tirsdag, januar 30, 2018

Lost Sphear

I 2016 kom et lite japansk rollespill ved navn I am Setsuna. Noe ved spillet traff meg veldig godt, og spillet ble en av mine personlige favoritter det spillåret.

Nå er oppfølgeren klar, og i Lost Sphear er det mye gjenkjennelig fra I am Setsuna. Interessant nok er det også noe av problemet.

Anmeldelsen leser du her.

Score: 7/10

torsdag, januar 25, 2018

Assassin's Creed IV: Black Flag

I 2012 sa jeg takk for meg til Assassin’s Creed-serien. Jeg hadde da spilt gjennom Assassin’s Creed III, et spill som har delt spillerne helt siden det kom ut. For mitt vedkommende ble Assassin’s Creed III et friskt pust av noe nytt som serien sårt trengte etter to spill – Assassin’s Creed: Brotherhood og Assassin’s Creed: Revelation – jeg opplevde som temmelig middelmådige og lite fornyende. Jeg likte med andre ord Assassin’s Creed III godt, men kjente samtidig den gang at det var på tide å legge serien på hylla. Interessen var på vei bort, og med det tredje hovedspillet i serien var også den delen av spillet som foregår i nåtid kommet til en noenlunde grei avslutning. Det var rett og slett andre ting jeg heller ville spille og prioritere, og Assassin’s Creed-spillene fulgte en litt for kjent og etablert formel samtidig som de tok mye tid.

Dette betyr at jeg aldri har gitt meg i kast med Assassin’s Creed IV: Black Flag fra 2013, et spill som av mange fans omtales som en favoritt i serien. Dette var altså ikke fordi jeg var negativ til spillet i seg selv, men jeg kjente meg fortsatt mett på serien. Sjansen skulle derimot by seg fem år senere. I desember 2017 ga nemlig Ubisoft bort spillet gratis til PC i en kort periode, og jeg så dermed mitt snitt til omsider å teste herligheten. Januar er som kjent(?) en relativt stille måned i spillsammenheng, og om ikke annet kunne jeg omsider krysse spillet av bucket-lista mi.


Med Assassin’s Creed IV: Black Flag går turen til Karribien tidlig på 1700-tallet, og det krever ikke det skarpeste hodet for å skjønne at vi da skal rett inn i piratenes gullalder. Vi møter engelsk-walisiske Edward Kenway, bestefaren til Connor/Ratonhnhake:ton i Assassin’s Creed III. Edward har reist fra enkle kår og kone i England for å søke lykken og forhåpentligvis skape et bedre liv for seg og sine. Innledningen på eventyret byr på alt annet enn lykke, da Edward lider skipbrudd og strander på ei øy. Tilfeldigvis er en annen mann også strandet på denne øya, en mann som viser seg å være en overløper fra snikmorderordenen på vei til Havanna med viktig informasjon til tempelridderne der. Med visjoner om gull og grønne skoger dreper Edward motstanderen og inntar selv rollen som en snikmorder, uten den minste anelse om hvilke konsekvenser dette innebærer.

Herifra går historien slag i slag, og Edward havner midt i den århundrelange konflikten mellom snikmorderordenen og tempelridderne, hvor konflikten denne gangen handler om kontrollen over et mystisk gammelt sted kalt Observatoriet. Edwards interesse for konflikten handler først og fremst om hva han selv kan få ut av dette, og underveis ender han opp med både et skip og et mannskap. Snart seiler Edward bøljan blå og henger med datidens legender som Edward Blackbeard Thatch, Benjamin Hornigold, Mary Read og Charles Vane.

Premisset for historien er både kult og forlokkende. Konseptet med å følge en snikmorder som slettes ikke er en snikmorder, men bare en som utgir seg for å være det for egen vinnings skyld, er utrolig lett å like. Det er noe lekent og symbolsk over å se Edward Kenway ta på seg snikmorderdrakten for første gang, for så å kaste til side de ikoniske håndleddknivene som snikmorderne i serien er blitt så kjent for. Kenway selv er en interessant rollefigur med hakket mer sjarm enn sitt barnebarn Connor, og har dermed noen likshetstrekk med Ezio fra Assassin’s Creed II.


Men som i Assassin’s Creed-spill flest tar det ikke lang tid før historien havner i skyggene. Dette er nok det spillet hvor konflikten mellom tempelriddere og snikmordere er på det minst interessante, og rollefigurene vi møter i konflikten klarer rett og slett ikke å mønstre det engasjementet det burde. Historien hopper for mye frem og tilbake, og rollefigurene vi møter mangler det lille ekstra som trengs for at man i det hele tatt skal klare å huske hvem som var hvem i ettertid.

Bedre blir det ikke i den delen av spillet som foregår i nåtid. Kort fortalt spiller du rollen som en nyansatt i firmaet Abstergo Entertainment (Abstergo er som kjent fra tidligere spill det moderne skalkeskjulet for tempelridderne), og jobben din er å finne fortidsmateriale som Abstergo kan bruke i sitt neste multimedia-underholdningskonsept. Selv om dette høres både morsomt og passe meta ut, tar det ikke lang tid før hele denne delen av historien kollapser i langdryge kjedsommeligheter og vås du ikke kunne brydd deg mindre om. Det er helt greit å etablere den moderne rammen for spillet i starten, men i bunn og grunn er dette en del av serien Ubisoft glatt kunne hoppet over.

Som i Assassin’s Creed-spill flest er også Black Flag et spill hvor du i rollen som snikmorder hopper fra hustak til hustak, klatrer i tårn, sniker deg etter slemminger og tyvlytter på samtalene deres før du snikmyrder dem. Det er ingenting grunnleggende nytt i spillmekanikken på dette området, og de justeringene som er gjort er av heller mindre art. Dette betyr at du får et Assassin’s Creed-spill, på godt og vondt. Du får spennende og tidsriktige omgivelser, og du har relativt stor frihet når det kommer til å bevege deg rundt omkring i disse. Men du får også irriterende oppdragsstrukturer, meningsløse samleobjekter strødd rundtomkring, et kampsystem som stinker verre enn fjorårets rakfisk og et håpløst kontrollsystem som like gjerne sender deg i døden som å faktisk gjøre det du ber om.

 

En annen ting man også har lært seg å assosiere med Assassin’s Creed (og til en viss grad Ubisoft-spill generelt) er bugs og glitcher. Jeg har aldri opplevd dette i en særlig ødeleggende grad i spillene før, men Black Flag topper det hele med den ene ødeleggende glitchen etter det andre (skjønt, de to tilfellene illustrert over er bare morsomme). Båter og rollefigurer som forsvinner, oppdrag som låser seg og nye områder som lastes inn i spillet før du begynner under vann er bare noen av tingene jeg har støtt på underveis. På toppen av dette sliter spillet med å kjøre en stabil billedhastighet. Det er tydelig at spillet slettes ikke er optimalisert for PC, noe som er synd, for når spillet kjører på sitt beste presenterer det Karibien på sitt aller vakreste med grønne øyer og krystallklart vann.

Forløsningen som veier opp for alt dette er selve piratdelene av spillet. Du kommer til å tilbringe store deler av spillet på bøljan blå, og det er her man forstår hvorfor det er så lett å forelske seg i Black Flag. For idet man kaster loss, treskipet knirker i takt med vinden og bølgene, sola skinner og mannskapet begynner å synge på sine shantyes, da er stemningen absolutt i taket. Mannskapets sangrepertoar kan dessuten utvides ved å samle på noteark, og det er en av de første samleobjektene i et Assassin’s Creed-spill jeg faktisk har brydd meg om å samle.

Som pirat kan man angripe fiendtlige skip og fort, jakte på dyr til vanns og til lands, eller bruke dykkerklokken sin for å jakte på sunkne skatter. Angrepene krever at skipet ditt er utstyrt med gode våpen og godt skrog, og passer du ikke på går du en sikker død i havens dyp i møte. Kontrollene er krevende, men ikke umulige, skjønt spillet med fordel kunne gjort opplæringsdelen litt mer intuitiv. Etter hvert får du også bygget deg en flåte du kan sende på diverse oppdrag, og hvis du vil kan du bruke smarttelefonen din til å administrere flåten din i stedet for å gjøre det innad i spillet, noe som må sies å være en av de beste smarttelefon-integrasjonene i moderne spill.


Konklusjonen er at Assassin’s Creed IV: Black Flag er et utmerket piratspill, noe vi ikke har så mange av når det gjelder nyere dato (skjønt, 2018 vil nok fikse på dette med både Sea of Thieves og Skull & Bones). Dessverre er det også et piratspill hvor man får Assassin’s Creed med på kjøpet. Det kan være underholdende nok av og til, men det fører også med seg en rekke elementer spillet ville vært mye bedre foruten. Det er et spill det er lett å forelske seg i, men så snart forelskelsen avtar tar det ikke lang tid før man ser irritasjonsmomentene og de plagsomme sidene spillet med fordel kunne vært foruten.

Score: 6/10

For tidligere anmeldelser av Assassin's Creed-spill, se: Assassin's Creed, Assassin's Creed IIAssassin's Creed: BrotherhoodAssassin's Creed: RevelationAssassin's Creed III og Assassin's Creed III: Liberation.

tirsdag, januar 23, 2018

Iconoclasts

Iconoclasts er det man får når én svenske setter seg ned over en syvårsperiode og laget et spill mer eller mindre helt alene. Bare det i seg selv gjør at spillet er verdt litt oppmerksomhet.

Anmeldelsen finner dere her.

Score: 7/10

lørdag, januar 20, 2018

Star Wars: Canto Bight

Enhver ny Star Wars-film byr på nye og spennende lokasjoner i den fremmede galaksen, og nye lokasjoner betyr alltid en anledning til å fortelle et nytt knippe historier. Hvordan historiene utarter seg avhenger naturligvis av hvilken lokasjon det er snakk om – det ville for eksempel blitt meningsløst å snakke om det yrende aktuelle bylivet på Hoth eller den teknologisk avanserte urbefolkningen på skogsmånen Endor.

I Star Wars: The Last Jedi er kasinobyen Canto Bight en av de nye stedene vi besøker, og dermed sier det seg nesten selv at en bok satt til denne byen omhandler historier om gambling, veddemål og individer som forsøker å trosse dårlige odds for å oppnå høy avkastning. Strukturen i boka Star Wars: Canto Bight er imidlertid noe annerledes enn i de fleste Star Wars-bøker. Her får vi nemlig ikke én helhetlig historie, men fire kortere enkeltfortellinger satt til samme sted. De fire fortellingene er som følger:
  • «Rules of the Game» av Saladin Ahmed: Den naive, iherdige og ærlig vaporator-selgeren Kedpin Shoklop har etter 102 år i selskapet blitt trukket som den årlige vinneren av en reise til Canto Bight. Lite vet han at turen kommer til å krysse vei med Anglang Lehet, snikmorderen som etter et århundres arbeid for Syndicate er klar for et siste oppdrag som skal sikre pensjonstilværelsen.
  • «The Wine in Dreams» av Mira Grant: Den anerkjente vin-connaisseuren Derla Pidys ankommer Canto Bight i håp om å sikre et eksemplar av en myteomspunnet vin fra et minst like myteomspunnet tvillingpar. En slik vinflaske har naturlig nok flere interessenter, og Derlas mål skal vise seg å bli vanskeligere å nå enn først antatt.
  • «Hear Nothing, See Nothing, Say Nothing» Rae Carson: Massøren Lexo Sooger er berømt over hele Canto Bight for sine evner, og selv ønsker han ingenting annet enn å bo i fred med sin adoptivdatter Lula og la sin brokete fortid ligge. Gamle vaner dør imidlertid sjelden, og Lexo må finne frem sin mørkere side når den lokale gangsteren Big Sturg Ganna forsøker å presse ham inn i sin tjeneste i kampen om makten over Canto Bights underverden.
  • «The Ride» av John Jackson Miller: Kaljach Sonmi, som jobber ved et av kasinoene på Canto Bight som in-house gambler for å lokke flere kunder til bordene, mister alt han har og blir stilt til regnskap på en og samme kveld. Sammen med tre legendariske brødre må Kaljach gå for sitt livs veddemål (bokstavelig talt) og gjøre noe han aldri har gjort før: Satse alt og stole på blind flaks.

Med fire vidt forskjellige historier fra fire forfattere med hver sin stil sier det seg selv at ikke alt i Star Wars: Canto Bight vil falle like godt i smak hos alle. Hvilken fortelling som passer best for deg vil nok være svært avhengig av den som leser.

Personlig opplevde jeg The Wine in Dreams som den svakeste av fortellingene. Utgangspunktet og premisset for historien er spennende og unik, men gjennomføringen blir etter hvert litt for opptatt av å være mystisk og svevende og mister dermed noe av driven og bakkekontakten en god fortelling trenger. Rules of the Game er trolig den festligste av fortellingene, mye takket være den naive Kedpin Shoklop som oser «bonde i byen» langt vei (ikke et vondt ord om bønder, la det være sagt!). Fortellingen er ikke dårlig, men den blir nok en smule forutsigbar med tiden.

Dermed står vi igjen med The Ride, som er en festlig historie om en gamblers opptur og nedtur, og som må satse alt på ett kort. Å lese hvordan en kalkulert og analytisk gambler må trosse sin natur og satse alt på tilfeldighetene er en fortelling som kun lar seg fortelle i en setting som Canto Bight, og gir et godt innblikk i den absurde kulturen og det eksentriske klientellet som preger byen. Når Hear Nothing, See Nothing, Say Nothing likevel ender opp som min favoritt blant de fire, er det mest fordi jeg er noe svak for kombinasjonen av Star Wars-vesener med absurd utseende, folk med brokete fortid som nå ønsker et stille og normalt liv, og Taken-tilnærmingen hvor personer med lyssky evner nå må ta dem i bruk igjen for å redde sine kjære fra kriminelle.

Det skal også påpekes at Canto Bight er en samlebok hvor jedi, sith, Kraften, motstandsbevegelsen og First Order knapt nok nevnes. Dette er en by man reiser til nettopp for å slippe unna galaksens kriger, konflikter og elendighet, og det er også det vi som lesere får et innblikk i. I et filmunivers hvor man noen ganger kan få illusjonen av at alt dreier seg om de store konfliktene, er det moro å se det hele fra et annet perspektiv.

Star Wars: Canto Bight er ikke den mest essensielle boka i den nye Star Wars-kanon, men den gjør i det minste en langt bedre jobb når det kommer til å presentere galaksens gamblinghovedstad enn det den nyeste filmen gjorde. Det er ikke verst det heller.

Dødsstjerner: 3/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: AftermathAftermath: Life DebtAftermath: Empire's EndLost StarsTarkinA New DawnBloodlineAhsokaCatalystThrawnGuardians of the WhillsRebel RisingBattlefront: Twilight CompanyBattlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan og Phasma.

tirsdag, januar 16, 2018

Fem JRPG-klisjeer vi klarer oss uten

I juleferien tilbrakte jeg blant annet tiden med å spille enda mer av Xenoblade Chronicles 2, et japansk rollespill (JRPG) til Nintendo Switch. Mens 2017 ellers var et meget godt år for spill i denne sjangeren, blant annet takket være Persona 5, er det mer enn nok å påpeke av negative faktorer og mangler ved Xenoblade Chronicles 2 (min anmeldelse kommer her på bloggen på et senere tidspunkt). Det er som om spillet rammer inn alle de negative og problematiske sidene ved sjangeren.

Frustrasjonen nådde til slutt et punkt hvor jeg følte det kunne bli en kommentar, og resultatet ble nettopp det. Kommentaren Fem JRPG-klisjeer vi klarer oss uten kan dere lese på Gamereactor her.

tirsdag, januar 09, 2018

Om måltidsfellesskap

Følgende tekst ble holdt som andakt ved FIH 08.01.2018.

I høst har jeg blant annet brukt litt tid på å se NRK-serien «Da vi styrte landet.» Konseptet for serien er enkelt, men relativt unikt: Her samles de seks siste statsministrene vi har hatt i landet til et fellesmåltid. Sammen spiser og prater de, og gjennom seks episoder får vi et innblikk i hver enkelt statsministers ministerperiode.

