torsdag, november 29, 2012

Lawrence of Arabia

Det er som kjent ikke bare spill vi anmelder i Gamereactor. Også filmer havner noen ganger under lupen. På toppen av det hele er det ikke alltid snakk om nye filmer heller. Lawrence of Arabia er et slikt eksempel, hvor vi anmelder en 50 år gammel film. At filmen har blitt aktuell på ny med en blu-raylansering har selvsagt litt med saken å gjøre...

Anmeldelsen kan leses her. Og dersom du ikke har sett filmen enda, er dagens oppfordring fra en som har sett den to ganger på ett år: Se!

onsdag, november 28, 2012

Assassin's Creed III

Det hele begynte i 2007. Ubisoft lanserte et spill som der og da virket som et nisjespill. Et spill hvor man løp rundt i det gamle Jerusalem anno 1191 under det tredje korstoget. Hensikten med spillet: Du spilte som en snikmorder fra en hemmelig orden, og oppgaven din var å eliminere sentrale motstandere blant tempelridderne. Du inntok rollen Desmond Miles, som gjennom maskinen Animus gjenopplevde minnene til sin forfar Altaïr ibn-La'Aha, hovedpersonen i spillet Assassin's Creed.


Siden den gang har det blitt tre spill til i hovedserien, hvorav alle omhandlet historien til en annen av Desmonds forfedre, nemlig italieneren Ezio Auditore da Firenze i rennessansens gullår. Flere tilleggsspill har vi også fått gjennom årene, da stort sett til håndholdte konsoller og alle omtrent like ubetydelige. Kritikernes røster har vært blandede, og folk har elsket å elske eller hate Assassin's Creed-serien. Likevel: De sju første spillene i serien solgte over 38 millioner eksemplar, og for Ubisoft har det hele vært en ganske så lukrativ bedrift. Samtidig har Ubisoft alltid vært tydelige på at historien må avsluttes. Når historien i den moderne delen av settingen i spillet spinner seg rundt 2012-apokalypseteoriene, lå det hele ganske naturlig for at serien skulle nå sin avslutning i år.

En avslutning som tar oss med til den amerikanske uavhengighetskrigen.


New world, old conflict
Reisen i Assassin's Creed III går til de tretten første amerikanske statene. Koloniene er kanskje nye, men menneskene fra den gamle verden vet likevel å ta med seg gamle konflikter. Dermed fortsetter konflikten mellom tempelridderne og snikmorderne på en ny arena, en arena som er i ferd med å gå gjennom politisk turbulente tider. Midt i dette landskapet, nærmere bestemt i den amerikanske villmarken mellom Boston og New York, møter vi irokeser-indianerne, og enda nærmere bestemt møter vi en ung mohikaner ved navn Ratonhnhaké:ton. Etter først å ha fått et syn gjennom en av de mystiske gjenstandene fra den første sivilisasjonen som har gått igjen gjennom hele serien, og deretter blitt vitne til ødeleggelsen av landsbyen hans av tempelridderne, tar livet hans en ny kurs. Han finner en gammel snikmorder-mester, får det litt mer praktiske navnet Connor og blir det nyeste tilskuddet på snikmorder-treet.

Med en setting plassert rundt uavhengighetskrigen og hendelsene før, under og etter den, skulle man tro at scenen var satt for et storstilt historisk drama. Svaret er at her lykkes Ubisoft...nesten. De første timene lader opp til storslåtte hendelser, og underveis møter man mange av de viktigste historiske figurene bak uavhengighetskrigen og uavhengighetsprosessen: George Washington, general Lafayette, Samuel Adams, Paul Revere, Benjamin Franklin og mange, mange flere. Problemet oppstår når enkelte andre sentrale skikkelser rett og slett mangler eller deres rolle nedbetont, som John Adams og Thomas Jefferson. Man får servert det som kanskje er tidenes historielekse hva angår uavhengighetskrigen. Samtidig føler man at historien går for fort frem, mangler sentrale ledd eller ikke går nok i dybden.

Så spørs det da selvsagt hvorfor man spiller spillene: Spiller man det for gateakrobatikkens og gameplayets skyld, er det en side av saken. Om man derimot som meg er av typen som verdsetter historiedelen av et spill mest (og da tenker jeg gjerne på historie i ordets doble forstand), vil Assassin's Creed III trolig både glede og skuffe: Man blir til en viss grad fornøyd, men man skulle så gjerne sett at Ubisoft hadde benyttet den historiske settingen enda litt mer.


