lørdag, oktober 31, 2009

Om reformasjonsdagen og lutherske særtrekk.

I anledning den store reformasjonsdagen som er i dag (31.oktober 1517 var en stor dag som forhåpentligvis skal feires med brask og bram i 2017), kjører vi en liste her i World of Ingar.

You might be a Lutheran if:

... You're watching Star Wars and when they say, "May the force be with you," you reply, "and also with you."

... You sing "Stand Up, Stand Up for Jesus" while sitting down.

... It takes you ten minutes to say good-bye.

... You have an uncontrollable urge to sit in the back of any room.

... During communion you hum the hymnys so you can see who's at church that Sunday.

... A meeting isn't a meeting unless it takes three hours.

... You feel guilty about not feeling guilty.

... The church is on fire, and you rush in to save the coffee pot.

... www.oldlutheran.com is one of your bookmarks.

...you only serve Jell-O in the proper liturgical color for the season.

...you didn't know chow mein noodles were a Chinese food.

...when someone mentions red and green (in terms of Christmas), you immediately think of a battle over hymnals.

...during the entire service you hold your hymnal open but never look down at it.


...rather than introducing yourself to a visitor at church, you check their name out in the guestbook.

...you think Garrison Keillor's stories are totally factual.

...you have your wedding reception in the fellowship hall and feel guilty about not staying to help clean up.

...a midlife crisis means switching from the old hymnbook to the new one.

...you forget to put water in the baptismal font but never forget to put water in the coffee pot.

...the pastor skips the last hymn to make sure church lasts exactly 60 minutes.

...you make spaghetti at your house with the little macaroni noodles because they're not so messy then.

...you don't make eye contact when passing someone in the hall because you think it's impolite.

...your choir believes volume is a fair substitute for tonality.

...you don't know what was sooo funny about dat movie "Fargo" then.

...in response to someone jumping up and shouting "Praise the Lord!", you politely remind him or her that we don't do that around here.


...peas in your tuna noodle hotdish add too much color.

...you make change in the offering plate for a ten.

...your dad's name is Luther N., your brother is Luther Hahn and you are Lew Theran.

...you think butter is a spice.

...you have more than five flavors of Jell-O in your pantry.

...you know what a "dead spread" is.

...you talk to someone else and look at their shoes first.

...you have more than three friends whose first names have the letter "j" as the second letter.

...the only open pew is up front, so you volunteer to shovel the sidewalk.

...Ole and Lena are really the names of your relatives.

...you know what a Lutheran Church Basement Woman is.

...you give a party and don't tell anyone where it is.

...you think hotdish is one of the major food groups.

...your five-year-old recites the Old Testament books as Genesis, Exodus, Lutefisk...

...someone asks you after church if there's any "decaf coffee" and you laugh because you KNOW that if it doesn't have caffeine, it can't be coffee!

...you think anyone who says "casserole" instead of "hotdish" is trying to be uppity (or maybe even Episcopalian!)

...you think the term "Jell-O salad" is redundant.

...you freeze the leftover coffee from fellowship hour for next week.

...when you were little you actually thought the Reverend's first name was "Pastor."

...you think you're paying your pastor too much if he gets a new car for the first time in eight years.

...you hear something really funny and smile as loud as you can.

...doughnuts are in the official church budget.

...they have to rope off the last pews in church so the front isn't empty.

...you tap a church visitor on the shoulder and say, "excuse me, but you're in my seat."

...you doodle on the back of communion cards.

...you can say the meal prayer all in one breath.

...Bach is your favorite composer just because he was Lutheran, too.

...you hesitate to clap for the church choir or special music because "it just wasn't done that way in the old days."

...your church library has three Jell-O cookbooks.

...it's time to change a lightbulb and the left side of the aisle begins a debate on "change," while the right side of the aisle musters five volunteers--one to hold the bulb, and four to turn the ladder.

...you laugh out loud while reading this list, and relive your childhood at the same time.

