mandag, august 31, 2009

Det ultimate evolusjonsbeviset.

I sommer kjørte jeg en del bil, både i forbindelse med jobb og ellers når anledningen bød seg. Når man kjører på en bygdevei, kan man ikke unngå å legge merke til all road-kill'en som ligger langs veien. Døde pinnsvin, fugl og fisk samt diverse krypdyr av allslags slag ligger enten langs veikanten eller i veien og dekorerer det hele på en makaber måte.

Når man ser dette, får man derfor noen tanker i hodet. For mitt tilfelle gikk tankene inn på evolusjon. Når evolusjon er så omstridt tema (ikke minst i mine kretser), så må vel det være fordi det mangler ufravikelige og ekstreme beviser. Et bevis som virkelig beviste prinsippet om survival of the fittest, prinsippet hvor arten klarer å tilpasse seg forholdende slik at den kan videreføre sin art.

Når man ser flatklemte pinnsvin, slår det meg hvordan et slikt evolusjonsbevis ville sett ut: Et pinnsvin med stålpigger.

Men vent! Dette finnes da allerede! Det ble først dokumentert i 1985, og har blitt vist på mange TV-apparat siden den gang:


Konklusjon: Nintendo leder evolusjonen videre, eller i det minste inspirerer den videre. Og hvem sier man ikke lærer noe av gaming?

(Alternativt er det bare noen av oss som har for mye tid til å tenke på slik dårskap. Men det blir et annet spørsmål).

lørdag, august 29, 2009

Om Mine homofile venner

I går var det en spennende begivenhet som fant sted på Fjellhaug. Den profilerte NLM-mannen Espen Ottosen har nylig skrevet boka Mine homofile venner, og i den forbindelse hadde han et gjesteseminar på Fjellhaug.

Et seminar som jeg var så dum at jeg ikke fikk med meg. Det angrer jeg litt på i etterkant, etter å ha snakket med flere som var der. For seminaret gjorde tydeligvis inntrykk på folk. Og samtaler med de som var der har til gjengjeld gjort litt inntrykk på meg. Det er vel det man kaller ringvirkninger.

Boka tar for seg syv mennesker som Espen Ottosen har intervjuet. Alle syv er homofile kristne som fremfor å leve ut sin legning har valgt å leve i sølibat. Boka virker spennende på mange måter, og jeg håper jeg får mulighet til å lese den (og dersom det skjer, kommer det selvsagt et lite(?) notis om det her).

For det første virker boka spennende fordi den øker forskjellsmangfoldet i den norske homofilidebatten, som i det store og det brede har vært svært ensidig (i det minste i landets største medier). Den norske debatten har stort sett vært fokusert på de homofile som har valgt å leve ut sin legning i et homoseksuelt samliv, enten de er troende eller ikke. Den nye boka fokuserer på de menneskene som har valgt en annen livskurs, en som man ikke hører noe særlig om og som ofte blir fordummende fremstilt (ikke minst i P4s intervju med Bjørn Helge Sandvei, et av intervjuobjektene). At boka så langt har fått liten oppmerksomhet, er dermed litt trist.

For det andre er boka spennende fordi den setter spørsmåltegn ved tanken om "å finne den rette" som øverste rettesnor i livet, både for en svært seksualfokusert populærkultur og også i unge kristne kretser (i det minste i NLM). Her møter vi mennesker som har valgt å leve livet alene, uten at det av den grunn skal kalles et mindreverdig liv. Selv om det å leve livet gjennom uten å gifte seg på ingen måter er et mindreverdig liv, har det blitt en tendens i vår kultur å fremstille enslige og ugifte som nærmest både utstøtte og sosiale tapere. Ja, selv i NLM er ikke slike tanker fraværende, selv om Bibelen på ingen måter spiller på slike tangenter - 1.Kor 7 taler f.eks mye om dette (noe jeg i en periode var en litt overivrig forkjemper for). Også unge kristne lar seg prege av verden og tenker at det fremste målet i livet er å finne seg den rette. Erik Jansson, en av de syv personene i boka og som var til stede på seminaret i går, skal ha sagt noe slikt: Meningen med livet (om man kan kalle det for det) er faktisk ikke å gifte seg og pleie et kjærlighetsforhold til denne, selv om det er en vakker ting. Meningen med livet er derimot å bygge og pleie sitt kjærlighetsforhold til Gud.

Greit nok at sistnevnte poeng ikke nødvendigvis vil slå noe særlig igjennom blant sekulære kretser, men det er kanskje ikke så nøye. For bokas bidrag virker å være historier som har vært lite fremme så langt. Så blir det spennende å se hvordan disse historiene blir mottatt.

Og inntil jeg selv får lest boka, lar jeg det ligge med det.

torsdag, august 27, 2009

Det nye 595.

Personlig har jeg, i alle årene jeg har bodd på Fjellhaug, vegret meg mot å kalle stedet for "hjem." Likevel prøver jeg alltid å gjøre det hjemmekoselig og levelig på rommet jeg blir tildelt. Årets rom er 595, og er med andre ord det samme rommet som jeg hadde i fjor. Det er da man må spørre seg: Var det virkelig nødvendig å flytte ut alle tingene mine for to måneder siden?

Noe positivt kommer det da ut av det likevel. Det gir f.eks. rom for ommøblering. Det er utrolig hva man kan få til ved å snu senga og skrivebordet 90 grader, få inn en sofa og en ekstra bokhylle, samt større TV. Følgende billedpresentasjon viser hvordan det har sett ut på 595 i omtrentlig ei uke, og hvordan det (mer eller mindre) kommer til å se ut frem til juni.










