tirsdag, september 30, 2008

Høstferieplaner.

Ferie betyr tid til ting man ellers ikke får så mye tid til. Nå skal det sies at jeg har en relativt kort ferie, og skal være på et sted jeg ikke er så ofte til vanlig (hjemme). Det betyr ofte å treffe mange som vil treffe meg, og det er jo koselig. Håper vel egentlig at tid blir en mangelvare.

Dersom tid derimot skulle vise seg å bli en luksusvare, håper jeg på å få gjort følgende:

*Lest The New Testament Environment av Eduard Lohse. En bok jeg har såvidt begynt på, og håper på å fullføre i ferien. Bibliotekbok fra Fjellhaug som jeg fant nokså interessant da jeg bladde i den i forbindelse med en oppgave, så jeg lånte den like gjerne for å lese hele greia.

*Lest Tokens of Trust av Rowan Williams. Bursdagsgave fra teologbroderen.

*Sett Terminator: The Sarah Connor Chronicles. Den består tross alt bare av ni episoder.

*Spilt Final Fantasy IV til DS. Eller ihvertfall få begynt. Regner ikke med å gjennomføre et japansk RPG-spill på bare fire-fem dager, ihvertfall ikke når jeg skal hjem og treffe folk.

*Øvd piano, selvsagt. Øver for tida på flere Final Fantasy-låter, deriblant Battle with Gilgamesh, Aerith's Theme og selvsagt Those Who Fight. I tillegg til litt annet småplukk.

mandag, september 29, 2008

Dagens eksamen.

"Tolk Joh 1:14-18".

14 Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

15 Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»


16 Av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde.

17 For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

18 Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.


Piece of cake. Nei, jeg er ikke ironisk.

I morgen reiser jeg til Bergen, og blir der til lørdag. Blogen går antakeligvis sin vante gang. Følg med.

søndag, september 28, 2008

Kravstore turister.

Det er merkelig hva folk kan klage på, når de først har inntatt seg turistrollen og tror en er verdens viktigste personer. Her er noen av klagene VG Nett har fått inn:

* En hotellgjest klagde fordi midnattssolen var den samme solen som på dagtid.

* En annen ville ha rabatt fordi det bodde så mange tyskere på hotellet.

* Bedre var ikke skigjesten som overhøvlet hotellresepsjonisten fordi «skiløypene var så bakglatte».

* Paret på forretningsreise i Oslo, som leste i avisen om den nye Operaen og forventet at hotellet skulle skaffe dem billetter til åpningen på 3 timers varsel. Og det ordnet seg...

* En hotellgjest, 1,90 høy, krevde at hotellets vaktmester måtte komme opp på rommet og forlenge dusjen fordi han likte å strekke seg når han dusjet...

* Et par med baby var ikke fornøyd med hotellets barneseng (reiseseng), og ga seg ikke før en hotellansatt dro på Ikea og kjøpte en sprinkelseng til dem.

* Folk som selv bestiller ferieopphold på store hoteller med mange rom, klager når de kommer hjem fordi det var så mange gjester på hotellet (fullt i spisesalen osv.).

* Et hotell fikk klage fra en mannlig gjest som var sur fordi hotellets unge, kvinnelige resepsjonist nektet å komme opp på rommet hans for å knyte strikken rundt hestehalen hans.

* Familien kom hjem fra ferieopphold i Syden og krevde pengene tilbake fordi alt var ille - både leiligheten, betjeningen, bassenget og alt annet. En måned senere fikk reiseselskapet nyss om at familien hadde kjøpt seg egen leilighet på det samme anlegget.

Hele artikkelen finner du her. Selv fikk jeg lyst å ta en ny titt på Fawlty Towers.

torsdag, september 25, 2008

Dagen derpå...

Dagen igår var fin den. I dag kjenner jeg derimot på en følelse av dagen derpå. Følelsen av sukkerkick som sakte slipper taket og etterlater seg en trøtt kropp. Følelsen av å ha lagt seg så altfor, altfor sent i går (1:00 AM, nokså sent til meg å være). Følelsen av å lage middag selv igjen (ok, greit, det slapp jeg faktisk i dag, siden jeg spiste på Fjellhaugkjøkkenet).

Dagen igår brakte mye bra med seg. Sol. Johannesevangeliet i sola. Middag servert foran meg. Mange gode mennesker som kom innom på den lille samlingen jeg hadde (som derav ikke ble så liten likevel). Flotte gaver.

