Om årets Japanferie (i korte trekk)

Kalenderen viser august, hvilket betyr at det er på tide å krype tilbake fra ferietilværelsen og inn i arbeidslivet igjen. Selv om tre ukers ferie kan føles litt lite, gjør det godt med en aldri så liten pause.

Mesteparten av de tre ukene har blitt tilbrakt i Japan (nok en gang). Årets Japanferie har imidlertid skilt seg litt ut fra tidligere ferier, ettersom det har vært snakk om en storfamilieferie hvor samtlige medlemmer av familien har vært invitert for å feire mine foreldres 40-års bryllupsdag. En stor takk må da gå til jubilantene, som har strukket seg langt i form av økonomisk støtte for å få det hele til. Det ble en minneverdig feiring med mange gode opplevelser.

Noen høydepunkt kan nevnes i svært korte trekk:

• Vi fikk besøkt Harry Potter-seksjonen av Universal Studios Japan-parken. Selv om jeg har vært i parken flere ganger tidligere, var Harry Potter-seksjonen ny for meg. Det føles også som den morsomste delen av parken.
• Vi fikk delt hurtigtog-vogn med en fransk skoleklasse. Anbefales absolutt ikke ...
• Vi fikk lagt inn en tur til Nojiri, barndommens ferieparadis i fjellheimen utenfor Nagano. Nojiri består av et hyttekompleks i naturskjønne omgivelser, hvor flere misjonærer og andre utenlandske Japan-beboere har hatt hytte gjennom årenes løp (hyttelandskapet kalles gjerne "utlendingslandsbyen" på folkemunne av de lokale). For min del var dette første tur til Nojiri på hele tolv år. Det var rolig, avslappende og ikke minst nostalgisk å komme tilbake, til tross for at store deler av området virker å være mer tilgrodd enn tidligere. Forhåpentligvis blir det ikke tolv år til neste gang.
• Vi fikk oppleve flere små jordskjelv. De var så små at vi bare sov videre gjennom dem.
• Vi fikk besøke en Studio Ghibli-utstilling i Mori Tower i Tokyo-bydelen Roppongi, i forbindelse med studioets tredveårige historie. Det var absolutt en severdig og minneverdig opplevelse, ikke minst fordi utsikten fra 52. etasje over Tokyo-landskapet på kveldstid er minst like imponerende som det selve utstillingen var.
• Vi fikk oppleve en såkalt eisa-festival i Tokyo. Eisa er en form for obon-fest på Okinawa, en japansk øy som ligger ganske langt sør i Stillehavet og som har ganske mye lokal og særegen kultur. Vi fikk se eisa-deltakere som danset og spilte trommer for den store gullmedaljen. Buekorps blir til sammenligning gørrkjedelig.
• Vi fikk se Hanshin Tigers spille på hjemmebane mot Yomiuri Giants. Moro var det, til tross for at Tigers tapte så det sang. Ikke overraskende, ettersom Tigers har en elendig sesong i år ...
• Vi har vært på kattekafé i Harajuku. Konseptet med kattekafé må sies å være et særdeles heljapansk konsept, men det var faktisk veldig koselig og avslappende. Må muligens gjentas.

Og selvfølgelig opplevde vi mye, mye mer. Men det får bli nok oppsummering og mimring i denne omgang. Nå er det på tide å gå inn i hverdagen igjen.

Et lite glimt fra Studio Ghibli-utstillingen. Jeg kunne sikkert lagt ut flere bilder, men akkurat nå blir det for mye stress å gå gjennom alle feriebildene og finne to-tre stykk å legge ut.

Om Danganronpa, Monokuma og Doraemon

De siste ukene har jeg endelig fått tid til å fiske frem min (ellers lite brukte) Playstation Vita og bryne meg på to av de mest kritikerroste spillene til konsollen, nemlig Danganronpa-spillene. Vel å merke er dette to spill som opprinnelig ble gitt ut til Playstation Portable for 5+ år siden, men dette merker man heldigvis ikke så mye til. Spillene tilhører tross alt visual novel-kategorien, en sjanger det ikke skal så mye til å pusse opp for nyere konsoller.

Les også: Danganronpa: Trigger Happy Havoc og Danganronpa 2: Goodbye Despair

Jeg har virkelig falt for Danganronpa-spillene. Jeg sitter fengslet av konseptet om skoleelever fra et prestisjetungt akademi som blir sperret inne i et lukket område, og som deretter får beskjed om at eneste utvei er å ta livet av en medelev og deretter ikke bli avslørt som gjerningsmannen. Det er en særdeles fengslende kombinasjon av den klassiske kriminalromanen kombinert med psykologisk terror og en stadig økende grad av håpløshet. Det blir heller ikke mindre artig av at man må gjennomskue de andre elevenes svake argumenter og løgner i rettssakene som følger etter at man har etterforsket mordene.

Et av elementene som gjør Danganronpa ekstra spesielt er selvfølgelig Monokuma. Den svarte og hvite robot-teddybjørnen har mer eller mindre blitt symbolet på serien, og med sin sadisme og psykologiske terror er Monokuma uten tvil en bamse man helst ikke vil ha i nærheten av seg.

Det er imidlertid en liten detalj ved Monokuma jeg har oppdaget som gjør ham ekstra creepy, i det minste for folk som velger å spille spillene med japansk tale.

