onsdag, juli 29, 2009

My Anime List.

Da jeg i helga hadde besøk, ble jeg inspirert av Helge. Helge presenterte en side for meg under navnet My Anime List, en side hvor man kan registrere hvilke anime man har sett og manga man har lest. Det hele kan så settes sammen til en komplett liste, som samtidig regner ut hvor lang tid du har brukt på å se hele sulamitten.

Vel, Helge (og andre av interesse): Her har du min liste. Den er foreløbig ukomplett, men så gjelder det bare å huske hva seriene jeg så på som liten het og hvor mange ganger jeg egentlig har sett dem (de tallene jeg har oppført er antakeligivs sterkt underdrevne). De seriene som er ført opp gjelder først og fremst de jeg har sett de siste årene.

En arbeidsoppsummering.


Den 20.juli begynte jeg i en ny sommerjobb, hvor jeg skal jobbe de fire siste ukene i ferien (altså frem til skolestart den 15.). Arbeidsgiveren er ingen ringere enn Den norske kirke, nærmere bestemt Kirkekontoret i Askøy. Nå er de åtte første arbeidsdagene tilbakelagt, og det er på tide å ta et tilbakeblikk og se hvordan det har vært så langt.

Arbeidsstillingen min er noe variert, så hovedsaklig er begrepet "altmuligmann" ganske så dekkende. Så langt har hovedoppgavene mine vært pakking, flytting og kassering, idet Kirkekontoret holder på å flytte ut av sine gamle lokaler og inn i noen vesentlig flottere. Pakking- og flyttingsdelen erklærte vi så godt som ferdig først i dag, altså etter åtte dager med mye arbeid. Det kjennes, både i sinn og rygg, men følelsen er herlig. Det er godt å være i arbeid, ikke minst i fysisk arbeid. Andre arbeidsoppgaver inkluderer forefallende arbeid, som å koke kaffe og vaske opp. Fra neste uke av og videre utover skal jeg være resepsjonist, hvilket er den oppgaven jeg egentlig er ansatt for. På toppen av det hele inkluderer arbeidet å spille piano på to gudstjenester, en arbeidsoppgave som er særdeles godt betalt i mine øyne (og, som tidligere nevnt, gir visse frynsegoder).

Etter en sommer med særdeles lite arbeid så langt, er det godt å komme i "fast jobb." Arbeidet er svært tilfredsstillende, og det er et godt arbeidsmiljø. Det gir også en forsterket tilknytning til det kirkesognet jeg faktisk er medlem av, noe jeg tenker ikke er negativt.

Å arbeide i Den norske kirke er spennende, ikke minst med NLMs Generalforsamling ikke mange ukene bak seg. Mange i mitt studiemiljø vil nok også se noe skjevt på sommerjobbvalget mitt, da det som kjent ikke er alle NLMere som har et like kjært forhold til DNK. Jeg på min side har ingen samvittighetsproblemer med dette. For det første er det en god jobb jeg har fått i et svært trangt arbeidsmarked. For det andre har NLM en lang og god tradisjon med å jobbe sammen med DNK hvor dette lar seg teologisk forsvare, slik Carlmeyermøtet på 1920-tallet fastslo (Kenneth får heller myrde meg om tiåret tatt fritt utav hukommelsen er ravende feil). Slik jeg ser det er det lite som skulle virke urovekkende blant konservative bedehusvenner, så det er ingen grunn til bekymring.

mandag, juli 27, 2009

Public Enemies.


Sommeren er en tid for de store blockbuster-filmene. Harry Potter og Transformers er årets eksempler på dette. Men det finnes en annen storfilm som slippes i sommer som overgår begge disse. Den heter Public Enemies, og er en gangsterfilm med Johnny Depp og Christian Bale, og hvor Michael Mann står bak regien. Høres dette bra ut? Det er fordi det er et meget godt team.

Vi befinner oss i Chicago-området i 1933, og miljøskildringen består av to stikkord: Depresjon (ikke helt ulikt fjorårets mediaord, "finanskrise") og lovløshet. Dette er gangsternes storhetstid. En ikke ubetydelig en av dem het John Dillinger, og det er hans historie vi følger i filmen. Dillinger (spilt av Depp) er en aldri så liten gentlemans-gangster med et langt rulleblad. Hvor andre skifter fra det tøffe bankraneryrket til lettere business som kidnapping og drap, holder Dillinger seg til bankran fordi han ikke ønsker å drepe unødvendig. Samtidig som han er en kaldblodig gangster av verste sort er han også en skurk som kun stjeler fra de etablerte bankinstitusjonene (og ikke fra bankkundene), synger sammen med gislene og som storsjarmerer damene. Dette gjør at selv om Dillinger blir karakterisert som samfunnsfiende #1, er han samtidig også en slags folkehelt blant mange. Hvem andre enn Johnny Depp glir vel bedre inn i en slik tolkning av en historisk karakter?


