fredag, november 09, 2018

Om livet, døden, håpet og Gabriel's Oboe


Følgende tekst ble holdt som andakt ved FIH torsdag 08.11.2018.

I går tok jeg del i en litt spesiell opplevelse. Da var jeg i begravelsen til en venn fra studietiden min på Fjellhaug, som døde av kreft bare 30 år gammel.

Selv om dødsfall og begravelser selvsagt er trist under normale omstendigheter, og omstendighetene ikke akkurat var normale denne gangen, var det en fin begravelse. Den kristne troen har alltid vært en del av kameraten min og kona hans, og dette fikk også prege begravelsen. Dermed var en begravelse hvor det kristne håpet i møte med døden fikk tydelig fokus, og der vi kunne ha noe å glede oss over og se frem imot i møte med sorg og savn.

Min venn og jeg delte mange interesser, og en av dem var at vi begge er/var over gjennomsnittet interesst for filmmusikk. Som avslutning i begravelsen i går fikk vi høre Gabriel’s Oboe av Ennio Morricone. Morricone skal ha konsert i Oslo i januar, en konsert avdøde hadde ønske om å få med seg, så jeg er sikker på at valget neppe var tilfeldig. Samtidig er det også mye tematikk knyttet til Gabriel's Oboe som passet svært godt inn i anledningen.

Før vi går videre med andakten, tenkte jeg å bruke to minutt på å spille av dette stykket. Bruk gjerne tiden i bønn og tanke.


Gabriel’s Oboe stammer fra filmen The Mission fra 1986, regissert av Roland Joffé og med Robert de Niro og Jeremy Irons i hovedrollene. Filmen handler i korte trekk om en gruppe jesuittmisjonærer rundt 1750-tallet som reiser inn i Amazonas for å bringe evangeliet til de lokale folkegruppene. I starten av filmen, når fader Gabriel har gått seg halvveis vill i jungelen, setter han seg ned, drar frem oboen sin og spiller dette stykket. Den lokale guarani-stammen, som ikke akkurat er vennligstilte ovenfor kristne eller europeere, hører musikken og lar fader Gabriel leve. Dette blir starten på et misjonsarbeid blant guarani-stammen.

Gjennom filmen får vi se hvordan Gabriels misjonsstasjon og guarani-stammen havner i klem i det politiske spillet mellom spanjolene og portugiserne, som blant annet handler om slaverispørsmålet. På et tidspunkt prøver man derfor å overbevise guarani-stammen om å forlate misjonsstasjonen, med begrunnelse om at det er Guds vilje. Da tar guarani-stammen til ordet og sier nei. «Det var Guds vilje at misjonen kom til oss,» sier de. «Før levde vi i frykt. Vi levde uten håp. Vi visste ikke hva vi fryktet og var redde for, men vi var redde likevel. Nå kjenner vi Gud, og er ikke redde lenger. Nå har vi håp» (sitatet er noe løst gjengitt fra filmen, men samtalen går omtrentlig sånn).

Håpet i møte med mørket og døden er kanskje selve bærebjelken i den kristne tro. Det er derfor vi i den kristne liturgien siterer 1. Pet 1:3 og sier: «Lovet være Gud, vår herre Jesu Kristi far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.»

Dette levende håpet er heller ikke et håp som bare gjelder etter døden. Det er et håp som gjelder allerede nå, i dag. Det betyr at det ikke bare får betydning for livet etter døden, men også for livet vi lever i dag. Det er derfor det kristne kallet oppfordrer oss til å bringe evangeliet til verden, og å gjøre dette evangeliet og håpet synlig i gjerning så vel som ord.

For et par uker siden hadde Vårt Land en sak om kristne som stusser litt på kirkas fokus på klimaspørsmålet, når kirkens oppgave er å forkynne evangeliet og at Gud skal skape en ny himmel og en ny jord. Men det er nettopp fordi vi forkynner evangeliet at kirken skal engasjere seg i å skape en bedre verden, fordi håpet gjelder allerede for dette livet og ikke bare det neste. Diakonien og forkynnelsen henger sammen, og begge deler formidler kjernen i det kristne budskapet: Håpet.

