lørdag, november 29, 2014

Lørdagsgodt, uke 48

Denne helgen markerer siste helg i november, starten på et nytt kirkeår, første søndag i advent og siste helg før eksamensukene bryter løs på Fjellhaug (og dermed øker aktivitetsnivået på jobb betraktelig). Men lørdag betyr fortsatt lørdagsgodt.

Vi tar en kikk på de to siste ukenes Epic Rap Battles of History (Zeus VS Thor er en av de bedre de laget på ganske lang tid), litt fiolionmusikk med Taylor Davis og stikker nok en gang innom Dr. 1 Up. Enjoy! Dessuten får vi svaret på et stort nerdespørsmål: Hvem ville vunnet en kamp mellom Batman og Darth Vader?











fredag, november 28, 2014

Tengami


Wii U har, til tross for kritiske og negative røsters rop om det motsatte, et ganske underholdende spillbibliotek etterhvert. Iblant disse finner vi også en del indie-titler.

Tengami, på sin side, er ikke et av disse kvalitetsspillene. Les mer om begrunnelse her.

Score: 4/10

PS: Finnes også til iOS.

tirsdag, november 25, 2014

Middle-earth: Shadow of Mordor

Med høyst få unntak, slik som den så smått legendariske Arkham-serien med Batman i hovedrollen, er lisensbaserte spill sjelden en underholdende opplevelse. Dersom det lanseres et spill basert på en filmlisens eller lignende, må du altfor ofte regne med å spille deg gjennom en skuffende spillopplevelse hvor man først og fremst har konsentrert seg om å koke sammen en digital opplevelse som kan selge på merkenavnets suksess.

Når det i vår ble annonsert et spill satt til Tolkiens verden, blinker varsellampene dobbelt så mye. Ikke snakker man bare om et spill basert på noen av de største filmene i filmhistorien, men det skal også passe noenlunde overens med noen av de mest betydningsfulle bøkene i det 20. århundre. Dette skremte tydeligvis ikke Monolith Productions, selskapet tidligere mest kjent for F.E.A.R.- og Condemned-spillene, og melder sin ankomst midt i spillårets travleste sesong med en av høstens store overraskelser.

Avsløringer om spillets innhold vil bli avslørt. Du er herved advart.


Et hevntokt med narrative sprekker
Det er fred og liten fare på ferde for vokterne fra Gondor som er plassert på Svarteporten, det store forsvarsverket som forsvarer en av de få strategiske inn- og utgangspunktene til og fra Mordor. Dette skal det imidlertid fort bli slutt på. Mørkets fyrste Sauron har blitt fordrevet fra sitt midlertidige arnested i Dol Guldur, og har nå åpent meldt fra om sin tilbakekomst til Mordor. En ulykksalig natt velter Saurons styrker over Svarteporten, og Gondor-vokternes leder Talion kan ikke annet enn å se hjelpeløst på mens garnisonen og familien hans blir drept av Saurons tre mørke numenoreanske kapteiner – Saurons tårn, Saurons hammer og Saurons svarte hånd. Til sist møter også Talion sverdet, men av mystiske årsaker dør ikke Talion. I stedet blir Talion hjemsøkt og fulgt av et gjenferd som ikke kan gjenkalle hvem han er. Ved hjelp av gamle gjenstander gjemt rundt i Mordor blir det etter hvert klart at gjenferdet er ingen ringere enn Celebrimbor, alven som smidde maktens ringer og lærte Sauron de nødvendige kunstene for å kunne smi Herskerringen. Sammen søker Talion og Celebrimbor hevn, og jakten bringer dem til et Mordor infisert av ondskapens styrker.

Ferden gjennom Mordor tar Talion og Celebrimbor med fra Svarteporten og Udûn-dalen nord i Mordor til Nurn og Núrnensjøen i sør. Dette er imidlertid på et tidlig tidspunkt etter Saurons tilbakekomst, og som en konsekvens av dette er Mordor fortsatt ikke fullstendig goldt og øde som følger av støv og aske fra Dommedagsfjellet. Landet har også noen innbyggere igjen i Nurn, etterkommere av haradrim som innbitt står imot Saurons styrker. Men også gamle kjenninger dukker opp i denne fortellingen, blant annet en viss snikende skapning med en forkjærlighet for en kostelig gjenstand.

Historiefortellingen i spillet er et tveegget sverd. Det gjøres et godt forsøk på å skape en sammenhengende og konsis fortelling som både føles ny og kjent i et allerede veletablert univers. Samtidig er det ikke til å underslå at fortellingen først og fremst tar utgangspunktet i Midgard slik vi kjenner det fra filmene, ikke fra bøkene. Dette understrekes av hendelsens kronologi, som jeg ikke er sikker på stemmer like godt overens med bøkene som med filmene. Men selv de som fortrinnsvis forholder seg til filmenes Midgard vil stusse på flere elementer ved historien. Det føles merkelig at man i Mordor har en tydeligvis allmenn kjennskap til krutt, til tross for at dette er et overraskelsesmoment under slaget om Helmsdjupet. Gollums tilstedeværelse i historien føles også noe anstrengt, og gir mer følelse av å være en form for fanservice snarere enn en nødvendighet. Utgangspunktet for historien er god, men gjennomføringen kunne likevel vært bedre.



Godt for øyne og ører
Talions reise gjennom Mordor foregår som tidligere nevnt på et tidspunkt før Mordor ble kledd i aske. Dette bringer oss fra det frodige og svært grønne landskapet i sør til det litt mer grissgrente og golde nord. Fellesnevneren for dem begge er at det hele tar seg særdeles godt ut. PC-spillere kommer selvfølgelig best ut at det grafisk sett, men også spillere med en PS4 eller XBO vil komme langt i å nyte det vakre landskapet og den grafiske presisjonen spillet har å by på. Det finnes også en versjon til PS3 og X360, men denne lider i følge ryktene av mange problemer, noe utviklerne selv også innrømmet i forkant ville skje. For all del, selv PC-versjonen har fortsatt et lite stykke igjen å gå før spillerne blir bergtatt av grafikken, men vi klager ikke.

Det er heller ikke grunn til å klage over arbeidet med lyden i spillet, som overbeviser på de fleste områder. Stemmeskuespillet er jevnt over svært godt, og selv om orkene i all hovedsak kommer med en del av det samme gnålet er det lagt ned mye arbeid i skuespillet. Det hele blir imidlertid trumfet av lydsporet, som virkelig makter å sette rett stemning til enhver tid. Det kanskje mest imponerende er hvordan mye av koringen i bakgrunnen er fremført på svartemålet, og da sentrerer seg mye rundt inskripsjonen man finner på Herskerringen (ash nazg durbatulûk og så videre...). Svartemålet er konstruert for å låte harskt og røft, men jammen har Garry Schyman og Nathan Grigg klart å få det til å høres perfekt ut for mannskor. Kudos.


Kreativt hierarki
Når man spiller, kan man fort få inntrykk av at Talion har lært et triks eller to fra Batmans eskapader i Arkham-spillene eller en av snikmorderne i Assassin's Creed-serien. I bevegelsesmønster oppfører Talion seg mistenkelig likt som en av ovenfornevnte snikmordere, mens kampsystemet flyter på et vis som minner mistenkelig om neveslagsmålene til Batman. Det hele fungerer godt, så det er aldri grunn til å klage, men akkurat på denne fronten savner jeg hakket mer originalitet og mindre blåkopiering. Den hemningsløse hermingen kan imidlertid komme av at Monolith heller har konsentrert seg om ett enkeltområde som fremstår som både nytt og forfriskende, samtidig som det står sentralt for spillet som helhet: Nemesis-systemet.

Orkene i Mordor har en (lei) tendens til stadig å kjempe seg imellom, og dette har skapt grobunn for et hierarkisk system der den sterkestes rett råder. Her kan du trenge inn i systemet og skape uorden i rekkene, både for å få mer informasjon om orkene som står Saurons mørke tjenere nærmest, men også for å skape fraksjoner i rekkene som tjener deg så lenge det er til deres egen fordel. For å klare dette må man samle inn informasjon ved hjelp av avhør, og informasjonen avdekker ikke bare hvem orkene øverst i hierarkiet er, men også hvilke styrker og svakheter de måtte ha. En ork kan for eksempel være immun mot snikangrep men være panisk redd for dyr, mens en annen ork i systemet kan ha det motsatt. Å kjenne orkenes styrker og svakheter er avgjørende: Leser man situasjonen feil kan man fort ende opp med å dø i angrepet, og som et resultat blir orken som beseiret deg sterkere. Slik oppstår det man for alvor kan kalle en nemesis, hvor en ork som har beseiret deg en eller flere ganger blir merket som en svoren fiende av deg. Resultatet er kort og godt et system som både føles forfriskende, nytt og engasjerende.


En overraskelse i høstmørket
Ikke alt i Middle-earth: Shadow of Mordor sitter som det skal, og noen narrative brister her og der vil nok få flere til å klø seg litt irriterte i hodet, enten de sverger mest til filmene, bøkene eller en salig blanding av begge deler. Andre igjen vil nok riste på hodet over mye spillet ser ut å hente fra Assassin's Creed og Arkham-spillene. Likevel blir det ikke feil å si at Monolith har maktet å servere en av høstens store overraskelser, som definitivt er verdt en kikk og som fort kan bli en favoritt hos mang en spiller i høstmørket.


