onsdag, februar 28, 2018

Skjermkort-tørke og digitalt gruvearbeid

Dersom du skal bygge din egen spill-PC for tiden, har du kanskje merket at grafikkort er håpløse å få tak i, i det minste til en hyggelig pris. Dette er det faktisk en grunn til. Grunnen heter kryptovaluta (hvis begrepet er ukjent for deg, sier bitcoin deg kanskje litt mer).

Dette er blitt et omfattende problem for spillbransjen, så jeg har sett mitt snitt til å skrive en kommentar om tematikken. I samme slengen forsøker jeg enkelt å forklare hvordan bitcoin fungerer (uten å hevde at jeg kan alt om valutaen - jeg har selv måtte studere bitcoin nærmere mens jeg skrev kommentaren), så kanskje du lærer noe også?

Kommentaren kan du lese her.

tirsdag, februar 27, 2018

Fe


Noen ganger dukker det opp noen mindre prosjektet på spillkartet som fanger oppmerksomheten. Dette er ikke spill som kan skimte med den nyeste teknologien, de beste grafikkmotorene eller den mest revolusjonerende ideen, men som bemerker seg ved hjelp av sin sjarm, særpreg og tilsynelatende enkelhet. Slik er det med Fe, et spil utviklet av svenske Zoink (som tidligere har stått bak spill som Stick It to the Man).

I en nordisk skog i det fjerne lever dyrene i fred og harmoni med hverandre. Stillheten og roen tar imidlertid slutt når skapninger krasjlander i skogen, tilsynelatende fra det ytre rom, og overtar både flora og fauna i skogen. Du inntar rollen som Fe, en rev-lignende skapning, som legger ut på en reise gjennom skogen for å hjelpe de andre dyrene i nød.


Fe er en liten krabat uten de største musklene eller de mest unike egenskapene, med ett bestemt unntak: Fe kan synge. Denne sangen brukes for å vekke planter eller komme i kontakt med dyrene, og sistnevnte skjer ved at man oppnår en form for resonans i sangen hvor man synger samme tone. Egenskapen kommer etter hvert til nytte, ettersom den også gjør Fe i stand til å lære seg språkene til de andre dyrene i skogen. Det vil si, under den forutsetning at Fe hjelper dem først. Å være flerspråklig skal vise seg å bli til god hjelp på vei gjennom den dype skogen, for enkelte planter og dyr responderer bare på visse språk.

Noe av det spesielle med Fe er at hele spillets narrativ fortelles uten bruk av ord eller skrift. Her skjer hele historieformidlingen gjennom handling og lyd/musikk, og du som spiller må selv tolke handlingen mellom linjene. Dette, kombinert med spillets grafiske stilart og estetikk, gjør at spillet fremstår som en blanding av klassiske spill som Journey og Ori and the Blind Forest.

Her er det ingen tvil om at Zoink forsøker å lokke oss med spillets unike og stilige estetikk, og langt på vei lykkes de. Det hele går i mørke fargetoner med definerte streker og rektangulære former. Resultatet er en mørk og mystisk skog som likevel aldri blir skummel, men tvert imot innbyr til utforsking og granskning. Det er også fascinerende å se hvordan spillet endrer på fargemønstrene etter situasjon. Røde og oransje fargetoner antyder fare, mens grønne fargetoner antyder våtmark og regn.


Til å begynne med er Fe ikke i stand til så veldig mye, men etter hvert åpner han flere nye evner som å klatre, glidefly og løpe fortere. Dette gjøres ved å samle på krystaller rundt omkring i skogen. Spillet byr også på noen slags helleristninger som man kan finne og "samle" på, og som tilsynelatende forteller en historie. Men først og fremst handler spillet fortsatt om å befri og hjelpe de andre dyrene i skogen. Dette må gjøres uten å bli oppdaget av de mystiske skapningene, for så snart de oppdager deg fanger de deg i en stråle.

