fredag, april 30, 2010

Om et lagringsmediums avskjed.


Jeg begynner etterhvert å kjenne på følelsen av at jeg er gammel. Dette gjelder ikke minst i teknologiens verden. Jeg er så gammel at jeg kan huske gamle lagringsmedier. Ja, selv 5,5-tommersdisketter husker jeg, selv om jeg aldri har brukt disse aktivt. Derimot var det en periode der all datautveksling mellom datamaskiner foregikk via 3,5-tommersdisketter.

Det er lenge siden de dagene ble historie for min del. Men snart er disketten historie. Sony, som i sin tid gav oss disketten, har annonsert at produksjonen opphører i løpet av 2011. Da disketten dukket opp første gang i 1981, passer det bra å gi opp produksjonen etter nøyaktig 30 år.

Et viktig stykke datahistorie blir til neste år historie. Og får oss gamlekara til å føle oss enda eldre.

torsdag, april 29, 2010

Live from Africa: Om et naturlig slanketips.


Kenya kan gjøre så mangt med en, både sjel og legeme. Jeg fikk definitivt erfare begge deler.

Da jeg veide meg siste gang før Kenya-avreise (første helga i mars) var jeg 63,8kg. Da jeg veide meg på sykehuset før innleggelse (og etter noen dager med magesjau) var jeg 61,1kg. Da jeg veide meg forrige uke var jeg 57,5kg.

Kort sagt: Trenger du å gå ned 6-7 kilo på naturlig måte på en måned? Kenya har løsningen

torsdag, april 22, 2010

Heavy Rain

Det finnes dem her i verden som har et utrolig høyt arbeidstempo, og som ferdigstiller sine produkt på løpende bånd. Dessverre er det ofte også slik at disse produktene ikke alltid holder altfor høy kvalitet, eller at de fornyer seg i svært liten grad, slik tilfelle så ofte er i spillbransjen. På den andre enden av skalaen sitter perfeksjonistene, de som bruker årevis på å ferdigstille sitt produkt. Litteraturen har J.R.R. Tolkien, filmbransjen har James Cameron, og i spillbransjen finner vi David Cage og hans studio Quantic Dream. Etter å ha utgitt Fahrenheit i 2005, skulle det ta Quantic Dream hele fem år før de gav ut sitt neste spill, Heavy Rain.

Når Cage har brukt såpass lang tid på å ferdigstille et spill, stiller man automatisk skyhøye krav til produktet. Og langt på vei oppfyller Heavy Rain disse forhåpningene. Perfekt er det derimot ikke, men resultatet er likevel høyst underholdende og solid.


Spill? Film?
Heavy Rain er en spenningsthriller som langt på vei minner mest om en kriminalroman eller -film. De to siste årene har en seriemorder tatt livet av en rekke gutter i barneskolealder, og ofrene har senere blitt funnet med en orkidé på brystet og en origamifigur i hånda, hvilket har gitt seriemorderen det eksotiske navnet The Origami Killer. Når seriemorderen slår til nok en gang, begynner kampen mot klokka for å berge det nye offerets liv. I jakten på offer og gjerningsmann følger og styrer spilleren historien gjennom fire personer. Ethan Mars er barnefaren som desperat kjemper for å berge og finne sin kidnappede sønn. Scott Shelby er privatdetektiven hyrt inn av Origamimorderens ofres familier for å etterforske saken. FBI-agenten Norman Jayden er psykoanalytikeren som må kjempe både mot klokka og lite samarbeidsvillige politietterforskere. Samtidig trekkes fotojournalisten Madison Paige inn i saken, og gjør det hun kan for å granske historien nærmere.

Det som øyeblikkelig slår spilleren i møte med Heavy Rain, er spillets sterke filmatiske preg. Her har formålet vært å skape en mest mulig interaktiv filmlignende opplevelse. De actionfrelste spillentusiastene som tørster etter blod, krig og konstant høyt tempo har ingenting her å gjøre; dette er spillet for dem som ønsker å observere en historie, ta del i den og styre dets utfall. Slik sett blir det like naturlig å sammenligne Heavy Rain med filmer som med spill.