På japansk er Monokuma bragt til live av stemmeskuespillerinne Nobuyo Oyama. For mange japanere som vokste opp på 80- og 90-tallet er det særlig én anime-figur man forbinder henne med: katteroboten Doraemon fra animeserien ved samme navn.

Doraemon er et av de mest kjente ikonene i Japan som alle kjenner til, mer eller mindre på linje med Hello Kitty og Pikachu. Han er en blå og hvit katterobot fra det 22. århundre som har reist tilbake i tid til vår tid for å hjelpe sin mesters stamfar, den puslete og pysete femteklassingen Nobita. Takket være en lomme Doraemon har på magen kan han fiske frem all verdens fremtidsoppfinnelser som han forsøker å bruke for å hjelpe Nobita, men som regel går det heller dårlig. Alt i alt er Doraemon en heller koselig animeserie. Oyama spilte rollen som Doraemons stemme fra 1979 til 2005, men fortsatt er det hennes stemme mange japanere forbinder med figuren.

Nettopp derfor er det ekstra creepy at Monokuma og Doraemon deler stemmeskuespiller. Likhetene mellom dem er tydelige: Begge er roboter. Begge ser ut som dyr. Begge er delt inn i to farger. Men der stopper også likhetene. For der Doraemon er opptatt av å hjelpe dem han møter, er Monokuma ute etter å skade dem og skape bunnløs fortvilelse.

Det går litt ekstra kaldt nedover ryggen på deg når Monokuma jevnlig utbryter fraser som "Shouganai na!" ("Det er vel ikke noe å gjøre med det, da") eller "Mata raishuu!" ("Ser dere igjen neste uke!"). Dette er nemlig fraser Doraemon bruker stadig vekk, og som gjør kontrasten mellom de to robotene enda mer tydelig. Dette er fraser man egentlig forbinder med en koselig, hjelpsom robot, men som nå ytres av en mannevond teddybjørn som står for det stikk motsatte. Hjelp!

Utviklerne i Spike Chunsoft visste uten tvil hva de gjorde da de satte Oyama til å spille Monokuma. Likhetene mellom Doraemon og Monokuma er på ingen måter tilfeldige, og er med på å skape en ekstra dimensjon ved spillene - vel å merke dersom man har et forhold til Doraemon. Heldigvis er spillene på ingen måter avhengige av det, men det viser noe om hvor gjennomførte spillene er.

Det triste er at Oyama mest sannsynlig ikke vil gjeste rollen på nytt i det kommende Danganronpa-spillet. Hun er nemlig blitt så gammel at hun har fått demens, ifølge Wikipedia, og alle hennes fremtidige oppdrag er derfor satt på vent.

Om Japanturen 2015

Det ble ingen jevnlige oppdateringer under årets Japantur. Årsakene var mange, men hovedårsaken var nok at internett fikk være internett i løpet av turen, og at fokuset heller ble rettet mot å vise landet til tre nykommere (pluss at vi sjelden bodde noe sted hvor internettforbindelsen var særlig stabil).

Årets tur gikk over 16 dager, og tidspunktet for turen brakte oss til landet akkurat i tide til å få med oss kirsebærsblomstene (eller sakura som det så fint heter lokalt). Dette var selvfølgelig nøye planlagt fra vår side. Det finnes knapt noe vakrere tid på året å besøke landet, og å oppleve Japan ikledd sakuradrakt minst en gang i løpet av livet anbefales varmt.

For mitt vedkommende var det stort sett kjente steder og byer vi besøkte. Tokyo, Osaka, Kobe, Himeji og Kyoto var byene som sto på agendaen, hvorav Tokyo og Osaka var overnattingsbasene for turen. Selv om jeg har besøkt byene mang en gang før, og selv om jeg mer enn gjerne går i gamle fotspor igjen, er heldigvis japanske byer så store at også jeg fikk oppleve mye nytt i løpet av turen.

Så hva sto på agendaen for turen? Her er noen smakebiter.

