lørdag, desember 29, 2018

Gris

I tiden frem mot nyttår vil jeg skrive anmeldelser av spill jeg har spilt i høst som jeg ennå ikke har skrevet om. Dette er spill som har tatt litt tid å komme gjennom og som jeg har holdt på med over lengre tid. Anmeldelsene blir noe kortere enn normalt.

Spillåret 2018 har vært proppfullt av den ene massive spillopplevelsen etter den andre. Spill som Monster Hunter: World, God of War, Red Dead Redemption II, Spider-ManDraqon Quest XI, Octopath Traveler og Far Cry 5 har lokket oss med ekstremt store verdener, titalls timer med innhold og tonnevis med innhold å utforske. Det er nesten så man kan bli litt matt av det hele, og det er kanskje nettopp derfor indiespillet Gris avslutter spillåret på så spektakulært vis når spillets lengde kun er på tre timer.

Gris har ingenting med verken marsipan eller julemat å gjøre. Spillet er det første spillet utviklet av det spanske indiestudioet Nomada Studio, og på spansk/fransk vis skal tittelen Gris leses med ordet "grå" som betydning. Det er nettopp denne fargen som setter sitt preg på starten av spillet.


Gris er i tillegg til spillets tittel også navnet på spillets hovedperson. Spillets historie forteller helt uten ord, men vi skjønner ganske raskt innledningsvis at Gris har opplevd noe vondt i livet. Hun legger ut på en reise, og det er denne reisen vi som spillere følger og styrer. Sakte men sikkert får vi på magisk vis innsikt i hva Gris har opplevd og hva spillets reise i bunn og grunn handler om.

Det er vanskelig å forklare Gris uten å avsløre for mye (noe jeg er redd jeg allerede har gjort), og det er ikke annet å si enn at spillet må oppleves. Med en varighet på knappe tre-fire timer kan spillet fort spilles gjennom på en ledig lørdag, og min anbefaling er at man gjør nettopp dette og spiller gjennom spillet i én runde. Opplevelsen, historieformidlingen og magien blir nemlig desto sterkere dersom man gjør det.

Ofte diskuterer man hvorvidt spill kan være kunst eller ikke. Dersom man kun tenker på det estetiske uttrykket, er det ingen tvil om at Gris er kunst. Hver eneste animasjon i spillet er nemlig håndmalt (jepp, malt, ikke tegnet), og spillet havner dermed i godt selskap med spill som Cuphead. Hvert skjermbilde fra spillet er et kunstverk i seg selv, og setter man det hele sammen til bilder i bevegelse blir det hele et mesterverk uten sidestykke. Det er vakkert, mystisk, melankolsk og ekstremt følelsesladd. Man kan ikke gå ubemerket hen fra det visuelle uttrykket i Gris, som dessuten er med på å underbygge spillets historie og tematikk på en fantastisk måte.


For å understreke det kunsteriske uttrykket har Berlinist komponert et av årets beste lydspor til et spill. Til enhver tid blir spillet akkompagnert av nøye gjennomtenkte toner, harmonier og instrumenter. Resultatet er musikk som vil skjære inn til hjerteroten og røre deg.

Det er likevel det samlede uttrykket som gjør Gris til slik en emosjonell og kunstnerisk opplevelse. Når lyd, bilde, tematikk og historiefortelling veves sammen slik det gjør, skapes en spillopplevelse som er ulik alt annet man har opplevd i mediet. Gris er dermed en triumf i spillsammenheng. Med sin kortvarige opplevelse understreker det at spill kan være kunst, god historiefortelling og en emosjonell reise. Men først og fremst viser det hvordan spill på en helt særegen måte kan benyttes for å tematisere og snakke om livets mørkere og vanskelige sider.

Skal man likevel kritisere Gris for noe, må det være at spillet aldri blir utfordrende. Det er et rimelig enkelt spill, og selv om man må løse noen gåter og utfordringer underveis sitter man sjelden fast. Likevel oppleves ikke dette som et stort ankepunkt, for Gris er noe man først og fremst spiller for opplevelsens skyld, ikke utfordringen (er det utfordrende indiespill du er på jakt etter kan du alltids plukke opp Dead Cells i stedet).


Gris kan på sett og vis oppsummeres som om Journey og Pixar-filmen Inside Out fikk et barn sammen. Det er en film som lett rører deg til tårer, og som skiller seg ut mer enn noe annet spill jeg har plukket opp i 2018. Tidligere har Journey vært den selvskrevne kandidaten man plukker ut når diskusjonen om spill og kunst dukker opp. Nå har jeg fått en ny ubestridt kandidat som fremmer dette argumentet. Gris er årets dypeste, mest emosjonelle og mest unike opplevelse, og det hele fra et ferskt spansk studio. I et spillår preget av den eneste mastodonten etter den andre, fremstår Gris som et stille og sjenert mesterverk som likevel makter å bringe alle gigantene til taushet med et stille sus.

Årets spill anno 2018? Uten tvil!

Score: 10/10

Ingen kommentarer: