onsdag, desember 26, 2018

Red Dead Redemption 2


I tiden frem mot nyttår vil jeg skrive anmeldelser av spill jeg har spilt i høst som jeg ennå ikke har skrevet om. Dette er spill som har tatt litt tid å komme gjennom og som jeg har holdt på med over lengre tid. Anmeldelsene blir noe kortere enn normalt.

Å si at Red Dead Redemption 2 er en av årets største spillanseringer er å underdrive. Få titler har vært så etterlengtet og etterspurt blant fansen, og etter å ha pløyd meg gjennom det første Red Dead Redemption i sommer har jeg fått en liten anelse om hvorfor. Western-spillet har en egen stemning og formidlingsevne som mange andre spill kan se langt etter, og det hjalpt selvfølgelig at spillet så bra ut da det kom.

Alt av promoteringsmateriale fortalte oss at Red Dead Redemption 2 (heretter RDR2) ville overgå forventningene våre. Større, bedre, høyere innlevelse, mer detaljert, penere og skarpere. Her var det med andre ord bare å håpe på mye innhold.

Promoteringsmaterialet holdt det som ble lovet. Få spill har vært større, mer detaljert og gitt en så stor grad av innlevelse som RDR2. Dessuten hjelper det at spillet stiller med en knallsterk historieformidling.


Året er 1899. Det ville vesten er i ferd med å bli temmet, sivilisert og underlagt lover. Lovløse menns dager er talte. Dette vet medlemmene i gjengen til Dutch van der Linde, men Dutchs tale- og formidlingsevne er så kraftig at de fortsetter å følge mannen i tykt og tynt. Sentral i denne gjengen er Arthur Morgan, en godt voksen mann som ikke har kjent noe annet liv enn det lovløse, og som ser til Dutch nærmest som en farsfigur. Men med loven i hælene og den ene tvilsomme avgjørelsen etter den andre må også Arthur ta stillig til hva slags mann han vil være og hva slags ettermæle han vil etterlate seg.

Historien i RDR2 er svært lang, og når sant skal sies er den faktisk for lang, særlig om man tar med epilogene. Likevel er dette en så velskrevet historie med nerve, detaljer, overraskelser og engasjerende driv at man lett lar seg rive med. RDR2 er Rockstars første spill til dagens konsollgenerasjon om man ser bort ifra relanseringen av GTA V (et spill utviklet for forrige generasjon), og det er fantastisk å se at studioet ikke har holdt tilbake på mulighetene dette gir også på det narrative plan. Gjennom historiens gang vil du le, bli sint, kjenne sorg og på bitterhet over verdens urettferdighet. RDR2 har få helter og vinnere, men mange tapere og uedle lømler. Det minner deg som spiller om at all romantisering til tross, så er nok dette ikke en tidsepoke du egentlig ville levd i om du tenker deg om.


Noe romantisering skal det likevel være lov å komme med, og det er den ville og vakre naturen det ville vesten har å tilby. RDR2 ser usannsynlig bra ut, og det er nesten ufattelig at et spill som er så stort og innholdsrik kan tilby et like høyt grafisk detaljnivå over hele fjøla. Været i spillet er også imponerende, for før man vet ordet av det blir man fanget i en storm hvor lyn og torden herjer og trær brenner realistisk ned idet de blir truffet av lynet. Denne typen naturlige reaksjoner - ting brenner, vann følger naturlige strømninger, og hestetestikler krymper i kulden - gjør det tekniske arbeidet i RDR2 til et særdeles imponerende skue. I denne ville naturen er det flust av ville dyr, ville skoger og høye fjell, tørre marker og sumplandskap. Her er eksostunge industribyer og fullstendig urørt natur som ingen mann har satt sin fot i. Alt kan samhandles med, hvilket betyr at dine muligheter for jakt og fiske er svært store. Det kommer godt med, for både du og gjengen din trenger mat, skinn og andre råvarer fra naturen for å overleve.

Det er lagt stor vekt på innlevelse i RDR2, og spillet fremstår dermed ikke bare som det mest amibisiøse westernspillet noensinne men også som en ekstremt detaljert simulator. Hver bidige handling og bevegelse er animert ned til minste detalj. Går man i spillet går man i normalt gangtempo, ikke "spill"-gåing som i praksis er løping slik vi er vant med fra andre spill. Å flå et dyr tar sin tid, og det samme gjør hestestell og matlaging. Det kan bli for mye av det gode for den som vil at ting skal gå fort, men her er også noe av RDR2s styrke for den som velger å se det, nemlig den meditative stillheten mellom slagene.


For det er mye action å by på i RDR2. Her kan banker, tog og diligencer ranes. Uskyldige forbipassende kan robbes, folk som har lånt penger kan "motiveres" til å betale tilbake, og rett som det er må man bare ty til våpnene for å forsvare seg fra konkurrerende bander og lovens lange arm. Om alt annet kjeder deg kan du alltdis gå på jakt, spille poker eller prøve lykken i blackjack. Det er nok å finne på, men RDR2s største svakhet er nok som i forgjengeren at oppdragene blir for like, særlig når det gjelder hovedhistorien. Selv om spillet legger opp til alternative fremgangsmåter reduseres oppdragene fort til en "skyt først, spør etterpå"-struktur.

Antallet skuespillere som har vært med i RDR2 er formidabelt høyt, og man unngår med dette å høre litt for mange av de samme dialogene fra tilfeldig forbipasserende to ganger. Det har også vært en solid gjeng med i det musikalske arbeidet, og bakgrunnsmusikken i spillet er dermed akkurat så stemningsfull som den skal være til enhver tid.


Red Dead Redemption 2 er akkurat så ambisiøst som utviklerne ville ha det til i forkant. Problemet er derfor at spillet svarer akkurat til forventningene, men ikke noe mer enn det. Selv om graden av innlevelse og det tekniske detaljnivået er skyhøyt klarer spillet aldri å overraske. Likevel er det en spillteknisk bragd av de sjeldne, og så lenge du tåler at spill kan ta litt tid er det vanvittig mye å hente for pengene i spillet. I tillegg er historien av utsøkt klasse, og Red Dead Redemption 2 er et spill som sitter igjen i deg lenge etter at du er ferdig.

Score: 9/10 (onlinedelen av spillet er ikke testet)

Ingen kommentarer: