, og ikke minst ser det bare aldeles nydelig ut fra start til slutt takket være RE Engine. Ekstra pluss i boka for rollefiguren V, som ligner en anemisk-gotisk Kylo Ren. Måten han ikke kjemper på selv, men bare vandrer rundt og leser fra den mørke magiske boka si for å mane frem diverse beist, slutter aldri å være humoristisk.

8. Fire Emblem: Three Houses

Dersom vi ser bort fra The Last of Us: Part II (som ikke kommer før til neste år), var dette spillet jeg så mest frem til da vi gikk inn i 2019. Langt på vei ble forventingene mine som gammel Fire Emblem-spiller innfridd. Dette er det første spillet til hjemmekonsoll i den taktiske rollespillserien siden Fire Emblem: Radiant Dawn til Wii i 2008, og blandingen av Persona 5-elementer med den klassiske krigsstrategiske rollespillingen skuffet ikke. Jeg skulle ønske at spillet utnyttet overgangen til en hjemmekonsoll ytterligere, for langt på vei føles det som at de kunne gjort enda mer med spillet, men den gode historien og den særdeles høye gjenspillbarheten trekker høyt opp. Som vanlig stiller serien dessuten med kvalitetsmusikk og minneverdige rollefigurer, og det er lett å legge ned flerfoldige timer i dette spillet.

7. Control

Finske Remedy har tidligere imponert med spill som Alan Wake, men de har også skuffet med spill som Quantum Break. Dermed var det ikke sikkert at Control skulle bli en innertier, men heldigvis er det ikke veldig langt unna. Kombinasjonen av brutalisme-arkitektur, kreativ lek med telekinetiske krefter og en mystisk atmosfære som bare kan beskrives som en blanding av Twin Peaks, The X-Files og The Twilight Zone er med på å skape en av årets mest minneverdige spill, og toppes av utmerket skuespill og herlige rollefigurer (hvem kan vel glemme vaktmester Ahti med sin karakteristiske finske aksent). At spillet nikker flere ganger til Alan Wake og stadfester at spillene finner sted i samme univers gir dessuten håp om et slags Remedy Universe-konsept hvor bare fantasien setter grenser. Det hjelper også at spillet ser meget pent ut, særlig hvis man har ray tracing-støtte på maskinen sin (dog bør man unngå å spille dette på en standard PS4/XBO).

6. Baba isYou

Baba is You. Wall is Stop. Rock is Push. Flag is Win. Med slike enkle setninger blir de ulike brettene i spillet definert, og det er opp til deg å enten løse gåtene basert på de etablerte reglene eller endre reglene slik at du kan være i stand til å vinne. Baba is You er et enkelt og lettfattelig konsept, men det tar ikke lang tid før spillet blir virkelig utfordrende. Resultatet er et av de mest originale og kreative gåteløsningsspillene jeg har spilt på lenge, og det blir ikke mindre imponerende at spillet i all hovedsak er utviklet av én person.

5. Resident Evil 2

For noen år siden var det tvilsomt at Resident Evil hadde mer å by på. Det var før Capcom revitaliserte seg som selskap og kom tilbake med stil for et par år siden. Resident Evil ble skummelt igjen med Resident Evil 7, noe blant annet den eminente grafikkmotoren RE Engine kan ta æren for. Dette året skulle begynne i det skumle hjørnet, for nå var det endelig duket for et gjensyn med Resident Evil 2. Det som fort kunne blitt en billig nyversjon har i stedet blitt noe som nærmest føles som et helt nytt spill, hvor de beste elementene fra originalspillet pakkes inn i en ny, herlig drakt. Resultatet er et Resident Evil-spill der alle de rette elementene sitter: Skrekk, utforsking, action og monstre som går fra det groteske og gufne til det absurde. Pluss i boka for Mr. X, som med sine tunge skritt alltid gir deg en følelse av å bli forfulgt i Raccoon City.

4. Apex Legends

Da Respawn Entertainment og EA uten forvarsel lanserte et spill i battle royale-sjangeren, og det satt i Titanfall-universet, var jeg særdeles skeptisk. Var det dette vi skulle få i stedet for et Titanfall 3? Skulle nok en aktør kaste seg løs på battle royale-sjangeren i håp om å karre til seg noen kroner i kjølvannet av Fortnite? Og hvorfor må et kvalitetsstudio som Respawn kaste bort tiden sin på å utvikle et battle royale-spill?

Først etter å ha testet spillet ble det tydelig for meg hvor feil jeg tok. Nettopp fordi Respawn Entertainment er såpass gode utviklere burde Apex Legends være et spill jeg gledet meg til fra jeg hørte om det. Dette er studioet som kan ta en sjanger, få bort feil og mangler og sette en ny standard for hvordan noe skal gjøres. Dette har de også gjort med Apex Legends. Takket være et raskt og velflytende tempo, pen grafikk uten ytelsesproblemer og et eminent «pinge»-system hvor man rask kan peke ut nyttige ting i terrenget til sine medspillere er Apex Legends blitt en slager hos meg. Så godt fungerer flere av elementene i Apex Legends at Fortnite har kopiert dem senere, noe som burde si sitt. Flink er jeg nok ikke, men moro er det lell.