En tur til (evige) jaktmarker
Det har skjedd store forandringer i Assassin's Creed III siden forgjengerne. Så store at det også her er snakk om et elsk eller hat-prosjekt. For min del var Brotherhood og Revelation skuffende spill, som tilbød for lite variasjon, for små områder å få boltre seg på og for mye fokus på et brorskap-system jeg aldri likte eller følte tilførte serien noe. I tillegg har jeg alltid ansett kontrollsystemet i samtlige spill i serien som frustrerende og upresise, med for store sjangser til å gjøre feil og hoppe unødvendig inn i døden (ihvertfall i PS3-versjonene). Dersom dine opplevelser stemmer noenlunde med mine, er sjangsen derfor stor for at Assassin's Creed III er akkurat den fornyelsen av serien du har ventet på.

Den største pillen å svelge er hovedpersonen Ratonhnhaké:ton/Connor. Der Ezio gled rett inn i rollen som italiensk fløtepus og womanizer, passer Connor perfekt inn i rollen som herr indianer steinansikt uten det helt store følelsesregister. Det hele begynner å fortone seg som stereotype night for serien. Samtidig er Connor likevel aldri noen dårlig hovedperson, og hans kamp for hevn og rettferdighet kaster ham uti situasjoner og posisjoner som ikke bare han men også andre betviler med rette. Connor er den av snikmorderne i Assassin's Creed-serien som kaster mest lys over det paradoksale problemet ved snikmordernes credo, om enn på indirekte vis. For en som har stilt spørsmålstegn ved dette i flere år, er dette et kjærkomment innslag til serien.

Settingen har jeg derimot lite å si på. Skildringen av koloniene i deres oppbruddstid føles både autentisk og realtistisk. Både Boston og New York er forholdsvis store byer, deres unge alder tatt i betraktning, og det er mer enn nok å gjøre i begge byene. Skulle du gå lei kan du alltids løpe rundt i de store villmarkene utenfor byene, og det er her spillets frie miljø virkelig skinner igjennom. En enorm villmark venter på å bli utforsket, enten det er til fots, til hest eller ved å klatre og løpe rundtomkring i trærne. Øde er skogene heller ikke – det kryr av alle slags dyr som Connor kan jakte på, enten det er for å fullføre oppdrag eller for å kunne tjene litt ekstra penger (spillet vil hvert øyeblikk få både PETA og Dyrebeskyttelsen på nakken, regner jeg med). Det føles langt mer livlig enn noen av de tidligere spillene i serien.


Sjøfart og medfart
Om det å traske rundt i villmarken og jakte på fjær, kister, dyr og skjulte fort ikke er din greie, kan det hende at sjøslag er tingen for deg. Med Connor kan du kaste loss, seile opp langs Amerika-kysten og bombadere livsskiten ut at fiendene. Med et eget skip til disposisjon kan man oppfylle piratdrømmen man måtte ha i magen, og seilasene går fra det iskalde nord til det karibiske sør. Kommer det mange nok fientlige skip innenfor rekkevidde, er det duket for store sjøslag. Disse fungerer ypperlig for å skape variasjon i spillet, og engasjementet er som regel på topp når man langer ut en bredside mot fiendens fregatter.

En annen endring som har kommet serien til gode i mine øyne, er spillets audiovisuelle uttrykk. Her har utviklerteamet fått lov å bryne seg på en helt ny grafikkmotor, som til tross for å beholde noe av det samme særpreget gir serien det grafiske finpusset det sårt trengte. Helt sømløst flyter det ikke på en PS3, men på sitt beste er det uten tvil vakkert. Spillets HUD og kontrollsystem har også blitt heftig renovert, og sistnevnte kom ikke et sekund for tidlig. Connor er (i likhet med Aveline) langt lettere å kontrollere enn sin forgjenger Ezio, og hans mulighet til å være utstyrt med to våpen samtidig kommer ofte godt med. Musikken faller også i smak, i motsetning til den heller anonyme og kjedelige musikken i de to forgjengerne. Dette er imidlertid svært subjektivt, og er du ikke glad i din Zimmer eller Horner er vel kanskje ikke spillet noe for deg rent musikalsk sett.


