lørdag, august 31, 2013

Lørdagsgodt, uke 35

Vi har kommet til slutten på nok ei uke. August er på vei ut, og september på vei inn. Snart på tide å tenke på hobbit-dagen 22. september og Ingar-bursdagen 24. september, med andre ord. Men først, lørdagsgodt.

Video Game High School fortsetter på sin sesong 2. Her er episode 5.



Jeg har ikke lagt skjul på min elsk for sommerfilmen Pacific Rim. Det betyr imidlertid ikke at filmen er uten svakheter og feil. De viktigste av dem finner du oppsummert i denne How It Should Have Ended-videoen.



Så til dere som ikke følger meg på Facebook, eller ikke rekker å se over alt det tullet jeg poster: Det er absolutt ingen her i verden som er bedre på såkalte prank shows enn japanerne. Følgende video hever standardkravet for slike show for all fremtid.

onsdag, august 28, 2013

The Wonderful 101

Med lanseringen av The Wonderful 101 har spillsommeren nådd sin ende for min del. Nå følger en noe roligere september, før bransjens travleste tid på året bryter løs i oktober-desemberperioden. Dermed passer det fint å ta et par ukers pause i september.

Men altså, før den tid: The Wonderful 101-anmeldelsen. Den kan leses her. God fornøyelse!

Score: 7/10

tirsdag, august 27, 2013

Killer Is Dead

I forrige uke nevnte jeg at jeg hadde brukt tiden på å skrive opptil flere anmeldelser og lignende for Gamereactor. Her følger den siste av tekstene skrevet i den økta: Anmeldelsen av Killer Is Dead.

Jeg har tidligere hatt stor glede av Suda51 sine spill som No More Heroes. Skuffelsen er derfor ikke ubetydelig idet jeg setter sluttkarakteren for Killer Is Dead.

Anmeldelsen leser du her.

Score: 6/10

lørdag, august 24, 2013

Lørdagsgodt, uke 34

Lørdag igjen, folkens. Og jeg håper du har litt tid til overs denne lørdagen.

Noen er flinkere til å bruke YouTube enn andre. Standupkomiker Gabriel Iglesias er såvisst en av dem. Mannen har faktisk lagt ut hele sitt nyeste show, Aloha Fluffy, i sin helhet på YouTube for oss utenfor USA. Ingen betaling, ingen krav om å kjøpe noe. For en mann. Med andre ord: Her følger halvannen time med fluffy-humor.


Ellers kan jeg anbefale to videoklipp hvor klassiske filmscener blir gjort enda bedre av Batman. Videoene er laget av PistolShrimps, som forøvrig er norske.


fredag, august 23, 2013

Tomb Raider

Jeg kan like gjerne innrømme det i innledningen: I utgangspunktet har jeg null forhold til Tomb Raider-serien og Lara Croft, seriens heltinne. Det vil si, det er ikke helt sant. Enhver spillentusiast, og til og med noen av dem som ikke spiller noe særlig, har enten hørt om Lara Croft eller kjenner henne igjen når de ser henne. Dama var kanskje ikke den første kvinnelige heltinnen i spill (her var Samus fra Metroid en av frontfigurene, skjønt heller ikke hun var den første) eller den første populære frontfiguren for et spill (Chun-Li fra Street Fighter II opparbeidet seg en solid fanskare på begynnelsen av 90-tallet). Men Lara Croft var den som virkelig nådde tidligere uante høyder for en kvinnelig spillprotagonist. Kan hende var det de overdimensjonerte fordelene hennes som gjorde det, men etter hennes første spill i 1996 har populariteten bare vokst, om enn ikke nødvendigvis kvaliteten.

Vi vet imidlertid lite om Lara Crofts opprinnelse som figur. Hvem var hun før hun ble den hardtslående heltinnen med vågale akrobatiske krumspring vi kjenner henne som? Dette er tema for 2013-spillet Tomb Raider, som surfer på den trettende opprinnelseshistorie-bølgen som skyller inn over populærkulturen for tiden. Ja, jeg er ingen stor fan av alle origins-produktene som kommer for tiden; visse ting bør forbli uoppklarte og ukjente for å bygge opp under mystikken rundt skikkelser og serier.