Nok prat.

Plutselig har jeg fått en...eeeh...palme!..på rommet mitt. Lampe fulgte med.






Great success!

mandag, september 22, 2008

Ninja Cat.

Katter er ålreite dyr. Og også litt skumle. Her er videoen som beviser det: Ninja cat comes closer without moving.



Scary...

søndag, september 21, 2008

En sorgens dag.

Dagens sørgeligste bilde er denne tabellen:



Som alle japanskkyndige tydelig kan se (?), viser denne tabellen fra japansk baseball at Yomiuri Giants etter dagens seier over Hanshin Tigers ligger på delt førsteplass. En rimelig urettferdig plassering, om du spør meg.

Hanshin Tigers, Kobe-Osaka-laget som bare har vunnet den japanske baseballfinalen i 1985, har stått stødig på første plass av tabellen i hele år, og vi måtte to måneder ut i sesongen før Tigers tapte to ganger på rad (og med tanke på at det gjerne spilles seks kamper i uka, så er det i seg selv en imponerende bedrift). Yomiuri Giants, derimot, er det mestvinnende laget i japansk baseball, og slet i år lenge på fjerdeplass og det som verre var.

Hvorfor Tigers har klart å ødelegge den suverene ledelsen de hadde tidligere i år, er for meg et mysterium. Men bitterheten veller likevel frem. Giants fortjener rett og slett ikke å frata erkerivalen plassen i finalen. Giants: Dere har vunnet finalen nok ganger! La Tigers få den gleden for en gangs skyld!

PS: Det finnes en myte om hvorfor Tigers aldri har vunnet igjen siden 1985, selv om de har vært nær opptil flere ganger. De som vil lese mer om The Curse of the Colonel kan gå hit, hvor denne biten er den viktigste. Faktisk ganske underholdende lesning.

fredag, september 19, 2008

The Force is Wiith me.

Idag skal endelig Star Wars-entusiasten i meg få utløp for sin interesse på Wii. Det er klart for den store Star Wars-satsingen, The Force Unleashed. Det er noe med det å få spilt Star Wars med Wiimote jeg ser uhyggelig mye frem til. Glede seg, glede seg...:-)



May the Force be unleashed upon you.

torsdag, september 18, 2008

Spore - et spill om evolusjon?

Fredag 4.september kom Will Wright - mannen bak Sim City, The Sims osv - med sitt nyeste spill, Spore. Kort fortalt er spillet et spill der du skal designe din egen skapning, for så å la dette vesenet gå igjennom evolusjonens stadier for så til slutt å bli en dominerende, romfarende rase. Omtale av spillet har fokusert veldig på at Spore lar deg "styre evolusjonens gang".

Når Wright slipper sitt nyeste spill «Spore» i dag, er det ikke bare en utvikling fra hans tidligere spill; hele konseptet er utvikling. Du får full kontroll over en skapnings evolusjon, helt fra cellestadiet og til de er klare for kolonialisering av fremmede planeter.


Du følger og styrer din egen skapning gjennom fem evolusjonsnivåer, fra cellestadiet til romfarer. Hver av de fem stadiene har sin egen spillbarhet.
Du designer selv både skapningen din, bygninger og kjøretøy ved hjelp av avanserte verktøy. Alt du lager lastes opp til en sentral database, og kan ende opp som innhold i andres spill. Og omvendt.



Men, brems nå litt. Du skaper vesenet. Du styrer det gjennom evolusjonens gang. Du tar vesenene med igjennom livets ferd.

Dette er da vel ikke evolusjon? Ihvertfall ikke i sin rene form. Dette høres da vitterlig mer ut som Intelligent Design. Har Will Wright bommet fullstendig på målet med spillet sitt?

Gamereactors anmeldelse på spillet avsluttes slik:

Spore er et av de mest unike, revolusjonerende og vakre spill jeg noensinne har spilt, og innfrir på veldig mange punkter. Det er en spennende reise gjennom evolusjonen som virkelig kan få deg til å tenke på hvor ubetydelig menneskeheten er i den store sammenhengen, og hvor mange tilfeldigheter som har avgjort hvordan vi mennesker har blitt som vi er. Det er nok et morsomt eksperiment fra Will Wright, som fortjener å bli spilt av mange.
En heller trist konklusjon...

tirsdag, september 16, 2008

Dead Ingar (LOL-Cats)Day.

Andreas skriver bra om gateevangelisering for tida. Ta gjerne en tur innom.

Brannalarmen gikk kl.06:03 i dag morges. De hadde gjort det skikkelig istand denne gangen, så det var faktisk litt moro. Resultatet er derimot at jeg er litt trøtt for øyeblikket. Så mens jeg pønsker ut neste post tar vi noen LOL-Cats.
cat








Og så noen engrish:


mandag, september 15, 2008

Dead Ingar Day: For those it may concern...

For dem som måtte ha interesse av slikt: Her er en ønskeliste som kan hjelpe dere å gjenvinne nattesøvnen:

  • M - Mperiet slår tilbake. Den nye M-boka som kom ut idag.
  • Pondus - 8.divisjon.
  • Rutetid 1 - samlebok.
  • Sting-CDer, mangler alle bortsett fra Brand New Day.
  • Filmer - mangler flere av nyere dato som jeg gjerne vil se, som The Departed, Hot Fuzz, American Gangster (den har jeg forsåvidt sett) osv. Gamle filmer mottas også med takk (nevnte noen Akira Kurosawa?).
  • Musikk. Alltid kjekt.
  • Bøker. Også alltid kjekt. Fagbøker mottas også med takk.
  • Spill - ihvertfall kjekt, men gjerne litt dyrt og litt vanskelig å vite hva som er bra...
  • Peace on Earth and mercy mild...
Ellers: Er du i Oslo den 24., så kom innom onsdagsmøtet på Fjellhaug 19:30. Når det er ferdig kommer du opp på i 5.etasje og blir med på bursdagskalas.

søndag, september 14, 2008

Requiem.

Recordare Jesu pie, quod sum causa tuae viae, ne me perdas illa die.
Sediti lassus:
Quaerens me sedisti lassus, redemisti crucem passus;
tantus labor non sit cassus.
Juste judex ultionis, donum fac remissionis, ante diem rationis.
Ingemisco, tamquam reusculpa rubet vultus meus;
supplicanti parce Deus.
Qui Mariam absolvisti, et latronem exaudisti, mihi quoque spem dedisti.
Preces meae non sum dignae; Sed tu bonus fac benigne,
ne perenni cremer igne.
Inter oves locum praesta, et ab haedis me sequestra, statuens in parte
dextra.

Husk, rettferdige Jesus, at jeg er årsaken til din vei,
ikke mist meg på den dagen.
Selv om du sitter der trett etter døden på korset da du forløste meg,
let meg opp så ikke all den møye er spilt.
Rettferdige ytterste dommer, gi oss tilgivelse før regnskapets dag.
Jeg må sukke, tiltalt for så mye, skylden får ansiktet mitt til å rødme,
og jeg ber ydmykt om nåde, Gud.
Du som tilgav Maria, og bønnhørte røveren, og ga meg også håp.
Mine bønner er uverdige, men vær god mot meg og gjør
så jeg ikke skal brenne i evig ild.
Gi meg en plass blant sauene, og hjelp meg bort fra bukkene,
og still meg ved din høyre side.
-Recordare, fra Mozarts Requiem; III. Sequentia-

Det er en gudsfrykt i tekstene i Mozarts Requiem som man ikke finner igjen i dag. Hvor påtatt den eventuelt er kan man jo diskutere, men idet man hører teksten fremført med slike bombastiske toner, kjenner man hvordan denne gudsfrykten går igjennom hele kroppen. Så kompleks er Gud: Fryktinngytende, stor, hellig, kjærlig, faderlig, absolutt. Samtidig er vi så små. Å få ha en relasjon til en slik Gud blir nokså underlig når dette slår en.

Som dere kanskje forstår har jeg vært på Mozart-konsert ikveld. Nærmere bestemt fremføring av Mozarts Requiem i Fagerborg kirke, fremført av Ullern Kammerkor, Romerike Symfoniorkester m.fl. Det er i Requiem vi finner det kjente Lacrimosa, det siste stykket Mozart skrev på før han døde. Selv rakk han bare å skrive de åtte første taktene, for da han hørte dem fremført brast han i gråt og sa de berømte ordene: "Dette er utvilsomt det vakreste som er skrevet..." Et diskutabelt sitat, men at det er noe av det vakreste Mozart har skrevet er nok utvilsomt.