Jeg tror det er ganske unikt at seks statsministre kan samles på den måten for å prate og le. Med tre ministre fra Arbeiderpartiet, to fra Høyre og en fra KrF er de politiske forskjellene ganske store, men man merker likevel at de seks har en respekt for hverandre. At vi har et politisk system her i landet som tillater dette er noe jeg kjenner takknemlighet for.

Gjennom de seks episodene får vi møte seks statsministre som har en tydelig respekt for hverandre, for de har en unik forståelse av hva det vil si å faktisk styre et land. Samtidig går de heller ikke av banen for å vise uenighet og peke på punkter den enkelte kunne gjort bedre. En av disse konfrontasjonene møter vi faktisk mellom to fra samme parti.

I episoden om Torbjørn Jaglands statsministerperiode snakker ministrene litt til slutt om den lange perioden hvor Jens Stoltenberg styrte landet. Jagland synes selvfølgelig det er flott at Arbeiderpartiet fikk styre så lenge, men har samtidig en kritisk bemerkning til Jens Stoltenberg. «Det er for mange fattige og ekskluderte barn,» sier Jagland. «Barn som ikke kan gå i bursdag fordi de ikke har råd til å kjøpe gave, barn som ikke kan være med på en skoletur. Og én ting jeg synes du kunne ha gjennomført i din periode, Jens, det var det SV satte på dagsorden: At alle barn skal ha et måltid. Det er en fantastisk ting jeg har sett i Europa. Integrerende og inkluderende. At alle kommer og kan spise det samme og sitte rundt et bord. Alle er på like fot én gang i døgnet. Et så rikt land som Norge burde ha den muligheten.»

Jeg tenker at Jagland har oppfattet noe riktig. Å spise sammen er noe av det mest inkluderende vi kan gjøre. Det er fort noen grenser og barrierer som forsvinner når man spiser sammen. Det synes jeg for øvrig er en veldig flott ting her på Fjellhaug: At elever, studenter, FIH-ansatte og ansatte på NLMs hovedkontor kan sitte med hverandre og spise lunsj sammen.

Samtidig er det ikke slik at vi mangler denne muligheten i Norge. Riktig nok er ikke dette en del av den norske skolen, men det finnes et sted hvor Jaglands drøm om et måltidsfellesskap hvor alle er like er en realitet. Den muligheten finner vi i kirken. Og måltidet? Det heter nattverd. Ja, måltidselementer er til og med til stede i navnet, for ordet nattverd betyr enkelt og greit «kveldsmat.»

Når Kristus står frem og inviterer oss til fellesskap med seg, er dette nettopp et åpent og inkluderende fellesskap hvor alle er velkommen. Kirken er i bunn og grunn en sosialdemokrats drøm, for her er alle en del av det samme fellesskapet med de samme godene, uavhengige av hvem de er og hvor de kommer fra. Når Paulus blant annet i Galaterbrev skriver «Her er verken jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus», er dette temmelig imponerende lesning. I dagens Norge har vi ganske flat struktur, men i kulturer hvor strukturen er mye mer spiss tror jeg man forstår hvor radikal denne tanken egentlig er.

Og hva er det kristne gjør når de kommer sammen? Jo, de spiser! Og når vi deler brød og vin spiller det ingen rolle hvor vi er i livet. Det spiller ingen rolle hvem vi er, hvor lenge vi har bekjent den kristne tro eller hvor store synder vi sliter med å riste av oss. I nattverden er maten den samme for alle: Nåde for synder og fred uten like. Det er mat vi alle trenger. Og det er mat vi alle får, igjen og igjen. Uten fortjeneste, uten egen innsats. Det er derfor nattverden innledes med å si: Kom, for alt er ferdig.

mandag, januar 01, 2018

Spillåret 2018: Ti spill å se frem til

Vi skriver endelig 2018, og det blir spennende å se hva året bringer av oppturer og nedturer. For de av oss som liker spill er én ting sikkert: Det blir tøft for 2018 å overgå spillåret 2017. Umulig blir det ikke, men det blir spennende å se hva vi har i vente.