Gode minner
Det er vanskelig å sette en endelig dom på Connors eventyr, rett og slett fordi såpass mye har blitt endret siden forrige spill i serien. Samtidig har jeg etterlyst forandringer ganske lenge, og Assassin's Creed III fremstår for meg som det pustet av fornyelse serien trengte så sårt. Sømløst er det ikke, og en like stor overgang som det var fra eneren til toeren i serien er det nok heller ikke. Samtidig legger jeg ikke skjul på at jeg koste meg med Assassin's Creed III, og kommer til å se tilbake på spillet med gode minner.

Score: 9/10

lørdag, november 24, 2012

Om lørdagsgodt, uke 47

Denne uka har det faktisk skjedd saker og ting på Youtube. Det betyr at ukas lørdagsgodt blir ekstra innholdsrik.

Er du blant dem som lurer på hvordan man bruker photoshop, har Gloveandboots laget en hendig guide (gorilla inkludert i veiledningen).





De alltid så dyktige gutta i The Piano Guys har nå endelig laget en video som fansen har mast etter i lang tid. Med bare to-tre uker igjen til fantasy-bølgen igjen er over oss, passer det godt med en medley fra The Lord of the Rings.





For de av dere som derimot er mer fans av Pixar og deres kortfilmer, fortvil ikke: La Luna er nettopp en slik en.


fredag, november 23, 2012

Om Operasjon Online-jul

I morgen er det en måned igjen til jul. Dersom man ikke har gjort det allerede, er det med andre ord kanskje på tide å begynne å tenke på små og store innkjøp som man skal overrekke til dem man er glad i her i verden.

I år har jeg derimot tenkt å gjøre min julegave-handel om til et eksperiment: Jeg akter å foreta 100% av julegave-shoppingen over internett.

Prosjektet har fått det utrolig catchy og originale navnet Operasjon Online-jul.

Motivasjonen bak dette eksperimentet handler først og fremst om erfaringene jeg har gjort meg de to siste årene hva gjelder julegave-shopping. Jeg har ikke vært oppe i 100% de to siste årene, men store deler av shoppingen ble foretatt over nett. Resultatet viste seg som regel å være betrakelig bedre enn å handle gavene fysisk. Man slipper å reise, man slipper å orientere seg i et stressende miljø, man har bedre muligheter til å sammenligne priser, og man kaster ikke bort all verdens med tid dersom det skulle vise seg at man ikke fant noe.

Noen små heads-up-regler har jeg satt opp for Operasjon Online-jul. Det er bl.a. ikke noen begrensning på hvilket land man bestiller fra. Nett er nett, uansett. Det er også tillatt å bestille varene til sin egen adresse, for så å gå på postkontoret og videresende det dit varene skal (dette kan f.eks. være nødvendig ved innkjøp av større kvantum som så skal fordeles). Det er også tillatt å overføre penger til andre familiemedlemmer i prosessen, enten som en direkte gave eller for å be dem handle inn noe lurt (dette er bl.a. relevant i forbindelse med nevøen og niesene mine).

I løpet av neste uke iverksettes Operasjon Online-jul for fullt. Rapport om hvordan prosjektet gikk kommer mellom jul og nyttår, da alle gavene er overleverte og ingen gaver står i fare for å bli avslørt.

onsdag, november 21, 2012

Om solokristendom

I forrige uke blusset det opp en aldri så liten debatt i NLM og omkringliggende kristenkretser. Espen Ottosen, en mann med mange jern i ilden, hvorav ett av jernene er rollen som informasjonsleder i NLM, skrev en leder i bladet Utsyn om det han kalte "ensomme kristne ulver." Utgangspunktet Ottosen tar er en viss kar i et-eller-annet-gårdsprogram-på-TV2-som-jeg-ikke-gidder-å-se-fordi-jeg-heller-vil-gjøre-noe-jeg-finner-glede-i-fremfor-å-utsette-meg-selv-for-den-slags-lidelse, som har fått sine medieoppslag på grunn av sine svært konservative fremstilling av kristendom. Ottosen påpeker riktig at slike uttalelser skal tas med en klype salt, ikke minst fordi mye av stoffet er sensasjonspreget, men skriver samtidig at uttalelsene er problematiske:

I Dagen nylig fortalte Andreas Nørstrud at han ikke har noen form for teologisk utdanning, og etter russetiden har 28-åringen ikke vært «tilknyttet noen menighet eller organisasjon». Det svekker hans troverdighet.
Som lavkirkelige kristne mener vi verken at kristne ledere må ha en spesiell utdannelse eller at bare de som innehar et «embete» kan formidle Guds ord. Like fullt vil vi betone viktigheten teologisk kunnskap – og det kristne fellesskapet. Selvutnevnte åndelige ledere bør vi lytte til med sunn skepsis. De som bevisst velger ikke å høre til i en forening eller forsamling eller menighet, handler faktisk i strid med bibelske formaninger.
Hadde saken sluttet med dette, hadde det nok gått upåmerket hen. Flammene har imidlertid blusset opp da Ottosen trekker frem konkrete samfunnsdebattanter og semi-kjente personligheter (alt etter hvilke kretser man vanker i, vil jeg anta, skjønt noen av oss kjenner til dem selv om vi i utgangspunktet ikke føler et behov for det). Når han påpeker at disse ikke står sentrert i en åndelig tilhørighet (les: menighet eller konfesjon), og at dette er problematisk, oppstår det gnisninger. Særlig når to av de navnene han trekker frem er Nina Karin Monsen og Hanne Nabintu Herland.

Monsen mener at det er Ottosen som ikke kan tas på alvor, og som mangler troverdighet, og at dersom hun er som en ensom ulv å oppfatte er det Ottosens feil for ikke å invitere henne med på laget i tankesmien Skaperkraft.

Problemet er ikke at vi som er nevnt av Ottosen er ensomme ulver. Hva vet han dessuten om det? Problemet for Ottosen er at han vet at han ikke kan styre våre oppfatninger. Han bygger makt. Han ønsker meningsmonopol i det han kaller det "konservative, kristne" Norge. Jeg forundrer meg over at så mange aksepterer det.

Herland påpeker at hun står som medlem i Den norske kirke, og har alltid vært tydelig på dette. Hennes brede omgangskrets burde dessuten tale for seg, sies det.

Ottosen har nok ikke fått med seg i hvilken bred sammenheng blant annet jeg står i. Jeg samtaler med alt fra ledende politikere til professorer, prester og sogneprester, kjendiser og skuespillere, redaktører og forfattere samt mange andre som står sammen for å fremme det konstruktive ved de ulike variantene av konservative verdier. Vi står sammen i et bredt nettverk og inkluderer gjerne Ottosen i dette! 

At Ottosen trekker frem enkeltindivider på den måten i en lederartikkel, kan selvsagt oppfattes som problematisk, noe som også blir påpekt. Samtidig er det interessant å lese at verken Monsen eller Herland går direkte inn på Ottosens utspill, men kretser rundt sine roller som samfunnsdebattanter. Monsen berører ikke engang sitt eget menighetsliv i sitt svar. Herland sier hun har en tilhørighet i Den norske kirke. I dagens norske kirkelandskap, hvor svært mange har et tungt sovende medlemsskap i Den norske kirke, er dette derimot ikke et klart svar.

Grunnen til at hele denne debatten interesserer meg, er på sin side ikke fundert i hvorvidt Monsen og Herland får lov å leke sammen med Ottosen og hans venner eller ikke, ettersom jeg sjelden eller aldri er 100% enig med noen av partene. Debattens kjerne, som gjelder betydningen av en kirketilhørighet, er derimot noe som interesserer meg meget: Menighetsfellesskap.


I kirka hvor jeg går (og jobber sånn ca 40%), Messiaskirken, er vi veldig opptatt av betydningen av å ha en fast menighet å gå i og gå til. Hvilken menighet man til slutt ender å gå opp i er ofte sekundært. Det aller viktigste er derimot at man faktisk går i en menighet og kan kalle den for sin.

Tenderer dette mot en form for gjerningskristendom, en form for "hvis du vil være kristen, du gå til gudstjeneste"-holdning? I noens øyne, kanskje. Men fokuset i dette er imidlertid ikke fundert i en gjerningsbasert tro, men ut ifra en tanke om at tilhørighet i en menighet er nødvendig for kristenlivets skyld.

Helt siden den første kirkes tid har menighets-fellesskapet vært en grunnstein for dets medlemmer. I Apostlenes gjerninger leser vi mye om dette, bl.a i Apgj 2:42ff og 4:32ff. Menigheten er en grunnpillar i troslivet for å ta til seg næring i det kristne livet, og felleskapet med andre troende virker dessuten styrkende for alle parter. Solokristendom har ingen posisjon i den tidlige kirka, og den som bevisst velger å holde seg unna fellesskapet med andre troende er virkelig i faresonen. At det ikke alltid er muligheter for dette i ens lokale område er selvsagt en annen sak...

En kristen uten det helliges samfunn har en fundamental mangel. En mangel man ikke bør gå med i lengden, om i det hele tatt.

lørdag, november 17, 2012

torsdag, november 15, 2012

Om JRPG-tørke

Omtrentlig en samlet spillverden på den vestlige halvkule oppnådde i går en halvkåt begeistring over den nye GTA V-traileren som ble lansert av Rockstar.

Jeg var langt i fra blant dem.

Det er noe med det der med jo eldre man blir, jo mer vet man hva man liker og hva man er komfortabel med. I ungdommen skal man søke nye opplevelser, spennende utfordringer og tørre å prøve det nye og ukjente.

Men i en alder av 25 år er jeg for gammel for den slags ungdommelige sprell.
Jeg er blitt gammel. Jeg vet hva jeg liker. Jeg vet hva jeg ikke liker. Jeg vet hvilke preferanser jeg har og hva som generelt stinker, og hvis noen måtte mene noe annet enn meg om sistnevnte er enten ignorante, uskolerte, unge, naive og/eller bare dumme.

Så mens hele den vestlige halvkule sakte men sikkert glir over i en ekstatisk lykke over GTA V-traileren, sitter jeg gammel og grå og surmuler. Det er nemlig tørke i min spillverden.

Det er tørke i JRPG-spillverdenen. Ihvertfall i Vesten.

Den nye GTA V-traileren ble lansert i går. Min reaksjon uteble...

Selvsagt er det ikke JRPG-tørke i Japan. Det er jo en grunn til at sjangeren har en J i navnet. Men i det siste har flere lovende og store JRPG-titler blitt sluppet i hjemlandet, uten at asiatiske business managere i dress og slips ser ut til å tenke på oss utenfor Japan.

Jeg tenker på titler som Valkyria Chronicles 3, den glitrende oppfølgeren til et av mine favorittspill til PS3 (og denne spillgenerasjonen). Jeg tenker på Tales of Xilia 2, som til tross for det skuffende Tales of Graces f ser svært lovende ut. Jeg tenker på Project X Zone, crossoverprosjektet mellom Namco Bandai og Sega til 3DS. Jeg tenker på Bravely Default: Flying Fairy, JRPG-spillet som 3DS skriker etter. Og ikke minst tenker jeg på Tokitowa, spillet med griselekker animegrafikk og et tidsreise-plott som bare blir overgått av Chrono Trigger innenfor spillbransjen.

Fellesnevneren for alle disse spillene blir på Kotaku beskrevet med de mørke ordene "not scheduled for release outside Japan." Med andre ord kan vi i vesten fortsette å forlyste oss i Gangster' Paradise, kriger, sydhavsøyer og andre kiss-kiss-bang-bang-spill, mens litt skikkelig animeaction med overdimensjonerte våpen og sekssifrede damage numbers kan vi se langt etter. Jeg gremmes...

Mest av alt gremmes jeg fordi det hele føles som et blaff fra fortiden. Det fantes en tid, nærmere bestemt ved 80/90-tallsskiftet, der en hel haug med lovende japanske titler forble uutgitte i Europa og/eller USA. Dette inkluderte bl.a. flere spill i Final Fantasy-serien. Noen av dere lesere som har hørt om den serien, forresten?

Fullstendig mørkt er det ikke. Man kan fremdeles importere spillene fra østen, noe jeg forsåvidt allerede har gjort med spill som Ni no Kuni og Valkyria Chronicles 3. Verre er det for dem som ikke er like stø i japansk. Mine tanker går til dere.

Nei, det er i sannhet mørke tider. Jeg tror jeg må sette meg ned litt, fikle litt med mitt lange hvite skjegg og kakke med stokken i gulvet mens jeg klager over ungdommen nå til dags. Det, og surfe litt på Play-Asia etter noen nye spill...

Tokitowa er ett av årets mer lovende JRPG-spill. Vestlig lansering er foreløbig ikke planlagt...

tirsdag, november 13, 2012

The Legend of Zelda: Four Swords Adventures

I forkant av Wii U-lanseringen har jeg tatt et målbevisst dypdykk i Nintendos spillarkiv. Nærmere bestemt skal vi til Gamecube-generasjonen og året 2004, og serien er ingen ringere enn den kjente og kjære Zelda-serien. Men før det skal vi enda lengre tilbake, og da til Gameboy Advance-relanseringen av SNES-klassikeren The Legend of Zelda: A Link to the Past.