Score: 7/10

lørdag, november 22, 2014

Lørdagsgodt, uke 47

Lørdag. YouTube. Dere kjenner rutinen. Heldigvis har det skjedd en hel del på nettet denne uka, blant annet en Lindsey Stirling-video filmet i Norge (jeg minner i den anledningen på intervjuet med henne jeg gjennomførte i oktober).









onsdag, november 19, 2014

Om Star Wars-ringer

Det sies at ett bilde sier mer enn tusen ord. I så fall følger herved 1001 ord om to Star Wars-ringer som ble satt på to hender på søndag:

Ja!


lørdag, november 15, 2014

Lørdagsgodt, uke 46

Det ble hoppet fullstendig bukk over lørdagsgodt forrige uke, uten at jeg kan stille med noen god forklaring på hvorfor (jo, forresten: SpillExpo og hodepine i en ulykksalig kombinasjon). Det betyr desto bedre stoff denne gangen ... får vi håpe.

Video Game High School går sin vante gang, og holder seg akkurat interessant nok til å kikke på. Men ukas godbiter er likevel Dr. 1-Up, en liten YouTube-serie om fastlegen til diverse spillfigurer (takk til Einar som tipset meg om serien mens vi var i London). Noen smakebiter av serien følger nedenunder, med mer i vente neste uke.







fredag, november 14, 2014

Om en ny bokoversettelse

Det er nå snart gått godt og vel halvannet år siden jeg begynte som oversetter for Lunde forlag, nærmere bestemt som oversetter av Vingefjærsagaen, en fantasyserie rettet mot alle med sansen for underholdende eventyr (men først og fremst for dem på 10-16 år). Nå, like før julehandelen begynner for alvor, lanseres tredje bok i serien.

Den tredje boka har fått den norske tittelen Monsteret i Søkkene, og fortsetter historien om de tre barna Janner, Tink og Leelis flukt fra Gnag den Navnløse og hans monstre. Den tredje historien tar oss med til nye steder, nye mennesker og nye opplevelser.

Skulle du kjenne noen som kunne ha sansen for bøker av denne typen, har du herved fått et gratis julegavetips. Og skulle du ha interesse for å lese dem selv, minner jeg om at bøkene også er tilgjengelig som e-bøker.

Nå jobbes det for fullt med fjerde og siste bok i sagaen, Vokteren og Vargekongen. Den siste boka er temmelig stor og omfattende, så det vil nok drøye til våren 2015 før den er klar...

onsdag, november 05, 2014

Om London, Final Fantasy-konsert og et VIP-møte


I helgen var tiden endelig kommet. Det var endelig duket for å reise på helgetur til London for å få oppleve noe vi hadde kjøpt billetter til allerede i mai. Det var endelig duket for å reise på en konsert kalt Distant Worlds: Music from Final Fantasy.

For de som ikke er kjent med opplegget, kan det sies at Distant Worlds-konsertene stammer så langt tilbake som 2007, og da i kjølvannet av tidligere, lignende konserter. Konsertserien har oppstått som et samarbeidsprosjekt mellom dirigent Arnie Roth og komponisten bak mesteparten av Final Fantasy-musikken, Nobuo Uematsu. Uematsus enormt varierte repertoar åpner for store konsertopplevelser med enormt variert innhold. At mye av musikken passer perfekt i selskap med klassiske skolerte orkestre, gjør bare at konsertopplevelsene blir enda mektigere.

Distant Worlds har gitt oss tre album: Distant Worlds: Music from Final Fantasy, Distant Worlds II: More Music from Final Fantasy og live-platen (og konsertvideoen) Distant Worlds: Music from Final Fantasy Returning Home. Utvalget har over disse platene strukket seg fra det første spillet helt opp til de nyeste spillene som Lightning Returns: Final Fantasy XIII og Final Fantasy XIV.

Men nok om Distant Worlds på det generelle plan. Hvordan var så konsertopplevelsen?

Først og fremst skal det sies at Royal Albert Hall virkelig er en hall som er klassiske konserter verdig. Stilen og størrelsen er i seg selv imponerende, men at hallen i tillegg kan stille med nord-Europas nest største orgel gjør at man kan få servert musikkstykker som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en.

Deretter vil jeg trekke frem utvalget av stykker som ble fremført. Sjangermessig var de så absolutt varierte, og mange kjente klassikere ble fremført. Ekstra moro var det likevel at det også ble fremført mange nye stykker i Distant Worlds-sammenheng. På toppen av det hele var det et stort utvalg av sanger fra Final Fantasy VI og Final Fantasy IX. Har jeg forøvrig nevnt at disse to er mine favorittspill i serien? Ikke? Vel, nå skulle det være kjent.