Stemning med visse skjær.
Når det filmatiske aspektet med Heavy Rain har sunket inn, glir fokuset straks over på stemningen spillet formidler. Her er bruken av farger og det kontinuerlige regnet en sentral del. Spillets bruk av fargenyanser for å skape bestemte følelser og stemninger gir sterke assosiasjoner til filmer som The Matrix, Se7en og ikke minst Krzysztof Kieślowskis filmtrilogi The Three Colors. Om Cage har latt seg inspirere av sistnevnte, er det ikke det spor rart, ettersom både Cage, Quantic Dream og The Three Colors er franske. I Heavy Rain er det særlig det kontinuerlige tunge regnet, som har gitt spillet dets navn, som skaper en dyster, tung og motløs stemning.

Stemningsaspektet understrekes ikke minst av det grafiske nivået som Heavy Rain holder, samt av Normand Corbeils nydelige musikalske komposisjon. Musikken gir fort assosiasjoner til stemningsfulle filmlydspor, som The Three Colors og The Last Samurai. Grafikken er derimot ikke like uforbeholdent nydelig. Når grafikken i spillet viser seg på sitt beste, som ved den imponerende detaljskildringen av karakterenes ansikter, er den ikke langt unna 100% fotorealistisk. Hår, øyne, porer og det hele gjør Heavy Rain til en fryd for øyet. Dessverre holder ikke spillet like høyt grafisk nivå til enhver tid. Variasjonene på det grafiske hold er faktisk ganske store i Heavy Rain, noe som overrasker med tanke på spillets lange utviklingstid (eller kanskje skyldes det nettopp på grunn av den lange utviklingstiden?). På det svakeste ser spillet av og til flere år gammelt, og totalt sett kommer spillet dermed til kort sammenlignet med andre stortitler som Metal Gear Solid 4, Resident Evil 5, Uncharted 2: Among Thieves og God of War III.


Valgets kval.
At det grafiske nivået til tider svikter betyr derimot veldig lite i forhold til historieformidlingen i spillet. Og det er her Heavy Rain virkelig klinker til. Med et vidt persongalleri er spillets karakterer varierte og spennende, og nydelig brakt til liv av deres modeller og stemmeskuespillere. Dynamikken spillerne imellom spiller også en sentral rolle, og gjennom visse valg vil deres skjebner krysse hverandre opptil flere ganger, med ulike resultater.

Hvorvidt karakterenes handlingsløp veves sammen eller ikke, avhenger mye av de valg spilleren tar. Og dette er Heavy Rains andre store kvalitet. Spilleren har så og si full mulighet for å styre historiens handling slik vedkommende selv vil, og de valg man tar vil få ulike konsekvenser for spillets videre handlingsutvikling. Dette resulterer i at spillet har en utrolig høy gjenspillingsverdi, fordi hver gjennomgang av spillet kan få totalt ulike utfall. Eksempelvis konfronteres Ethan Mars med spørsmålet «Hvor langt er du villig til å gå for å berge sønnen din,» et spørsmål som spilleren selv må avgjøre. Hvert valg og handling kan bety den endelige forskjell på hvorvidt offeret, eller de spillbare karakterene for den saks skyld, overlever eller ikke.

Selv om handlingsforløpet gir ganske fritt spillerom, betyr ikke det at man er overlatt til store, åpne landskap med fri kontroll slik som i GTA eller Dragon Age. Stort sett styrer man en av karakterene innenfor en viss gitt setting, og har innenfor denne settingen et visst antall muligheter. Etterhvert glir dessuten handlingsforløpet over i et mønster hvor karakterenen må trykke visse knappekombinasjoner. Lykkes du, overlever du; mislykkes du, dør du eller til nøds noen andre. Denne formen for spillbarhet fortoner seg etterhvert som noe ensformig og forutsigbart, og på denne fronten hadde jeg savnet litt mer variasjon. Heavy Rain inneholder totalt sett lite faktisk gameplay fra spillerens del. I et filmatisk spill er dette kanskje ikke til å unngå, men det må være rom for noe mer aktivt spill fra spillerens side enn det spillet tilbyr.

Småfeil som at lyden av og til forsvinner skaper også unødvendige irritasjonsfaktorer for spilleren. Det samme gjør de tidvise lange lastetidene mellom spillets scener. Sistnevnte er småplukk, men førstnevnte burde være unødvendig for et spill som har vært så lenge i produksjon.


