mandag, oktober 23, 2017

Musikk-temablogg #23: Journey

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.

Kan spill regnes som kunst? Diskusjonen dukker stadig opp i forskjellige arenaer, uten at det som regel fører til noe fruktbart resultat i verken den ene eller andre retningen. Noe av årsaken er at det ofte er vanskelig å definere selve kunst-begrepet, og hvorvidt en skal skjelne mellom god og dårlig kunst.

Et spill som ofte trekkes inn i slike spill-er-kunst-diskusjoner er Journey fra thatgamecompany, som kom ut til PlayStation 3 i 2012 (spillet er nå også tilgjengelig på PS4). Spillet ble hyllet som årets beste spill da det kom ut og har siden blitt stående som et av de beste spillene i forrige konsollgenerasjon. Begge deler er fullstendig fortjent. Sjelden har jeg spilt et spill som har gitt en større følelse av å tilby noe unikt, melankolsk, ettertenkelig og kontemplativt på en og samme tid, og det hele over et tidsspenn på bare tre-fire timer.

Hva handler så Journey om? Det kan jeg egentlig ikke si så mye om, for opplevelsen i Journey ligger nettopp i reisen gjennom spillet. Det er et spill uten dialog og som forteller deg veldig lite hva du skal gjøre, men likevel er det aldri tvil om hva man skal gjøre. Det er en reise gjennom vakre landskap og nydelig estetikk, en elegant vandring hvor man til enhver tid vet hvor man skal uten at noen forteller deg det. Så ja, design-messig må man kunne si at Journey er kunst.

Mer enn noe annet er det likevel musikken i spillet som bør løftes frem på hva spill som medium kan servere. Journey-lydsporet av Austin Wintory er rett og slett uendelig vakkert, hvor bruken av fløyter, cello og effekter som gir deg en følelse som egentlig best kan beskrives som "undersjøisk" rammer inn det hele (passende nok, da Austin Wintory også har laget musikken til Abzû, et spill som i sin helhet foregår under havet). Det er emosjonelt, vakkert og ekstremt avslappende å lytte til, og i bunn og grunn kan jeg ikke gjøre stort mer enn å anbefale lydsporet i sin helhet.

Dagens innslag er I Was Born For This, det siste sporet i lydsporet. Her hører vi spor av åpningstemaet, som man finner spor av utover i spillet. Men der temaet i åpningen fremstår rimelig enkelt med cello, fløyte og til slutt strykere, får dette teamet en langt større utbrodering i spillets siste spor. Koring og fullt orkester sørger for en harmonisk stemning som er vakkert og avslappende. Om ikke annet tror jeg vi med enkelthet kan fastslå at musikken i Journey kan kalles for kunst (uansett hva man måtte legge i begrepet).

PS: Som en bonus legger jeg også ved en video fra spillmusikkonserten Score, en konsert som besøkte Oslo i desember i fjor og hvor dette stykket åpnet hele konserten (da videoen ikke kan bygges inn, må man gå til denne lenken for å se konsertopptaket).

søndag, oktober 22, 2017

Musikk-temablogg #22: The Witcher

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"You don't need mutations to strip men of their humanity. I've seen plenty of examples."

Vet du hva en witcher er? Kanskje ikke, med mindre du er interessert i polsk fantasy-litteratur og/eller spill basert på den slags litteratur. Det er ingen grunn til å skamme seg, men jeg vil varmt anbefale at du stifter et nærmere bekjentskap med The Witcher-universet av Andrzej Sapkowski.

For å svare på mitt eget spørsmål, er en witcher en spesialtrent monsterjeger som eliminerer trusler mot betaling. En witcher har vært trent siden barndommen av i spesielle, lukkede skoler, og har i løpet av treningstiden sin gått gjennom mutasjoner som forbedrer evnene deres. Resultatet er både fordeler og ulemper: en witcher kan se bedre og lever lenger, men øynene blir distinkte slik at det blir vanskeligere for dem å skjule sin identitet, og mutasjonene gjør dem også sterile. En witcher er ofte gjenkjennelig ved at de bærer to sverd: ett av stål og ett av sølv, da forskjellige monstre krever forskjellige metoder og våpen. I en verden hvor mennesker, alver og dverger stadig blir plaget av forskjellige monstre er en witcher nødvendig, men skepsis og overtro gjør at de fleste anser en witcher som et nødvendig onde snarere enn en god samfunnsborger.

Inn i dette fantasy-universet møter vi Geralt av Rivia, en witcher fra ulveskolen i Kaer Morhen. Kjent som The White Wolf på grunn av sitt hvite hår er Geralt en god witcher, men det er også noe av problemet. En witcher skal i utgangspunktet alltid være nøytral, men Geralt vikles stadig inn i politisk spill og konflikter hvor det å forholde seg nøytral nærmest er en umulighet. Dessuten er det ikke alltid gitt hva som er monsteret som skal elimineres, for er ikke mennesket ofte det mest grufulle monsteret av dem alle?

The Witcher-universet spenner over fem bøker etterfulgt av tre glimrende spill. Universet tar oss ikke bare med til et moralsk komplisert univers som kan gi Game of Thrones/A Song of Ice and Fire hard konkurranse, men vi får også stifte bekjentskap med en østeuropeisk tilnærming til monstre, mytologiske vesen og lignende. I en sjanger som ofte er preget av mer vest-europeiske og WASP-amerikanske tradisjoner, er dette et kjærkomment tilskudd.

Midt i disse tre spillene, med sin komplekse moral, fantastiske narrative struktur og en spillmekanikk som virkelig griper fatt i deg, får vi også servert stemningsfull musikk. Her er alt ifra melankolsk musikk som The Vagabond der du rir gjennom skitne og fattige landsbyer, mer munter musikk som Drink Up, There's More! idet du entrer vertshus, og dramatisk musikk som The Hunt is Coming når The Wild Hunt, et jaktlag av skrømt og onde ånder fra andre dimensjoner, er på vei. Og det er bare noen eksempler fra det tredje og siste spillet i serien.

Dagens innslag er The Trail fra The Witcher 3: Wild Hunt (det beste spillet fra 2015, for øvrig). Innslaget er det første sporet i spillets lydspor, som man kan høre i spillets cinematiske trailer helt i begynnelsen av det tredje spillet. Den dramatiske åpningen, den taktfaste rytmen og det karakteristiske akkordvalget og skalabruken er til å få frysninger av, og gir et godt innblikk i spillets helhetlige kvalitet.

lørdag, oktober 21, 2017

Musikk-temablogg #21: Banjo-Kazooie

Hver dag i oktober presenterer jeg et spill fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"Eekum bokum!"

I dagens innslag skal vi en tur tilbake til de gode, gamle Nintendo 64-dagene. Vel, gode og gode. Minnene fra epoken er i det minste gode, selv om det ikke er til å legge skjul på at dette kanskje er den konsollgenerasjonen som har holdt seg minst. Overgangen til 3D-grafikk var absolutt revolusjonerende, men det betydde også at utviklerne måtte tenke ganske nytt om hvordan man lager spill. Ikke alle løsningene de kom frem til er like lette å gå tilbake til i dag.

Nintendo 64-eiere måtte i det store og det hele se hvordan en ny aktør ble dominerende på markedet. Sony lanserte sin PlayStation i 1994 (1995 her til lands), og med dette var den første kommersielt suksessrike CD-baserte konsollen et faktum. Med CD-ROM kunne man ganske enkelt lage mye større og mer komplekse spill, og i det store løp var det vanskelig for Nintendo 64 å måle seg mot dette når Nintendo holdt på bruken av kassetter, som ikke bare rommet mindre lagringsplass men som også var dyrere i produksjon.

Det betyr selvsagt ikke at Nintendo 64 var blottet for gode spill. Langt ifra! Med titler som Super Mario 64, to eksepsjonelle spill i The Legend of Zelda-serien, GoldenEye 007 og Star Wars: Rogue Squadron var det mer enn nok godbiter å finne også her. De fleste av de beste titlene kom fra Nintendo selv, men britiske Rare var også et selskap som leverte mange kvalitetstitler til konsollen.

To av spillene fra Rare er spillene vi skal snakke om i dag, nemlig eventyrspillet Banjo-Kazooie og oppfølgeren Banjo-Tooie. Her stifter vi bekjentskap med bjørnen Banjo og den rappkjefta fuglen Kazooie, som sammen må legge ut på eventyr for å gjøre slutt på heksen Gruntildas onde planer. Super Mario 64 var spillet som tok plattformspillene til et nytt nivå, men Banjo-Kazooie var et spill som finpusset videre på denne formelen og gjorde den enda bedre. Store og åpne verdener, plenty med ting å finne i hver verden og en åpen struktur som gjorde deg i stand til å finne verdenens skatter i den rekkefølgen som passet deg (så lenge du hadde låst opp de rette egenskapene til det, vel å merke) gjorde dette til en eventyrlig opplevelse.

I tillegg ble det hele rammet inn av leken, skøyeraktig, munter og festlig musikk av komponist Grant Kirkhope. Kirkhope har i år gjort seg bemerket med musikken i Yooka-Laylee (en spill som forsøker å videreføre arven fra Banjo-Kazooie, dessvere uten å lykkes) og ikke minst Mario + Rabbids Kingdom Battle. Allerede fra åpningstemaet er det tydelig hva slags tone dette spillet kommer til å ha. Musikken i spillets tidligere verdener som Mumbo's Mountain og Treasure Trove Cove styrker dette inntrykket ytterligere, og resultatet er at man sitter og koser seg hele spillet gjennom.

Dagens innslag er Click Clock Woods - Spring, fra spillets siste verden. Click Clock Woods er en fascinerende verden hvor man må besøke samme sted gjennom fire årstider, og hvor dine handlinger i én årstid påvirker omgivelsene og personene i en annen, senere årstid. Skal du sørge for at ekornet har nok mat om vinteren? Da må du hjelpe ham på høsten. Skal du passe på at fuglen blir stor og sterk? Da må du passe på å mate ham gjennom hele året. I tillegg forandrer musikken seg ut ifra hvilken årstid du besøker, og dermed har man nesten noe vivaldisk over det hele. Sangen er dessuten den første komponist Grant Kirkhope skrev for spillet. For min del er det våren som gir den beste representasjonen av temaets fleksibilitet, men jeg skal ikke protestere om noen heller vil fremme en av de andre årstidene.

fredag, oktober 20, 2017

Blade Runner 2049

Av og til dukker det opp filmer du egentlig tvilte på var nødvendig, eller hvor du lurte på om i det hele tatt kunne bli bra. En sjelden gang viser seg at tvilen din blir gjort til skamme. Blade Runner 2049 er en slik film.

Årets kinoopplevelse (i hvert fall frem til Star Wars: The Last Jedi kommer ut) er anmeldt, og anmeldelsen kan leses her.

Musikk-temablogg #20: Terminator 2: Judgment Day

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.

"Hasta la vista, baby!"

Noen filmer trenger knapt nok nærmere introduksjon. Terminator 2: Judgment Day tør jeg påstå er en av dem.

T2 er sammen med Star Wars: The Empire Strikes Back et eksempel på hvordan en oppfølger faktisk kan forbedre og forbedre originalen på en og samme tid. Effektene i filmen var mesterlige, plottet er meget bra i sin enkelhet, og få filmroller er knapt nok mer ikoniske enn Arnold Schwarzenegger i rollen som terminator-roboten sendt tilbake i tid for å beskytte John Connor.

Spoiler: En stilig tvist i denne filmen er hvordan vi faktisk ikke får avslørt hvem av de to terminatorene som sendes tilbake i tid som er der for å beskytte John Connor og hvem som er der for å ta livet av ham. Det får vi først vite når de to terminatorene møtes i en trang kjøpesenter-gang. Med tanke på hvordan Arnold spiller en slem og ustoppelig terminator i den første filmen, er denne tvisten meget god (men ofte fort glemt). /Spoiler

Uansett, jeg er ikke her for å snakke om filmen, men om musikken. Brad Fiedels musikk er absolutt verdt å merke seg mens man ser filmen, men det er uten tvil åpningstemaet fra filmen som blir husket. Med rette, får vi si. Den metalliske hamringen som runger gjennom det to minutter lange temaet er rett og slett grisetøft, og synthen oser av tidlig 90-tallet.

Dagens innslag er Main Theme from "Terminator 2". For moro skyld kan dere sammenligne den med det originale temaet fra den første Terminator-filmen, bare for å høre hvor mye bedre T2-versjonen er.

torsdag, oktober 19, 2017

Fire Emblem Warriors

Dynasty Warriors (også kjent som Shin Sangoku Musou i Japan) er en spillserie hvor man spiller seg gjennom historien bak Kinas opprinnelse. Serien er kjent for en ekstremt overdreven spillmekanikk hvor man løper rundt på slagmarken og egenhendig banker opp 2000 soldater per kamp.

Formelen har de siste årene blitt overført til andre kjente serier. Vi har fått One Piece: Pirate Warriors og Hyrule Warriors, samt noen forsøk på spill som snur litt på formelen, slik som fjorårets overraskende gode Attack on Titan: Wings of Freedom.

Nå er tiden kommet for å blande Dynasty Warriors med Fire Emblem-serien. Anmeldelsen av Fire Emblem Warriors kan dere lese her.

Musikk-temablogg #19: Metal Gear Solid

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"Kept you waiting, huh?"

Snikespill kan være meget moro, så lenge det gjøres riktig. Thief fra 2014 var et eksempel på hvordan slike spill kan ende opp med å bli helt feil, mens nyere eksempler som Dishonored 2 og Deus Ex: Mankind Divided viser i større grad hvordan det skal gjøres.

Snakker man om snikespill, kommer man likevel ikke unna Metal Gear Solid-serien. Hjertebarna til Hideo Kojima henter hovedinspirasjonen sin fra 70- og 80-tallsfilmer, og er kjent for alt fra pappesker til ekstremt overdådig historiefortelling. Filmsekvenser på 45 minutter? Null problem? Ekstremt lange scener med dialog og alternativ historie? Kjør på!

Samtidig er det noe mesterlig over disse spillene. Kojima er på sitt beste når han har noen som holder ham igjen, noe de tre første spillene i Metal Gear Solid-serien bærer mer preg av enn senere spill i serien. Dermed får vi noen spill med spennende tilnærming til makt, krig, historie, atomkappløp og konspirasjonsteorier. Men først og fremst handler Metal Gear Solid-spillene om infiltrasjon og sniking, og det er få spill i samme sjanger som har mestret dette på like god og unik måte.

Snakker man om Metal Gear Solid-spillene, må man også nevne musikken. God musikk har alltid kjennetegnet Metal Gear Solid-spillene, men kanskje først og fremst de to spillene som ble lansert til PlayStation 2: Metal Gear Solid 2 og Metal Gear Solid 3. Mens det første Metal Gear Solid til den første PlayStation hadde et langt mer sammensatt team av komponister, ble musikken i Metal Gear Solid 2 og 3 komponert av Norihiko Hibino og Harry Gregson-Williams. Sistnevnte er et kjent navn for mange, da han som filmmusikkomponist har bidratt til musikken i blant annet Narnia-filmene, Kingdom of Heaven, Wonder Woman og The Rock. Sistnevnte hører man tydelige spor av i Gregson-Williams' arbeid med musikken i Metal Gear Solid-spillene, slik som nyversjonen av hovedtemaet i Metal Gear Solid 3. Temasangen Snake Eater fra Metal Gear Solid 3 har en bisarr tekst, men setter absolutt stemningen for spiondramaet satt til den kalde krigen. Melankolsk musikk finner man også i serien, slik som avslutningssangen Can't Say Goodbye to Yesterday fra Metal Gear Solid 2.

Dagens innslag er imidlertid ikke komponert av Gregson-Williams eller Hibino, men sammen sørget de for at seriens hovedtema fikk den behandlingen den fortjente. Dagens innslag er med andre ord Metal Gear Solid Main Theme fra Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty. Enjoy!

onsdag, oktober 18, 2017

Musikk-temablogg #18: Bravely Default

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"A man defending what he holds dear is far more formidable than one who seeks to take it."

I dag går turen innom en relativt ny rollespillserie til en relativt liten plattform. Det vil si, plattformen er liten rent fysisk sett, men med over 60 millioner solgte enheter på verdensbasis kan vi vel si at Nintendo 3DS slettes ikke er en upopulær konsoll.

Konsollen kan skimte med en hel del gode japanske rollespill, men for min del er Bravely Default et av høydepunktene innenfor sjangeren. Rollespillet fremstår som en solid blanding av gode elementer fra de ni første Final Fantasy-spillene, som kamp- og jobbsystemet, samtidig som at det introduserer en hel del egne elementer som får det til å føles nytt og ferskt. For eksempel burde alle spill ha en måler som justerer hvor ofte eller sjelden du skal møte på tilfeldige fiender mens du vandrer rundt på verdenskartet eller mystiske grotter.

Spillet har noen fortreffelige rollefigurer, noen solide utfordringer rent kampmessig, og en meget engasjerende historie som har noen svært overraskende tvister underveis. Oppfølgeren Bravely Second maktet aldri å komme helt opp på samme nivå, men svært fornøyelig var det lell.

Sist men ikke minst er musikken i Bravely Default eksepsjonelt god, og egentlig er det synd at et spill med så god musikk ble gitt ut på en konsoll med så svake innebygde høyttalere (Bravely Default er med andre ord et spill som bør spilles med et godt headset). Komponisten bærer kunstnernavnet Revo, og har blant annet også gjort seg bemerket med åpningssangene til den kjente animeserien Attack on Titan.

Verdenskarttemaet Horizon of Light and Shadow bruker noe så sjelden som en blikkfløyte som et av hovedinstrumentene. Kamptemaet Conflict's Chime gjør at det aldri blir kjedelig å slåss mot tilfeldige monstre. Å kjempe mot slemme bosser, korrupte verdensledere og gærne generaler blir fort en intens opplevelse når That Person's Name Is ... låter i bakgrunnen. Å være vitne til fiendens rådslagninger mens Below the Duchy's Banner slår sine taktfaste slag gir deg følelsen av en stor og mektig fiende. Og å infiltrere fiendtlige festninger har sjelden vært så James Bond-aktig i et rollespill takket være Infiltrating Enemy Territory. En av de siste bosskampene gir deg en av de beste kampsangene på lenge i form av Wicked Flight. Og la oss for all del ikke glemme det intense, pompøse og fryktinngytende Nemesis Ba'al's Theme, et tema som skulle få en enda større rolle i Bravely Second.

Dagens innslag ender likevel opp med Serpent Eating the Horizon (som tydeligvis også kan oversettes med Serpent Eating the Ground; det finnes ingen offisiell engelsk lansering av dette lydsporet), det aller siste kamptemaet i spillet. Det er et stykke som begynner ekstremt intenst, men som får en overgang halvveis uti hvor komponisten begynner å veve inn andre tema fra spillet. Når så musikken helt mot slutten begynner å gli over i en medley av de fire hovedrollefigurenes personlige kampmotiver (take it away, mr. penny whistler!), kjenner man hvordan motivasjonen øker ytterligere. Det er tross alt dette man har kjempet seg frem imot.

I likhet med lydsporet i sin helhet bør dette stykket høres med høyttalere eller headset med god bass, ettersom det er noen meget gode basslinjer i dette temaet.

tirsdag, oktober 17, 2017

Musikk-temablogg #17: Cowboy Bebop

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"I'm not a criminal. Woah, that makes me sound more like a criminal, doesn't it."

Kan anime være inngangsporten til god musikk? Selvfølgelig kan det det, under de rette omstendighetene og med den rette musikken. Kan anime være en inngangsport til jazz? Vel, ja, i hvert fall hvis serien heter Cowboy Bebop.

Når man skal diskutere klassiske animeserier, er det ikke rent sjelden Cowboy Bebop dukker opp på listen, ikke uten grunn. I løpet av de 26 episodene som gikk på TV første gang i 1997-1998 blir du kjent med et rollefigurgalleri helt utenom det vanlige, og med en historiefortelling som de aller fleste moderne animeserier bare kan drømme om. Satt til en nær fremtid hvor jorda er temmelig ødelagt men hvor menneskeheten har etablert seg over det meste av solsystemet, får vi følge et ordentlig band of misfits ombord romskipet Bebop. Deres jobb er å farte rundt i solsystemet og jakte på dusører, hvilket gir dem kallenavnet cowboys (et kallenavn dusørjegere har i denne serien). Hver av romskipets medlemmer har sin brokete historie som man sakte men sikkert får innsikt i, og hvordan serien bygger opp den helhetlige historien er rett og slett mesterlig. Det er triste skjebner i en hard fremtid, men heller ikke uten en viss magi og skjønnhet. Med andre ord en hel del likhetstrekk med TV-serien Firefly.

Navnet Cowboy Bebop avslører for den observante hva slags musikk man kan forvente av serien. Yoko Kanno og bandet The Seatbelts serverer gjennom hele serien (og filmen basert på serien) jazz i alle underkategorier. Resultatet er et av de mest minneverdige lydspor vi noen gang har fått fra en animeserie.

Åpningssporet Tank! er et kroneksempel, som med sin karakteristiske tolvtakters C-F-G-veksling bærer preg av klassisk 40- og 50-tallsswing. Rush er langt mer upbeat og krevende instrumentalt, for ikke å snakke om Clutch. Avslutningstemaet The Real Folk Blues er et slag midt i din emosjonelle solar plexus, mens Mushroom Hunting er i den andre enden av skalaen med sin groovy bassbeat og meningsløse tekst. Piano Bar I gir oss et innblikk i Yoko Kannos talenter på pianoet, og Farewell Blues gir deg film noir-følelsen man får ikke rent sjelden gjennom seriens gang.

Dagens innslag lander imidlertid på What Planet is This? fra filmen Cowboy Bebop: Knockin' on Heaven's Door. Stykket blir spilt av under en real luftfart-jaktscene på vei mot filmens klimaks, men makter samtidig å beholde det glimtet i øyet både serien og filmen ser ut til å ha til enhver tid.

See you, space cowboy!

mandag, oktober 16, 2017

Musikk-temablogg #16: Star Wars

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"No, try not! Do, or do not! There is no try."

Å ja, du trodde kanskje at vi skulle gå gjennom musikk-temabloggen uten å streife innom Star Wars, du? Du kan spøke. Selvfølgelig må vi innom Star Wars i en temablogg som dette, ikke minst når det tross alt er jeg som skriver den.

Helt siden den første Star Wars-filmen hadde premiere i 1977, har musikken fra filmene blitt noe av det mest ikoniske og gjenkjennelige i all moderne populærkultur. Selv folk som ikke har sett Star Wars eller har noe forhold til det kjenner som regel igjen musikalske verk som åpningstemaet eller imperiemarsjer. Star Wars har for lengst gått inn blant filmhistoriens største verk, og dermed også vært med på å plassere komponist John Williams i toppen som vår tids største komponist.

Vel, nå har John Williams en merittliste som i seg selv kunne vært verdig en blogg, så det er nok ikke bare Star Wars-musikken han vil bli husket for. Men det er nok i toppen.

Musikken spiller til enhver tid en sentral rolle i Star Wars-filmene. Tenk bare på hvordan filmene begynner med den pompøse åpningsmusikken og teksten "A long time ago in a galaxy far, far away ...". Vi tenker kanskje ikke så mye over det nå, men filmer på 70-tallet begynte som regel med en lengre innledning hvor alle filmens hovedrolleinnehavere ble presentert (tenk f.eks. på åpningen av Greace). I Star Wars hopper man rett inn i handlingen, og musikken er definitivt med på å styrke dette umiddelbare hoppet inn i action.

Med Star Wars-musikken kan man umiddelbart ført inn i handlingen selv uten å ha filmen visuelt foran seg. Mye av dette skyldes Williams' klare bruk av ledemotiver og distinkte tonale bilder for hvert enkelt miljø. Tatooine har noe impresjonistisk og tolvtoneskala over seg. Bespin har en "svevende" følelse. Skogsmånen Endor vektlegger bruken av treblåsere og xylofon. Og la oss for all del ikke glemme hvordan rollefigurer som Yoda, Leia og keiser Palpatine har sine egne dedikerte tema som dukker opp enten tydelig eller subtilt hver gang de er sentrale i handlingen eller blir omtalt.

At dagen i dag blir valgt til å ta opp Star Wars-musikken, skyldes at TV-serien Star Wars Rebels sesong 4 har premiere i dag (16. oktober). Sesongen blir etter alt å dømme seriens siste, hvilket er synd, for Star Wars Rebels har vist seg å være langt mer underholdende enn det en skulle tro. Dermed passer det å dedikere dagens musikkinnslag til galaksen som har inspirert denne gode TV-serien.

Nok en gang blir jobben med å bare plukke ut ett enkeltspor fra Star Wars-musikken temmelig umulig. Det skorter ikke akkurat på verdige kandidater, som Dual of the Fates, Battle of the Heroes, The Asteroid Field, Cantina Band, The Throne Room, Rey's Theme, Confrontation on Eadu eller ganske enkelt åpningstemaet. Jeg jukser derfor litt og sniker derfor inn spillelisten fra Star Wars Suite-konserten, som gir deg en ganske grei sammensetning av den beste Star Wars-musikken. Men jeg tror ikke vi kommer unna at den mest verdige kandidaten til å presentere Star Wars-musikken er Darth Vader selv, og musikken som vi ofte forbinder med ham.

Dagens innslag er The Imperial March fra Star Wars Episode V: The Empire Strikes Back av John Williams. God fornøyelse!

søndag, oktober 15, 2017

Musikk-temablogg #15: Halo

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"All you greenhornes who wanted to see Covenant up close ... this is your lucky day!"

Det er riktignok ikke så veldig lenge siden jeg satte meg ned for å spille gjennom historien i Halo-spillene for første gang. Likevel skal man ha bodd under en stein de siste femten årene dersom man er spillinteressert og aldri hørt om Halo. Skytespillet bar nesten ene og alene den første Xbox gjennom konkurransen mot PlayStation 2 og Gamecube, og serien har siden den gang vært ensbetydende med Xbox-konsollene for mange.

Selv om jeg ikke spilte meg gjennom historien i Halo-spillene før ganske nylig, har jeg selvsagt kost meg med mang en flerspiller-kamp hos venner og bekjente gjennom årenes løp. Halo var på sitt område noe av det mest revolusjonerende spillbransjen hadde sett, og ikke uten grunn. Fortsatt står originaltrilogien som et eksempel på mesterlig design, innovasjon og en ekstrem evne til nytenkning når det kom til skytespill på konsoll, særlig med tanke på den nevnte flerspiller-delen.

Allerede idet man startet opp det første Halo-spillet, forsto man at dette kom til å bli en opplevelse utenom det vanlige. Årsak: spillets karakteristiske åpningstema av Michael O'Donnell. Stykket, som visstnok ble skrevet på tre timer, har blitt en minst like ikonisk del av serien som Master Chief, Halo-ringene og plasmasverd.

Dagens innslag er dermed Opening Suite fra Halo: Combat Evolved. Stykket eller deler av stykket går igjen i flere deler av originaltrilogien, og har således mange variasjoner av samme tema. Selv om for eksempel Warthog Run fra Halo 3 kommer ganske høyt opp i konkurransen, er det likevel lite som slår originalen.

lørdag, oktober 14, 2017

Musikk-temablogg #14: Persona 5

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"For some reason, 'cats turning into buses' is an extremely widespread cognition among the general public."

Det er ikke så altfor lenge siden jeg spilte ferdig og anmeldte Persona 5, et japansk rollespill som uten tvil seiler opp blant årets beste spill, for ikke å si et av sjangerens beste. Persona 5 mestrer på utmerket vis å fortelle en historie satt i det urbane Tokyo, hvor tenåringene du følger virkelig føles som virkelige tenåringer med virkelige problemer i møte med en skitten, korrupt voksen verden.

Det aller meste som kan sies om Persona 5 er positivt, men musikken er noe jeg knapt kan få skrytt nok av. Lydsporet er bare til enhver tid så passende, så funky, så jazzy ... så utrolig kult, rett og slett.

Dette gjør til gjengjeld jobben med å velge ut kun én enkeltlåt fra spillet særdeles vanskelig. Verdige kandidater er åpningstemaet Wake Up, Get Up, Get Out There, den smoothe Beneath the Mask som spiller hver gang du entrer kaféen hvor du bor, kamptemaet Last Surprise, den groovy låta Layer Cake som spilles hver gang du entrer modellvåpenbutikken (modellvåpen vil i metaverset bli til virkelige våpen, siden de ser virkelige ut og dermed blir oppfattet som ekte), eller de kule palasslåtene Price, A Woman, The Whims of Fate og Ark som spiller i bakgrunnen mens du infiltrerer et palass i noens korrumperte hjerte.

Til sist blir det likevel umulig å bare velge én låt, så i dag gjør vi et unntak og lister opp to låter som dagens innslag. Den første er Life Will Change, en låt som spilles av i klimatiske øyeblikk flere ganger i løpet av spillets gang, og som hver eneste gang får meg til å trampe takten med foten. Den andre er Rivers in the Desert, en låt man ikke hører før sent i spillet, men som også spilles av i store og avgjørende øyeblikk. Begge sporene er komponert av Shoji Meguro og fremfør av Lyn Inaizumi. God fornøyelse! Og dersom du eier en PlayStation 4 uten å ha spilt Persona 5, vet du hva du har å gjøre!



fredag, oktober 13, 2017

Musikk-temablogg #13: The Dark Knight

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"You either die a hero, or you live long enough to see yourself become the villain."

Interessant nok var jeg svært skeptisk i 2005 da en ny Batman-film sto på trappene, denne gangen med lovnader om å gå tilbake til der hele historien om Batman begynte. Årsaken var faktisk ikke den katastrofalt dårlige Batman and Robin fra 1997, men fordi Tim Burtons film Batman fra 1989 var en film jeg så svært mange ganger som ung. Ettersom Batman Begins ble lansert med tanken om at tidligere Batman-filmer "ikke telte med", meldte skepsisen seg hos meg.

Sett tilbake med dagens blikk er det heller merkelig å tenke slik, men sånn er det nå en gang med minnene man har vokst opp med. Uansett er det godt å ta feil en gang iblant. Christopher Nolans Batman-trilogi, som består av filmene Batman Begins (2005), The Dark Knight (2008) og The Dark Knight Rises (2012) har alle gått inn i filmhistorien som overraskende gode filmer, og som virkelig har vært med på å dytte grensene for hva man kan forvente av superheltfilmer, tematisk så vel som effektmessig.

Av de tre filmene er det uten tvil The Dark Knight som står som den suverent største, ikke bare kvalitetsmessig men også kulturelt sett. Heath Ledgers tolkning av Joker-rollefiguren har for lengst blitt legendemateriale, og fortsatt briljerer filmen og rollefiguren med sin nervepirrende fremtoning og tematikk. Samtidig skal vi heller ikke underslå kvaliteten ved resten av filmen. Spesialeffektene er et imponerende skue (her kan jeg anbefale behind the scenes-materialet som handler om nettopp dette), men siden dette først er en temablogg får vi konsentrere oss om musikken.

Da jeg var på konsert med filmmusikkomponist Hans Zimmer i mai, nevnte han hvordan arbeidsfordelingen hadde vært mellom ham og James Newton Howard da de komponerte musikken til trilogien. Mens Newton Howard var den som tok seg av de mer rolige, stemningsfulle sekvensene, gjorde Zimmer det han kan best, nemlig å pøse på med basstoner og dramatikk i de mer intense scenene. I den forstand må man kunne si at dagens innslag er veldig typisk Zimmer.

Dagens innslag er Why So Serious? komponert av Hans Zimmer for filmen The Dark Knight. Sporet er åpningsmusikken i filmen, hvor vi ser Joker-gjengen bryte seg inn i en av Gothams mange mafia-kontrollerte banker. Det er intense minutter som underbygges av en like intens musikk, hvor bruken av basstoner, strykere og fuzzpedal skriker Zimmer uten at det bryter med filmuniverset. Dessuten har musikken noen herlige detaljer. De to tonene som utgjør mesteparten av stykket er nemlig tonene D og C, som man for eksempel kan høre på pianoet rundt 6:40, hvor pianoet spiller tonene D, C, C og D. Enhver med litt tegneseriekunnskap forstår at dette ikke er tilfeldig, for DC er nemlig tegneserieforlaget som i alle år har gitt ut Batman-tegneseriene, og hvor Batman er en av bærebjelkene sammen med Superman og Wonder Woman. Slike detaljer er bare med på å understreke filmmusikkens briljans.

Så nå er det bare å lytte, og mens du lytter kan du jo tenke litt på Jokers spørsmål: "Do you want to know how I got these scars?"

torsdag, oktober 12, 2017

Musikk-temablogg #12: The Last of Us

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.

I dagens innslag av musikk-temabloggen skal innom et av de beste, vakreste og tematisk mest innholdsrike spillene vi har sett de siste årene. Vi skal til en ikke altfor fjern fremtid, hvor menneskeheten strever med å overleve i en post-apokalyptisk tilværelse hvor verden slik vi kjenner den har gått til grunne, og hvor naturen har overtatt asfalt, betong og stål til et punkt hvor "asfaltjungelen" er blitt mer enn bare et begrep.

Utviklerne i studioet Naughty Dog er først fremst kjent for de fleste gjennom spillserien og figuren Crash Bandicoot. Med denne festlige men å-så-vanskelige plattformspillserien vant Naughty Dog mang en ung spillers hjerte på den første PlayStation. Om du ikke tror meg, kan jeg nevne at samlepakken som ble gitt ut til PS4 i sommer med de tre første Crash Bandicoot-spillene gikk til topps på salgslistene.

På PlayStation 3 og PlayStation 4 har studioet imidlertid blitt bedre kjent for Uncharted-serien, en serie stappet til topps med skattejakter, eventyr, akrobatiske krumspring, sjarm, humor, spenning og et utsøkt persongalleri. Uncharted 4: A Thief's End ble årets spill anno 2016 for mange, og ikke uten grunn. Serien har til enhver tid presset konsollene for det de er teknisk i stand til, og Uncharted-spillene har alltid vært svært vakre.

Det er tydelig at Naughty Dog tok med seg denne erfaringen videre da de i 2013 ga ut et helt nytt spill. Borte var imidlertid sjarmen og humoren. Denne gangen var det alvor, tyngde og en lite optimistisk fremtid vi fikk se, og det hele skyldes en type sopp. Soppsporen cordyceps er faktisk en ekte type parasittsopp som kan feste seg til insekter, vokse i og på dem, og sakte men sikkert overta kontrollen over verten sin. Hva ville skjedd dersom denne soppen utviklet seg til å infisere mennesker? Hvordan ville en fremtid hvor mennesket lever under den konstante trusselen om giftige sporer fortont seg? Og hvordan ville de overlevende reagert dersom de, tjue år etter katastrofen inntraff, kom over en tenåring som viser seg å være immun mot giftsporene?

Resultat er The Last of Us, et spill som den dag i dag står som en av spillbransjens største triumfer når det kommer til å skape engasjerende, dype og følelsesladde historier. Dette er et spill som makter å overgå dine forventninger, og hvor du ikke kan sitte uberørt igjen etter å ha spilt gjennom den mesterlige historien. Har du ennå ikke spilt The Last of Us, skylder du deg selv å plukke opp PS4-versjonen av spillet.

Til å akkompagnere spillets postapokalyptiske stemning og følelsesladde historie følger de mesterlige tonene til komponisten Gustavo Santaolalla. Dagens innslag, som i likhet med spillet heter The Last of Us, demonstrerer for oss hva Santaolalla er i stand til å formidle inn i spillet. Her er alvor, sårbarhet, tvil og usikkerhet, men også et lite snev av håp.

onsdag, oktober 11, 2017

Danganronpa V3: Killing Harmony

Den japanske serien Danganronpa kunne sårt trengt et bedre navn å markedsføre seg med, ikke minst her på berget. Det merkelige navnet skjuler imidlertid et svært fengslende konsept, hvor mord skal etterforskes og løses med livet som innsats.

Tidligere i serien har vi fått spillene Danganronpa: Trigger Happy Havoc og Danganronpa 2: Goodbye Despair, pluss spin off-tittelen Danganronpa Another Episode: Ultra Despair Girls. Nå er det tredje spillet i hovedserien klart, men spillet er dessverre ikke helt uten svakheter.

Anmeldelsen kan leses på Gamereactor her.

Musikk-temablogg #11: The Last Samurai

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"They say Japan was made by a sword. They say the old gods dipped a cold blade into the ocean, and when they pulled it out four perfect drops fell back into the sea, and those drops became the islands of Japan. I say, Japan was made by a handful of brave men. Warriors, willing to give their lives for what seems to have become a forgotten word: Honor."

Det er noe med stemningen i filmen The Last Samurai. Joda, jeg ser innvendingene man kan ha mot filmen. Hvit mann er hovedpersonen i en film satt til et østlig land. Hvit man blir satt til å motarbeide en lokal kultur, men ender opp med å forsvare den. Det er mer eller mindre det samme plottet vi ser i Danser med ulver, Pocahontas og Avatar (skjønt, Avatar kom ut senere enn The Last Samurai, så det er ikke samuraiens feil at historien gjentar seg på Pandora).

Samtidig er filmen et interessant perspektiv på møtet - og kontrastene - mellom østlig og vestlig kultur. Om det individuelle kontra det kollektive. Om ganske forskjellige oppfatninger av begreper som ære. Om hvordan en urolig sjel kan finne hvile på steder man minst venter det.

Dessuten, når alt kommer til alt, så er dette en film hvor Tom Cruise gjør en god innsats som hovedrolleinnehaver. Pluss at filmen lærer oss at kriteriene for hva som utgjør en god samtale ikke alltid behøver å være så store.

For å gå litt tilbake, nevnte jeg at filmen har en interessant perspektiv på møtet mellom øst og vest. Dette gjelder ikke minst hvis man lytter til lydsporet av Hans Zimmer. Zimmer er kanskje mest kjent for filmer som Gladiator, Inception, The Dark Knight og det meste av musikken til Pirates of the Caribbean-filmene, men The Last Samurai havner ofte litt i skyggen av disse. Det er synd, for lydsporet har en nydelig sammenblanding av nettopp øst og vest. Både valget av instrumenter og skalaer gjenspeiler filmens tematikk på en utsøkt måte, og formidler både følelsene og dramatikken i filmen på en særskilt måte.

Dagens innslag er det første sporet fra filmens lydspor, A Way of Life. Med dette sporet går tankene øyeblikkelig til frodig japansk natur, hardføre folk og en kultur som er både lik og ulik vår egen. Det er et kontemplativt stykke, så her bør en lene seg tilbake og lytte.

"Tell me how he died."
"I'll tell you how he lived."


tirsdag, oktober 10, 2017

Melodies of Lifestream - en konsertreportasje

Lørdag 7. oktober var det duket for pianokonserten Melodies of Lifestream i Oslo konserthus. Det var imidlertid ikke en vanlig pianokonsert. Konsertprogrammet inneholdt nemlig musikk fra spillet Final Fantasy VII, et spill som lever i beste velgående blant spillinteresserte mennesker selv tjue år etter lanseringen.

Etter konserten var jeg så heldig å få intervjue pianisten og produsenten, og reportasjen kan dere lese her.

Musikk-temablogg #10: The Lord of the Rings

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"The world is changed. I feel it in the water. I feel it in the earth. I smell it in the air. Much that once was, is lost. For none now live who remember it."

Det er ikke akkurat en hemmelighet at forfatterskapet til J. R. R. Tolkien har spilt en sentral rolle i mitt liv siden tenårene. Hobbiten fikk jeg i gave rundt årtusenskiftet, og Ringenes Herre fulgte tett etter. Senere fulgte også Silmarillion, og dermed var det gjort. Sjelden har enkeltbøker formet min interesse og min identitet så mye som Tolkiens bøker - jeg skrev tross alt masteravhandlingen min om mannen (vel, Tolkien og C. S. Lewis, for å være presis), noe som burde si sitt.

Høsten 2000 begynte jeg på ungdomsskolen. Det betyr at den første av The Lord of the Rings-filmene kom ut mens jeg gikk i 9. klasse, og dermed var jeg solgt. Å oppleve filmer av denne størrelsen, skalaen og omfanget som disse tre filmene midt under de formative tenårene er en opplevelse som knapt nok kan underdrives. Jeg var rett og slett i rette alder til rette tid, og både bøkene og filmene ble starten på en lang og spennende reise inn i fantasylitteraturens verden. Ferden holder fortsatt på, men med jevne mellomrom må jeg alltid ta en tur tilbake til der det hele begynte.

I dag (10. oktober 2017) lanseres spillet Middle-earth: Shadow of War, et spill basert på Tolkiens univers, skjønt spillet henter mest inspirasjon fra filmtolkningene av Middle-earth og mindre fra bøkene (noe som til tider oppleves frustrerende med tanke på historien). Jeg har ingen formeninger om hvordan spillet er eller kommer til å være, men siden dagen i dag til en viss grad står i Tolkiens tegn tenkte jeg anledningen var til stede for å ta turen innom noe av den mesterlige musikken. Nærmere bestemt sikter jeg til musikken fra The Lord of the Rings-filmene, komponert av Howard Shore.

Selv om Shore gjorde en god jobb med å komponere musikken til The Hobbit-filmene, er det uten tvil The Lord of the Rings-musikken som vil bli stående som milepælen i hans karrière. Shores eminente bruk av et bredt spekter av instrumenter og ledemotiver makter på mesterlig vis å kle Middle-earth i et tonalt perspektiv som bare filmmusikk kan, med en følelsesformidling som har gått rett hjem selv hos dem som ikke er like ... vel, fanatisk opptatt av The Lord of the Rings som det jeg er. Beste eksempel? Spill av Concerning Hobbits for et tilfeldig publikum og se hvor mange som reagerer på en positiv måte.

Shores musikk ledsager universet på en måte som til enhver tid føles organisk og naturlig. Musikken knyttet til hobbitene er lett og lystig. Musikken knyttet til alver og alviske steder som Rivendell og Lothlórien er høytidelig, svevende og mystisk. Musikken knyttet til Saruman og Isengard går i en uvanlig 5/4-takt og runger av industrielt maskineri med sine metalliske slag og kjettinglyder. Hardingfelen er knyttet til Rohan, et rike med klare norrøne trekk. Valthornet med sin nærmest kongelige prakt er knyttet til Gondor, dette store riket hvis storhetstid nå er borte. Musikken knyttet til dverger og Moria befinner seg i det dypere registeret, og musikken knyttet til mørkets makter i Barad-Dûr og Mordor er mollpreget, dramatisk og av det skumle slaget. Og la oss for all del ikke glemme den fryktinngytende bruken av strykere i Shelob's Lair.

Å plukke ut ett enkeltspor fra trilogiens lydspor er egentlig en håpløs oppgave. For mer enn noe annet har lydsporet fra The Lord of Rings fulgt meg som en helhet i alle år og blitt spilt av i bakgrunnen i mang en sammenheng (Concerning Hobbits var for eksempel inngangsmarsjen i vielsen vår). Tankene har streifet innom mange spor: The Breaking of the Fellowship, Gollum's Song, The White Tree, The Steward of Gondor, The Return of the King, The Uruk-Hai, The Riders of Rohan ... listen over verdige kandidater er, som dere skjønner, uhorvelig lang.


Dagens innslag ble til slutt The Bridge of Khazad-dûm fra den første filmen. Stykket er et dramatisk, intenst stykke jeg husker fra mange anledninger, som bakgrunnsmusikk under brettspillkvelder eller lignende, men først og fremst representerer det et dramatisk vendepunkt i den første filmen hvor brorskapet må rømme fra orker og det som verre er i Moria. De taktfaste trommene, det dype dvergekoret, det dramatiske klimakset og den sørgmodige tonen det siste halve minuttet formidler et enormt spekter av innhold og følelser som bare The Lord of the Rings kan.

mandag, oktober 09, 2017

Musikk-temablogg #9: Command & Conquer: Red Alert 3

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her

"Ready to send those commies running back to their mommies?"

Ah, Red Alert-serien! En spillserie preget av absolutte absurditeter kombinert med et forrykende innholdsrikt gameplay. Spillserien hvor tidsreiser, Albert Einstein, alternative tidslinjer, nye verdenskriger og alternative tidslinjer til de alternative tidslinjene går slag i slag, hvor Sovjet stiller med zeppelinere og panserbjørner og Japan stiller med enorme kamproboter. En type galskap vi dessverre ikke ser så mye av lenger i en spillbransje som noen ganger tar seg selv litt for seriøst.

Som en spin off-serie av Command & Conquer-serien har Red Alert-spillene høstet vel så mye popularitet opp gjennom årene. Kanskje ikke så rart, ettersom seriens spillmekanikk byr på mer enn nok tyngde til å utfordre deg i mange timer, selv om du skulle gi blanke i den absurde historien. Og om den absurde historien underholder deg, har jeg full forståelse for det med tanke på at serien kan stille med skuespillere som Tim Curry, J. K. Simmons, Jonathan Pryce, Peter Stormare og George Takei, bare for å nevne noen som dukket opp i seriens tredje spill (for ikke å glemme assistenter av den mer ... hm, barmfagre sorten - kanskje greit at spillbransjen har kommet litt lenger, tross alt).

Musikken i Red Alert-serien er derimot en evig kilde til underholdning, ikke minst den svært karakteristiske temasangen Hell March, som dukker opp i hvert spill. Det er et lydspor som skriker at komponist Frank Klepacki har storkost seg hele veien, og ikke uten grunn.


Dagens innslag er Hell March 3 fra Command & Conquer: Red Alert 3, en låt som oser av fuzzpedal, taktfaste marsjstøvler og musikk man slettes ikke forbinder med strategisk krigføring, men som absolutt går hånd i hånd med det absurde verdensbilde presentert i spillserien. Enjoy, og måtte du mimre om mange gode timer på LAN-party hvor dette spillet ble spilt til langt uti de sene nattetimer!

NB: Låten stopper cirka halvveis uti videoen, men det var denne som hadde den beste lydkvaliteten.

søndag, oktober 08, 2017

Musikk-temablogg #8: Mega Man 2

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.

I barndommens Nintendo-dager var det to spillhelter som utmerket seg. Den første var naturlig nok Mario - det finnes jo knapt en Nintendo-konsoll der ute uten et Mario-spill attåt, og Super Mario Bros. 3 er et spill jeg sikkert kunne gjennomført utenat den dag i dag. Den andre helten var den blå roboten fra Capcom kjent som The Blue Bomber, men vi kjenner ham bedre som Mega Man (eller Rockman som han het for oss i Japan).

Formelen i Mega Man-spillene har alltid vært forholdsvis enkel. En slem og gal professor ønsker verdensherredømme og finner opp åtte såkalte Robot Masters for å ta kontroll. Mega Man må dermed inn og eliminere de slemme robotmestrene. Det spesielle med Mega Man er hans evne til å absorbere robotmestrenes krefter når han har overvunnet dem, slik at han kan bruke disse kreftene i kampen mot andre robotmestre. Her er Mega Man-spillene designet slik at enhver robotmester er svak mot en av de andre robotmestrenes krefter, og det er opp til deg som spiller å finne ut hvilken.

I den originale Mega Man-serien, som debuterte på NES/Famicom i 1987 og hvor seks av ti spill ble lansert til konsollen, er det alltid Dr. Wily som viser seg å være den store slemme. Som regel har han også alltid bygget seg et slott som må infiltreres mot slutten av spillet, og her venter både de største utfordringene og de største bossene. Til gjengjeld får man også servert god musikk på disse banene, noe som for øvrig gjelder Mega Man-serien i sin helhet.

Dagens innslag er Dr. Wily Stage 1 fra Mega Man 2. Mange holder spillet for å være det beste i serien. Personlig mener meg Mega Man 2 kan gå og legge seg sammenlignet med Mega Man 3, men musikken i Mega Man 2 har unektelig noen av de beste låtene i serien, inkludert denne. Musikken er blitt en såpass etablert og kjent del av Mega Man-kanon at den til og med utgjør siste halvdel av Mega Man-remiksen man kan høre i Super Smash Bros. for 3DS/Wii U. Det er et imponerende stykke spillmusikk med tanke på hvilke begrensninger hardwaren hadde på den tiden, og viser at det var mye talent å spore på den tiden i spillhistorien.

lørdag, oktober 07, 2017

Musikk-temablogg #7: Band of Brothers


Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.

But we in it shall be rememberèd-
We few, we happy few, we band of brothers; 
For he to-day that sheds blood with me
Shall be my brother; be he ne'er so vile

- Henry V, Willam Shakespeare -

Krigsfilmer og krigsserier er en ømfintlig greie. På den ene siden kan man stille spørsmålstegn ved om krig, lidelse og død er noe man bør skape underholdning av. På den andre siden er det absolutt viktig å minnes historien og ivareta kunnskap om historiske konflikter som har formet vår nåtid.

Krig er også mer enn bare lidelse. Det er et tid hvor mennesker og båndet mellom dem blir satt på prøve. Få krigsfilmer eller -serier har illustrert dette bedre enn HBO-serien Band of Brothers, en serie som fortsatt står som en av historiens beste.

Historien om Easy Company er ikke bare mektig fordi den er mesterlig gjennomført med tanke på manuskript og cinematografi. Den er også mektig fordi den bygger på de faktiske historiene fortalt av de gjenlevende medlemmene. Det er en gripende fortelling om menn av ymse moralske kvaliteter og motiver som kommer sammen med ett formål: å kjempe for noe, det være seg ære, fedrelandet, dem de er glad i eller bare fordi.

Og dette båndet som oppstår mellom medlemmene i Easy Company er nettopp brorskapsbåndet som har gitt serien sitt navn. Når man ligger der kringsatt av fiender spiller det ingen rolle hvem mannen er ved siden av deg, så lenge du vet at dere kjemper sammen og dere vil begge gjøre hva dere kan for å komme levende ut av det hele. Den slags knytter mennesker sammen, enten man vil eller ikke.

Dagens innslag er hovedtemaet fra Band of Brothers. Det hender en gang iblant at dette stykket dukker opp på NRK Alltid klassisk mens jeg sitter og jobber. Hver gang det skjer må jeg bare legge arbeidet fra meg et par minutter og bare lytte. Slike øyeblikk gjør godt i en travel hverdag.

fredag, oktober 06, 2017

Metroid: Samus Returns

Noe har skjedd i Nintendos rike. I en årrekke har det store japanske spillselskapet knapt nok anerkjent eierskap ovenfor en av sine beste serier, nemlig science fiction-serien Metroid. Foruten at hovdpersonen Samus Aran har dukket opp i samtlige Super Smash Bros.-spill har vi ikke fått et godt Metroid-spill siden 2007. Vi har riktignok fått servert spillene Metroid: Other M i 2010 og Metroid Prime: Federation Force i fjor, men av ymse grunner faller ikke akkurat disse spillene inn under kategorien «Gode Metroid-spill» (eller gode spill generelt, for den saks skyld).

Så, plutselig skjedde det noe i sommer, nærmere bestemt under E3-messen. Nintendo anerkjente helt ut av det blå at de faktisk er klar over at Metroid-serien finnes, og at fans mer enn noe annet ønsker seg et ordentlig Metroid-spill igjen. Ikke bare det, men Nintendo annonserte så mange som to nye Metroid-spill under årets E3-messe. Det første spillet de annonserte var ikke mer enn en ørliten teaser-trailer, men når tittelen er intet ringere enn Metroid Prime 4 til Switch var det mer enn nok til å få fansen i ekstase. Det andre spillet de annonserte fikk noe mindre oppmerksomhet, og strengt tatt er det heller ikke flunkende nytt, men fordelen er at Metroid: Samus Returns allerede nå er gitt ut til Nintendo 3DS.

Metroid: Samus Returns er en nyversjon av 1991-spillet Metroid II: Return of Samus, som opprinnelig ble gitt ut til den originale Game Boy. Spillet er en viktig brikke i Metroid-puslespillet, ikke minst historiemessig, men var samtidig et meget ambisiøst spill til en høyst teknisk begrenset håndholdt konsoll, og en nyversjon er absolutt kjærkomment (det er også nå forståelig hvorfor Nintendo slo såpass hardt ned på AM2R: Return of Samus, en fan-laget nyversjon av spillet som ble gitt ut i fjor uten Nintendos tillatelse). Nå får vi servert en nyversjon som bygger på det samme grunnlaget, men som også tar seg noen friheter til å legge til nye elementer både i spillmekanikk og utforming.

Nyversjonen er utviklet i hovedsak av spanske MercurySteam, et selskap som tidligere har servert oss Castlevania: Lords of Shadow-spillene. Siden uttrykket «metroidvania» er en etablert sjanger, passer det seg at selskapet nå går fra den ene til den andre serien bak sjangerbetegnelsen. Et metroidvania-spill er for ordens skyld et spill, ofte todimensjonalt, hvor man utforsker store, komplekse og sammenhengende områder hvor det finnes en rekke skjulte kriker og kroker. Ofte vil man støte på områder man ikke kan nå eller gå inn i med nåværende utstyr, men som man må notere seg og komme tilbake til senere når man har fått bedre våpen eller nye evner. Foruten Metroid- og Castlevania-seriene kan sjangeren by på spill som Guacamelee!, Cave Story, Shadow Complex og ikke minst Ori and the Blind Forest, et av mine favorittspill fra 2015.


Man kan si mye om MercurySteams håndtering av Castlevania-serien, men det er i det minste tydelig at de har lært mye av arbeidet før de nå har håndtert Metroid-serien. Samus Returns føles på alle måter som et ordentlig og verdig Metroid-spill, og det er uten tvil et spill som vil innfri gamle og nye fans ønske om utforsking av komplekse landskap i dystre science fiction-omgivelser. Mye av æren må selvfølgelig kildemateriale ta. Metroid II er et godt utgangspunkt for et spill, og nyversjonen gjør det den kan for å være så tro mot kildematerialet som mulig samtidig som det føles både nytt og ferskt.

Spillet tar oss med til planeten SR388 som Samus må reise til for å stoppe metroid-trusselen en gang for alle. Metroid-rasen er parasittvesener som suger livskraften ut av livsformen de fester seg til, og et scenario hvor rompirater ender opp med å bruke metroider som våpen er noe den galaktiske føderasjonen vil unngå for enhver pris. Det er unektelig et farlig oppdrag hvor farer, ekstreme forhold og skumle livsformer lurer rundt hvert hjørne, men med spesialrustningen sin fra chozo-rasen er Samus bedre utrustet til å håndtere trusselen enn noen andre.

Det tar ikke lang tid før en merker at dette er et spill som krysser av på Metroid-boksene i forrykende tempo. En grisetøff heltinne som sparker rumpe uansett hvor hun går? Check! Stemningsfull atmosfære satt i verdensrommet? Check! Et todimensjonalt spill med enorme områder som skal utforskes? Check! Passende musikk for anledningen? Check! Dører og passasjer du aner at du må komme tilbake til senere? Check! Et spill hvor Samus kan rulle seg sammen til en Morph Ball, skyte missiler og hoppe mens hun foretar det dødelige spinnangrepet Screw Attack? Check, check, check!


Samtidig bidrar også MercurySteam med noe nytt, i det minste når det kommer til Metroid-serien. Kart på den nederste 3DS-skjermen er nesten en selvfølge, og det er dessuten godt å ha muligheten for å markere interessepunkt på dette kartet til senere bruk og utforsking. Samus har dessuten noen evner som gjør henne i stand til for eksempel å bruke en radarlignende funksjon som kartlegger omgivelsene og avslører hvor det er svake punkt rundt deg. Teleporteringsmuligheter på utvalgte steder og gunstige sjekkpunkt dersom du skulle dø er også noen kjærkomne nyheter spillet har å by på. De to største nyhetene gjelder Samus selv. Den første nyheten er at Samus nå kan sikte fritt 360 grader, i motsetning til tidligere hvor all sikting måtte foretas i en av åtte retninger. Nyheten er enkel og ikke revolusjonerende, men er et godt og naturlig tilskudd til serien. Den andre nyheten er pareringsmuligheten, hvor Samus med rett timing kan slå angripende fiender slik at de blir svimeslått og er åpne for å bli pepret full av plasma. Det er kult når det sitter, og kontringene sørger for noen solide comeback underveis.

Etter noen timer kommer man imidlertid ikke bort ifra at det blir litt sterilt og kjedelig når nesten alle fiendene angriper på samme måte, og kontringen føles etter hvert litt overbrukt. Et langt mer variert repertoar av fiender hadde gjort sitt for å jevne dette ut. Det samme hadde også en større variasjon i metroid-fiender. Gjennom spillets gang skal Samus eliminere rundt 40 metroider, hvorav alle har fusjonert seg med noe av det (allerede) monstrøse livet på SR388. De fleste er imidlertid ganske like hverandre, og med det blir det som fort kunne vært aksepunktet i spillet heller noe kjedelig og gjentakende.

Av og til støter man imidlertid på noen særdeles utfordrende fiender, og det er da Samus Returns virkelig er på sitt beste. Det er når timing, angrep, forsvar og analyse sitter perfekt at mestringsfølelsen er på topp, og det er også da Metroid: Samus Returns virkelig briljerer. Øyeblikkene kunne med fordel vært flere, men de som er der er unektelig gode.


Spillet er av den todimensjonale sorten og presenteres på en håndholdt konsoll som etter hvert begynner å dra på årene, men visuelt sett er Metroid: Samus Returns absolutt imponerende. Særlig imponerende er 3D-effekten, som faktisk bidrar til å forbedre den grafiske opplevelsen markant (særlig på en New 3DS, som tross alt har en forbedret 3D-effekt), og de detaljrike bakgrunnene. Ofte må man bare stoppe opp og studere det komplekse landskapet som skjuler seg i bakgrunnen og lure på hva som kunne ha skjult seg i de dype gangene, de mystiske innsjøene eller de dystre ruinene. Kanskje vi kan få et tredimensjonalt besøk til SR388 en gang i fremtiden? I tillegg til grafikken må det nevnes at musikken sitter som et skudd. Det er kanskje ikke mange nye spor man hører i dette lydsporet, men det er mange kjente Metroid-tema som har fått en utsøkt ny drakt i dette spillet.

Metroid: Samus Returns kom som en overraskelse på oss under årets E3-messe, og med lansering bare et par måneder senere må det sies at Metroid-fansen har all grunn til å være fornøyde med året 2017. Et godt, gammelt Metroid-spill har fått en solid overhaling, og resultatet gjør det til et fornøyelig spill å sette seg ned med, enten man er gammel fan eller bare nysgjerrig på serien, spillet eller sjangeren. Noe større variasjon ville vært nødvendig for å kalle dette en klassiker, men et godt spill er det okke som.

Score: 8/10

Musikk-temablogg #6: Street Fighter II

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.

Selv mange som ikke har spilt TV-spill en eneste gang i sitt liv har hørt om Street Fighter-serien. Kampsport-spillserien fra japanske Capcom ble på 90-tallet et av de største symbolene på spillindustrien, og står fortsatt som et av landemerkene innenfor alt som var kult og trendy på 90-tallet. Selv en dårlig spillefilm ved samme navn med Jean-Claude van Damme i hovedrollen klarte ikke å stoppe Street Fighters populære navn og rykte.

Nøkkelen til Street Fighter-seriens suksess finner vi i Street Fighter II, et spill lansert i 1991 som for alvor skulle definere den todimensjonale fighting-sjangeren. Detaljrike omgivelser, en omfattende kontrollsystem for hver enkelt rollefigur, og ikoniske slåsskjemper med hver sin særegne stil og angrepsmønster er bare noe av det Street Fighter II kunne skimte med.

I tillegg må vi selvfølgelig nevne at musikken i spillet virkelig satte sitt preg på det tøffe spillet. Ryu's Theme, Ken's Theme og Chun-Li's Theme er bare noen av eksemplene på tøffe låter i Street Fighter II-lydsporet til Yoko Shinomura og Isao Abe.

Dagens stykke er derimot ingen av disse tre, men derimot Guile's Theme, tittelsporet til den beinharde amerikanske slåsskjempen med kanskje den mest absurde frisyren i kampsportspillenes historie. For et par år siden var det noen som startet en offisiell underskriftkampanje i statene for å bytte ut nasjonalsangen med Guile's Theme. De samlet en ikke ubetydelig mengde underskrifter før de måtte gi seg, men moro er det lell.

Nå får dere ha meg unnskyldt. Det er på tide å fyre opp SNES Classic Mini og spille en ny runde med Street Fighter II.

torsdag, oktober 05, 2017

Musikk-temablogg #5: Lawrence of Arabia

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.

Det blir ikke en lang presentasjon i dag (tiden strekker ikke til). Til gjengjeld får dere servert et musikkstykke fra en film som taler mer enn nok for seg selv.

Lawrence of Arabia er den historiske filmen fra 1962 som omhandler mannen kjent ved samme navn, og til å være en film fra 1962 er det en kolossal film spekket med undertoner. Lawrence of Arabia hadde etter alt å dømme aldri blitt lansert i dag. Til det er filmen for stor og for enorm når det gjelder ressurser og rekvisitter, for ikke å snakke om at en såpass lang film ikke hadde kunnet forsvare prislappen i dag. Det er synd, for dette er virkelig en av de store, tidløse klassikerne.


Dagens innslag er overtyren fra Lawrence of Arabia, komponert av Maurice Jarre. Filmen vant til sammen sju Oscar-priser, hvorav originalmusikk var en av dem. Velfortjent, får vi si.

onsdag, oktober 04, 2017

Om kors, perspektiv og Persona 5


Følgende tekst ble holdt som andakt på Fjellhaug 03.10.2017.