... you think the four food groups are coffee, lefse, lutefisk, and Jell-O.

...you can actually come up with responses to this.

...you sign a petition to have Campbell Soup Co. rename its "Cream of Mushroom soup" "Lutheran Binder!"

...you actually think the pastor's jokes are funny.

...the bumper sticker on your car says, "Legalize Lutefisk!"

... you pronounce the word Lutheran "Lutern."

...requests you hear are preceeded or followed by the phrase, "If it's not too much trouble then..."

...you know all the words to the first verse of "Silent Night" in German but can't speak a word of it.

...you carry silverware in your pocket to church just in case there's a potluck.

... P.M.S. is defined as "Post Merger Syndrome."

...your house is a mess because you're "saved by Grace," not by works.

...the doilies underneath the Thanksgiving flowers make nice snowflakes at Christmas.

...you think the communion wafers are too spicy.

...your mother reminds you often that she wishes you'd studied the organ.

... you dress up as your favorite reformer for Halloween.

...your mother could give any Jewish mother a run for the money in the guilt department.

...you think lime Jell-O with cottage cheese and pineapple is a gourmet salad.

...you think that an ELCA Lutheran bride and an LCMS groom make for a "mixed marriage."

...Folgers has you on their Christmas list.

...all your relatives graduated from a school named Concordia.

...you count coffee among the sacraments.

...You commonly refer to 7:00 pm as standard Lutheran time.

...You try to make everything into an acronym.

...You understand what these acronyms actually mean: LYF LCMS, DYG, NYG...

...you understand why its called the DYG and not the D.Y.G. and why you can't do the same thing with the NYG.

...You know 67 ways to prepare a bean hotdish, and you've never made any of them

... It takes 10 people to put lilies on the cross for Easter

... The only wine you like is the communion wine.

...it's a 100 F, 90% humidity, and you still have coffee after the service.

...the church budget contains a line item for donuts...just like coffee.

...the communion cabinet is open to all but the coffe is locked up tight

torsdag, oktober 29, 2009

Helgepause.

Det blir nok en bloggepause denne helga. Jeg reiser i barnedåp, så det blir mye familie i helga.

Folk får ha ei god helg, en god reformasjonsdag og happy halloween (hvis man feirer noe av dette).

onsdag, oktober 28, 2009

Om motivator.

Av og til, når pianospillinga går i stampe, er det gått å få litt ekstra motivasjon.



Takk til Martin for bildet.

mandag, oktober 26, 2009

Vals med Bashir.


Noen filmer gjør større inntrykk på deg enn det du i utgangspunktet forestilte deg. Noen filmer er slik at man bare sitter helt stille gjennom hele rulleteksten og bare tenker (og lytter til vakker pianomusikk). Vals med Bashir er en slik film.

Vals med Bashir er noe så sjeldent som en israelsk animasjonsfilm, tydelig sterkt inspirert av anime. Filmen kom ut i fjor, og ble også vist på norske kinoer. Den ble svært anerkjent på verdensbasis, og det med god grunn.

I filmen følger vi regissørens Ari Folmans jakt på sin fortid. Ari deltok i Libanon-krigen i 1982, men av en forunderlig grunn har han fortrengt minnene slik at han ikke husker noe av det som skjedde. Et syn i drømme er det eneste han har å gå ut ifra. Gjennom filmen møter han andre soldater fra krigen, og sannheten om Aris deltakelse i krigen blir stadig klarere, ikke minst hvor han befant seg i forbindelse med massakrene i flyktningeleirene Sabra and Shatila.

Dersom du tviler på meningsløsheten, ondskapen og brutaliteten ved Midt-Østenkonflikten, og hvordan uskyldige sivile alltid er de som lider mest under konflikter i verden i dag, så skal du se Vals med Bashir. Det er ikke bare en anbefaling. Det er en ordre.

søndag, oktober 25, 2009

Om 2012.