• Vi fikk stifte bekjentskap med Istanbul på vei til Japan. Vårt opprinnelige Lufthansa-fly ble kansellert pga. streik, og etter å ha kommet oss til Istanbul etter en ombooking fikk vi beskjed om at flyet videre til Tokyo ikke hadde plass til oss. Dermed ble det overnatting og nytt fly dagen derpå. Tyrkisk servicenivå og effektivitet (eller mangelen på sådan) kan ikke skrytes all verdens opp i skyene ...
• Vi besøkte Akihabara, teknologi-bydelen i Tokyo og nerdenes Mekkah. Noen av oss var der i hvert fall fire ganger i løpet av turen ...
• Vi besøkte Mitaka, en bydel vest i Tokyo. Mitakas kanskje mest kjente attraksjon er Studio Ghibli-museet, museet for det kjente filmstudioet bak klassikere som My Neighbor Totoro, Castle in the Sky og Spirited Away. Dessverre må man kjøpe billetter på forhånd for å komme inn i museet, og å kjøpe billetter over internett fra utlandet er nokså vanskelig. Dermed ble det ingen tur inn i selve museet i denne omgang. Men vi så skilpadder i elva i Mikata. Det er da også noe.
• Vi var innom Shibuya, motedistriktet i Tokyo. For meg var dette en helt ny opplevelse. Noen nye perspektiver må man få på en tur når man reiser med kvinnelig selskap ...
• Vi tilbrakte totalt ti dager i Osaka, noe som ga oss gode muligheter for å utforske Osaka by. Selv om jeg har bodd mange år i nabobyen Kobe, er Osaka forholdsvis ukjent terreng for min del. Det vil si, byen var ukjent terreng for min del. Nå er jeg litt bedre kjent.
• Vi var på gudstjeneste i min hjemby Kobe palmesøndag.
• Vi tok turen til byen Himeji, hvor Japans best bevarte middelalderslott befinner seg. Slottet har de siste fem årene vært "pakket inn" for å bli restaurert, men var blitt "avduket" igjen like før vi ankom landet. Slottet skinner nå i all sin prakt, og denne dagen var også sakuraen i full blomst i slottshagen. Mye folk, mange bilder, nydelig vær.
• Vi var på visitt i Kyoto for å se gamle tempelbygninger. Det samme var tydeligvis også halve Japan, Kina og Korea, for byen var stappfull av turister fra inn- og utland. Noen nedturer med sakura-sesongen har man også.
• Vi besøkte Osaka slott. Dette er et slott jeg aldri har sett før, og det var absolutt verdt en titt i det fine været.
• Vi tok lyntog i hytt og pine.
• Vi sang oss hese på karaoke, hvor blant annet The Fox sto på repertoaret.
• Vi spiste og drakk til den store gullmedaljen. Man skulle tro jeg ville legge på meg etter så høyt inntak av brus og snacks, men den gang ei. Kanskje kommer det av at vi gikk nesten opp imot 10.000 skritt daglig?
• Vi fikk stifte bekjentskap med Haneda flyplass i Tokyo, som ingen av oss hadde vært på tidligere. Jeg lærte der at japanske flyplasser slettes ikke er så dyre når det gjelder mat og vann, så dermed ble det japanske cash til overs.
• Vi var på baseballkamp mellom Hanshin Tigers og Tokyo-laget Yomiuri Giants i Tokyo Dome. Denne gangen ble det bare ståplasser, men det gikk greit. Kampen var derimot nokså begivenhetsløs, og det endte med tap til Tigers.
• Jeg måtte i løpet av siste dagen hjelpe en australsk skoleklasse med å sjekke inn på gjestehuset vårt i Tokyo, ettersom ingen i gruppa snakket japansk og den delen av staben som kunne engelsk ikke var på jobb.

Så, det var årets tur til Japan, kort oppsummert. Blir det siste tur til landet? Høyst tvilsomt, for alle virket å trives godt der. Kanskje ikke så rart?

Om frastjålet 3DS og digitalt innhold

Som noen av dere kanskje allerede har fått med dere, hadde jeg en aldri så liten uheldig opplevelse under forrige Japan-tur: Min Nintendo 3DS forsvant etter en togtur mellom Sendai og Tokyo. Nå, i skrivende stund, sitter jeg med en ny 3DS og laster ned igjen det digitale innholdet mitt. Prosessen dit er imidlertid ikke helt smertefri, og det er det jeg har tenkt å ta for meg her og nå. Det er ikke rent umulig at min opplevelse kan være med og hjelpe andre i en lignende situasjon i fremtiden.

La oss ta det hele fra begynnelsen.

Jeg gikk av toget en tirsdag kl 17:58, og litt over to timer senere oppdaget jeg at 3DS-en jeg hadde brukt på toget slettes ikke var i veska slik jeg hadde trodd. Dette satte fort igang en prosess. Først gikk turen til togstasjonen hvor vi hadde gått av, og her fikk vi telefonnummeret til Japan Railways sitt lost&found-senter, hvor alt hittegods til syvende og sist ender opp (i det minste på den togstrekningen vi tok). Deretter gikk turen tilbake til bydelen Akihabara, hvor vi hadde vandret de to siste timene før tapet ble oppdaget. Om ikke annet burde saken meldes til det lokale politiet, i tilfelle noen skulle komme innom med en 3DS de hadde funnet (eller, i verste tilfelle, hvis politiet skulle arrestere noen med den stjålne gjenstanden). Et skjema ble fylt ut, og en kvittering ble mottatt.

Telefonsamtaler de neste dagene til lost&found-senteret viste seg dessverre å være fruktløs, selv om japansken min er såpass flytende at jeg har ingen problemer med å beskrive den tapte gjenstanden eller hvilket tog det ble mistet på. Dermed må jeg bare anta det verste: jeg opplevde sannsynligvis et tyveri i trygge Tokyo.

Et tap presenterer alltid ett eller flere problem. Mitt største problem med tapet av 3DS-en var tapet av alle lagringsfilene, som nå er tapt for godt (farvel, resultatet av 80 timer med Bravely Default-spilling). Det nest største problemet er følgende: Nintendo kjører en relativt gammeldags og krøkkete løsning når det gjelder alt digitalt kjøpte innhold. Mens vi i dag er vant til at ting lagres i en sky eller at man kan alltids laste noe ned igjen på nytt dersom man logger på med ens egen konto, er standardløsningen på 3DS slik at digitalt innhold knyttes til enheten din. Det stemmer: kjøper du et spill digitalt til 3DS, er spillet knyttet til den ene maskinen du kjøpte spillet på, ikke kontoen du brukte for å kjøpe spillet. Det blir heller ikke bedre at kun en maskin kan knyttes til nevnte konto.

En gammeldags ordning, ja visst, og på grunn av dette regnet jeg det digitale innholdet mitt (inkludert de ti «ambassadør»-eksklusive Gameboy Advance-spillene) for tapt. Men Gamereactor-kollega David visste råd, og jammen fant han ikke en Reddit-tråd som beviste at joda, det er faktisk mulig å få innholdet tilbake.