Dessverre er det beste klippet jeg kan tilby dere av Lacrimosa en forkortet utgave, som fungerer som bakgrunnsmusikk for denne teaseren. Men da teaseren er såpass tøff lar jeg det heller gå.


I morgen må jeg få kjøpt meg Requiem.

fredag, september 12, 2008

Om kultsentraliseringen.


3a: Fortolk Deuteronomium 12, 2-7,
3b: Redegjør for innvirkningen kravet om kultsentralisering får på det religiøse liv i Israel ifølge Deuteronomium.

Dette sitter da jeg og jobber med om dagene. Datering av 5.Mosebok er vel ikke det letteste å komprimere til bare noen få hundre ord, men jeg får gjøre mitt beste.

Mål: Bli ferdig før bursdagsfeiringen den 24.

onsdag, september 10, 2008

Om ptolemeerne og selevkidene.

Har du savnet et teologirelatert innlegg? Har du ekstra interesse for historie? Eller går du bare i M2 og kjedet deg til døde under presentasjonen til Per Olav og meg og fikk ikke med deg en ting? Frykt ikke, her kommer et lite historisk sammendrag fra mellomtestamentlig tid: Her har du bakgrunnen for tempelinnvielsesfesten, også kjent som hannukah.



  • 334 f.Kr.: Alexander den Stores erobringstokt tar til. Slaget ved Tyrus år 332 gjør at det jødiske riket faller under gresk styre. Helleniseringen av middelhavsområdet tar til.
  • 323 f.Kr.: Alexander den Store dør, hans rike blir splittet mellom fire av hans generaler: Ptolemaios (Egypt), Selevkos (Syria/Persia), Kassander (Makedonia) og Lysimakus (Trakia). Judea havner under ptolemeisk styre. Mest kjent av de ptolemeiske herskerne er antakelig Cleopatra VII, også kjent uten noe "referansenummer". Men at Cleopatra var gresk og ikke egyptisk vet da alle vi som har lest vår Donald Duck & Co. opp gjennom årenes løp.
  • Ptolemeerne (blått på kartet) satset på å styrke den staten de allerede hadde, og brukte mest ressurser på å utvikle en stabil statsforfatning. Selevkidene (gult på kartet), på sin side, hadde det geografisk største riket av de fire, og satset således på å stablilsere seg militært og gjerne utnytte den militære styrken til ekspansjon.
  • Ca. 198 f.Kr.: Antiokus III vinner slaget ved Panium. Selevkidene overtar styret i Judea.
  • 175 f.Kr.: Antiokus IV Epifanes blir selevkidenes hersker. Antiokus hadde det som skulle til for å være en ekte diktatorisk hersker: Skruppelløs og eksentrisk.
  • 174-171 f.Kr.: Jason (hebr. Josva) kjøper seg til vervet som yppersteprest. Jason var for økt hellenisering av jødesamfunnet, og fikk bl.a. bygget et gymnasium. Dette ble derimot ikke noen særlig suksess: I et gymnasium trente menn nakne, noe som i seg selv var forkastelig for jødene. I tillegg ble jødene regelrett mobbet av grekerne fordi de var omskåret. Mange jøder gikk endog gjennom en operasjon for å ''reversere'' omskjærelsen (ikke spør hvordan) – en praksis som fremdeles eksisterte i Paulus' tid (1.Kor 7,18: Den som ble kalt som omskåret, skal ikke trekke forhud over. Og den som var uomskåret da han ble kalt, skal ikke la seg omskjære).
  • 171 f.Kr.: Menelaus kjøper seg til yppersteprestvervet for en større pengesum enn Jasons. På dette viset ble det klart at vervet som yppersteprest gikk fra å være en arvelig stilling innen levittslekten til å bli en kjøpsstilling. Kort tid etter prøver Jason å røve til seg vervet og makten i Jerusalem med militærmakt, men blir knust av Antiokus IV.
  • Parallellt med striden om yppersteprestvervet i Jerusalem, dro Onias II, sønn av den forrige ypperstepresten Onias I, til Egypt. Her fikk han bygd et i Leontopolis rundt 160 f.Kr. Templet stod til 73 e.Kr, tre år lengre enn det ordinære templet, men hadde problemer med å bli anerkjent blant egyptiske jøder som en ekvivalent til Jerusalemtemplet.
  • 169 f.Kr.: Antiokus IV plyndrer templet i Jerusalem for å fylle på det syriske skattkammeret, som var tomt etter flere års krigføring.
  • 167 f.Kr.: Plyndringen ble derimot ingenting mot de antijødiske tiltak Antiokus IV iverksatte to år senere. Et Zevs-alter settes opp på brennofferstedet i templet, hvor svin ble ofret. Dødsstraff for å omskjære og holde sabbaten. Alt dette var for å få en mer homogen selevkidisk kultur. Men flere jøder motstilte seg dette. En av dem var Mattatias og hans sønner, iblant dem Judas makkabeeren.
  • 164 f.Kr.: Etter lengre opprør mot den syriske okkupasjonsmakten, vinner Judas makkabeeren tilbake templet, og innfører en åttedagers høytid der ofring skjer i samsvar med loven. Dette blir kjent som tempelinnvielsesfesten. Pga tronarvingsstrid som følge av Antiokus IV Epifanes' død samme år, ble selevkidene og jødene enige om en avtale: Religiøst selvstyre mot anerkjennelse av syrisk herredømme.
  • "Epilog", 70 e.Kr.: Romeren Titus inntar Jerusalem for å stanse det pågående jødiske opprøret. Templet blir ødelagt, jødene fordrevet.
Hvem sa at teologi og/eller historie trenger å være kjedelig? Forhåpentligvis burde også 1.Kor 7,18 få en dypere mening for flere etter dette.