Dommedag er avlyst for denne gang. Av ingen ringere enn selveste riksnerden Knut Jørgen Røed Ødegaard. Så da skulle vi være betrygget, selv de blant menneskeheten som måtte ignorere Bibelens budskap om at "ingen kjenner dagen eller timen" osv.

Så hvis folk kan ha dette i tankene når de i neste måned går og ser Sonys dommedagsfilm hadde det vært kjekt. Personlig foretrekker jeg et Independence Day-endelikt på menneskeheten.

torsdag, oktober 22, 2009

Om å passe på en pakke.

Akkurat nå ligger det en pakke på rommet mitt som inneholder en fin liten elektronisk sak.




Lesebrettet Amazon Kindle. Så lett, så vakker, så anvendelig, så praktisk.

Bare synd at den ikke er min. Jeg bare passer på den for Martin i noen dager.

onsdag, oktober 21, 2009

Om en utradisjonell Playboy-opptreden.

En ukegammel nyhet, men pytt pytt:

I anledningen 20-årsjubileet til The Simpsons har magasinet Playboy gått i en uvanlig retning: Forsidepiken på novemberutgaven av bladet er Marge Simpson, mor i familien Simpson. Dette er første gang en tegneseriefigur pryder fremsiden av bladet (om enn ikke første fiksjonelle figur: Det har tidligere vært kivnner fra spillverden til stede på fremsiden), og ifølge Playboy håper de på å trekke flere yngre lesere til bladet, Dette er første gang Playboy Ettersom jeg er Simpson-fan har da flere stilt meg spørsmålet: Hva har du å si til dette?

Jeg tror svaret mitt til en viss grad skuffer dem.

La oss ta first things first: Bruken av fiksjonelle kvinner (kvinner fra f.eks. tegneserier, animasjonsfilmer/-serier og spill) i pornografisk hensikt, det seg være hard- eller mykporno, er slettes ikke noe nytt. Et fremdeles noe uvanlig fenomen i den vestlige verden, kanskje, men i Japan er dette big business. Hentai er en egen undersjanger av manga og anime (og blant mange anime-kritikere den eneste kjente sjangeren), og liker man å pusle med modellbygging og figurer skal man ikke gå langt inn i en butikk før man finner kvinnefigurer med brystparti som er større enn hodet (og nei, jeg tuller ikke). Hadde Marge Simpson sitt nakenstunt skjedd i Japan (altså: Hadde Marge vært en animekarakter), hadde det med andre ord ikke vært noen særlig store reaksjoner - og jeg tipper det sikkert ikke er noe stort oppslag rundt opptredenen i Playboy heller.

Hvordan reagerer man på slikt?

På en side har jeg faktisk full forståelse for at kvinner som Marge dukker opp i slike blader. For at Marge har et vakkert utseende og kropp er jo absolutt et faktum. Det skal jo forresten sies at Marge har opptrådt "naken" flere ganger i serien også, som i sesong 9 og i sesong 10 (i sistnevnte som Eva i Edens hage). At blader som kjører slike bilder velger å trykke utfordrende bilder av fiksjonelle karakterer kommer derfor ikke for meg som noen overraskelse. Man kan jo sådan argumentere for at det er bedre å bruke fiksjonelle karakterer til slikt formål enn virkelige kvinner; på det viset ville pornobransjen ikke gått ut over ekte kvinner, kundene hadde fått sitt og alle hadde blitt fornøyde.

Men dessverre er det ikke så enkelt.

Bibelen taler mye om det som kalles hor, altså utenomekteskaplig seksualitet. Matt 5:27ff, Matt 19:2ff og 1.Kor 7 er noen få eksempler på dette, og her er det Matt 5-teksten som er mest interessant. Her snakkes det om "den som ser på en kvinne og begjærer henne [på et seksuelt plan], har allerede drevet hor med henne." De fleste menn (og kanskje flere kvinner også?) kjenner seg nok igjen her. Om man tar utgangspunkt i dette verset, så er all pornografisk materiale - myk, hard, rå, virkelig eller animert - problematisk, fordi det går imot det sjette bud. Dette innebefatter også bladet av typen Playboy, fordi de klart markedsfører seg som et blad med pirrende bilder av kvinner. Da nytter det ikke å si at "det ikke skader noen," fordi det er bare halvveis sant: Selv om det kanskje ikke skader kvinnen (fordi materialet er animert, eller kvinnen selv har valgt yrkesretningen), så er det fremdeles skadelig for seeren og vedkommendes gudsforhold.

