mandag, oktober 29, 2012

Om Nintendo og asymmetrisk gameplay

I helga fikk jeg meg en herlig (og, tør jeg påstå, velfortjent) fridag. Slik vi gamere gjerne liker å gjøre på fridager, ble dagen først og fremst viet til spilling. Det var derimot verken PC, PS3 eller 3DS som stod på tapeten denne lørdagen.

Nei, i helga var tiden inne for å dra frem et gammelt Gamecube-spill. Nærmere bestemt The Legend of Zelda: Four Swords Adventures fra 2004.

For å oppsummere spillet ganske kort: Man spiller i spillet hele fire eksemplar av Link, og må bruke disse fire Link for å løse oppgaver for å komme seg videre i spillet. Mange klassiske Zelda-element er på plass, samtidig som at spillet er mer plattform-orientert enn andre Zelda-spill.

Det som gjorde FSA så morsomt da det kom ut (og fremdeles, for den saks skyld), var at man kunne spille opptil fire stykk sammen. Det spesielle er at i FSA må man bruke en Gameboy Advance med tilhørende kabel for å spille flerspiller. Da kontrollerte man hver sin Link, og hjalp medspillerne samtidig som man kranglet og saboterte for dem for å få mest mulig Force Gems (poeng) i løpet av et brett. Det fascinerende her var at dersom en av de fire spillerne f.eks. gikk inn i et hus eller ei hule, ville handlingen til den individuelle spiller bli vist på Gameboy-skjermen hans, mens hovedhandlingen fremdeles utspilte seg på TV-skjermen. Dermed kunne man gå inn i hvert sitt hus og foreta en handling der, uten at det forstyrret gameplayet til medhjelperen/motstanderen.

Det morsomme å tenke på, er at dette spillet kom ut i 2004. I dag, i 2012, venter vi på en Nintendo-konsoll hvor nettopp denne formen for gameplay vil stå sentralt. Ett av Wii Us mest spennende kort er nettopp assymetrisk gameplay. Prinsippet er at skjermen som er plassert i midten av Wii U-kontrollen skal kunne gi spilleren ekstra informasjon som ikke dukker opp på TV-skjermen, eller at man i flerspillermodus kan gjøre ting på skjermen som andre spillere ikke ser eller skal vite noe om. Jeg kunne ikke la være å tenke i helga at Nintendo ser ut til å ha hatt dette konseptet i kortene temmelig lenge (minst åtte år, for å være mer presis)...

Det er synd at det har tatt Nintendo så lang tid å føre videre ideene fra FSA. Oppkoblingssystemet mellom GBA og Gamecube ble brukt altfor lite i sin tid (skjønt jeg husker et par andre spill hvor dette ble brukt), og at ikke Wii og DS fikk et tilsvarende system via wifi er bare merkelig. Men, som det heter: Bedre sent enn aldri.

lørdag, oktober 27, 2012

Om lørdagsgodt, uke 43

Det er ikke store sakene jeg kan presentere i dag i avdelingen lørdagsgodt, rett og slett fordi det har vært en heller stille og rolig Youtube-uke. Men noe må vi da kunne servere. Så værsågod!





torsdag, oktober 25, 2012

Om religion og spill

Som nyutdannet teolog kommer det ikke som en overraskelse for folk at jeg er over middels interessert i religion, teologi og religiøse spørsmål.

Dette er jeg ikke alene om. Religiøse spørsmål opptar de fleste mennesker i verden, ikke minst fordi verden fremdeles består av flere religiøse mennesker enn ikke-religiøse. Men selv i Norge, en av verdens mest sekulære stater, er religion stadig noe som preger samfunnsdebatten, enten det er karikaturtegninger, religiøst hat, rett bekledning eller religiøse mørkemenn i det offentlige rom.

Som et resultat av dette er religion et tema jeg kan støte på, sette meg inn i og la meg engasjere av i de fleste medier. Det finnes ikke akkurat et lite utvalg av bøker om religion og teologi, og heller ikke musikk-, TV- eller filmbransjen er fremmede for å ta opp religiøse spørsmål (hvor dypt og saklig det gjøres, er derimot en helt annen sak).

Spillmediet mangler derimot dette aspektet.