Dernest var fremførelsen av Royal Philharmonic Orchestra, koret London Voices, den klassiske gitaristen hvis navn jeg ikke husker og sangerinne Susan Calloway rett og slett storartet. Sistnevnte har blitt brukt flittig i Distant Worlds-materialet, og hennes samarbeid med Uematsu ga henne også jobben som vokalist for hovedtemaet Answers fra Final Fantasy XIV (som ble fremført på konserten). Samklangen mellom alle de involverte var rett og slett harmonisk (i mangel på et bedre ord), og selv om det var et par småting her og der var ikke dette nok til at man reagerte nevneverdig på dette. Hårene sto på armene, flere øyne rundt omkring viste tendenser til fuktighet ettersom vakre toner brakte frem gode/melankolske/minneverdige minner, og engasjementet var rett og slett på topp.

Nå kunne det selvsagt ha stoppet der, men for meg og mine reisefeller var dette heldigvis bare første del av kvelden.

Ettersom vi gikk til det steget og kjøpte VIP-billetter til konserten, fikk vi også en etter-konserten-opplevelse. Her ble det servert både mat og drikke, et program ble utdelt ved inngangsdøra, og deretter var det bare å stille seg i signeringskø for å møte Susan Calloway, Arnie Roth og selveste Nobuo Uematsu. Hender ble trykket, ord og smil ble utvekslet, bilder ble tatt og takknemlighet ble uttrykt. Var det stort? Absolutt. Er det nerdete? Definivit. Bryr jeg meg om at det er nerdete? Overhode ikke. Kommer dette til å bli husket lenge? Selvfølgelig.

Med det sagt skulle jeg ønske at antallet VIP-deltakere var færre og at hver av oss som var til stede kunne få litt mer tid med storhetene. Når alt kommer til alt hadde vi tross alt lagt ned en del penger i konsertopplevelsen, og å få utveksle mer enn bare et par setninger med mitt livs kanskje største levende musikalske forbilde ville ikke vært å forakte. På den andre siden har jeg faktisk fått møtt Uematsu, tatt ham i hånden og fått fortalt ham på japansk hvor mye han og det musikalske arbeidet hans har fått bety for meg. Bare det er langt mer enn mange kan drømme om, og betraktelig mer enn hva jeg hadde opplevd før helgen.


Til slutt: Jeg har snekret sammen en YouTube-spilleliste over sangene som ble fremført på konserten (her). Sangene som ble fremført (og hvilke spill de stammer fra) var som følger:


  • Hymn of the Fayth (Final Fantasy X - fire versjoner av sangen ble fremført, og jeg tror det var snakk om Yojimbo, Shiva, Ronso Tribe og Spira, skjønt hukommelsen kan svikte noe her)
  • One-Winged Angel (Final Fantasy VII)
  • Light Eternal (Lightning Returns: Final Fantasy XIII)
  • Dear Friends (Final Fantasy V)
  • Vamo' alla Flamenco (Final Fantasy IX)
  • Main Theme (Final Fantasy VII)
  • To Zanarkand (Final Fantasy X)
  • Answers (Final Fantasy XIV)
  • Batte Music Medley: Battle on the Big Bridge (Final Fantasy V), Fight with Seymour (Final Fnatasy X), Those Who Fight (Final Fantasy VII) & Victory Theme (allofzhagames!)
  • Intermission
  • The Man with the Machine Gun (Final Fantasy VIII)
  • Rose of May (Final Fantasy IX)
  • Ronfaure (Final Fantasy XI)
  • Character Medley from Final Fantasy VI (Terra, Kefka, Celes and Locke's Themes)
  • Dark World (Final Fantasy VI, fremført med Uematsu på keyboard og Roth på fiolin)
  • Balance is Restored (Final Fantasy VI)
  • Dancing Mad (Final Fantasy VI)
  • Final Fantasy Main Theme
  • Festival of the Hunt (Final Fantasy IX)
  • Swing de Chocobo (Final Fantasy X)






lørdag, november 01, 2014

Lørdagsgodt, uke 44

Denne helgen tilbringes i hyggelig lag i London. I kveld står det Final Fantasy-konsert på programmet. Og etter konserten? Meet and greet med selveste komponist Nobuo Uematsu. For de uinnvidde kan det sammenlignes med å møte spillbransjens svar på John Williams. O lykke!

Men lørdagsgodt skal det bli. Med null godt forrige uke har vi litt å ta igjen. På programmet står Video Game High School, Ylvis, Gabriel Iglesias, et musikalsk innslag av den mer sjeldne sorten og George R. R. Martin. Kos dere!