More...more...more!
At Heavy Rain helhetlig sett kommer ut av det hele med æren i behold, er det ingen tvil om. En knakende spennende film noire-thrillerhistorie kombinert med valgfriheten og nydelig stemning kan rett og slett ikke ødelegges av små detaljfeil eller følelse av ensformighet. Med Heavy Rain har spillverdenens feinschmeckere endelig fått noe å sette tennene i. Dette er intelligent underholdning på høyt plan, og David Cage skal ha all ære for å ha skapt en minneverdig spillopplevelse. Er Hideo Kojima spillverdenens svar på Umberto Eco, blir David Cage velfortjent bransjens David Fincher eller Michael Crichton. Slike gutter, det vil gamle anmelderen ha.

Score: 8/10

onsdag, april 21, 2010

Om en langt ifra træg trønder.


Som nordmann i Japan var det ikke alt av norsk kultur man fikk med seg. Knutsen og Ludvigsen, derimot, kjente vi godt til fra kassetter. Det er dermed med en viss sorg jeg leser i dagens Aftenposten.no om Gustav Lorentzen, aka Ludvigsens, bortgang.

Takk for all moroa, Gustav.

Gustav Lorentzen: 28.september 1947 - 21.april 2010.

mandag, april 19, 2010

Live from Africa: Noen flere bilder.

Jeg skal etterhvert få sømmet meg til å lage et Kenya-album på Facebook; kanskje i morgen, kanskje på onsdag (mest sannsynlig onsdag). I mellomtiden kan jeg poste noen bilder her - jeg har jo tross alt tatt 366 bilder (ikke all verdens, med andre ord, men en del når man bare har kompaktkamera).

Med over 30 grader, ca 80% luftfuktighet, en kaffekopp og Steven Erikson-bok er Ingar stort sett fornøyd.

Noe av det beste med Kenya, er at all brusen kan fåes på glassflaske. Og det for skarve 20 shilling (under 2 kr).

Det er bare noe med kenyansk natur som fascinerer meg. Selv landskap som dette.

Disse tre krabatene er ganske kjente, og er lette å få øye på i suvenirbutikker.

Aper er det mange av i Kenya. Denne karen var litt mindre livlig enn andre.

Insekter er det også mange av, for den saks skyld. Svære insekter sådan.

Utsikt over det indiske hav.

Nok et elefant/Kilimanjaro-bilde.

lørdag, april 17, 2010

Om Japan: Før og nå.

Greit nok at Bibelen helt klart sier at vi skal ikke si at alt var bedre før (Fork 7:10), men av og til er det likevel veldig fristende. Som når man ser dette bildet, for eksempel:



Nei, noen ting var uten tvil bedre før. Ikke minst japanske spillefilmer (som de fleste bildene til venstre er hentet fra, deriblant klassikeren Rashomon).

Takk til Severian for bildet.

fredag, april 16, 2010

Om ild og svovel.

Av en eller annen grunn har de siste dagers hendelser på Island gitt meg en ustyrlig trang til å holde en skikkelig svovelpreken i det offentlige rom. Kanskje stille meg på Karl Johan og rope ut et eller annet om "ild og svovel!" Noe ala denne låta her:



Eller kanskje jeg bare skal la det være med tanken? Det er så stress å leke dommedagsprofet uansett...

Om en halvveis konsertopplevelse.


Foto: Nina Hansen/Dagbladet.no.

Oslo var i ekte konsertstemning på tirsdag og onsdag. De store og berytede Metallica droppet nemlig innom en tur og spilte to konserter på Telenor Arena. Heldig som jeg var, hadde jeg fått tak i en billett. Dette skulle bli en god konsertopplevelse og en fin inn-for-landing-opplevelse etter Kenya-turen.

Trodde jeg. Dessverre er det ikke alltid kongruens mellom drøm og virkelighet. For meg ble det bare en halvgod konsertopplevelse.

Onsdag var for meg en dag der mye gikk galt, og ting rett og slett ikke gikk min vei. Formen har nemlig vært litt frem-og-tilbake etter sykehusoppholdet, med en mage som har vært veldig uhåndterlig og uberegnelig. Dette har til gjengjeld tært veldig på overskuddet og energinivået mitt. Da jeg dro ut til Telenor Arena var det på reservekreftene, som etterhvert tok slutt. Det var med nød og neppe jeg fikk tuslet meg bort til bussholdeplassen og tatt bussen tilbake kl 23:15, og det bare en time ut i konserten.