Sånn på det jevne føler jeg det er lite stimulans å hente i spillmediet dersom temaet jeg er på jakt etter er metafysiske spørsmål, ontologi, kosmologi og andre fremmedord som ender på -logi. Skildringene man får servert, er som regel både ensrettede, forutsigbare og ukompliserte. For mange, inkludert meg selv, blir dette et for enkelt verdensbilde.

Om jeg skal analysere det hele ganske kort, kan fremstillingen av religion i spillmediet grovt sett oppsummeres i tre underkategorier:
  • Religion som det mytiske: Dette er spill som skildrer gamle religioner og myter, hovedsaklig fra religioner som ikke lenger utøves. Stiliseringen er ofte fokusert på det mytiske med fortellingene, og setter det hele inn i en ramme som kan minne om de gamle mytiske heltefortellingene. Eksempler: Okami; El Shaddai: Ascension of the Metatron; God of War; Viking: Battle for Asgard; Asura's Wrath.
  • Religion som politisk virkemiddel: Her blir religion først og fremst skildret som noe som kan benyttes inn imot det politiske maktapparatet. Det kan kontrollere massene (nærliggende marxistisk tanke om religion) eller styrke ditt forhold til politisk allierte. Eksempel: Civilization IV.
  • Religion som det negative: Her bruker jeg negativ i en ganske vid forstand, men hovedtrekket her er at religion og religionsutøvelse blir skildret i lite gunstige ordelag. Det kan være fordi religionen er undertrykkende eller falsk, men også fordi religion er noe som først og fremst er rettet mot ignorante og overtroiske folk og ikke noe et moderne eller opplyst mennesker vil tro på. Eksempler: Final Fantasy X; Final Fantasy XIII; Assassin's Creed; Mass Effect.
Joda, fantasy-sjangeren har som regel en eller annen form for mytologi inkorporert som en sentral del av historien og settingen. Det meste av mytologi her er derimot bare med på å lage et mer fullkomment bakteppe for spillet som helhet. De store temaene uteblir som regel.

Kanskje er det ikke så rart at det er slik, egentlig. Religion er for mange et hårsårt tema, og det finnes nok av mennesker der ute som går av skaftet fordi de mener at de og deres religion har blitt krenket. Som regel handler det enten om gærninger, ekstreme grupperinger eller dypereliggende sosiokulturelle årsaker, men det er samtidig forståelig om dette skremmer spillbransjen (forståelig er derimot ikke det samme som forsvarlig; ingen skal måtte trues til taushet).


Misforstå meg derimot ikke: Det jeg er på jakt etter, er ikke først og fremst positiv, naiv og/eller ensrettet skildring av religiøse spørsmål. Da kjører man i grøfta på den andre siden av veien. Det jeg vil ha, er spill som tør å ta opp de tøffe spørsmålene, vise de kompliserte nyansene og vise at det finnes ikke noen enkle svar i den ene eller andre retning. Man kan se dette jevnt og ofte i film- og TV-bransjen (Joss Whedon viser til tross for sitt ateistiske ståsted ofte en oppriktig interesse for religiøse spørsmål i sine produksjoner), og skillet mellom spill og film har som kjent blitt mindre med årene.

Spillmediet har muligheten til å stille de store og kompliserte spørsmål innenfor mange tema. Kanskje er det også på tide at religion tas inn i større grad?

tirsdag, oktober 23, 2012

Men in Black 3

For et par uker siden fikk jeg Men in Black 3 på blu-ray i hendene av Gamereactor. Fagpanelet (det vil si meg selv, Einar og Martin) satte av en mandagskveld og så herligheten.

Dommen, det vil si min dom etter å ha samtalt med resten av fagpanelet, kan du lese her.

Score: 5/10

mandag, oktober 22, 2012

LittleBigPlanet PS Vita

 Jeg har i det siste putlet litt med LittleBigPlanet til Playstation Vita, ettersom Gamereactor-redaksjonen var så greie å gi meg en kode til spillet i 25-årsgave. Serien har siden debuten i 2008 vært en sentral serie for Sony og Playstation, så et inntog til Sonys håndholdte var ikke akkurat uventet. Snarere bør vi vel heller si at det var sårt påtrengt...

