onsdag, juni 28, 2017

Valkyria Revolution

Jeg har aldri lagt skjul på at Valkyria Chronicles var ett av favorittspillene mine til Playstation 3, og de to oppfølgerne som fulgte til Playstation Portable var også gode, selv om Valkyria Chronicles II kunne bli litt teit til tider, historiemessig sett. Derimot vil jeg påstå at Valkyria Chronicles 3 til tider nesten er bedre enn det første spillet i serien, hvilket bare gjør mangelen på en offisiell engelskspråklig lansering av spillet enda mer sørgelig.

I disse dager er det endelig duket for et nytt kapittel i Valkyria-serien, og vi får nå servert en selvstendig tittel som skal føre serien inn i neste konsollgenerasjon. Selv har jeg sett såpass frem til spillet at jeg hadde det med på listen over ti spill å holde øye med i 2017.

Nå er Valkyria Revolution ute, og ... vel, det er dårlig. Rett og slett. Enten man ser på det i sammenheng med sitt opphav eller som en selvstendig tittel, er dette rett og slett dårlige greier.

Begrunnelsen kan dere lese på Gamereactor her.

Score: 4/10

søndag, juni 18, 2017

The Walking Dead: The Telltale Series - A New Frontier

Det er få TV-serier jeg har et så blandet forhold til som The Walking Dead. Samtidig har serien gitt meg motivasjonen til å spille spillene basert på samme serie, og de er slettes ikke verst.

Nå er sesong 3 av The Walking Dead-spillserien ute, og anmeldelsen leser dere her.

Score: 8/10

fredag, juni 16, 2017

Prinsesse Mononoke

En av mine absolutte favorittfilmer feirer i år sitt 20-årsjubileum. Da passer det ekstra godt at filmen settes opp på kino for første gang i Norge, slik at det norske kinopublikum endelig kan ta del i gleden.

Prinsesse Mononoke har sin norske kinopremiere i dag, og anmeldelsen kan du lese her. Dette er til orientering en film alle burde se, og den er like magisk å få med seg på kino selv om man har sett den før. Tro meg.

Score: 10/10

mandag, juni 12, 2017

Yooka-Laylee

Som stolt eier av en Nintendo 64 for nesten tjue år siden var det noen spill som utmerket seg ekstra når det kom til underholdningsverdi. Ikke overraskende var det ofte Nintendo selv som viste seg å lage noen av de beste spillene til konsollen, og kanskje også noensinne. Nintendo-titler som Super Mario 64, Mario Kart 64, Super Smash Bros. og The Legend of Zelda-titlene Ocarina of Time og Majora’s Mask var selvsagte titler å eie.

Samtidig var det en annen spillprodusent som viste en særegen og unik evne til å levere kremtittel etter kremtittel til Nintendo 64. Britiske Rare ga oss noen særdeles minneverdige spill til konsollen, og med spill som GoldenEye 007, Perfect Dark, Diddy Kong Racing, Jet Force Gemini, Conker’s Bad Fur Day og Donkey Kong 64 utgjør Rare-spill en like stor del av Nintendo 64-identiteten til mange som det Nintendos egne spill gjorde.

De to Rare-spillene jeg selv har best minner fra er likevel Banjo-Kazooie og Banjo-Tooie, to plattformspill som etter mitt syn bygget utrolig godt videre på grunnlaget Super Mario 64 hadde lagt for moderne plattformspill. Spillene var breddfulle av sjarm, særegen stil, humor, utfordring, eventyrlyst og ikke minst knallgod musikk av Grant Kirkhope. Bjørnen Banjo og den rappkjefta fuglen Kazooie presenterte oss for to meget gode spill, og tapet av denne radarduoen var nok den største sorgen for en Nintendo-eier da Microsoft kjøpte opp Rare på tidlig 2000-tallet.