På den andre siden av loven finner vi Melvin Purvis, spilt av hardhausen Christian Bale. Purvis er den kalde håndheveren av loven som blir hyret av J. Edgar Hoover til å lede en fersk avdeling i Federal Bureau of Investigation, og hvis oppgave er å få fatt i Dillinger, død eller levende. Dette viser seg å bli alt annet enn en enkel oppgave, og mer enn en gang glir Dillinger unna Purvis' grep. Samtidig mister Dillinger stadig flere av sine medarbeidere, og det blir tøffere for ham å gli unna.

At Public Enemies er basert på virkelige omstendigheter styrker filmen. Det er spennende å se hvordan Michael Mann har jobbet med detaljnivået og den historiske autensiteten. Det er også et imponerende team av skuespillere, også blant birollene (fans av The Wire vil forresten oppdage minst to kjente fjes fra serien). Slik sett er Public Enemies en film som har blitt til blant svært dyktige mennesker.


Svakhetene i filmen ligger i bruken av motion view og lengden. Med motion view tenker jeg på scener hvor kameraet håndholdes istedenfor å stå på stativ, og det ser ut som filmen er filmet av en videoglad japaner løpende gjennom et skytedrama. Til tider fungerer motion view svært godt, men i Public Enemies blir det så mye at man får bare vondt i hodet og magen av det. En annen svakhet med Public Enemies, som med mange gangsterfilmer, er at den blir for lang. Filmen kunne godt vært et kvarter kortere uten å nødvendigvis bli dårligere av den grunn.

Public Enemies går uten tvil inn i rekken av store gangsterfilmer. Den slår nok ikke den fabelaktige American Gangster fra 2007. Hvorvidt den slår Michael Manns forrige store gangsterfilm, Heat, kan diskuteres. Men at Public Enemies trolig er en av sommerens beste kinofilmer tviler jeg ikke på.

søndag, juli 26, 2009

Sommerteologi.

Ferie til tross, man kan vel aldri ta helt fri fra studiet. Noe teologi må det jo også bli i de sommervarme dager. Min teologiske lesning har for det meste bestått i Hans Kvalbeins store verk fra i fjor: Jesus - Hva ville han? Hvem var han? En innføring i de tre første evangelienes budskap. Og selv om den lange boktittelen ikke vitner om presis og solid skriving, så er boka gull verd for interessegruppa.

Språket i boka forutsetter visse forkunnskaper innenfor det teologiske feltet, men det meste blir likevel forklart. Slik sett er de greske termene det eneste som nybegynnere vil ha noe problem med, selv om også disse som regel blir forklart. Boka er egentlig beregnet på masterstudenter, men er såpass greit skrevet at også ikke-masterstudenter kan ha glede av den. Man kan trygt si at boka ikke er populærvitenskaplig eller skrevet til oppbyggelse, så de som faller inn under disse målgruppene bør styre unna.

Boka er delt inn i fem hovedkapitler, som igjen har flere underkapitler. Kap I er innledningsmateriale, og går innom tema som forskningshistorie/ex.fac og hvilke kilder vi har til å studere Jesus og hans liv. Kap II fokuserer på det sentrale punktet i Jesu forkynnelse, nemlig begrepet βασιλεία του θεου ("basileia tou theou", Guds rike eller Guds kongsmakt). Her drøftes selve begrepet, før Kvalbein fortsetter å se på enkeltsteder hvor karakteristikker ved βασιλεία του θεου forklares og begrunnes. Kap III, som er det klart korteste, omhandler Fader Vår. Her fokuseres det på hvordan Fader Vår står som en grunnvoll for disiplenes liv, både på Jesu tid og i ettertid. Kap IV snakker om Jesu etiske forkynnelse, og er et langt og omfattende kapittel. Her kommer vi innom de ti bud, den gylne regelen og anti-tesene i Bergprekenen (Matt 5). Kap V tar til slutt opp spørsmålet om Jesu person. Hvem var han, og hvordan så han på seg selv?

Selv har jeg kost meg med boka i sommer. Her er det mye stoff å hente for mitt studium, og jeg kjenner at dette er en bok jeg kommer til å bruke ved flere anledninger. Ja, jeg har allerede hatt stor utbytte av kap II når jeg skrev min siste eksamen for forrige skoleår, da jeg måtte ha noe stoff om βασιλεία του θεου. Kap IV fokuserer på et emne som etter mitt syn blir neglisjert innen store deler av luthersk kristendom i Norge. Riktignok er vi norske lutheranere flinke til å påpeke de ti bud som leveregel for oss selv og andre, men kristen etikk stikker vesentlig dypere enn som så. Kap V er ellers et svært lettlest kapittel, som ikke-teologer også vil kunne finne interessant å lese dersom dette er noe de ønsker mer informasjon om. Boka viser dermed relevans på mange områder.

Bakerst i boka er det listet opp gode registre og oversikter, ikke minst en liste over hvor i boka Kvalbein har skrevet om forskjellige bibeltekster. Dette gjør at boka blir lett å bruke også i preken- og eksegesearbeid.

Kvalbeins bok kan oppsummeres som forfatterens store læreverk, og er en bok det er gjort mye flid med. Små grammatiske skrivefeil trekker ikke ned på dette inntrykket, og det er lett å anbefale denne boka til de som måtte ha interesse for slike tema, teologistudenter eller ikke.

torsdag, juli 23, 2009

Om arbeidsgoder.

På mandag begynte jeg i ny sommerjobb, nemlig på kirkekontoret på Askøy. Her skal jeg jobbe fire uker som altmuligmann, flytte-hjelper, resepsjonist og diverse annet. I tillegg skal jeg spille på to gudstjenester, hvorav den første er på søndag. I den forbindelse har jeg fått låne nøkler til kirka. Dette er svært fornøyelig, ettersom kirka er relativt ny og dermed har et nytt, flott og velstemt flygel stående i kirkerommet.

Med denne nøkkelmakten jeg har blitt tildelt har jeg med andre ord adgang til et glimrende øvingslokale når som helst, så sant alarmen ikke står på. Og kirka står fint plassert på veien hjem fra arbeid. Det er kjekt med arbeidsgoder:-)

Harry Potter and the Half-Blood Prince.


På søndag fikk jeg sett en av sommerens største filmer, Harry Potter and the Half-Blood Prince. Størst i omsetning og popularitet i det minste, om enn ikke den største rent kvalitativt. Men underholdende er den absolutt.

Karakteren Harry Potter trenger vel strengt tatt ingen introduksjon lenger (hvis det heller skulle vise seg nødvendig stiller jeg opp med privattimer for de interesserte). Trollmannslærlingen går i denne historien (begrepet "historien" dekker både boka og filmen hvor ikke annet er nevnt) inn i sitt sjette år på Hogwarts. Situasjonen er derimot en helt annen nå enn tidligere: Voldemort har nå stått offentlig frem, og krigen mellom hans tilhengere og resten av trollmannsverdenen er nå i full gang. Dette er også en krig som påvirker muggles/gompene/ikke-magiske mennesker, noe som blir ganske fancy fremstilt i begynnelsen av filmen. Harry Potter, på sin side, må nå lære seg å mestre sine krefter slik at han kan gjøre slutt på Voldemort når den tiden kommer. Til dette har han Voldemorts argeste fiende, Dumbledore, til lærer. Men også andre ting preger Harry. I sine Sweet Sixteens er det mye som skjer når det kommer til romantikk og den slags - og ikke bare for Harrys vedkommende.

Historien er en fin balansegang mellom lyse og mørke partier: De lyse partiene er stort sett representert av det romantiske elementet, mens de mørke partiene kommer frem når kampen mot Voldemort og hans etterfølgere slår til. De lyse partiene er svært godt laget i filmen, og det er mye å le og riste på hodet av. Man ler av kjærlighetens komplekse språk, og man rister på hodet over karakterenes fortvilte situasjon. Sant å si er det bare hoved-kjærlighetshistorien som er noe klønete og dårlig fremstilt.


De mørke partiene i filmen er derimot toet noe ned. Dette er på sett og vis forståelig, ettersom man vil nå så mange aldersgrupper som mulig. Samtidig kunne det vært gjort på en litt mer dramatisk måte, slik man har valgt å gjøre det i Narnia-filmene. Ikke minst er det kritikkverdig at regissør David Yates å låne så mye fra Ringenes Herre-filmene som han gjør - vær forberedt på å få øye på både Galadriels speil og Gollum i Harry Potter, selv om de ikke har noe der å gjøre. The Half-Blood Prince er også en svært følelsesladet bok, og det er skuffende å se i filmen hvor platt flere av skuespillerne tolker sine roller. Utrolig er det særlig de voksne skuespillerne som må kritiseres på dette punktet.

To andre irritasjonsmoment er manglende kongruens og musikken. At man forandrer elementer fra boka til filmen er noe jeg har sluttet å henge meg veldig mye opp i. Det er grep man ofte må gjøre, og noen ganger fungerer det også veldig bra (noe som ikke er tilfelle med vår film, men det er nå så). Verre er det derimot når man forandrer på elementer fra en tidligere film til en nyere. The Half-Blood Prince har flere eksempler på dette, som The Pensive (tenketanken) og Voldemorts himmelmerke. Når noe først er etablert i en tidligere film, hvorfor skal man da forandre på det? Skaper ikke dette forvirring og følelse av manglende sammenheng mellom filmene? Det andre irritasjonsmomenter er musikken, som har gått gradvis nedover siden John Williams forsvant fra komponistjobben. I denne filmen er musikken anonym, gjennomsnittlig og direkte kjedelig, og det er lite igjen av Williams' opprinnelige sjarm.

Noe som har plaget meg med Harry Potter-filmene siden The Prisoner of Azkaban er at quidditch/rumpeldunk-scenene har blitt kuttet kraftig ned. Jada, de har ofte ikke noe med selve hovedhistorien å gjøre og tar derfor opp unødvendig tid i en film. Samtidig, når regissøren kan legge til scener som ikke hører til i historien opprinnelig og som filmen hadde klart seg fint uten, da kunne de heller lagt til mer quidditch. For etter min mening er quidditch noe av det kuleste med hele Harry Potter, og var noe som trakk meget opp i de to første filmene. I tillegg spiller quidditch en nokså stor rolle i boka. Men man kan vel ikke få alt her i verden.


Harry Potter and the Half-Blood Prince er ikke den beste av filmene. Den er lite nyskapende, er ikke like engasjerende som den kunne ha vært og er av og til nokså følelsesløs. Likevel er den underholdende, morsom og magisk, og skulle være nok til å tilfredsstille fansen.

søndag, juli 19, 2009

Om spilleglede.

Dagen i dag har brakt mange spill og spillegleder. Ikke minst trekker det opp når jeg vant det som var å vinne (eller kanskje de lot meg vinne?).

Først sjakk:


Tigers Woods PGA Tour 08:


Og deretter Settlers:


Og nå bærer turen av sted for å se Harry Potter. Ah, sommer.


Anmeldelse kommer etterhvert. I tillegg har jeg en bok som er verd litt positiv omtale. Men ettersom jeg begynner med fire ukers sommerjobb i morgen, kan det ta litt tid før disse to kommer. Den som venter får se.

lørdag, juli 18, 2009

Golf - terapi for korte lunter.

I ferien blir det som vanlig tid til litt golf. Hvordan går det? Tja, som vanlig kan Frode Øverli formulere det bedre enn det jeg klarer selv:

fredag, juli 17, 2009

Den gang ei, John Cleese.


Jeg har tidligere gitt uttrykk for en viss glede over nyheten om John Cleeses show i Norge i oktober. Verre var det når jeg skulle sjekke prisen for billettene.

En stykk billett: 990 kroner.

For en fattig student blir det litt vel mye å gi for en liten aften. Så den gang ei, John; jeg kommer nok dessverre ikke på showet ditt i oktober. Kom gjerne igjen en gang til når du tar litt gunstigere pris for oss entusiastiske studenter (og da gunstig for oss, vel å merke).

torsdag, juli 16, 2009

For lat til å poste noe nytt.

Eller, egentlig ikke for lat. Har bare familiebesøk, så fokuset ligger der de nærmeste dagene. Hva med en tegneserie i mellomtida?

onsdag, juli 15, 2009

Om guiding.

Året i år er usedvanlig dårlig for turistbransjen. Turistene velger stort sett å bli hjemme fremfor å komme til dyre Norge. Så for min egen del har det heller ikke blitt særlig mye jobbing i form av guiding. Kanskje like greit, for lønna har ikke vært særlig å skryte av i forhold til hvor mye tid som går med på jobben.

Aftenposten melder i dag at svært mange guider rett og slett har for lite kunnskaper om området de guider i. Feilopplysningene florerer, og opplæringen er rett og slett for dårlig, meldes det.

Ikke at jeg sitter med særlig god opplæring selv, men med fire somres erfaring begynner jeg å få kjennskap til noen av Bergen om omegns turistattraksjoner. Kanskje jeg bare skal sette meg på Torgallmenningen med et skilt hvor det står "Will guide for food" og se hvordan det går?

mandag, juli 13, 2009

Litt mer om GF.

NLMs generalforsamling (GF) for 2009 er over for denne gang. Det føles merkelig å ikke skulle stå opp halv syv hver morgen midtsommers lenger. Noen Miki-oppdrag til, så er det familieuke den kommende uka. Deilig.

Ingen generalforsamling uten store og viktige avgjørelser. Dem var det flere av i år. De to største sakene var uten tvil omregulering av den interne strukturen, hvor man skulle gjøre kretsene om til regioner (en sak som har tatt 18 år å avgjøre), samt den såkalte trossamfunnssaken. Og siden det har blitt etterlyst mer opplysninger om hva sistnevnte angår, kommer her en kjapp resymé for de uinnvidde (fritt etter hukommelsen, så eventuelle korreksjoner mottas med takk i kommentarfeltet).

Kort fortalt oppstod situasjonen med et benkeforslag for ca 15 måneder siden. Det ble hintet om at ikke alle NLMere var fornøyde med å stå som medlemmer i Den norske kirke (Dnk), og at NLM burde kunne stille med et alternativ for dem som ønsker å melde seg ut av Dnk. Grunnene til utmeldelse kan være så mange, men mange føler at Dnk er blitt for liberal på flere områder, især homofilispørsmålet og ekteskapsloven. De ønsker dermed å melde seg ut av Dnk, samtidig som de ikke vil stå som "religionsløse" eller melde seg inn i et kirkesamfunn de ikke har noe forhold til. Mange vil heller ikke stå i statistikken i samme kategori som ateister og religionsløse. Dermed bør NLM stille med et medlemsregister hvor disse kan melde seg inn, lød forslaget.

Saken har ikke gått upåaktet hen. Snarere tvert imot. Motargumentene har siden den gang strømmet på, og noen av dem følger:
  • Å bare ha et register sees på som svært vanskelig. Man vil i så tilfelle registrere registeret innunder "loven om trudomssamfunn og ymist anna" (fra 1974 om jeg husker riktig), og i så tilfelle må registeret bli oppfattet som en medlemsliste for NLM. Hvis dette skulle skje, vil NLM ikke bare bli den lekmannsorganisasjonen den er idag, men et kirkesamfunn. Å bli et kirkesamfunn vil kreve en solid omstilling i den interne struktur. Denne hypotesen ligger også til grunn for de fleste av de følgende argumentene.
  • Man har også fryktet at en omstilling til trossamfunn vil rokke ved NLMs tradisjon og identitet som en misjonsorganisasjon av lekmenn (lekmann: ikke-prest/geistlig). En omskolering til kirkesamfunn vil endre på NLMs hundreårige oppfatning av seg selv, sies det, og kan skygge for det opprinnelige målet: Å forkynne evangeliet på unådde steder (og uten å trekke parallellen lengre, ikke helt ulikt disse folka). Det fryktes dermed at omstillingen innenlands vil gå på bekostning av oppdraget utenlands, både økonomisk og visjonært.
  • Det har også blitt nevnt at samarbeidet mellom NLM og Dnk er faktisk ganske bra flere lokale steder. Et slikt samarbeid ville derimot ikke la seg gjøre dersom NLM skulle omstille seg til et eget trossamfunn.
  • Å omstille NLM til et tros- og kirkesamfunn vil antakeligvis la seg gjøre på de folkerike og ressurssterke stedene, men i de grissgrendte strøkene hvor NLM-folk er få vil det å opprettholde et eget kirkesamfunn bli for krevende.
  • Til slutt nevnes det at forslaget fremdeles er nokså ferskt (selv om saken og temaet går lengre tilbake i tid), og at forslaget fremdeles ikke er godt nok utredet. En granskning av hvordan en omstilling vil påvirke NLM økonomisk, visjonelt etc bør derfor inntreffe før man tar avgjørelsen. For når avgjørelsen er tatt, er det mye vanskeligere å gå tilbake.
Til slutt ble det stemt over saken, og resultatet av valget ble at saken ikke skulle avgjøres i år, men om tre år etter at en utredning og planlegging har funnet sted. Valget ble avgjort med 561 stemmer for utsettelsesforslaget og 314 stemmer mot.

Selv om avgjørelsen er tatt med et nokså stort flertall, er en slik sak ikke bare-bare for den siden som "vinner." Noen mennesker har ventet på å kunne registrere seg i 30 år. Det blir dermed viktig for NLMere fremover å møte hverandre med respekt, akseptere den avgjørelsen som nå er tatt, og huske på at NLMs visjon fremdeles er det som binder en sammen: Verden for Kristus.

Saken vil komme opp igjen på neste GF om tre år. Inntil da får man leve med situasjonen som den er og akseptere den avgjørelse som er tatt. Man er da tross alt voksne mennesker.

lørdag, juli 11, 2009

Om de siste dager.

  • NLMs generalforsamling er nesten over. I tre døgn nå har det vært tidlig inn til Bergenshallen og sent hjem, ettersom det er pappa som råder over bilen i huset. Det betyr at de siste tre nettene har gitt mindre enn fem timer søvn hver. Det kjennes.
  • På GF har jeg spilt piano og vært bandleder for forsangerbandet til de eldste barna, de mellom 9.klasse og 3.vgs. Dette har gått nesten helt knirkefritt. Gode medarbeidere og ikke minst et godt crew som har tatt seg av lyd, lys og rigging. Tusen takk til alle sammen.
  • I går ettermiddag var det Japantreff under GF. Her kom det mange japanfolk, både unge, gamle og innfødte. Svært kjekt å treffe alle sammen. Mine tanker om en eventuell utreise i fremtiden falt i god jord i dette selskapet.
  • GF har hatt mange spennende saker til debatt. NLMs kretser har nå slått seg sammen til syv regioner, en sak som fikk stort flertall. Verre var det med den såkalte trossamfunnssaken, som handlet om hvorvidt NLM skulle opprette et eget kirkesamfunn, holde et medlemsregister (noe kritikerne mener er det samme som det første) eller å la situasjonen være som den er. Det ble vedtatt å ta en utrednings-utsettelse frem til neste GF om tre år. Er dette bra eller dårlig? Helt personlig hadde jeg trolig stemt for en utredning, og er således fornøyd med voteringens utfall. Det såre med situasjonen er at valget var nokså jevnt, hvilket betyr at det er mange NLM-ere som reiser skuffet hjem fra GF. I tiden fremover blir det derfor viktig å ta seg av hverandre, ikke hovere og gjøre det beste ut av situasjonen slik den er.
Til slutt noen GF-bilder:




(Æsj, jeg glemte å skru opp oppløsningen på mobilkameraet, så resultatet ble ikke all verdens).

Cruel.

NLMs generalforsamling holder fremdeles på, og når man er hjemmefra mellom 07.15-00:30 om dagene er det ikke rart det blir få blogginnlegg. Beklager dette.

Kongshaug musikkgymnas, NLMs perle blant skolene, hadde både på torsdag og fredag gratiskonsert på Fløyen. En utekonsert det var vel verdt å få med seg. Ikke minst fordi noen av gutta fremførte en solid versjon av Totos Cruel. Slikt blir man glad av.

mandag, juli 06, 2009

Om de kommende dager.


Den kommende uka skal NLM ha sin generalforsamling i Bergenshallen (som naturlig nok ligger i Bergen). Det blir en spennende uke, ikke minst når det på lørdag skal diskuteres hvor NLM skal stille seg i det norske kirkelandskapet: Medlemsregister, trossamfunn eller på stedet hvil?

Selv skal jeg spille på formiddagsmøtene for tenåringer. Evt andre arbeidsoppgaver får jeg ta som det kommer. Laber bloggaktivitet i nærmeste uka skulle med dette være redegjort for.

Og for all del: Kommer du innom Bergenshallen, så si ifra:-)

fredag, juli 03, 2009

Om sommeragurker.

Sommeren er som kjent tiden for nyhetsagurker og overflod av dårlige formuleringer. Følgende fant jeg idag på aftenposten.no, om en sak om angår bademote:

Ifølge en ny dansk undersøkelse utført av Gallup for Urban, føler 37 prosent av danske kvinner seg for utrimmet og ulekker til å sole seg i bikini på offentlige strender.

Hver femte mann har det på samme måte.


Det er godt å vite at menn flest føler seg komfortabel i bikini, da. Assosiasjonene til en viss Monty Python-sang dukker straks opp...

torsdag, juli 02, 2009

No More Heroes.


Har du noen gang spilt et spill og lurt på hvordan karakterene kan gå i timesvis uten å gå på do? Spillet No More Heroes har svaret: Spillhelten(e) går selvsagt på do når du lagrer. Eller, som tilfellet er i No More Heroes, går på do for å lagre. Og det skulle stort sett oppsummere stilen i hele spillet.

Spillet No More Heroes er et Wii-eksklusivt spill fra 2007/2008, og er regnet som et av de mest populære og beste tredjeutvikler-spillene til Wii. Spillet har generelt fått høye kritikker, og ligger bl.a. på Gamereactor topp 10-liste for Wii. Er posisjonen fortjent?

No More Heroes bringer oss til den amerikanske vestkystbyen Santa Destroy, hvor vi møter Travis Touchdown. Travis er en 27-årig otaku (en som er fanatisk opptatt av animekultur) og en taper av største sort - ingen jobb, knapt noen venner og er bosatt i motellet No More Heroes. Alt endrer seg når Travis kjøper/vinner en beam katana på nettet. Dette setter han i kontakt med Sylvia Christel, en ekte femme fatale som setter Travis i kontakt med UAA - United Assassin's Assosiation. Ved å ta livet av UAAs 11.drapsmann, The Drifter, blir Travis rangert som den nye nr.11. Travis bestemmer seg, etter å ha blitt overtalt av Sylvia, for å klatre helt opp til nr.1 og bli landets beste drapsmann. Ikke fordi han finner stor glede i det; ikke fordi han er spesielt dyktig; ikke fordi han har et spesielt motiv, men enkelt sagt fordi han kan.


No More Heroes følger en ganske rettlinjet formel gjennom spillet: Motta en deltakeravgift av UAA, tjen nok penger for å betale denne, kjemp deg frem til drapsmann nr.X og kjemp mot vedkommende. Gjenta deretter hele prosessen til du kan kjempe om førsteplassen på UAAs liste. Den strømlinjede fremgangsmåten gir likevel rom for variasjoner. Underveis kan du ta avstikkere for å trene eller handle nye klær. Ikke minst er det varierte måter å tjene penger på. Her kan du enten ta mindre snikmorderoppdrag eller deltidsjobber, og sistnevnte er svært varierte og morsomme. Hva med for eksempel å samle villkatter, eller minesveiper på stranden? Man kan dessuten ta samme jobb flere ganger, så om man finner seg en favoritt er det bare å kjøre på. Med sin særpregede grafikk fremstår dermed spillet som en fin parodi på gangsterspill som GTA og The Godfather.

Å kjempe seg frem til bossene er stort sett en enkel og repetativ prosess. Men bosskampene gjør at det er verdt det. Bosskarakterene er svært karikerte figurer med variert mental tilstand, og å slåss mot så originale karakterer er underholdende. De fleste bossene er enkle, men de kvinnelige karakterene kan være et mareritt å slåss imot.


No More Heroes har svært mange referanser av popkulturell karakter, for den som vet å verdsette dem. Old School-gaming, lucha libre-fribryting, filmreferanser...lista kan gjøres ganske lang. For den som oppdager referansene, kan No More Heroes bli en svært underholdende opplevelse. Jeg storkoste meg f.eks. under bosskampen mot Shinobu, en kamp som kombinerte Afro Samurai med Kill Bill. Det er også like underholdene hver gang å høre småskurkene rope "My spleen" når man knerter dem med jevne mellomrom. Om man ikke tar referansene, blir det hele bare obskurt. Skjønt, spillet kan fort oppfattes som obskurt uansett.

No More Heroes må oppsummeres som en veldig sær opplevelse, uansett hvordan man ser på det. Med sin korte spilletid på ca. 11 timer er spillet fort unnagjort, hvorav de to første timene går med på å finne ut om man liker spillet eller ikke. Personlig koste jeg meg med dette svært spesielle spillet, og ser frem til oppfølgeren som nå er annonsert. Som verdens tøffeste otaku Travis Touchtown selv sier det: I'll be BACK!