Samtidig må jeg innrømme at jeg har et todelt forhold til LittleBigPlanet. På den ene siden ser jeg unektelig at spillserien er stappfull med sjarm, potensiale og ikke minst moro. Enten man er liten eller stor er LBP-serien en rekke med spill som har muligheten til å underholde. Men på den andre siden kjenner jeg meg ikke lokket til å prøve ut serien noe særlig. Det er rett og slett ikke myntet på meg.

Dette har ikke noe med spillmekanikken eller designet å gjøre. Som sagt, spillene oser av sjarm, og seriens maskot Sackboy er definitivt ikonisk. Dessuten er jeg en stor fan av gode plattformspill, og LBP-spillene er nok blant de beste i sin klasse. Dette er også tilfelle med LBP PS Vita, hvor jeg får sterke assosiasjoner til en rekke tegninger jeg tegnet da jeg var liten med egen-designede plattformspill-baner. Det er en rekke kreative løsninger og anordninger, og noen av fellene underveis er så sinnsrike at jeg må bare trekke på smilebåndet.


Samtidig har LBP et utrolig stort potensial som forblir uforløst hos meg. Jeg er nemlig slettes ikke kreativ nok til å sette meg ned for å skape egne baner eller lignende (om jeg i det hele tatt har en kreativ side, er den trygt forankret i andre områder). Skapertrangen i meg er rett og slett så liten at hovedaspektet med LBP-spillene rett og slett ikke får stråle. Dette er akkarat samme grunn til at jeg ikke har kastet meg over Minecraft-bølgen: Jeg kan riktignok slå meg løs med visse ting som Lego eller Sim City, men bortsett fra det er skaperkraften i meg latterlig lav.

Det er litt ironisk, egentlig, ettersom tanken om sub-creation står så sentralt hos Tolkien, mannen som var mitt hovedanliggende første halvdel av 2012. Tanken om at mennesket ærer Skaperen ved selv å skape, og behandler råmaterialet for sin skapertrang med størst mulig respekt. LBP og Minecraft er spill hvor nettopp denne skapertrangen står som en grunnpillar, og deres popularitet tyder på at et sentralt ledd i mennesket er nettopp skapertrangen.


Det blir derfor ingen anmeldelse fra min side av LittleBigPlanet PS Vita. Jeg er rett og slett ikke rette mannen for jobben. Men dersom du er redd for en nedskalert PS3-opplevelse til Vita, kan jeg trøste deg med at spillet sitter som skreddersydd til Vita. Det er med andre ord en fullverdig LBP-følelse som venter deg, dersom du kjenner skapertrangen krible i fingrene.

lørdag, oktober 20, 2012

Om lørdagsgodt, uke 42

Denne uka har vi flere gode nyheter å by på i lørdagsgodt, av både veteraner og nye fjes.

Epic Rap Battles of History kommer med en ny video hver andre mandag, og denne uka var det på tide med en ny en. Valget av deltakere var opplagt: Mitt Romney VS Barack Obama.





Nigahiga, mannen bak forrige ukes video om First World Problems, har laget en parodi på Justin Biebers As Long As You Love Me. Temaet for sangen? En av de verste opplevelser man kan oppleve...




De to siste månedene har jeg vært i en aldri så liten James Bond-modus, hvor jeg har sett en del av de gamle Bond-filmene for å lade opp til den kommende filmen Skyfall. For et par uker fikk vi lansert temalåten til den kommende filmen Skyfall. Den er definitivt verdt en lytt.


fredag, oktober 19, 2012

Om en Japan-blogg

Om litt mindre enn to ukers tid skjer det store ting i Hauge-familien. Min bror Torgeir og hans kone Johanne reiser til Japan, hvor de skal være misjonærer for NLM i to år. De blir altså de første av oss fire Hauge-søsken med yrkestittelen "misjonær" (skjønt, det er viktig å påpeke at alle kristne er misjonærer, enten de har det som yrkestittel eller ikke).

Torgeir er en mediamann, og har ikke tenkt å la disse to årene gå udokumentert hen. Derfor har de to opprettet bloggen Japanliv, en blogg hvor man vil få innslag fra Japan. Her vil man finne både tekst og video om Japan, mat, misjon, media og helt sikkert også helt andre ting.