Jeg kjenner meg bitter. Ikke bare på sykdommen, men også på oppvarmingsbandene Gojira og Fear Factory, som brukte godt over to og en halv time tilsammen (noe som gjorde at Metallica ikke kom på scenen før kl 22). Forhåpentligvis legger ikke Metallica opp med det første, slik at jeg kan få en ny sjanse. For det jeg fikk med meg gav absolutt mersmak, til tross for diskutabel lydkvalitet. Og jeg har fremdeles til gode å høre de beste Metallica-låtene live (som de typisk nok begynte å spille etter at jeg hadde gått).

For en beskrivende og god skildring av begge konsertene, anbefales en tur innom bloggen Mellombels løsning.

onsdag, april 14, 2010

Live from Africa: He's coming in 12:30 flight...

Da er Kenya og Afrika et tilbakelagt stadium for denne gang. Mandag 21:25 landet Kristoffer og jeg (samt en hundre andre passasjerer) med Air France-flyet fra Paris på Gardermoen. Da hadde vi vært ca 13 timer på reise. Ikke så veldig mye, med andre ord (Japanturer krever som regel en god del mer enn det).

Denne uka har vi fri, slik at vi kan komme oss inn i vanlig døgnrytme igjen, skrive på oppgave og felt-logg osv. Med tanke på at magen min fremdeles sliter med å normalisere seg kjenner jeg at det skal bli godt.

Folk spør meg gjerne hvordan det var i Kenya. Til det svarer jeg dem: Akkurat som forventet, på godt og vondt.

På godt:
- Fabelaktig flora og fauna.
- Moro å kjøre bil den lange strekningen mellom Mombasa og Nairobi.
- Fine folk.
- Godt klima.
- God mat.

På vondt:
- Man blir syk.
- Støvete, skittent og fullstendig uorganisert (som en annen sa det: Man får lyst til å rydde når man er i Kenya).
- Den bekymringsløse holdningen. Noen av oss bekymrer oss for mye, men det går faktisk an å bekymre seg for lite også.
- Passer man ikke på, kan det fort bli kjedelig.

Drar jeg noengang tilbake? Kanskje, men ikke akkurat nå. Nå skal jeg tilbringe noen rolige dager i Oslo før ting blir normale igjen. Dette innebærer bl.a. Metallica-konsert i kveld.

søndag, april 11, 2010

Live from Africa: I'm not quite dead.

Kjære lesere.

At det de siste dagene har blitt lite med nytt, til tross for at jeg har vært i Nairobi hele tiden, har sine grunner. I tidsrommet torsdag-lørdag har jeg nemlig vært innlagt på Karen Hospital for et mindre kirurgisk inngrep. Langt ifra så dramatisk som det høres ut som, la meg forsikre dere om det, men nok drama til å fylle en liten episode av Akutten kanskje?

Kort fortalt var det visse ettervirkninger av matforgiftningen/diaréen som gjorde at jeg tok en tur til sykehuset for å sjekke med legen hva det var. Da jeg først var kommet så langt, tok det ikke lang tid før jeg lå i en sykehusseng med intravenøst og liten kjennskap til prosessen videre, annet enn at "vi venter på kirurgen." Selve inngrepet skjedde first thing fredags morgen, og i løpet av lørdags ettermiddag var jeg utskrevet, mye bedre enn det jeg var før jeg ble lagt inn (men betraktelig fattigere - håper Gjensidige ikke er kranglevonde når jeg kommer tilbake).

Det mest dramatiske med det hele var vel egentlig at det bare var en person som noenlunde kunne ha en anelse om hvor jeg faktisk var. Heldigvis tok han affære, og kom innom på besøk to ganger på fredagen. Dermed fikk også Kristoffer beskjed om hvor jeg var når han kom fra Mombasa fredags kveld.

Alt i alt sitter jeg igjen med en ekte røverhistorie fra Afrika, men personlig kunne jeg godt vært foruten. All den smerten og stikkinga i alle verdens kroppsdeler kan godt andre få lov til å oppleve hvis de heller vil det. Den siste uka i Kenya har vært noe annerledes enn det jeg hadde håpet (i negativ forstand), og jeg kjenner at hjemreise skal bli deilig.