Når folk spør meg hva mine tanker rundt Marge Simpsons Playboyopptreden, blir derfor mitt svar noe sånt som dette: Personlig har jeg mer problemer med Playboy-konseptet generelt enn at det dukker opp en lettkledt animasjonskarakter på fremsiden av et blad. Og selv om jeg helst hadde foretrukket at pornobransjen forsvant helt, ser jeg på animert porno som et mindre problem enn ikke-animert. Men et problem er det uansett.

PS: En artikkel som er aktuell for temaet er å finne i nyeste utgaven av Fast Grunn.

PPS: En lengre tale vedrørende det sjette bud kan du finne på Messiaskirka sine sider (18.10.09). Bare la det være sagt: Talen er av det lengre slaget, og det er ikke absolutt alt jeg er 100% enig i. Men en god tale vil jeg nok kalle det likevel.

tirsdag, oktober 20, 2009

Om livet, sett gjennom en gamers øyne.

Spillverket.no har skrevet en lengre og omfattende omtale av spillet Life v1.0 (på norsk bare kalt Livet), og anmeldelsen tjener som et originalt syn på livet. Anbefales.

Takk til MiSP for tipset.

mandag, oktober 19, 2009

Om Utsyn, TV og religion.


Nyeste nummer av NLM-bladet Utsyn handler om tv-titting og mediabruk (først og fremst husalteret T'El-Evision). Temaet er såpass interessant at jeg gjør et blogg-"comeback" og tar opp noen tanker som melder seg etter å ha lest.

Hovedsaklig handler artiklene om mangelen på religion og kristen tro og tanke på TV. Da tenkes det først og fremst på de "vanlige" tv-kanalene som NRK og TV2, og spesialiserte kanaler som Visjon Norge er (takk og lov) ikke tatt med i betraktning. Det handler også om hvilke holdninger man har i mediehverdagen.

På fremsida siteres det at "på tv virker det ikke som troa har noe med livet å gjøre," og skepsisen melder seg med en gang. Etter å ha lest artikkelen merker jeg at sitatet først og fremst er rettet mot NRKs gullrekke fredags kveld, og forståelsen kommer noe mer. Man skal ikke tenke lenge før man innser at norsk mediehverdag ikke akkurat er overfokusert på religion, tro og de store livsspørsmål. Noen program dukker gjerne opp i ny og ne, men i all hovedsak er dette elementet fraværende.

Men, og dette er et viktig men: Den norske tv-virkeligheten strekker seg heldigvis ut over de norske programmene. Vi snakker her om det store land som vi alle bor i (ifølge sangen), nemlig USA. En stor andel av mediahverdagen til folk flest (om enn kanskje ikke i NLM) har sin opprinnelse i USA. Hvorfor tar man ikke dette med i sin refleksjon om TV og tro?


Har religion noe plass i amerikansk TV da, kan man spørre. Er det ikke bare sex, drugs & rock'n'roll? Heldigvis kan man da svare: Nei, det er ikke bare det (selv om disse elementene gjerne er mer fremtredende til tider enn mange skulle ønske). Man må bare lete litt, og gjøre som de poengterer innledningsvis i Utsyn: Tenke gjennom hvordan man ser på TV.