Bloggen kan dere ta en kikk på her. Så ikke nøl!

onsdag, oktober 17, 2012

Resident Evil: Revelations

2012 har på mange måter vært året hvor Capcom har satset tungt på Resident Evil-merkenavnet. Det er ikke uvanlig at man får to spill i samme serie i løpet av et år, men hele tre spill i en og samme serie er det få som presterer. Nå er det jo som kjent så som så med kvaliteten på spill når de gis ut så tett innpå hverandre, og Resident Evil sliter jo allerede nok med renomméet som det er. Enten er det ikke skummelt nok, eller så er det for lineært, for gammeldags, for nymotens, for lite action, for mye action...få serier splitter fansen like mye.

Da Capcom lanserte Resident Evil 6 tidligere i måneden, forsøkte de å gjøre så mange som mulig tilfreds ved å lage forskjellige historiedeler med forskjellig fokus og spillestil. Spillet ble så promotert som seriens store frelser. Og selv om undertegnede ble positivt overrasket over spillet, er det likevel et annet 2012-innskudd i serien som kom langt bedre ut av det hele. Og det til Nintendos lite favoriserte håndholdte, av alle ting.


Ei natt på bøljan blå
Det er vanskelig å definere Resident Evil: Revelations. Handlingen finner sted mellom Resident Evil 4 og 5, men samtidig er ikke historien essensiell for å forstå handlingen i noen av de andre spillene. I 2004, ett år før hovedhandlingen Revelations finner sted, utfører terrororganisasjonen Il Veltro en biologisk terrorangrep mot den flytende byen Terragrigia. Byen senkes i havet for å bekjempe virusutbruddet, og anti-bioterror-organisasjonene BSAA og FBC havner i byråkratisk strid med hverandre for å finne ut hvor veien videre går. Så, i 2005, skyller noen mystiske kadavre i land langt Middelhavskysten. BSAAs direktør Clive O'Brian sender to av sine dyktigste agenter, Parker Luciani og Jill Valentine, for å utforske havområdene. Her finner de to agentene et tilsynelatende øde og forlatt luksus-cruiseskip, Queen Zenobia.

Om du trodde at Queen Zenobia slettes ikke er forlatt, da tror du helt riktig. Luksusskipet er dekorert til å ligne en gammel herskapsbolig med attåtfølgende luksusfasiliterer som casino og ballsal. På et slikt stemningsfullt sted er det et selvfølge at det kryr av monstre av ymse størrelser og varianter. Vi snakker riktignok ikke om zombier i klassisk Resident Evil-forstand, men mer slimete monstre som stort sett ser ut som de er bygget av det samme gråe materialet hele hurven. Heldigvis glemmer man fort dette, for skipet er akkurat så trangt, stemningsfullt og grøssende som et spill av denne typen burde være. Assosiasjonene til herskapshuset i det første RE-spillet ligger ikke langt unna. Når monstrene i tillegg har en evne til å snike seg opp på deg med jevne mellomrom og alltid skape en aura av usikkerhet, er grøssen sjelden langt unna.


«Please keep quiet...»
RE-spillene har alltid vært kjent for tynn historie og enda tynnere dialog, men denne gangen snakker vi om anorektiske proporsjoner. Karakterutvikling har virkelig ikke stått på toppen av Capcoms prioriteringsliste med denne utgivelsen, enten det er snakk om gamle kjenninger eller nye personer. De gamle kjenningene klarer å komme gjennom det hele med hodet såvidt over vannet, mens de nye figurene enten føles totalt forglemmelige, platte eller parodiske. Dialogene og replikkene i tidligere titler har vært av det latterlige slaget, men når den konstant mannekåte skjønnheten Jessica roper «Hold on Chris! My sweet ass is on the way!» blir det bare flaut. Det platte og totalt uengasjerte stemmeskuespillet gjør ikke saken bedre, og muligheten til å velge japansk stemmeskuespill (yay, en kjærkommen nyhet) bøter bare delvis på skaden, ettersom japanerne ikke viser seg fra sin beste side de heller.