Da A Link to the Past ble gjenutgitt i 2002, valgte Nintendo å inkludere et ekstra spill med hovedspillet. Ekstraspillet het Four Swords, og fortalte historien om hvordan Link måtte redde prinsesse Zelda fra den onde vinddemonen Vaati. Som hovedredskap for denne oppgaven brukte Link sverdet Four Sword, som delte Link opp i fire identiske og likevel seperate enheter. Det spesielle med Four Swords var at spillet kun lot seg spille dersom man var to til fire spillere, som koblet hver sin Gameboy Advance sammen med de andres ved hjelp av kabler. Sammen skulle man løse gåter og forsere hindre underveis, men samtidig skulle man også forsøke å sabotere for motstanderen og samle flere Rupees enn vedkommende. Four Swords var med andre ord det første spillet i Zelda-serien som introduserte flerspiller. Ikke bare det: Spillet var endatil uspillbart med bare en person.

Four Swords var imidlertid bare starten på det hele, for to år senere fikk man et helt nytt og forholdsvis likt spill til Gamecube, ved navn Four Swords Adventures.


En som fire, fire som en
Åpningssekvensen til Four Swords Adventures bærer mange likhetstrekk med sin GBA-forgjenger, men noen essensielle forskjeller finner man likevel. Link blir kalt til Hyrule Castle av Zelda og de andre seks etterkommerne av Hyrule vise. De har merket seg at noe er i gjære, og at mørke krefter siver ut fra seglet som er plassert over Four Sword og Vaati. Men idet dette skal granskes nærmere, blir Zelda og de andre ungmøene kidnappet av en skygge-versjon av Link. Det eneste våpenet Link har for hånden er nettopp Four Sword, som han da trekker til tross for at han vet at dette vil frigi Vaati fra fangenskapet. Det hele går som det må gå: Vaati blir frigitt, skygge-Link stikker av og skaper ugagn, og de fire versjonene av Link må nå ta seg frem gjennom Hyrule og stanse ondskapen.

Man merker ganske snart at historien i Four Swords Adventures er langt mindre kompleks og utarbeidet enn det man er vant til fra tidligere titler i serien. Selv om spillet rent grafisk og musikalsk sett først og fremst gir assosisasjoner til A Link to the Past, er den totale historien på et langt enklere og minimalistisk nivå enn hva tilfelle var på SNES. Samtidig er det heller ikke helt tilfeldig at den audiovisuelle stilen i spillet ligger så tett opptil A Link to the Past, og man merker at både steder og deres beliggenhet har mange likhetstrekk med det Hyrule man kjenner fra nettopp SNES-tiden. Slik sett kan man virkelig erfare at Nintendo forsøker å knytte Four Swords Adventures opp til resten av Zelda-serien som en helhet. Man kan få inntrykk av at spillet er en form for spin off av en kjent serie, men spillet er merkbart noe mer enn som så.


Asymmetrisk gameplay
Som tidligere nevnt ligger spillets grafiske stil tett opp til seriens gamle SNES-klassiker. Det er derimot ikke hele sannheten. Aller mest fremtrer spillet som en krysning mellom grafisk stilart fra A Link to the Past til SNES og The Wind Waker fra Gamecube. Sistnevnte kommer tydeligst frem i skildringen av våpen, røykskyer og lignende. Det grafiske resultatet føles både klassisk og nostalgisk på den ene siden og selvstendig på den andre siden. Det er ikke det mest grafisk imponerende Zelda-spillet i historien, men det er fremdeles underholdende nok.

At spillet kjører en slik krysning av gammelt og nytt, kan selvfølgelig ha mye å gjøre med spillets kjerne-element: Asymmetrisk gameplay. Grunntanken er at dersom man spiller spillet med mer enn en spiller, må hver spiller være koblet til Gamecube-konsollen med en Gameboy Advance via en spesiell kabel (hvorav ett eksemplar opprinnelig fulgte med spillet). I en flerspiller-situasjon tar man derfor kontrollen over hver sin Link, og på TV-skjermen ser man hvordan følget beveger seg gjennom det helhetlige landskapet. Men dersom man kommer til et hus, ei hule eller lignende, kan enkeltspillere velge å gå inn i huset/hulen/hva-det-skulle-være og fortsette sin individuelle fremgang på Gameboy-skjermen, uten at handlingen på TV-skjermen opphører. Har man f.eks. fire hus på TV-skjermen, kan man sende en Link inn i hvert av husene samtidig, uten at den enkelte spiller behøver å se på hva den andre gjør.

