lørdag, mai 31, 2008

Hard to read in English, this blog is.

Google har begynt med noe nytt og morsomt. De har fått en funksjon når du søker etter nettsider som heter "translate this page", som automatisk oversetter en nettside fra det aktuelle språket til engelsk. Om det alltid er like vellykket er vel en annen sak. For å ta et eksempel skal jeg vise et eksempel fra min egen blog, fra anmeldelsen av Indiana Jones:

I pledged that I really to yesterday was to write thoughts and feedback on Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull (phew, long title), but it was there simply is not time to. Do not store the whole time is now either, so the review will be short and hopefully accurate.


Originaltekst:

Jeg lovte egentlig at jeg til i går skulle skrive tanker og tilbakemelding på Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull (phew, lang tittel), men det ble det rett og slett ikke tid til. Har egentlig ikke den helt store tiden nå heller, så anmeldelsen blir kort og forhåpentligvis presis.


Det ble rene Engrishen dette her.

Idag har bibelskolen avslutning her på Fjellhaug, så jeg skal spille både piano og bass idag. I dress. I minst 25 graders varme. Yey! Blir vel noen bilder i morgen, tenker jeg.

fredag, mai 30, 2008

Trapped in the Closet.

OK, tror dette må være den merkeligste nyhetssaken jeg har lest på lenge. Saken er hentet fra BBC:

A woman has been arrested in Japan for sneaking into a man's house and living in his closet without him knowing.

Police found 58-year-old Tatsuko Horikawa living in a small storage space in the house in the southern city of Fukuoka.

The house belonged to a 57-year-old man, who had become suspicious after food disappeared from his fridge.

So he installed a surveillance system, which filmed the woman as she walked around in his absence.

On Wednesday afternoon police searched the house and found the woman in her cubby hole.

She had brought a mattress into the tiny space in the closet, police said.

"She told police that she had nowhere to live," the French news agency AFP quoted a local police spokesman as saying.

"She seems to have lived there for about a year, but not all the time."

Er det flere som får assosiasjoner til dette?

onsdag, mai 28, 2008

80-tallet er påny over oss. Hurra!

Jeg lovte egentlig at jeg til i går skulle skrive tanker og tilbakemelding på Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull (phew, lang tittel), men det ble det rett og slett ikke tid til. Har egentlig ikke den helt store tiden nå heller, så anmeldelsen blir kort og forhåpentligvis presis.

Mitt første møte med Indiana Jones-filmene kom forholdsvis sent, jeg tror det var rundt 2004-2005, altså i mine første år på videregående. Men oppfostret som jeg er på Star Wars og stilen rundt denne typen filmer, falt jeg jo helt for Indiana Jones. At John Williams og George Lucas, henholdsvis komponist og hjerne bak Star Wars-filmene, har en sentral rolle i produksjonen av Indiana Jones-filmene har kanskje noe med dette å gjøre. At du da i tillegg slenger inn Steven Spielberg og Harrison Ford (sistnevnte også kjent fra Star Wars som denne karen) er jo på ingen måte feil.

Men hvordan går det så når Ford er blitt 68 år gammel, og det har gått 19 år siden sist han svingte pisken og bar den umiskjennelige hatten på lerretet? Jo, det skal jeg si dere: Det er akkurat som om tida har stått stille. OK, la gå, vår helt er blitt gammel og grå, og har ikke helt det ungdommelige utseende med seg lenger. Men Indi må være den sprekeste 60-åring vi har sett på film på lenge. For han gjør alt som før: Tenker lynraskt, slår pisken dit den skal, banker slemme russere, hopper mellom biler i fart og over stup, samt alltid med en forkjærlighet for det arkeologien har å by på. Denne filmen er laget etter alle de kunstens regler Hollywood fulgte på 80-tallet, krydret med vår tids effektteknologi. Og det er jammen meg et gledelig resultat. Jeg er temmelig overbevist om at Lucas, Ford, Spielberg og Williams har regelrett lekt seg gjennom denne produksjonen, for det er en tydelig nostalgisk følelse som følger oss gjennom hele filmen. Og det tror jeg alle som har sett sin dose med 80-tallsfilmer vil merke, uansett.

Skuespillerne er et stykke for seg selv. Ford har jeg allerede nevnt, han er like tøff som han alltid har vært (til tross for at han bare eier ett ansiktsuttrykk), nykomlingen Shia LaBoeuf spiller fantastisk 50-tallsungdom hvis største bekymring i livet er hårsveisen, og Cate Blanchett imponerer som alltid, denne gangen som sovjetisk skurk med solbriller og kårde. Mange andre kan nevnes, men alt i alt er det ikke noe å si på skuespillerprestasjonene. Særlig om du ser på dem i forhold til stilen på filmen.

Handlingsmessig vil jeg ikke røpe noe, bortsett fra at dette er slik vi kjenner Indi fra tidligere av. Forsvunnede arkeologiske monument, mytiske skatter og områder bevoktet av syke feller og halvgale/halvnakne lokalbeboere (som tydeligvis ikke har stort bedre ting å gjøre på enn å ligge i skjul halve livet og vente på inntrengere). Det funker bra det også, selv om jeg må si meg enig med en kritiker: Til å være arkeolog har Indi overraskende liten respekt for gamle gjenstander og levninger.

Musikken er absolutt slik den skal være. John Williams har hentet det han kan hente fra sine tre tidligere soundtrack i serien, lagt til nytt og variert det gamle. Resultatet blir pompøs og storslått musikk som jeg rett og slett satt og hørte på ut rulleteksten.

Anbefalt? Ja, definitivt. 5/6.

Bildene er hentet fra Filmweb.
En god anmeldelse finner du her.
For andre bilder, bakgrunnsbilder og (antakeligvis) trailere kan du gå inn på filmens hjemmeside.

mandag, mai 26, 2008

Konfirmasjonshelg.

I helga var det kretsmøte for NLM her på østlandet på Fjellhaug. Det fikk jeg med meg i svært liten grad, da jeg reiste til Grimstad i konfirmasjonen til min kusine Maren. Av min gren av Hauge-klanen var det bare jeg som stile opp som representant, men siden så godt som alle andre grener av familien var representert var det nå godt jeg stilte opp. Og det var veldig koselig. En god stund siden jeg sist hadde truffet så mange i familien på en gang.

Ellers må jeg jo ta med et tankespinn: Når den innmari brautete, bråkete, høyrøstede og pubertale fjortisgjengen som sitter bakerst i bussen og plager vettet av meg hele turen ned til Grimstad, finner ut at de har kjørt forbi stoppet deres for lenge siden, da løfter jeg blikket og tenker to ting: Det finnes rettferdighet tross alt her i verden, og Gud må ha sans for ironisk humor på vegne av oss som ber om Hans inngripen:-) Bare som en parantes.

Nok prat, noen bilder følger:

Konfirmanten selv.

Konfirmantfamilien.

Fetter Eirik til venste, Jonas til høyre.

Blogadministratoren.


Idag har jeg vært og sett Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull, og anmeldelse kommer forhåpentligvis i morgen. Følg med.

søndag, mai 25, 2008

Den intergalaktiske håndkledagen.

Idag går vi rundt med håndkle. Hvorfor det? Jo, til minne om Douglas Adams, forfatter av den evige klassikeren The Hitchhiker's Guide to the Galaxy. Hvorfor et håndkle? Se her.

Foruten filmklipp føler jeg også at et dikt er på sin plass. Her er Marvin the Paranoid Androids vuggesang, "How I Hate the Night" (synges i en monoton tone, om den da i det hele tatt synges):


Now the world has gone to bed
Darkness won't engulf my head
I can see by infra-red
How I hate the night

Now I lay me down to sleep
Try to count electric sheep
Sweet dream wishes you can keep
How I hate the night

fredag, mai 23, 2008

Japanese Scare Tactics

Mye jeg kunne skrevet om for tida, når jeg tenker meg om. Filosofiske vendinger og flere ting i nyhetsbildet som kunne vært aktuelle for en kommentar og to fra min side.

Men ikke nå. Jeg reiser i konfirmasjon i Grimstad til helga, og før den tid får jeg prøve å lese litt. Så viser filosofene videre hit og de nyhetsbevisste hit. Og dere andre? Dere får kose dere med en ny japansk skjult-kamera-video.

onsdag, mai 21, 2008

Siste halvårets spill.

Med tanke på at det begynner å bli en stund siden forrige rene spillpost her på blogen - og fordi jeg har fullstendig idétørke i forhold til blogposter for tida - må vi ha en lengre oppdatering på spill jeg har syslet med det siste halve året eller så. De som gir deng i slikt hopper selvsagt over hele greia og håper på bedre tider. Rekkefølgen blir noe krongelete og ukronologisk, men vi kjører på:

Star Wars: Knights of the Old Republic
Utvikler: BioWare Inc. (2003).
Plattform: PC.

Best! Star Wars Game! Ever! Jeg tuller ikke, dette spillet må kunne regnes som det beste enkeltspillet jeg har spilt på PC. Nå skal det jo legges til at jeg har ikke spilt mye PC-spill opp gjennom årene, og har heller ikke datakraft til å ha spilt gjennom de siste store titlene som Crysis, Bioshock og Assasin's Creed (selv om jeg har prøvd alle sammen i noen grad). Men dette spillet er uten tvil et av de bedre Western RPGs som finnes, det vil jeg unektelig påstå. Engasjerende historie, kule valgelementer, personlighetsvalg (er du Jedi- eller Sith-spire?) og den kuleste roboten Star Wars-universet har sett på lenge. Tror jeg vil gå så langt som å plassere dette spillet på min topp 5-liste.

Super Mario Galaxy
Utvikler: Nintendo (2007).
Plattform: Nintendo Wii.


Aldri en Nintendomaskin uten et skikkelig Mariospill. Og det beste er at de er alltid ufattelig gode. Og engasjerende. Og humoristiske. Mario er et praktbevis på at en dyp og komplisert historie ikke er nødvendig for å lage et godt spill. Reis ut i verdensrommet med Mario og samle sammen stjerner, slik at du igjen kan gi Bowser dæng og redde prinsessa og dagen. Det som er den kule vrien med Galaxy er at gravitasjon er et relativt begrep, da mange av planetene og galaksene (solsystemene er vel kanskje litt bedre beskrivelse, men det heter galakser i spillet) er nokså små. Du går rundt, på siden og hopper opp i lufta for så å dras inn imot en ny planet/asteroide/stjerne. Bare pass opp for å dette i de svarte hullene, da er du ille ute.
At spillet har fullt ut orkestrert musikk er kanskje spillets sterkeste side, sett ifra musikerens perspektiv. Og veldig mye av musikken spiller på nostalgi fra de gamle Super Mario-spillene - noe hele spillet også gjør, forresten, men man merker dette mest i musikken. Har du Wii, så er det ingen grunn til å ikke skaffe seg dette. Enkel og god moro, med passe tidslengde.

New Super Mario Bros.
Utvikler: Nintendo (2006).
Plattform: Nintendo DS.


Plattformspill i den gode, gamle sjangeren. Om du vokste opp med gode gamle Super Mario Bros. og savner spill i denne stiler, er dette spillet for deg. Personlig har jeg kanskje blitt for glad i de litt dypere spillene til å kjenne på den helt store entusiasmen over denne typen plattformspill, men det er likevel god underholdning når man er på reisefot. Eneste savnet med spillet er at du kan ikke lagre når som helst, noe som er litt dumt med tanke på at det er på en bærbar plattform og nødlagringssituasjoner kan forekomme ofte.

Power Pro-kun Pocket 10
Utvikler: Konami (2007).
Plattform: Nintendo DS.


I barndommen var baseballspill den store gleden. Der kunne vi gjenskape proffligaen og spille favorittlaget (Hanshin Tigers) til seier mot erkerivalen (Yomiuri Giants). Når vi kom til Norge ble det plutselig litt tynt med tilgangen på baseball, både på skolen, tv og ikke minst på spill. Derfor var det moro under forrige Japanbesøk å på ny få fatt i et baseballspill. Spillet har en storymode på japansk som jeg ikke skjønner mye av (pga mine dårlige lesekunnskaper), men det er da heller ikke så veldig interessant. Det som er interessant er jo å spille skikkelige kamper med profflagene. Og det er jammen like moro og engasjerende nå som i barndommens fjerne år.

The Legend of Zelda: Phantom Hourglass
Utvikler: Nintendo (2007).
Plattform: Nintendo DS.


Zelda-serien er min ubestritte favorittserie når det gjelder spill. Derfor var det med spenning jeg tok for meg dette spillet, som fikk mye skryt både i Japan og i USA. Men helt ærlig ble jeg noe skuffet. Greit nok, spillet har en utrolig innovativ og original spillestil og kontrollsystem. Hvor mange spill må man rope inn i mikrofonen på DSen for at fiender med store ører skal krøke sammen i frykt? Eller blåse inn i den samme mikrofonen for å slukke fakler? Grafikken har jeg heller ingenting imot; jeg er faktisk en av dem som likte den grafiske stilen i The Wind Waker, og siden Phantom Hourglass er en direkte oppfølger av denne følger grafikken i samme stilen. Men genialt kontrollsystem til tross, historien og settingen var rett og slett ikke fengende nok. Og da mangler du mye av gleden med et Zelda-spill. Kanskje det er fordi Ganondorf ikke er med. Kanskje det er fordi spillet ikke er like mørkt som Twilight Princess og Majora's Mask. Ikke vet jeg. For all del, spillet lar seg spille gjennom og kan til en viss grad anbefales, men å kalle dette for det beste spillet i serien siden Ocarina of Time synes jeg da er litt drøyt.

Fire Emblem: Sword of Seals
Utvikler: Intelligent Systems (2002).
Plattform: Nintendo Gameboy Advance.