Lydeffektene og musikken bærer derimot preg av å være nøye gjennomtenkt. Her bidrar lyden til å øke grøssefaktoren flere hakk, til tross for klisjeer som orgelmusikk og stemmer i det fjerne. Enkelte monstre signaliserer ganske klart og tydelig at de er til stede, og tro meg, det gjør ikke spillet mindre skummelt: Man vil på ingen måte hoppe uti vannet når man hører sonarlydene til muterte rokker i det fjerne, selv om spillet krever at du gjør nettopp dette.


Ingen mindreverdig opplevelse
Ellers er det imponerende å se hva Capcom har klart å tyne ut av konsollen rent grafikkmessig. Til å være et håndholdt spill er grafikk svært lekker å se til, noe som (sammen med alt annet) er med på å styrke følelsen av at dette er et fullverdig RE-spill. 3D-effekten betyr lite fra eller til, men hva betyr vel det? Kamerakontrollen er ellers fastlåst i tredjepersonsperspektiv slik det har vært siden RE4, mens man kan veksle våpenkameraet mellom første- og tredjepersonsperspektiv. Noen vil klage på delvis upresise kontroller hva våpenhåndteringen angår, men selv føler jeg at dette bare er med på å øke følelsen av grøss og panikk i spillet.

Apropos kontroller: Har du en 3DS men ikke tilleggsutstyret Circle Pad Pro, anbefales det varmt i forbindelse med dette spillet. Med Circle Pad blir håndteringen av spillet betraktelig bedre, og er nesten på lik linje med en TV-konsollopplevelse. Man kan selvsagt spille spillet uten, men at spillopplevelsen reduseres betraktelig er det ikke mye tvil om.


Liten konsoll, stor overraskelse
Resident Evil: Revelations presterer en aldri så liten maktdemonstrasjon: Spillet slippes til en undervurdert konsoll litt ut av det blå, og presterer å vise at verken serien eller konsollen er så utdatert og mindreverdig som det mange skulle tro. Tvert imot er det det ingen tvil om at dette er et spill som de med higen etter den gode gamle RE-grøssen bør skaffe seg. For de som bare er på jakt etter et godt tredjepersons skytespill, er det heller ingen grunn til å styre unna.

Score: 8/10

lørdag, oktober 13, 2012

Om lørdagsgodt, uke 41

Denne lørdagen er jeg hjemme på Askøy. Anledningen er barnedåp, og det blir kjekt å vie en helg til familien.

Men lørdagsgodt blir det tid til likevel. Så ja, værsågod!






tirsdag, oktober 09, 2012

Om Final Fantasys historie, del 2

Forrige uke postet vi i Gamereactor første del av den 25-årige historien til Final Fantasy (en artikkel som jeg har oversatt). I dag har vi publisert del 2 av 2. Les og bli klok, og god fornøyelse!

mandag, oktober 08, 2012

Om Wii: En avskjeds-hilsen

Wii, bærebjelken for Nintendos økonomi de siste årene (sammen med den håndholdte maskinen DS), er nå på vei inn i pensjonistenes rekker. Den 30.november gir Wii stafettpinnen over til Nintendos neste hjemmekonsoll, Wii U (som jeg faktisk forhåndsbestilte i dag).

Da Wii ble sluppet på markedet i slutten av 2006, var det med aldri så lite diskusjon fra brukere og anmeldere. Nintendo ønsket å markedsføre konsollen inn imot en brukergruppe som ikke vanligvis spiller så altfor mye, og som fort lar seg skremme av kontrollere med seksten knapper, ørten styrespaker og knotete kontrollsystem. Istedenfor satset Wii på den fjernkontroll-lignende håndkontrollen (populært kalt Wiimote), som skulle utnytte enkle bevegelser med håndleddet for å registrere hva spilleren ville gjøre. Det skulle med andre ord føles enkelt og naturlig. Wii var også en nett og liten konsoll som det var enkelt å ta med seg hit og dit.