Men la ikke mine tanker om opprinnelseshistorier ødelegge for mye når jeg nå deler noen tanker om Tomb Raider, eller La-oss-se-på-Lara-da-hun-var-ung-og-uerfaren-og-lage-en-historie-hvor-hun-får-så-mye-bank-og-mental-juling-som-overhodet-mulig som spillet like gjerne kunne hett.

Et sagnomsust rike
En ung og nyutdannet Lara Croft setter ut på sin første ekspedisjon sammen med en gruppe fra universitetet for å finne det myteomspunnede Yamatai-riket til dronning Himiko, også kalt Soldronningen. En storm skyller over båten, og Lara med resten av teamet skylles opp på en mystisk øy som bærer tegn av å være øya de leter etter. Men Lara og gjengen er ikke alene. En mystisk gruppe kalt Solarii har i årevis forsøkt å rømme fra øya uten å lykkes, og funn på øya tyder på at ingen strandede har sluppet unna på mange hundre år. Som et resultat har overlevende dannet en kultisk bevegelse sentrert rundt Himiko i håp om å bryte øyas mystiske hemmelighet. Lara må ikke bare lære seg kunsten å overleve, men også redde de andre i teamet fra Solarii-gruppens klør og finne en måte å unnslippe øya på. Men hva kan vel en uerfaren nyutdannet jente gjøre?

Spillere som har vært borti Tomb Raider-serien tidligere, kjenner Lara som tøff, vågal og for det meste med kontroll over situasjonen. Nærmest for å understreke så tydelig som mulig at den Lara ikke eksisterer enda, har teamet i Crystal Dynamics og Eidos Montreal skapt en figur med stikk motsatte attributter. Bortsett fra et skarpt hode med teft for arkeologi er den unge Lara utrent i våpenbruk og lite herdet. Resultatet er at vi gjennom spillets gang får ei Lara som ynker og stønner for hvert bidige slag og støt hun måtte få. Realistisk, vil noen si, men svært trettende i lengden.

Rent historiemessig forsøkes det å skape så mye mystikk rundt øyas hemmelighet som mulig. Men faktum er at for oss med dugelig bakgrunn fra eventyrsjangeren, er det ikke mange klisjeer Tomb Raider unngår. Her streifer man innom det meste, og historien blir ekstremt forutsigbar. Dermed forsvinner mye av motivasjonen for undertegnede for å fullføre eventyret.

Hopp, sprett, tjo og hei
Spillet skal imidlertid ha skryt for sin audiovisuelle presentasjon. Grafisk sett stiller spillet absolutt blant de penere spillene i inneværende konsollgenerasjon, og selv om PC-versjonen gjerne kunne vært enda penere er det ikke direkte stygt å se på. Lara ser for første gang i historien både realistisk og pen ut; ja, endatil normal. Den mystiske øya hvor de blir skylt i land har en variert flora og fauna, og inneholder alt fra urgamle japanske templer og graver til leirer laget av bølgeblikk som minner mest om slumområder i moderne storbyer. Vannanimasjonene har likevel et stykke å gå for å nå opp til de beste i klassen. Stemmeskuespillet er jevnt over på det akseptable, men musikken legger jeg mer merke til. Den kler til enhver tid spillet og stemningen, og Jason Graves har gjort en god jobb med å legge toner til Lara Crofts første eventyr. Det kunne likevel vært gjort bedre, for det er ikke mye jeg husker av musikken i etterkant, men den fungerer svært godt der og da.

Spillmekanikken er slik vi kjenner den, med akrobatikk og kamp om hverandre. Det er tydeligvis ikke mye som skal til før Lara blir den fødte akrobat, klatrer og utforsker, og til tross for all julingen hun mottar gjennom spillets gang er hun virkelig god til å ta seg frem på krevende steder. Det føles imidlertid ikke revolusjonerende på noen som helst måte, selv om det fungerer. Tomb Raider-spillene var i sin tid standariserende på dette området. Nå føles det bare som at man sitter og spiller en kvinnelig versjon av Nathan Drake fra Uncharted-spillene. Serien som i sin tid hentet mengder av inspirasjon fra Tomb Raider-spillene, har nå passert forbi og blitt mesteren. Den største forskjellen er at Tomb Raider har en mer åpen struktur enn Uncharted-spillene, men sistnevnte vinner fremdeles på sjarm, humor, spenningsnivå og – tør jeg påstå – utseende.

Et ekstremt stort frustrasjonsmoment i spillet er quicktime-sekvensene, som det ikke er rent få av. Nå har jeg ikke spilt spillet på konsoll, men på PC-versjonene fungerer disse heller dårlig. Årsak? Man vet aldri om knappene som skal trykkes holder til i styreknappområdet til venstre på tastaturet, piltastene eller musa. Man må med andre være forberedt på å trykke kjapt og hurtig tre spredte steder, og ettersom de fleste av oss bare har to hender presenterer dette et betydelig problem. Selv uten å ha testet konsollversjonene er det ingen tvil om at de stikker av med seieren her.

Ludonarrativ dissonans
Mitt største problem med Tomb Raider er likevel ikke spredte knapper eller at serien sakker akterut til fordel for arvtakeren, men det som heter ludonarrativ dissonans (ludo = spill, narratio = historiefortelling). Begrepet betegner at det ikke er samsvar mellom stemningen eller budskapet historiedelen av spillet forsøker å formidle, og hvordan selve spillmekanikken er bygget opp og gjenspeiler dette. Man snakker rett og slett om dissonans mellom spillfortelling og spillmekanikk. Og dissonansen i Tomb Raider grenser nesten til disharmonisk kakofoni.

Når vi møter Lara i begynnelsen av spillet, er hun mildt sagt uerfaren. Hun har aldri vært på en ekspedisjon før, og hun har ikke håndtert våpen noe særlig. Tatt et liv har hun i hvert fall ikke, noe hun imidlertid blir tvunget til i selvforsvar. Den påfølgende reaksjonen av sjokk, vantro og kvalme føles naturlig, men i en påfølgende radiosamtale om hvor vanskelig det må ha vært, er hennes reaksjon «It was surprisingly easy.» Skal vi tro spillets utvikling herfra, er disse ordene sannere enn vi liker å tro. Ved spillets utgang er min bodycount på over 200 fiender, og på det som ikke kan være stort mer enn to-tre døgn har Lara gått fra å være en amatør uten våpentrening til å bli en ekstremt våpenfør massemorder.

«Men selvfølgelig må det bli sånn, det er jo sånn vi kjenner Lara,» vil noen innvende. Kanskje. Men likevel er det stor dissonans mellom stemningen og budskapet som liksom skal formidles idet Lara tar sitt første liv og spillets øvrige natur. Det klareste eksemplet på dette er evnene og bonusene man kan låse opp underveis. Man kan låse opp evner som gir deg bonus-erfaringspoeng for såkalte «stilfulle avslutninger,» som å gå helt opp til en slagen fiende med hagla eller maskingeværet og gjøre kort prosess på ham. Spillet som i utgangspunktet forsøker å ramme inn hvor vanskelig og horribelt det i utgangspunktet er å ta et annet liv, belønner deg også for brutale henrettelser. Det er smakløst og disharmonisk.

Nei, Tomb Raider er langt ifra eneste synder i denne menigheten (Uncharted har mye av det tilsvarende problemet). Men problemstillingen blir ekstra tydelig i dette tilfellet.

For en alternativ tekst om ludonarrativ dissonans i Tomb Raider, anbefaler jeg Christers tilnærming til saken.

Skuffende dannelsesreise
Tomb Raider har fått mye skryt siden lansering. Personlig sliter jeg med å forstå hvorfor. Spillet har flere betydelige svakhetstrekk, og i den grad spillet gjør noe riktig (og det gjør det absolutt), er det lite av dette som oppleves som nytt, spennende eller revolusjonerende. Lara Crofts dannelsesreise er langt ifra hennes sterkeste, og at en oppfølger nå er annonsert får meg ikke akkurat til å hoppe i stolen. Av vårens stortitler er dette en av dem jeg stiller meg mer eller mindre likegyldige til.

Score: 6/10

tirsdag, august 20, 2013

Red 2

Vi fortsetter i anmeldelser-for-Gamereactor-hjørnet. Vi holder oss dessuten i filmavdelingen. Det har da tross alt gått en og annen film på kino i sommer.

Denne gangen er det actionkomedien Red 2 som går under lupen. Eneren har jeg stort sett bare lovord å komme med, og jeg er ikke vanskelig å overtale dersom Red blir trukket frem som et alternativ til en filmkveld. Oppfølgeren? Tja...

Anmeldelsen leser du her.

Score: 6/10

mandag, august 19, 2013

Pacific Rim

Det har vært en sterk filmsommer i år. 2013 er dessuten et år med mange sterke science fiction-filmer. Pacific Rim er definitivt et høydepunkt i begge kategorier.

Anmeldelsen kan du lese på Gamereactor her. Eller du kan gå og se filmen først, og så lese anmeldelsen. Eller du kan lese anmeldelsen, før du deretter går på kino og ser filmen. Uansett, gjør gjerne begge deler. Se og lese, altså.

Score: 8/10

lørdag, august 17, 2013

Lørdagsgodt, uke 33

Tanken om å blogge mer denne uka forsvant i semesterstart og Gamereactor-skriverier. Trøsten er at sistnevnte på ett eller annet tidspunkt vil dukke opp her på siden.

Der forrige uke var preget av mye variert og godt innhold, er det litt mindre variert denne uka. Episode 4 av Video Game High School er i det minste ute:



Ellers er de dyktige musikerte Lindsey Stirling og Peter Hollens ute med en Star Wars-medley. Alle liker vel Star Wars, gjør de ikke?



Og mens vi snakker om dyktige musikere, er Smooth McGroove som vanlig på plass. Mannen har et utrolig talent for å lage musikk basert på favorittspillene mine, noe han ikke minst beviser i sin nyeste video, hvor han fremfører kamptemaet fra det første Golden Sun-spillet til Gameboy Advance. Om jeg ikke tar helt feil, var Golden Sun mitt første ordentlige JRPG-spill. Ah, minner...

onsdag, august 14, 2013

Om grandis og grill

Ungkarer må kunne lage mat. Man må også tørre å eksperimentere. Så i helga satte jeg meg fore å gjøre nettopp dette. Helgas forsøk? Å grille en grandiosa.

På en gassgrill med lokk er det gode muligheter for å regulere temperaturen på en grill, og sluttresultatet indikerer nok at jeg burde kjørt en svakere varme over lengre tid fremfor en kort og intens periode.

Sluttresultatet ble absolutt spiselig. Minuset var at pizzabunnen ligger særlig utsatt til i en grillsituasjon, noe som gjorde at den ble en småsmule mer svidd en ønsket. På plussiden kan man jo nevne at pizzaen til gjengjeld ble godt sprø, og hadde til gjengjeld en egen smak.

Eksperimentet kan derfor klassifiseres som halvveis vellykket.


Idéer til videre kulinariske eksperiment? Kjør på!

lørdag, august 10, 2013

Lørdagsgodt, uke 32

Denne uka har YouTube markert en såkalt Geek Week. Legger man dette til en høy produksjon fra YouTube-artister som begynner å bli velkjente her på bloggen allerede, betyr det at denne lørdagen skorter det ikke akkurat på innhold.

Vi begynner i Geek Week-seksjonen, hvor to av de beste videoene inkluderer en video med utgangspunkt i Half-Life 2 og en hyllest til hvorfor vi elsker tegneserier.






