torsdag, oktober 30, 2008

Elias Blix-kveld, Sinsenkirke, 4.nov 2008

Min første YouTube-video. Eller, litt feil: Det er ikke jeg som har laget videoen, men jeg er ansvarlig for musikken. Så det må da telle. Takk til Svein Jarle i (u)Særriøs Film for samarbeidet.


Og dersom du er i Oslo 4.november, så er du velkommen i Sinsen kirke kl 19:00.

onsdag, oktober 29, 2008

Om Åndens frukter.


Forrige mandag hadde jeg en presentasjon i klassen om jesuittmisjonæren Francis Xavier i misjonshistorie (jeg mistenker at nettopp jeg fikk dette oppdraget fordi Xavier på mange måter regnes som japanmisjonens pioner, men det er en annen sak). Xavier reiste mye rundt i Asia de ti årene han var der. Mellom 1545 og 1548 var Xavier i dagens Malaysia og Indonesia. Her traff han på Anjiro, en japansk samurai i eksil. Xavier og Anjiro ble fort venner, og Xavier ble fascinert over det Anjiro hadde å fortelle om fedrelandet sitt. I ett av Xaviers brev kan vi lese følgende: “I asked [Anjiro] whether the Japanese would become Christians if I went with him to this country, and he replied that they would not do so immediately, but would first ask me many questions and see what I knew. Above all, they would want to see whether my life corresponded with my teaching."

Går vi enda lenger tilbake i misjonshistorien, og hører om de første kristne i oldkirken (fra kirkens grunnleggelse til midten av det fjerde århundret), merker vi fort at de første kristne levde under en helt annen situasjon enn det vi norske kristne gjerne er vant med. I Norge klager vi vår nød når samfunnet går de hedenske veier. I oldkirkens tid var det hedenskapet som var normen i samfunnet. Som Tertullian skrev det: "I våre menigheter har vi alt felles, bortsett fra våre hustruer. Med dere hedninger er det motsatt". Det kristne budskapet var nok ikke det mest populære i sin samtid. Likevel strømmet folk til menighetene og tok imot Bibelens budskap. Hvordan hadde dette seg? De så på de kristnes levesett (som jeg har skrevet mer om tidligere), og nysgjerrigheten pirret dem.

Både for oldkirken og Xavier var situasjonen lik, geografisk og 1500 års forskjell til tross. Det var deres livsførsel folk først observerte, deretter budskapet. Kan vi lære noe av dette idag? Hvordan skal vi i så fall leve ut troens budskap best mulig?

16 Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst.
17 For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil.
18 Men hvis dere blir drevet av Ånden, da er dere ikke under loven.
19 Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet,
20 avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier,
21 misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.
22 Men Åndens frukter er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, sanktmodighet, avholdenhet.
23 Mot slike er loven ikke.
Galaterbrevet 5:16-23


La oss leve ut Bibelens budskap. Både på Fjellhaug, blant familie og venner, og hvor vi enn ferdes.

Andakt holdt på Fjellhaug 27.okt 20:50 (populært kalt ti-på-ni-andakt). Noe ekspandert.

tirsdag, oktober 28, 2008

Darth Vader: En YouTube-kavalkade II

Darth Vader er fremdeles helten. Eller, egentlig ikke, har er jo tross alt slemmingen over alle slemminger. Uansett er han offer for veldig mye moro på hans bekostning. Som disse to videoene f.eks.





Se også Darth Vader: En YouTube-kavalkade (I)

De siste spill, 2/3: Star Wars: The Force Unleashed


Det var nærmest ikke måte på hvor begeistret jeg var når jeg endelig fikk kloa i Star Wars: The Force Unleashed i september. Endelig skulle jeg få spille et spill der jeg kunne gå fullstendig bananas med The Force ("kraften" blir et litt for tamt begrep, så i denne posten holder jeg meg til det engelske originalbegrepet), uten å måtte tenke på konsekvenser om man var/ble snill/slem. Svarte spillet til forventingene? Tja...

Star Wars: The Force Unleashed (TFU) er uten tvil et av spillhistoriens mest forventede spill, sett i Star Wars-sammenheng. Kunne vi endelig forvente et spill på høyde med Knights of the Old Republic, der grafikken var pimpet opp til det superbe? For fysikkmotoren i spillet har det vært mye snakk om. Her skulle alt kunne ødelegges, og her skulle enhver ødeleggelse opptre på en naturlig måte. Plukker du opp en Stormtrooper skal han selvsagt famle etter nærmeste stedet han kan ta tak i. Eller, slik er det i det minste på promovideoene. Sjelden har jeg blitt mer snytt for fysikk enn i tilfelle TFU.