Som vanlig er det vanskelig å forutse hvilke spill som vil ende opp som de beste spillene i år. Noen spill vil bli utsatt til 2019 (eller i verste fall kansellert, slik Scalebound ble), mens andre spill ikke er annonsert ennå eller flyr under radaren på nåværende tidspunkt.

Nok prat. Her er ti spill å se frem til i 2018, i noenlunde villkårlig rekkefølge:


Project Octopath Traveler
Dette spillet vil etter all sannsynlighet endre navn innen lansering, og forhåpentligvis får vi se dette lekre Switch-spillet i løpet av året. Demoen som ble lansert i fjor høst overbeviste meg umiddelbart. Her får vi et rollespill som henter inspirasjon fra tidligere japanske rollespill, både med tanke på historie og stil, og det meste i demoen lover godt. Den grafiske stilarten er lekker og unik med bruken av det utviklerne kaller HD-2D, musikken er fenomenal, og kampsystemet er både intenst og intuitivt. Legg til veldig interessante rollefigurer og individuelle historier som møtes, og vi har oppskriften på det som fort kan bli årets personlige favoritt. Kanskje ikke så rart, med tanke på at det er gjengen bak Bravely Default som står bak Project Octopath Traveler.

Mega Man 11
Helt ut av det blå kom Capcom på slutten av året og annonserte både den ene og den andre nyheten. Mega Man X-samlepakke var selvsagt en kjærkommen nyhet, uten at det var en stor overraskelse. At Capcom derimot holder på med et flunkende nytt Mega Man-spill ved navn Mega Man 11 var omtrent like uventet som at Konami skulle begynne å lage gode spill igjen. Det todimensjonale spillet ser ut til å ta både serien og den grafiske stilarten i en helt ny retning, og det blir spennende å se om utviklerne i Capcom klarer å måle krefter mot nyere 2D-klassikere som Shovel Knight og Cuphead.

Bayonetta 3
Folk kan syte og klage så mye de vil over at Bayonetta 2 kun er tilgjengelig på Nintendos plattformer, men når alternativet var ingen nye Bayonetta-spill i det hele tatt synes jeg man bare kan klappe igjen og ta imot det man får. I februar får vi de to første Bayonetta-spillene til Switch, slik at alle uten Wii U endelig kan bryne seg på den fantastiske oppfølgeren. Etter hvert får vi også Bayonetta 3, og selv om vi ikke har stort mer enn en teaster-trailer å gå ut ifra tyder alt på at dette blir minst like heseblesende, intenst og bananas som de to foregående spillene. Platium Games leverte varene i 2017 med NieR: Automata, så jeg har full tro på at Bayonetta 3 er i trygge hender.

Dragon Quest XI: Echoes of an Illusive Age
I Japan er det én rollespillserie som overgår alle andre, og det er Dragon Quest-serien. I fjor fikk japanerne endelig gi seg i kast med det ellevte spillet i serien, og forhåpentligvis er det vår tur i år. Enten det er PS4 eller 3DS som er din plattform, tyder dette på god, gammel og solid japansk rollespillmoro slik bare Dragon Quest kan levere. Og hvem vet, kanskje vi får servert Switch-versjonen også før året er omme?

Lost Sphear
Tokyo RPG Factory er til tross for navnet et ganske lite studio, men deres forrige rollespill, I am Setsuna, fengslet meg umiddelbart med sin melankoli, sin nydelige musikk og historiefortelling, og et kampsystem som var som snytt ut at Chrono Trigger. Vi trenger heldigvis ikke vente lenger enn til januar før vi kan prøve deres nyeste tittel, Lost Sphear. Spillet virker til å bygge på mye av det samme grunnlaget som sist, men med en selvstendig verden og historie. Det sier jeg ikke nei takk til.