Til tross for alt dette er ikke alt bare sorg og smerte. I dag var Kristoffer og jeg på gudstjeneste i Kawangware, ei kirke som må kunne beskrives som "midt i slummen" i Nairobi. Gudstjenesten varte i tre timer og (nesten) alt var på swahili, men siden godt over halvparten av gudstjenesten var musikk gikk tiden fortere enn man skulle tro. En spennende opplevelse på tampen av turen, som begge to tar med seg med glede.

I morgen går flyet til Paris, deretter til Oslo. Vi lander 21:15 dersom noen skulle ha lyst til å stå med flagg og (hjerte-)banner.

This is Ingar Takanobu Hauge, signing out from Nairobi, Kenya.

onsdag, april 07, 2010

Live from Africa: All by myself.

Vel, fullt så dramatisk er det ikke. Jeg er ikke helt alene. Men av Fjellhaugelevene er jeg nå alene igjen i Nairobi. Formen min etter matforgiftningen (noe det trolig var) jeg ble utsatt for på safari var noe bedre dagen derpå og på tirsdag, men ikke god nok til at jeg kunne reise 8-9 timer til Mombasa. Så situasjoner er nå slik at Kristoffer er i Mombasa, mens jeg er i Nairobi. Her er det for tiden veldig få folk og lite å gjøre. Her samler jeg krefter mens jeg går noen rolige turer på tomten (visse ettervirkninger av magesjauen gjør at jeg ikke kan bevege meg for langt om gangen), skriver oppgave, leser fagbok og ikke-fagbøker samt ser tonnevis av Simpsons- og Death Note-episoder. Litt sol satser jeg også på å få etterhvert, men den har enten vært i come-and-go-modus eller på tidspunkt der jeg ikke kunne sitte ute.

Jeg skal ikke lyve: Jeg vet at Afrika ikke bare er sykdom og elendighet. Men nå er jeg litt lei av det, og gleder meg til å sette foten på norsk jord om fem dager.

Internettilkoblingen er noe vekslende her, men skal gi livstegn fra meg når jeg kan.

This is Ingar Takanobu Hauge, reporting live from Nairobi, Kenya.

mandag, april 05, 2010

Live from Africa: As sure as Kilimanjaro rises like Olympus above the Serengeti.

Vel, om man kan se Kilimanjaro fra Serengeti er høyst diskutabelt. Men fra Amboseli nasjonalpark er det fine muligheter for å se det mektige fjellet, forutsatt at det ikke er innhyllet i skyer (noe det veldig ofte er).

Amboseli nasjonalpark er et nydelig område ved grensa til Tanzania, og en flott sted for safari. Fredag til søndag tilbrakte Kristoffer og jeg dagene i denne nasjonalparken. I tillegg til safari kunne område skimte med svømmebasseng (noe vi ikke fikk utbytte av, ettersom vi begge hadde glemt badebuksene), rikt utvalg av mat og flotte telt hvor man bodde (med seng og bad). Og hva annet møter deg idet du står opp og går ut av teltet enn Afrikas høyeste fjell? Et imponerende syn.

Helt uten bakside var ikke turen. Jeg klarte å pådra meg ett eller annet mens jeg var i parken, og ble sittende mye av lørdagen med dårlig mage. Søndagen var enda verre, og det var en slapp, tynn og nærmere dehydrert Ingar som kom frem til Nairobi søndag ettermiddag. I dag er formen noe bedre, men fremdeles ikke 100%. Det betyr at Kristoffer har dratt i forkant til kyststrøkene, mens jeg følger etter med buss i morgen. Ingen internettforbindelse der, så det blir lite livstegn frem til fredag.

Flust av elefanter i Amboseli. Sjåføren vår anslo det til ca. 6.000.

Hvorfor bavianer har slik en interesse for hverandres rumper, vet jeg rett og slett ikke.

Hyenene var generelt bare late. Slik som her.

Elefant og Kilimanjaro.

Utsikten fra teltet vårt, kl 06:30 om morgenen.


Gaseller er det også nok av i parken.

Flodhestene er ikke alltid i vannet. De kommer opp på land, de også.

Vannbøffelen er kanskje det sterkeste dyret i Afrika, med tanke på størrelsen. Farlig kan den også være.

Dette er dessverre de beste løvebildene jeg klarte å ta. Speilrefleks og telelinse var sårt savnet på turen.

Det er ikke en ku, men en gnu. Mange gnuer.