onsdag, januar 30, 2019

Spillanmelderen og de ti tusen Steam-spillene

I 2018 ble det lansert et rekordhøyt antall spill på Steam, den største plattformen for digital distribusjon av PC-spill. Faktisk ble det lansert hele 9464 spill på Steam i fjor.

Dette er et latterlig høyt tall, og selv mener jeg tallet ikke bare er høyt, men også usunt. Dette har jeg forsøkt å skrive litt om i en kommentar på Gamereactor.

Kommentaren kan leses her.

mandag, januar 28, 2019

Om British Museum, assyrerkonger og jødenes konge


Følgende tekst ble holdt som andakt ved FIH tirsdag 15.01.2019.

De to siste ukene i oktober hadde jeg ferie, og som en del av denne ferien lå det inne en liten tredagerstur til London. Når jeg skal på ferie er det lite jeg liker bedre enn å nerde meg skikkelig over ting, enten det er snakk om å finne den lokale retrospillsjappa, se en eller annen filmseverdighet, eller kose meg glugg i hjel på et museum. Så da vår gode undervisningsleder Knut Kåre Kirkholm foreslo før ferien at jeg burde legge turen innom British Museum var jeg ikke sen å be.

British Museum er såpass stort og omfattende at man rekker ikke innom alt på en dag. Jeg konsentrerte meg derfor om gresk, egyptisk og assyrisk avdeling (pluss en Japan-utstilling). Særlig assyrisk avdeling er veldig interessant å besøke i lys av det man har lært om assyrerne i det gamle testamente. For eksempel finner man et helt veggrelieff som skildrer invasjonen av Lakisj, som man kan lese om i 2. Kongebok 18-19.

Det som slo meg da jeg gikk rundt i assyrisk avdeling og leste om de forskjellige gjenstandene, var at de gamle assyriske kongene ikke akkurat tenkte smått om seg selv. En av inskripsjonene jeg særlig bet meg merke i var teksten som kalles Assurnasirpal’s Standard Inscription, som man kunne finne hogget inn i palassvegger, monumenter o.l. fra kong Assurnasirpals IIs tid. Inskripsjonen går over 22 linjer, hvorav de første fem lyder som følger:

Palace of Assurnasirpal, vice-regent of Aššur, chosen one of the gods Enlil and Ninurta, beloved of the gods Anu and Dagan, destructive weapon of the great gods, strong king, king of the universe, king of Assyria, son of Tukulti-Ninurta, great king, strong king, king of the universe, king of Assyria, son of Adad-nerari, great king, strong king, king of the universe, king of Assyria; valiant man who acts with the support of Aššur, his lord, and has no rival among the princes of the four quarters, marvellous shepherd, fearless in battle, unopposable mighty floodtide, king who subdues those insubordinate to him, he who rules all peoples, strong male who treads upon the necks of his foes, trampler of all enemies, he who smashes the forces of the rebellious, king who acts with the support of the great gods, his lords, and has conquered all lands, gained dominion over all the highlands and received their tribute, capturer of hostages, he who is victorious over all countries... 

En ting er i hvert fall sikkert: Kong Assurnasirpal var ikke beskjeden på egne vegne.

Kanskje var det noe sånt som dette man ventet på i Israel i nytestamentlig tid. Ideen om Messias som skulle fri jødene fra undertrykkelse var stor i nytestamentlig tid. Den kongelige Messias. Den mektige Messias. Jødenes konge, om du vil.

I julehøytiden som vi akkurat har lagt bak oss feirer vi en mann som fikk nettopp den tittelen: Jødenes konge. Den tittelen fikk han da han ble hengt på et kors for å dø, den mest ydmykende og grusomme henrettelsesmetoden på den tiden. Hans ettermæle er heller ikke det vi forbinder med de store og flotte kongene. Han ble født i en skitten stall av enkle mennesker. Han var aldri rik og hadde ingen hær knyttet til seg. Han snakket om å elske sine fiender og forsoning med Gud. Han trakk frem de svake, de syke og de fattige som forbilder og ga dem verdighet. Han vasket føttene til sine disipler, når alle sosiale koder tilsa at egentlig skulle det vært andre veien.

Og likevel er det denne mannen, Jesus, vi husker i ettertid fremfor kong Assurnasirpal II av Assyria (med mindre du er assyriolog). Jesu ettermæle om nåde, fellesskap med Gud og en tilgivelse for syndene som gjelder alle mennesker uavhengig av status og bakgrunn lever videre. Jesus er kongen som valgte å bli en av oss for å berge oss. Det er verdt å feire hvert år i form av jul, og det er verdt å feire hvert år i form av påske.

Salme til andakten: Guds dyrebare ord

fredag, januar 18, 2019

Travis Strikes Again: No More Heroes


No More Heroes-spillene var to spill man slettes ikke så for seg skulle komme ut på Wii, men som likevel endte opp med å bli to gode spill til konsollen.

