mandag, april 28, 2008

Bildespesial.

Behold, the new glasses!

De kjedelige gamle.


De nye solbrillene - med styrke.


De nye standardbrillene.


Gammelt, nytt, nytt.


Se så fornøyd han er, helt ekstatisk jo.

lørdag, april 26, 2008

Monty Pythons gleder.

Lite her i livet slår det å se god humor i godt lag med noenlunde samme sinnelag som deg selv. Så når Frank, Inger, Solveig Elin og jeg selv samles for å se Monty Python and the Holy Grail, så blir resultatet en svært underholdende kveld.

Vedlagt følger to praktscener fra filmen.



fredag, april 25, 2008

The Hobbit: En statusrapport.

Det er mange som spør meg om dagene: "Hvordan går det med filmatiseringen av The Hobbit?" Det har vært mye usikkert rundt denne produksjonen, med krangler på både den ene og den andre siden. Så her kommer en kjapp oppsummering i saken:

*Peter Jackson: Veldig lenge kranglet Peter Jackson, regissøren av Lord of the Rings (herfra forkortet til LOTR), og selvsagt var temaet for krangelen penger. Jackson mente han ikke hadde fått sine berettigede inntektspenger fra spinoffprodukter, videospill og videosalget av LOTR. New Line Cinema på sin side beskyldte Jackson for å være grådige, og uttalelser som at Jackson "aldi får ha noe med New Line Cinema å gjør igjen" falt tungt i fansens ører. Men etterhvert kom partene frem til en enighet. Peter Jackson blir riktignok ikke regissør denne gangen, men han og kona Fran Walsh (som også var med på LOTR-produksjonen) skal være produsenter. Altså ikke like inflytelsesrikt som regissørrollen, men fremdeles en ganske påvirkelig.

*To filmer: Dette har vært klart en stund nå, men det er altså snakk om produksjon av to filmer. Enkelte norske kilder har hevded at det var The Hobbit som skulle deles i to filmer, men dette er helt på jordet. Det man snakker om er å lage en film basert på The Hobbit, og en film som tar utgangspunktet i de seksti årene mellom The Hobbit og LOTR. Sistnevnte vil selvsagt ta utgangspunkt i bøkene den også, men vil likevel være den av filmene hvor filmskaperne får de mest frie tøylene. Ved sistnevnte produksjon har også flere av LOTR-skuespillerne som har meldt sin interesse i å delta, som Viggo Mortensen, Cate Blanchett, Christopher Lee og Orlando Bloom.

*Gandalf: Rolleregisteret i The Hobbit er fremdeles i stor grad ukjent, men at Sir Ian McKellen vender tilbake som Gandalf er etter alt å dømme svært sannsynlig.

*Musikken: De av oss som er innbarka Tolkienentusiaster har ofte diskutert LOTR-filmenes kvalitet, styrker og svakheter. Men en ting er vi stort sett enige om: Noe av det ubetridelig beste produktet og resultatet fra filmene er musikken av komponisten Howard Shore. Derfor er det gledelig å lese at Howard Shore får jobben som komponist for The Hobbit også.

*Regissør: Lenge har det vært ukjent hvem som skal regissere The Hobbit. Men idag melder BBC at meksikanskfødte Guillermo del Toro (43) har fått jobben. Et ukjent navn for meg, men mannen står bak filmer som Pan's Labyrinth og Hellboy, noe som sier meg hakket mer. Mannen er visstnok ønsket svært velkommen av Peter Jackson og Fran Walsh, så det kan jo love godt for samarbeidet innad i filmene.

*The Tolkien Trust: Det har vært flere søksmål i forbindelse med LOTR, New Line Cinema og The Hobbit. Hver og en har satt en filmatisering av The Hobbit i fare for å ikke bli realisert. Den siste av disse er søksmålet fra The Tolkien Trust, et fond som ble etablert av Tolkiens slektninger etter Tolkiens død. The Tolkien Trust mener at New Line Cinema er påkrevd å betale 7,5% av inntektene sine fra filmene, noe The Tolkien Trust ikke har fått en penny av (og 7,5% av 6 mrd USD er litt av en sum). The Tolkien Trust har derfor saksøkt New Line Cinema, hvor de krever 150 mill USD i kompensasjon, pluss en rettserklæring som gir dem rett til å tilbakekalle alle rettigheter New Line Cinema måtte ha til å lage filmer basert på Tolkiens bøker. Om The Tolkien Trust da får det som de vil, kan filmatiseringen av The Hobbit med andre ord bli historie.