Deretter tar vi en kikk på noen av veteranene her på bloggen. Ryan Higa, også kjent under kallenavnet Nigahiga, har laget flere morsomme videoer i det siste. Her følger en om dating og en filmtrailer for animeserien Naruto.





Smooth McGroove og hans nusselige svarte katt Charl trenger ikke noen nærmere introduksjon. Mannen har et produksjonsnivå uten sidestykke, og liker du arbeidet hans kan du vurdere å bli en av hans støttespillere.



Til slutt: Selv om Freddie Wong (aka Freddiew) for tiden er travelt opptatt med Video Game High School (som dere kan se tredje episode av under), tar han seg også tid til å lage andre ting. Som for eksempel en video om hvordan det går når superhelter skal forsøke seg på dating.



fredag, august 09, 2013

The Wolverine

Sommeren er ikke bare tid for sol og grilling. Det er også tiden for blockbustere av den store og påkostede sorten, gjerne med et høyt nivå av action. Alle disse kriteriene innfris i The Wolverine.

Anmeldelsen kan leses her.

Score: 8/10

NB: Det kan forresten legges til at gravferdsscenen i filmen er filmet i tempelområdet Zojo-ji, og i bakgrunnen kan man skimte Prince Park Tower Hotel. På dette hotellet bodde jeg under Gamereactor-turen i april, og fra rommet i 21. etasje hadde jeg god utsikt over tempelområdet. Ninjaer, yakuza og jerver så jeg imidlertid lite av.

torsdag, august 08, 2013

Tales of Xillia

Da jeg for noen år siden kjøpte PS3, var det flere grunner til at jeg valgte konsollen fremfor Xbox 360. En av grunnene var utsiktene for å kunne spille japanske rollespill. I morgen kommer nettopp et slikt rollespill, nemlig det nyeste spillet i Tales-serien.

Det forrige spillet i serien, Tales of Graces f, gjorde meg ikke akkurat overbegeistret, men gav meg mer-smak. Les hva jeg synes om Tales of Xillia her.

Score: 8/10

onsdag, august 07, 2013

Om kontordekor

Som relativt ny i jobben er det viktig å gjøre kontoret til sitt eget. Man må minne folk på at det er en ny kar på kontoret. Da er det viktig å personliggjøre arbeidsrommet.

Så hva er vel mer typisk Ingar enn å få en slik plakat på veggen?

How many controllers can you name?

tirsdag, august 06, 2013

Om nærstående skolestart

Det begynner å nærme seg den tiden på året. Tiden da man merker at noe er feil, at noe fælt er i anmarsj og at noe godt er i ferd med å ta slutt. Kort sagt: You sense a disturbance in the Force.

Man merker at det nærmer seg skolestart.

Skole og studier betyr som regel prøver som det skal leses til og oppgaver som skal leveres inn, gjerne på en og samme tid. Tidspresset er til å bite i.

I høst slipper jeg heldigvis dette. Jeg skal sitte i den andre enden av skolesystemet og sørge for at folk leverer det de skal i min administrative stilling. Men jeg har ikke glemt hvordan studenttilværelsen er. Derfor poster jeg dette bildet til trøst for enhver student og skoleelev.

For dem som ikke vet det, lyder originalen fra Assassin's Creed "Nothing is true. Everything is permitted." Men jeg synes denne ligger nærmere sannheten.

lørdag, august 03, 2013

Lørdagsgodt, uke 31

Det er mye godt på programmet i dag, om enn fra stort sett kjente gjengangere.

Det begynner å bli lenge siden vi så noe fra YouTube-moromannen Freddie Wong. Det er kanskje ikke så rart. I det siste har han og gjengen vært opptatte med å ferdigstille sesong 2 av Video Game High School. Nå har sesongen startet, og de to første episodene lover godt.






Ellers kan vi jo poste noen herlige acappella-videoer fra Smooth McGroove. Mannen har et produksjonsnivå uten like, og resultatet er alltid like fantastisk. At han har spilt inn Mute City fra F-Zero, ett av mine favorittspill til Super Nintendo, er selvfølgelig bare en bonus.