Fire Emblem har de senere årene blitt en annen av mine favorittserier når det kommer til spill. Taktisk turbasert fantasy-strategi, slikt liker vi. Sword of Seals er nokså gammelt, og det er en enkel grunn til at jeg ikke har spilt gjennom spillet før nå: Det har aldri kommet ut utenfor Japan. Ikke det at jeg ikke forstår japansk, men jeg er nokså dårlig på å lese dette språket. Derfor var det med glede at jeg mottok en fansubbet emulator-ROM fra fetteren min i påsken. Siden Sword of Seals er den handlingsmessige oppfølgeren til det første Fire Emblem-spillet jeg prøvde, har jeg lenge lengtet etter å spille Sword of Seals. Engasjerende, morsomt og ikke minst tidkrevende og vanskelig. Og joda, dette var et bra spill i ekte Fire Emlem-ånd. Bare synd at kvaliteten på oversettelsen var så som så.

Final Fantasy X
Utvikler: Squaresoft (senere Square Enix) (2001/2002).
Plattform: Sony Playstation 2.


Ikke mitt første møte med Final Fantasy (som var Final Fantasy III), men definitivt det beste. Musikken er slående vakker fra første stund, grafisk sett er spillet imponerende med tanke på alderen, og ikke minst er historien ufattelig gripende og trist. Spill som kan bevege en på en slik måte fortjener sin hyllest. Her er det ikke i tvil; Final Fantasy X står definitivt på min topp 5-liste. Blodfansen vil kanskje kritisere meg for å rangere Final Fantasy X over Final Fantasy VII, men det er en enkel grunn til dette: Jeg har knapt nok spilt FF VII. Inntil videre. Men jobber med saken.

Final Fantasy XII
Utvikler: Square Enix (2006/2007).
Plattform: Sony Playstation 2.


Et spill som har fått utrolig gode kritikker hvor det enn har blitt prøvd, og det nyeste av hovedtitlene i Final Fantasy. Og her er det mye vakkert å si, det er sant. Grafikken er slående, hovedpersonene er stort sett en glede å bruke, og det er mange muligheter i spillet. Kampsystemet fungerer stort sett bra (her har de bevegd seg bort fra den faste FF-formelen med turbasert kampsystem, og lagt seg mer på en Chrono Trigger-linje), men det tar så altfor lang til å venne seg til det. Å automatisere kampene med Gambit-systemet gjør som regel bare mer skade enn gavn. I tillegg er historien meget lang og kronglete. Du blir til tider nesten litt i tvil om hva det egentlig er du kjemper for. Dessuten synes jeg ikke frigjøringskamp er like gøyalt som å redde hele verden. I hvert fall ikke når det kommer til japanske RPG-spill. Men for all del, det er absolutt verdt å spille. Men jeg står fast på min uttalelse over om at FF X er det beste av FF-spillene jeg har spilt så langt.

Civilization IV: Beyond the Sword
Utvikler: Firaxis Games/2K Games (2007).
Plattform: PC.


Utvidelsespakke til Civilization IV, antakeligvis det mest vanedannende spillet jeg har på PCen. Da de solgte utvidelsen på Steam til $14, følte jeg at jeg måtte slå til. Hadde aldri fått det så billig i Norge. Beyond the Sword har mange stilige nye funksjoner, og gir mye mer til spillet enn det den første utvidelsen, Warlords, gjorde. Tilfeldige hendelser, spionasje, forretningsvirksomhet og en bråte med nye sivilisasjoner og ledere er noe av det Beyond the Sword kan friste med. Har ikke spilt utvidelsen så mye ennå, men mye tyder på at dette er lovende materiale.

Ellers har jeg jo tidligere skrevet om Super Smash Bros. Brawl (som kommer ut 27.juni i Norge, hurra!), Audiosurf og Mario Kart Wii (som er blitt det store partyspillet blant Fjellhaugboende klassekamerater), så det skriver jeg ikke om her. Og for dere som skulle lure: Ja, underlig nok får jeg tid til å lese og studere også midt oppi all spillingen. Og tid til sosiale ting også. M1 er faktisk ikke så veldig travelt, dersom man bare leser og studerer jevnt og trutt. Karakterene er også jevnt over på det gode, så jeg føler at balansen mellom arbeid og moro takles veldig bra.

Lurer forresten på å søke deltidsjobb på GameStop til høsten. Skulle regne med at jeg er kvalifisert til oppgaven:-)

fredag, mai 16, 2008

Lord of War møter Samus Aran.


Da X-Men og Spider-Man kom ut i 2000 og 2002, innledet de på mange måter en renessanse innenfor superheltsjangeren. Og selv om sjangeren påny har begynt å stivne til, kommer det med jevne mellomrom noen høydepunkt. Iron Man er et av dem.