For å ta det "mest uvesentlige" først, grafikken. (grafikken er selvsagt ikke det viktigste i et spill, men det betyr litt likevel). Vi har som sagt blitt lovet grafikk og grafikkmotor uten like, og ikke fått det. Kan hende dette ikke er tilfellet på PS3 og X360; det må jeg få testet ut selv ved en anledning. Men grafikken i Wii-utgaven er rett og slett på mange måter elendig. Det ser rett og slett ikke ut som et Wii-spill. OK, greit, i selve spillsekvensene er grafikken adekvat. I klippscenene ser grafikken derimot ut som et spill fra Gamecubes tidlige alder. Vi snakker detaljløse konturer, platte farger og elendige ansiktsuttrykk (om vi i det hele tatt kan snakke ansiktsuttrykk i det hele tatt, disse endres jo så godt som aldri). Fysikkmotoren er heller ikke den store saken som jeg hadde håpt på. Angivelig er fysikkmotoren i Wii-utgaven kuttet ned til en tredjedel av PS3/X360s, og det merkes. Ødeleggelsene blir fort repetative, i de tilfeller ting faktisk lar seg ødelegge. For første gang på lenge misunner jeg nesten de som har PS3/X360 og som kan kjøpe dette spillet med høydetaljert grafikk.

På den andre siden får Wii-spillerne ta del i to svært gøyale ting: Historien og bruk av the Force. Den første får alle TFU-spillere ta del i, den andre blir ekstra moro for Wii-spillere. Historien er faktisk ganske underholdende, engasjerende og velplassert i Star Wars-universet. Å spille som Darth Vaders hemmelige lærling, hvis eksistens er ukjent for alle, blir fort en underholdende affære. Husk: En Sith må før eller siden svike og forråde, både sin mester og sin lærling. Med tanke på dette er det synd at spillet er ferdig på under ni timer (ja, det er meget kort).

Det mest gledelige med Wii-utgaven er likevel den unike muligheten til å leke deg med the Force. Sving Wiimote for å bruke lyssabel. Trykk inn en knapp og sving Wiimote, så slenger du lyssabelen inn i motstanderen. Slå Nunchuck-kontrollen inn mot TVen for å bruke Force Push. Trykk på Force Lightning-knappen rett etterpå for å zappe Stormtroopers med Force Lightning. Her er det åpent for muligheter. Greit nok, presisjonen er ikke alltid like god, og lyssabelfektingen bærer preg av repetisjon som følger av Wiis begrensninger. Men at det slår ren button mashing, det er det ingen tvil om.

I tillegg har Wii-utgaven av TFU en multiplayermodus der man duellerer mot hverandre. Jeg har ikke prøvd denne selv enda, men det sies at denne skal være veldig dårlig. Det er visstnok nærmest ingen forskjell hvilken karakter du velger, og at det hele bare blir kaotisk ganske fort. Time will show.

Star Wars: The Force Unleashed er til tider et underholdende, til tider et frustrerende spill. Historien, ålreit bruk av Star Wars-musikken og Wiis muligheter for å bruke the Force bidrar til det første. Grafikken og elendig kontroll av kameravinkel bidrar til det andre. Resultatet blir at spillet ikke ble helt den store gleden som jeg hadde håpt. Med det sagt, så kan likevel spillet anbefales. Bare vent til det synker litt i pris. Mens du venter på det kan du jo spille Knights of the Old Republic, som fremdeles sitter trygt på tronen som tidenes beste Star Wars-spill.

mandag, oktober 27, 2008

De siste spill, 1/3: Final Fantasy VII

Skrivelysten er omsider tilbake. Dermed er det på tide å skrive om den siste tidens spill, siden jeg har lovet diverse venner både i øst og vest å gjøre dette. Siden jeg er et systemmenneske, begynner jeg med det spillet jeg ble først ferdig med, nemlig Final Fantasy VII (FFVII).

FFVII er på mange måter en kultklassiker innenfor spillmiljøet. Du skal ikke ha spilt lenge før du hører om Final Fantasy-spillene, og blant dem blir ofte FFVII trukket frem. Er dette spillet fra 1997 så bra som folk påstår?

FFVII kjennetegnes ved at det er det første av FF-spillene som har en "moderne" setting, istedenfor den klassiske middelalder-fantasy-settingen spillene hadde hatt så langt (og som veldig mange rollespill fremdeles har). Nettopp settingen er et av spillets sterkeste sider. Den store industribyen og dystopiet Midgar er et nydelig eksempel på hvordan en mørk, hyperindustrialisert og totalitær industriby skal se ut. I dette mørke dystopiet er det megakorporasjonen Shinra pumper ut livskraften i planeten for å gjøre det om til energi. I denne settingen er det terrororganisasjonen AVALANCHE, med Cloud Strife i rekkene, dukker opp. Men, som med alle andre FF-spill, så er denne introduksjonen til handlingen bare toppen av isfjellet/skallet på eplet/atmosfæren på kloden (kall det hva du vil).

Karakterene i spillet har jeg særdeles sansen for. Så godt som alle karakterene du kan spille som er likandes på sin måte. Du har de røffe, sympatiske, stilfulle og de som bare er tøffe på alle måter. At karakterene er gode gjelder dog ikke bare de spillbare karakterene. Også skurkene og andre NPCs er bunnsolide. Ja, så gode er mange av karakterene at man kunne laget film av dette (hei, vent litt, det har de jo allerede gjort!). Fremst i denne rekken står selvsagt überskurken Sephiroth, spillantagonisten som trolig har det tøffeste musikktemaet i spillhistorien. Sephiroth er akkurat så hensynsløs og sprøyte gal du håper en spillboss skal være. I tillegg blir hele vendettaen mot ham ganske personlig utover spillets gang (da tenker jeg selvsagt på denne spoilerscenen).

Musikken er en annen styrke i spillet. Nobuo Uematsu er vel strengt tatt genial, det har jeg aldri vært i tvil om. I FFVII får han virkelig vist hva han duger til, med en herlig variasjon av sjangre. Sephiroths kamptema har jeg allerede trukket frem, og på det generelle plan har spillet svært passende og engasjerende musikk. Selvsagt går man lei av noen av temaene, men slik er det nå engang med repetativ musikk.

Spillet er likevel ikke perfekt. Det grafiske er en ting. FFVII er svært varierende på grafikk. Det er vesentlig forskjell på grafikken i mellomsekvensene og i selve spillet. Dette ødelegger noe av flyten i spillet, det ødelegger noe av spillfølelsen. Akkurat på dette punktet glimter jo Legend of Zelda: Ocarina of Time til, og med tanke på at Ocarina of Time bare kom ut ett år senere synes jeg sammenligningen er vel begrunnet.
En annen ting er ustabilitet. FFVII var et tidlig spill på Playstation, og det merkes dessverre. Ustabile discer, konsoll-barnesykdommer og denslags må bare trekke ned, da det ødelegger helhetsinntrykket. Her var kanskje jeg uheldig som fikk låne et spill som kanskje hadde noen hakk i seg, men likevel trekker det ned.
Det tredje og siste er helhetsinntrykket av spillet. For til tross for at FFVII er genialt, gir den meg ikke den samme følelsen som FFX gjorde. Noe av grunnen er kanskje at enkelte av oppdragene i FFVII rett og slett føles unødvendige i forhold til historiens progresjon. Et annet element som kan være årsak til dette er at jeg føler at siste halvdel av spillet ikke er like engasjerende som første halvdel.

Er FFVII bra? Definitivt. Hører det hjemme blandt spillhistoriens høydepunkt? Absolutt. Er det best av FF-spillene? Her vil nok meningene variere, men i mitt sinn er svaret nei. Nest best, ja, men i kampen mot FFX taper FFVII. Om den beryktede remaken - dersom den noen gang kommer - får bukt med de overnevnte problemene, kan jeg heller ta en ny vurdering.

fredag, oktober 24, 2008

Om kubjeller.

Sportsseksjonen i dagens Aftenposten (papirutgave) kunne melde at nordmenn ikke lenger har enerett på kubjella. Kubjella har blitt et begrep i USA, og da først og fremst gjennom uttrykket "More Cowbell."

For noen av oss er jo dette gammelt nytt. Dersom du skulle være i tvil om hvorfor kubjella har blitt slikt et popkulturelt fenomen, kan du ta en kikk på denne videoen:

More Cowbell

Mer info finner du her.

Om møtet mellom tro og fornuft.

Tanken om at tro og fornuft er like forenlige som olje og vann. De som har sin dose med ex.phil vet selvsagt at dette ikke er tilfelle. For de som ikke gidder ta seg bryet med å lese ex.phil, anbefales denne (forholdsvis) nye siden:

Tro og fornuft.no

God lesning. Mange gode skribenter og gjesteskribenter her. Broderen, for eksempel.

onsdag, oktober 22, 2008

Dagens fundering.

Fjellhaug huset idag Trygve Bjerkrheims Venners styre som gjester. Da slo tanken meg:

Er det slik med Trygve Bjerkrheims Venner som med Elvisfansen, at de diskuterer hvorvidt helten deres er død eller ikke?














Hva tror du?

tirsdag, oktober 21, 2008

Hvilken film.

The Rock



Lekker film. Må ganske enkelt sees. Best! Action film! Ever! (samma hva du sier, Hallvard!)



Ja, jeg har nettopp sett The Rock igjen for XX'te gang. Overrasket? Det burde du ikke være.

mandag, oktober 20, 2008

Om gatemøter i høstregnet.

Dagen i dag har mildt sagt vært grå og regntung. Sterke vindkast, null gløtt av sol i hele dag og stadig flere råtne løv på bakken gjør sitt for å tynge ned et stakkars værsykt sinn som mitt. Jeg tror sannelig årets første høstdepresjon gjorde sitt inntog i dag. Don't worry, it's all normal. Værsyke ligger visstnok til familien.

På en dag som dette var det derimot min plikt å komme meg ned på Egertorget kl 16 i dag. Det har seg nemlig slik at denne karen etter sigende koser seg i Etiopia, og da har jeg mer eller mindre ufrivillig blitt vikar for ham når det gjelder gatemøteinfo, oppmøte etc.

Men lar seg arrangere et gatemøte i sur vind, regn og ymse andre dårlige forhold? Kan folk egentlig høre en når Operasjon Dagsverk har en lydfylt kampanje fem meter borte fra oss? Jeg innrømmer at det gjør ikke akkurat situasjonen lysere.

På slike dager deler man ut traktatene, ber og håper at de får gjort jobben sin. Enkelte dager er det enkle rett og slett ofte det beste.

søndag, oktober 19, 2008

Dead Ingar Day: 20 spørsmål - fasit.

Da, mine damer og herrer, er det på tide å avsløre svarene på den store, populære quizen Ingar's Cool Quiz for Attractive People, part deux. Hele åtte personer har deltatt, og deriblant to søskenbarn. Det blir dermed spennende å se hvem som stikker av med seieren.

Men først fasiten:

1 Hvilken by står som mitt fødested i passet mitt?
I passet mitt står det: "Birthplace: Kobe, Japan". Altså alternativ 2. Ikke Haugesund altså, selv om dialekten min er sterkt preget derfra.

2 Hvor mange år, inkludert det nåværende, har jeg gått på Fjellhaug?
3 år. Begynte sensommeren 2006. Her tror jeg alle svarte rett. Imponerende.

3 Mine tre favorittfilmer:
Alle de nevnte filmene er gode filmer i mine øyne, men de jeg alltid kommer tilbake til og som har like stor underholdningsverdi hver gang er Lord of the Rings, The Rock og Star Wars. Alternativ X er riktig svar.

4 Når begynte jeg med pianoundervisning?
Jeg har spilt piano lenge, men jeg begynte med undervisning den høsten jeg fylte sju år i Japan. Alternativ X.

5 Hva er min største barneskoleflause?
Her var det mange interessante svar, og jeg kan si at alle alternativene har noe sant over seg. Men alternativ 2 er nok den jeg husker som den flaueste.

6 Det første allment populære bandet jeg begynte å like etter at jeg kom til Norge var...?
Til tross for at er stor Toto-fan, begynte jeg ikke å høre på dem før jeg gikk på ungdomsskolen, og fanboyismen tok først av på videregående. Boyband har jeg aldri likt (fy til alle som trodde jeg falt for Westlife, det burde nesten blitt minuspoeng). The Offspring var derimot noe jeg likte med en gang jeg hørte dem. Alternativ X.

7 Og mens vi snakker om at jeg kom til Norge, når kom jeg egentlig til dette landet?
Hva du svarte på spørsmålet ville nok avhenge av hva du svarte på spørsmål 1. Siden jeg er født i Japan er 1987 utelukket. Riktig svar her er X, 1996.

8 På videregående hadde jeg hvilke valgfag (som gav karakter, dvs ekslusivt kor o.l.)?
Antakelig et av spørsmålene hvor det var mest sprik i svarene. Men til tross for min interesse for fysikk har jeg aldri hatt faget. Matte MX, Engelsk fordypning og Japansk privatist, derimot, var mine fag. Alternativ X igjen.

9 Hva heter baseballaget i Japan jeg er så begeistret for.
Alternativ 1, Hanshin Tigers. De fleste klarte denne. Og til Benedicte, som svarte Yomiuri Giants: Fy! Giants er erkerivalen til Tigers. Grøss...

10 Hva var min første spillkonsoll?
You never forget your first love, sies det. Siden jeg er Nintendoentusiast den dag i dag, var det kanskje ikke vanskelig å gjette at min første konsoll var en NES, eller Famicom som de het i Japan. Alternativ 2.

11 Hvilket spill er, slik jeg ser det, tidenes soleklart beste spill?
Alternativ 1, The Legend of Zelda: Ocarina of Time. Applaus til alle som klarte denne, bortsett fra Kathrine.

12 Hva heter selskapet jeg har hatt sommerjobb hos tre somre på rad?
Miki Travel, alternativ X. Denne klarte alle sammen.

13 Hvilken nettleser bruker jeg?
Ikke så veldig interessant, kanskje, men et spørsmål som det kanskje var vanskelig å vite sikkert. Uansett, så kjører jeg Firefox. Alternativ X.

14 Hva heter bandet jeg var med på å danne i fjor, og som bl.a. vant Fjellhaug Grand Prix 2007?
Her var det mye spennende. Benedicte: Nei, vi heter ikke øøøøhm. Eirik: Harkje peiling var heller ikke riktig. Misp: Strømpelesten var et godt forslag, men dessverre feil. Kristian: Red Rock Rippipeppers lukter litt vel mye av plagiat. Ingebjørg: Bare Ingvars?!? Det høres jo ut som et danseband. Riktig svar her var Magnifive. Poeng til Kathrine, Frank og Hallvard.

15 Og hvilken sang vant vi med?
Alternativ 1, Show Must Go On av Queen.

16 Favorittbok (bortsett fra Bibelen)?
Overraskende nok var det bare én som svarte riktig på denne, og veldig mange som hadde den oppfatning at Hobbiten er min yndlingsbok. Det er den ikke, selv om den introduserte meg for Tolkiens fantastiske verden. Ringenes Herre er nok den av de tre jeg snakker mest om, men riktig svar er Silmarillion, alternativ 2. Poeng til fetter Eirik.

17 Hva er det flaueste jeg kan huske fra videregående?
Her var det bare ett av alternativene som var sanne, nemlig alternativ 1. For de som tippet alternativ X, kan jeg opplyse om at jeg på videregående var sterkt overbevist om at det å leve ugift var tingen for meg. Akk ja, den ungdommen...

18 Hva er mitt favorittavsnitt i Bibelen?
Dette er nok et svar som varierer fra tid til tid, men for øyeblikket er det alternativ 2, Rom 7:15-25 som gjelder. Les dette, folkens!

19 Hvor mange språk behersker jeg/forstår jeg (svensk og dansk ikke medregnet)?
X, altså fire. Jeg har ennå en viss forståelse av tysk, og når jeg har studert et språk i fem år vil jeg påstå at jeg kan regne med blant de språk jeg behersker (i det minste til en viss grad).

20 Hva er det siste spillet jeg har gjennomført?
Dette er et spørsmål det er vanskelig å si hva som er riktig. Da jeg skrev quizen, var det alternativ 2, Final Fantasy VII, som var riktig. Men på torsdag gjennomførte jeg Star Wars: The Force Unleashed. Til tross for dette, er det det originale svaret som blir stående. Altså alternativ 2.

Poengene blir som følger (obs: Siden det ikke ble en lik poengsum på toppen, frafaller familiestraffen på fire minuspoeng):
*Benedicte S. A.: 10 rette.
*Misp: 13 rette.
*Fetter Eirik: 15 poeng.
*Kathrine: 13 poeng.
*Frank the Tank: 16 poeng.
*Kristian A.: 10 poeng.
*Kusine Ingebjørg: 11 poeng.
*Hallvard: 14 poeng.

The winner is: Frank the Tank! Gratulerer. Det blir premie. Til alle dere andre: Takk for at dere gadd å delta. Kjempemoro å se hva dere tenkte om meg, mine interesser og min fortid:-)

lørdag, oktober 18, 2008

En menneskerett?

Lefdal hadde i ukens reklameblad følgende overskrift på fremsiden, med fete bokstaver:

Flatskjerm er en menneskerett.


Jeg føler det er på sin plass å korrigere Lefdal på dette. Pressefrihet, ytringsfrihet, rettssikkerhet - disse tingene faller inn under menneskerettigheter. Når det finnes så mange i verden som ikke får se disse rettighetene oppfylt, synes jeg det blir forkastelig å bruke ordet "menneskerettighet" for å appelere til elektrofile nordmenns behov.

Eller er det bare meg?

torsdag, oktober 16, 2008

Sporadisk uten internett.

Nettverket på Fjellhaug er "sporadisk nede" i tre dager. Med andre ord: Vi er uten internett i tre dager. Curses! Så da gjør jeg som jeg alltid gjør når internettilgangen er liten: Kjører videoer. Denne gangen dedikert til Muppets.







Og min favoritt, fra "Carmen":

mandag, oktober 13, 2008

Dead Ingar Day: 20 spørsmål.

Hallvard hadde nylig en blogpost hvor han publiserte quiz om seg selv. Moro, sa jeg, kanskje jeg bør gjøre noe tilsvarende. Det bør du gjøre svarte Hallvard. Så for å få litt fri fra lesingen kjører vi:

Ingar's Cool Quiz for Attractive People, part deux
(part un ble holdt på Fjellhaug før ferien, og var en mer allsidig quiz. Denne blir derimot noe mer ensporet).

Regler:
- Det er ikke lov å kikke på tidligere svar eller spørre andre om hjelp.
- Det er ikke tillatt å bruke blogen som hjelpemiddel, selv om mange av temaene har blitt berørt på blogen.
- Ingen klyping, biting, slåing eller sparking. Eller kiling.
- Premie til den beste (noe må vi jo friste med). Hva slags premie? Hvem vet. Kravene blir derimot noe strengere for evt deltakere med blodsbånd, som starter med fire minuspoeng.
- Måtte den mest kunnskapsrike, ærlige sjel som følger spillereglene vinne.

1 Hvilken by står som mitt fødested i passet mitt?
1: Bergen, Norge.
X: Haugesund, Norge.
2: Kobe, Japan.

2 Hvor mange år, inkludert det nåværende, har jeg gått på Fjellhaug?
Ingen svaralternativ oppgis.

3 Mine tre favorittfilmer:
1: Stardust, Lord of the Rings, Monty Python and the Holy Grail.
X: Lord of the Rings, The Rock, Star Wars.
2: Matrix, Star Wars, The Usual Suspects.

4 Når begynte jeg med pianoundervisning?
1: Femårsalderen.
X: Syvårsalderen.
2: Tiårsalderen.

5 Hva er min største barneskoleflause?
1: Jeg kalte frøken for "mamma." Og det mer enn én gang.
X: Jeg begynte å synge ganske høyt på en merkelig sang når jeg trodde ingen hørte på. Dette viste seg å ikke stemme.
2: Jeg kom med en sarkastisk spøk lenge før barn flest har lært seg hva sarkasme er for noe.

6 Det første allment populære bandet jeg begynte å like etter at jeg kom til Norge var...
1: Westlife.
X: The Offspring.
2: Toto.

7 Og mens vi snakker om at jeg kom til Norge, når kom jeg egentlig til dette landet?
1: 1987.
X: 1996.
2: 1999.

8 På videregående hadde jeg hvilke valgfag (som gav karakter, dvs ekslusivt kor o.l.)?
1: Matte MX, fysikk og engelsk fordypning.
X: Matte MX, engelsk fordypning og japansk privatist.
2: Matte MX, fysikk og japansk privatist.

9 Hva heter baseballaget i Japan jeg er så begeistret for.
1: Hanshin Tigers.
X: Yomiuri Giants.
2: Chuunichi Dragons.

10 Hva var min første spillkonsoll?
1: Commodore 64.
X: En IBM-maskin jeg ikke husker specs på.
2: Family Comouter (Famicom)/Nintendo Entertainment System (NES)-

11 Hvilket spill er, slik jeg ser det, tidenes soleklart beste spill?
1: The Legend of Zelda: Ocarina of Time.
X: Final Fantasy VII.
2: Chrono Trigger.

12 Hva heter selskapet jeg har hatt sommerjobb hos tre somre på rad?
1: Bergen Guide Service.
X: Miki Travel.
2: Tumlare.

13 Hvilken nettleser bruker jeg?
1: Internet Explorer.
X: Mozilla Firefox.
2: Google Chrome.

14 Hva heter bandet jeg var med på å danne i fjor, og som bl.a. vant Fjellhaug Grand Prix 2007?
Ingen svaralternativ oppis.

15 Og hvilken sang vant vi med?
1: Show Must Go On av Queen.
X: White Sister av Toto.
2: Power of Love av Huey Lewis.

16 Favorittbok (bortsett fra Bibelen)?
1: Hobbiten.
X: Ringenes Herre.
2: Silmarillion.

17 Hva er det flaueste jeg kan huske fra videregående?
1: Å ha opptrådt som "cheerleader" på skolens musikalske oppsetning, STOMP.
X: Å ha spurt ut ei jente som viste seg å være opptatt.
2: Den gangen da jeg glemte t-skjorte til gym'en, og måtte således gymme i bar overkropp.

18 Hva er mitt favorittavsnitt i Bibelen?
1: Jes 52:13-53:12, om Herrens lidende tjener.
X: Joh 18:33-38, om sannhet.
2: Rom 7:15-25, om de to naturer.

19 Hvor mange språk behersker jeg/forstår jeg (svensk og dansk ikke medregnet)?
1: Tre.
X: Fire.
2: Seks.

20 Hva er det siste spillet jeg har gjennomført?
1: The Legend of Zelda: Ocarina of Time - Master Quest Edition.
X: Star Wars: The Force Unleashed.
2: Final Fantasy VII.

Svarfrist: Søndag 19.okt kl 23:59.

søndag, oktober 12, 2008

Terminator: The Sarah Connor Chronicles


Det er ikke lenge siden jeg første gang så Terminator-filmene. Faktisk har jeg bare sett dem en gang hver, og det innenfor det siste halvannet året (takket være Hallvard og Even). Likevel må jeg si at jeg snart ble fascinert av konseptet: Menneskeheten står på randen av utryddelse. Maskiner driver utryddelseskrig mot menneskene. Frigjøringshelten John Connor står frem. Maskinene bruker sitt nye våpen, tidsmaskinen, til å sende en maskin tilbake i tid for å drepe frigjøringshelten før han blir en helt. Frigjøringsbevegelsen sender tilbake sine egne for å beskytte den store helten. Kiss kiss, bang bang! Osv osv.

Egentlig er historien i Terminator ganske enkel. Man kan også diskutere hvor logisk holdbar hele konseptet egentlig er. Det kan også diskuteres hvorvidt fremtiden egentlig vil bli forandret ved å forandre fortiden, eller om det vil oppstå en parallell tidslinje (gjerne kjent som bestefarparadokset). Dette er kompliserte tema som utdypes ytterligere i andre filmen, som Déjà Vu og Twelve Monkeys (sistnevnte en perle av en film). Det som likevel gjør Terminator så bra, er hvordan James Cameron under produksjonen av de to første filmene valgte å nærmest gi blaffen i alt dette. Terminator er filmer som er lagd for å være tøffe. Punktum.

Terminator har det siste året fått en ny oppsving med tv-serien The Sarah Connor Chronicles (SCC). Dette skjer som en slags oppvarming til gjenopplivelsen av filmserien, som kommer med et nytt tilskudd neste år, Terminator Salvation (med Christian Bale som John Connor og uten Arnold i noen av rollene). Mange er skeptisk til om Terminator lar seg lage uten Arnold. Dette er vel noe av det SCC prøver å vise faktisk er mulig.

Handlingen er lagt til mellom Terminator 2 og 3. Sarah og John Connor er på stadig flukt fra eventuelle terminators som måtte komme fra fremtiden. Judgement Day, som de i toeren kjempet for å forhindre, har likevel ikke blitt forhindret. Judgement Day er bare utsatt fra 1997 til 2011. Fremtiden er altså ikke endret nok. Dette fører til at to nye terminators blir sendt til fortiden fra 2029 - en "god" terminator ved navn Cameron (spilt av Summer Glau, se bildet), og en "ond" i Garret Dillahunts skikkelse. For å fullføre kanselleringen av Judgement Day tar Cameron med seg John og Sarah med i tid fra 1999 til 2007. Dermed er det duket for jakten på Skynet, datamaskinen som i 2011 erklærer atomkrig mot menneskeheten. Forvirret?

Serien har absolutt et potensiale. Det er en spennende historie de kunne fortalt. Dessverre skjer ikke dette i serien. Der Terminator var full av enkel men god 80-tallsspenning, og der hvor Terminator 2: Judgement Day var en særdeles god actionfilm med imponerende spesialeffekter, er SCC ingen av delene. Det hele begynner nokså greit, men etterhvert blir det bare klart hvor lite serien har å stille opp med. Historieprogresjonen er lite spennende, og det er sjelden du har brydd deg mindre om menneskehetens skjebne. Det er også altfor mange hull i serien, hull som de ikke har lovt vil bli tettet igjen med den kommende filmen.

Det som kanskje er mest trist, er likevel rollebesetningen. Med den kultstatus Terminator-serien har fra gammelt av, er det store sko skuespillerne i serien skal fylle. Og det er her det hele ramler sammen. Lena Headley klarer på ingen måte å levere som Sarah Connor; hun er ikke i nærheten av Linda Hamiltons originale tolkning engang. Enda verre er Brian Green i rollen som Kyle Reeses bror, Derek (altså Johns onkel). Makan til uengasjert og monoton fyr skal du lete lenge etter - han er endatil verre enn Orlando Blooms rolle i Kingdom of Heaven. Det eneste lyspunktet slik sett er Summer Glau (bildet) som "snill" terminator, men selv om Summer er en god skuespiller på et generelt plan (alle som har sett det som kanskje er min favorittserie, Firefly, vet hva jeg snakker om) passer hun bare ikke inn som en terminator. Hun har rett og slett ikke terminator-ånden/aurauen/feelingen/kall-det-hva-du-vil, selv om en får herlige Serenity-flashback å se kampscenene med henne. Men det er dessverre ikke nok. Selv for Terminator-fansen blir dette for lite og for enkelt. Vi vil ha mer av det som gjorde Terminator bra i utgangspunktet.

Kan Terminator klare seg uten Arnold? SCC gjør i hvert fall ikke det. Det blir spennende å se om Terminator Salvation gjør en bedre jobb. Jeg velger å ikke avskrive den filmen før jeg har sett den, men må innrømme at SCC har gjort meg en smule mer skeptisk.

onsdag, oktober 08, 2008

Om oldkirkens misjonsstrategi.

Mandag var det duket for ny terminstart. Denne gangen er det fagene bekjennelsens teologi og misjonshistorie som skal komprimeres inn over fire uker. Og det er særlig sistnevnte fag som fanger min interesse. Kanskje det er fordi jeg er historieentusiast på generelt plan, hva vet vel jeg. Uansett er det ikke bare spennende lesning, det er nærmest oppbyggelig. Særlig når en leser om oldkirken (kirka frem til det fjerde århundre).

Oldkirkens misjonstanke var i og for seg ganske enkel, og ofte ganske så annerledes enn det vi forbinder med en misjonær, standard sett. Joda, det var slik at enkelte mennesker reise målbevisst til et sted der formålet med reisen var å formidle evangeliets budskap, slik som idag. Paulus gjorde jo dette, og samtlige av apostlene virker det som. Men dette var bare begynnelsen for spredningen, og den var konsentrert til byene. Det har seg jo slik at bymennesker er mindre konservative enn landsbygdas folk, så at kristen tro slo rot i byene er ikke så merkelig.

Men jeg begir meg ut på digresjonenes vidder her. Det var ikke bare slik at man ble kristen fordi en fyr kom fra en by langt borti andre enden av romerriket og forkynte. Nei, det som gjorde kristen tro så markant var hvordan ikke-kristne så på kristnes liv. De kristne levde ikke sekludert fra omverdenen, men levde vanlige liv blant vanlige folk. De kristne var lovlydige mot et undertrykkende romersk styre, bortsett fra når det kom til keiserdyrkelsen. De kristne levde i en ikke-kristen kultur, men forsaket ikke de verdslige ting av den grunn - de studerte de klassiske mytene, historiene og teaterstykkene slik som andre skolebarn i det hellenistiske romerriket. De kristne levde ikke som en majoritet, og hadde heller ingen ambisjoner om å bli det heller. De kristne forkynte gjennom sitt liv, gjennom sitt yrke og sin gjerning. Folk ble rett og slett nysgjerrige. Her hadde du dem som holdt seg til en særegen tro, men likevel ikke levde asketisk eller forsaket den materielle verden, slik gnostisismen og platoniske retninger hadde for vane (for de nysgjerrige rundt de to grupperingene, anbefales denne på det varmeste). Hva slags mennesker var dette?

Fremfor alt så hedningene på hvilken kjærlighet de kristne hadde til hverandre. Som kirkefader Tertullian spissformulerte det: "Vi kristne holder alt felles, bortsett fra våre hustruer. Med dere hedninger er det motsatt." I tillegg så de kristne frem mot fremtidshåpet frelsen gir, noe som gjorde dem i stand til å møte både forfølgelse og martyrium. De kristne var altså i verden, men ikke av verden.

Når jeg leser dette, blir jeg sittende og lure: Hvordan lever vi norske kristne vårt vitnesbyrd? Hvilket inntrykk har hedningen av oss? Skiller vi mellom å være i verden og å være av verden? Hva blir vårt ettermæle?

Jeg har lenge vært opptatt av at misjonering er noe man gjør her og nå, der en er - ikke bare ute i bushen i ingenmannsland. Ved studium av oldkirken blir denne følelsen bare ytterligere bekreftet.

tirsdag, oktober 07, 2008

Dead Ingar Day: Skrivesperre.



Skrivesperre. Ikke i skolesammenheng, heldigvis, men i blogsammenheng. Legg gjerne igjen forslag til tema/saker du gjerne ser at jeg skriver om.

OBS: Happy Cat indikerer ikke at jeg er deppa. Det er vel mer det utslitte uttrykket som jeg fant passende for anledningen.

torsdag, oktober 02, 2008

Post #400: Dagens agurk.

Følgende beskjed var å lese under dagens Tabloid på TV2:

SMS: Kåre Willock 80 år - si din mening (kr 5,-)


Det er mye man kan bruke penger på her i livet...

onsdag, oktober 01, 2008

Don't Panic!

Egentlig kommer ikke denne artikkelen ut på iTro.no før i morgen, men siden jeg er artikkelforfatter må det vel være lov med en forhåndsposting.

Noen eksperimenter skaper mer oppstyr enn andre.

Onsdag 10.september 2008 gikk verdenshistoriens største enkelteksperiment av stabelen 100 meter under jorda utenfor Geneve. Den mye omtalte Large Hadron Collider, LHC, sendte avgårde sine første partikkelstråler med blykjerner og protoner. Hva er så egentlig formålet med LHC?

Kort fortalt er LHC en partikkelakselerator. Formålet med LHC er å få partikkelstråler opp i tilnærmet lysets hastighet (99,9999%, for å være nøyaktig), for deretter å observere reaksjonene som oppstår når strålene berører hverandre inni akseleratoren. For å simulere verdensrommet best mulig består innsiden av akseleratoren av vakuum og ekstrem kulde. Man håper gjennom eksperimentene i LHC å få svar på flere avanserte fysikkrelaterte spørsmål. Eksisterer higgsbosonet, en sentral del av dagens standardatomlære som aldri har blitt påvist? Hvis higgsbosonet eksisterer, hvor mange varianter finnes det og hva er deres masser? Hvordan var forholdene i universet et brøkdels sekund etter Big Bang? Hva er egentlig mørk materie og mørk energi? Kan rester etter fordampede svarte hull fortelle oss om naturen har mer enn tre dimensjoner?

For den som ikke har hatt mer fysikk enn den undervisningen man får på videregående, sier det seg selv at eksperimentet er ekstremt komplisert og omfattende. Vitenskapen jubler over prosjektet. Den verdensberømte astrofysikeren Steven Hawking (som har hatt flere gjesteopptredener i The Simpsons og Futurama) uttalte seg slik til The Daily Telegraph: "Hvis menneskerasen ikke ser seg råd til dette, fortjener den ikke å bli kalt menneske."

LHCs oppstart gikk ikke upåaktet hen. Kritiske røster (deriblant tabloidpressen, hvis vitenskaplige deduksjonsevne kan stilles under tvil) ville ha det til at dersom partikkelakseleratoren slo feil, ville det oppstå et svart hull med kraft nok til å sluke jorda på et par sekunder. LHC ble dermed en "dommedagsmaskin," noe pressen visste å utnytte. Ja, endog skolebarn ba sine lærere om fri dagen maskinen skulle starte opp, slik at de kunne være med sine kjære når dommedag kom. Slik kan det gå når tabloidpressen prøver å skrive utenfor sitt fagfelt, sladder.

I snart 2000 år har menigheter, kirkesamfunn, bedehus og andre kristne retninger forkynt sitt budskap. Det forkynnes om Guds bud, som ingen har holdt fullt ut. Det berettes om frelsen, gitt ved Jesus Kristus. Det fortelles at en dag skal dommens dag - dommedag - komme, da menneskene skal dømmes til evig liv eller evig fortapelse. Hver dag prøver folk å fortelle dette budskapet til dem som ikke vet det.

Men denne nyheten ser folk flest ut til å ta med knusende ro...


PS: Jeg har tross alt ikke "studert" fysikk siden naturfag i første klasse på Danielsen. Så om noe skurrer beklager jeg til dere bloglesere som kan fysikk (og jeg vet det er mange av dere).