Seks år senere kan vi se tilbake på Wii, og noen vil nok sitte med blandede følelser. Mange av storspillene som man etterhvert fikk se til Playstation 3, Xbox 360 og/eller PC, så rett og slett aldri dagens lys på Wii. Til det var maskinvaren for svak, og grafikken langt ifra like skarp. Samtidig vil Wii etter alt å dømme stikke av som denne konsollgenerasjonens vinnere hva salgstall angår (per dags dato har Nintendo solgt 96,56 millioner Wii-konsoller), og når det gjelder visjonen Nintendo hadde med Wii, kan man uten tvil si at de har lykkes. Nintendo var maskinen som fikk både min mor, min fars kollegaer og min nevø til å spille, for ikke å snakke om alle reportasjene man har lest og sett om mennesker på gamlehjem som spiller Wii. At Sony og Microsoft senere fulgte opp med bevegelseskontroller til deres konsoller, vitner om at Nintendo ikke var helt på jordet. I tillegg viste Nintendo med Virtual Console at det finnes et marked for gamle spillklassikere - et marked jeg vil se enda bedre utnyttet i årene som kommer, takk!

For min egen del er Wii en konsoll som har brakt mange morsomme spillopplevelser. Flere av dem har vært unike, og de fleste av dem har vært svært minneverdige. Personlig har jeg hatt langt flere negative spillopplevelser på PS3 og PC enn Wii totalt sett, til tross for at de to førstnevnte ofte har stilt med langt mer promoterte og opphypede spill. Jeg husker fremdeles hvordan vi, en guttegjeng på fem, satt med Wii hele seks timer på lanseringsdagen, mens resten av skolen var travelt opptatt med fotballturnering i gymsalen.

Som en liten mimrepost, vil jeg ta en kikk tilbake og se på mine ti beste Wii-opplevelser:


10. Mario Kart Wii
Jeg har ikke tall på hvor mange timer det har blitt lagt ned i dette spillet. Ikke fordi jeg spilte det så mye alene, men fordi en runde med Mario Kart Wii på rommet mitt i en periode var den mest populære aktiviteten på campus (helt til Modern Warfare ødela alt). Nye våpen, flere spillere på banen og en haug med baner gjorde dette spillet til en sikker vinner. Nevnte jeg forresten at spillet har motorsykler? Og prinsesse Rosalina fra Super Mario Galaxy? En sikker vinner sammen med venner, enten de er førstegangsspillere eller gamle travere.

9. Donkey Kong Country Returns
Per dags dato har Retro Studios til gode å lage et eneste dårlig spill (fact!). Gleden var derfor stor da studioet fikk gi seg i kast med en av Super Nintendos beste serier, nemlig Rares Donkey Kong Country. Donkey Kong Country Returns endte opp som et herlig 2,5D-spill, som ikke minst ble ekstra underholdende dersom man spilte det sammen med noen. Co-oprundene jeg hadde sammen med min nevø i dette spillet viste at Retro Studios forstår hva spill skal være: Underholdning.

8. Xenoblade Chronicles
For mange gikk denne rollespillperlen hus forbi da det ble lansert i fjor sommer, hovedsaklig fordi det ble lansert til Wii. I så fall har man virkelig gått glipp av en perle. Xenoblade Chronicles er et spill man kan legge ned et hundretalls timer i, og fremdeles ikke gå lei. Det som best lar seg beskrive som et offline MMOJRPG er uten tvil et av denne generasjonens bedre rollespill, og en Wii-tittel enhver rollespiller ikke kan være foruten.

7. Metroid Prime 3: Corruption
Det er Metroid, det er laget av Retro Studios, det er avslutningen av Prime-serien, og det er det beste FPS-spillet Wii har å tilby. Hvilke flere argumenter trenger du?

6. The Last Story
Studioet Mistwalker er grunnlagt av ingen ringere enn Hironobu Sakaguchi, skaperen av Final Fantasy-serien. I tillegg har han med seg den tidligere faste Final Fantasy-komponisten Nobuo Uematsu på laget. Deres rollespill til Wii, The Last Story, led under svak grafikk og liten ytelseskraft på konsollen. Til gjengjeld kunne spillet skimte med unikt kampsystem, herlige rollefigurer, utsøkt britisk stemmeskuespill, vakker historie og minneverdige musikalske perler. Sakaguchi og Uematsu viste med The Last Story at de fremdeles har noe å stille med.