Tony Stark (Robert Downey Jr.) er våpenprodusenten og geniet som står bak selskapet Stark Industries. Han er det utsvevende mennesket som har hjernen, pengene, populariteten, sjarmen, kvinnene og bilene – ikke helt ulikt Bruce Wayne/Batman med andre ord. Han er, som legen Yinsen i filmen sier det, «A man who has everything, but nothing.» At han både blir karakterisert som «den nye Da Vinci» og «Dødens handelsmann» (det siste en tittel han deler med Nicolas Cages figur i Lord of War fra 2005) ser han på som fullstendig uproblematisk – helt til han blir tatt til fange av terrorister under en våpendemonstrasjon i Afghanistan, som krever at han bygger et våpen for dem. Stark innser hvordan hans egne våpen blir brukt til onde hensikter, og bestemmer seg for å endre kurs i livet og endre sitt ettermæle. I sitt fangenskap bygger han derfor en kamprustning som kunne vært tatt rett ut ifra en japansk robotanimeserie, og Iron Man er født.

Et klart moment ved superheltsjangeren er at den ofte har klare distinksjoner mellom godt og vondt. Det er som regel ikke vanskelig å skille ut de snille gutta og jentene fra de slemme, kyniske og tvers igjennom onde. Iron Man har også dette elementet, men er ikke utpreget på dette punktet fra starten av. Tony Stark er ikke akkurat det man ser for seg som superheltmateriale, slik som Peter Parker (Spider-Man), Wolverine (X-Men) eller Bruce Wayne (Batman). Tony er løssluppen, småarrogant og en skikkelig kjekkas (finurlig nok er skuespilleren Robert Downey Jr. kjent for noen av de samme trekkene) og ikke en som sliter verken med hevngjerrighet, en overdreven rettferdighetssans eller uheldige mutasjoner. Men Stark innser etterhvert at han må ta et valg: Hva vil han bli husket som? En som brakte død og elendighet, eller en som kjempet mot de samme tingene? Stark blir en forkjemper for det gode gjennom sine samvittighetskvaler, og etterhvert som Iron Man utvikler seg selv og sin identitet kommer skillet mellom snille og slemme klarere frem. Denne progresjonen i seg selv er kanskje en av filmens mest interessante sider.


Våpenetikk står også sentralt i Iron Man. Stark har sammen med sin far bygget opp verdens rikeste, beste og og mest effektive våpenproduksjonsselskap, Stark Industries. Han har tjent godt på å selge dødbringende materiale. Interessant nok nevnes det flere ganger at Tony Starks far var med på Manhattan-prosjektet, som resulterte i den første atombomben. Denne brakte siden flere goder med seg som følger av forskningen og utprøvningen, og Tony Stark forsvarer seg med at våpenindustrien ligger foran, inspirerer og finansierer øvrig forskning. Men i møte med terroristene i Afghanistan må Stark likevel ta en avgjørelse på om dette er forsvarlig tankegang. Kan utvikling i selvforsvarets, forskningens og teknologiens navn forsvare kostnadene i menneskeliv? Underlig nok har ikke Stark i Iron Mans skikkelse noen problemer med å ta livet av de slemme terroristene senere i filmen. Tilsynelatende er det altså ingen problemer med å bruke våpen, så lenge det rammer dem som faktisk fortjener det. Her er Iron Man noe svak moralsk sett, særlig om man tar og sammeligner med kanskje den fremste våpenetiske filmen de siste årene, nemlig Lord of War (2005).

Tony Stark får som nevnt samvittighetskvaler etter å ha sett den elendighet hans våpen er med på å skape. Han begynner å reflektere over hvordan han har brukt livet og de evnene han har frem til nå, og innser at han vil ikke bli husket for det som har vært, men heller for det som måtte komme. Som Stark selv sier det etter å ha kommet tilbake fra Afghanistan: «I shouldn't be alive...unless it was for a reason» (Jeg skulle ikke vært i live, med mindre det var for den grunn). Det er vel noe hver av oss, kristne eller ikke, kan ta til oss. Vi er skapt med et formål og en hensikt, og spørsmålet er hvem vi velger å tjene med våre evner, egenskaper og vilje.

Iron Man er et ferskt innslag i en filmsjanger som på ny er i ferd med å stivne: Det er action, glitrende spesialeffekter og dyktige skuespillerprestasjoner, særlig i fortolkningene av Tony Stark og assistenten Virginia "Pepper" Pots. Jeg har allerede merket av 30.april 2010 på kalenderen. Da kommer oppfølgeren.

Karakter: 5 av 6.

(Anmeldelsen er - med unntak av overskriften - skrevet for FISK, Lagets medlemsblad, nr.2 2008. Bilder fra Filweb. Tar du ikke overskriften, trykk her og her).

torsdag, mai 15, 2008

Om likhet i norsk skole.


Jeg blir litt frustert over meg selv til tider. Jeg har egentlig lovet å diske opp med en post angående smarte barn i det norske skolesystemet. Det er bare et problem: Hovedkilden som satte meg inn på tankeprosessen er forsvunnet fra Fjellhaug. Jeg har lett gjennom alle avishyllene, men uten resultat. Og da jeg synes mine lesere fortjener nøyaktige gjengivelser og korrekte kildehenvisninger, forkaster jeg derfor den posten. Istedenfor skifter jeg litt fokus, men holder meg fremdeles innen norsk skole når det gjelder tematikk. Det blir derfor i noenlunde samme ånd, om ikke resultatet blir helt slik jeg i utgangspunktet.