Håpet om Jesu seier over død og mørke er det samme gjennom alle tider. Det er et håp vi kan gripe fast i. Det er håpet som brakte lys til guarani-stammen for 250 år siden. Det er håpet som gir oss mot og trøst i sorgen i møte med døden her i dag. Og det er håpet som gir oss veiledning og kraft i møte med morgendagens utfordringer.

onsdag, november 07, 2018

Bohemian Rhapsody

De som har diskutert musikk med meg en gang gjennom årenes løp har mest sannsynlig fått med seg min forkjærlighet og fascinasjon for Queen. Dermed bør det heller ikke komme som en overraskelse at jeg både har sett og anmeldt Bohemian Rhapsody, filmen som tar for seg Queen og bandets ikoniske vokalist, Freddie Mercury.

Anmeldelsen kan dere lese her.

Score: 7/10

mandag, november 05, 2018

Taiko no Tatsujin: Drum 'n' Fun

Torsdag forrige uke anmeldte jeg PlayStation 4-spillet Taiko no Tatsujin: Drum Session! Spillet ble lansert fredag forrige uke, og samme dag ble et annet spill i samme serie lansert til Nintendo Switch.

Anmeldelsen av Taiko no Tatsujin: Drum 'n' Fun, som Switch-versjonen heter, kan du lese her.

Score: 6/10

fredag, november 02, 2018

Taiko no Tatsujin: Drum Session!

Dersom du noen gang tar turen til Japan, anbefaler jeg deg å stikke innom en arkade og forsøke deg på spillet Taiko no Tatsujin. Konseptet er enkelt: Du skal slå på en japansk stortromme i takt med musikken og instruksene på skjermen. Kjempeenkelt og kjempemoro.

Nå kan europeerne for første gang prøve seg på Taiko no Tatsujin i sin egen stue, ettersom to spill i serien nå lanseres til henholdsvis PlayStation 4 og Nintendo Switch.

Anmeldelsen av PS4-versjonen, Taiko no Tatsujin: Drum Session!, kan dere lese her.

Score: 6/10

tirsdag, oktober 30, 2018

Spillåret 1998: Grim Fandango


I Gamereactor mimrer vi i år tilbake til spillåret 1998, et spillår som satte sitt preg på spillindustrien både den gang da og i mange år senere. Dette var et år da en rekke spennende, unike og banebrytende klassikere ble lansert.

Tidligere har jeg i artikkelserien skrevet om Resident Evil 2. Nå har jeg skrevet en ny tekst, denne gangen om pek-og-klikkspillenes siste store tittel fra sjangerens forhenværende mestre, LucasArts. Spillet navn? Grim Fandango.

Artikkelen kan dere lese her.

fredag, oktober 19, 2018

Spider-Man


Så er tiden omsider kommet. Spillet ble først annonsert på Sonys E3-pressekonferanse i 2016, og siden har det vært en av de mest etterlengtete titlene på PlayStation 4. Jeg snakker selvfølgelig om Spider-Man, eller Marvel’s Spider-Man som spillets offisielle tittel er (men som alle andre bruker jeg bare Spider-Man, fordi alt annet blir bare slitsomt).

Marvels superhelter er i vinden for tiden, men ingen av dem har vel noensinne kunne skryte av samme popularitet i så mange år over et såpass bredt spekter av tilhengere som Spider-Man. Figuren ble introdusert av Stan Lee og Steve Ditko i 1962, og har siden vært å finne i tegneserier, tegnefilmer, spill, filmer og så å si alt som kan krype og gå av dagligdagse salgsprodukter som ryggsekker, klær, pennal og ikke minst leketøy. Historien om den noe nerdete skolegutten Peter Parker som blir bitt av en radioaktiv edderkopp og får superkrefter har vist seg å ha en enorm appell, og det er derfor forståelig at spillet har vært på manges lister de siste årene.