3. Death Stranding

Det sitter langt inne hos meg å skulle plassere dette spillet så høyt på lista, ettersom jeg i skrivende stund fortsatt ikke er helt ferdig med det. Samtidig er det så mye ved Death Stranding som forteller meg at dette spillet vil bli husket i lang tid fremover, og allerede halvveis gjør det et uutslettelig inntrykk.

Death Stranding er mer enn bare en postapokalyptisk postbudsimulator (noe jeg påsto at det var allerede for ett år siden, så jeg føler jeg traff ganske godt med påstanden). Det er en metafortelling om Kojimas bekymring for verdens tilstand i dag. Fremfor å bygge broer og knytte oss sammen for å løse de største problemene vi noen gang har møtt på som mennesker, bygger vi murer og isolerer oss. Med Death Stranding ønsker Kojima å gi oss et spill hvor samarbeid for felleskapets beste står i sentrum, og hvor det å gjøre godt mot andre ikke trenger stort mer belønning enn en like her og der. Samtidig hjelper det på at spillet er stort, vakkert, kontemplativt og mystisk også. Death Stranding er akkurat så unikt og særegent som jeg hadde håpet på, og jeg håper Kojima fortsatt har mange gode spill igjen å servere oss før han trekker seg tilbake (han begynner tross alt å nærme seg 60 år).

2. Astral Chain

Blade Runner med anime? Det er ikke en helt upresis oppsummering av Astral Chain, et spill fra PlatinumGames som både ble annonsert og lansert i år. Noe Bayonetta 3 fikk vi ikke, men hvis dette gir en pekepinn på hva vi kan forvente er det bare å glede seg enda mer til hva heksa kan finne på til neste år.

Astral Chain presser tydeligvis Switch til det ytterste og presenterer et lekkert cyberpunk-spill hvor du som politi må benytte deg av en ekstradimensjonal skapning kalt Legion for å kjempe mot de skumle Chimaera-skapningene. Dette gjøres ved at du styrer deg selv med den ene styrespaken og din Legion med den andre, og sammen kan dere også koordinere angrepene deres ved hjelp av astral-kjettingen som binder dere sammen. Med et heseblesende tempo, utmerket kampsystem og lekker grafikk er dette et av årets mest imponerende spill, og spillet kan dessuten skimte med årets beste samleobjekt i et spill (hvert brett har nemlig en stakkars pusekatt som trenger et nytt hjem). Musikken i spillet er dessuten helt sjef, og jeg kunne lyttet til beaten fra politistasjonen hele dagen.

1. The Outer Worlds

En av mine store mangler som spillanmelder er at jeg aldri har falt for noen av kjernespillene til Bethesda, nærmere bestemt Fallout og The Elder Scrolls. For all del, jeg forstår godt hvorfor folk forelsker seg i Skyrim, og jeg hører med jevne mellomrom på Spotify-spillelister hvor man finner radiolåtene fra Fallout 3 (jeg kan omtrent hele teksten til I Don’t Want to Set the World on Fire utenat). Men det har alltid manglet noe jeg ikke kan sette fingeren på som gjør at spillene ikke har appellert til meg.

Med The Outer Worlds tror jeg at jeg endelig skjønner greia. Her har Obsidian Entertainment, folkene bak Fallout: New Vegas, servert oss et herlig retrofuturistisk sci-fi western-spill hvor humor, sylskarp dialog og herlige rollefigurer preger hele spillopplevelsen, og resultatet er magisk. Jeg har sjelden flirt, ledd og kost meg så mye med et spill som The Outer Worlds. Noe av forklaringen ligger muligens i at det har hentet mye inspirasjon fra min favoritt-TV-serie, Firefly, og det er ikke rent sjelden jeg har hatt lyst å ikle meg en brunjakke mens jeg sitter og spiller The Outer Worlds mens jeg mumler «shiny» ved passende anledninger.

Mer enn noe annet scorer The Outer Worlds på at det virkelig føles som et rollespill. Dette er et spill som inviterer deg til å skape din egen rollefigur og leve ut denne rollen til det hele og fulle. Ikke bare det, men du kan også rollespille i rollespillet, ettersom du kan utgi deg for å være kapteinen på et skip som i utgangspunktet ikke er ditt (kapteinen blir nemlig skvisjet av landingskapselen din i starten av spillet). Mange spill prøver, men The Outer Worlds er et av de få spillene som klarer å overbevise meg om å leve ut rollefiguren min hundre prosent.

The Outer Worlds føles mindre i skala enn en del av sine konkurrenter, men til gjengjeld serverer det bare gode opplevelser, dialoger og oppdrag fra start til slutt. Jeg kjenner jeg ikke ville hatt det på noen annen måte, og kårer dermed spillet til min beste spillopplevelse anno 2019.



Spill jeg ikke har rukket å spille og som muligens kunne havnet på lista: Pokémon Sword/Shield, Outer Wilds, Disco Elysium, Katana Zero, A Plague Tale: Innocence, Super Mario Maker 2, Dragon Quest Builders 2, Stretchers, Mosaic.

Beste spill fra før 2019 som jeg spilte først i 2019: Doom (2016).

Spill som skuffet i forhold til forventningene: Anthem, Oninaki, Travis Strikes Again: No More Heroes, Ancestors: The Humankind Odyssey.

Spillet jeg trolig har brukt flest timer på gjennom årets løp: Overwatch, nok en gang. Tror jeg.