Kilder:
*BBC News
*The Hobbit: Official Movie Blog
*The Hobbit Movie
*SF Gate
*Wikipedia

torsdag, april 24, 2008

Dead Ingar Day: Out of Power.

Våren har kommet, solen skinner, blomster hvite gule blå titter opp osv osv. Og bjørka står i blomst. Da hoster, nyser og snyter jeg meg. Allergisesongen har begynt igjen, folkens! Ve oss alle! Etter halvannen dag med beskjeden spredning er jeg totalt utslitt, og bedre blir det ikke av at nattesøvnen blir berøvet. En måned skal dette vare, og allerede klager jeg som ei gammel kone. Ve ve ve...

tirsdag, april 22, 2008

En trivelig tabell.

Mange er for tiden i ekstase så snart helga kommer. Da er det nemlig på tide å komme seg foran en TV (eller gjerne på en stadion, hvis det lar seg gjøre) for enten å se semigode norske lag sparke ball i starten av en sesong, eller talentfulle engelske lag kjempe om seieren i en annen sesong. Dem om det.

Først må jeg bare avkrefte en oppfatning folk ser ut til å ha om meg: Jeg er ikke antifotball. Jeg er gjerne med på å spille så lenge nivået ikke er for ambisiøst og fanatisk. Det er vel heller det å se på fotball som ikke engasjerer så veldig. Dette har selvsagt mye å gjøre med min oppvekst i det fjerne Øst, hvor baseball er den store sporten. Hvilket jo er hva denne posten egentlig handler om. Jeg leder herved oppmerksomheten til tabellen under (lagnavnene har jeg romanisert selv, derfor den noe umatchende skriften)(klikk for større utgave):



Hanshin Tigers
, Koberegionens store lag som aldri har vunnet noe som helst (bortsett fra da de faktisk vant ligaen i 1985; åh, den som var født da...), har etter en måneds spill spilt unna 19 kamper. Av disse har de funnet 15. Til sammenligning ligger erkerivalen, Yomiuri Giants fra Tokyo (som på mange måter kan sammenlignes med Yankees, Man.U eller Rosenborg: De vinner mye, men er forhatt av mange) spilt 20 kamper og kun vunnet 7 av dem. Nå skal det sies at en japansk baseballsesong har ca. 130-140 kamper, og erfaringsmessig må nok vi Tigersfan innrømme at det kommer mest sannsynlig ikke til å vare. Men desto større grunn til å nyte herligheten mens vi kan.

I Japan spilles det baseballkamper så og si hver dag mens sesongen varer, i hvert fall 5-6 dager i uka. Er man baseballentusiast i Japan har man mye man kan følge med på, med andre ord.

søndag, april 20, 2008

Dead Ingar Day: Ex.phil og Matrix.

En fordel med å være filmentusiast og sitathusker (jeg pugger dem ikke, jeg bare husker dem, det er slik jeg er), er at under visse omstendigheter kan relevante filmsekvenser dukke opp i hodet mitt. Under ex.phil hadde jeg noen slike opplevelser. De fleste scenene og sitatene som gikk igjen var da fra Matrix-filmene, særlig de to første.

Spesielt denne scenen var interessant. Her presenteres vi for tre forskjellige ex.phil-modeller: Merovingan er kausalist (Aristoteles og til en viss grad Hume), Morpheus tror på valgets makt (Kierkegaard), mens Persephone er enten etisk egoist eller utilitarist (henholdsvis M.Schlick og Bentham).

Man kan alltids få bruk for sin kunnskap til noe. Det gjelder bare å koble riktig.

lørdag, april 19, 2008

Dead Ingar Day(s): Silent Library

OK, jeg er ikke helt død ennå, til tross for svake og/eller fraværende oppdateringer her på blogen. Skrivesperren har derimot meldt seg. Jeg kommer tilbake med noe vettugt så snart jeg kan. I mellomtida får dere bare se på enda en japansk gameshow-video.

Silent Library: Poenget er å ikke le. Noe morsomt, noe bisarrt...typisk japansk, altså.

onsdag, april 16, 2008

Den gang ei.

Egentlig hadde jeg håpet på å få de nye brillene mine idag, og vise dem frem her på blogen.

Men de kommer først om to uker. Så får vente til da...

søndag, april 13, 2008

Mario Kart Wii.

På fetter Eiriks ønske skriver jeg noen korte ord om det nyinnkjøpte Wii-spillet Mario Kart Wii. Noe må man jo skrive om.

Altså: For den som ikke vet hva Mario Kart-konsepter er i det hele tatt (de er få, men jeg har forstått det sånn at de faktisk finnes der ute), så er Mario Kart et bilspill. Altså starte fra start og komme først i mål. Men der stopper også de fleste likheter med standard bilspill. For Mario og gjengen er hovedkarakterene i dette spillet, og det betyr moro. Og kaos. Veldig mye kaos. Og sære egenskaper. Hvor mange andre bilspill kan du vel kaste bananskall i banen for at folk skal skli, eller skyte skilpaddeskall av forskjellige farger for å skade motstanderen? Det er her moroa begynner.

Mitt første møte med Mario Kart-serien var med det første og innledende spillet i serien, nemlig Super Mario Kart. Jeg har altså fulgt serien ganske lenge, selv om jeg ikke har eid alle titlene. Men jeg har prøvd dem alle, nå som jeg tenker meg om. Det var derfor med stor nostalgifare jeg satte meg ned for å prøve spillet for første gang fredag, deretter idag. Etter noen gangers spill sitter jeg igjen med følgende:

+ Ratt: Wii er som kjent konsollen hvor du veiver med kontrollen for å fekte istedenfor å mose A-knappen sønder og sammen. I Mario Kart Wii har de brukt Wii-funksjonen til å la deg styre bilen med håndkontrollen som om det var et ratt. Faktisk følger det med et plastikkratt når du kjøper spillet, for at følelsen skal bli enda mer autentisk. Og det funker humoristisk bra. Om rattet derimot skremmer deg kan du fremdeles koble til en standard håndkontroll. Men det er jo litt pysete.
+ Nostalgiverdi: 32 baner i spillet, hvorav 16 av dem er klassiske baner fra tidligere Mario Kart-titler. Helt fra Super Mario Kart til Mario Kart DS. Morsomt for alle, selvsagt, men ekstra morsomt for nostalgifriker som meg som har fulgt Nintendo siden barnsben av. Nintendo kan dette med å verdsette sine veteraner.
+ Multiplayer: Multiplayerfunksjonen er kraftig utarbeidet. Nå kan også fire stykker spille Grand Prix (i motsetning til to, som har vært tidligere standard). Det er derfor rom for gode stunder sammen. Mario Kart er faktisk fremdeles best i fellesskap.
+ Motorsykler og biler: Man kan velge mange slags typer biler, ut ifra hvilken vektklasse man velger. Men det kuleste er likevel å kunne velge motorsykler. Hva sier du f.eks. til å kjøre som Yoshi på en Ducati 999-lignende sak? Eller som Luigi i en italiensk landsby på en Vespa? Humorfaktoren øker gjennom dette.

- Singleplayer Mode: Å spille Mario Kart alene er fremdeles litt kjedelig. Her savner jeg litt mer å gjøre enn bare å måtte åpne en masse baner og karakterer. Det har rett og slett blitt gjort før.
- Battle Mode: Battle mode har blitt ganske forandret siden sist. Nå kan man kun spille Battle på lag, altså ikke en type battle royale slik som før. Dette funker ganske dårlig, og er mer forvirrende enn moro.

Alt i alt, et kongespill. Dere som har Wii: Dette kan dere trygt bruke penga på. Om dere har venner, vel å merke:-)

lørdag, april 12, 2008

11.april.

Gårsdagens eksamen gikk særdeles bra. Det er gøy med ex.phil, for all del, men det er veldig deilig å være ferdig også. Det er herved duket for en avslappende helg.

Etter eksamen var det ned på byen for å gjøre følgende:
*Bestille nytt sett briller, standard og solbriller. Etter å ha fått litt ekstra penger bestemte jeg meg for endelig å gjøre det.
*Hente forhåndsbestilte Mario Kart Wii. Når det så senere på kvelden var duket for middag og sosialt samvær hos Kathrine var det tid for å teste spillet. Og joda, dette er et spill i ekte Mario Kart-ånd: Ufattelig moro jo flere som er med. Mange kule nyheter. Dette kan vi like.

Men selvsagt ble det tid til andre ting også.


Testpanelet var fornøyd.

onsdag, april 09, 2008

Japan-musikk.

Det er ikke å nekte at jeg er en smule misunnelig på de tre M3-studentene som har reist til Japan. Men som et plaster på såret fikk jeg i det minste mail forleden om at følgende bestilte CD er i boks:



The Black Mages III: Darkness and Starlight. Plutselig ble det noe ekstra å glede seg til i mai også.

Takken går til Yngve, som tok seg bryet med dette. Ønsker dere fremdeles et godt Japanopphold.

tirsdag, april 08, 2008

Ex.phil-humor.

Til alle dere som leser til ex.phileksamen på fredan: Her har dere to Monty Python-videoer å kose dere med. Det gjør ihvertfall jeg.



søndag, april 06, 2008

Dead Ingar Day (again): Døsighet.

Når gårsdagen bloginnlegg ble et Dead Ingar Day-innlegg, var det rett og slett av mangel på andre ting å skrive om. Men idag er det en virkelig Dead Ingar Day. Etter å ha spist middag idag ble jeg skikkelig døsig, og har ikke helt kommet meg igjen etter det, selv etter en lur og to kopper kaffe. Orker ikke gjøre noe av det som var planlagt: Øve piano, trene, lese ex.phil...jepp, en skikkelig Dead Ingar Day, med andre ord.

Får komme sterkere tilbake senere. I mellomtida kan dere ta en kikk på denne blogen til gjengen på bildet: Tre M3-studenter her på haugen på praksistur til Japan. Man kjenner et stikk av bitterhet, samtidig gleder man seg over dem som får oppleve Japan for første gang.

lørdag, april 05, 2008

Dead Ingar Day: Ringenes Herre.


Ja, idag fikk vi gjennomført et skikkelig Ringenes Herre-maraton. Og det var god stemning, bra oppmøte og herlig underholdning.

Det slår meg, hver gang jeg ser eller leser Ringenes Herre: Tolkien var stor. Antakelig større enn det han selv var klar over. Så enkelt skrevet, og allikevel så omfattende, så komplekst og så dyptgående. Og ikke minst: Tolkien har mange store teologiske aspekter over sitt Midtgard.

Er Ringenes Herre fremdeles den beste filmen etter mitt syn? Ja. Selvsagt helt subjektivt. Men det forandrer ikke faktumet for min egen del likevel.

onsdag, april 02, 2008

Smoke on Water - Japanene Version

En av gitarhistoriens klassikere blir tolket på japansk vis. Ah, som jeg elsker det landet. Smoke on Water på shamisen (sånn "Japangitar" de spiller på i begynnelsen) - er det mulig?!? :-)

tirsdag, april 01, 2008

Årets 1.aprilbløff.

La gå, jeg sa i forrige post at jeg driver ikke med denne dagens tradisjonelle skikk. Men da jeg fikk denne videoen, ble jeg sinnsykt forbløffet over hvor langt noen er villige til å gå for å lage en troverdig bløff.



Tenke seg til: En filmatisering av min favoritt-spillserie gjennom alle tider, med hovedfokus på to av seriens sterkeste titler, Ocarina of Time og Twilight Princess. Jeg hadde lett sett den filmen, uansett kvalitet. La gå at traileren ikke er den beste, det er nok å ta tak i her (Link ser ut som et narkovrak og er dessuten høyrehendt, Zelda er ikke litt pen i forhold til det hun burde ha vært, og Ganondorf ser bare obskur ut - bare for å nevne noe). Men når folk gjør noe slikt frivillig bare som en spøk, da kan vi leve med det.

Klikk her for tilgang til Full Screen Version.

Japan og nasjonalsang.

For de som forventer en spøkende og narrende post i anledning dagen, må jeg nok skuffe dere: Jeg driver ikke med sånt. Temaet idag er nok litt mer seriøst enn som så.

For å holde meg delvis oppdatert på hva som skjer i Japan, leser jeg Japan Times Online, en av de bedre engelskspråklige aviser i lander sammen med bl.a. Daily Yomiuri. Det var der jeg idag leste følgende sak. Kort sagt handler saken om 20 japanske lærere på videregående skoler i Tokyo som har blitt straffet, fordi de ikke reiste seg opp ved avspilling av nasjonalsangen under studentenes avslutningsseremoni. Straffene inkluderer lønnskutt i opptil et halvt år, suspensjon o.l.