Jeg må nok likevel komme med følgende poeng: Kristendom og kristen tro er nok i mindre grad fremme i amerikanske serier også, ihvertfall i en ramme nordmenn flest kjenner igjen (det skulle da bare mangle; seriene er tross alt amerikanske). Men religion og tro er hyppige tema i flere serier og filmer. Av filmer kan man nevne åpenbare eksempel som Narnia, Ringenes Herre og The Matrix (i forhold til sistnevnte kan det vel påpekes at Neo gjennom tredje filmen får en mer Antikrist-rolle enn Krist-rolle). Eller nyere norske filmer som deUSynlige og Engelen. Men også hardere filmer, som Ondskapen, Watchmen og We Were Soldiers kan det gjøres teologiske og trosmessige poeng ut av, dersom man ser godt etter. Om det ikke nødvendig er "god, gammel bedehusforkynnelse" i filmer, kan filmer definitivt brukes for å innlede til "god, gammel bedehusforkynnelse." Eller annen forkynnelse, om man også vil.

Går man til TV-serier er mulighetene enda større. Trosspørsmål dukker opp i flere serier (både i USA og Japan, selv om det som sagt sjelden er direkte kristendom det handler om). Her er The Simpsons en foregangsserie, der (om jeg husker riktig) det lenge var slik at over 60% av episodene har religiøse referanser og deltema, og ca. 11% har religion som hovedtema. Også serier som Criminal Minds, CSI og South Park belyser og berører gjerne religiøse tema (selv om sistnevnte ofte gjør det i kjent stil: Sarkastisk, slibrig og gjerne langt over streken sett fra de berørtes synsvinkel).

Foregangsmannen når det gjelder å fronte trosspørsmål i sine serier er likevel den største mannen av dem alle, nemlig Joss Whedon. Ironisk, med tanke på at mannen erklærer seg selv som ateist. I Norge er nok Whedon mest kjent for vampyrseriene Buffy og Angel (hvorav førstnevnte får kraftig ros her), men serien jeg tenker på er kultklassikeren Firefly, Tv-serien som skammelig nok ble kansellert etter én sesong. Det er få andre serier hvor de filosofiske og grubleriskapende spørsmålene om tanke, tro og tvil kommer så tydelig frem - ikke minst fordi en av hovedkarakterene på smuglerskipet Serenity er en prest (som forklarer sin tilstedeværelse med "Oh, there's heathens aplenty right here"). Merkelig nok må vi da også ofte til science fiction-sjangeren for å finne Hollywoods klareste spor på religionsfokus.

Er religion fraværende i media? Det er egentlig ikke dette spørsmålet Utsyn stiller seg, for de stiller spørsmålet om det er lite kristendom på norsk tv. Til det er nok svaret ja, men motargumentet jeg har prøvd å få frem er at norsk tv-hverdag er betraktelig mer enn det norskproduserte. Så spørsmål om tro og religion er sannsynlig ikke fraværende i norske mediebrukeres hverdag. Men jeg tror og håper at intervjuobjektene (og leserne) er klar over dette: Den ene av dem, Terje Skjerdal, har jo vært redaktør i Damaris i noen år.

Vi må heller ikke glemme at hvilken retning media skal gå i er det vi som bestemmer. Media er ikke en ukontrollerbar enhet, men en menneskeskapt faktor vi kan være med på å påvirke. Dermed har hver forbruker et ansvar for å påvirke fremtiden.

Mediespørsmålene fortsetter i World of Ingar. I neste post skal det handle om Marge Simpsons nakenopptreden i novemberutgaven av Playboy.

torsdag, oktober 15, 2009

Dagens varp.


Har du lyst til å gjøre et spillkupp av de sjeldne? Her er dagens tips:

Civilization IV - The Complete Edition.

Pris: €19,90, 50% avslag.

Civilization IV er et svært avhengighetsdannende spill som man likevel kan spille i mindre doser av gangen. Ta kontroll over historien. Tilbudet gjelder kun i dag.

Spillet kjøpes på Steam.

tirsdag, oktober 13, 2009

Up


Med to oppgaver på 3.000 ord som skal skrives, i tillegg til det vanlige skolearbeidet og det som skal leses av pensum, blir det ikke mye overskudd til blogging. Film, derimot, kan det være veldig deilig å koble av med. Og dagens film er virkelig en film som er verdt litt omtale.

