søndag, desember 31, 2017

Årets spill 2017

Vi nærmer oss slutten av 2017, et år som har vært ekstremt innholdsmettet når det kommer til film, TV, spill og annet som har med populærkultur å gjøre. Vi har fått en saftig innholdsmettet sesong av Game of Thrones, vi fikk en DC-film som faktisk var bra (Wonder Woman), Marvel-filmene i år har levert på rekke og rad, Star Wars-entusiaster har kunnet glede seg over The Last Jedi og en god start på fjerde og siste sesong av Star Wars: Rebels, og vi fikk en Blade Runner-oppfølger vi egentlig ikke visste at vi trengte men som viste seg å være minst like gripende som originalen.

Spillåret 2017 har vært et hinsides bra år. Joda, vi har hatt noen skuffelser underveis som Yooka-Laylee, Valkyria Revolution og ikke minst Mass Effect: Andromeda. Vi har også hatt noen kontroversielle episoder, hvor lootbox-systemet i EA-spill kanskje er det som har satt mest dagsorden. Samtidig har det vært et spennende spillår, ikke minst fordi vi har fått to nye spillkonsoller på markedet. Microsoft forsøker å vinne nytt terreng med Xbox One X, den kraftigste konsollen noensinne utgitt (og som absolutt ser bra ut, dersom du har penger til det). Nintendo på sin side har satset alt på Switch, en hybrid-konsoll som kan spilles både på TV-en og på farten, en satsing som har blitt kronet med seier – nylig passerte konsollen ti millioner solgte enheter, og det på bare ni måneder. Konsollen har blitt en favoritt blant mange, ikke minst for pendlende småbarnsforeldre som endelig kan spille trippel-A-spill på farten.

På toppen av det hele har vi fått en rekke med vanvittig gode spill, hvor det har vært knivskarp konkurranse om å overgå hverandre og sette en ny standard for sine respektive sjangre og spill generelt. Uansett hvilken plattform man spiller på (med unntak av mobil) har man hatt noe å se frem til, og det har vært en real utfordring å holde tritt med det ene storspillet etter det andre. Som sagt, 2017 har vært et ekstremt innholdsmettet år, og innholdet har stort sett vært av det positive slaget også. Det er slettes ikke verst.

Nok prat! Det er på tide å oppsummere spillåret 2017 og liste opp årets ti beste spill ifølge undertegnede. De er som følger:


Helt siden spillet først ble introdusert for oss i 2014 har Cuphead fascinert oss med sin unike grafiske stil. Intensjonen til brødrene Moldenhauer har vært å skape et spill basert på 1930-tallets tegnefilmer fra studio som Disney og Fleischer, noe de absolutt må sies å ha klart. Med håndtegnede animasjoner og bakgrunner, flimrefilter på skjermen og et skurrefilter over den herlige musikken blir vi kastet rett tilbake til enklere tider så snart vi fyrer opp Cuphead. Så begynner vi å spille og oppdager at dette slettes ikke er enkelt. Tvert imot er Cuphead minst like utfordrende som Dark Souls, Shovel Knight og Contra. Dette gjør også at følelsen av triumf når man beseirer en boss er desto større.


Noen ganger er det godt å innrømme at man tar feil. Da informasjon om samarbeidsprosjektet mellom Nintendo og Ubisoft lekket ut i mai og vi fikk se Swich-eksklusive Mario + Rabbids Kingdom Battle for første gang, var det mange grunner til å bli skeptisk. Heldigvis skulle all skepsis bli gjort til skamme. Presentasjonen av spillet på E3-messen imponerte (vi husker fortsatt hvordan sjefsutvikler Davide Soliani ble rørt til tårer da selveste Shigeru Miyamoto roste spillet hans fra scenen), og det skulle vise seg i august at kombinasjonen av Mario, Rabbids, håndkanoner og strategispill-modellen til X-COM var en utmerket kombo til Switch. Humoren sitter løst i spillet, Rabbid Peach er fortsatt en av årets beste figurer, Peach får endelig vise litt muskler med et haglelignende våpen, og musikken til Grant Kirkhope er leken og festlig fra start til slutt. At spillet dessuten byr på en real utfordring skader heller ikke. Dette er en oppskrift vi gjerne kan få mer av, men inntil videre får vi nøye oss med å si som Rabbids: «BWAAAAH!»


En gang I fordums tid (nærmere bestemt i 1996) var Resident Evil et spill som satte en helt ny standard for skrekkspill. Nesten ti år senere, i 2005, skulle serien nok en gang sprenge grenser i form av Resident Evil 4, et spill som redefinerte hvordan man tenkte rundt designet av tredjepersons skytespill. Siden den gang har serien derimot slitt med å finne formen igjen, og Capcom har tilsynelatende vært mer interessert i kvantitet enn kvalitet. Det kan vi heldigvis ikke si lenger. Med Resident Evil 7: Biohazard går serien ikke bare fra tredje- til førstepersonsperspektiv, det går også tilbake til røttene. Et mørkt og mystisk herskapshus, fiender som trosser alle logiske forklaringer, og en konstant mangel på våpen og ammunisjon som tvinger deg på flukt gjør at dette spillet virkelig er nervepirrende fra start til slutt. Når et spill med jevne mellomrom får deg til å ta av hodetelefonene for å slippe den intense atmosfæren lyden skaper, har det gjort noe riktig.


Her har vi det andre spillet på lista hvor handlingen foregår i et stort hus som ligger litt isolert til på landsbygda, men atmosfæren i spillet kunne knapt vært mer annerledes fra forrige spill på lista. Her følger vi Edith, det siste gjenværende medlemmet av Finch-familien, som i sin unge alder reiser tilbake til familieboligen i staten Washington. Reisen skal bli et dypdykk i familiens historie og en nærmere granskning av familiens nesten forbannelseslignende uflaks. Med herlig lyssetting, et bredt spekter av narrative teknikker og nydelig musikk blir What Remains of Edith Finch en fortelling om en svært uvanlig familie du sent kommer til å glemme.


Da Ninja Theory først annonserte Hellblade for et par år siden, forventet jeg et nytt spill tilsvarende deres tidligere titler, slik som Heavenly Sword, Enslaved: Odyssey to the West og DmC: Devil May Cry. Jeg forventet et spill med mye action, nydelig grafikk og en sterk kvinnelig hovedrollefigur. Ikke hadde jeg forventet at spillet både skulle innfri og ikke innfri forventningene mine. Fremfor en vanlig fortelling om hevn får vi i stedet servert et spill hvor hovedpersonen lider av psykose, noe som gjenspeiles i hvordan hele spillet er konstruert. Lydeffektene i spillet gjør at man oppriktig føler at man selv hører stemmer i hodet, og Senuas reise til dødsriket blir ikke bare en reise for å gjenopplive sin kjære fra de døde, men også en kamp om hennes egen mentale helse og skjebne. Hellblade: Senua’s Sacrifice skildrer psykose så godt at det slettes ikke er for alle, men for de som tåler det er dette et av årets desidert viktigste spill.


Hvem i alle skulle trodd for noen år siden at vi skulle et Wolfenstein-spill hvor historien ikke bare var i fokus, men i tillegg var bra? Og at vi på toppen av det hele skulle få en oppfølger med minst like god kvalitet? Det er nettopp det vi får med Wolfenstein II: The New Colossus. Det gode grunnarbeidet fra forgjengeren blir videreutviklet i dette spillet, og den alternative virkeligheten hvor nazistene har kontrollen over mesteparten av verden er fortsatt både skremmende og spennende. Vi får et spill som balanserer mesterlig mellom maktfantasi og samfunnskommentar, og på toppen av det hele får vi en utmerket spillskurk. Vi får et enda mer polert skytespill med intens action, høy vanskelighetsgrad og et rikt utvalg av våpen og fiender. Dessuten tror jeg dette er første gang jeg har spilt et spill som åpner med at du som hovedperson sitter i rullestol (ikke at det stopper deg fra å skyte nazister, selvfølgelig). I en tid hvor nazisme har blitt stuerent i enkelte miljø og vi endatil ser dem marsjere i våre gater her i Norge, treffer Wolfenstein II nervepirrende godt med timingen.


Det er nesten alltid en garanti for at Super Mario-spill vil undeholde deg, og de fleste som spiller spill kan nevne minst ett Super Mario-spill de har gode minner fra og et godt forhold til. Med lanseringen av Switch visste vi at et nytt Super Mario-spill snart måtte være klart til å promotere konsollen. Ventetiden skulle heldigvis ikke bli lang, og i oktober kunne vi nyte det som kanskje er det beste Mario-spillet på lenge. Med store, åpne verdener, en nesten utallig mengde med gjenstander å samle og ikke minst den nye funksjonen hvor man kaster lua på fiender for å overta kontrollen over dem er Super Mario Odyssey en herlig fest fra start til slutt. Det hjelper selvfølgelig også på at kameraet sitter som et skudd (endelig!), at det hele ser nydelig ut og at musikken rett og slett er fantastisk. Selv om Super Mario Odyssey kanskje ikke når helt opp til topp på listen over årets spill, er det definitivt årets mest positive spill. Super Mario Odyssey får derfor prisen Årets Digitale Lykkepille 2017.


2017 har definitivt vært et år hvor det har vært godt å være en Playstation 4-eier, særlig i årets tre første måneder. En av de definitive høydepunktene dette året har vært Horizon Zero Dawn. Ikke bare snakker vi om et PS4-eksklusivt spill, vi snakker også om en helt ny IP (intellectual property, altså merkevare). Dette har ikke hindret spillet fra å seile rett inn som et av årets desidert beste spill, og det er heller ikke ufortjent. Grafisk og teknisk sett er spillet kanskje det mest imponerende vi noen gang har sett, fremtidsvisjonen om en verden hvor robotdinosaurer og primitive stammer lever i kaotisk fellesskap er fengslende, og ikke minst er historien i spillet et fantastisk narrativ som bare griper mer og mer fatt i deg. Likevel er det hovedrollefiguren Aloy som gjør spillet aller mest minneverdig. Få spillfigurer oppleves like levende og troverdige som henne, og Aloy viser at verden trenger flere tøffe men samtidig menneskelige spillheltinner. At spillet ikke ligger på topp skyldes utelukkende beintøff konkurranse, noen begrensninger i utforskningsmulighetene og et litt krøkkete kamera, men om ikke annet kan jeg melde at dette er den bedre halvdelens favoritt fra 2017.


Vi sier ofte at vi lengter tilbake til ungdomstiden, men enten er dette blank løgn eller så er det en form for idyllisering av ungdomstiden uten rot i virkeligheten. Persona 5 viser akkurat hvor tøft det er å være ungdom i dag i et samfunn hvor de voksne setter spillereglene uten å følge dem selv, og hvor kjipt og elendig livet kan bli som følger av det. Men hva om man hadde muligheten til å forandre hjertene og sinnelagene til de verste av de verste? Hva om man kunne infiltrere deres underbevissthet og stjele kjernen av deres forkvaklede personlighet, akkurat som en tyv om natten? Vel, det er nettopp denne evnen du har i Persona 5, og det er denne balansegangen mellom skoleelev om dagen og Phantom Thief om natten du må leve ut i spillet. Persona 5 er kulminasjonen av studioet Atlus’ tjueårige arbeid med formelen, og resultatet er det beste japanske rollespillet i manns minne, kanskje til og med noensinne. Med solid kampsystem, nydelig stil og brukergrensesnitt og et levende rollefigurgalleri som virkelig fanger hva det vil si å være tenåring er Persona 5 noe enhver Playstation-eier bør sjekke ut. Dessuten har spillet årets desidert beste spillmusikk. Jeg elsker seriøst den herlige blandingen av rock, funk, jazz og soul spillet har å by på, og har ikke tall på hvor mange timer jeg har hørt på spillmusikken alene i løpet av året som har gått. Beste 30 dollar jeg har brukt i år.


Vi har ventet med håp og lengsel i lang tid. Det er nesten så vi ikke lenger turte håpe på at dette kunne bli bra, eller at forhåpningene var skrudd opp altfor høyt. Et nytt Zelda-spill er alltid noe man ser frem til, men kunne denne storsatsningen virkelig bli det nye Nintendo-storspillet vi lengtet etter?

Wii Us svanesang, som heldigvis også ble utgitt på Switch, maktet ikke bare å innfri forventningene. The Legend of Zelda: Breath of the Wild er spillet som satte alle våre forventinger til skamme, la dem til side og presenterte for oss et spill vi aldri kunne forestilt oss.

Aldri i mitt liv har jeg spilt et mer åpent og samtidig fengslende spill. Aldri har jeg spilt et spill som virkelig griper hva det vil si å lage et eventyrspill. I mitt liv er det lite jeg setter mer pris på de store eventyrverkene, og dersom et spill gir meg følelsen av å være Bilbo som løpet ut av Hobbittun mens han roper «I’m going on an adventure!» har det virkelig grepet fatt i meg.

Formelen spillet serverer er like enkel som den er genial: Etter å ha gitt deg en liten innføring i spillets våpen, mekanikker og fysikk den første timen slipper spille tak i deg og sier: «Vær så god, her ligger Hyrule foran deg. Når du er klar for det ligger slottet hvor Ganon herjer der borte.» Utover det gir spillet deg ingen veiledning eller begrensning, og hvordan du går frem i spillet er opp til deg. Hyrule er din tumleplass, en tumleplass hvor det venter hemmeligheter, detaljer og mystiske oppdrag nærmest overalt, men hvor du selv er avhengig av å finne dem. En slik frihet styrker eventyrfølelsen ytterligere, og selv om formelen langt på vei er den samme som i det aller første Zelda-spillet fra 1986 er den et herlig innslag i dagens spillbransje.

På toppen av det hele er spillet blendende vakkert. Antallet piksler kan riktignok ikke måle seg med hva Horizon Zero Dawn har å by på, men stilarten i spillet er bergtakende vakker. Landskapet man reiser gjennom er vill natur på sitt skjønneste, og selv musikken med sine enkle og tilbakeholdende toner er utsøkt. «Less is more» er en filosofi som preger mye av spillet fra oppdragsstrukturen til musikken, og spillet er på ingen måter fattig eller mindre innholdsrikt av den grunn.

De siste 15-20 årene har The Legend of Zelda: Ocarina of Time vært spillet over alle spill i min bok. I 2017 har et nytt spill kapret førsteplassen. Dette er et magisk spill som fortjener å bli snakket om videre i mange, mange år fremover.




Spill jeg ikke har hatt anledning til å teste, selv om interessen har vært der: Yakuza 0, Injustice 2, Tekken 7, Golf Story, Please Knock on My Door, Assassin’s Creed: Origins og Nioh.


Årets skuffelser: Mass Effect: Andromeda, Middle-earth: Shadow of War, Valkyria Revolution, Yooka-Laylee, Danganronpa V3: Killing Harmony og Playerunknown’s Battlegrounds (sorry folkens, men PUBG blir veldig fort kjedelig).

fredag, desember 15, 2017

Star Wars: The Last Jedi

Tiden er endelig kommet. Endelig kan vi få med oss neste Star Wars-episode på kino. Det er høytid, det er glede og det er kinofest.

Men er den bra?

Siden jeg har sett filmen allerede, har jeg tatt tid til å anmelde den også. Jeg har forsøkt å være så spoilerfri som mulig (selvfølgelig), så nysgjerrige sjeler kan lese anmeldelsen her.

Score: 8/10

tirsdag, desember 12, 2017

Cuphead

I dagens dataanimerte tidsalder kan man lage mange imponerende visuelle effekter, enten det er i spill eller filmer. Det vi ofte glemmer når vi ser animerte filmer i dag, er at det fantes en tid hvor alt animasjonsarbeid måtte gjøres for hånd uten digitale hjelpemidler (og noen filmstudio, slik som japanske Studio Ghibli, har fortsatt strenge regler for hvor mye dataanimasjon man faktisk tillater). Dermed blir det desto mer imponerende å se animasjonsfilmer fra sjangerens spede begynnelse på 1920- og 1930-tallet når man tenker over hvor mye arbeid som faktisk er lagt ned i animasjonene, og det er også lettere å forstå hvor stor inspirasjonskilde disse animasjonsfilmene må ha vært for en hel generasjon.

To brødre som har latt seg inspirere av animasjonsfilmene fra denne tidsepoken er Chad og Jared Moldenhauer fra Canada, som i 2010 begynte arbeidet med et indie-spill. Nå, hele syv år senere og med kun noen få ekstra hjelpere på veien, er arbeidet deres omsider utgitt i form av Cuphead. Sluttresultatet er et imponerende stykke arbeid som kombinerer håndtegnet animasjonsteknikk fra 1930-tallet med spillmekanikk anno 2017.


Cuphead introduserer oss for tittelrollefiguren Cuphead og hans kompis Mugman, to villstyringer uten altfor mange bekymringer i verden og lite omtanke for konsekvenser. Det skal vise seg å bli deres bane. Til tross for gjentatte advarsler ender de opp i det lokale kasinoet, og etter mange runder med seier ender de to opp med å satse sine egne sjeler. Regelen «The house always wins» gjelder selvfølgelig også her, ikke minst når det er djevelen sjøl som driver kasinoet. Cuphead og Mugman får imidlertid en sjanse til å komme seg ut av knipen. Dersom de kan overvinne øyas øvrige innbyggere som skylder sjelene sine, vil Cuphead og Mugman bli fri. Dermed inntar de to rollen som inkassokrevere og legger ut på en lang og strabasiøs ferd.

Noe av det første man legger merke til når man starter opp Cuphead er at hovedrollefiguren har mange likhetstrekk med Mikke Mus slik han en gang så ut. I dag er vi vant til Mikke som den ordentlige og lovlydige Andeby-borgeren, men i starten var Mikke en ordentlig rabagast som ikke hadde særlig respekt for orden og regler. Med en svart kropp, røde kortbukser og utrolig store sko er likhetstrekkene mellom 1930-talls-Mikke og Cuphead påfallende.

Likheten med animasjonsfilmer fra 1930-tallet som Mikke Mus, Skippern og Betty Boop er påfallende allerede fra begynnelsen, og stilen er gjennomført til den minste detalj. Fra oppstartsskjerm og resultatlister til de mest intense kampene spillet har å by på fremstår det hele som en ordentlig blast from the past. Spillet kan til og med skimte med bildeflimringen vi forbinder med filmer fra denne perioden, og selv lyden har en skurring lagt over seg som gir følelsen av gamle grammofonplater og lydteknikk fra forrige årtusen. At alle spillets animasjoner og bakgrunner på toppen av dette er håndtegnet (og det for det meste av bare én mann) gjør at det hele bare fremstår som enda mer imponerende, og det er ikke annet å si enn at spillet er nydelig og unikt visuelt sett.


Teknisk sett er det også interessant å se at selve spillmekanikken går i 60 bilder per sekund, mens animasjonene går i filmstandarden på 24 bilder per sekund. Dermed får man et spill hvor alt ser ut som gamle animasjonsfilmer, men som samtidig flyter like godt og smertefritt som man forventer av spill i dag. Med et par unntak holder billedraten seg konstant, og det er få tekniske problemer å spore underveis.

Det kommer godt med, for Cuphead er et spill som virkelig setter deg som spiller på prøve, og da behøver man et spill som flyter godt. Spillmekanisk sett er Cuphead et run-and-gun-spill som i hovedsak består av enorme bosskamper. De fleste bossene må bekjempes med begge beina på jorda, men noen ganger får man også prøve seg på luftkamper. Bossene har sine angrepsmønstre som må tolkes og unnvikes for å vinne kampene. Dette er langt mer krevende enn det høres ut som, ikke minst fordi man i utgangspunktet ikke tåler mer enn tre slag før man er ute av kampen og må begynne helt på nytt igjen. Cuphead er et spill som kommer til å kreve en enorm mengde tålmodighet, gode porsjoner med presisjon og en liten dose flaks. Det krever at du analyserer fienden din og lærer deg angrepsmønstre, og det krever at du til enhver tid holder på oppmerksomheten din. Spillmekanisk sett kan Cuphead beskrives som en blanding av Dark Souls, Shovel Knight og Contra. Meget vanskelig, med andre ord, men utrolig tilfredsstillende når man endelig får det til.


Noen ganger får man et avbrekk fra de store og krevende bosskampene, hvor målet i stedet er å ta seg frem fra A til B. Disse brettene bærer mer preg av Contra enn Dark Souls og gir en viss form for variasjon i spillet, men det er også her spillet fremstår som noe svakere enn ellers. 
Plattformelementene er helt greie, men skiller seg ikke nevneverdig ut. Med litt mer tid og kreativt design kunne disse delene av spillet blitt enda bedre, men det fungerer uansett slik det er i dag også.

Den visuelle stilen og kvaliteten er det første man legger merke til i spillet, men Cuphead skal også ha ros for den mesterlige musikken av Kristofer Maddigan. Her er det fullt trøkk fra start til slutt, med et lydbilde som virkelig gjenspeiler den herlige tidsepoken 1930-tallet var for musikken. Her er det swing- og bebop-jazz kombinert med herlige boogie-woogie-pianostykker. Musikken gjenspeiler med dette ikke bare tidsepoken spillet henter inspirasjon fra, men også intensiteten som gjennomsyrer hele spillet. Med stykker som Carnival Kerfuffle, Aviary Action, Funfair Fever, Floral Fury og Die House er det mer enn nok kvalitet å hente på musikkfronten. Ulempen dette medfører er at man ikke får det avbrekket i musikken man trenger for å skape nok variasjon og pauser, noe som gjør at lydsporet som en helhet faller noe ned på lista over den beste spillmusikken anno 2017 (det har vært et usedvanlig godt år for spillmusikk i år, så Cuphead må tåle intens konkurranse her).


Cuphead er et spill som imponerer. Spillet vitner om et solid stykke arbeid, og de få menneskene som står bak produksjonen fortjener virkelig å lene seg tilbake og se på fruktene av mange års arbeid. Er du av typen som ikke kan fordra animasjonsstilen fra 1930-tallet eller ekstremt krevende spill, er dette kanskje ikke spillet for deg. Hvis ikke er dette absolutt en indie-tittel verdt å sjekke ut, om ikke annet bare på grunn av dets unike stil og særpreg.

Score: 8/10

mandag, desember 04, 2017

Justice League

Det er generelt sett en god tid for oss som er glade i superheltfilmer, men alt er ikke bare fryd og gammen. Filmene basert på DC sine tegneserier har siden Man of Steel vært en ytterst variert affære, selv om sommerens Wonder Woman gjorde mye riktig.

Nå er tiden kommet for DC-heltene å forene seg i en og samme film, ikke helt ulikt slik Marvel-heltene gjør det i Avengers-filmene. Justice League går i disse dager på kino, og filmen har nok stor betydning for DC-filmenes vei videre.

Anmeldelsen kan dere lese her.

Score: 6/10

fredag, november 24, 2017

Stick It to the Man

Noen ganger må man forsøke seg på å anmelde ting man aldri har hørt om. Det er god trening, og før du vet ordet av det har du oppdaget en ukjent perle.

Stick It to the Man er derimot ikke en slik perle. Men langt var det uansett ikke, og fredagskvelden jeg brukte på å spille gjennom det var uansett ledig, så ingen skade skjedd.

Anmeldelsen kan dere lese her.

Score: 5/10

onsdag, november 22, 2017

Star Wars Battlefront II

Er det én ting Star Wars Battlefront II kommer til å bli husket for i ettertid, må det være den turbulente ferden frem mot spillets lansering. Det er egentlig verken rart eller ufortjent, så la oss forsøke å oppsummere historien innledningsvis (for en omtale av selve spillet, hopp ned til første bilde).

I mange spill nå for tiden finner man såkalte mikrotransaksjoner. Kort forklart består dette av gjenstander, kostymer, våpen eller lignende som man kan kjøpe innad i spill for ekte penger. Som regel koster slike gjenstander svært lite, og transaksjonene regnes derfor som «mikro» i størrelse. Mange spill på de mobile plattformene finansierer seg selv nettopp ved hjelp av denne forretningsmodellen, selv om de markedsfører seg selv som gratis.

I større spill kan også mikrotransaksjoner forekomme, og spørsmålet er ofte hvilken form disse har. Ofte har større konkurranseorienterte spill såkalte «lootbox»-er, som er bokser man kan vinne mens man spiller og som inneholder gjenstander man ellers kan kjøpe for ekte penger. Man kan stille spørsmål ved hvorvidt slike bokser i det hele tatt er en god idé, men de fleste virker likevel være enige om at det store spørsmålet koker ned til hvorvidt slike lootbokser og mikrotransaksjoner gir spilleren et fortrinn eller ikke. Dersom man kan betale seg frem til seier eller betydelige fordeler, er det ikke vanskelig å forstå at dette er en hårreisende idé, særlig hvis det er snakk om store spill som koster 500-600 kr i utgangspunktet.

Spill som Overwatch har lootbokser som både kan vinnes internt i spillet og kjøpes for ekte penger, men alt innholdet i disse boksene er av det kosmetiske slaget (kostymer til rollefigurene, symboler du kan spraye på veggene og lignende), og de fleste vil være enige om at dette er en god løsning dersom man først skal ha mikrotransaksjoner og lootbokser. Dette var tydeligvis ikke nok for EA, som gir ut Star Wars Battlefront II, og løsningen de forsøkte å implementere var så nært «Pay to win» man omtrent kommer. Priser på figurer, våpen og oppgraderinger innad i spillet var såpass høye at man måtte lagt ned tusenvis av timer i spillet for å låse opp alt utelukkende ved hjelp av spillets interne valuta. Kritikken haglet med fokus på at dette ville lokke spillere til å kjøpe valuta og lootbokser for ekte penger, og at dette ville skape en ubalanse hvor spillere som investerte ekte penger kunne mer eller mindre betale seg til seier. På toppen av dette ville det aldri være noen garanti for at kjøpet av en lootboks ville gi deg en fordel, ettersom innholdet er tilfeldig generert og man kunne risikere å bare få innhold man allerede har låst opp. Ren gambling, rett og slett, og den slags finnes det lover mot i mange land.

Så, uken før lansering skjedde det mye. Prisene (med spillets valuta, altså) på innholdet i spillet ble skrudd betydelig ned (75%), men fortsatt var antallet timer man måtte legge ned for å låse opp alt manuelt på tusentallet, og fløringen med «Pay to win»-modellen var fortsatt overhengende. Det hele endte med at EA besluttet å midlertidig fjerne mikrotransaksjonene fra spillet mens de revurderer modellen. Senere har det vist seg at selveste Lucasarts, som eier Star Wars-lisensen og som igjen er eid av Disney, har vært inne på banen. Er det én ting Disney nemlig ikke liker, så er det negativ omtale rundt noen av sine merkevarer, og frykten for at all den negative omtalen skulle skade salget har nok vært velberettiget.

Slik er altså situasjonen ved spillets lansering. Mikrotransaksjonene og muligheten for «pay to win» er fjernet enn så lenge, og innholdet i spillet må låses opp ved hjelp av innsats og hardt arbeid. Sirkuset rundt spillets lansering har skapt en rekke kontroverser, og det er fort gjort å ha dette i bakhodet når man setter seg ned med spillet. Slik situasjonen har blitt vil det derimot være urettferdig. Spillet bør bedømmes på dets egne premisser, ikke på grunnlag av alt rotet før lansering.


Star Wars Battlefront II er et spill som lokker med muligheten for å kjempe noen av de største Star Wars-slagene sagaen har å by på, og satser på å gi deg en forbedret utgave av Star Wars Battlefront fra 2015. Mye av kritikken fra den gang har man nå rettet på, men det betyr likevel ikke at spillet ikke er uten sine problemer.

En av de største innvendingene mot 2015-Battlefront var at spillet manglet en klart definert enspillerdel med en historie. Det kan derimot Battlefront II skimte med. Her får man stifte bekjentskap med Inferno Squad, en eliteskvadron i imperiet etablert for å infiltrere og eliminere trusler mot imperiet. Selve skvadronens stiftelse og første oppdrag kan man lese mer om i boka Battlefront II: Inferno Squad, mens her møter vi skvadronen ledet av admiraldatteren Iden Versio midt i dens storhetstid. Storhetstiden tar derimot slutt idet den andre Dødsstjernen sprenger, keiseren og Darth Vader dør, og begynnelsen på imperiets slutt er et faktum. Iden Versio og Infernoskvadronen blir en sentral del av Operation: Cinder, en nødplan keiseren selv har formulert i tilfelle sin egen død, men tvilen og usikkerheten begynner snart å tære på Infernoskvadronen når de ser retningen imperiet de har kjempet for er i ferd med å ta.

Premisset for historien er meget bra. Å følge en eliteskvadron med under-radaren-oppdrag som sitt spesialfelt er et godt utgangspunkt, og boka som omhandler skvadronen har også vist oss noe av de interne stridighetene som preger skvadronen, både seg imellom og i hjertene til den enkelte. Særlig Iden Versio er en rollefigur med mange lagt og et godt utgangspunkt for en spennende historie, særlig når det kommer til spenningen mellom henne og hennes far. Dessverre kollapser mesteparten av historien etter den første timen, og de tre siste timene blir en temmelig kjedelig affære. Fremfor å fokusere på god historiefortelling og å bygge opp de nye rollefigurene, pøser utviklerne på med den ene og andre Star Wars-referansen til det hele blir en usammenhengende suppe. Det er som om noen i Dice hele tiden har ønsket å minne deg på at det faktisk er Star Wars du spiller, med den konsekvens at du får mange klassiske figurer og steder slengt inn i historien med et nærmest bønnfallende rop om at du skal kjenne på nostalgien. Dermed feiler Battlefront II-historien på det grunnleggende området som gjelder for alt Star Wars-materiale: Man kan godt ha noen referanser til filmene, men det viktigste er likevel å skape en god, selvstendig og original historie som ivaretar Star Wars-følelsen og samtidig står på egne bein.

Historiedelen er altså kommet på plass, men makter ikke helt å holde det høye nivået vi hadde håpet på og blitt forespeilet. Den bør med andre ord helst betraktes som en opplæringsdel til flerspillerdelen, som tross alt utgjør det meste av Battlefront II. Også her har det skjedd mye, hvor mye er til det bedre og noe kunne vært forbedret.


Star Wars Battlefront II er et spill hvor man spiller mot andre spillere på nett. Dette gjøres i fem forskjellige modi: Galactic Assault, hvor 40 spillere kjemper de største og mest kjente Star Wars-slagene med konkrete forsvars- eller invasjonsmål; Starfighter Assault, hvor 24 spillere kaster seg løs i episke luft- og romkamper; Heroes vs. Villains, hvor åtte spillere inntar rollen som en helt eller skurk fra Star Wars og lever ut sine drømmedueller; Strike, hvor 16 spillere kjemper korte og intense kamper hvor konkrete oppgaver skal løses; og Blast, hvor 20 spillere bare løper rundt og skyter hverandre uten noe overordnet mål. I tillegg finner man en arkademodus hvor man kan bryne seg mot datastyrte motstandere.

Av de fem modiene er det unektelig Starfighter Assault som er det største trekkplasteret. Nå hadde forgjengeren også luftkamper tilgjengelig, men ingen av disse var satt til verdensrommet. Det er rettet opp denne gangen, og luftakrobatikken er det studioet Criterion (mest kjent for bilspillene i Burnout-serien) som står for. Resultatet er ikke bare at en sentral del av Star Wars endelig er implementert i Battlefront, men vi har også fått noen heseblesende luftkamper som mer enn gjerne kunne stått på egne bein. Her får man et kontrollsystem som sitter utrolig bra, et sikte-system som virkelig gjør det enklere å manøvrere og skyte, og et action-nivå som virkelig får deg til å føle deg som en ekte TIE- eller X-Wing-pilot. Her får man luftkamper hvor man får full tredimensjonal manøvrering og hvor bevegelser langs z-aksen gir også sitter som den skal. Fra barndommen har jeg gode minner fra flyspillet Star Wars: Rogue Squadron, og Starfighter Assault viser at det er på høy tid med et nytt spill hvor fokuset ene og alene er på luftkampene i Star Wars-universet.

Hva de fire øvrige modiene angår, er ingen av dem spesielt nyskapende eller revolusjonerende, uten at dette betyr at de ikke er underholdende. Her plasseres du på kjente lokasjoner, og det nye i Battlefront II er at man nå kan gjenspille kamper og lokasjoner fra hele filmsagaen, ikke bare originaltrilogien. Dermed går turen til Naboo, Kamino, Kashyyyk, Hoth, Jakku og Maz’ slott på Takodana, for å nevne noe. Dette betyr også at i tillegg til imperiesoldater og opprørere får du også spille som klonekrigere, kampdroider, motstandsbevegelsen og First Order. Dessuten får du også prøve deg som en rekke helter og skurker fra sagaen, fra Darth Maul til Rey og Kylo Ren. For å spille som en helt/skurk må du samle opp nok poeng i løpet av slaget, som du gjør ved å eliminere fiender og gjøre en innsats for at oppdraget blir fullført. Her vil altså flinke spillere få fortere tilgang enn andre, og med tanke på at det er grenser for hvor mange helter og skurker som kan være på brettet om gangen lønner det seg å følge med på hva du faktisk er ment å gjøre.


Utvalget av baner, rollefigurer og deler av Star Wars-sagaen som er representert er absolutt innholdsrikt, men noen mangler merker man likevel. At Rogue One: A Star Wars Story for eksempel ikke er representert på noen måte er ganske uforståelig, og det hadde heller ikke vært feil om animasjonsseriene Clone Wars eller Rebels hadde vært representerte på en eller annen måte. Utvalget av helter og skurker føles også noe skjevt, og rollefigurer som Dooku, Grievous og Obi-Wan Kenobi er savnet. Her er det selvsagt mulig at EA har noen fremtidsplaner med tanke på utvidelser, men vi får se.

Hva selve banene og slagene i Galactic Assault angår, er det ikke alt her som føles like balansert. Noen baner dukker svært ofte opp, mens andre baner forsvinner i mengden (jeg har for eksempel til gode å prøve Endor-kartet). Dette er synd, for ikke alle kartene er like gode. Prequel-kart som Naboo og Kashyyyk utmerker seg her. Er du på republikkens side her skal du bruke brettets første tredjedel på å skade et transportskip så mye som mulig, men dette kan selvsagt kun gjøres ved hjelp av spesielle ion-kanoner du kun finner enkelte steder på kartet. Samme hvor mye du skader transportskipet vil det nesten alltid komme frem, og innsatsen man legger ned i denne delen av slaget føles derfor intetsigende. Tilsvarende fenomen støter man på dersom man har kart med AT-AT, men her er plasseringen av ion-kanoner bedre gjennomført og resultatet av skaden man forårsaker blir desto mer merkbar. Uansett føles disse kartene som et steg tilbake sammenlignet med løsningen man valgte i forrige spill.

Slagene er derimot langt mer intense når man skal forsøke å overta et strategisk punkt på kartet eller plassere/desarmere sprengstoffer på bestemte steder. Slike økter føles langt mer meningsfulle, intense og dramatiske. Når kamper går på overtid og man i siste liten rekker frem til fiendens siste bombe og desarmerer den like før den sprenger, slik at kampen blir avgjort i siste sekund i din favør, da kjenner man på gleden ved å spille et stort og omfattende spill som dette.


En del av kritikken mot det forrige Battlefront var at man ikke hadde dedikerte klasser og at de forskjellige våpnene føltes altfor like. Dette har utviklerne i Dice tatt på alvor, og man får nå velge mellom fire forskjellige klasser under slagene: Assault, Heavy, Officer og Specialist (snikskytter). Å velge riktig klasse til riktig situasjon kan være avgjørende for kampresultatet, så her gjelder det å være fleksibel. Å skifte våpen og oppgraderinger er også blitt lettere og mer strømlinjeformet.

Oppgraderinger var som nevnt et av de største bekymringspunktene før spillets lansering, da man var urolig for at folk kunne kjøpe oppgraderinger for ekte penger som ga dem urettferdige fordeler. Oppgraderingene finnes fortsatt, men må nå aktiveres ved hjelp av spillets interne valuta. Her gjelder det også å velge med omhu, men i det store og det hele føler jeg ikke spillet er særlig ubalansert. Noen er selvsagt flinkere til å velge riktig oppgradering og våpen for riktig situasjon, men mye kan likevel kontres ved hjelp av ren øvelse, talent og presisjon. Faktisk opplever jeg Battlefront II som langt mer balansert enn forgjengeren. Det er lettere å tilpasse seg situasjoner, og små detaljer som at snikskytterrifler gir et gjenskinn hvis de sikter på deg gjør det lettere for å deg å unnvike skudd. Det er dessuten lettere å gjøre en innsats for laget selv om kill-/death-frekvensen din kanskje ikke er den beste.

Teknisk sett må også spille trekkes frem som tilfredsstillende. Her var det første Battlefront-spillet i særklasse for to år siden, og Battlefront II er slettes ikke dårligere jevnt over. Kjører du spillet på PC kan du oppleve noen problemer med DirectX 12, men dette kan justeres ned til DirectX 11 inntil EA får løst problemet. Noen mindre grafiske bugs har det også vært, men i det store og det hele imponerer virkelig spillet med sin detaljrikdom. EA og Dice har skrytt mye av hvor bra gjenskinnet i marmoren på Naboo og de virvlende bladene på Takodana ser ut, og det gjør det virkelig. Lys og skygge er meget bra, og de fleste ansikts- og bevegelsesanimasjonene er også gode. Lydmessig har spillet fått noen bedre stemmeskuespillere til å tre inn i rollene som Palpatine og Han Solo, selv om Darth Vader fortsatt ikke høres helt riktig ut og Billy Dee Williams dessverre demonstrerer at han har blitt for gammel til å gjengi Lando Calrissian på en troverdig måte. Andre originale stemmeskuespillere dukker også opp og leverer langt bedre prestasjoner, som Daisy Ridley (Rey), Sam Witwer (Darth Maul) og Temuera Morrison (Boba Fett). Legg til alle lydeffektene fra skytevåpen, romskip og The Wilhelm Scream, og vipps har du et spill som både låter og ser ut som Star Wars.

Langt mindre tilfredsstillende på den tekniske fronten er problemene som etter hvert er ganske typiske for EA-spill. Lange ventetider, tilkoblingsproblemer uten gode forklaringer på hvorfor og til tider elendige forsøk på matchmaking er ting vi gjerne skulle vært foruten, særlig når spill som Overwatch gjør dette mye bedre. Banevalget har også vært kommentert tidligere, hvor noen baner ser ut til å dukke opp oftere enn andre, og bør også nevnes igjen her.


Star Wars Battlefront II tar sikte på å gi deg en spillopplevelse hvor du kan gjenoppleve de største Star Wars-slagene og leve deg inn i de største rollene. Dette klarer spillet i det store og det hele, men ikke uten noen betydelige svakheter her og der. Spillet er mer velbalansert på enkelte punkter, mens det på andre områder kunne hatt godt av ytterligere justeringer. Samtidig er det et spill som kan gi mer enn nok av gode opplevelser når kampene blir på det mest jevne og intense, eller når man setter seg i cockpiten på en TIE-fighter i Starfighter Assault, en modus jeg håper Criterion får muligheten til å gjøre noe mer ut av på et senere tidspunkt. I kampen mot de store flerspilleropplevelsene tviler jeg på at Star Wars Battlefront II klarer å utkonkurrere Overwatch eller Playerunknown’s Battlegrounds, men det kan absolutt by på flere timer med moro likevel.

Score: 7/10

fredag, november 10, 2017

Wolfenstein II: The New Colossus

Da svenske MachineGames i 2014 ga ut et nytt spill i den gamle og ærverdige Wolfenstein-serien, var det nok ikke mange som forventet seg et spill med dybde, god historie og minneverdige rollefigurer. Det var derimot nettopp det man fikk servert med Wolfenstein: The New Order, et spill som fortsatt holder stand tre år senere. Historien om jødisk-amerikanske William «BJ» Blazkowich som kjemper mot nazistene i et alternativt 1960-tall hvor nazistene vant krigen skildret en uhyggelig verden, og nå er det klart for fortsettelsen.

Wolfenstein II fortsetter historien der forgjengeren slapp, som ikke akkurat endte optimalt for BJ. Kroppen hans er temmelig herjet, og fem måneder senere er BJ avhengig av rullestol for å ta seg frem. Den slags tar derimot ikke nazistene og general Engel noe hensyn til, og BJ og resten av motstandsbevegelsen må ruste til kamp mot en nazisthær som er temmelig ampre etter at deres jerngrep om Europa har løsnet. Nå er tiden inne for å vente blikket mot USA, et USA som er rensket for mangfold og inkludering og som nå lever under nazistenes åk.


Åpningssekvensen i spillet, hvor BJ må bevege seg rundt i U-båten i rullestol og kjempe mot nazistene som er i ferd med å trenge inn, er en meget stilig sekvens som setter stemningen med en gang. Ikke bare er dette en av de få sekvensene i spillhistorien hvor du er bundet til en rullestol, den står også som en sterk kontrast til den mektige, sterke og fleksible hovedpersonen vi møtte i det første spillet. Wolfenstein-spillene er delvis en maktfantasi, og lite bryter denne illusjonen så mye som å være så ufleksibel som det en rullestol kan gjøre deg.

Etter å ha spilt Wolfenstein: The New Order er det noen elementer jeg også forventer å få servert i oppfølgeren. Jeg forventer en grufull visjon om en alternativ verdenshistorie, hvor vi ser et verdenssamfunn kontrollert av nazistenes grusomme ideologi. Jeg forventer minneverdige rollefigurer som gjør et varig inntrykk på meg og som gjør dette til mer enn bare en voldsfest, men til en kamp om noe og noen som faktisk er verdt å kjempe for. Jeg forventer urovekkende antagonister som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, fordi de ikke bare hjernedøde fotsoldater men faktiske nazister med full tro på at deres ideologiske ståsted er det sanne og rette. Dessuten forventer jeg en solid spillmekanikk hvor tempoet er høyt, intensiteten sitter som støpt og hvor kampene krever en aldri så liten innsats av meg som spiller.

Alt dette får du heldigvis også servert i Wolfenstein II: The New Colossus. Det er et velpolert spill hvor alle forventingene nevnt over i det store og det hele blir innfridd. Å møte et nazistisk USA hvor hvite maktgrupper som KKK har fått innflytelse og hvor det ikke er en eneste ikke-hvit person å se er direkte fryktinngytende, og det er dessuten passende for tidsepoken å se hvordan den amerikanske motstandsbevegelsen består av grupperinger som nettopp kjemper for sine borgerrettigheter eller mot etablissementet i vår egen virkelighet. Utviklerne har dessuten gjort en utrolig god jobb med å blande impulser og stilarter fra virkelighetenes 60-tall med denne alternative historien, noe som gjør det verdt å finne samleobjekter og lignende i spillet. Rollefigurene, både gamle og nye, gjør dette til et spill man bør ta seg tid til om man liker gode historier, og vi får blant annet et bedre innblikk i BJs barndom og oppvekst, en bakgrunn som absolutt er med på å forme hans identitet.


Mest av alt gjør dette kanskje inntrykk fordi MachineGames treffer utmerket godt når det gjelder timing. Vi skulle ikke tro det, men 2017 er året hvor vi har sett nazister marsjere i våre egne gater uten å bli forhindret, og hvor høyreorienterte grupperinger får stadig større oppslutning i vestlige land. Wolfenstein forteller oss kanskje om en alternativ virkelighet, men når man ser et USA strippet for mangfold og toleranse for annerledeshet og hvor nazister og KKK-medlemmer går sammen nedover gatene i Roswell, åpner det for alvorlig ettertanke angående hvor vår egen virkelighet er på vei hen. Man skal selvfølgelig være forsiktig med å «hitle» sine meningsmotstandere for både det ene og det andre, men veien mellom hatretorikken man møter i spillet og vår egen virkelighet er neimen meg ikke lang til tider.

Samtidig er det noen små svakheter å spore i historiefortellingen, hovedsakelig i spillets avslutning. De nye Wolfenstein-spillene er på sitt beste når de kjører en balansegang mellom maktfantasi og et godt narrativ, men blir desto svakere når det vipper for mye over i den ene retningen. I den grad det vipper er det mest i retning maktfantasien, og særlig spillets avslutning preges av dette og blir noe utilfredsstillende. Det står for mye i kontrast til resten av spillet og mister dermed også noe av sin finesse.

Rent spillmekanisk sett følger spillet mye av det samme vi så i forrige spill. Du har et bredt spekter av våpen å velge blant, kan bruke to våpen samtidig og har en viss fleksibilitet når det kommer til fremgangsmetode. Eliminerer du offiserer før de får slått alarm vil nazistene ikke kunne sende inn forsterkninger, og alternative veier gjør at man bør forsøke å planlegge før man stormer inn. Likevel er spillet noe svakere på dette området enn det forgjengeren var, og muligheten for alternative veier mot målet føles mindre utviklet denne gangen, til tross for at man får tilgang på noen hendige oppgraderinger underveis. Dermed blir Wolfenstein II litt for ofte redusert til en såkalte «corridor shooter», hvor man ledes nedover en trangt og avgrenset vei frem mot målet. Heldigvis har man også flere sekvenser som gjør opp for dette, så fullstendig krise er det ikke. Og når alt sitter, så sitter det virkelig som det skal. Wolfenstein II er intenst, heseblesende og ramsalt action. Brutalt kan det også være, så 18-årsgrensen er absolutt på sin plass.

Menyene i spillet har fått en solid overhaling, og våpenhjulet føles mye bedre å bruke enn hva tilfellet var i forrige spill. Det er dessuten morsomt å se hvordan opplæringsmanualene i pausemenyen ser ut som instruksjonsbøker fra 60-tallet, med tegninger som illustrerer hvordan man skal gå frem for å gjøre det ene og det andre.


Overhalt er også grafikken, og særlig PC-utgaven av spillet ser fenomenalt ut. Personene er detaljerte og levende, omgivelsene er meget flott gjengitt og det hele flyter bunnsolid hele veien gjennom. Noen NPC-er kunne nok vært litt bedre gjengitt, og håranimasjonene er ikke alltid de beste, men i det store og det hele er dette et spill hvor grafikken virkelig skinner. Det vil si, helt til spillet krasjer. For øyeblikket sliter PC-utgaven med at spillet låser seg og går i svart, hovedsakelig når man skal gå videre til et nytt sted (ofte via en filmsekvens). Ironien er at dette har blitt enda mer problematisk etter en oppdatering av spillet. Dette løser seg forhåpentligvis etter hvert, men det skaper en frustrasjon spillet kunne klart seg foruten.

Wolfenstein II: The New Colossus har kanskje noen svakheter, men dette hindrer likevel ikke spillet fra å bli en solid opplevelse. Spillet forteller en meget god historie som treffer meget godt når det gjelder timing, og viser at førstepersons skytespill absolutt er en sjanger som kan brukes for dette formålet. Med en urovekkende alternativ historie, minneverdige rollefigurer og intens action er dette et spill vel verdt å sjekke ut, forutsatt at man er i stand til å tåle brutale grafiske skildringer.

Score: 8/10

onsdag, november 08, 2017

Wolfenstein: The New Order

I 1992 skulle et spill fra studioet id Software revolusjonere PC-spill, og for så vidt også spillindustrien generelt. Dette var året Wolfenstein 3D ble lansert, spillet som i praksis var det første moderne førstepersons skytespillet. Med tettpakket action, høyt tempo tredimensjonale omgivelser, førstepersonsperspektiv og en voldelig atmosfære som slettes ikke var for barn åpnet dette spillet for en helt ny sjanger og epoke i spillindustrien. Id Softwares ettermæle skulle forsterkes ytterligere året derpå, da Doom ble lansert og benyttet den samme formelen, men hvor nazister og robot-Hitler ble byttet ut med monstre fra en viss varm plass.

Etter Wolfenstein 3D var det stille rundt serien i ni år, før Return to Castle Wolfenstein kom ut i 2001. Deretter gikk det nok en periode med stillhet før et nytt spill i serien ble lansert i 2009, enkelt og greit under navnet Wolfenstein. Spillet forsøkte derimot på litt for mye uten å mestre noe av det, og fikk relativt lunkne kritikker som blant annet omtalte spillet som utdatert, noe mange vel også følte serien var mot slutten av 2000-tallet. Dermed var vel dette slutt for serien, tenkte vi da.

Men den gang ei. I 2014 fikk vi lansert et nytt forsøk på å vekke serien til live, denne gangen fra et helt nytt svensk studio, MachineGames. På utgiversiden fant vi selveste Bethesda, mest kjent som utviklerne av serier som Fallout og The Elder Scrolls og utgivere av spill som Dishonored og Prey. Dermed var Wolfenstein: The New Order et faktum, et spill hvor man mer eller mindre begynte serien på nytt igjen. Dette skulle vise seg å være et sjakktrekk.


Året er 1946. Vi befinner oss i en alternativ tidslinje hvor andre verdenskrig fortsatt raser, og hvor nazistene har overtaket på de allierte takket være overraskende teknologiske nyvinninger som gjør dem nærmest ustoppelige. I slaget som skal avgjøre Europas skjebne følger vi jødisk-amerikanske William «BJ» Blazkowich (hvilke koblinger han har til mannen med samme navn i Wolfenstein 3D vites ikke) og troppen hans. Et møte med den forskrudde vitenskapsmannen Deathshead går alt annet enn bra, og kort fortalt ender BJ opp i en komalignende tilstand i fjorten år. Når han endelig kommer til seg selv igjen er året 1960, nazistene styrer Europa, USA og endatil månen, og et evigvarende mørkt og undertrykkende regime ser ut til å være et faktum. Nå kan imidlertid nazistene begynne å skjelve …

Premisset i Wolfenstein-spillene har i utgangspunktet alltid vært litt tåpelige, og også denne gangen må du svelge et par kameler som at en mann med spillbransjens mest usannsynlige navn kan sitte i en rullestol i fjorten år uten det minste svinn av sin latterlig enorme muskelmasse. Wolfenstein: The New Order er en maktfantasi uten sidestykke hvor du spiller en enormt sterk mann med en usannsynlig god evne til å løpe inn i enhver situasjon og eliminere alle nazister han måtte støte på.

Dette betyr imidlertid ikke at du skal avvise historien i spillet. Tvert imot overrasker Wolfenstein: The New Order stort med noe som faktisk er en overraskende god historie i en alternativ tidslinje. Ja visst har du noen søkte elementer som en nærmest uovervinnelig hovedperson og rykter om en jødisk mystikerorden, men først og fremst fremstår historien i spillet som en grufull alternativ historie hvor verdenshistoriens verste ideologi har fått fritt spillerom. Utviklerne legger på ingen måter skjul på nazistenes undertrykkende holdninger til ikke-ariske raser, og det er noe poetisk å møte en motstandsbevegelse i Berlin som bestående av krøplinger, autister og andre mennesker nazistene utryddet i stor skala i vår egen historie. Samtidig får vi også noen interessante innspill om hvordan verden kunne utviklet seg under et slikt styresett, som for eksempel hvordan et band med fire unge karer fra nazi-okkuperte Liverpool kalt Die Käfer får en slager-hit i 1960 ved navn «Das Blaue U-boot».

Ikke bare det, men spillet kan også skimte med godt stemmeskuespill, gode replikker, god bruk av lyd og effekter samt en rekke gode og minneverdige rollefigurer. Hovedpersonen selv har et overraskende lag med dybde som en ikke skulle tro i utgangspunktet, og det samme gjelder motstandsfolket han etter hvert allierer seg med. Mest urovekkende er det likevel å møte offiserene i det nazistiske maskineriet. En viss tog-scene tjener som et ypperlig eksempel på dette, og viser samtidig hvordan man i et spill kan bygge et nervepirrende narrativ uten at man behøver å tettpakke en spillscene med action.

God historie og gode rollefigurer er med på å bringe positive og gode elementer inn i Wolfenstein: The New Order, men først og fremst handler spillet likevel om å skyte nazister. Det er en maktfantasi, men heldigvis mestrer spillet også denne delen i stor grad. Det er tettpakket action krydret med en rik bredde med våpen, stort utvalg av fiender og en ganske stor variasjon i vanskelighetsgrad. Tempoet er høyt og intenst, og det hele pakkes inn av en god grafikkmotor og god ytelse. Det er brutalt og blodig, men det er intenst, utfordrende (på en god måte) og godt skrudd sammen.


I det store og det hele kan spillet virke som et såkalt corridor shooter, hvor man beveger seg innenfor ganske begrensede rammer (en korridor, om du vil) fra A til B og eliminerer all motstand. Det stemmer til en viss grad, men utviklerne har vært flinke med å krydre spillet med alternative fremgangsmetoder. Vi snakker ikke om et fullt ut snikespill tilsvarende Dishonored eller Deus Ex: Mankind Divided, men du har likevel flere måter å tilnærme deg fienden på enn å sparke inn døra. Dette gir spillet det lille ekstra det trenger for å heve seg over flere av sine sjangerkonkurrenter.

Valgfriheten gir også utslag i oppgraderinger du får gjennom spillets gang. Spillestilen din vil nemlig låse opp forskjellige belønninger, og belønningene vil stå i tråd med spillestilen din. Skulle du foretrekke å bruke to våpen samtidig, vil du få evner som gjør det lettere for deg å bruke to våpen samtidig så sant du innfrir noen krav som låser opp denne belønningen. Det er et stilig og elegant system, og for å være ærlig savner jeg aldri et oppgraderingssystem hvor jeg står fritt til å velge fullt ut akkurat hva jeg vil.

Et system som derimot ikke fungerer like optimalt er kontrollsystemet, nærmere bestemt oppsettet av knappekonfigurasjoner. Nå har PC-versjonen naturligvis funksjonaliteten for å endre dette slik det passer deg, men av en eller annen grunn er dette et spill hvor det er vanskelig å sette opp et optimalt kontrollsystem.

Noen svakheter til tross, blir Wolfenstein: The New Order først og fremst stående som et godt skytespill med overraskende dybde og tyngde. Å få servert et Wolfenstein-spill med en god historie er vel noe av det siste en skulle forvente, men her er det altså mer enn nok å hente for dem som foretrekker spill med et godt narrativ. I disse dager hvor oppfølgeren akkurat er lansert, er dette spill som fortsatt er verdt å sjekke ut.

Score: 8/10

mandag, november 06, 2017

South Park: The Fractured But Whole

Få serier har gjennom årenes løp provosert like mye som South Park. Serieskaperne Trey Parker og Matt Stone har hele tiden hatt som grunnprinsipp at alt og alle kan gjøres narr av, og at ingenting er hellig for dem. Dette medfører selvfølgelig at de tråkker over streker med sjumilsstøvler titt og ofte, men samtidig er resultatet også et program som veldig ofte treffer noen satiriske spikre rett på kornet. Få har truffet bedre med sin satire knyttet til scientologi, politisk korrekthet og karikaturstridigheter så godt som South Park.

Det er noe av det samme en i bunn og grunn forventer når en setter seg ned med det nyeste South Park-spillet, South Park: The Fractured But Whole. Spillet er en oppfølger til 2014-spillet South Park: The Stick of Truth, der den fiksjonelle lille Colorado-byen fikk en rollespillinnpakning. Spillet føltes underholdende den gang, og alt i alt opplevde man spillet som en ti-tolv timer lang South Park-episode med noe nytt og mange herlige referanser til seriens lange historie.


Der fokuset forrige gang lå på rollespill med fantasy-setting, er det denne gangen superhelter som fører an. Gjengen i South Park har fått øynene opp for hvor mye penger det ligger i en god superhelt-merkevare, men uenigheter har oppstått (fordi Cartman, aka The Coon, selvfølgelig vil være i førersetet for sin egen franchise kalt Coon and Friends). Dermed er det duket for real konflikt mellom superheltene i Coon and Friends på den ene siden og Freedom Pals på den andre. Du, som er den nye gutten i nabolaget (også kjent som Douchebag, Butthole, FartLord og andre lite smigrende kallenavn) forsøker så godt du kan å manøvrere deg gjennom dette superhelt-virvaret. Du begynner med å hjelpe Coon and Friends å finne en savnet katt, slik at belønningen på 100 dollar kan finansiere superhelt-merkevaren deres, men i beste South Park-stil går ting etter hvert over alle støvleskaft.

Der rollespill fikk gjennomgå i forrige spill, får superhelt-sjangeren sin dose med latterliggjøring i dette spillet. Det er herlig og treffende, med mange gode kommentarer underveis. Superheltklasser, bakgrunnshistorier, svakheter og superkrefter er alt sammen håndtert på fornøyelig vis. Samtidig treffer ikke humoren i spillet like godt denne gangen som sist. Etter hvert virker det som at utviklerne går stadig mer tom for ideer, og velger å kompensere for dette ved hjelp av enda mer prompehumor. Nå var ikke forgjengeren fri for den slags heller, men den gang tjente mer som et supplement til den helhetlige historiens, mens denne gangen føles det mer som en dårlig erstatter. Dermed blir det færre av de gode spissformuleringene og de gode referansene, og igjen står vi med litt for mange platte og meningsløse prompevitser.


Det er ikke dermed sagt at spillet er uten noen fenomenale øyeblikk. At man stadig vekk må rope «Car!» og avbryte kampen for å gå ut av veien slik at biler kan kjøre forbi er nesten alltid morsomt. Vi finner også mye bra vitsing når det kommer til hvor forvirrende det kan være for alle parter å forholde seg til et etter hvert komplisert lappeteppe av kjønn og seksuell orientering (og hvordan lokale rednecks forsøker å banke deg opp uansett hva du identifiserer deg som). Vi får også servert morsomme episoder knyttet til politi og rase-problematikken i USA, mikroaggresjoner og yaoi, hvor sistnevnte blant annet resulterer i en kjempefestlig ultimate ability-animasjon.

Rent spillmekanisk sett er mye likt som i forgjengeren. Man går rundt i South Park, og her er det lett å kjenne seg igjen fra forrige gang. Med jevne mellomrom skal kamper utkjempes, det være seg mot innleide minions fra Mexico, koreanske ninjaer (de er billigere i drift enn japanske) eller krabbefolk. Kampene er turbaserte og utkjempes på et rutenett, hvilket betyr at her må man tenke på hvordan man manøvrer rollefigurene sine sammenlignet med forrige spill, ettersom det varierer hvordan angrepene fungerer i forhold til fiendens plassering (horisontalt, vertikalt eller diagonalt). Etter hvert som du får flere allierte kan du sette sammen et lag som passer dine behov best, og i tillegg får du ganske mange klasser du selv kan velge blant når det kommer til din egen rollefigur. Noen av kampene kan bli i det enkleste laget, men i det store og det hele er det denne delen av spillet som fungerer best.

Utover hovedhistorien finnes det sideoppdrag du kan gjør, men de er heller få. Noen av dem gir deg solide kampbonuser, mens andre føles egentlig bare mer som fyllmateriale. Alt i alt er det ikke så mye å si om denne delen av spillet, da det ikke gjør noe nevneverdig inntrykk. Menysystemet gjør heller ikke noe nevneverdig inntrykk, ikke av det gode slaget i det minste.


Kort oppsummert er South Park: The Fractured But Whole en delt opplevelse. Det er et South Park-spill, så det er definitivt ikke for alle. For dem som tåler den typen humor South Park har å komme med er det absolutt mange morsomheter å finne her, og det er en viss sjanse for at du vil le opptil flere ganger. Derimot mangler spillet den ekstra brodden de hadde sist gang, og spillet blir litt for likt og gjentakende i lengden (det er dessuten unødvendig langt). Det underholder, men gir deg ikke så god valuta for pengene som det burde eller kunne.

Score: 7/10

søndag, november 05, 2017

Super Mario Odyssey

I over tretti år har Mario vært ansiktet utad til Nintendo, et ansikt som på slutten av 90-tallet var mer gjenkjennelig for amerikanske barn enn Mikke Mus. Hovedårsaken er selvfølgelig alle plattformspillene til Nintendo hvor Mario selv er hovedpersonen. Gjennom årenes løp har spill som Super Mario Bros., Super Mario World, Super Mario 64 og Super Mario Galaxy gang etter gang vist oss hva ren spillglede handler om, og satt en ny standard for hva en kan forvente av et plattformspill ment for både store og små.

Noen stusset kanskje litt over at Mario ikke var representert med sitt eget spill da Nintendo lanserte sin nye konsoll, Switch, i mars. Dette er imidlertid ikke første gang, for det samme var tilfelle med Gamecube, Wii og 3DS da disse ble lansert. Mario er med andre ord ikke en figur som alene skal fronte salget av en ny konsoll, men når spillene først har blitt lansert er de som regel med på å løfte salget. Det samme tror jeg vi vil se med god grunn også denne gangen med Switch, for Super Mario Odyssey er rett og slett en fest.


Noen ting forandrer seg ikke, selv ikke om man problematiserer det aldri så mye. Grunnpremisset for Mario-spillene er et slikt felt. Bowser har gifteplaner – igjen! Han kidnapper en forsvarsløs prinsesse Peach – igjen! (hvor ble det av den beintøffe prinsesse Peach som kunne skyte fra seg i Mario + Rabbids Kingdom Battle, tro?). Mario må forsøke å redde prinsessen – nok en gang! Det er en formel som fungerer, ja, men den er også utdatert og gammeldags. Det nye denne gangen er at Mario får hjelp, nærmere bestemt av Cappy. Cappy er en hatte-skapning (disse burde vel hete hattifnatter på norsk) fra Cap Kingdom, og inntar rollen som Marios hatt i dette spillet.

Å ha Cappy til partner fører med seg mange fordeler. Cappy kan kastes på fiender, folk og mynter, og dermed brukes som et redskap og våpen. Han kan også snurre på ett bestemt punkt i lufta, slik at Mario kan hoppe på ham og dermed nå frem til utilgjengelige områder. Cappys fremste funksjon er likevel at han gir Mario muligheten til å overta kontrollen over skapningen som får som hatten passer. Ser du for eksempel en frosk, en kanonkule eller en T-Rex (ja, disse finnes faktisk i spillet), kan du bare hive Cappy på dem og overta kontrollen over dem. Det eneste kriteriet er at det eller den du hiver hatten på ikke må ha på seg en hatt fra før.


Funksjonen med å overta kontrollen over skapninger og gjenstander på denne måten skaper et herlig originalt spill hvor det oppmuntres til utforsking og eksperimentering over en lav sko. Med så mange forskjellige skapninger og gjenstander man kan vinne kontrollen over, er det duket for mange kreative innslag. Det er i utgangspunktet et enkelt konsept, men det utnyttes på en så leken og fantasifull måte gjennom spillet at man får respekt for det gode arbeidet utviklerne har gjort med å komme på ideer.

Mekanikken kombineres med store og åpne verdener, som videreutvikler Mario-spillene slik vi så det i Super Mario 64 og Super Mario Sunshine, og til dels også i Super Mario Galaxy-spillene. For å følge etter Bowser må Mario og Cappy samle på Power Moons som fungerer som drivstoff for luftskipet Odyssey, og disse finner man skjult rundt omkring i de forskjellige verdenene. Og når jeg sier rundt omkring, betyr det i praksis overalt. Spillet har angivelig over 800 måner som kan samles, og selv har jeg ennå ikke funnet halvparten av dem (ikke at jeg behøver det for å fullføre spillet). Månene finner du i store og åpne verdener, og for første gang i et Mario-spill har man en åpen verden-struktur. I stedet for å gå inn i en verden og vinne gjenstanden du er på jakt etter for så å gå ut igjen, slik man gjorde i Super Mario 64 og Super Mario Sunshine, kan du nå gå dit du vil og samle det du vil før du umiddelbart går videre til neste mål. Resultatet er strålende. Dette er et spill som oppfordrer deg til å utforske omgivelsene dine, og skulle du gå en litt annen vei for å se nærmere på det som pirrer nysgjerrigheten din er du velkommen til å gjøre det. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg tilfeldigvis oppdaget en Power Moon på veien til et annet mål, og det er like herlig og fornøyelig hver gang. Det eneste som er å utsette, er at de fleste Power Moons er litt vel lette å skaffe seg. Super Mario Odyssey er ikke et vanskelig spill, og med så mange måner å samle med så tilgjengelig vanskelighetsgrad kan man av og til føle det går en slags inflasjon i dem.


Måtene man får tak i Power Moons på er ekstremt varierte, som i Mario-spill flest. Her kan det være snakk om plattformhopping og bosskamper til kappløp, puslespill, løpe i perfekte sirkler eller lage mat. Noen ganger må man til og med inn i todimensjonale omgivelser, hvor alt plutselig ser ut som gode, gamle Super Mario Bros. fra 1985. Disse sekvensene er utrolig gjennomførte og stilige, ikke minst fordi musikken også går fra å være orkestrert til midi.

Alt dette rammes inn av et elegant kontrollsystem som aldri krangler med deg, og for muligens første gang i et Mario-spill fungerer også kameraet fullt ut denne gangen. Det hele ser dessuten skarpt og nydelig ut, med klare farger slik man forventer av et Mario-spill men også med mange detaljer og skarp grafikk. Spillet er vakkert å se på, hvorpå spillets omfattende fotomodus også kommer til sin rett. Med fotomodus kan du knipse dine egne skjermbilder av Mario, og modusen er lett å bruke samtidig som den gir mange muligheter.


Den herlige musikken må også trekkes frem. Storby-verdenen New Donk City med sin New York anno 1930-tallslook og groove har fått mye oppmerksomhet før spillets lansering, og det er ikke så rart. Både stilen og lyden denne verdenen har å by på har vist en kreativitet og kvalitet som virkelig er representativ for Super Mario Odyssey. Her er det mye bra musikk å spore, hvor komponistene viser minst like stor lekenhet og kreativitet som banedesignerne. Spillets hovedtema, Jump Up, Super Star! har allerede sjarmert oss i senk, og er bare en liten del av den herlige musikken spillet har å by på. Tema som New Donk City, Steam Gardens og Bowser’s Castle 2 er rett og slett mesterlige stykker som oser av kvalitet, og som nok en gang demonstrerer satsningen Nintendo har hatt på dette området de siste årene.

Nok en gang viser Mario oss hva ren spillglede vil si, og jeg tror det må være tilnærmet umulig å spille Super Mario Odyssey uten å kjenne på glede og moro. Dette er et stort, åpent og underholdende spill med mye å gjøre, kreative ideer og en herlig audiovisuell presentasjon. Switch-tvilerne begynner å gå tomme for argumenter til å kunne forbli sittende på gjerdet, for Super Mario Odyssey markerer slutten på et solid første halvår for konsollen. Årets mest sjarmerende spill er et faktum.

Score: 9/10

lørdag, november 04, 2017

Star Wars: Phasma

Selv om jeg er blant dem som likte Star Wars: The Force Awakens meget godt, er jeg ikke blind for at filmen har noen svakheter. En av de største ugjerningene filmen gjorde etter mitt syn, var å introdusere oss for en såpass tøff og hardtslående kaptein som Phasma uten å gi henne mer tid på lerretet eller fortelle mer av hennes historie. Dette er ekstra skuffende når man vet at Phasma blir spilt av Gwendoline Christie, en skuespiller mest kjent for sin rolle som Brienne of Tarth i Game of Thrones og som absolutt kan spille kampscener. Nå lover kinotraileren for Star Wars: The Last Jedi noe mer av dette, så det er lov å håpe.

Om ventetiden frem imot 13. desember skulle bli lang, kan du derimot allerede nå få vite mer om Phasmas bakgrunn og opprinnelse. Vent, stryk det. Boka Star Wars: Phasma er ikke bare ei bok du kan lese, men som du virkelig bør lese om du er sånn noenlunde interessert i galaksen langt, langt borte.

Piloten og spionen Vi Moradi i motstandsbevegelsen er på et av sine oppdrag uheldig nok til å bli tatt til fange av The First Order og brakt om bord skipet Absolution. Her blir hun tatt til side og avhørt i et lukket, bortgjemt rom av Cardinal, en kaptein hvis røde uniform symboliserer at dette er en mann med makt. Cardinals formål med avhøret er imidlertid noe uvanlig, da det han ønsker informasjon om ikke er motstandsbevegelsen eller den nye Republikken, men hans medkaptein i The First Order, Phasma. Cardinal er overbevist om at Phasma representerer en trussel for ordenen, og mener å kunne finne løsningen på problemet i hennes bakgrunn og opprinnelse.

Fortellingen i boka er delt inn i to deler. I den ene delen følger vi historien og dialogen mellom Vi og Cardinal, og hvordan avhøret sakte men sikkert utfolder seg. Her får vi et innblikk i både The First Order og motstandsbevegelsen, men først og fremst hvordan to svært ulike mennesker forhandler med hverandre for å oppnå sine mål. Den andre og langt mer omfattende delen får vi servert gjennom tilbakeblikk, hvor Vi forteller historien om Phasma slik hun har fått den overlevert gjennom sine kilder.

Historien om Phasmas oppvekst og bakgrunn på den ødelagte planeten Parnassos er intet mindre enn overveldende, og er ment for å formidle én eneste ting: Phasma er en som ikke skyr noen midler for å overleve og sikre sine egne vilkår. Dette kommer så til de grader frem gjennom boka, og det som tilsynelatende begynner som en primitiv kamp for å overleve utspiller seg etter hvert til å bli en langt mer komplisert og hensynsløs realitet.

Star Wars: Phasma er uten tvil den mørkeste og mest gritty boka jeg har lest i Star Wars-sammenheng. Det er nesten så en ikke skulle tro at det er Star Wars man leser. Ettersom mesteparten av handlingen i boka følger Phasmas ferd gjennom den ødelagte og postapokalyptiske verdenen Parnassos, er det lite å spore av jediriddere, lyssabler og X-winger. I stedet snakker vi om en brutal og hensynsløs verden som gir deg mer assosiasjoner til Mad Max, Dune, Fist of the North Star og en anelse Horizon Zero Dawn.

Jo mer man leser av Phasma, jo mer trekker deg boka deg inn i en spennende og brutal virkelighet. Samtidig trekker den deg også mer inn i Phasmas psyke, til tross for at man aldri får noen innenfra-perspektiv fra Phasmas side. Detaljene man får servert utover boka gjør at man til slutt sitter igjen med en langt større og dypere forståelse av hvem Phasma er, og man kan ikke annet enn å håpe at fremtidige filmer klarer å skildre langt mer av denne komplekse og truende rollefiguren.

Hvis boka skal trekkes for noe, må det være at den er en smule lang. Dette kan imidlertid forsvares, uten å gå inn på detaljer om hvorfor uten å avsløre for mye av handlingen. En langt mer reell innvending er at den delen av boka som omhandler Vi og Cardinal ikke makter å holde på like mye av spenningen, særlig når man nærmer seg bokas siste del. Det er imidlertid ingenting av stor betydning, og boka makter fortsatt å fengsle deg.

Da jeg satte meg ned med boka, hadde jeg ikke større forventninger enn at jeg skulle få en historie hvor Phasma var hovedrollefiguren. Jeg fikk servert en historie jeg på ingen måter hadde forventet meg, og som jeg langt ifra hadde forventet i en Star Wars-sammenheng. Greit nok at jeg hadde ferie da jeg satte meg ned med boka, men sjelden har jeg lest ut ei bok på så kort tid. Star Wars: Phasma fremstår som en overraskende god bok, og for mitt vedkommende har denne seilet inn som den nye favoritten blant bøkene i den nye Star Wars-kanon.

Dødsstjerner: 5/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: AftermathAftermath: Life DebtAftermath: Empire's EndLost StarsTarkinA New DawnBloodlineAhsokaCatalystThrawnGuardians of the WhillsRebel RisingBattlefront: Twilight CompanyBattlefront II: Inferno Squad og Leia, Princess of Alderaan.