Siden 2010 og lanseringen av No More Heroes 2: Desperate Struggle har det vært tyst, men nå, ni år senere, prøver serien seg nok en gang med en slags spin-off. Intensjonen er god, men gjennomføringen er ikke bare vellykket.

Anmeldelsen kan dere lese her.

Score: 5/10

fredag, januar 04, 2019

Spillåret 2019: Ti spill å se frem til

Spillåret 2018 er bak oss, og det er herved bare én ting å gjøre: Legge av det som ligger bak oss og strekke oss mot det som ligger foran. Med andre ord, se på spillåret 2019.

Som vanlig ved inngangen til et spillår er det vanskelig å si hva man gleder seg mest til. Det er fort gjort å miste oversikten over hva som kommer ut, og flere spill vil enten plutselig få en lanseringsdato i 2019 eller bli forskjøvet til neste år eller senere.

Jeg har etter beste evne forsøkt å liste opp de ti spillene jeg ser mest frem til i 2019. Jeg har først og fremst konsentrert meg om spill vi med stor sannsynlighet vet kommer ut i 2019. Naturligvis gleder jeg meg som en unge til Star Wars: Jedi Fallen Order, Death Stranding, Cyberpunk 2077, Bayonetta 3 og Ghost of Tsushima, men ingen av disse har på nåværende tidspunkt en lanseringsdato, langt mindre en bekreftelse på lansering i år. Dermed konsentrerer lista seg om ti spill vi er temmelig sikre på lanseres i år.

10. Anthem
Under tvil har jeg valgt å ta med BioWares kommende science fiction-eventyr med Iron Man-drakter med på lista. Hovedårsaken? Fordi jeg mener at BioWare må lykkes med Anthem for å gjenoppbygge sitt gode navn og rykte, et navn og rykte de har gradvis slitt ned med alle sine spill siden Mass Effect 2 i 2010. Jeg kommer til å sette meg ned med Anthem med en solid dose skepsis i bagasjen, men dersom BioWare gjør det meste riktig med dette spillet tror jeg det kan bli både kult og underholdende. Time will tell, og vi behøver ikke vente lengre enn til februar for å finne ut om dette er vinn eller forsvinn.

9. The Outer Worlds
Personlig har Bethesda-spill som Fallout og The Elder Scrolls aldri helt falt så mye i smak at jeg har brukt hundre tusen timer på dem, selv om jeg skjønner at folk gjør det. Jeg trenger derfor noe nytt i samme ånd som jeg kan følge fra begynnelsen av, og som jeg kan tilnærme meg med en erfaringsmessig tabula rasa. The Outer Worlds, utviklet av Obsidian med ledende stjerner fra gamle Fallout-spill på laget, kan bli nettopp et slikt spill. Det lille vi har sett av dette science fiction-eventyret lover godt, og spillet ser ut til å tilby en fin miks av rollespill, utforskning og bisarr humor fra tvilsomme rollefigurer.

8. Pokémon til Switch
Dette er et spill jeg gjerne skulle plassert høyere, men på nåværende tidspunkt vet vi fryktelig lite om dette spillet. Vi er blitt fortalt at det lanseres i 2019 og vil være hakket mer innholdsrikt og avansert enn fjorårets Pokémon: Let's Go!, men bortsett fra dette vet vi så å si ingenting. Likevel velger jeg å inkludere spillet på lista, rett og slett fordi Let's Go! har gjort meg giret på Pokémon-serien igjen, og det lille vi har blitt fortalt om det kommende spillet gjør meg til en forsiktig optimist om en liten revolusjon i Pokémon-serien.

7. Travis Strikes Again: No More Heroes
Dette spillet trenger vi ikke vente lenge på å teste, da lanseringsdatoen er om et par uker. De to No More Heroes-spillene om den unge antihelten Travis Touchdown kom som en overraskelse på Wii med sin rølpehumor, vold, heftige action-spillmekanikk og GTA-parodier. Det er også den eneste spillserien jeg vet om hvor hovedrollefiguren må gå på do for å lagre spillprogresjonen. Travis Strikes Again blir tilsynelatende en noe annerledes opplevelse enn de to foregående spillene i serien, men det behøver ikke være negativt. Sjefsprodusenten "Suda 51" kan ha noen kontroversielle valg i sine spill, men dersom han treffer riktig kan Travis Strikes Again bli akkurat så sprøtt, heseblesende og underholdende som jeg forventer.

6. Yoshi's Crafted World
Det er merkelig, men jo eldre jeg blir jo mer får jeg sansen for søte ting. Helt sikkert en konsekvens av at jeg er en gift mann som kommer i kontakt med følelsene mine. Uansett, oppfølgeren til Wii U-klassikeren Yoshi's Woolly World er noe jeg har sett frem til lenge. Woolly World var et fantastisk spill å spille sammen med kona, og fortsatt ser jeg på spillet som en av våre beste co-op-opplevelser sammen. Mitt håp er at et nytt Yoshi-spill med håndarbeid som grafisk tema klarer å fremkalle noe av den samme godfølelsen, og i disse mørke politiske tider skal høyere makter vite at vi trenger noen digitale lykkepiller å sløve sansene med. Mer feel-good fra Good-Feel? Ja takk!

5. Bloodstained: Ritual of the Night
I kjølvannet av en eksepsjonelt fantastisk sesong 2 av Castlevania-serien på Netflix har min interesse for alt som har med gotiske vampyrjakt-spillserier fått en renessanse. Jeg plukket opp Bloodstained: Curse of the Moon for et par-tre måneder siden, en opplevelse som absolutt ga mer-smak. Dermed har Bloodstained: Ritual of the Night, den åndelige oppfølgeren til Castlevania-spillene fra selveste Koji Igarashi, rykket noen betydelige hakk opp på lista. Der Curse of the Moon var mest inspirert av gamle NES-spill og særlig Castlevania III, ser Ritual of the Night ut til å bli en opplevelse tettere opptil Symphony of the Night. Med tanke på at Castlevania-serien ligger brakk hos Konami for tiden, er det bare å krysse fingrene for at Bloodstained: Ritual of the Night omsider blir klart for lansering i 2019.
4. Wolfenstein: Youngblood
De to nye Wolfenstein-spillene er noe av det beste vi har fått av historieorienterte førstepersons skytespill siden BioShock-dagene, så selvfølgelig ser jeg frem til neste spill i serien. Denne gangen skal vi ta et hopp noen år frem i tiden, men fokuset vil fortsatt være på å bekjempe nazister i et alternativt Europa. Denne gangen er turen kommet til å spille som tvillingdøtrene til B.J. Blazkowicz, og jeg regner med at to heltinner som sparker nazi-rumper betyr dobbelt så mye moro.

3. Ori and the Will of the Wisps
Med unntak av The Witcher III: Wild Hunt, som jeg først rakk å spille i 2016, var Ori and the Blind Forest var mitt soleklare favorittspill i 2015. Utsøkt grafikk, noe av den vakreste spillmusikken denne konsollgenerasjonen og mesterlig metroidvania-utforskning gjorde spillet om lille Ori til en personlig favoritt. Jeg har tross dette ikke klart å glede meg så veldig til oppfølgeren, men årsaken har nok vært at lanseringen av spillet har ligget langt fremme i tid. Mye tider imidlertid på at 2019 blir året vi endelig får bryne oss på Ori and the Will of the Wisps, og jeg kjenner allerede at jeg gleder meg stort til dette lettere Ghibli-inspirerte 2D-eventyret.

2. Fire Emblem: Three Houses
Dersom noe har Fire Emblem-navnet knyttet til seg kan du være sikker på at min interesse er umiddelbart til stede (madammen og meg hadde tross alt Fire Emblem-hovedtemaet som utgangsmarsj i bryllupet, så det sier vel sitt). Nintendos fantasy-strategiserie har bidratt med hundrevis av underholdende timer siden jeg satte meg ned med Fire Emblem til Game Boy Advance i 2004, og siden den gang har jeg brynt meg på hvert spill i serien lansert her til lands (pluss et par fanoversettelser av tidligere spill). I 2019 skal serien endelig ta turen til Switch, som blir første gang et Fire Emblem-spill lanseres til en TV-konsoll siden Fire Emblem: Radiant Dawn til Wii i 2008. Det lille vi har sett av spillet virker å tilby noe kjent og noe nytt, hvilket er akkurat hva jeg forventer av et nytt Fire Emblem-spill til en ny konsoll.

1. The Last of Us: Part II
Vi er faktisk ikke garantert en lansering av The Last of Us: Part II i 2019, men jeg tør likevel å være optimist. The Last of Us var intet mindre enn en revolusjon og et mesterverk da det ble lansert til PS3 i 2013, og har du ennå ikke spilt det bør du plukke opp PS4-versjonen sporenstreks. Det vi fikk se av spillet under fjorårets E3-messe var intet mindre enn haken-ned-til-gulvet på imponeringsskalaen, og dersom ikke løftet om en oppfølger til et av PS3s beste spill var nok til å lokke deg i utgangspunktet burde E3-traileren gjøre sitt for å overbevise deg. Spillet blir etter alt å dømme et imponerende skue når det kommer til tredjepersons action-eventyrspill hvor man må veksle mellom å kjempe eller å snike, og det hele ser ut til å bli en brutal postapokalyptisk historie. Dersom dette spillet rekker å bli lansert i år, er det mye som skal til for at noe klarer å slå The Last of Us: Part II på min hype-liste.


Andre spill verdt å følge med på, så sant de kommer i 2019: Bayonetta 3, Metroid Prime 4, Death Stranding, Shin Megami Tensei V, Doom Eternal, Beyond Good and Evil 2, Resident Evil 2, Shenmue III, Ghost of Tsushima, Star Wars: Jedi Fallen Order, Jump Force, Control, Mosaic, Cyberpunk 2077, Final Fantasy VII Remake.