Tråden indikerte at for å få koblet sin nye 3DS til sin Nintendo Network-konto (og dermed få lastet ned ens digitale innhold på nytt), var det nødvendig med tre ting: Man måtte ha en kvittering av politianmeldelsen, man måtte ha serienummeret til den tapte 3DS-konsollen, og man måtte ha påloggingsinformasjonen til Nintendo Network-kontoen.

Med denne informasjonen i hånden tok jeg kontakt med den norske Nintendo-avdelingen så snart jeg hadde skaffet meg en ny 3DS. Kvitteringen av politianmeldelsen hadde jeg, og serienummeret på den gamle konsollen hadde jeg, ettersom dette står på utsiden av esken (endelig kom min aldri-kast-en-eske-til-en-enhet-du-eier-filosofi til nytte).

Resultatet? I skrivende stund sitter jeg og laster ned mitt digitale innhold på nytt til den nye 3DS-en min. Kontakten med Nintendo kan ikke beskrives som noe annet enn bare hyggelig, og jeg ble aldri mistenkeliggjort eller utsatt for noen dårlig eller treg behandling. Det skal de ha: den digitale løsningen er kanskje ikke den beste, men når ulykken først inntraff var de ingenting annet enn medgjørlige og hyggelige.

Skulle du noen gang komme utfor en tilsvarende situasjon, vet du dermed hva som må gjøres: kontakt politiet, ta vare på kvitteringen, og aldri kast en eske til en enhet du fremdeles bruker.

Og aldri så ille at det ikke er godt for noe: bildet øverst viser min nye 3DS. Skal man først ha ny, kan man like gjerne kjøpe den med Zelda-motiv på.

Japanpåske 2014: Rapport #3

Det er nå andre dag i Norge etter å ha vendt tilbake fra østens perle. Det er derfor på tide å lene seg tilbake og se på de siste dagene vi hadde i Japan.

Etter å ha tatt farvel med Kobe by for denne gang, var det bare å sette seg ombord et lyntog til Tokyo. Å kunne tilbakelegge en avstand på godt over 500 km på rundt tre timer er en svært behagelig følelse. Stille og smooth går det også.

I løpet av våre to siste dager i Japan hadde vi hyret losji i selveste Akihabara, også kjent som nerdenes Mekka. Dette la forholdene godt til rette for en aldri så liten dose nerdeshopping, noe som også var planen. Etter å ha sjekket inn lot vi oss ikke be to ganger, og dersom den japanske økonomien ikke har fått litt oppsving etter storhandelen vår i Tokyo og Kobe tilsammen kan de bare ha det så godt.

Akihabara har mange interessante butikker langs hovedgaten (Chuo Dori), men skal man virkelig se seg omkring etter skjulte skatter må man finne frem til butikkene i side- og parallellgatene. Her er det man finner lekkerbiskene. Man finner Mandarake, en åtte etasjer høy bruktbutikk dedikert til alle nerdete gjenstander, enten det gjelder spill, leker, klær, tegneserier eller hentai-gjenstander (dette er heldigvis lett å hoppe over, takket være at det meste er stuet i en og samme etasje). Man finner Super Potato, en godt skjult butikk opp en smal trappeoppgang som huser de lekreste retroskatter innenfor spill, og som til og med har en velfungerende Virtual Boy kan man teste. Nevnte jeg har den øverste etasjen er dedikert gamle arkademaskiner hvor man kan ta seg en brus mens man gruser motstanderne i blant annet Street Fighter II? Nå har jeg i det minste det. Man finner også Kotobukiya-butikken, en fire etasjers butikk dedikert en av de bedre figur- og effektprodusentene i bransjen. Nå er jeg faktisk ikke sikker på om alt i butikken faktisk er Kotobukiyas egne produkter, men de står bak mesteparten, og uansett huser butikken et jevnt over høyt kvalitetsnivå.

Akihabara huser mer enn nok saker og ting vi nerder kan bruke penger på, og som turist kan man til gjengjeld benytte seg av fritak for moms i enkelte butikker. Det var blant annet dette som overtalte meg at tiden var inne for å gå til anskaffelse av en Playstation 4. Å få kloa i en er vanskelig nok her i Norge for tiden, og det vil nok ta en god stund før maskinen er nede i 2.300-2.400 kroner i utsalgspris.

Vi hadde imidlertid et annet mål vi aktet å oppfylle mens vi var i Tokyo: Vi ville innom Park Hyatt Hotel, hotellet fra filmen Lost in Translation. Planen var å gå i baren på hotellet og drikke en Suntory whisky ("For relaxing times, make it Suntory time"). Fullt så enkelt var det ikke. Selv om vi kikket på kart underveis og spurte oss frem, klarte vi å gå oss bort. Når vi endelig fant hotellet, var det imidlertid ikke noe Suntory whisky å oppdrive. Kanskje ikke så rart, ettersom det ikke akkurat er den dyreste eller mest eksklusive drikken der ute. Dermed ble en dessert i stedet, men med tanke på at stedet tilbyr en nydelig atmosfære og en herlig utsikt over Tokyo, kan vi ikke akkurat si at vi angret på begivenheten.