Mer enn god nok plass, altså. En god multimediakrok er også svært trivelig å ha, både for personlig avslapning og når det kommer besøk.

Dessuten er det mer enn nok plass i sofaen for filmtitting...ladies!

onsdag, august 26, 2009

Om spillfilmer.

De siste årene har det vært snakk om filmatisering av mange spillserier, og noen av dem har allerede kommet. Andre igjen har blitt lagt på is. Vi snakker da om titler som Castlevania, Halo, Metal Gear Solid, Resident Evil, Dear or Alive, Tekken, Final Fantasy og Doom. Hvorvidt filmene har vært/kommer til å bli gode er en helt annen sak.

Men visse spillserier ville nok være noe vanskeligere å filmatisere enn andre, selv om resultatet kunne blitt ganske spennenede likevel. Som f.eks. denne video-"traileren" til Mario Kart viser.

mandag, august 24, 2009

Er Afrika fattig?

Noe jeg liker veldig godt å gjøre om morgenen, er å sjekke mine news feeds fra BBCs utenriks-bunke. Artiklenes kvalitative standard er som regel milevis bedre enn de fleste norske medier. I dag morges kom jeg f.eks. over en god artikkel om fattigdomsproblematikken i Afrika. Kanskje ikke så mye nytt i artikkelen for noen, men bra oppsummerende. Artikkelen finner du her.

Jeg bare nevner det...

Nå er det en skarve måned igjen til min 22-årsdag, så i all ydmykhet legger jeg ut denne lista:

Amazon Wish List.

fredag, august 21, 2009

Ode til kvinnen.

Det er svært sjeldent jeg skummer gjennom VG-blogger. Enda mer sjelden, som en perle i sanden eller nål i høystakk (eller en annen velbrukt metafor av tilsvarende karakter), er det å finne noe som faktisk er verdt å lese. Men idag kom jeg over nettopp en slik en, og kanskje er det flere som kan ha glede av å lese den.

Dermed gir jeg dere: Ode til kvinnen. God lesning.

Wii Sports Resort: Post Scriptum

Selv om jeg jevnt over er godt fornøyd med Wii Sports Resort og hva spillet kan tilby, er det ikke alt som er like bra. Den obligatoriske og altfor lange introduksjonsvideoen om hvordan man bruker Wii Motion Plus, for eksempel. Noe som blir godt karikert i følgende seriestripe (klikk for større utgave):

torsdag, august 20, 2009

Advance Wars: Dark Conflict

Noen spill er hakket mer utfordrende å anmelde enn andre. Advance Wars: Dark Conflict er et slikt et. Som regel er de vanskelige å anmelde fordi man ikke helt vet hva man skal mene om dem, men det er ikke tilfellet her. Saken med Advance Wars: Dark Conflict er at spillet har svært store regionale forskjeller når det gjelder navn i spillet. Ja, selv spillets tittel varierer mellom salgsregionene: Mens spillet heter Dark Conflict i Europa, har spillet undertittelen Days of Ruin i USA og Famicom Wars DS 2 i Japan. Forvirret? Det er i hvert fall stygt mulig jeg blir det underveis i anmeldelsen, så på forhånd beklager jeg.

Men ja, det var selve spillet da.

Advance Wars, eller Famicom Wars som det heter i Japan, er en spillserie med røtter langt bak i spillhistorien. Det første spillet kom ut på NES i Japan i 1988, men slapp aldri utenfor Japans grenser. Det første spillet i serien som gjorde det var Advance Wars til Gameboy Advance i 2001, et spill som fort ble en sikker tittel til plattformen. Spillserien utvikles av Intelligent Systems, et selskap som står bak en annen solid Nintendoserie, nemlig Fire Emblem.

Jevnt over kan Advance Wars-serien beskrives som turbasert krigsstrategi, hvor spilleren først gjør sitt trekk for deretter å vente på motstanderens. Omtrent som et stort parti sjakk, rett og slett. Settingen er moderne, og underveis gis det rom for å produsere flere enheter (forutsatt at man har tilgang på fabrikker), alle med sine styrker og svakheter. Vinneren er som regel den som utraderer fiendens styrker eller inntar basen. Krig som det er til tross, så er den grafiske stilen langt ifra realistisk eller voldelig. Det hele har et anime-preg over seg, hvor kommandantene som regel er tenåringer med piggsveis og kartet er preget av lyse farger og klare men karakteristiske enheter.


Advance Wars: Dark Conflict fra 2008 tar oss med til et post-apokalyptisk scenario, hvor jorda har blitt rammet av meteorregn og sola stenges ute av tykke støvskyer. 90% av jordas befolkning er utradert. Blant de 10% som har overlevd går Ed, en tidligere kadett i Laurentian Military Academy, rundt og leter etter flere overlevende. Han kommer snart over 12th Laurentian Independent Legion, en rest av Laurentias tidligere store hær og som er ledet av den ærefulle kapteinen O'Brian og nestkommandant Lin. Sammen kjemper styrken seg gjennom plyndrende bander for å finne flere overlevende, samle rasjoner og ikke minst slått imot en ny trussel, the Floral Virus. Underveis kommer også Ed og legionen over en annen overlevende, en ung jente med hukommelsestap som likevel innehar enorme og detaljerte kunnskaper om militære data. Ed døper henne Catleia, og Catleia skal vise seg å bli en viktig karakter videre i historieforløpet, ikke minst når restene av Laurentia tar opp igjen sin 100-årige krig mot den andre verdensstormakten Zephyria.