Up er Disney og Pixars nyeste filmprosjekt. Pixar burde de fleste kjenne som skaperne bak kvalitetsfilmer som Wall-E, Toy Story, Finding Nemo etc. Jeg pleier å gå så langt som å si at "Uten Pixar hadde Disney vært uten den magien vi pleide å forbinde med dem da vi var små." Vi snakker med andre ord filmkunst av ypperste klasse, med glede for liten og stor. Up er den siste filmen i rekka, og er langt ifra noe dårlig tilskudd.

Up følger historien til Carl Fredricsen. Som barn var Carls største drøm å bli en oppdagelsesreisende i likhet med sin barndomshelt Charles Muntz. Barndomsdrømmen førte til at Carl som barn traff på Ellie, et annet barn med samme drøm og ambisjon. Etter et langt liv og et lykkelig ekteskap sitter Carl igjen alene i huset sitt, alene og uten å ha realisert drømmen sin om å reise til det mystiske Paradise Falls i Sør-Amerika. Men når huset hans skal rives gjør Carl endelig virkelighet av drømmen, og flyr avgårde med hele huset (ved hjelp av heliumsballonger). Så var det bare den lille speidergutten som blir hengende på slep, da...

Med vakker pianomusikk og godt utvalg av musikk, en sjarmerende animasjonsstil, morsomme karakterer og situasjoner samt en eventyrlysten historie er Up en film som trolig vil treffe de fleste aldersgrupper. Pixar er trolig det studioet i verden som best treffer kategorien "familiefilm" i dag, og Up er ikke noe unntak. Hvorvidt familien vil se filmen på norsk eller engelsk er en annen sak, men er det mulig er selvsagt den originale versjonen å foretrekke.

torsdag, oktober 08, 2009

Om katt og mus.


Enkelte tegneserier har en tendens til å sitte igjen og gjøre større inntrykk på deg enn andre, på mange forskjellige måter. Donald-historien Kampen om Sampo gir f.eks. et helt annet inntrykk enn Watchmen, og med tanke på at seriene er vesensforskjellige i konstruksjon gjør at det er helt naturlig, uten at det nødvendigvis gjør den ene dårligere enn den andre.

En tegneserie som derimot skulle klare å gjøre inntrykk på de fleste er Maus, en serie som det tok forfatteren hele tretten år å produsere (av diverse grunner, om enn ikke akkurat grafiske).

Serien handler i korte trekk om forfatterenes fars opplevelser i forbindelse med oppbyggingen til 2.verdenskrig og hvordan han overlevde holocaust. Som polsk jøde var dette en personlig kamp om overlevelse hvor tilpasningsevne, kløkt, flaks og en vilje til å overleve spilte inn.

Det karakteristiske med Maus er at alle karakterene er antropomorfe dyr. Det skaper et ekstra spesielt inntrykk i forhold til historiens hendelser når jødene portretteres som mus, mens tyskerne er katter (polakker og amerikanere er henholdsvis griser og hunder). Men la ikke de ytre omstendighetene lure deg: Historien i Maus er direkte, rå, brutal og utilslørt. Her fortelles den brutale historien fra krigens dager, og det på en helt annen måte enn det vi er vant med fra filmkunstens hjørne de siste ti-femten årene.

Maus har fått kritikk med tanke på den grafiske stilen, og forfatter Art Spiegelman har blitt beskyldt for å ikke kunne tegne. En kritikk som er både berettiget og latterlig. Stilen er egenartet og kanskje noe simplistisk, og Spiegelman benytter seg ikke av skyggelegging og den slags teknikker som vi er vant med å se i andre serier. Samtidig handler ikke serien først og fremst om tegningene, men om historien. Dessuten gir tegnestilen Maus et særpreg som skiller den ut fra andre serier - og når ble det galt?