Og bare for å toppe torsdagskvelden, fikk vi litt underholdning på toget på veien tilbake også: en ung businessmann følte vel at arbeidsmengden og antallet øl med gutta etter jobb hadde blitt litt vel mye, så han hadde like gjerne spent av seg skoene og lå langflat og sov døddrukken på toggulvet. Only in anime, tenkte jeg, men neida...

Fredagen, som var vår siste dag i Tokyo, gikk med til mer av det samme: shopping, spising og ellers bare hyggelige stunder. Tempoet var rolig, og stort mer er det vel ikke å si om den saken, annet enn at Akihabara Yashiki (stedet vi bodde på) tilbyr en herlig og avslappende atmosfære til tross for å ligge bare en parallellgate under et av Tokyos travleste strøk.

Og på lørdag var det slutt. En elleve timers flytur til Kastrup ved siden av en urolig tobarnsfamilie og en liten times tur derfra til Oslo lufthavn senere var det slutt for denne gang.

Bildene fra Park Hyatt Hotel ble dårlige, så da får det heller bli et bilde av alt byttet fra turen i stedet (PS4 ikke inkludert):

Japanpåske 2014: Rapport #2

Siden forrige Japanrapport har det vel gått litt under ei uke. Det er derfor på tide å gi livstegn fra seg også til dem som ikke er på Facebook og den slags.

Det er nesten vanskelig å holde dagene fra hverandre, for det har sannelig vært innholdsrike dager. Samtidig har vi også tatt oss tid til å slappe av underveis, noe som sannelig er viktig på en såpass intens tur som det en Japantur med meg kan være (vi har da ikke flydd 10.000 km for å sitte inne og se på veggen, må vite).

Fredag og lørdag ble i hovedsak preget av ett stikkord: baseball. Vi fikk imidlertid brukt fredags formiddag på å slappe litt av og hente oss inn igjen etter travle dager i Tokyo, før vi så stakk ut på kamp på Tigers' hjemmebane, Koshien. For mitt vedkommende var dette første kamp på Koshien på i hvert fall fem år, så det var sannelig spennende å få se stadionen etter at den fikk en ordentlig makeover noen år tilbake. Kampene vi gikk på var Tigers' første hjemmekamper for sesongen, og disse var til gjengjeld mot erkerival Yomiuri Giants (fra Tokyo). Vi snakker med andre ord en slags japansk versjon av El Clasico. Som fjorårets finalelag fra Central League kan man vel si at Giants var forhåndsfavoritter for mange, men det var intet mindre enn storslått spill fra Tigers vi ble vitne til disse dagene. Mens første kamp endte 5-1, brukte Tigers lørdagens kamp på å ydmyke Giants og ende kampen 9-0. Stemningen var i fyr og flamme begge dagene, og man kan vel trygt si at vi alle tre gikk og nynnet på heiasangene i lang tid etterpå.

Slike seiere må feires, og i Japan er det få måter som er bedre å feire ting på enn å gå i varme kilder i det lokale badehuset (som ikke er så langt unna hotellet vårt). Det hele avsluttes gjerne med god mat etterpå, og man kan derfor si at lørdagen oppsummerer de tre tingene jeg savner mest med Japan når jeg er i Norge: maten, japanske bad og baseball.

Søndag brukte Martin og jeg på å få med oss en gudstjeneste ute på Rokko Island, en av to kunstige øyer som er bygget i Kobe-bukta (strengt tatt heter det vel Osaka-bukta). Gudstjenesten fokuserte på skoleelever (både store og små), ettersom det japanske skoleåret begynner i april. Planen var å møte Espen igjen på hotellet og deretter gå på rekognosering på de lokale nerdebutikkene før vi gikk til handel senere i uka. Dette måtte imidlertid vente, ettersom den siste av tre Tigers Vs Giants-kampene gikk på TV, og det hele med et uavgjort resultat som sådan. En intenst kamp gikk inn i ekstraomganger, men til slutt nappet Tigers til seg seieren, og sikret dermed tre av tre hjemmeseiere mot erkerivalen. Herlige tider.

Så på mandag var det på tide å leke turist igjen. Turen gikk til Kyoto, den gamle hovedstaden som også har mange kulturelle skatter og bygninger. Vårt første mål var imidlertid ikke en svært gammel bygning, men fremdeles en viktig del av Japans kulturhistorie: vi besøkte Nintendos hovedkontor. Besøkte er kanskje feil ord, men vi gikk i det minste en runde rundt bygningen og snakket om gode Nintendominner før vi tok turen videre. Vi fikk med oss Kinkakuji, også kjent som Gullpagoden - hele pagoden er dekket av gull - og Kiyomizudera, et stort tempelområde som i utgangspunktet er bygget uten bruk av spiker eller skruer (størrelsen overgår også de fleste stavkirker).

Ettersom Martin slet med en vond fot, endte vi opp med å ta nerdeshoppingen i Kobe på tirsdag. Deretter tok Espen og meg en skikkelig spasertur opp Maya-fjellet, som med sine rundt 700 meter over havet gir en såkalt Ten Million Dollar View over Kobe. Deretter gikk vi helt ned til hotellet igjen og avsluttet dagen i badehus. Med over 31.000 tilbakelagte skritt på én dag kan man ikke si at Japanferier ikke er godt for helsa.

Vår siste hele dag i Kobe ble avsluttet med en tur til Universal Studios Japan, en større fornøyelsespark i retning Osaka. Å dra på en onsdag er forholdsvis strategisk, ettersom folkemengdene er små og køene korte. Vi fikk oss en runde på de største og viktigste attraksjonene, og jammen også på noen av de mindre. Middagen ventet vi imidertid med til vi var tilbake i Kobe, hvor vi tok turen innom en herlig spis-så-mye-kjøtt-du-vil-mens-du-griller-den-selv-restaurant. For å toppe det hele trallet vi oss gjennom to timer med karaoke. Hes i dag, antakeligvis enda hesere i morgen. Men herlig er det.

Noen bilder til slutt. I morgen bærer turen til Tokyo, og på lørdag går flyet tilbake til Oslo. Det er nesten for ille at turen snart er slutt...

 Klare til kamp!

 Fullt av folk og god stemning, og seier er slettes ikke feil.

 This is where the magic happens. Or maybe happened. Jeg innbiller meg at Nintendo nylig har skiftet kontor, og spørsmålet er om det er bygget på bildet eller bygningen som lå rett ved siden av som var hovedkontoret. Men men, vi har i det minste vært der og beskuet underverket/underverkene.

 Gullpagoden

 En gravplass vi fant like ved Kiyomizudera

 Kiyomizudera

En av de beste delene ved å gå opp Maya-fjellet var at sakuraen fremdeles hang på trærne når man kom opp i høyden.

Japanpåske 2014: Rapport #1

Det har nå gått snaut en uke siden vi satte oss på flyet på vei til Japan for å feire påske anno 2014. Hvordan har så første uke vært?

Vel, vi får ta det fra begynnelsen. Reisefølget består av samme gjeng som besøkte østens perle sommeren 2011: Espen, Martin og meg selv. Det fungerte greit sist gang, og alle tre hadde muligheten, så hvorfor ikke?

Selve reisen booket vi med SAS under en kampanje i høst, og vi sikret oss dermed billetter for under 5.000 kroner. For min egen del var dette første Japantur med SAS, men når sant skal sies svarte ikke dette helt til forventningene. Ikke fordi vi ble forsinket med to timer, for Kastrup har ikke verdens dårligste utvalg når det kommer til sitteplasser og matutvalg. Nei, da jeg er mer forbauset over at SAS tilbyr en 10,5 timer lang reise ombord en trang Airbus 340 med en gammel medialøsning. Her snakker vi ikke om muligheten for å velge hvilken film du skal se når du selv ønsker å se den. Neida, man må time det hele slik at man velger riktig kanal på rette tidspunkt. Med tanke på at de faktisk hadde en del gode, nye filmer å tilby, ble frustrasjonen over dette faktum bare større (for ikke å snakke om at det ikke hjelper å sitte rett foran en urolig tobarnsfamilie)...

Men flyreiser tar alltid slutt, one way or another. Og trøtte og slitne landet vi til slutt på Narita flyplass forrige lørdag. Gledelig oppdaget vi at det faktisk gikk tog direkte til Shinagawa, bydelen i Tokyo hvor gjestehuset vårt lå. Et godt måltid senere var vi innsjekket, og deretter har det gått slag i slag.

Shinagawa-shuku Guest House viste seg å være et sted med stor utlendingskvote (og når sant skal sies kan jeg vel ikke huske å ha sett så mange utlendinger i Tokyo som under denne første uka vår her ute). Under frokosten i gjestelobbyen fikk vi en uventet gave av en av de andre utenlandske gjestene: tre baseballbilletter til Hanshin Tigers Vs. Yakult Swallows. "Jeg fikk dem gratis, men jeg liker ikke baseball," sa han kort. At vi fikk tre billetter til en Tigers-kamp og at vi sånn for the record er Tigers-fans alle tre... vel, tilfeldigheter er som kjent bare en illusjon.

Ettersom kampen begynte 13:30, gikk mesteparten av dagen med på å få med seg denne kampen. Før kampen var over var vi kalde, våte og forfrosne alle tre, for temperaturen svingte voldsomt gjennom dagen og nedbøren kom og gikk. Likevel ville vi aldri byttet ut opplevelsen. Sjelden har jeg sett en mer spennende kamp. Etter at Tigers tok ledelsen, svarte Swallows med å sikre seg en 6-2-ledelse. Dette skjedde som en følger av at Murton, en av de store utenlandske Tigers-stjernene, bommet på å ta imot en åpenbar ball, noe som sørget for at en omgang som kunne endt med null poeng endte med altfor mange poeng til Swallows. Men i syvende omgang begynte Tigers å svare, og jammen meg sikret ikke den samme Murton Tigers' ledelse med en trepoengs homerun i åttende omgang. Sluttresultatet ble 15-8 til Tigers, og de tre siste omgangene var noe av det mest intense jeg har opplevd i idrettssammenheng.

Mandag fulgte vi opp med hanami, som er det japanske ordet for "la-oss-gå-ut-og-se-på-kirsebærblomstene." Vi hadde håpet på å nå kirsebærblomstene, og det gjorde vi, men dessverre var vi et par dager for sene til å se dem i sin fulle blomst. Likevel fikk vi se noen vakre trær i Ueno-parken og omegn. Vi toppet bokstavlig talt dagen med å legge turen etterpå innom Tokyo Skytree, verdens nest høyeste bygning, hvor man kan skue utover Tokyos enorme bylandskap fra 350 meters høyde.