Det er langt ifra første gang Spider-Man har tatt turen over i spillmediet, verken alene eller sammen med andre. Faktisk finnes det så mange som 34 titler tidligere, og da teller vi ikke med alle gangene Spidey har dukket opp i slåssespill som Marvel vs. Capcom eller gjesteroller som Tony Hawk’s Pro Skater 2. Det er heller ikke første gang et Spider-Man-spill dukker opp på dagens konsoller – så sent som i 2014 dukket filmlisensspillet The Amazing Spider-Man 2 opp på PS4, Xbox One og Wii U.

Lanseringen av det nye spillet er likevel i en særstilling som gjør at mange har sett frem til lanseringen. Spillet er utviklet av Insomniac Games, et studio som i en årrekke har utviklet spill som Spyro, Ratchet and Clank og Resistance eksklusivt til PlayStation (pluss spill som Sunset Overdrive til Xbox One). På toppen av det hele er det første gang på lenge at noen har fått tillatelse av Marvel til å lage et frittstående Spider-Man-spill uavhengig av bestemte filmer eller lignende. Mange har frisk i minne hvordan resultatet ble da Rocksteady fikk gjøre et lignende prosjekt med Batman-lisensen, en avtale som resulterte i tre knallgode spill i Arkham-serien (pluss to mindre gode titler utviklet av et annet studio). Vi fikk lisensbaserte spill som faktisk var knallgode og på toppen av det hele revolusjonerte sandkasse-sjangeren i spillmediet. Spørsmålet er om Spider-Man nå er i stand til å gjøre det samme for en ny superhelt (for ikke å snakke om Marvel-superheltene generelt).

Når spillet starter er Peter Parker temmelig dreven i rollen som Spider-Man, et alter ago han først ikledte seg for åtte år siden. Erfaringen til tross er ikke alt helt på stell. Balansen mellom Peter Parker og Spider-Man er fortsatt krevende å holde, folkets og politiets tillit til Spider-Man er så-som-så, og regninger skal fortsatt betales. Erfaringen er likevel såpass høy at tiden endelig er kommet for å felle en av de store kriminelle høvdingene i New York. Spørsmålet er bare om en vellykket aksjon vil gjøre New York til en tryggere by eller om det åpner terrenget for nye og større trusler.


Historien bygger seg sakte men sikkert opp, og det som i utgangspunktet kan virke som en noe fragmentert fortelling vever seg etter hvert sammen til å bli en ganske spennende og sammensatt helhet. Det er ikke dermed sagt at alle trådene i historien nøstes like godt opp eller er like spennende, men det er noen fremragende stykker narrativer her som virkelig gjør inntrykk, særlig mot spillet siste del. Insomniac har fått full tillit av Marvel til å skrive sin egen selvstendige Spider-Man-historie, og det gjør de på utmerket vis. Gamle kjenninger tolkes på spennende vis, og nye bekjentskaper veves inn på kløktige måter. Noen nytolkninger vil muliges ikke falle i like god jord hos alle, men i det store og det hele er det meste løftet og tolket i riktig retning.

Særlig skryt skal Insomniac ha for en presis og god tolkning av både Spider-Man og Peter Parker. Her utmerker studioet seg i forhold til en av sine hovedinspirasjonskilder, nemlig Arkham-spillene om Batman. Sistnevnte fokuserte nærmest utelukkende på Batman, men svært lite på Bruce Wayne (noe Telltale på sin side lyktes godt med i Batman:The Telltale Series og Batman:The Enemy Within). Spider-Man-spillet makter derimot å skildre både Spider-Man og Peters kamper i hverdagen, og hvordan dobbeltlivet utfordrer Peter i hans forhold til sine nærmeste. Samtidig makter spillet å portrettere Spider-Man som New Yorks urokkelige og tørrvittige forkjemper. Dårlige spøker, godt humør og en stå-på-vilje uten sidestykke kommer svært godt frem i dette spillet, og det er akkurat slik Spider-Man skal være.