Maus er ikke bare en god tegneserie. Den er kunst, rett og slett.

mandag, oktober 05, 2009

Mini Ninjas.

I disse dager slippes Ninja Gaiden Σ2 til PS3: Ninjaspillet spekket med skyhøyt vanskelighetsgrad, skarp grafikk, høy voldsfaktor og en unik bruk av SixAxis-kontrolleren. Om disse faktorene ikke frister, men er man fremdeles sugen på et ninja-spill, så er multikonsoll-spillet Mini Ninjas et alternativ. Et godt alternativ, vil jeg også legge til.

I Mini Ninjas er rollene noe byttet om i forhold til virkeligheten: Her er ninjaene good guys og samuraiene bad guys. Vår representant for ninjaene er Hiro, den siste ninjaen i den hemmelige landsbyen. Alle andre ninjaer har forsvunnet idet de etterforsket de store omveltningene i naturen som i det siste har foregått. Det viser seg at den onde samurai-krigsherren har gjenoppstått, og i sitt forsøk på å oppnå makt forvandler han dyr om til onde samuraier. Hiros oppdrag blir dermed å kullkaste krigsherrens planer, hjelpe dyrene og befri sine ninja-venner.

Stikkordet for Mini Ninjas er sjarm. Dette gjenspeiles i grafikk, historie, stil og gameplay. I Ninja Gaiden Σ2 er voldsfaktoren høy. I Mini Ninjas er denne nærmest fraværende. Mini Ninjas er først og fremst et familiespill, og er tilpasset deretter. Når Hiro slåss mot samuraier og overvinner dem, forvandles de tilbake til dyr. Det er sjelden skummelt å spille spillet, og vanskelighetsnivået er ikke noe å skryte av. Selv på Hard Mode er spillet svært enkelt, og selv bosskampene er enkle, sjarmerende og ikke akkurat voldspreget.


Hvorvidt man faktisk blir sjarmert av Mini Ninjas kommer an på hvorvidt man synes chibi er søtt eller ikke. Personlig finner jeg det like sjarmerende hver gang samuraiene oppdager deg og gauler "ni-ni-ni-ni-ninjaaaaa!". Ekstra moro er det for oss som kan japansk, og her har utviklerne (IO Interactive) gjort en god jobb (mye bedre japansk enn f.eks. i Red Steel, som var katastrofalt på området). Grafikken bygger opp under dette. Vi snakker vakker cel-shading-grafikk som gradvis maler et vakkert landskap. Musikken er stemningsfull, og det er vakkert å se hvordan Østen får utfolde seg gjennom spillet.

Dessverre er det så mye som svikter i spillet. Historien er ikke mye å skryte av, men akkurat det har ikke mye å si. Dine medninjaer har en litt for liten rolle, dersom man ikke har konkrete ønsker om å bruke dem. Spillet er også kort og repetativt, men heller ikke dette er det verste. Da er det mer irriterende at kamerakontrollen er noe av det verste jeg har vært borti på lenge. Det er også utrolig irriterende at mørke områder i spillet er så mørke at det er vanskelig å se hva som foregår, selv når du spiller i et bekmørkt rom og skrur lysstyrken på TVen opp til det fulle. Kontrollsystemet kan også irritere kraftig til tider, og at Wii-utgaven ikke utnytter Wiimote-systemet bedre er for meg en gåte.


Men irritasjonsfaktorer til tross, så er Mini Ninjas et kjekt spill som skulle passe de fleste, selv om de aller minste vil kanskje finne spillet noe vanskelig. Da kan det være greit å klassifisere det som et familiespill, hvor noen kan trå til og hjelpe. For også den sosiale faktoren er viktig å pleie ved gaming.

lørdag, oktober 03, 2009

fredag, oktober 02, 2009

The Secret of Monkey Island: Special Edition

La meg innledningsvis komme med en tilståelse: Gamer som jeg er til tross, så hadde jeg inntil nylig aldri i mitt liv spilt et eneste spill i den ekstremt populære Monkey Island-serien. Hovedsaklig skyldes dette at jeg alltid har vært et konsollmenneske, men det er likevel ingen unnskyldning.