Tanken høres kanskje kjent ut, og det er ikke så rart: Nettopp denne formen for gameplay blir (forhåpentligvis) et av kjerne-elementene ved Wii U. Systemet fungerte utmerket godt i 2004 i Four Swords Adventures, men gjennomføringen var dessverre hakket mindre vellykket. Få spill opererte med sammenkobling av GBA og Gamecube, og det var nok heller få mennesker som hadde tre venner med hver sin GBA og GBA-GC-kabel.


Morsomt sammen, kjedeligere alene
Det avgjørende spørsmålet ved gameplayet i Four Swords Adventures er hvorvidt det faktisk fungerer eller ikke. Her er svaret: Både-og. Da jeg for årevis siden prøvde å spille spillet med en annen, var dette en høyst minneverdig opplevelse. Ikke bare skulle man samarbeide for å klare brasene, man skulle også slå og kaste motspilleren avgårde for å samle inn flere poeng (kalt Force Gems i spillet) enn ham. Opplevelsen av å plukke opp motstanderen og kaste ham utfor en avgrunn for å samle inn 100 Force Gems fremfor nesa hans, og ikke minst å få smake samme medisin tilbake en annen gang, er til tider så god en samarbeidsopplevelse som det kan bli.

Mindre vellykket er spillet dersom man spiller på egenhånd. Mye av denne samarbeids-moroa som jeg beskrev overfor forsvinner naturligvis når man spiller alene, noe som gjør at spillopplevelsen ikke føles like fantastisk lenger, selv om den aldri er dårlig. Et annet problem, som gjelder uansett hvor mange spillere man måtte operere med, er at Four Swords Adventures opererer med et nivåsystem på verdenskartet snarere enn den frie utforskningen man kjenner fra så å si samtlige Zelda-spill. Det er dessverre ikke like gøy å ta seg frem i Hyrule via åtte landsdeler og tre nivåer i hver del, så enkelt er det bare.

Forbilledlig
The Legend of Zelda: Four Swords Adventures er et spill i Nintendo-arkivet som virkelig er verdt en smule oppmerksomhet i dag. Det viser oss hvor lenge Nintendo har hatt asymmetrisk gameplay i tankene, og at dette er noe selskapet virkelig kan få til å bli en underholdende affære. Forhåpentligvis har de tenkt nøye ut gjennom de siste åtte årene hvordan enspilleropplevelsene kan bli bedre.

Singleplayer: 7/10
Multiplayer: 8/10

lørdag, november 10, 2012

Om lørdagsgodt, uke 45

Today is Saturday, and Saturday means lørdagsgodt!

Den første av dagens godbiter er servert fra Youtube-veteran Freddie Wong, som denne gangen tydeligvis kjeder seg på ferie. Heldigvis har ferieselskapet noe kalt Operation Far Cry. Passer bra, med tanke på at Far Cry 3 nærmer seg lansering.





Og siden vi først er inne på Freddie Wong og up-and-coming spill: Hitman-videoen hans er betraktelig bedre enn den elendige spillefilmen vi fikk servert for noen år siden.





Vi er fremdeles noenlunde i James Bond-modus etter Skyfall, så da burde det passe godt med en ny How It Should Have Ended-video, denne gangen med utgangspunkt i Casino Royale. Enjoy!


tirsdag, november 06, 2012

Assassin's Creed III: Liberation

Som jeg lovet i går, ble anmeldelsen av Assassin's Creed III: Liberation publisert i dag. Spillet har blitt promotert av Ubisoft i forkant som en fullgod Assassin's Creed-opplevelse, men dessverre viser det seg at Ubisoft ikke holder ord denne gang.

Les anmeldelsen her.

Score: 6/10

mandag, november 05, 2012

Om snikmordere og staselige innpakninger

Mens enkelte sjeler har hatt muligheten til å snike seg rundt i Nord-amerika anno 1700-tallet i det nye spillet Assassin´s Creed III, har jeg den siste uka vært opptatt med å komme meg gjennom sidehistorien til Playstation Vita, Assassin´s Creed III: Liberation (anmeldelsen kan leses i morgen).

Dette hindret meg likevel ikke i å skaffe meg Assassin´s Creed III på lanseringsdagen, og det i praktutgaven Freedom Edition som sådan. Skal det være, så skal det være...


Steelbook-coveret som følger med til spillet er hakket mer artistisk utformet og tøffere enn originalen, for å si det mildt...