Historien i Advance Wars: Dark Conflict har alle japanske postapokalyptiske klisjeer man kan tenke seg. Her har vi avansert teknologi, gale vitenskapsmenn, innbilske og maktsyke statsmenn og ærefulle soldater. Det eneste som strengt tatt mangler for å gjøre sammenligningen komplett er store mecha-roboter. Selv om historien begynner helt greit, er det lite nytt å hente her, og det hele blir bare et forsøk på å skape en grei handling. For krigsentusiasten er det kanskje ikke så viktig, men Intelligent Systems har vist oss før at dette kan de bedre, både innenfor Advance Wars- og Fire Emblem-serien.

Det er derimot mye som kan trekkes frem. Den grafiske stilen er noe endret siden forrige spill i serien, ettersom settingen forlanger det. Og det kler spillet bra. Musikken er også forbedret siden sist, med et tyngre preg enn tidligere. Den blir kanskje, som det meste av spillmusikk, repetativ i lengden, men den fungerer veldig bra i passe mengder til å skape en god følelse for settingen. Utnyttingen av de to DS-skjermene skiller seg ikke mye ut ifra forrige Advance Wars eller Fire Emblem til DS, men det gjør absolutt ingenting. Her har vi data og informasjon på den øverste skjermen, og selve slaget på den nederste og trykkfølsomme skjermen. Dersom du ønsker det, er det ingen sak å kontrollere enhetene langs brettet med touch-pennen.


En gameplay-faktor som er tonet kraftig ned i forhold til tidligere spill i serien, er det såkalte Commanding Officer Power (CO Power). Et kjennetegn med Advance Wars har vært at alle COs har hatt en egen super-egenskap som man kan aktivere jo større fremgang man måtte ha i slaget (få enhetene til å bevege seg lengre, øke rekkevidden på langdistanseenheter, ramme alle fiender innenfor et visst område etc). I Advance Wars: Dark Conflict er ikke CO Power helt borte, men den er tonet kraftig ned. Man må betale for å plassere sin CO i en enhet (som da blir markert sterkere enn vanlig), og det er vanskeligere å tjene opp CO-poeng slik at de kan utløse CO Power. På toppen av det hele er det få CO Powers som gjør store endringer på slagets gang. Det blir med andre ord større fokus på egne strategiske evner i spillet, noe som får meg til å trekke den konklusjon at nedtoningen av CO Power ikke er en dum ting likevel.

Selv om Advance Wars fremdeles har et stykke igjen (i mine øyne) til artsbror Fire Emblem, er det lite galt med Dark Conflict. Det er morsomt, vanedannende, har en god vanskelighetskurve og er lett å plukke opp på f.eks. bussen eller flyet. Er det håndholdt strategi til DS man vil ha, er Advance Wars: Dark Conflict slettes ikke et dumt valg.

tirsdag, august 18, 2009

Status Central League, 18.aug 2009.

Det begynner å gå seg til her igjen på Fjellhaug. Men på kveldstid er behovet for en avslappende episode av en eller annen serie større enn å skrive et lengre blogginnlegg. Så, siden det er lenge siden, da tar vi en kikk på statusen i japansk baseball om dagene, til ære for de få interesserte der ute:



Med drøyt en måned igjen av hovedsesongen ser det mørkt ut for oss Tigers-fans. Laget har, tradisjonen tro, ikke vært på tabelltoppen i år, til tross for at de fant igjen den beryktede(?) Colonel-san igjen i Osakaelva i år. På toppen av det hele har erkerivalen Giants tronet tabelltoppen ganske så suverent, også tradisjonen tro (dessverre).

Heldigvis begynner ting å bedre seg noe. Giants har tapt noe av sin suverene ledelse, og Tigers har klatret til 4.plass. Men skal Tigers i det hele tatt ha en sjanse må de komme seg opp til 3.plass, slik at de kan spille kampene om finaleplassen. Og da må de ta igjen 8,5 seire. Realist og skeptiker som jeg er, må jeg nok innse de harde fakta: Tigers klarer det nok ikke i år heller. Dermed er det bare å be om at Giants må falle ned i den gjørma de hører hjemme i.

Men Tigers-fans er trofaste. Vi holder fast ved laget vårt, motgangslag som det er til tross. Vi håper på bedre tider neste år. Og synger på Tigers-sangen i mellomtida. Måtte det ikke bli lenge til neste gang jeg kan synge den sammen med 20.000-30.000 andre fans.



søndag, august 16, 2009

Om å komme tilbake.

Ikke før har jeg kommet tilbake til Oslo og Fjellhaug, så er det dramatikk i nabolaget.

Det er snart duket for M3 på Fjellhaug. Nå skal jeg bare ut av alle pappeskene først.

torsdag, august 13, 2009

Om Stortingsvalget 2009.

Det er ikke bare kirkevalg nå i år. Det er også Stortingsvalg, noe de fleste forhåpentligvis har fått med seg. Og svært mange stiller seg følgende spørsmål: Hvilket parti skal jeg stemme på? Til det har jeg et par tips:

- Først og fremst er det lurt å ha gjort opp en mening om dette ganske så tidlig på forhånd (kanskje litt dumt å si det nå, men ta nå tipset med deg videre til neste gang). Sjekk over lang tid om partiet du tenker å stemme på er konsekvente i sine uttalelser. I disse valgkamptider kommer det så mye flesk at det lukter baconsvor lang vei, og å gjøre opp en mening ut ifra den siste månedens uttalelser kan fort vise seg å bli en skuffelse.

- For det andre, tenk realistisk og tenk prioriteringer. Prøv å finne ut hva som er viktigere kampsaker enn andre. Er det viktigst å flytte Den norske ambassaden i Israel til Jerusalem eller å vurdere Lofoten-oljeboring? Å bygge nye veier eller bekjempe fattigdom? Å sikre norsk økonomi og forbrukskultur eller fordele godene på verdensbasis? Tenk også gjennom hvilke kampsaker som faktisk kan la seg realisere. Mange partier har gode og ærefulle ambisjoner, men hvorvidt de faktisk lar seg gjennomføre vil være et helt annet spørsmål.