13.mai hadde Dagbladets nettutgave følgende leserkommentar. Den tar ikke overraskende for seg noen av svakhetene ved karaktersystemet i skolen, hvor studenter ikke kommer inn på spesialiserte studieretninger fordi de har enkelte fag som trekker ned helhetskarakteren. Artikkelforfatteren skriver hvordan prinsippet om likeverdig undervisning gjør at man forsøker å gi alle elevene noenlunde samme kunnskapsnivå, men hvordan den differensierte undervisningen ikke gjenspeiles i evalueringen. Siterer herved følgende:

"Jeg mener at skolen på en bedre måte vil sikre likeverd ved at ikke bare undervisningen, men også evalueringen av elevene differensieres. Likeverd ville være om lærestedene man søker seg til etter endt grunnutdanning, vektlegger de karakterene som er av relevans for den utdannelsen man søker seg til."


Og litt før:

"Mattegeniet som gjør det dårlig i gym og samfunnsfag, reduseres til en passe bra poengsum. En poengsum som ikke gir et fullgodt vitnemål over de verdiene eleven faktisk innehar. Her krenkes mangfoldet, og ordenssamfunnet setter verdien av likhet høyere enn elevenes likeverd."


På mange punkt har artikkelen noen poneg. Likeverd og likhet er ikke det samme, en feil som kanskje rammer så altfor mange i norsk skole (noe som også rammer smarte barn). Det er også et vesentlig punkt at visse karakterer fra videregående spiller egentlig ingen rolle i forbindelse med videre selvvalgte studier. Vurderingssystemet gjenspeiler ikke alle sider ved en elev, som f.eks. sosiale egenskaper, ikke-faglige evner, kreativitet osv.

Det er likevel, slik jeg selv ser det ved en kjapp refleksjon, noen vesentlige moment med det systemet vi har nå som er verdt å huske på og ta til vurdering:

1) I forbindelse med vurdering av f.eks. mattematikkstudenter er det jo selvsagt at man ser til de relevante fagene først, som matte og fysikk. Men om man tar ut alle de beste i disse fagene, vil det bli for mange i forhold til antall studiesteder. Hvordan skal man da vurdere kjapt søkerene i forhold til hverandre? Den kjappeste løsningen slik sett vil da selvsagt være å deretter se til andre fag. En person som generelt viser gode karakterer vil sende signaler om mangfoldige evner, interesser og kompetanse.

2) Selvsagt vil dette systemet ramme noen hardt, for hva da med øvrige egenskaper som ikke vises i et karaktersystem? Ideelt sett kunne man forestille seg et system hvor hver elev hadde blitt testet for forskjellige egenskaper, som samhandling med andre, ikke-faglige egenskaper, systematisk observasjonsevne etc. Problemet med et slikt vurderingssystem blir bare at det blir for omfattende, tar for lang tid og vil muligens ikke la seg gjennomføre for alle. Når på året skulle man f.eks. gjort slike tester, undersøkelser og vurderinger? Skulle man ansatt ekstrapersonale for å utføre dette? Hva med elever som må reise langt og som ikke har muligheten til dette? Her skraper jeg selvsagt bare litt på overflaten, men poenget blir at jeg skjønner noe av formålet med systemet slik det er nå. Det er mye mer effektivt og lettvint å se til andre karakterer enn å ta slike individuelle helhetsvurderinger.

Burde man eventuelt begynt med spesiell formålsrettet undervisning tidligere? På sett og vis har vi jo det allerede på videregående, som kunstfag, musikkfag osv. Innenfor allmennfaglig utdannelse har man jo også til en viss grad dette. Men burde dette kjøres lengre ut? Er det noen formål at kommende ingeniører og legestudenter lærer seg diktanalyse og analyserer geologiske formasjoner? På sett og vis kunne et mer formålsrettet system tjene noen, men på et helhetlig plan vet jeg ikke om jeg ville støttet en slik idé. Det har seg av to grunner:

I) Det er ikke alle elever som havner på videregående som vet hva de skal bli her i livet. Og selv for de som har bestemt seg for hva de vil bli, er det et spørsmål som må tas hensyn til: Hva om det ikke går? Hva om en pga sykdom, familieetablering eller andre faktorer ikke oppnår det yrket man hadde valgt seg ut? Fremtiden kjenner ingen, og selv aldri hvor godt vi planlegger den kan vi aldri utelukke at noe går i en helt annen retning. Det er derfor viktig å skape et solid basisgrunnlag man kan falle tilbake på om en slik situasjon skulle oppstå, for slik å kunne gjøre det lettere for en selv.