5. No More Heroes
Med No More Heroes stiftet jeg mitt bekjentskap med spillskaper Suda 51, Japans mest uoppdragne, sære, vulgære og uformelle spillskaper. Og for noen spill denne mannen lager når han først treffer blink (mannen er i senere tid mest kjent for Shadows of the Damend og Lollipop Chainsaw, som begge er heller middelmådige). Med No More Heroes fikk vi en GTA-inspirert by hvor kampen om å bli den høyest rangerte assassin var målet for spilleren. Lagre spillet gjorde man ved å gå på do, noe som sier litt om hvor lite høytidelig spillet tar seg selv. Rå, underholdende moro som viste at Wii ikke bare var for barna. Og la oss for all del ikke glemme spillets store antihelt: Travis Touch-DOOOOOOOWN!

4. Muramasa: The Demon Blade
Wii var en arena hvor den som gravde, kunne finne mange skjulte og unike titler. Svært mange av dem ble gitt ut via Rising Star Games i Europa, og deres røde stjerne vil alltid stå som et kvalitetsstempel for meg. Det uten tvil beste spillet de lanserte var Muramasa: The Demon Blade. Med lekker grafikk, stemningsfull musikk og et heftig kampsystem fikk vi med dette spillet servert et herlig sidescroller-eventyr plassert i 1500-tallets Japan. Ta med at det japanske stemmeskuespillet var helt fenomenalt (for de av oss som registrerer og bryr seg om sånt), og man snakker Wiis kanskje mest ukjente dog vakreste perle.

3. Super Smash Bros. Brawl
Det finnes få spill jeg har lagt ned flere timer i sammen med venner enn nettopp Super Smash Bros.-serien. Med Brawl tok serien sitt tredje steg, og det var på ingen måter et lite steg for menneskeheten. En haug med spillbare figurer (deriblant de to første ikke-Nintendo-figurene i seriens historie: Sonic og Snake), lekre baner, et hav av musikalske innslag, en historiemodus som faktisk var underholdende (imponerende nok i seg selv for fighting-spill) og haugevis med ting man kunne låse opp underveis. Og la oss ikke glemme at suksessformelen fra de to forrige spillene fremdeles stor sentralt: Gi motstanderen deng, og kast ham utenfor banen.

2. Super Mario Galaxy 1 og 2
Jeg jukser litt med å plassere to spill på andreplassen, men faktum er at jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilket av de to spillene jeg liker best. På den ene siden har du Super Mario Galaxy: Mario-spillet som virkelig fremstår som lekent, elegant og magisk, og som ble rammet inn med herlig grafikk, enkle kontroller og ikke minst orkestermusikk av det aller beste slaget (og la oss ikke glemme den vakre Rosalina). På den andre siden har du Super Mario Galaxy 2: Oppfølgeren som tok ideene de ikke fikk brukt i eneren, kombinert med Yoshi og en hel galakse formet som en av de første verdenene i Super Mario 64. Super Mario Galaxy er ikke bare fantastiske spill: De er essensielle deler av spillhistorien, og obligatoriske spill for enhver som streber etter å kalle seg en gamer.

Og, til slutt, number one:


1. The Legend of Zelda: Skyward Sword
Spillet som for meg vil stå som det største og mest minneverdige eventyret av dem alle, er selvfølgelig et Zelda-spill. Og ja, jeg er fullstendig klar over at Skyward Sword antakelig er det mest omstridte av alle Zelda-spillene. Men jeg står likevel fast: Skyward Sword er et spill som virkelig gir meg den gode Zelda-følelsen, og med sin maleriske grafikk og morsomme kontrollsystem (jeg har aldri hatt problemer her, så jeg forstod aldri dem som klagde på det) er bare noe av det som rammer inn en spennende historie og et underholdende eventyr til ukjente landområder under skyhavet.

Spill som nesten kom med: Mega Man 9; Epic Mickey; No More Heroes 2: Desperate Struggle; Wii Sports Resort; Sin and Punishment: Star Successor; Fire Emblem: Radiant Dawn og Pandora's Tower. Spill som kunne vært med, men som ble lansert til andre konsoller først/samtidig: The Legend of Zelda: Twilight Princess; Okami; Resident Evil 4 og GoldenEye 007.

lørdag, oktober 06, 2012

Om lørdagsgodt, uke 40

Denne lørdagen vier vi til stort sett gode, gamle og kjente artister, som faste lørdagsgodt-spisere antakeligvis begynner å bli kjent med etterhvert.