Heldigvis fikk jeg, i forbindelse med Pirate Day, nylig muligheten til å gjøre noe med dette. Da hadde Steam halv pris på alle Monkey Island-spillene, inkludert nyutgaven av det første spillet. I sånne situasjoner er det kjekt å ha bursdag og ha venner som vet at du liker spill, så takk til Martin for gaven.

Men ja, det var selve spillet da.



The Secret of Monkey Island kom opprinnelig ut i 1990, og regnes for å være en av grunnpillarene innenfor pek-og-klikk-sjangeren. Og for de uinnvidde: Pek-og-klikk vil si at man klikker med musa dit man vil at karakteren skal gå, og en viktig del av slike spill er å plukke opp gjenstander underveis som man kan bruke ved senere anledninger. I spillet følger du Guybrush Threepwood, den unge mannen som kommer til Mêlée Island™ i håp om å bli en pirat. Mêlée Island™ er derimot i en aldri så liten krise: Spøkelsespiraten LeChuck skremmer vannet av alle andre pirater, så de holder seg på land. Men Guybrush, hvis eneste unike egenskap er å kunne holde pusten under vann i ti minutter, lar seg ikke skremme. Guybrush går villig gjennom prøvelsene som kreves for å bli en pirat, noe som til slutt leder ham til den mystiske øya Monkey Island™ for å redde sin nye store kjærlighet Elaine Marley.

Det hele høres dramatisk nok ut, men la meg forsikre dere: The Secret of Monkey Island er så useriøst som det kan bli. Her er humoren lett, piratene er langt ifra noen skumle karer (de fleste er skikkelig pysete) og spiller på alle de tangentene som gjør at vi liker pirater og pirathistorier. Musikken er fabelaktig engasjerende, og det skal noe til for å ikke bli i godt humør av åpningsmelodien. Dialogen i spillet er sprekkfull av sarkasme, ironi og meningsløs-men-dog-så-morsom humor (hvem kan f.eks. la være å smile når Guybrush utbryter "Look behind you! A three-headed monkey!" for å stikke av?).

Selve spillet har fått en ny grafisk standard som passer for vår tid, og her snakker vi vakker animasjon og flotte tegninger. Det hele har fått en noe malerisk stil som passer spillet utmerket. Om du derimot har lyst å spille spillet slik det så ut i 1990, kan du lett gjøre dette ved å trykke F10 på dataen. Nyversjonen er med andre ord bygget direkte oppå originalversjonen, et trekk som er genialt gjort av LucasArts.

Det som kan trekke spillet noe ned er lengden på spillet, eller snarere hvor kort det er. Ifølge Steam-kontoen min brukte jeg bare 5,4 timer på spillet. Greit nok at jeg brukte guide for å sjekke hvor jeg skulle (slik at jeg ikke skulle bli sittende og bruke to timer bare på å vase), men likevel er det litt i det korteste laget. Men det er nå slik spillet engang var, så da må det forbli slik i nyutgaven også.

Men helhetlig er The Secret of Monkey Island en herlig spillopplevelse. Nå håper jeg bare at også Monkey Island 2: LeChuck's Revenge kommer i en tilsvarende nyutgave, for dette er en spillserie jeg merker jeg vil lære bedre å kjenne.

torsdag, oktober 01, 2009

Om vampyr-bølgen.

For de som ikke har fått det med seg ennå: Vampyrbølgen er over oss igjen. Ikke bare gjennom Twilight-bøkene og filmene, men nå også gjennom TV-serien True Blood.

Hvorfor slår slike historier så godt an, ikke minst gjennom den unge skaren blant det kvinnelige kjønn? Som vanlig er det noen som har svaret: Vi gir ordet (og stripene) til VG Cats (klikk for større utgave).