Nesten tjue år senere har Kickstarter blitt en maktfaktor i spillbransjen, og folkefinansierte spill har blitt en realitet. Midt i denne virkeligheten dukker en kampanje for å finansiere spillet Yooka-Laylee opp. Spillet markedsfører seg selv om et moderne spill i Banjo-Kazooies ånd, og har mange av de kreative hodene bak sistnevnte med seg på laget (inkludert komponist Grant Kirkhope). Nostalgikeren i meg blir interessert. Er det lov å håpe på at et spill i dag kan levere noe av den samme moroa som det vi fikk for nesten tjue år siden?

Svaret: Nei. Eller, «både og» er vel et mer presist svar.


Yooka-Laylee satser fullt ut på å være en moderne versjon av Banjo-Kazooie, og likhetstrekkene er derfor mange. Vi har en duo i hovedperson-setet bestående av to dyr med musikk-relatert navn. Vi har dialog som ikke blir fremført på engelsk, men med merkelige lyder. Vi har en hoved-verden som fungerer som en hub til alle spillets verdener. Vi har store verdener hvor det er mye å samle og finne. Og progresjon i spillet er avhengig av at man finner nok gylne gjenstander – der det i Banjo-Kazooie var puslespillbrikker, er dette erstattet med gylne sider fra en bok i Yooka-Laylee. Spillet er preget av humor og ordspill av ymse kvalitet, fargerike omgivelser og særpreget musikk.

Det er mer enn nok likhetstrekk mellom det gamle og det nye. Så hvorfor oppleves da Yooka-Laylee som en nedtur der Banjo-Kazooie var en klassiker? Årsakene til det er dessverre mange.

Først og fremst kan vi trekke frem rollefigurene. Selve hovedduoen er i seg selv ikke like sjarmerende som de gamle røverne, selv om de kommer et godt stykke på vei. Enda verre er det derimot med skurkene i spillet. Banjo-Kazooie hadde nemlig et skurkegalleri som fungerte veldig godt med spillets helhetlige tone. Yooka-Laylee sliter derimot særdeles mye på dette området, enten det er snakk om små fiender man møter underveis, bossene for hver verden man besøker, eller sjefsskurken Capital B og hans nærmeste håndlangere. Å kullkaste deres planer og kjempe mot dem føles til enhver tid som et ork, ikke som en arbeidsoppgave jeg egentlig har lyst å ta på meg.

Orket blir ikke mindre av alle spillets plagsomme lyder. Jeg hadde aldri trodd at stemme-"skuespill" i Banjo-Kazooie-stil ville plage meg, men Yooka-Laylee bommer virkelig fullstendig på dette området. Verst er det med stemmene man ikke alltid kan hoppe over, slik som de ustanselige kommentarene til sjefsskurken Capital B eller handelsmannen Trowzer (handels-slangen er vel mer korrekt). Mine tanker og bønner går herved til alle foreldre som må lide seg gjennom disse stemmene i bakgrunnens mens ungene i huset spiller …

Og mens vi snakker om lyd, så er musikken i spillet temmelig skuffende. Den utmerker seg aldri på noe tidspunkt, og ettersom mine forventninger til spillet var ganske høye på dette området kan jeg ikke si annet enn at sluttresultatet er skuffende. Tonene er lite minneverdige, gjentakende og, i likhet med så mye annet i spillet, til tider veldig irriterende.

Selve kjernen i spillet handler om å reise til forskjellige verdener, samle gylne sider og deretter åpne nye verdener. Som et nytt element introduserer også Yooka-Laylee en funksjon hvor man kan utvide en verden man allerede har åpnet. Dagens stalltips er at man utvider spillets verdener så fort som overhode mulig. Årsak: Spillets verdener er store, åpne og temmelig tomme til å begynne med. Det er her spillet virkelig kommer til kort, både sammenlignet med inspirasjonskildene og opp imot eventyrspill av nyere dato. Siden Banjo-Kazooie ble lansert i 1998 har spill som Super Mario Galaxy, Ratchet & Clank, Rayman Legends og andre vist oss hvordan plattform-eventyrspillene sakte men sikkert har utviklet seg og hevet standarden for hva man kan forvente av denne spillsjangeren. Da nytter det ikke å designe en spillverden som om tiden har stått stille. Å manøvrere seg gjennom en verden i Yooka-Laylee er nok en oppgave som føles som et ork, og de store, tomme og uinspirerte landskapene klarer rett og slett aldri å vekke eventyrlysten i deg som spiller.

Når man først kommer til oppdrag som skal være med på å sikre deg en gylden bokside, er det heller ikke mange av dem som fremstår som særlig minneverdige. I farten sliter jeg faktisk med å huske særlig mange av oppdragene og oppgavene som skal gjennomføres for å vinne en side, noe som ikke akkurat er et godt tegn. Det hele går for det meste på autopilot, og etter noen timer sitter man der uten å virkelig føle at man har kost seg underveis.


De tekniske løsningene i Yooka-Laylee er heller ikke spesielt gode. Spiller man på PC oppfordrer jeg herved på det sterkeste at man kobler til en håndkontroll, for å spille dette med mus og tastatur er en lidelse. Selv med en god håndkontroll kommer man likevel ikke unna at spillet har noen tekniske problemer som setter sitt preg på spillopplevelsen, slik som et lite samarbeidsvillig kamera.

Det er absolutt mulig å finne positive ting ved Yooka-Laylee, og det er også fullt mulig at flere av spillets irritasjonsmomenter ikke vil gå inn på deg i samme grad. Ergo bør man gjerne sjekke ut spillet hvis man har interesse for det. Likevel er det mye ved spillet som overhode ikke svarer til forventningene, og for min egen del kan jeg ikke si annet enn at Yooka-Laylee havner i samme kategori som fjorårets Mighty No. 9: Nostalgi er vel og bra, men det er ikke alene nok til å lage et nytt spill med samme kvalitet og underholdningsfaktor som de gode, gamle klassikerne.

Score: 5/10

fredag, juni 09, 2017

Star Wars: Rebel Rising

I min lille tankemyldring rundt Star Wars-boka Guardians of the Whills nevnte jeg innledningsvis at boka ble lansert samtidig med en annen Star Wars-bok den 3. mai. Fellesnevneren for begge bøkene er at de ser nærmere på bakgrunnshistorien til rollefigurer introdusert i Rogue One. Der Guardians of the Whills forteller historien om radarparet Chirrut Îmwe og Baze Malbut over en ganske kort fortelling, er Rebel Rising en noe lenger fortelling om den mest sentrale rollefiguren i Rogue One: Jyn Erso.

I likhet med Guardians of the Whills er Rebel Rising en relativt lettlest bok, skjønt ikke like kjapp og lett i tonen som førstnevnte. Rebel Rising faller inn under young adult-kategorien, og har dermed visse likhetstrekk med Star Wars-boka Lost Stars. Det er slettes ingen dårlig sammenligning, ettersom Lost Stars lett er blant de beste bøkene i den nye Star Wars-kanon.

I filmen Rogue One får vi se to epoker av Jyns liv: Vi får se henne som åtteåring idet moren blir drept og faren blir ført bort av Dødsstjerne-prosjektleder Orson Krennic, hvor Jyn gjemmer seg og senere blir hentet av geriljaleder Saw Gerrera. Deretter får vi se Jyn hele tretten år senere, hvor hun blir fridd fra fangenskap i en Imperie-arbeidsleir og blir involvert i oppdraget om å stjele Dødsstjerne-planene fra Imperiet. Hva som derimot hendte i løpet av disse tretten årene fra Saw finner Jyn til hun blir reddet fra arbeidsleiren har vi derimot ikke hatt noen kunnskaper om, annet enn at Jyn og Saw på et eller annet tidspunkt havnet hver for seg. Det er denne historien som nå blir kartlagt i Rebel Rising, og boka bør dermed være et velkomment innslag for dem som ønsker mer informasjon om Jyn og hennes historie.

Mye skjer i en persons liv i løpet av tretten år, og enda mer når det er snakk om personens formative år i form av de siste barndomsårene og tenårene. Når man på toppen av det hele innleder disse tretten årene med at man blir foreldreløs og blir adoptert av en paranoid geriljaleder som ikke skyr noen midler i kampen mot dem han hater, sier det seg selv at man blir bærende på mye bagasje etter hvert.

Alle disse faktorene til tross er det en relativt oppegående Jyn vi blir kjent med Rogue One, og Rebel Rising viser noe av bakgrunnen for hennes resolutte vilje og store viljestyrke. Med et godt utgangspunkt fra sine foreldre lærer Jyn å ta vare på seg selv under Saws oppsyn, som overraskende nok viser seg å ta godt nok vare på henne selv om han åpent sier til Jyn i starten at han ikke aner hva han skal gjøre med henne. Med Saws voksende paranoia og et stadig sterkere Imperium blir avstanden mellom Jyn og Saw imidlertid voksende, og Saws metoder sitter langt inne for en ung tenåringsjente.

Det er en turbulent reise Jyn går gjennom i løpet av disse årene, og den emosjonelle bagasjen hun sitter igjen med på slutten er langt større enn en person på hennes alder burde oppleve. Det er en spennende fortelling som tar oss med gjennom noen små glimt av håp, men dessverre også mange nederlag, sorger og håpløse situasjoner. Å lese hvordan Jyn til tross for alt dette likevel makter å bevare en side ved seg som i Rogue One kan vekke håp hos andre er en historie som lett kan anbefales.

Om boka skal sies å ha noen svakheter, er det at boka med jevne mellomrom kan hoppe noen år mellom begivenhetene, år som garantert kan dekkes gjennom senere fortellinger. De store overraskelsene uteblir også, og boka får dermed aldri noen aha-øyeblikk.

Småplukk til tross er dette en Star Wars-bok som er lett fordøyelig, og for dem som vil vite mer om Jyn Ersos historie er Rebel Rising minst like sentral som fjorårets bok Catalyst. Forskjellen er at denne boka ikke konsentrerer seg om Erso-familien i sin helhet, men snarere ett enkelt individ.

Dødsstjerner: 4/5

For mine tanker om de øvrige bøkene i den nye Star Wars-kanon, kan dere lese mer her om Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire’s End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, AhsokaCatalystThrawn og Guardians of the Whills.

torsdag, juni 08, 2017

Arms


Det er faktisk ikke hver dag vi får en splitter ny Nintendo-merkevare (eller IP som det også heter) i fanget. Sist gang det hendte var riktignok så sent som 2015 med spillet Splatoon, men før det må vi helt tilbake til 2006 og til lanseringen av Wii Sports. Med Switch er derimot Nintendo inne i det som kan virke som en ny god periode, og da passer det med en helt ny merkevare også.

Arms er boksespillet du ikke visste du trengte, men som tilbyr mange timer med flerspillermoro.

Les anmeldelsen her.

Score: 8/10

tirsdag, juni 06, 2017

Star Wars: Guardians of the Whills

3. mai fikk vi lansert ikke bare én, men to nye Star Wars-bøker. Ekstra interessant blir det at begge bøkene konsentrerer seg om rollefigurer fra den nyeste Star Wars-filmen, Rogue One. Samtlige av filmens hovedpersoner var nye og unike for filmen, og en to timers film kan bare fortelle meg så mye om den enkelte rollefigurens bakgrunn, personlighet og historie. Dermed er to bøker konsentrert om Rogue One-rollefigurene noe jeg lett kan ønske velkommen.

Star Wars: Rebel Rising konsentrerer seg om historien til Jyn Erso, hovedpersonen i Rogue One. Den andre boka, Guardians of the Whills, fokuserer derimot på to andre rollefigurer fra filmen, og enkelte sjeler vil kanskje også si de er blant de bedre rollefigurene i filmen (kun forbigått av K-2SO, selvfølgelig). Boka handler med andre ord om krigervennene Chirrut Îmwe og Baze Malbus på planeten Jedha.

Guardians of the Whills er en interessant bok, og det skyldes flere årsaker. For det første er den temmelig kort, bare på skarve 240 sider. Boka virker dessuten å være rettet mot et allsidig publikum, gjerne av den yngre garde, og føler derfor nokså lettlest. Derimot viser det seg raskt at dette slettes ikke er noe negativt, og at en lettlest historie passer egentlig helt perfekt for den vennskapelige men samtidig eglende tonen mellom Chirrut og Baze.