II) Min gode lærer Kenneth Ellefsen fikk engang noen klagende murringer fra noen elever om hvorfor man må studere ex.phil på et teologisk seminar. Svarer var kort og godt: Det er allmenndannende. Og mye av det samme kan sies om den generelle undervisningen på videregående nivå. Det er tross alt en grunn til at det heter allmennfag. Og hvem vet, kanskje man gjennom undervisningen kan få øynene opp for Wergeland, demografi, Descartes eller parlamentarismens historie. For fremfor alt må skolen være et sted der læringsgleden står i sentrum; hvor den tennes, stimuleres og opprettholdes. Det bør være skolens fremste mål, uansett.

Jeg er klar over at ikke alle fag blir like berørt av samme problematikken jeg nevner her. Men om jeg skulle gått ytterligere i detalj tror jeg posten hadde blitt kjedsommelig lang (som om den ikke er det allerede:-D).

tirsdag, mai 13, 2008

Fjellhaugturné 2008.

Da var vi tilbake fra turneen, vel levende de fleste av oss. Selv om noen kanskje fikk litt mer sol enn de kanskje burde. Nei, det gjelder ikke meg:-)

Når jeg sier vi, så mener jeg selvsagt Fjellhaug Misjonshøgskole i sin helhet. Det er en standardting med Fjellhaug å reise på promoteringsturné på denne tida av året. Promotering av skolen og misjon, men også en sosialt bindende tur for oss som er med. Vi har vært på reis i Oppland, Østfold og Vestfold, og det har vært ganske så moro. Greit nok, det er grenser for hvor mye elendig humor og klisjésanger jeg orker å høre på i en full buss etter en lang turnédag, men sånn rent bortsett fra det har det vært ganske trivelig vil jeg si. På turnéen har jeg vært i musikkgruppa, hvor jeg har fått spilt mye sammen med musikklassen på Fjellhaug. Jeg har primært vært bassist på turnéen, men har også brukt tangentene en gang og to.

Oppsummert utartet turnéen seg slik:

*Torsdag: Avreise, turen gikk til Oppland. Husker ikke helt hvor. Kom til bedehuset så altfor, altfor sent, noe som først og fremst går ut over oss musikere. Det skal sies: Tidsskjemaet på denne turnéen har vært langt ifra godt planlagt. Men det er litt typisk NLM også, da. Uten tid til skikkelig rigging og lydsjekk ble det ingen basspilling den dagen. En frustrerende start på turen for min del. Overnattet på Skogtun leirsted rett ved Gardermoen.

*Fredag: Dro videre til Østfold, nærmere bestemt Fangekasa. Derfra var det en kjapp tur innom Hallesby, gården hvor teologiprofessor, nazimotstander og "svovelpredikant" Ole Hallesby hadde sitt opphav. En veldig fin og rik gård, det var tydelig at dette var en velstående familie i sin tid. Så bar det videre til Hauges Minde i Rolvsøy, altså Hans Nielsen Hauges hjemsted. Aldri en Fjellhaugtur uten i det minste litt teologiskolering. Så var det rett av sted til møtehuset i Bjørnstad, med møte, sang og spilling. Derfra dro vi så til Moss og tok båt over til Sandefjord, hvor vi så kjørte til Solåsen leirsted.

*Lørdag: Fridag. Sol, varme, volleyball, mat, spilling og øving, lesing, turgåing, underholdningskveld.

*Søndag: Pinsedag. Begynte med at jeg, sammen med noen få andre, i regi av Egil Sjaastad reiste til Våle kirke for å bidra med sang under en gudstjeneste. Og det må jeg si: Sangen i Våle kirke imponerte meg stort. Ikke nødvendigvis vår egen sang, men menighetssangen. Aldri før har jeg hørt en menighet hvor forsamlingen synger så bra som i Våle kirke. Og det til tross for et dåpsfølge som ikke så særlig kirkevante ut og ikke sang en tone. Slikt blir jeg i ufattelig godt humør av, og gir meg glede over å være medlem av statskirken. Hadde bare presten sunget liturgien istedenfor å lese den opp hadde alt vært komplett.
Deretter tok vi turen til Gjennestad Gartnerskole, et velholdt sted (skulle bare mangle, med så mange gartnerspirer til stede) og møtte resten av FMH, og sang på møtet der. På kvelden var det tilbake til Solåsen, med vitne- og nattverdsmøte. Totale møtetimer den dagen: Ca. 6 timer.

*Mandag: Siste dagen. Rebusløp. Særdeles underholdende, særlig hinderløypa vi skulle kaste oss igjennom (noen tok dette litt mer bokstavlig enn andre). Her skulle vi også lage naturkunst og skrive forsvarstale (vi var settlere, og hadde behandla indianerne skikkelig dårlig. Kjørte selv en Bush-Churchill-kombinasjon på talen). Pakk, vask og avreise. Møte. Avreise og ankomst Oslo ca. 22:10.