Ylvis-brødrene har nok en gang vært på ferde, og som vanlig overgår de seg selv med en tungrock-hyllest av FN-diplomaten (eller var det superhelten) Jan Egeland. At stadion-opptaket man ser på videoen faktisk er ekte gjør ikke videoen mindre fantastisk.





Et annet radarpar som omsider er tilbake, er gutta i Epic Rap Battle of History. Frem mot jul vil de publisere en ny video annenhver mandag. Denne mandag var det tid for en duell mellom to av det 20.århundres største vokalister: Frank Sinatra VS Freddie Mercury.





Det siste radarparet som har lansert en ny video denne uka, er gutta i ThePianoGuys. Som vanlig er det vakker musikk og nydelige panorama-bilder av imponerende natur som går hånd i hånd. Videoen promoterer også deres nye CD-lansering, så gå på Amazon etterpå og kjøp.


fredag, oktober 05, 2012

Concerning lairdhood

Den engelske overskriften på dette blogginnlegget burde varsle den vante leser av World of Ingar om at  noe uvanlig er i ferd med å bli presentert. Vel, du er i så fall inne på noe der.

Forrige uke presenterte jeg bursdagsgaven fra Ann Helen og Per Olav Grødem. Denne uken kom det en annen gave i posten som er verdt å presentere for allmennheten, nemlig gaven fra romkamerat Martin.

I en A4-formet konvolutt lå det et sett med papirer. Disse papirene beviser at jeg er eier av intet mindre enn en square foot av slottshagen til Duncans Castle. Dette lille landstykket gjør meg altså, ifølge papirene som fulgte med (med segl og det hele), fortjent til tittelen laird of Duncans.

Her er det kanskje på sin plass å presisere: En laird er altså ikke det samme som en lord: Der sistnevnte er en adelig person, er førstnevnte ikke det. En laird er betegnelsen på en landeier, men som ikke er adelig.

Uansett: Jeg kan altså påsmykke meg tittelen laird Ingar of Duncans. Og om skotsken til den gjengse leser ikke er helt stø, kan jeg alltids godta å bli omtalt som milord en gang iblant...

Med segl og det hele må det da være så offisielt som det går an å bli... 




Krysset på dette kartet viser den delen av slottseiendommen som tilfaller meg. 





torsdag, oktober 04, 2012

Om Final Fantasys historie, del 1

Final Fantasy-serien fyller 25 år i desember i år. I den forbindelse kan man i det nyeste nummeret av Gamereactor (nr. 101, for å være nøyaktig) lese den lengste enkeltartikkelen vi noensinne har publisert, hvor man systematisk går igjennom Final Fantasy og Square Enix' historie.

Jeg kan dessverre ikke skryte på meg å ha skrevet artikkelen (den æren skal vår svenske venn Jonas ha). Men jeg kan i det minste skryte på meg å ha oversatt herligheten til norsk.

Så, har du tid og interesse, kan du lese første del av historien om Final Fantasy her. God fornøyelse!

tirsdag, oktober 02, 2012

Resident Evil 6

Det var med et noe blandet hjerte jeg takket ja til å anmelde Resident Evil 6 for Gamereactor (men når de kunne lokke med et eksemplar av Tekken Tag Tournament 2 var det vanskelig å takke nei). For all del, Resident Evil har hatt flere gode titler opp gjennom årene (Resident Evil 4 til Wii står som et spillmatisk høydepunkt for meg). Samtidig har serien gått svært langt bort fra originalformelen de siste årene, og med spill som Resident Evil: Operation Raccoon City tidligere i år var forhåpningene mine temmelig bob-bob.

Men en ting skal være sikkert: Man skal aldri undervurdere japanernes evne til å overraske.

En kjapp kikk på Gamereactors andre filialer (vi opererer i hele åtte land, må vite) ser at resultatet varierer fra 7/10 til 9/10. Vår dom leser du her.

Score: 8/10