Med i eska fulgte det med spill, steelbook-cover, postkort med konsepttegninger, George Washingtons dagbok (fra spillet), ekstrainnhold til spillet og selvfølgelig en 24 cm høy statue av hovedpersonen Connor.

lørdag, november 03, 2012

Om lørdagsgodt, uke 44

Litt sent ute denne lørdagen, men bedre sent enn aldri heter det jo. Uansett: Her er ukas lørdagsgodt, om enn i en litt forkortet utgave (Youtube har hatt problemer i hele dag, så vi får ta det vi får tak i). Enjoy!





fredag, november 02, 2012

Om Frontline 2012

I Oslo i disse dager foregår det noe spennende, nemlig misjonskonferansen Frontline. Gjennom en hel helg skal ungdommer fra hele Norge (og kanskje fra utlandet også, hva vet vel jeg?) samles til møter, seminarer og andre samlinger om misjon, bibel og alt det andre om er viktigst her i livet.

For de av dere som ikke er i Oslo, men som gjerne skulle fått med seg begivenhetene, kan man se høydepunktene live på nettet. Program og lenke til streaming finner man her.

torsdag, november 01, 2012

Om Disney og Star Wars

Så, den store snakkisen i nerdemiljøet de siste dagene har vært nyheten om at Disney har kjøpt opp Lucasarts. Og det for intet mindre enn fire milliarder dollar (24 mrd kroner, sånn omtrentlig).

Hva skal vi så tenke om dette?

I utgangspunktet er verken oppkjøpet eller beløpet overraskende. Star Wars er fremdeles, hele 35 år etter den første filmens lansering, ett av de sterkeste merkevarene på kloden. At George Lucas har valgt å selge, er vel heller ingen stor overraskelse - mannen er tydeligvis glad i penger, dersom vi skal tro all Star Wars-melkingen som allerede har skjedd (og som jeg også har støttet opp om, svake sjel som jeg tross alt er).

Mange er bekymret for kvaliteten på Star Wars-produktene i tiden fremover. Skal Star Wars måtte "lide" en familievennlig skjebne i Disneys vold?

Slike antakelser angriper derimot hele fusjonen fra feil vinkel. For det første: De første Star Wars-filmene ble markedsført som familiefilmer, og er fremdeles filmer jeg vil klassifisere som familiefilmer (i den grad ungene behersker engelsk, vel å merke). Og det er vel ingen fans som betviler den gamle trilogiens kvalitet? For det andre karakteriseres "familievennlig" som noe negativt. Dette er heller ikke nødvendigvis tilfelle: En familievennlig film retter seg bare mot et større publikum, noe som gir større fallhøyde. Hvorvidt en film er dårlig eller ikke er det sjelden familievennligheten som avgjør (det finnes mer enn nok av dårlige filmer her i verden, uansett hvilken målgruppe de måtte rette seg mot). For det tredje skal vi ikke glemme at Disney sikret seg en annen underholdningsgigant i 2009, nemlig Marvel Entertainment. Siden den gang har Marvel gitt oss filmer som Iron Man 2, Thor, Captain America og ikke minst den fenomenale The Avengers. Om vi kan lære noe av dette, er det at Disney ser ut til å la de forskjellige underavdelingene kjøre den profilen man forbinder med merkenavnet.

Og for det fjerde og kanskje viktigste: Det kan da vel uansett ikke bli verre enn det allerede har vært (ja, Episode II og The Force Unleashed II, jeg ser på dere!)...

Det ligger dessuten et tidligere uutnyttet potensiale i denne fusjonen, som kan komme oss spillinteresserte til gode(?): Star Wars-elementer i det neste Kingdom Hearts-spillet. Hva med Kingdom Hearts III: The Revenge of the Jedi Sephiroth?



Det umiddelbare ryktet som har oppstått i etterkant av oppkjøpet, er at en ny filmtrilogi er på trappene. Eller i det minste en Star Wars Episode VII, med en antatt premiere i 2015.

Denne nyheten velger jeg inntil videre å ta med en klype salt. Rykter om Star Wars Episode VII har kommet og gått på ryktebørsen opptil flere ganger, uten at det har blitt noe mer av det. Samtidig er nok sannsynligheten større nå enn noen gang tidligere, men som sagt: Jeg tror det ikke før jeg får se det.

Men med det sagt: Dersom det faktisk blir en ny film, eller en ny filmtrilogi, håper jeg virkelig de tar utgangspunkt i Kyle Katarn eller Yuuzhan Vong-krigen...

Som Rudolf Blodstrupmoen ville sagt det: Time will show.