- For det tredje, så er politikk og religion seperate enheter. For de teologisk uskolerte kan jeg gi en lyninnføring i den såkalte toregimentslæren: Gud styrer verden både gjennom Ordets makt (de geistlige, kirka, evangeliet osv) og Sverdets makt (de politiske styresmakter, lovens håndhevere, rettsvesen osv). Deres ansvarsfelt er hver sine, selv om noen ganger krysses de og må samarbeide om en sak (omtrent som to sirkler som sammenflettes i den ene enden). Derfor er det ikke nødvendigvis sikkert at "de kristne grunnverdier" er den beste måten å styre en stat på. Begrepet "kristne grunnverdier" er dessuten et ekstremt deffust begrep, og hvorvidt dette bør stå som grunnlag for politiske kampsaker er høyst diskutabelt. Tanken bak kan være både edel og høyst kristelig, men ikke nødvendigvis den beste måten å styre en verdslig stat etter. Toregimentslæren har blitt neglisjert hos norske lutheranere i senere tid, men kanskje årets valg er tiden for å tenke gjennom den igjen. En teokratisk stat styrt fullt ut etter bibelske prinsipper er man ikke tjent med; da sitter man igjen med en statsforfatning slik vi ser det i islamske stater (hvor det ikke skilles mellom religion og statsstyre, som f.eks. Saudi-Arabia og Pakistan men ikke Indonesia eller Tyrkia).

En meget god artikkel om det siste punktet kan du dessuten lese her. I den markerer Alf Gjøsund seg igjen som en meget god skribent.

Jeg stemte i går, til tross for en gnagende tvil til norsk demokrati. Forhåpentligvis gjør også du det samme en eller annen før 15.september.

Ja, og folkens: Ikke glem Kirkevalget da.

tirsdag, august 11, 2009

Om Noahs ark.

Dersom man hypotetisk sett skulle tenke seg at Noahs ark ble bygget i Norge, hvilke andre steder kunne vel være mer naturlig enn Bergen, regnets hovedstad?

Jeg kan tenke meg at dette må være litt av tankegangen bak Anne Eileen Asheims idé om å bygge en 1:1-kopi av Noahs ark midt iblant byfjellene.

Dette til tross for at Ararat ikke er blant Bergens syv fjell.

Om kirkerådsvalget 2009, post scriptum.

Det er jo godt at kirke- og kulturminister Giske innrømmer at feilaktige oppføringer i medlemsregisteret til DNK er regjeringenes feil, ikke DNKs. Så spørs det da om dette budskapet når frem til de sinte innringere, eller om de fremdeles ser muligheten til å bruke dette som et påskudd til å kritisere kirka, alle dens gjerninger og alt dets vesen.

DNK har selv skrevet en grei avklaring i denne saken, den finner du her.

Under et familiebesøk i går poengterte en av mine mange fettere noe: Det er (til nøds) forståelig at mennesker som ikke skal få valgkort blir irriterte når de får et tilsendt. Men hva med de som skulle ha hatt valgkort, men som ikke får?

mandag, august 10, 2009

Om kirkerådsvalget 2009.

Kjære alle sinte innringere som har fått valgpapirer til kirkerådsvalget 2009:

-Det hjelper ikke at du er sint på meg...

-Det hjelper ikke at du slår deg vrang når jeg vil sette deg videre til de som kan hjelpe deg, fordi du ikke vil rote deg ytterlige borti kirkelig byråkrati...

-Det hjelper ikke at du bruker minimum tre banneord pr.setning...

-Det hjelper ikke at du dømmer meg til å brenne til evig tid i helvetes syvende sirkels brennende ild (ok, den formuleringen var delvis min egen)...

...jeg er bare en stakkars sommervikar som gjør så godt han kan, og kan verken stryke deg fra noen nasjonale lister eller reversere hele prosessen. Men det jeg kan gjøre er å beklage inderlig det som har skjedd (fordi slikt byråkratisk rot er ingen tjent med), og sette deg videre til dem som kan hjelpe deg med problemet. Vil dere ikke det, er det dessverre ikke så mye jeg kan gjøre.

Dagens fundering: Kan man la være å tro på helvetets eksistens, og likevel dømme folk til å brenne der?

The Legend of Zelda and Philosophy: I Link Therefore I Am.

Noen av oss spillere liker å innbille oss at spill er mer enn bare underholdning. Selv har jeg som ønske å vise at spill kan være kunst, både i utforming og ikke minst gjennom musikken mange av spillene presenterer. Andre går lenger, faktisk så langt at de skriver en bok om filosofi basert på The Legend of Zelda-serien. Og for den som har sansen for Zelda og filosofi (undertegnede faller innenfor begge kategorier), er boka til tider særdeles underholdende lesning.

Boka The Legend of Zelda and Philosophy: I Link Therefore I Am (heretter bare omtalt som Zelda and Philosophy) er en bok som består av 20 mindre artikler og avhandlinger skrevet av minst like mange forfattere. De fleste skribentene har enten utdanningsgrader fra IT eller filosofi, men fellesnevneren for dem alle er at de ser noe mer ved Zelda-serien enn bare spill. Her tas det opp mange filosofiske tema, og enhver med sans for filosofi burde finne noe av interesse her. Tema som det streifes innom er feminisme, virkelighetsoppfatning, hvorfor vi som spillere knytter bånd til fiksjonelle karakterer, Zelda som forskningsfelt blant fanskaren (først og fremst i forbindelse med tidslinje-problematikken) og semantikk. Ja, selv teologer kan få noen godbiter i denne boka, ikke minst når det ondes problem blir diskutert i Zelda-kontekst. For dem som også vil ha alternative læringsmetoder på induksjon og deduksjon, er det et svært fornøyelig kapittel som lærer deg dette - selvsagt ved bruk av Zelda-premisser.

Fordi boka er skrevet av så mange personer som den er, er den litterære kvaliteten svært varierende. Noen skriver lekent og lett, andre nærmest i det enkleste laget, og noen igjen er så tunge i ordbruken at man lurer på hva det egentlig er de skriver om. Det er heller ikke alltid enighet mellom forfatterne vedrørende forskjellige tema, så da gjelder det å gjøre som et av de tidligste kapitlene instruerer oss: Sjekk fakta, forfatterens kredibilitet og argument, for så å ta en avgjørelse. Hva man sitter igjen med som det mest underholdende, kommer nok an på ens eget filosofisk ståsted og smak. Personlig er jeg f.eks. ikke mye fan av verken Nietzsche eller feminisme, men selv artikler med denne basis er god lesning. Det mest interessante synes jeg likevel var å lese innføringskapittel i filosofi Zelda-style og avhandlingen om hvordan Hyrule, sett ut ifra The Legend of Zelda: The Minish Cap, er så nært Platons utopiske statsdannelse (slik vi finner den i Staten) som man kan komme.

man være Zelda-fan for å lese boka? Det vil nok være å foretrekke, ettersom boka bruker mange eksempler fra serien underveis. man ha spilt alle spillene i serien og memorert dem for å nyte litteraturen? Langt ifra, men noen spill går igjen som eksempler enn andre - Ocarina of Time må kunne sies å være obligatorisk bakgrunnskunnskap for leseren. Ellers blir mye beskrevet, forklart og skildret underveis.

Zelda and Philosophy er på knappe 250 sider, og består av 20 kapitler, hvorav de fleste ligger på 9-11 sider (omtrentlig som en 3000-ordsoppgave på Fjellhaug, med andre ord). Dyr er den heller ikke om du bestiller den over nettet. Så er du Zelda-fan med sans for filosofi, er anbefalingen herved gitt.

fredag, august 07, 2009

Filosofiske fabuleringer fra frontdesken.

En fredags morgen er ikke travleste tidspunktet å arbeide som kontorist på et kirkekontor - da har nok prestene det mye travlere enn meg. Det gir rom for å tenke litt.

Magnifive-bassisten Roger har i det siste tatt opp tråden fra Søren Kirkegaard og hans tanker om livets stadier: Om spissborgeren, etikeren og den religiøse borgeren. For de som ikke har hatt ex.phil eller trenger en liten oppfriskning om hva dette dreier seg om, snakker vi da om stadier i et menneskets liv. Spissborgeren er den personen som lever et vaneliv i likegyldig konformitet. Han har egentlig ikke grunnet noe særlig på sin tilværelse og seg selv som individ. På et tidspunkt vil (forhåpentligvis, om ikke alltid) spissborgeren bli tvunget til å reflektere over seg selv og sin egen eksistens, og ikke bare flykte fra det eller ta avstand fra det. Han blir en etiker, en som er ærlig med seg selv og tar ansvar, om ikke annet fordi han må (noe som er Kants tankegang mer enn Kirkegaards). Men etikeren vil likevel mangle noe i sin tilværelse, for det etiske stadiet er ikke det høyeste i Kirkegaards rangsstige. For etikeren lever også på vane og har egentlig ikke en mening i sin tilværelse, fordi han ikke har hatt en eksistensiell refleksjon av en religiøs, ærefryktig karakter. Det er først når man har hatt en slik refleksjon og hatt en erkjennelse av denne at man når det siste stadiet i menneskets liv, nemlig det religiøse. Men selv en religiøs tilværelse kan være en vanesak og rutine mer enn en valgsak, og slik sett vil Kirkegaard hevde at å nå det religiøse stadiet ikke nødvendigvis gjør at man har "skjønt det" mer enn spissborgeren har.

Det er over 150 år siden Kirkegaards død. Likevel har han en utrolig sterk innsikt i et menneskeliv som glir rett inn i vår konforme tidsalder. Er det rart han fascinerer oss den dag i dag?

Magnifive-gitarist Hallvard og jeg har (på bloggen hans) snakket litt om individuelle særtrekk hos unge NLM-ere. Jeg har der gitt uttrykk for at folk til tider er skremmende like hverandre, og at særpreget blant NLm-ere kan virke lite. Kanskje den unge skaren i NLM i altfor stor grad består av spissborgere, hvis fokus er det konforme og det vante? Drukner det invidiuelle særpreget i spissborgerskap? Betyr det mest for oss hvordan andre ser på oss, eller at vi er tro mot oss selv?

Jeg sier ikke nødvendigvis at det er sånn, snarere hva jeg til tider tenker at det føles som. Likevel ønsker jeg kanskje mer rom for individualitet og karakteristikk. At mennesker våger å stå frem som den de er, snarere enn hva det forventes av dem. At eksentriskhet ikke blir møtt med skjeve blikk og nedvurdering.

Joda, jeg tar store ord i bruk her. For alt jeg vet er det godt mulig at mennesker allerede lever ut sin individualitet og sitt selv. Jeg tenker heller ikke at man skal ukritisk leve ut sine ideer og tanker - idioter er det nok av i verden, og historien viser bare hvordan ukritisk tanke- og livsutfoldelse kan føre til katastrofale konsekvenser. Men kanskje vi kan etterlyse en mer reflektert holdning over hvem en selv er og hvordan en lever livet sitt?

