torsdag, oktober 30, 2014

Super Smash Bros. for 3DS

Ikke noe spillselskap står i samme posisjon som Nintendo når det kommer til egne merkevarer. Ikke noe spillselskap har et større utvalg av eksklusive titler og rollefigurer som kun dukker opp på selskapets konsoller. Mario, Link, Donkey Kong og Pikachu er bare et lite utvalg av det store, brede og kjente (og ukjente) repertoaret selskapet kan stille med. Dermed er det heller ikke noen andre spillselskap som i tilsvarende grad klarer å komme frem til en tilsvarende suksessformel som Nintendo-serien Super Smash Bros.

Konseptet for Super Smash Bros.-spillene er i utgangspunktet enkelt: Man samler en haug av Nintendofigurer i samme spill og lar dem kjempe mot hverandre på kamparenaer. Men der det i tradisjonelle kampsportspill handler om å få motstanderens helsemåler ned til null, handler det i Super Smash Bros. om å få motstanderen ut av ringen (kall det en virtuell form for sumobryting, om du vil). All skade man påfører motstanderen gjør det lettere å slå vedkommende ut av ringen. Banene, hjelpemidlene og musikken er i likhet med spillfigurene også hentet fra forskjellige Nintendo-titler, og til sammen utarter med andre Super Smash Bros.-spillene seg som en eneste stor nostalgihyllest til hundretalls timer med gode minner. Slagmarken kan til tider bli svært så kaotisk, men det er en form for kaos man smiler av og koser seg med sammen med venner i time etter time.

Når serien nå har fått sitt første nye spill siden 2008 og det fjerde spillet i rekken, er dette også første utgivelse på et håndholdt format. Forventningene har med andre ord vært store.

Nytt og gammelt
Selv om Super Smash Bros. Brawl til Wii introduserte en form for historiemodus til serien, har man til 3DS-utgaven valgt å droppe noe tilsvarende. Her er det med andre ord kokt ned til at dersom man er enspiller, handler det først og fremst om å bryne seg på klassiske enspillermodi i tillegg til et par nye. En modus som gjør comeback er All-Star Mode, hvor man møter spillets figurer som motstandere ut ifra når de ble introdusert på spillmarkedet. Man spiller seg med andre gjennom en tidslinje fra Pac-Mans dager og helt opp til vår tid. Selv om det ikke er noe ekstraordinært ved verken kampene eller arenaene man spiller på, er dette et morsomt konsept.

Langt mindre underholdende er den såkalte nye Smash Run-modusen. Her skal man løpe rundt i fem minutters tid, samle diverse oppgraderinger til figuren sin, og deretter møte tre motstandere for å takle en eller annen utfordring utstyrt med de oppgraderingene man har samlet seg. Som denne modusen demonstrerer, har man i det nyeste spillet muligheten til å lage tilpassede versjoner av de forskjellige figurene. Er man for eksempel ikke fornøyd med angrepsstyrken til Mario, kan man gi ham mer av den til fordel for forsvar. Eller hva med en megarask ninja-Bowser? Tilpasningsmulighetene er mange, samtidig som man også har muligheten til å spille forskjellige kamper uten at det gis tilgang til tilpassede figurer. Imidlertid fungerer Smash Run som en dårlig introduksjon til disse funksjonene, og det er ikke annet å si enn at Smash Run er en kjedelig, meningsløs modus som ikke frister noe særlig til gjennomspilling.

Håndholdte begrensninger
Heldigvis har Super Smash Bros. for 3DS langt mer å tilby enn bare Smash Run, og som i tidligere spill handler det hele først og fremst om kamper mellom Nintendo-figurer i omgivelser fullspekket med detaljer. På dette området skuffer spillet slettes ikke. Utviklerteamet med Sakurai i spissen har virkelig gravd dypt for å få med så mange figurer som mulig, og uten at det skal avsløres i detalj hvem som har fått plass i spillet og ikke kan det sies at her bør det være noe for alle og enhver. Utvalget er stort og variert, og med totalt 49 forskjellige spillbare figurer – hvorav 15 nykommere – skulle det være noen her som passer akkurat din spillestil og dine preferanser. Et par av figurene oppleves imidlertid som litt for like hverandre, og fordi spillestilen dem imellom er såpass lik føles de som unødvendige kloner plassert i spillet kun for å ha flest mulig rollefigurer ombord. Når man føler at dette går på bekostning av andre figurer som heller kunne vært inkludert, oppleves det naturlig en smule negativt.

Selv om Super Smash Bros.-spillene først og fremst handler om moro, har det også vært en serie kjent for sin uhyre store dybde og presisjon for dem som ønsker å trenge dypere ned i materialet og virkelig spesialisere seg. For slike spillere var Super Smash Bros. Brawl til Wii et kraftig steg tilbake, og det har vært stor spenning knyttet til 3DS- og Wii U-utgavene. Hvorvidt 3DS-utgaven blir en konkurranseslager gjenstår å se, men kontrollermessig er dette noe tvilsomt. 3DS har mange fordeler, men ergonomi og presisjon er dessverre ikke blant dem. Selv om kontrolloppsettet i 3DS-utgaven kan justeres, må man bare konstantere at konsollen slettes ikke er bygget for den form for hurtige knappekombinasjoner som spillserien krever av den beste av de beste. Ryktene om ødelagte styrespaker etter altfor aktiv bruk av konsollen vitner om nettopp dette.

Strantende nettfunksjonalitet
Selv om Super Smash Bros. krever at man sitter noen timer alene for å lære seg spillmekanikken å kjenne, er det alltid flerspillermoroa som har definert serien. Også dette er dessverre en noe delt opplevelse til 3DS-versjonen, noe som heller ikke overrasker. Spiller man sammen over lokalt nettverk fungerer det hele ikke så aller verst. Nå er det klart at det føles noe merkelig å skulle spille mot hverandre på hver sin skjerm i stedet for å nesegruse hverandre på en og samme skjerm, men dette handler først og fremst om vaner. Å knuse motstanderen mens vedkommende sitter i samme rom som deg og drar seg i håret av sinne og irritasjon er fortsatt like moro. Noe særlig til forsinkelser i informasjonsstrømmen opplever man heller aldri over lokalt nettverk.

Dessverre kan man ikke si det samme når man forsøker å spille over internett. Å skulle bearbeide all den informasjonen som foregår på opptil fire 3DS-er samtidig i en koordinert kamp over internett er tydeligvis mer enn det prosessorkraften i en 3DS er i stand til. Altfor ofte resulterer dette i kamper som hakker og er fullstappet med forsinkelser, noe som reduserer moroa betraktelig. Her er det slettes ikke umulig at den kommende New Nintendo 3DS med sin kraftigere prosessor vil være bedre egnet for nettkamper, men for de av oss som kun sitter med en ordinær 3DS er nettdelen mer til frustrasjon enn glede. Og dersom en så sentral del av flerspillerdelen ikke fungerer som den skal, må man jo konstatere at mye av moroa med et Super Smash Bros.-spill forsvinner.

For de som først kommer seg på nett og opplever stabile kamper, er det imidlertid mange artige modi å bryne seg på. To av de mest interessante er For Fun og For Glory. Mens man i For Fun kjemper på alle slags arenaer med alle hjelpemidler tillatt og bare for å ha det gøy, er For Glory mer for konkurransespilleren som ønsker sylskarpe dueller mot motstanderen hvor ingenting overlates til tilfeldighetene. Dersom du er blant dem som har kjempet en-mot-en-kamper mot kompisen din hvor ingen hjelpemidler er tillatt på Final Destination-banen ... ja, da vet du at denne modusen er for deg.

Portabel moro
Det er naturlig at når en såpass omfattende serie som Super Smash Bros. tar steget over i den håndholdte sfæren, vil det være noen overgangsproblemer underveis. Beklageligvis handler de fleste problemene om nettspilleren, noe som begrenser flerspillerbruken av spillet betraktelig. Men får man til å kjøre en kamp uten problemer, er Super Smash Bros. for 3DS absolutt underholdende. Det håndholdte formatet har selvfølgelig sine begrensninger, og innenfor disse begrensningene klarer spillet seg godt. Og spillet er ikke minst med på å gjøre ventetiden til Wii U-versjonen kortere.


Score: 7/10

tirsdag, oktober 28, 2014

Om ærlighet

Følgende tekst ble skrevet i forbindelse med Ord for dagen på Fjellhaug i går (27. oktober 2014):


I dag vil jeg benytte anledningen til å snakke om et ord som har preget mye av måneden for min del: Ærlighet.

De av dere som går i Misjonssalen her i Oslo på lørdagskveldene, har kanskje fått med dere at dette også har vært et gjennomgående tema for oktober måned. Jeg håper likevel dere tåler å høre litt mer om dette emnet, for jeg tror det er viktig for oss som mennesker – ikke bare oss mennesker i mellom, men også i møte med Gud.

Før jeg tok meg ferie denne måneden, var jeg på HiOA på noe som het Verdensdagen for psykisk helse. Her fikk vi høre mye om utfordringer man kan møte i kryssfeltet mellom psykisk helse på den ene siden og arbeid og studier på den andre siden. Mye ble sagt denne dagen, men det var ett ord som gikk igjen: Ærlighet. Det å snakke sant om situasjonen en er i, ble holdt frem som noe av det viktigste en kunne gjøre. Ikke bare å være ærlig i møte med andre, men ærlig ovenfor seg selv.

Tør vi dette? Tør vi være ærlige om hvem vi er og hvordan vi har det? Tør vi som kristne, som holder sannhet som en ganske høytstående dyd, å snakke sant om livet?

Du skal slippe å svare, men når du har tenkt på det spørsmålet, kan du tenke litt på neste spørsmål: Hva med Gud? Tør du være ærlig med Gud?

Erfaring tilsier at mange av oss gruer oss for å være ærlige når vi henvender oss til Gud. Hvorfor? Det kan være mange grunner til det, men ofte tenker vi at ærligheten er for skitten til å bringe frem for Gud. Og ofte, når vi er ærlige med Gud om de vanskelige tingene, har vi også en tendens til å holde ham delvis ansvarlig.

Tør vi si til Gud at vi er slitne, trøtte eller sinte? Tør vi si til Gud at vi synes han er urettferdig og at han prøver oss altfor hardt? Tør vi rett og slett å kjefte på Gud?

----

Her er en tanke: Dersom dette er noe du kjenner på, så vet Gud dette allerede. Vi tror på en Gud som kjenner våre hjerter bedre enn vi kjenner oss selv. Tror du ikke han allerede har fått med seg det du har på hjertet?

Her er dagens påstand, take it or leave it: Vår tanke blir ikke mer eller mindre syndig for Gud om vi setter ord på den eller ikke.

Hvis det er et sted i Bibelen som kan lære oss noe om dette, så er det Salmenes bok. Noen av Salmene er skikkelig heftige klagerop til Gud. Det er rop til Gud om å knuse fiender og ta hevn, og på ganske brutale måter. Når vi leser Bibelen som en helhet, må vi innrømme at dette er vanskelig å svelge. Er Gud sånn? Jeg har imidlertid forsøkt å lese disse salmene den siste måneden fra en annen vinkel: Salmisten er i smerte og ønsker sin fiende ikke noe annet enn vondt. Men han går til Gud med det. Han setter ord på det. Han er brutalt ærlig om det.

Hvis Gud allerede vet hva du har på hjertet, kan du like gjerne være ærlig om det. Klag til ham. Rop til ham. La ham høre det. Og ikke vær redd der og da for å være dønn ærlig.

-----

Så, når du senere har muligheten for det: Kom til Gud med bønn om tilgivelse. Gud er en hellig Gud, men han har lovet oss tilgivelse og vist at han mener alvor med dette gjennom Jesus. Ikke la ditt forhold til Gud stoppe med de gangene det gjør vondt, de gangene det er tøffest. Kom tilbake til ham de gangene det går bedre, og snakk med ham om det du tenkte og følte da det gjorde vondt. Igjen: Vær ærlig.


Forkynnerboken forteller oss: «Det er en tid for alt som skjer under himmelen: En tid for å drepe, en tid for å lege, en tid for å rive ned, en tid for å bygge.» Vær ærlig med Gud når det er tid for det. Vær ærlig uten forbehold. Be ham om tilgivelse når det er tid for det. Og takk ham når det er tid for det.

fredag, oktober 24, 2014

Hyrule Warriors

Selv om Wii U er en av konsollene jeg har brukt klart mest det siste året (sorry, PS4, du må nok støve ned litt til), kan ikke Nintendo akkurat skryte over ekstremt gode salgstall for hjemmekonsollen sin, til tross for et stadig økende bibliotek av spillverdige spill. Og etterhvert som stadig flere tredjepartsaktører trekker seg fra konsollen, faller en stadig større del av byrden på Nintendo selv å lokke nye eiere til seg med fristende titler. Med tanke på alle de eksklusive seriene Nintendo eier, stiller de teoretisk sterkere her enn eksempelvis Sony ville gjort i en tilsvarende situasjon.

En av Nintendos egne serier som så absolutt ville gitt en salgsboost er The Legend of Zelda-serien, og dette ble også annonsert under årets E3-messe. Samtidig er Zelda-fans ekstremt påpasselige på kun å få kvalitetstitler til yndlingsserien sin, og noe hastearbeid vil dermed ikke bli godtatt. Så hva gjør så Nintendo i mellomtiden mens de fortsetter å jobbe med Zelda til Wii U? Man låner bort lisensen til et annet studio og lar dem lage et spill som er typisk for dem ikledd Zelda-drakt, selvfølgelig. Det er denne tanken som er bakgrunnsgrunnlaget for Hyrule Warriors, et Zelda-spill som samtidig ikke er et Zelda-spill.

Zelda + Musou = Hyrule Wariors
Hyrule Warriors er et spill utgitt i samarbeid med Koei Tecmo, et selskap som blant annet er kjent for den langtlevende Dynasty Warriors-serien, i Japan også kjent bare som Musou-serien. For de som ikke har stiftet bekjentskap med Musou-spillene, forteller hvert spill mer eller mindre den samme mytiske historien om Kinas opprettelse. Selve spillmekanikken består av at man løper rundt på slagmarker, banker opp et tosifret antall fotsoldater per sverdslag, kaprer fiendens baser og overvinner motstanderens general(er). Kontrollsystemet består som regel av et forenklet hack-and-slashsystem som sjelden krever den helt store innsatsen. Ikke nødvendigvis det mest krevende og engasjerende, men likevel underholdende nok i passelige doser for dem som måtte få sansen for den slags. Store deler av denne beskrivelsen passer også for Hyrule Warriors, som er bygget opp rundt samme prinsippet. La det være klart: Dette er et Musou-spill i Zelda-drakt og ikke motsatt.


Kongeriket Hyrule nyter en harmonisk fredstilværelse, men prinsesse Zeldas illevarslende drømmer viser at landet snart kan bli kastet inn i et mørke slik det ikke har sett siden fordums tid. Ganske snart viser det seg at de profetiske drømmene går i oppfyllelse, og en hærskare av monstre under ledelse av den onde (og lettkledde) trollkvinnen Cia invaderer Hyrule. Zelda og hennes livvakt Impa leder Hyrules hær til slag, og iblant dem utmerker raskt den unge mannen Link seg som en habil kriger med et særskilt talent. Krigen mot Cia tar dem med til alle hjørner av Hyrule, både kjente og ukjente, og bringer dem også til fordums tider og steder gjennom dimensjonalrifter.

Selv om historien ikke er den dypeste å skryte av, klarer den til enhver tid å holde noenlunde på engasjementet. Her skal utviklerne særlig ha ros for å ha klart å veve inn så mange av seriens skikkelser fra forskjellige æraer uten at det skaper ekstrem stor forvirring. Ikke minst er det imponerende og prisverdig at såpass stor del av persongalleriet består av kvinner i serien, som altfor ofte i seriens historie har blitt forvist til en statist- eller offerrolle.

Uengasjerende kontrollsystem
Spillmekanikken i Hyrule Warriors er kliss identisk med øvrige Musou-spill. Man angriper en skokk med fiender som ikke tåler stort, og iblant må man overvinne fiender som tåler hakket mer før man til slutt bekjemper og overvinner en bossfigur. Til dette er det stort sett to knapper som benyttes, hvor den ene deler ut raske, konsekutive slag mens den andre serverer et sterkere slag som dekker mer bredden på slagmarken. Ettersom de raske slagene kan toppes med et bredt slag til slutt, men ikke motsatt, resulterer dette fort i det vi på godt spillnorsk kaller knappemosing. Veldig mye av Hyrule Warriors føles å gå på autopilot, hvor man moser i vei på Y-knappen, tar en base i ny og ne og går videre. Dette kan selvfølgelig være underholdende nok for sitt formål og sin målgruppe, men når man har vendt til langt bedre hack-and-slashspill med ekstremt gode kontrollsystemer (ja, jeg tenker da først og fremst på Wii U-eksklusive Bayonetta 2) blir Musou-systemet rett og slett for enkelt, kjedelig og gjentakende.

Da kan vi heldigvis trøste oss med at spillet i det minste ser og høres bra ut. Joda, mye av elgitar-remixene av kjente Zelda-sanger blir litt tacky i lengden, men det er mange kjente toner underveis som får deg i god stemning. Den grafiske presentasjonen er også god, selv om billedkvaliteten synker noe når man spiller to stykker samtidig. Designet kan man imidlertid ikke klage på, og flere av heltene (og skurkene) tar seg bedre ut i Hyrule Warriors enn de har gjort på lenge (personlig har jeg særlig sansen for prinsesse Zeldas look).

Om du skulle føle behov for å gyve løs på mindre utfordringer utenom historiedelen, tilbyr spillet flere modi hvor du kan bryne deg på dette. De fleste koker imidlertid ned til samme form for spillmekanikk, selv om du i disse modiene kan få forskjellige krav til gjennomførelsen (tid, rekkefølge etc.). Ingenting som revolusjonerer verken sjangeren eller spillet, men som bidrar til å forlenge levetiden.

Akkurat som forventet
Går man Hyrule Warriors i møte med tanke på å få et nytt Zelda-spill, er man dømt til å bli skuffet. Om man imøtekommer spillet som det det er, nemlig en krysning mellom Zelda og Musou-seriene, er det akkurat dette man får. Her er det ingenting som verken innoverer eller overrasker. Hyrule Warriors kjører trygt og komfortabelt, og selv om dette ikke betyr at spillet er uten forbedringspotensiale betyr det også at man får en opplevelse som kan underholde i passelige doser om gangen.


Score: 6/10

torsdag, oktober 23, 2014

Drømmefall Kapitler - Bok 1: Reborn

Det skulle blogges i går, men i stedet dukket det opp noe annet. Nærmere bestemt en oppfølger som de mest hardbarka fans har ventet i åtte år på. Jeg har heldigvis sluppet å vente like lenge (mer om det her og her), men tre-fire år er ikke rent lite det heller.

Uansett, på tirsdag ble omsider det norske spillet Drømmefall Kapitler lansert. Det vil si, første del av det som totalt skal bli fem deler.

Anmeldelsen kan dere lese her.

Score: 6/10

søndag, oktober 19, 2014

Søndagsmiddag, uke 42

Forrige uke gikk hele lørdagsgodtspalten i glemmeboken. Det gjorde den nesten denne uka også, men her følger en forsinket videosamling en søndags formiddag.

Denne uka har Video Game High School begynt på sin tredje og siste sesong. Resultatet er... vel, meh, egentlig, men her følger den nevertheless.


Kinoetikette er ofte en mangelvare. Neste gang du er med noen som ikke oppfører seg, anbefaler jeg at du viser dem denne instruksjonsvideoen.



Og siden Japans store baseballag, Hanshin Tigers, stakk av med seieren i Central League i går for første gang på ni år, benytter vi anledningen til å feire litt med å spille av Tigers-sangen. Hurra!

fredag, oktober 17, 2014

The Witcher 2: Assassins of Kings

Det var egentlig liten tvil da det første Witcher-spillet ble lansert i 2007 at den polske fantasyserien egner seg godt i spillform. Bare smak på tanken: En mystisk mann, genetisk modifisert ved hjelp av hemmelige brygg og virologiske prosesser, som helt ifra barndommen av har blitt trent til å jakte på monstre; et politisk landskap med konger i stadige klammeri med hverandre; maktintriger mellom konger, hoffets magikere, rådgivere og adelige; turbulente byer og landsbygder hvor klare skillelinjer mellom godt og vondt er heller sjelden kost, og det meste derfor befinner seg i etiske og moralske gråsoner; og på toppen av det hele et mektig imperium i sør som de nordlige kongerikene bare såvidt klarte å stagge forrige gang de kom på invasjonstokt.

Den gode bakgrunnshistorien og settingen for spillserien kan man takke den polske forfatteren Andrzej Sapkowski for, som i løpet av sitt forfatterskap har hostet opp fem romaner og en rekke noveller om witcher-monsterjegeren Geralt fra Rivia. Serien ble så springbrettet for det polske spillstudioet CD Projekt, og i 2007 så deres første spill The Witcher dagens lys. Fire år senere skulle oppfølgeren presenteres. Forskjellene mellom de to spillene er enorme.

Les også: The Witcher

Renvaske sitt navn
The Witcher tok oss med på en reise hvor Geralt våkner opp uten noen minner om sine tidligere erfaringer og gjerninger, og det fra en tilstand hvor alle gikk ut ifra at han var død. Reisen brakte Geralt på en turbulent ferd for å jakte ned en organisasjon kalt Salamandra på jakt etter sin egen historie og minner, men det hele endte med at monsterjegeren kom i klemme mellom ledelsen i Temerias hovedstad Vizima, de opprørske alvene i Scoia'tael-bevegelsen og den pro-menneskelige ridderordenen Order of the Flaming Rose. Som spiller fikk man oppleve at her er det ingen fraksjoner man klarer å heie på uten forbehold, og hvem Geralt bør samarbeide med er dermed et åpent spørsmål. Uansett hvilke valg man måtte ta, fikk man avslutningsvis i det første spillet se Geralt stoppe et snikmordforsøk på Temerias kong Foltest, og det av en snikmorder med et av de klareste fysiologiske trekkene til en witcher: Smale, gule øyne i stand til å se i mørket.

The Witcher 2 tar til, og det har gått en måned siden attentatforsøket. Geralt finner snart ut at mordforsøket på Foltest bare er ett av mange forsøk – vellykkede og mislykkede – på kongemord langs de nordlige kongerikene. Når Geralt så blir fanget opp i ett av snikmord-komplottene og anklaget for kongemord, har han ikke noe annet valg enn å ta på seg oppgaven med å finne de skyldige og renvaske sitt navn: Koste hva det koste vil, og samarbeide med dem som tjener formålet best.

Det er et velkjent politisk landskap man beveger seg gjennom i The Witcher 2: Assassins of Kings. Konger og adelige kjemper mot hverandre i et stadig turbulent politisk landskap, magikere klager over mangelen på respekt hos folket og innflytelse hos de kongelige, og frigjøringsbevegelsen Scoia'tael ønsker frigjøring for enhver pris for alver, dverger og andre ikke-menneskelige raser. At en witcher møter vantro og mistillit uansett hvor han måtte gå er dermed bare toppen av det hele. Med alle detaljene, nyansene, intrigene, gråsonene og dobbelspillene som foregår kan det være fort gjort å miste oversikten, og mot slutten av spillet må man stusse på om det kanskje ikke kan bli for mye av det gode. Samtidig er det nettopp denne settingen som gjør The Witcher 2 så forfriskende. Når alt er grått, blir det å foreta valg også en heller grumsete affære. Utvetydige gode valg finnes sjelden, og Geralts eventyr skiller seg dermed klart fra andre rollespill hvor godt og vondt forblir ganske klare valg på en moralsk skala. Geralt er kanskje en witcher og en monsterjeger, men det er ikke gitt at alle monstre er ikledd monsterham – noen av dem kan faktisk se ganske så menneskelige ut til tider.

Imponerende ansiktsløft
At The Witcher var det første spillet til CD Projekt var ganske så tydelig. Utgangspunktet for spillet var unektelig godt, men innpakningen kunne se temmelig enkel ut til tider, selv til 2007 å være. Kampsystemet kunne bli noe stivt, alkymi og våpenforbedring unødvendig kronglete og de grafiske detaljene var ikke akkurat til å miste pusten av. Alt dette er snudd fullstendig på hodet i oppfølgeren, så mye at man ikke skulle tro at det er samme studio som står bak de to spillene med bare fire års ekstra erfaring og litt større budsjett til rådighet.

The Witcher 2 er nemlig vakkert. Imponerende vakkert. Selv i dag er det ikke alle spill som kommer opp på samme nivå som The Witcher 2 ligger på når man skrur alt opp på maksimale innstillinger. Introduksjonsfilmen er det vel fortsatt lite som slår, og det er imponerende å se hva CD Projekt er i stand til å få til. Med The Witcher 2 markerer de seg som et selskap som definitivt bør tilhøre eliten når det kommer til grafisk produksjon og kvalitet. Detaljnivået er skyhøyt, de menneskelige trekkene og detaljene er imponerende livaktige, og naturlandskapene kjennes absolutt levende ut.

Men det er ikke bare det visuelle nivået som imponerer. Også lydsporet pakker den gode historien inn i et vakkert omslagsark. Musikken vet alltid å sette den rette stemningen, og stemmeskuespillerne gjør en god jobb med å bringe liv til rollefigurene. Ja, selv den rufsete og noe dronende stemmen til Geralt kler figuren så godt at man ikke annet enn å tenke at dette føles naturlig.

Stor frihet og vanskelige kamper
Hva kampsystemet angår, er dette langt mer flytende og dynamisk enn tidligere. Her må en virkelig holde tunga rett i munnen for å beseire fiendene med en kombinasjon av sverdkamp, parering, dukking og bruk av witcher-magi. Selv det minste feilgrep kan koste deg dyrt, for The Witcher 2 er vanskelig – til tider svært vanskelig. Situasjonene kan kreve nøye planlegging forut, og den som kaster seg hodestups ut i kamp uten en plan eller en strategi vil få straff for det. Et forbedret og mer oversiktlig oppgraderingssystem sørger for at man etterhvert takler en del av situasjonene bedre, men selv på normal vanskelighetsgrad vil The Witcher 2 forbli vanskelig fra start til slutt. Som en monsterjeger får du muligheten til å bryne deg mot både menneskelige og monstrøse motstandere, men om et lite ankepunkt skal påpekes mot spillet må det være at monsteroppdragene er noe få i tallet. Ikke minst savner jeg flere oppdrag hvor normale forestillinger om monstre blir noe snudd på hodet. Et visst oppdrag i spillet som involverer et troll og en bro er et godt eksempel på dette, og ettersom bøkene har flere historier av denne typen skulle jeg ønske spillet hadde flere av disse.

At spillet har rom for flere sideoppdrag av denne typen er helt klart. Landskapet i The Witcher 2 er ganske åpent, og det er mer enn nok å utforske i hvert av spillets kapitler. Ulempen med det hele er at sideoppdrag er som regel låst til sine respektive kapitler, og når man så beveger seg videre har man forspilt sjansen til å fullføre oppdraget, ettersom man ikke har mulighet til å reise tilbake. På sett og vis er dette realistisk – Geralt kalles stadig videre på sin jakt etter den som kan renvaske navnet hans, og det vil drive ham frem og ikke tilbake – men når spillet først gir en illusjon av temmelig stor valgfrihet og åpne landskaper skulle man gjerne ønske at dette ble gjennomført fullt ut.

Storslått
Ankepunktene mot The Witcher 2 er til stede, men de er for småtterier å regne sammenlignet med alt spillet gjør riktig. Stemning, historie, gråsoner, persongalleri, musikk, lyd, grafikk, oppdrag ... det aller, aller meste sitter som støpt, og med tanke på spranget fra det første spillet er The Witcher 2: Assassins of Kings intet mindre enn et imponerende stykke arbeid. For de som skyr harde og til tider brutale verdener, moralske gråsoner og vanskelige kamper er nok ikke dette spillet en bør satse på. For alle andre er dette et spilleventyr man bør vurdere sterkt å få med seg.


Score: 9/10

torsdag, oktober 16, 2014

Lucy

Egentlig skulle denne anmeldelsen ha blitt skrevet for en god del uker siden, men omstendighetene tvang meg til å skjære noe ned på arbeidsmengden en stund. Men det er tross alt noe som heter "bedre sent enn aldri," og nå har jeg endelig somlet meg til å anmelde filmen Lucy.

Anmeldelsen kan leses her.

Score: 6/10

onsdag, oktober 15, 2014

Om et Lindsey Stirling-intervju

For akkurat en uke siden fikk jeg æren av å intervjue YouTube-stjerne og fiolinist Lindsey Stirling i forbindelse med hennes andre turné (hun hadde konsert i Oslo samme kveld).

Nå er intervjuet publisert på Gamereactor, og det kan leses i sin helhet her.

For de som ikke er kjent med Lindsey Stirling, er hun en fiolinist som også har en forkjærlighet for dans, og som forsøker å blande dette i en form for fusion-opptredener. Repertoaret hennes dekker et bredt spekter av populærmusikk innenfor spill, film og musikaler med mer.

For dem som ikke måtte kjenne til musikken hennes, følger noen smakebiter her:











mandag, oktober 13, 2014

Bayonetta 2

Spillbransjens mest hardtslående kvinne er tilbake for å dele ut mer juling og vise alle Wii U-eiere hvor skapet skal stå. Dette må selvfølgelig anmeldes, og det er det undertegnede som har fått æren av å gjøre.

Anmeldelsen kan dere lese her. Og dersom du ikke har spilt forgjengeren, kan du jo alltids lese hva jeg syntes om spillet da jeg testet det for første gang i fjor.

Score: 8/10

onsdag, oktober 08, 2014

Om høst og trær

Fra spisebordsvinduet ser jeg ut over byggeplassen hvor et nytt T-banestopp tar form.

Midt i alt bygningsarbeidet står et enslig tre.

Det hører ikke hjemme der, men får stå i fred.

Det svaier godt i høstvinden.

Fargene står i stil med årstiden.

Det er et avslappende tre å se på.

Oslo-høst er ikke så verst tross alt.

lørdag, oktober 04, 2014

Lørdagsgodt, uke 40

Oktober er omsider et faktum, og på grunn av jobb og sykdom gikk også denne uka uten særlige skriverier. Sånn er livet.

Det har imidlertid vært en aktiv YouTube-uke, så her følger noen av høydepunktene. Stikkordene er Ylvis, Robert Gustafsson, The Piano Guys og en samurai som spiller fotball. God helg!