Kilder:
  • Lohse, Eduard: The New Testament Enviroment (1975). Nashville, USA: Abingdon.

  • Schüber, Emil: The History of the Jewish people in the age of Jesus Christ, vol I (1973). Edinbough, Storbritannia: T. & T. Clark LTD.

  • Kart: Wikipedia.

tirsdag, september 09, 2008

Dagens pakke.

Egentlig tenkte jeg å skrive et skikkelig teologistudie-inspirert innlegg i dag, men pga en lang og koselig fellesmiddag blir det ikke tid og ork til det. Det får heller komme i morgen. Istedenfor tenkte jeg å vise hvilke tre CDer jeg fikk i posten idag:




Jeg har kommet frem til at jeg skal forsøke å gjøre mest mulig av musikkolleksjonen min så lovlig som mulig. Disse tre CDene er et steg imot den ambisjonen. Som sagt elsker jeg soundtrack, og er stor Zelda-fan, så disse tre platene vegret jeg meg ikke akkurat for å kjøpe inn.

Følg med i morgen. Forhåpentligvis får jeg skrevet om ptolemeernes og selevkidenes betydning i israelsk mellomtestamentlig historie.

søndag, september 07, 2008

WALL-E

Pixar har klart det igjen. De har laget nok en vakker barnefilm som fengsler både små og store, og som vokse kan se med god samvittighet selv om det er barnefilm. De gjorde det med filmer som The Incredibles og Rottatouille. Nå har de jammen meg gjort det igjen med WALL-E (og ja, det skal skrives med store bokstaver).

700-800 år frem i tiden er jorda forlatt. Gigantselskapet Buy n Large skapte et uforestillbart bruk-og-kast-samfunn. Dette førte til en overforsøplet jord som ble ubeboelig. Så Buy n Large tok like gjerne og sendte alle sammen ut i verdensrommet mens en rekke WALL-E (Waste Allocation Load Lifter Earth-class)-roboter ble igjen for å rydde opp. Men disse har etterhvert sluttet å fungere. Igjen surrer og rydder bare en enkelt robot: Vår WALL-E, en liten rydderobot som ikke har hatt de helt store mulighetene til å sosialisere seg og som har en liten samlehobby på si (han kaster f.eks. en diamantring, men blir svært så fascinert av boksen ringen befant seg i og beholder like gjerne den). WALL-E gjør ikke stort annet enn å rydde på jorda, men en dag dukker scannerroboten EVA (Extraterrestrial Vegetation Evaluator) opp. Og moroa kan ta av.

Det er utrolig hvor bra en film Pixar har klart å lage når man tenker på at omtrentlig halvparten av filmen er uten dialog. For robotene "snakker" ikke i filmen, de lager bare noen lyder som får det til å høres ut som at de snakker (evt ler, roper e.l.). Slik sett er det moro å se hva Pixar kan gjøre ut ifra ren situasjonskomedikk og -handling, ansiktsuttrykk (i den grad roboter har ansikter) osv. Det er den språkløse handlingen som preger store deler av filmen. Ikke helt ulikt komikere som Mr.Bean, bare for å ta et eksempel.