Jeg har i det siste tenkt litt på bevegelsen til Shane Claiborne, frontfiguren for den nymonastiske bevegelsen Potter Street Community. Claiborne er et eksempel på en person som våget å ta steget ut av konformiteten og bryte med vanekristendom. Nå skal det sies at selv ville jeg nok ikke gått så langt som Claiborne (fordi jeg verken vil eller kan, særlig ikke hvis jeg må se ut som en hippie for å gjøre det). Jeg tror ikke det er noe mål i seg selv at alle kristne skal bryte opp med "vanlige" samfunnsliv og samfunnsaktiviteter - vi trenger kristne i alle slags yrkesgrupper og sammenhenger. Claiborne gir en likevel noe å tenke på: Hvordan en kan ta et oppgjør med vaneliv, konformitet og forventninger og samtidig prøve å skape en litt større forskjell på jorda ved å prioritere seg selv mindre. Spennende? Absolutt.

Med det sagt, så hadde det vært interessant å lese The Irresistible Revolution. Er det noen som har den til låns?

PS: Et interessant innlegg finner du her - ikke alt jeg er enig med, men fullt ut god lesning for det.

torsdag, august 06, 2009

Wii Sports Resort


Med enhver Wii-maskin som har blitt solgt i verden har man fått med et eksemplar av Nintendospillet Wii Sports (bortsett fra i Japan, hvor spillet selges seperat). Spillet kan trolig ta mye av æren for Wiis popularitet: Med sitt vanvittig enkle gameplay (spillestil, kontrolloppsett etc.) og simple men sjarmerende grafikk har Wii Sports mang en gang blitt en suksess ved vennebesøk. Man har også anklaget Wii Sports for å skape en såkalt viruseffekt: Noen prøver spillet hos venner, tenker "dette var kult" og kjøper en egen Wii - som blir liggende og samle støv når man er blitt lei (noe som kan gå raskere enn antatt). Nå kan derimot alle Wii Sports-fans tørke støv av sin Wii, for nå er nye Wii Sports Resort ankommet. Og tro meg, dette er en morsom affære som kan forsterke viruseffekten betraktelig.

Wii Sports Resort er, som sin forgjenger, et sportsspill basert på samspill og hygge. Det er dermed ingen historie å snakke om i spillet, uten at det er et savn. Denne gangen har spillet forflyttet seg til sydhavsøya Wuhu, og omgivelsene gir rom for varierte, spennende og morsomme aktiviteter.

I Wii Sports Resort finner vi 12 hovedkategorier/sportsgrener, hvorav ti er nye. De to siste, golf og bowling, har blitt videreført og forbedret fra Wii Sports. Nye sportsgrener inkluderer basketball, fekting, frisbee, bordtennis (minner mye om tennis i Wii Sports ) og bueskyting. Innenfor hver kategori/sportsgren kan man etterhvert åpne varianter av hovedsporten (som 100-pinbowling eller 3-on-3-basket), slik at det i realiteten blir mer enn bare 12 øvelser. Dette gir rom for betraktelig lengre levetid for Wii Sports Resort enn forgjengeren.


Grafisk sett er stilen den samme som i forrige spill. Miljøene er derimot ganske så annerledes, ikke minst fordi sydhavsøya Wuhu skaper en helt annen stemning enn forgjengeren. Musikken og lydeffektene følger også i samme stil som Wii Sports, noe som er med på å gjøre Wii Sports Resort til et koselig man kan spille med unge og gamle familiemedlemmer så vel som venner. Dette er spillet med lav terskel, og uttrykket "så enkelt at selv mor kan klare det" kan vel anvendes her.

Med Wii Sports Resort følger det med et stk Motion Plus, et apparat man fester til Wii-kontrollen som øker presisjonsnivået på kontrollen og gjør den mer nøyaktig. Det merkes absolutt. Gamle sportsgrener som bowling er nå blitt mer nøyaktig enn før, og det at man var god i bowling i Wii Sports betyr på ingen måte at man er det i Wii Sports Resort. Sportsgrener som bueskyting og fekting er dessuten ekstremt fleksible og presise, og selv den minste skjelving i armen registreres i bueskyting. Motion Plus gjør det allerede enkle og morsomme gameplayet til Wii enda bedre, og jeg gleder meg til å se fremtidige spill som tar dette i bruk (det ryktes bl.a. at det kommende Zelda-spillet til Wii vil kreve Motion Plus). Ulempen med Motion Plus er det obligatoriske plastikketuiet som man må bruke på Wii-kontrollen, samt at man med jevne mellomrom må relokalisere kontrollen ved å legge den ned på et bord e.l. Men dette er småting sammenlignet med godene.


Hvordan er så idrettsgrenene? Svært varierende. Nøyaktigheten og presisjonen er det som regel lite å si på, men noen idrettsgrener kan enten være direkte kjedelige eller slitsomme. De fleste vannsporter faller inn under denne kategorien, selv om vannscooter er relativt morsomt. Landsportene derimot imponerer, både i utførelse og i underholdningsverdi. Fekting, frisbee, golf, bowling og ikke minst bueskyting, som ut ifra diverse internettkilder later til å være den mest populære nykommeren.

Selv har jeg nå testet spillet med tre testpanel, med variert spillerfaring (henholdsvi mye, middels og lite erfaring). Alle tre panelene har latt seg imponere og underholde, og dermed er det ikke tvil: Med Wii Sports Resort har Nintendo jammen meg klart det igjen. Det eneste jeg så langt savner er én ekstra Motion Plus i spillpakken (så man slipper å kjøpe en ekstra selv, slik jeg har gjort).

tirsdag, august 04, 2009

The Legend of Sigurd and Gudrun


Om sommeren blir det mye tid til å oppdatere seg på spill-, film- og litteraturfronten. Resultatet av det blir at det blir mye skriverier under kategorien "anmeldelser" om sommeren. For de som er lei av dem, kan jeg trøste med at Fjellhaugstart er 15.august, og at fokuset deretter vil bli noe mer rettet mot studier enn alt mulig annet.