Det tar imidlertid ikke lang tid før man merker at Fe er et spill med mye potensiale som ikke blir innfridd. Spillet åpner med en temmelig intuitiv forståelse av hva man skal gjøre og hvor man skal gå, men etter hvert forsvinner dette intuitive spilldesignet. Dermed mister Fe mye av det momentet som gjør spill som Journey og Ori and the Blind Forest så minneverdige. Fe tilbyr riktignok både et kart og en fugl som kan vise deg veien videre, men nettopp dette illustrerer noe av poenget. Oppdagelsen bør komme av kløktig spilldesign som lar spilleren finne ut av veien videre selv, ved hjelp av lys, skygge og fokus. Fe er uten tvil best når flyten går av seg selv, men med en gang man må ty til kart og fugl er noe av innlevelsen og gleden borte.

Det er heller ikke til å komme unna at spillet er relativt tomt for innhold. Man løper frem og tilbake, og noen ganger skal man løse mindre oppgaver for å redde de andre dyrene i skogen. Utover dette har ikke spillet ekstremt mye å by på, og blir sjelden utfordrende eller vanskelig med mindre kameraet eller kontrollsystemet ødelegger for deg. Ingen av delene er blant de verste i klassen, men særlig kamerasystemet burde vært mye bedre enn som så. Skulle man plukke opp Switch-versjonen av spillet må man dessuten belage seg på temmelig dårlig bildefrekvens. Spillet "stotrer" ganske ofte, og det er ingen nevneverdig forskjell på dette om man spiller i håndholdt modus eller med konsollen i dokkingstasjonen (Zoink har påpekt at de er klar over dette, og en oppdatering er angivelig på vei).


Musikken i Fe er absolutt vakker, og jeg elsker hvordan musikk, sang og resonans benyttes som metoden for å lære seg nye evner og egenskaper – det er ekstremt sjarmerende og taler veldig til musikeren i meg. Likevel makter ikke musikken å skille seg ut i lengden, og selv om man også her aner inspirasjon fra spill som Journey er det vanskelig å plukke ut enkeltelementer fra musikken i ettertid.

Alt i alt er Fe et helt enkelt og greit eventyrspill i skogen som tar deg et sted mellom fire og seks timer å spille gjennom, alt avhengig av hvor effektiv du er og hvor mye du skal samle på underveis. Det er et spill som har både særpreg og sjarm, men i det store og det hele mangler det det lille ekstra for å skille seg ut i mengden. Spillets store salgsargument er fargetonene og stilarten, og skulle dette appellere til deg er det bare å gi det en sjanse.

Score: 7/10

fredag, februar 23, 2018

Ready Player One: Kult konsept, laber litteratur


30. mars kan norske kinogjengere stifte bekjentskap med filmen Ready Player One. I registolen sitter ingen ringere enn Steven Spielberg, og det i seg selv er nok til at filmen sannsynligvis vil få en dose oppmerksomhet når den slippes.

Ready Player One er imidlertid ikke en ukjent film i visse geek-kretser. Filmen er basert på boka ved samme navn fra 2011 av Ernest Cline, og har høstet mye oppmerksomhet etter at den kom ut. Kanskje ikke så rart, for boka er en eneste lang rekke med referanser til spill, film, rollespill og andre elementer som utgjør det vi kan kalle «nerde-kultur».

På 2040-tallet ser fremtiden ikke særlig lys ut. Energikrisen er et faktum, nedgangstidene går inn i sitt tredje tiår på rad, og menneskene trekker til byene i håp om å unnslippe noe av fattigdommen og nøden. Det eneste lyspunktet for folk flest er OASIS, en virtuell virkelighet hvor man kan være akkurat den man vil. Her samles en rekke fiksjonelle verdener i en og samme virtuelle virkelighet, og det uten at det koster noe (skjønt, selv ikke OASIS slipper unna mikrotransaksjoner og in-game kjøp). Når skaperen av OASIS, James Halliday, dør uten arvinger, offentliggjøres hans siste video hvor han avslører at han har gjemt et easter egg i OASIS. Den første som finner egget vil arve hans formue og majoritetseierskapet over OASIS.

Ettersom den eksentriske Halliday var lidenskapelig opptatt av spill, film og lignende, og da i hovedsak materiale fra 70- og 80-tallet, får denne kulturen en renessanse av de sjeldne i 2040-åra, ettersom de fleste egg hunters (også kjent som Gunters) regner med at kjennskap til Hallidays interesser er nøkkelen for å finne egget. Kanskje ikke så rart, siden Halliday var kjent for å kunne sparke ansatte som ikke tok referansene hans. Likevel går det fem år før det første sporet blir oppdaget ved en tilfeldighet av vår hovedperson, Wade Watts, og det er her bokas handling begynner for alvor.

Selve premisset for boka har en sterk appell som gjør at den egner seg godt for film. Det er også derfor trailerne vi har sett så langt er proppet fulle av referanser til tegneserier, filmer, anime og spill, skjønt trailerne gjør det tydelig at referansene vil bli annerledes enn i boka. Mye i traileren antyder at filmen ikke vil legge seg tett opp til handlingen i boka, og at man derfor bør se på filmen som løst basert på kildematerialet fremfor en slavisk adapsjon.

I bunn og grunn kjenner jeg at dette er helt greit. For etter å ha hørt gjennom lydboka av Ready Player One kan jeg ikke si annet enn at boka ikke er særlig bra.

Misforstå meg rett. Jeg synes premisset for boka er kult. Jeg digger tanken på OASIS, en super-nerdete grunnlegger som propper inn flust av referanser i mesterverket sitt, og det faktum at boka lirer av seg den ene referansen etter den andre. Ready Player One er en bok skrevet til sånne folk som meg, som lirer av seg referanser til løst og fast i tide og utide og som kan filmsitater på rams utenat. Samtidig er jeg fullstendig klar over hvor plagsomt og unyttig dette kan være, og Ready Player One tjener dermed indirekte som en dystopisk advarsel om hvor ille det kan gå når nerdekulturen får sette sitt preg på verden.

Samtidig er det mer enn nok ved boka å ta tak i som gjør at den langt ifra fremstår som noe mesterverk, snarere tvert imot. Vel så ofte føler jeg Cline lirer av seg fan fiction snarere enn en publisert bok. Platte slidringer og dårlig dialog preger mye av boka. Nå skal det sies at boka sannsynligvis er rettet mer mot tenåringer enn mot menn i 30-åra, men jeg har lest bedre tenåringsbøker enn dette.

Rollefigurene er også av en art jeg opplever som dårlige eller til og med problematiske. Dette gjelder først og fremst hovedpersonen Wade Watts. Selv om Wade er en dedikert Gunter tviler jeg på at han ville rekke gjennom alt han har spilt og sett i løpet av de fem årene jakten har foregått, for ikke å snakke om at hukommelsen hans når det gjelder trivia og fakta heller ikke fremstår som realistisk. På toppen av det hele viser Wade temmelig creepy stalker-kvaliteter når det gjelder hans romantiske interesse. Greit nok at Wade har vokst opp hos en tante som ikke bryr seg om ham, men jeg savner en bedre moralsk ryggrad hos Wade når det kommer til det motsatte kjønn.

Ready Player One er med andre ord ikke et litterært mesterverk, men er snarere et kult konsept med mange gode innslag underveis. Filmen har dermed potensiale, men kan fort vippe både den ene og den andre retningen. Det blir spennende å se hva Spielberg & Co. kan få til.

For øvrig kan jeg varmt anbefale lydboka av Ready Player One. Det er tross alt Wil Wheaton som leser den, noe han gjør med innlevelse, engasjement og generell glede.

onsdag, februar 21, 2018

Black Panther

Det nærmer seg tiårsjubileet for Marvel Cinematic Universe, filmprosjektet hvor den ene superheltfilmen etter den andre i Marvel-universet veves sammen til en felles helhet, en helhet som skal toppes med filmen Avengers: Infinity War i april.

Før vi kommer så langt skal vi ta et siste stopp på veien, og stoppet heter Wakanda. I dette fiksjonelle afrikanske landet får vi besøke Black Panther, som er det nyeste superheltinnslaget i Marvel-universet.

Anmeldelsen kan dere lese her.

Score: 8/10

tirsdag, februar 06, 2018

Fem Wii U-spill som bør relanseres til Switch

Nintendos forrige konsoll, Wii U, solgte forferdelig dårlig. Til sammenligning selger Nintendos nyeste konsoll, Switch, som hakka møkk, og har allerede passert totalsalget til Wii U.

Det åpner for noen muligheter for å gjenutgi noen gode Wii U-spill til Switch. Jeg har derfor laget en liste over de fem Wii U-spillene jeg gjerne vil se relansert til Switch.

Listen kan dere lese her.

fredag, februar 02, 2018

Om økonomi, sannhet og frihet



Følgende tekst ble holdt som andakt ved FIH 01.02.2018.

Søndag forrige uke tok kona og jeg turen på kino (ikke overraskende var det Star Wars som sto på agendaen). Vi var relativt tidlig ute, så for en gangs skyld fikk vi med oss det meste av reklamen før filmen. Stort sett er det bare på kino jeg ser reklame lenger, så jeg pleier å følge sånn halvveis med.

Den ene reklamen som dukket opp på lerretet begynte med «Miljø, sport, børs, lykke, religion, mennesker, krig, demokrati – alt er økonomi!» Ikke overraskende var dette starten på en reklame for BI (reklamen kan sees i sin helhet her).

Reklamen putrer og går i ett minutt og snakker om hvor viktig økonomi er for hvordan verden henger sammen, hva økonomi er og hvilke krefter økonomien kan sette i sving. I og for seg greit nok, selv om man kan få inntrykket av at de overdriver litt innimellom. Men når reklamen nærmer seg slutten var det særlig én setning jeg bet meg merke i: «Brukes den rett kan den gjøre oss fri.»

Tanken bak utsagnet er ikke helt på viddene. De som har dårlig råd eller sliter med økonomiske begrensninger kan oppleve dette som både hemmende og fengslende. Jeg har heldigvis begrenset erfaring med dette selv, men jeg har jo vært student en gang selv og har naturlig nok smakt på følelsen av trang økonomi. Og for alt jeg vet kan det være at noen av dere vet veldig mye om akkurat dette. Manglende økonomiske ressurser setter begrensninger for hva man er i stand til, og gode økonomiske villkår og penger til overs gir deg mer fleksibilitet og mer handlekraft. Det er derfor det å sørge for bedre økonomiske villkår for folk flest er et godt kristendemokratisk prinsipp.

Samtidig klarer jeg ikke helt å bli komfortabel med setningen. «Brukes den rett kan den gjøre oss fri» (det var omtrent på dette tidspunktet madammen lente seg inntil meg og hvisket «Mammooooon!» - hun er smart, den dama der). For når sant skal sies er det noen andre nøkkelord jeg knytter sammen når jeg tenker på hva det er som skal «gjøre oss fri».

I Johannesevangeliet kapittel 8 kan vi lese om hvordan Jesus samtaler med jødene som var kommet til tro på ham, hvor han sier: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri

Johannesevangeliet er opptatt av ordet sannhet. Vi møter på ordet allerede i Johannes-prologen i kapittel 1, hvor vi leser om Ordet: «Vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet». Under avhøret av Jesus i kapittel 18 dukker sannhetsspørsmålet igjen opp i samtalen mellom Jesus og Pilatus, der Jesus sier «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» Pilatus sitt spørsmål «Hva er sannhet?» blir ekstra interessant når vi går tilbake fire kapitler, der vi kanskje finner Jesu mest kjente utsagt om sannhet: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»

Når vi leser disse versene i et overordnet perspektiv, ser vi at Johannesevangeliet trekker noen koblinger sammen: Sannhet er en karakteristikk knyttet til Jesus. Har vi dette med i tankene, kan vi lese verset i Johannes 8 i et nytt lys: «Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» God økonomi kan kanskje gi oss en større grad av frihet her og nå, men den sanne og ultimate frihet finner vi ikke hos Mammon. Tvert imot finner vi dette i Mammons motstykke. Eller som Johannesevangeliet sier det: «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»