Hvorfor slikt oppstyr rundt en nasjonalsang? Før jeg forklarer det, tenkte jeg å presentere selve sangen (takk til Wikipedia for oversettelse av en vaskelig, gammel-japansk tekst). Nasjonalsangen heter forøvrig Kimi ga yo og er kanskje den korteste nasjonalsangen i bruk i verden:

May your reign
Continue for a thousand,
eight thousand years,
Until the pebbles
Grow into boulders
Lush with moss.


Som vi ser, en ganske pompøs og fedrelandstilhørig tekst. Dette er i og for seg ikke uvanlig i forbindelse med nasjonalsanger. Det er derimot enkelte land der det å vise nasjonalisme ikke er forbundet med noe godt. Tyskland har lenge vært et slikt land, i hvert fall frem til VM 2006. Japan er også et slikt land. Og, i likhet med Tyskland, har sangen sterke assosiasjoner til 2.verdenskrig, et allerede betent tema innenfor japansk historie.

Men Kimi ga yo har et problem utover dette: Sangen er også forbundet med keiserdyrkelsen frem til 1945, en dyrkelse som fikk sitt klimaks og antiklimaks under 2.verdenskrig. Sangen er derfor ikke bare å oppfatte som et tegn på nasjonalisme som er stygt tilflekket av en imperialistisk militarisme, den bygger også opp under avgudsdyrkelse (NB: Det er med stor forsiktighet jeg bruker dette ordet i denne sammenheng. Men jeg føler jeg berettiget: Ikke ut ifra et kristent ståsted, men fra det faktum at keiseren frasa seg sin gudestatus i 1945). Alle disse faktorene utgjør så stridens kjerne.

De siste 5-10 årene har flere og flere tegn på nasjonalfølelse dukket opp i Japan. Avspilling av nasjonalsangen ved flere anledninger er en slik faktor. Man kan selvsagt se på dette som et tegn på at Japan beveger seg videre fra sin mørke fortid og ikke lar den holde dem igjen. Men det er like fullt mulig å se på dette som et oppsving av nasjonalistiske bølger i landet, en stemning som lett gir oss assosiasjoner til militærimperialismens tid. Og slikt skaper dårlig stemning hos mange, for et Japan som allerede har nok problemer med tanke på sine relasjoner med sine asiatiske naboer (et omfattende tema i seg selv, som jeg ikke skal skrive om nå. Kanskje en annen gang, hvis jeg får tid, ork og kunnskaper nok).

Så til selve enkeltsaken. Det er ikke første gangen at lærere har blitt straffet for ikke å følge de myndighetsgitte direktiver. Siden det ble opptatt som obligatorisk rituale ved skoleavslutninger (og andre anledninger) i 1999 har flere lærere blitt straffet fordi de nekter å stå under nasjonalsangen (såvidt jeg vet er det ikke sangplikt, så lenge du viser respekt ved å reise deg). Grunnene kan selvsagt være mange. Man har kanskje så stor nasjonalfølelse, det historiske spøkelse kaster en grufull skygge over sangen for dem eller de har en religiøs tro som gjør det vanskelig for dem å synge en sang opprinnelig ment som keiserdyrkende (særlig for kristne lærere er dette et stort problem, men jeg regner med det gjelder andre religiøse grupperinger også). Så langt har ennå ingen mistet jobbene sine som følger av saken, og det er vel kanskje også godt. Hadde det skjedd, ville anklagene om nasjonalistiske understrømninger virkelig stormet frem, og selv i Japan ville nok ikke dette gått upåaktet hen.

Grunnen til at lærerne er pålagt å reise seg er begrunnet med at de skal være rollemodeller for sine elever, og derav vise respekt for nasjon, flagg og nasjonalsang. Dette ser vi jo også i en viss grad i f.eks. USA. Men man kan spørre seg: Er det riktig i et land som kaller seg demokratisk å påtvinge folk å vise respekt for noe som fremhever patriotisme og ymse anna?

Tematikken er på ingen måte avsluttet med denne enkeltsaken. Men hvilken retning den kommer til å ta, våger jeg rett og slett ikke å spekulere i.

(Jeg må dessverre si at kunnskapene mine om feltet er noe begrenset. Er vi heldige, får vi kanskje en kommentar eller to fra noen mer sakkyndige på feltet. Jeg skal selvsagt legge relevant materiale om jeg skulle komme på noe.)