Men ikke nå. Nå er det sommer, og sommer betyr ikke bare spill og film. Det betyr også bøker. Og en svært god bok jeg har kost meg med i to av ukene (grunnet familiebesøk var det ikke mye lesing hver dag) er The Legend of Sigurd and Gudrun av litteraturens stormester, J.R.R.Tolkien.

The Legend of Sigurd and Gudrun (heretter bare omtalt som The Legend eller LSG)er strengt tatt ikke Tolkiens verk. Man kunne kanskje gitt sønnen Christopher Tolkien noe av æren, ettersom det er han som har redigert ferdig boka og sørget for dens utgivelse (i likhet med andre Tolkienbøker gitt ut etter mesterens død i 1973, som f.eks. Silmarillion). Men LSG stammer fra en tid mye eldre enn som så. Det hele dreier seg nemlig om en oversettelse av det nordiske kvadet om Sigurd Dragedreper. Ifølge Tolkien selv må dette omtales som "vårt svar på Illiaden," og det er derfor nesten litt skammelig at min kjennskap til nordisk sagalitteratur er så liten som det er. Forhåpentligvis kan dette bli gjort noe med fremover.

Mange vil vegre seg noe mot å lese en oversettelse av Sigurd Dragedreper på engelsk. Ikke nødvendigvis fordi de vegrer seg mot engelsk, men fordi de føler at det glir for langt bort fra originalspråket. Slik kritikk blåser jeg bare av, av flere grunner. For det første må alle som ikke har studert og kjenner norrønt språk fra 1200-tallet godt lese en oversettelse av kvadet, enten den oversettelsen er på bokmål, nynorsk, engelsk eller japansk. For det andre er det å oversette poetisk litteratur som et kvad ekstremt vanskelig. Ikke bare skal man få med seg innholdet, men også følelsen som diktet gir ved sin bruk av virkemidler skal helst videreformidles. I norrøne kvad som Sigurd Dragedreper ble dette gjort først og fremst ved hjelp av verserytme (noe vi også støter på i andre poesiskatter, som Kalevala) og allitterasjon (bokstavrim). Her har Tolkien i sannhet gjort seg flid med å få virkemidlene på plass like mye som å formidle kvadets innhold. Det tredje argumentet, som forsåvidt henger sammen med det forrige, er: Når man først skal oversette noe, hvem passer vel bedre til å gjøre dette enn en av de største og beste filologer som har levd de siste hundre årene? Med LSG viser Tolkien virkelig hvilket språkmenneske han var.

I boka finner vi også notater om sagalitteratur i generelle trekk, og notater vedrørende forskjellene i forskjellige overleveringer av sagalitteraturen og de gamle kvadene. For noen blir dette detaljgranskning på et nivå langt over dem selv, mens for andre vil materialet være høyst interessant. Selv befinner jeg meg trolig et sted midt imellom. Underveis er også boka illustrert med vakre utskjæringer fra Hylestad kirke fra 1200-tallet som skildrer nettopp vårt kvad, og viser hvordan den gamle og hedenske kulturarven (uten at "hedensk" her skal tolkes med negative konnotasjoner) lenge ble innvevd i norsk kirkekunst.

Men ikke bare produksjonen av boka er godt utført. Selve historien som formidles er kultur på aller høyeste plan. Her er en historie som er en viktig del av våre røtter. Historien om Sigurd er en historie om sjalusi, mot, vennskap, svik, kjærlighet og menneskets kamp mot sin skjebne. Menneskene får heller ikke være i fred i det hele: Også æsene, og især Odin, har en finger med i spillet i det meste som foregår. Boka er delt inn i to hoveddeler: Del I er kvadet om Sigurd, slik vi kanskje kjenner det fra norsktimene (selv om vi aldri fikk ta del i denne store kulturarven i min tid), mens del II forteller om Sigurds andre hustru, Gudrun, og hennes skjebne etter kvadet om Sigurd. Del II krever kjennskap til del I, og kan dermed kalles et litteraturhistorisk tidlig eksempel på en oppfølger.

Alt i alt kan ikke The Legend of Sigurd and Gudrun tolkes som noe annet enn en litterær perle. Selve kvadet vil jeg ikke si er særlig tung i språket sammenlignet med annen poetisk litteratur (jeg har f.eks. mer problemer med å forstå engelske dikt fra tidlig 1900-tall enn dette), selv om den utdypende litteraturen gjerne krever større språkforståelse og konsentrasjon. Men etter å ha lest boka, kan jeg bare nikke samtykkende til Tolkiens ord: Beretningen om Sigurd Dragedreper er vårt svar på Illiaden. At sistnevnte da er mer kjent enn førstnevnte, må betegnes som noe vi nesten burde skamme oss over.

Og dermed skulle sommerens beste bok være varmt anbefalt.

Alien: Resurrection (again)?

Det var en gang...

Året var 1979. To år etter at Star Wars for første gang hadde plassert seg som et monument i filmhistorien, dukket Ridley Scott opp med en ny science fiction-film - en film som skulle skape en vel så monumental serie, om en på et annet vis enn Star Wars gjorde. Det var nemlig da, for 30 år siden, menneskeheten for første gang stiftet bekjentskap med Alien. En av de beste romgrøsserne var et faktum, og et av de mest legendariske og skumleste filmmonstre i filmhistorien var for alltid prentet inn i våre sinn.