Tirsdag benyttet Martin og jeg meg oss av anledningen en har som utlending i Japan med et såkalt JR Rail Pass i hånde. Rail Pass gir deg mulighet til tilnærmet ubegrensede reisemuligheter med de japanske togene, inkludert hurtigtogsystemet shinkansen. Vi tok oss derfor en dagstur nordover til Sendai, den største byen i området som ble rammet av jordskjelvet og tsunamien for tre år siden. Ødeleggelsene så jeg forholdsvis lite til fra toget, men en fin tur til en mindre storby fikk vi likevel. En liten svipptur innom Tokyo-bydelen Akihabara, nerdenes Mekka, fikk vi også. Verre var det at det var på denne turen jeg mistet min Nintendo 3DS. Ringerunder til JRs lost&found og en tur innom politiet i Akihabara var dessverre uten resultat, og den dag i dag vet jeg ikke om enheten ble gjenglemt, mistet eller frastjålet.

Tap av materielle eiendeler er selvfølgelig kjedelig, men heldigvis ikke uerstattelig (selv om jeg må innrømme at jeg gjerne skulle fått igjen de lagringsfilene jeg hadde på enheten). Og som en slags trøst ble det ikke rent lite nerdeshopping i Akihabara dagen derpå. For å utvide konsollsamlingen ytterligere kan jeg nå også presentere en Sega Gamegear, en Sega Dreamcast og en R.O.B. i samlingen. Alt sammen velfungerende, selvfølgelig.

I går tok vi et farvel med Shinagawa-shuku Guest House (som kan anbefales om man ikke har problemer med at det er litt lydt og at det er lavt i dørkarmene, men dette er generelle problemer i Japan) og satte oss på et hurtigtog til Kobe. Her har NLM-misjonærene sitt hovedsete, og her fikk jeg blant annet muligheten til å besøke bror Torgeir, Johanne og Andrea. Familiebesøk er alltid hyggelig.

Dagen i dag skal gå med på baseballkamp, og det skal vi sannelig også gjøre i morgen. Det blir spennende dager her i Kobe.

Noen bilder til slutt. Mer av den slags kommer på Facebook med tiden.

 Første måltid i Japan på denne turen. Nammenam.

 Utsikt vestover fra Tokyo Skytree. I det fjerne kan man se skyskraperne i Shinjuku, forretningsdistriktet i Tokyo.

 Skyggen fra Tokyo Skytree

 Den nye butikken til Square Enix i Shinjuku East. Den svarte dessverre ikke helt til forventningene, men moro var det lell.

Fuji-fjellet, sett fra shinkansen på vei mot Kobe.

Om Japanjul (og nyttår)

Det begynner nå å nærme seg slutten på en to og en halv uker lang Japan-juleferie for min del. En ferie som har gjort godt for både kropp og sjel (med unntak av vekta, selvfølgelig, men slik er vel juleferier uansett hvor man befinner seg).

Det kan være at det bare er noe jeg innbiller meg, men jeg føler at med det samme jeg går ut av flyplassen i Osaka er det som om lufta gjør meg vel. Nå kan det selvsagt også ha noe med at man kommer ut etter å ha sittet på et fly i ni timer, men det er den siden av saken...

Japan-ferien i år har på ingen måter vært en solotur. Opphavet har kommet fra Bergen, og sammen har vi besøkt brodern og hans kone og datter, som bor her i Kobe på oppdrag fra NLM. Sistnevnte familiemedlem er det første gang jeg har truffet, og i løpet av de siste to ukene har arbeidet med å etablere seg som favorittonkel gitt ganske gode resultater.

Hva har jeg så tilbrakt dagene med? Foruten de klassiske ferieaktiviteten som spising, soving, lesing og gaming, kan vi skimte med både fjellturer, tur til urtehagen på en av Kobes mange fjelltopper (med påfølgende fabelaktig utsikt), tur til blomster- og fugleparken på Port Island (en av to kunstige øyer bygget i Kobe-bukta), tur til rekreasjonssenteret Shiawase no mura ("Lykkens landsby," et aktivitetsområde i utgangspunktet bygget for uføre som i dag kan nytes av alle, og som inkluderer treningsaktiviteter så vel som fabelaktige vakre utearealer), tur til Universal Studios Japan (på parkens travleste dag, selvfølgelig - snakk om dårlig planlegging fra vår side), flere turer til vårt favoritt-badehus her i byen, kirkebesøk, juletrefest og handling. I mitt tilfelle har sistnevnte aktivitet inkludert innkjøp av flere retro-perler på spillfronten, hovedsaklig fra SNES-æraen.

Dersom jeg ser bort ifra Gamereactor-turen til Tokyo i april 2013 (som tross alt bare varte i to dager), er dette den første Japanturen min siden sommeren 2011. Alt i alt er jeg svært fornøyd med feriens innhold. På onsdag er det imidlertid på tide å vende snuten vestover igjen. Der venter både arbeid og kjente og kjære. Det er vel lov å si at sistnevnte blir det beste å komme tilbake til...

Nok prat. Bilder sier mer enn tusen ord, så vi får forlenge dette innlegget med noen tusen ord til.

Universal Studios Japan ligger i retning Osaka, og visstnok er årets travelste periode dagene rundt nyttår. Minst travlest? 3. januar. Da er ferien over, og de som fortsatt har fri synes det er for kaldt...

 Disig til tross, så er utsikten over Kobe fra Maya-fjellet feiende flott. This is my city!

Nyttårsmiddag: Sukiyaki

I fugleparken på Port Island flyr fuglene nokså fritt innenfor området, noe som åpner for å mate fuglene.

Min nye venn i fugleparken. Vennskapet ser imidlertid ut til å være nokså ensidig...

Parken på Port Island heter tross alt blomster- og fuglepark, og det mangler ikke på fargerike planter

Denne kaféen fant jeg i Motomachi-handlegaten i Kobe.

 Noen av retroskattene som har blitt sikret på turen

Ingenting å si på formen på pensjonistene her til lands. Klatre opp et fjell på rundt 700 meter gjør de med stor frimodighet, haugevis av trappetrinn til tross

Havna i Kobe

I Japan går jeg stort sett alltid opp i vekt. Med stort inntak av mat som dette er det kanskje ikke så rart, men jeg klager ikke.

Tokyo Trip '13: Reisebrev #2

Så var det altså gått ei uke. Det som skulle bli et knippe reisebrev fra østens perle av en hovedstad ble redusert til nærmest null og niks. Da får jeg heller komme med et beklagende og oppsummerende brev nå.

Kort fortalt: Turen var en stor suksess. Som forventet er man temmelig sliten i etterkant når man foretar en så lang reise bare over tre-fire dager (tirsdag-fredag). Jeg tør likevel påstå at det var verdt det, ettersom turen var ekstremt innholdsmettet og givende. Og to døgn i Tokyo er tross alt langt bedre enn ingenting. Det er kanskje unødvendig å si det, men jeg stortrives hver gang jeg er i Japan. Ikke minst er det moro å både få snakke og høre japansk bli snakket igjen.

Det er stas å være på reise når alle utgifter er dekket av studioet jeg besøkte (hvem jeg besøkte og hva jeg så på kan jeg fremdeles ikke si noe om, men dere vil selvsagt få lenker til de aktuelle Gamereactor-sakene når den tid kommer). Reise, opphold og måltid var alt dekket, og de to siste bitene var langt mer luksuriøse enn hva standard vanligvis ligger på når jeg er ute og reiser i Japan. Bare for å ta et eksempel: Når jeg er i Japan, pleier et standard måltid på et eller annet spisested å ligge på maksimalt 1.000 yen, mens på denne turen begynte måltidsprisene på 5.000 yen. Sjelden har jeg spist så velsmakende kjøtt som på denne turen.

Turen er også første gang i mitt liv hvor jeg har blitt møtt på flyplassen av en sjåfør (med hvite hansker selvfølgelig, vi er jo tross alt i Japan) stående med navnet mitt skrevet på en hvit pappplate. Ikke at jeg hadde hatt stort behov for den slags i Japan - jeg skulle nok alltids ha klart å finne frem på egenhånd. Men det var stas likevel.

Hotellet var heller ikke så verst, og ifølge en italiensk spilljournalist som også var med på opplegget ligger prisene på hotellet på rundt €200 per natt. The Prince Park Tower Tokyo ligger rett ved siden av Tokyo Tower, noe som gir deg en fantastisk utsikt både på dag- og kveldstid fra 21.etasje. En ekstra festlig opplevelse var at heisene var graderte: Enkelte heiser gikk bare til 1-18.etasje og deretter rett til restauranten i 33.etasje, og dersom man skulle til 19-32.etasje måtte man scanne nøkkelkortet sitt for å komme gjennom ei sikkerhetsklarert glassdør. Vi snakker rene Metal Gear Solid-vibber, med andre ord.

Hva kan jeg ellers fortelle om, bortsett fra lekker mat og pent hotell? En kjapp tur til Akihabara rakk vi heldigvis, hvor jeg fikk svidd av et par hundrelapper eller så. Det faktum at jeg reiste til Japan med praktisk talt tom koffert ble virkelig utnyttet for fullt, og kofferen ble stappet så full av figurer, spill og matvarer at jeg faktisk måtte legge et par matvarer igjen på hotellet. Vi fikk også tatt oss en tur til keiserpalasshagen, fiskemarkedet i Tokyo (verdens største, men det var dessverre stengetid da vi kom ned dit) og Tokyo Skytree. Skytree er et nytt utkikks- og TV-tårn som rager hele 634 meter høyt, og som er verdens nest høyeste bygning. Turen opp krever både tid og penger, så det sløyfet vi, men vi fikk traske rundt på kjøpesenteret ved "roten" av Skytree. I østenden her fant jeg en Studio Ghibli-butikk. Needless to say gikk det en del penger her også.

Det kjekkeste med turen var likevel å treffe mennesker. Ikke bare menneskene på studioet jeg besøkte, men også andre spilljournalister fra Europa. Så å si hele vest-Europa var representerte dersom man teller med de europeiske talsmennene for studioet, og praten satt løst så å si hele tiden. Det var virkelig en minneverdig opplevelse, og forhåpentligvis får jeg anledning til å møte disse herremennene igjen en gang.

Kort oppsummert siterer vi en viss mann fra Kasakhstan: Great success!

 Litt av utsikten fra hotellrommet.

 Mitt første måltid i Japan: Yakinikudon.

 Akihabara

 Serien er fra midten av 90-tallet, men jammen meg holder Neon Genesis Evangelion på populariteten.

 Kaminarimon (tordenporten) i Asakusa. Vi overnattet ikke så langt unna herfra under gutteturen i 2009.

 Tokyo by night, utsikt fra hotellet.

 Tokyo by day. Utsikt fra hotellets restaurant i 33.etasje.

Noen av suvenirene fra turen.