Perspektiv kan være avgjørende for hvordan vi ser ting.

Er det noen av dere som tegner eller maler som hobby, eller som kanskje driver med fotografering? Da tror jeg dere vet hvor avgjørende perspektiv er for hvordan vi ser på noe. Å se noe todimensjonalt, tredimensjonalt, fra et lavt perspektiv eller et høyt perspektiv, froskeperspektiv eller fugleperspektiv, alt dette har noe å si for resultatet. Samme objekt kan få helt forskjellige fremstillinger ut ifra hvordan vi ser på det.

Noen av dere har kanskje opplevd dette hvis dere har besøkt en plass dere pleide å dra til som barn, for deretter å komme tilbake dit igjen mange år senere som voksne. Selv vokste jeg opp som misjonærbarn i Japan, og jeg husker fortsatt godt hvordan det var å komme tilbake som tenåring til huset jeg vokste opp i som barn. Huset var akkurat det samme, og det var ikke gjort så mye med det nesten åtti år gamle bygget. Men alt var likevel annerledes! Alt var blitt så mye mindre! Bjelken som gikk under taket midt i stua var nå så lavt plassert at jeg kunne dunke hodet i den; da jeg var liten nådde jeg ikke opp til den selv om jeg hoppet engang! Den store kampesteinen i hagen jeg pleide å klatre oppå og bruke som festning kunne jeg nå bare ta sats og hoppe oppå.

Det tar selvfølgelig ikke lang tid før en skjønner at det er ikke omgivelsene som har forandret seg. Det er deg. Eller, rettere sagt: ditt perspektiv har forandret seg, fordi du har vokst – både i høyden (og kanskje i bredden) og i din virkelighetsforståelse.

Siden dette er en andakt, skjønner dere sikkert at jeg vil trekke noen koblinger mellom dette med perspektiv og hvordan vi ser på ting på den ene siden og et teologisk poeng på den andre siden. Godt observert, for det er faktisk det jeg har tenkt! Nærmere bestemt har jeg den siste uken tenkt på korset og perspektiv.

Korset er, vil de fleste være enige om, sentrum i kristen tro og tanke. Det som skjer på og rundt korset knyttet til Jesu lidelse, død og oppstandelse er det som utgjør selve kjernen i det kristne budskapet. Men hvordan man ser på korset er derimot et vesentlig punkt som er avgjørende for hvordan vi oppfatter hendelsen.

Jeg skal nå sannsynligvis hente det første andaktspoenget i Fjellhaugs historie fra et TV-spill. De siste ukene har jeg spilt et japansk rollespill spill kalt Persona 5, og her støtte jeg nettopp på dette med kors og perspektiv. I dette spillet er det en av rollefigurene som streber etter å bli en bedre kunstner, så på et tidspunkt tar dere turen innom en kirke for å hente inspirasjon fra kirkekunsten (dere som leser innlegget har en fordel gårsdagens lyttere ikke hadde, da dere kan klikke på denne lenken og se sekvensen). Presten kommer da bort og spør hva dere holder på med. «Jeg forsøker å male om lidelse, og bestemte meg for å bruke Jesu korsfestelse som referanse hvor Kristus er forlatt av sine disipler, forhatt som en kriminell av folket, og naglet til korset,» sier kunstneren. «Ah,» sier presten, «men selv om det er sant at Jesu korsfestelse er et symbol på dyp lidelse, bærer det også på et langt bedre budskap … et budskap om oppstandelse, om tilgivelse. Prøv å se for deg at dagens lidelse kan en dag bære frem nytt håp.»

Kan hende jeg blir lett imponert, men jeg ble faktisk det over å møte et så tydelig kristent budskap i et spill fra et land med ikke stort mer enn ett prosent kristne.

Er korset et punkt hvor vi bare ser lidelse? Hvor vi ser en mann sakte men sikkert blir pint til døde, uten venner og uten håp? Hvis det er alt man ser, må man jo følgelig se på kristne som noen av rareste og kanskje mest perverse mennesker som finnes. Men dersom man ser videre på historien, og ser hvordan korset ikke er slutten, men begynnelsen, ser man at korset er håp.

Kristne har alltid måtte leve med dette paradokset med at et torturredskap som i utgangspunktet er symbolet på lidelse og død, har blitt deres symbol for håp og nytt liv. Paulus skriver om dette i 1. Kor 1,18: «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.» Og videre i vers 22-24: «For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom.»

Ordet om korset handler altså om perspektiv. Om budskapet er dårskap eller til frelse, handler om hvordan vi ser på det.

Musikk-temablogg #4: Deus Ex: Human Revolution

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"I never asked for this ... she was lost to me ... if you wanna make enemies, try to change something."

I disse dager er det en viss sjanse for at cyberpunk-bølger skyller inn over din nærmeste nerdestrand ... ok, det var en fryktelig dårlig metafor, så jeg prøver igjen. I disse dager er det godt mulig at din beste nerdevenn er veldig gira på science fiction og såkalt cyberpunk. Årsak? Filmen Blade Runner 2049 har premiere denne uka, oppfølgeren til en av filmhistoriens største klassikere.

Cyberpunk er en sjanger som kjennetegnes av "high tech, low life": En fremtid hvor teknologien ligger langt foran oss, og gjerne hvor teknologi og menneske gradvis har smeltet sammen, men hvor menneskeheten ikke har de beste villkårene.

Foruten Blade Runner kan man nevne andre klassikere innenfor cyberpunk: Akira, Ghost in the Shell (den japanske originalen, ikke den sørgelige vestlige versjonen med Scarlett Johansson), Robocop (igjen, originale, ikke noen skuffende nyversjoner takk), 12 Monkeys og ikke minst The Matrix-filmene.

Også innenfor spill finner man eksempler på cyberpunk. Hard Reset er et mindre kjent eksempel som likevel får stemningen ganske bra til. Beneath a Steel Sky er klassikeren mange som vokste opp på 80-tallet kjenner til. Et av de mest kjente eksemplene er nok likevel Deus Ex-serien.

Deus Ex-spillene kjennetegnes av en de fleste cyberpunk-kjennetegn: Avansert teknologi, en fremtid hvor menneskeliv ikke er verdt stort, og store metropoler med neonlys og mørk himmel. Dessuten kan Deus Ex-serien skimte med en hel del konspirasjonsteorier som sørger for å bygge opp under historien. Spillene har variert noe i kvalitet, men det første spillet var en ubestridt klassiker (skjønt vanskelig å gå tilbake til i dag på grunn av grafikken), og det tredje spillet, prologen Deus Ex: Human Revolution, gjenskapte mye av den samme stemningen det første spillet ga oss.

En særdeles viktig grunn til at Deus Ex: Human Revolution føltes veldig riktig når det gjaldt cyberpunk-stemningen var det brilliante lydsporet fra Michael McCann. Få andre steder kommer dette mer tydelig til syne enn i temasporet Icarus, dagens låt.

Ikaros-myten setter rammen for Deus Ex: Human Revolution, noe vi også ser i spillets trailer (anbefalt å se, f.eks. her). Et menneske som i sitt overmot etter å komme nærmere gudene forsøker å forbedre menneskekroppen, bare for at Ikaros ender opp med å fly for nært solen og falle i sin sikre død. Tematikken rammer inn traileren for spillet, som også er der vi hører temasporet Icarus.

Icarus setter tonen med sin rytmiske synth, det underliggende pianospillet, og den gradvis større økningen av strykere og kvinnevokal. Det er mer enn nok til å sette stemningen en regnfull høstkveld. På toppen av det hele har stykket noen svært elegante akkordrekker. Ta for eksempel overgang rundt 1:25, hvor man går fra E-dur til G-moll for deretter å ta en uventet overgang til F-dur. Slike små men samtidig elegante særpreg er det som er med på å skape et unikt lydbilde, noe Deus Ex: Human Revolution fortsatt representerer den dag i dag.

"It's not the end of the world ... but you can see it from here."


tirsdag, oktober 03, 2017

SNES Classic Mini

I fjor skapte Nintendo furore da de ga ut NES Classic Mini, en liten nyutgave av 80-tallskonsollen de hadde sitt gjennombrudd med som man kunne koble opp til nyere HDMI-fjernsyn og med 30 forhåndsinstallerte spill. Furoren handlet ikke om selve utgivelsen, men at tilgjengeligheten var så lav at folk måtte ty til Finn- og eBay-annonserer hvor maskinen ble solgt for det dobbelte av veiledende pris.

Etterspørselen var med andre ord stor, og det krevde derfor ingen profetiske nådegaver for å skue at neste prosjekt måtte bli SNES Classic Mini. Samme konseptet, altså, men denne gangen en liten utgave av Super Nintendo.

SNES Classic Mini ble gitt ut forrige fredag, og mine betraktninger om den lille grå kan dere lese her.