Ni no Kuni II: Revenant Kingdom
2018 blir et travelt år for de av oss som liker japanske rollespill. Heldigvis er Ni no Kuni II: Revenant Kingdom utsatt til mars, ellers hadde det ikke blitt tid til alt sammen. Det første Ni no Kuni kom ut på PS3 her til lands i 2013, og kombinasjonen av solid rollespillutvikling fra Level-5 og animasjonsstilen til filmselskapet Studio Ghibli var en solid kombo. Oppfølgeren virker å ha et mer levende og engasjerende kampsystem enn forgjengeren, hvilket betyr at oppfølgeren fort kan overgå forløperen på mange områder.

Valkyria Chronicles 4
Valkyria Chronicles er en av mine klare favorittserier fra forrige konsollgenerasjon, hvilken bare gjorde fjorårets spin-off, Valkyria Revolution, enda mer skuffende. Heldigvis virker det som at Sega fortsatt har noen fornufige sjeler igjen i staben, og i løpet av 2018 er det duket for Valkyria Chronicles 4. Dermed blir det enda mer krigsstrategi i et alternativt Europa kombinert med enkle rollespillelementer. Det hele vil selvfølgelig se ut som en håndtegnet tegnefilm, slik alle spillene har hatt preg av så langt, og vi vil etter all sannsynlighet få et spill som bryner de små grå og bergtar oss med nydelig grafikk. Pluss at spillet også lokker med en av de søteste spillhundene jeg har sett på lenge, så jeg er solgt for lenge siden. At spillet kommer til Switch også er en gledelig overraskelse, og i mellomtiden krysser vi fingrene for at det kommer en samlepakke med Valkyria Chronicles 2 og 3, slik at det tredje og beste spillet i serien endelig får en offisiell engelsk utgave.

Spider-Man
Kan Spider-Man til PS4 bli superheltspillet for Marvel-figurene som Arkham-spillene ble for Batman og DC? Vi vet ikke, men det ser ut som at Insomniac Games har funnet den rette formelen for et Spider-Man-spill. Studioet bak Ratchet & Clank-spillene ser ut til å klare å kombinere det de har lært fra sin forrige storserie med elementene vi forbinder og elsker med en av verdens mest populære Marvel-helter. Vi gleder oss til å kaste oss veggimellom som Edderkoppen, og med dette spillet ser det bare ut til at PS4-biblioteket blir bare bedre og bedre.

Detroit: Become Human
Også her er det snakk om et PS4-eksklusivt spill, men her er også det spillet på lista som står i størst fare for å ikke svare til forventningene. David Cage har tidligere laget titler som Heavy Rain og Beyond: Two Souls, og selv om spillene hans absolutt har mye for seg er det også snakk om spill som sliter med tempo, fortellerteknikk og ikke minst det å avslutte historiene på en god måte. Spillet har fått noe negativ omtale den siste tiden på grunn av visse tematiske deler, og det blir spennende å se om spillet klarer å håndtere dette på en god måte eller om det bare blir spekulativt. Uansett, en fremtidsfortelling hvor kunstig intelligens står i sentrum for et spill med fokus på historiefortelling kan fort bli spennende. La oss bare håpe David Cage ikke blir for ... vel, for mye David Cage.

Travis Strikes Again: No More Heroes
No More Heroes-spillene var to titler man virkelig ikke skulle forvente på Wii, men som underholdt fra start til slutt med sin sære stil, absurde humor og eksepsjonelt intense bosskamper. Overraskelsen var stor da et nytt spill i serien ble annonsert i fjor, og det endatil som en Switch-eksklusiv tittel. Måtte dette bli minst like absurd og bananas som før, og måtte toalettene fortsatt være til stede i spillet slik at hovedpersonen Travis Touchdown har et sted han kan lagre spillprogresjonen.


Andre spill verdt å holde utkikk etter i 2018: Iconoclasts, Red Dead Redemption 2, Sea of Thieves, Radiant Historia: Perfect Chronology, Bloodstained, Dissidia Final Fantasy NT, Persona 5: Dancing Star Night.

Andre spill verdt å følge med på, men som jeg tviler på kommer ut i 2018: Shin Megami Tensei V, Metroid Prime 4, Anthem, The Last of Us Part II, Ghost of Tsushima, Skull & Bones, Devil May Cry 5, Pokémon til Switch, Beyond Good and Evil 2, Cyberpunk 2077.