Snakk om hvordan denne superhelten skal være, er det særlig ett aspekt som må sitte som støpt i et spill om edderkoppmannen: akrobatikken gjennom New Yorks gater, bygninger og skyskrapere. Dette har heldigvis Insomniac mestret til det fulle. Å skyte spindelvev og svinge seg i enorme hastigheter føles fantastisk fra første stund, og selv godt over tjue timer uti spillet blir man nesten ikke lei. Landskapet i Manhattan er gjenskapt med blikk for detaljer og mye å utforske, og her er det mer enn nok insentiv til å kaste bort mange timer bare på å utforske byen. Bare vær forberedt på at politiradioen plinger i tide og utide om kriminelle aktiviteter der du befinner deg, og som Spider-Man kan du jo ikke la slike situasjoner gå uaktet hen (nok et aspekt ved Spider-Man-personaen som spillet virkelig har klart å fange).


New Yorks kriminelle tar aldri fri, og som Spider-Man er det ditt kall å bekjempe disse. Har kan du gå i håndgemeng med skurkene, men du kan også benytte deg av en rekke edderkopp- og spindelvevrelaterte angrep. Særlig moro er det når man får muligheten til å snike seg mellom fiendene og plukke dem opp med spindelvevet en etter en uten å bli sett. Kampsystemet er variert uten å bli for komplisert, og etter hvert åpner man et ganske rikt arsenal av utstyr og evner.

Alle disse aspektene håndterer Spider-Man på en god måte, men spillet er samtidig ikke uten visse ankepunkt. Det er ikke å stikke under en stol at Spider-Man låner veldig mye fra de beste i bransjen og sjangeren. Store deler av det man kan gjøre i spillet har man helt eller delvis opplevd før i spill som Batman: Arkham City, Middle-earth: Shadow of War eller Assassin’s Creed-serien, for å ta de mest åpenbare eksemplene. Har man gått lei av sandkassespill er det med andre ord ikke de ekstremt store nyhetene å hente her. Deler av historien er heller ikke like blankpolert som en skulle ønske, og noen tråder i historien blir liggende igjen etter spillets slutt. Historien som en helhet kan jeg si meg fornøyd med, men det er enkeltelementer jeg gjerne skulle sett studioet bruke mer tid på.

Det skal også nevnes at spillet sliter med en del grafiske bugs her og der, særlig i filmsekvensene. Mulig dette er annerledes på en PS4 Pro, men hva vet vel jeg? Et annet aspekt er musikken, som ikke stiller like sterkt som man skulle ønske. Hovedtema blir mye brukt gjennom spillets gang og får etter hvert noen svært interessante tolkninger, men det er ikke sterkt nok til å bli brukt i så omfattende grad som det vi er vitne til. Etter et par år med svært mye god spillmusikk blir det dessverre ikke helt det en skulle ønske.


Det som kanskje skuffer mest med Spider-Man er at bosskampene blir for enkle og for lite episke. Her har det nok også litt å si hva slags grunnmateriale man har til disposisjon. Tegneserien har et par skurker av episke og uforglemmelige dimensjoner, men en del av dem er etter mitt syn temmelig generiske og kjedelige. Da er det også noen begrensninger på hva man kan få til i et spill, selv når man får rom til å tolke flere av skikkelsene på nytt. Igjen finnes det unntak, men i det store og det hele sitter jeg igjen med en liten følelse av «var det det hele» etter spillets bosskamper.

Ankepunktene til tross er Spider-Man et solid superheltspill som virkelig fanger mange av de beste og viktigste aspektene ved edderkoppsuperhelten. Timene går unna, å kaste seg vegg imellom gjennom New Yorks gater er akkurat like moro som jeg vil det skal være, og et gøyalt kampsystem sørger for å gjøre superheltaktivitetene til mer lek enn plikt. Med store krefter medfølger også et stort ansvar, men jammen følger det med mye moro også.

Score: 8/10