Pixar skal også ha skryt for å ha laget et fremtidsscenario som både sees og kjennes realistisk ut. Animasjonene er det ikke noe å si på, det er like vakkert som i Rottatouille. Når man ser skyskraperhøye søppelhauger skulle man ikke tro det var animasjon, men et virkelig fremtidsbilde av vår verden. Stikket i siden til bruk-og-kast-mentaliteten skal de også ha skryt for, selv om tanken om en megakorporasjon som nærmest kontrollerer all verdensaktivitet ikke er særlig ny (did someone mention Shinra?).

Det skal sies at WALL-E henter idéer og poenger fra flere filmer. Men dette oppleves ikke som plagiering, snarere heller som en kreativ måte å gjøre det til sitt eget på. I tillegg er det flere gode referanser i denne filmen for sånne som meg som liker slikt. 2001 - A Space Oddesey-parallellene er temmelig klare. Stemmen til computeren i moderskipet til menneskene, Axiom, er ingen andre enn Sigourney Weaver. Det er, som sagt, mye å hente her for de voksne også.

WALL-E er sjarmerende, tøff og vakker. Og har den tøffeste dameroboten (eller fem-bot, som det heter i Futurama) du noensinne har sett. EVA er ikke bare en scannerrobot, hun har også en plasmakanon og løser en rubiks kube på under fem sekunder. Denne filmen fastslår bare det jeg pleier å si: Pixar er de som gjør at Disney har et snev av magi igjen i seg. Takk og lov for at de ikke gir seg med det første.

5/6? 6/6? Ett av to er sikkert riktig.

Foto: Filmweb.no

lørdag, september 06, 2008

The Empire Strikes Back?

Posten har fått ny logo. Den ene logoen symboliserer Posten slik vi kjenner det, mens underselskapet Bring visstnok er en paraplyorganisasjon for Postens underselskaper som har blitt tatt opp de siste årene.

Humoren er likevel noe denne VG-blogeren påpeker: De nye logoene har en sterk likhet til et visst mørkt imperium fra filmverdenen. Kan du gjette? Kanskje bildet kan hjelpe deg på sporet:



Alternativet er også påpekt, men det gir meg ikke helt den samme, gode følelsen:


Så joda, Postens og Brings nye logoer er godkjente de. Ikke pga sin estetikk. Snarere pga det de gir assosiasjoner til.

onsdag, september 03, 2008

Sommerens musikk.

Så lang har jeg gått igjennom sommerens spill, bøker og filmer (det siste har jeg tatt noe gradvis over sommeren, f.eks. her og her). Nå er turen kommet til musikk jeg har hørt på i sommer (enten CD eller mp3), og som jeg føler fortjener en smule oppmerksomhet. Denne biten derimot litt kortere enn forrige post. Det skyldes ganske enkelt at musikk tar tid å bearbeide en mening om, pluss at jeg handler lite musikk i løpet av sommeren (fordi jeg har begrenset bagasjeplass når jeg skal tilbake til Fjellhaug etter ferien).

Prince Caspian (Harry Gregson-Williams, 2008, soundtrack).
Denne har jeg allerede skrevet fyldig om, se her eller her.

Sings (Monty Python, 1989, humor).
Plata inneholder enkelt og greit Monty Pythons store og mindre store slagere gjennom årenes løp. Verken mer eller mindre. Dette betyr selvsagt at det er et begrenset publikum som vil ha nytte(?) og glede av denne plata. Men for de av oss som verdsetter slike ting, er denne plata gull verdt. Her finner du alt fra de meget kjente låtene som Always Look at the Bright Side of Life, Penis Song (not the Noel Coward Song) og Lumberjack Song til mindre kjente låter som I'm So Worried, Finland og I Got Two Legs. Kort sagt sanger for de fleste anledninger og sinnsstemninger. I tillegg kan du lære mye av sangene. Decomposing Composers f.eks. gir deg en rekke årstall hvor kjente komponister døde, og Galaxy Song lærer deg mye om astronomiske avstander (f.eks. at jorda er 30.000 lysår fra galaktisk midtpunkt, og vi sirkulerer hvert 200 mill år). Anbefales for dem som liker slikt.