Noen bilder fra turen følger. Så får jeg se om jeg får skrevet noen av funderingspostene jeg har tenkt på de siste dagene.









torsdag, mai 08, 2008

(Not So) Dead Ingar Day: Turnépause.

Egentlig skulle jeg ha skrevet en lengre post inspirert av siste fredagsmagasinet til Aftenposten, om smarte barns malplassering i den norske skolen. Men det skjer så mangt. Først ble jeg syk. Så reiser jeg på turné om et par timer, og før den tid skulle jeg så gjerne ha lest bok i sola, øvd piano og spist mat. Så det får vente til jeg kommer tilbake igjen.

Når er jeg tilbake? Mandag kveld engang, tror jeg...

onsdag, mai 07, 2008

Dead Ingar Day: Oppdatering.

*Fikk feber på toppen av det hele på mandag og tirsdag. Feberen er nå over, men magen vil liksom ikke helt falle til ro. Den slenger ikke noe fra seg, men den kjennes ikke stabil ut.

*Tigers vinner mye om dagen, og ligger fremdeles på 1.plass. Utrolig.

*Barndomshelten over alle, han med hockeysveis, lommekniv og gaffateip skal bli kinofilm. Ja, stemmer, jeg snakker om MacGyver! O lykke! Den kan bli ufattelig dårlig, men som med Dragonball-filmen må man jo bare se den.

*Dagens humoranbefaling: I Can Haz Cheezburger. Noen smakebiter følger (HTML-koden jeg kopierte gjør at noen av bildene er for store for blogen, men bare klikk på dem for full utgave):

humorous pictures

humorous pictures


humorous pictures


humorous pictures


humorous pictures


cats

mandag, mai 05, 2008

Dead Ingar Day: So very, very dead.

Det er uforståelig. Jeg har "jernhelse" i den forstand at jeg blir syk maks en gang i året, og da som regel i form av feber.

For ti dager siden, når jeg klagde på utslag på allergi viste det seg å være feber (ihvertfall dagen etter). Nå, idag, måtte magen tømmes for første gang på åtte år (altså siden barneskolen). Det vil si at jeg har brukt opp sykdomskvoten min for i år og vel så det. Men sykdomsutslagene pleier alltid å komme senere på året. Så er mitt sterke immunforsvar på vei ned?

Så nå sitter jeg, syk og svak, og hører på Chicago. Chicago er et band jeg nylig har gjenoppdaget, og for en herlig koring de gutta har. Dette var det beste opptaket jeg fant, men studioutgaven på CD har betraktelig bedre kvalitet. Anbefales.



Oppdatering dagen derpå: Det hele gikk etterhvert over i feber, og regner med å ha sovet det av meg inatt. Alt i alt tror jeg at jeg ble matforgiftet etter å ha spist mais som har stått for lenge i kjøleskapet. Baka!

torsdag, mai 01, 2008

Money, money, money...


Det er igjen duket for 1.mai, dagen hvor arbeiderklassen får "full" frihet til å demonstrere og kreve større rettigheter, flere friheter og, ikke minst, mer penger. I og for seg et godt tiltak. Men har 1.mai utspilt sin rolle i Norge? Har vi det egentlig ikke skamgodt, stort sett? Har vi ikke mer enn nok penger til å klare oss her i livet, når vi tross økte matvarepriser knapt bruker 10% av totalinntekten vår på mat? Har vi ikke pensjoner, trygder og sykepenger? Trenger vi egentlig stort mer? Ute i den store verden ser vi behovet for en dag som 1.mai, men jeg stiller som sagt litt spørsmålstegn ved vår egen 1.mai-markering. Det kommer vel alt i alt an på hva man markerer, og hva man engasjerer seg for.

Det skal fremdeles handle om penger: Snarere bestemt en mulighet du kan benytte deg av til å støtte Fjellhaugs misjonsprosjekt til Japan (ja, det går an å støtte også om du ikke skulle være NLM'er eller i det hele tatt kristen). Førstkommende tirsdag arrangeres det misjonsløp, dvs at jeg springer så langt jeg makter på to timer, og dere støtter meg med penger: Enten betaler en for hver runde jeg springer (hvilket øker motivasjonen min betraktelig), eller en engangssum. Om dette skulle være av interesse er det bare å kontakte meg, enten ved å legge igjen en kommentar eller å kontakte meg på andre måter (så skal jeg finne ut av kontonr. og den slags).

Om noen timer reiser jeg til Røros for å besøke broder Harald, og blir der til og med lørdag. Det blir derfor trolig ingen oppdateringer i løpet av turen.