Siden den gang har ikke Ridley Scott rørt serien igjen, og etter James Camerons storslåtte oppfølger i 1986 har Alien-filmene stort sett bare gått en vei - ikke minst takket være de to siste spin-off-filmene med et annet romvesen. Nå kan det derimot se ut til at filmserien kan ta seg opp igjen, ettersom Scott selv har hintet om å lage en prolog til serien. Ifølge Dagbladet.no er det snakk om en gjenoppliving av den originale serien med å fortelle forhistorien til den første filmen. Gledelige nyheter? Tja, vi får se.

Men før den tid skal Scott gjøre seg ferdig med to filmer, en Robin Hood-film og en gangsterfilm. Og med tanke på at Scotts forrige gangsterfilm var American Gangster, kjenner jeg at jeg gleder meg særlig til å se sistnevnte.

mandag, august 03, 2009

Ni av ti...

Det tragiske i oljesøl-situasjonen på sørlandet til tross, Aftenpostens overskrift i en av sakene får meg til å trekke på et teologisk smilebånd:

9 av 10 vaskede fugler vil dø
.

Strengt tatt vil vel 10 av 10 vaskede sjøfulger dø, det er bare et spørsmål om når. Og ikke bare sjøfugler: 10 av 10 levende organismer dør. Sjokkerende tall.

Det blir et aldri så lite Memento mori for oss alle.

lørdag, august 01, 2009

Post #600: Brüno


Da Borat kom ut i 2006, var oppmerksomheten rundt filmen stor. Filmen, hvor Sasha Baron Cohen gav seg ut for å være en kasakhstansk dokumentarmaker, skapte furore. Ikke bare blant dem som selv ble offer for filmen, men også fra andre som følte at filmen gikk for langt. Andre, undertegnede inkludert, lot seg underholde stort av filmen og dens harselas med diverse mennesker (først og fremst ignorante amerikanere). Nå er Sasha Baron Cohen påny medieaktuell med sin nye film, Brüno. Og, som tilfellet var med Borat, så er ikke dette filmen for sarte sjeler som lett lar seg provosere, sjokkere eller blir støtt. Men hvordan er filmen for alle andre?

Brüno er, som Borat, en fiksjonell spisskarakter skapt av Cohen. Brüno er østerriker, moteekspert og leder for det største tysktalende moteprogrammet utenfor Tyskland. Og homofil. Da Brüno under et moteshow skaper furore på grunn av sin borelåsdrakt, går karrieren i grus. Brüno bestemmer seg derfor for å dra til USA for å oppfylle sitt livs mål: Å bli berømt. Og Brüno prøver alt for å oppnå drømmen. Han prøver å skape nye tv-programmer, som slaktes og blir betegnet som "more painful than cancer." Han forsøker seg som statist, uten Etter å ha søkt råd fra den avdøde Milli Vanilli finner Brüno ut at veien å gå til berømmelse er gjennom veldedighet. Men heller ikke dette går særlig bra. Fredsarbeidet i Midt-Østen (eller Middle-Earth som han selv kaller det) går ikke frem, mest fordi Brüno forveksler Hamas med hummus. Han prøver å provosere Al-Aqsabrigaden til å kidnappe ham (noe Cohen som privatperson nesten har lykkes med i etterkant). Når dette igjen mislykkes prøver han "Madonna-taktikken," og reiser til Afrika og adopterer et barn som han bytter til seg mot en iPod. Til slutt, når også "sønnen" OJ blir tatt fra ham, innser Brüno at han må bli hetero for å bli berømt. Han begynner dermed sin kamp for å bli kvitt sin gamle legning.

Der Borat i sin tid spilte på fremmedfrykt, spiller Brüno mye på homofobi og fordommer mot homofile. Karakteren Brüno selv er som snytt ut av den mest homokarikerende Pondus-stripe. Og er det noe vi har erfart i dette landet de siste årene, så er det at man tuller ikke med homofile og homofili uten at det blir bråk av det. Men også andre samfunnsgrupper og tema berøres, som barnemodeller og arbeidsinnvandring.

Mange sekvenser med Brüno er oppsiktsvekkende med tanke på folks reaksjoner mot den homofile karakteren, når man tar situasjonen i betraktning. Konebyttere er mer opprørt over at Brüno er den han er snarere enn hva de selv driver med. Folk som har kommet for å se hardcore fribryting går nærmest av skaftet når Brüno finner sin store kjærlighet i ringen. Det er ikke tvil om at Brüno går vel langt (og for langt) i visse situasjoner, men filmen setter absolutt noen tanker i sving.

Selv om filmen på mange måter setter fokus på homofobi, er også filmen såpass stereotyp i sitt vesen at den i seg selv fort kan være med å bidra til homofobien den selv karikerer. Dette gjelder ikke minst Brünos konstante kåthet og betagelse av andre menn, hetero- som homofile. Den mangler også noe av den originaliteten som forgjengeren Borat hadde i 2006. Filmen er under halvannen time, og det passer egentlig like greit, for den kan fort bli langtekkelig for de fleste.

Brüno kommer ikke i nærheten av Borat, men har likevel sine "ups and downs." Det morsomste er muligens Brünos forsøk på å skifte legning, hvor han setter igang med alle slags "maskuline" aktiviteter. De mest kvalmende partiene er som regel sladdet eller i en viss grad sensurert, men fremdeles er det mye i filmen som føles "unødvendig" - totalt i en større grad enn tilfellet var med Borat. Brüno er sånn sett kanskje severdig for noen, men langt ifra for alle. Og noe DVD/Blu-Ray-innkjøp av filmen blir det nok ikke.