For det andre er Guardians of the Whills en bok som gir oss et dypere innblikk i hvordan religiøsitet knyttet til Kraften utarter seg i galaksen langt, langt borte. Vi kjenner etter hvert til mye av filosofien som ligger bak både jedi- og sith-teologien, men hvermannsens forhold til Kraften og dens vesen har derimot vært et mer uutforsket terreng. I denne boka får vi derimot stifte et lite men nærmere bekjentskap med den religiøse aktiviteten på Jedha. Det meste av religiøs aktivitet knyttet til Kraften er forbudt under Imperiets styre, men vi får likevel et lite glimt i hva som har vært og hva pilgrimmer til Jedha har lært og vært opptatt av.

For det tredje får vi stifte et nærmere bekjentskap med Chirrut og Baze, og hva som holder dem igjen på planeten Jedha når Whills-ordenen er blitt forbudt. Vi får noen fine, korte og presise innblikk i begges tanker og motiver, og selv om boka inneholder flere triste partier er det ikke mangel på gode, lune og spøkefulle samtaler mellom de to, hvor Chirrut som regel er den som viser seg fra sin skøyeraktige side. Boka bekrefter dessuten en gang for alle at Chirrut ikke kan bruke Kraften, dyktig til å kjempe som han er til tross, så da kan den diskusjonen endelig legges død.

Star Wars: Guardians of the Whills er med andre ord en kortlest, enkel og grei historie om to rustne herrer på en støvete planet. Selv om noe større kreativitet på enkelte områder kunne løftet boka enda litt mer, er den mer enn god nok for sitt formål. Av og til er korte og presise fortellinger akkurat det vi trenger.

Dødsstjerner: 4/5

For mine tanker om de øvrige bøkene i den nye Star Wars-kanon, kan dere lese mer her om Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire’s End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, AhsokaCatalyst og Thrawn

fredag, juni 02, 2017

Mass Effect: Andromeda

Det skal ikke være lett å sende en ekspedisjon på 100.000 individer fra Melkeveien til Andromeda-galaksen, gitt. Ikke bare er det å reise til en annen galakse en vanvittig teknisk krevende prosess, det er en ufattelig lang og tidkrevende reise, selv når man reiser over lysets hastighet (et konsept som igjen skaper forvirring rundt hvor lang tid noe faktisk tar, siden tid er betinget av hastighet). Man må rekognosere terrenget man skal reise til og finne levedyktige himmellegemer, noe som igjen er en relativt umulig prosess med tanke på den lange avstanden mellom de to galaksene.

Og selv om alt dette skulle la seg gjøre og en ekspedisjon først klarer å tilbakelegge turen mellom Melkeveien og Andromeda på rundt 600 år, så må jo alt selvfølgelig gå på tverke når de kommer frem. Heleus-klyngen som ekspedisjonen reiser kan jo for eksempel være endevelt av et mystisk kosmisk tornekratt kalt The Scourge, slik at alle planeter har blitt temmelig ubeboelige, kaoset herjer og ankomsten til Andromeda-galaksen blir alt annet enn en velkommen en.

Det er merkelig hvordan settingen for spillet Mass Effect: Andromeda faktisk gjenspeiler resultatet av spillet som en helhet. Det er ikke et fullstendig krasjhavari i en ny og ukjent galakse, men sluttresultatet er definitivt ikke som planlagt.


Forhåpningene til Mass Effect: Andromeda har absolutt vært høye. Ved årsskiftet rangerte jeg det som spill nr. 2 på listen over spill å se frem til i 2017. Den originale Mass Effect-trilogien er unektelig spill som satte et massivt preg på forrige konsollgenerasjon, og fortsatt anser jeg trilogien som eksepsjonelt gode spill man fortsatt kan få enormt mye glede ut av. Nå har det derimot gått fem år siden trilogien ble avsluttet med Mass Effect 3. I løpet av disse årene har vi fått en helt ny konsollgenerasjon med mye mer maskinvare enn forrige generasjon, samt massive rollespill ala The Witcher 3 som har satt en helt ny standard for hva en kan forvente av vestlige (action-)rollespill.

På toppen av dette er Mass Effect en merkevare fra BioWare, et studio som gjennom årenes løp har levert enormt gode spill som Baldur’s Gate, Star Wars: Knights of the Old Republic og Dragon Age: Origins. Samtidig begynner det å bli noen år siden BioWare leverte udiskutable gode spill. Både de to siste Dragon Age-spillene og deler av Mass Effect 3 var på ingen måter så gode som de kunne har vært, og flere av studioets kreative hoder har takket for seg de siste årene.

At et spill er fra BioWare er med andre ord ikke lenger en sikker garanti for at et spill vil være av ypperste kvalitet. Dessverre viser Mass Effect: Andromeda at en solid dose skepsis fortsatt er lurt å ha i bakhånd.

I Mass Effect: Andromeda styrer du en av tvillingene Scott og Sarah Ryder, som begge er en del av Andromeda-initiativet. Selve initiativet består av å sende flere arker fra vår egen galakse til Andromeda, og initiativet skal være plogspissen for alle raser i vår galakse inn i neste. Ny galakse, ny start. Et kosmisk fenomen som kan karakteriseres som et gigantisk tornekratt setter derimot en stopper for dette. Ryder inntar rollen som Pathfinder, en spesialtrent veiviser hvis hovedoppgave er å finne beboelige områder i den nye og fiendtlige galaksen.


Utfordringene står selvsagt i kø i den nye galaksen. Ikke bare befinner man seg i en ny galakse, men denne viser seg å være langt mindre gjestmild enn det en hadde beregnet takket være The Scourge. Et første møte med en rase kalt Kett viser at man slettes ikke kan regne med en fredelig sameksistens med Andromedas største levende trussel. Og som om ikke det var nok krever det ikke et sylskarpt hode for å skjønne at en god del av dem som reiser til Andromeda for å legge det gamle livet bak seg slettes ikke er mors beste barn. Sameksistens i Andromeda kan fort vise seg å bli vanskelig, og gamle konflikter fra Melkeveien som i teorien skal begraves viser seg fort å ulme også 600 år inn i fremtiden.

Når man reiser til en helt ny galakse skulle man tro at det er noe helt nytt som møter deg. Derfor er det merkelig at så mye i Mass Effect: Andromeda føles kjent. Nå har jo selvfølgelig inntoget av menneske-, turian-, krogan- og salarian-rasene gjort sitt for at ikke alt kan være nytt og spennende, men det er overraskende lite ved Andromeda-galaksen som gir deg følelsen av spenning i møte med det ukjente. Og dermed forsvinner også et kjerneelement av Mass Effect-serien. Spillene har tross alt alltid handlet om å møte og utforske alt det skjulte, spennende og mystiske en galakse har å tilby. Derfor er det slettes ikke noe godt tegn at det beste Mass Effect: Andromeda klarer er å få deg til å trekke på skuldrene med et lite «meh» (for øvrig er det kanskje et tegn at spillets initialer, ME:A, nesten kan leses som «meh»).

Borte er følelsen av å bli overveldet av det nye og ukjente. Planetene man reiser til mangler det store særpreget, og alt i alt føles Andromeda-galaksen nokså tom og begivenhetsløs. Nå skal det riktignok sies at det er flere oppdrag å ta seg til i spillet, men de aller fleste oppgavene er platte, gjentakende og kjedelige. Det mangler også en form for indre konsistens hvor handlinger i ett oppdrag påvirker helheten, slik man blant annet opplever i The Witcher 3.

Her må også manusarbeidet ta sin del av skylden. Mass Effect: Andromeda mangler rett og slett et annet kjerneelement fra originaltrilogien, nemlig godt manus og gode rollefigurer (ok, det er strengt tatt to ting som mangler). Det er en overveldende majoritet av rollefigurene i spillet som rett og slett er grusomt kjedelige, platte og som jeg knapt nok orker å bruke særlig tid på. Legger man til en rekke dårlige dialoger (som det etter hvert berømte eksemplet «I’m sorry, my face is tired.»), blir det tydelig at Mass Effect: Andromeda har et fryktelig dårlig utgangspunkt når det skal konkurrere med vårens storspill som The Legend of Zelda: Breath of the Wild, Persona 5 og Horizon Zero Dawn. Dette er ikke spill som gjør at jeg bryr meg, og da er det vanskelig å legitimere en 40 timers innsats i spillet. Hull i historien og en rekke med ting som aldri blir utdypet nok eller forklart i det hele tatt gjør ikke saken bedre.


Det hele blir ikke bedre av at den grafiske kvaliteten i spillet er langt under forventet nivå og særdeles vekslende. Til tider kan faktisk Mass Effect: Andromeda se ordentlig bra ut, særlig på PC, og noen av planetene man kan utforske i kjøretøyet Nomad er faktisk vakre å se på. Ofte ser derimot spillet ikke særlig bedre ut enn Mass Effect 3, og med tanke på at sistnevnte er fem år gammelt burde det få varsellampene til å blinke. Bygninger og skip virker ofte å være laget av plastikk med sine få detaljer, og aller mest kommer de grafiske problemene til syne i møte med menneskene og ansiktsanimasjonene deres. Å lage sin egen rollefigur er en solid nedtur, for uansett hva man forsøker blir det aldri bra. Når man nettopp har spilt ferdig Horizon Zero Dawn, som utmerker seg på dette punktet, blir Mass Effect: Andromeda en livløs plastikkopplevelse.

Mange av problemene spillet hadde ved lansering har nå blitt fikset på, men problemet er likevel tydelig: Mass Effect: Andromeda virker å være langt fra ferdig ved lansering. Det er det siste spillet i en lang trend av store spill som slippes i en tilsynelatende uferdig tilstand, og det er ganske enkelt ikke godt nok. En stor del av problemene, som dårlig manus, dårlige rollefigurer og vekslende grafisk kvalitet, skal det dessuten mye til for å fikse. Mindre ting som knappekonfigurasjonene har blitt fikset, mens andre mindre ting som menysystemet fortsatt er håpløst tungvindt å bruke.

Er alt i spillet like ille som punktene listet over? Heldigvis ikke, og akkurat det er den lille faktoren som til syvende og sist redder Mass Effect: Andromeda. Menneskene i spillet er som sagt temmelig kjedelige, livløse og uten særlig dybde. De av mannskapet du får med deg fra andre raser er derimot langt mer spennende, artige og til tider også kule. Her er også animasjonene stort sett gode, og det er påfallende at alle ikke-mennesker i spillet ser langt bedre ut enn noe menneske. Asarien Peebee som har fått mest oppmerksomhet før spillets lansering blir slitsom i lengden, men turian-kvinnen Vetra, den 1400 år gamle kroganen Drack og ikke minst Jaal fra den nye angara-rasen er alle en fest å ha med, og ikke minst sistnevnte er en fantastisk rollefigur der han ivrer etter å forstå Melkeveien-rasene bedre. Med to av disse tre med på laget til enhver tid (siden du bare har to lagkamerater med deg per oppdrag) blir reisen i Heleus-klyngen ikke så ille likevel.


Ender Mass Effect: Andromeda opp med totalhavari? Ikke egentlig, men i likhet med ekspedisjonen til Andromeda-galaksen man følger i spillet er det mer enn nok i Mass Effect: Andromeda som ikke går som det skal. Noen ganger har spillet noen gylne øyeblikk å komme med, men på mange måter minner Mass Effect: Andromeda meg litt om prequel-trilogien til Star Wars: Det har sine øyeblikk, men er likevel best når man får øyeblikkene som minner oss om hvorfor vi likte originaltrilogien så godt. Med tanke på at dette er et spill ment for å skape et fotfeste for serien i den nye konsollgenerasjonen, er det dessverre et litt for skuffende resultat.


Score: 6/10