The Dark Knight (Hans Zimmer og James Newton Howard, 2008, soundtrack).
Nok et soundtrack til nok en strålende film. At jeg liker soundtracks burde ikke lenger komme som en bombe på folk (teller du med alle undersjangrene til soundtrack, har jeg 89,8 timer tilsammen på dataen så langt). Hans Zimmer er dessuten en av mine klare soundtrackfavoritter, med filmmusikk som The Rock og The Last Samurai på samvittigheten. Musikken til The Dark Knight styrker bare denne følelsen. Musikken står klart i stil til filmen: Zimmer benytter seg i stor grad av mørke basstoner som går markert gjennom hele plata, noe som står i stil med filmen mørke betoning (ja, det var bevisst ordspill). En morsom detalj er hvordan Jokers suite (Why So Serious, track 1) er bygget opp rundt tonene D og C, et bevisst valg basert på Batmans forlag, DC Comics. The Dark Knight er kanskje ikke Zimmers beste, men det er ikke synomymt med at albumet er dårlig. Tvert imot, albumet bygger bra opp om filmen, samtidig som det står godt på egne bein. Hvilket er hva et soundtrack skal gjøre.

Bad (Michael Jackson, 1987, pop/r&b).
Akk og ve, en plate som er like gammel som meg selv, og jeg kjøpte den først i sommer? What have I been thinking? Nåja, en klassiker er uansett en klassiker. Dessuten passer det vel bra nå som fyren fyller 50 i år. Jeg forstår absolutt at denne plata solgte bra i sin tid (minst 32 mill solgte album), for dette er så god 80-tallssound som man kan få det. Alle arrangementene sitter som noen skudd, og det er tydelig at det er talentfulle mennesker som har bidratt til dette prosjektet. Man kan si hva man vil om Jackson som person, men at han kan musikk burde det ikke være noen som helst tvil om. And that's that.

Ballads for Edvard Grieg (Leif Ove Andsnes, 2007, klassisk).
Siden jeg jobbet med japanere i sommer og skulle ta noen turer ut til Troldhaugen i ny og ne, måtte jeg jo også presentere det fremste innen norsk musikk. Da ble denne plata et naturlig valg. Å høre Andsnes fremføre A-mollkonserten til Grieg gjør meg nesten stolt av å kunne kalles nordmann. Norges fremste klassiske komponist møter Norges fremste utøver av klassisk musikk, og sammen er de dynamitt (en uttalelse jeg antar broder Harald sier seg enig i). Jeg går til og med så langt som å si at det er noe feil dersom du ikke liker dette. Noen stempel må det være lov å sette på folk her i livet:-)

Super Mario Galaxy (fremført av Mario Galaxy Orchestra, komponert av Koji Kondo og Mahito Yokota, 2008, soundtrack).
Enda et soundtrack? Også til et spill? Nå må han gi seg her...joda, men la meg bare skrive noen lovord om denne plata først:-p Jeg husker det første jeg reagerte på med fryd når jeg første gang spilte Super Mario Galaxy var hvor glad jeg ble av musikken. Det var rett og slett stemningsskapende musikk på sitt beste, og det gikk ikke lang tid før jeg nynnet på melodiene nesten uten å være klar over det selv. Her er noen gamle Super Mario-slagere i ny drakt, men hovedsaklig er det meste nytt. Og for første gang i Super Mario-spillenes historie er all musikken fremført av et skikkelig orkester (ikke MIDI eller datamusikk, altså). Det gjør det hele enda mer magisk. Eneste sørgelige er at denne plata ikke selges (den ble kun gitt som bonus til Japans Club Nintendo-medlemmer), så nedlasting vil være påkrevd.

Naruto Shippuuden Original Soundtrack (Takanashi Yasuharu, 2007, soundtrack/anime).
Igjen, et soundtrack. Naruto-serien er en animeserie jeg føler har stagnert mer og mer når det gjelder kvalitet (det kan forsåvidt diskuteres: Har den stagnert, eller har den alltid vært lav?). Det siste offisielle soundtracket til serien bekrefter egentlig bare dette. Den gamle komponisten Toshio Masuda er byttet ut med Takanashi Yasuharu. Resultatet er et album som er uten sjarm, uten særpreg og hvor alle låtene har det samme melankolske preget. Problemet er ikke melankolien, problemet er at de fleste låtene høres dønn like ut. Musikken høres grei nok ut som bakgrunnsfyll i serien, men tatt ut av sin sammenheng blir det for tamt og for upersonlig. Ikke godkjent.