torsdag, desember 31, 2009

The Legend of Zelda: Spirit Tracks


And nothing that he knows of and nowhere where he's been was ever quite like this.
Jeg må innledningsvis komme med en tilståelse: Jeg er en dedikert fan av Zelda-spillene. Ocarina of Time omdefinerte for alltid min måte å se på og spille spill på, og trollbandt meg med sitt storslåtte eventyr, sitt eventyrlige gameplay og den livgivende bruken av musikken.

Dette betyr likevel ikke det samme som at jeg er en ukritisk Zelda-fan. Jeg var nemlig aldri noe særlig fornøyd med Links første eventyr på DS, Phantom Hourglass. De første tankene som dukket opp hos meg da Nintendo annonserte en visuelt lik oppfølger, Spirit Tracks, var derfor «skeptiiiisk...»

Heldigvis skulle min skepsis vise seg å være ubegrunnet.

...thinking: Once there was a sea here but there never was a door.
Etter å ha valfartet på sjøen i lengre tid fant Link og Tetra, slik vi møtte dem i Phantom Hourglass, til slutt et land hvor de kunne grunnlegge det nye Hyrule. Det merkelige med dette landet var at det var dekket av noen merkelige jernbanelinjer som alle var knyttet sammen til et høyt tårn, Tower of Spirits. Legenden sier at tårnet forsegler demonkongen Malladus, og jernbanelinjene, Spirit Tracks, kanaliserer kraft fra templene i landet til tårnet slik at seglet opprettholdes.

Hundre år etter begivenhetene i Phantom Hourglass reiser vår Link til Castle Town med jernbanen. Han er nemlig nyutdannet lokfører, og skal trå fremfor prinsessen i en offisiell innvielsesseremoni. Zelda fatter øyeblikkelig interesse for Link, og ber ham i hemmelighet om å eskortere henne til Tower of Spirits slik at hun kan få bekreftet eller avkreftet sine mistanker om at noe er galt der. Mistankene viser seg å være velbegrunnet: Landets Spirit Tracks forsvinner plutselig, Tower of Spirits blir delt opp i flere biter og en korrupt minister stjeler Zeldas kropp slik at den kan brukes i gjenopplivelsen av Malladus. Dermed blir det opp til Link og Zelda å gjenopprette Spirit Tracks og forhindre at katastrofen blir en realitet.


Oh, a stranger's face he carries with him.
I så godt som alle Zelda-spill til dags dato har Zelda vært en heller passiv figur, med unntak av enkelte endelige oppgjør mot slutten av spill. I Spirit Tracks viser Zelda seg å være mye tøffere enn noen av hennes forfedre (og etterkommere?). Hennes ånd er med Link på hele ferden, og i Tower of Spirits – som man må besøke med jevne mellomrom utover spillets gang – kan hun kontrollere såkalte fantomer og assistere Link med mer enn bare godt humør og råd. Som fantom tåler hun nemlig både ild og vann, men drukner i sand og er livredd for mus. Spilleren må dermed ta de små grå i bruk og tidvis bare kontrollere en av karakterene om gangen for å bringe begge to videre. Denne funksjonen gjør Zelda til en av de mest innovative sidekarakterene i Zelda-seriens historie, og fungerer aldeles utmerket.

He likes a bit of reading on the subway home.
Som lokfører sier det seg selv at du er i stand til å kjøre tog, og kjøre tog blir det mye av i Spirit Tracks. Eksakt hvor mye avhenger selvsagt av hvor mye du vaser rundt og hvor mange sideoppdrag du velger å ta på deg. Når folk spør hva som er gøyest av å kjøre tog i Spirit Tracks eller båt i Phantom Hourglass, spørs svaret på hva du selv synes er mest gøy i virkeligheten. Selv synes jeg togkjøringen er en kraftig forbedring fra båtkjøringen i Phantom Hourglass. Det krever litt planlegging å velge riktig rute, og det er mye mer klart hvor man skal reise hen. Dessverre blir også togkjøringen litt ensformig i lengden, ikke minst hvis du velger å ta på deg mange sideoppdrag. Sideoppdragene består hovedsaklig av tre ting: Eskortering, varetransport eller kaninjakt. Alle tre til involverer til en viss grad å kjøre fra punkt A til punkt B. Hadde disse vært mer varierte og spennende kunne Spirit Tracks hevet seg enda noen hakk opp på lista.


A distant radio's whistling tunes that nobody knows.
En annen og klar forbedring siden Phantom Hourglass er musikken. Musikken er komponert av Manaka Tominaga, Toru Minegishi, Asuka Ota og Koji Kondo. Av disse fire er kun førstnevnte en nykommer for Zelda-serien, mens de tre siste stod sammen bak musikken til Twilight Princess. Koji Kondo er dessuten mannen bak musikken til både Super Mario og Legend of Zelda, og er på mange måter Nintendos svar på John Williams. Musikken i Spirit Tracks består av gladtoner som bidrar til å muntre opp spilleren og å gjøre togkjøringen hakket mer utholdende i lengden. Det er godt tilpasset musikk for anledningen. Musikken kommer dog ikke til sin rett gjennom DS-høytalerne, og headset er derfor obligatorisk tilleggsutstyr når man spiller Spirit Tracks. Toppen av kransekaka er likevel panfløyta Link får av Zelda, som spilleren spiller på ved å blåse inn i DS-mikrofonen. Gamle Zelda-fans vil forhåpentligvis glise av nostalgi når de spiller på denne. Musikken overgår verken Ocarina of Time, The Wind Waker eller Twilight Princess, men er et steg i riktig retning sammenlignet med Phantom Hourglass.

He likes to have the morning paper's crossword solved.
Gåteløsing har alltid vært en viktig del av Zelda, og Spirit Tracks er intet unntak. Svært ofte må også gamle fans tenke i helt nye baner for å få det hele til å gå opp, og det er mer enn en gang undertegnede måtte streve for å komme seg videre. Gleden når man da oppdager løsningen er dermed ubetalelig. En del gåteløsning krever bruk av DS-mikrofonen, hvilket vil få deg til å se ut som en idiot dersom du spiller spillet på tog eller buss (ikke minst hvis du i frustasjon over bakgrunnsstøyen fra medreisende får deg til å rope «Å, klapp igjen, jeg prøver å spille Zelda her!»). Du er herved advart.


And his eyes too numb to see.
Grafikken kjører samme stil som Wind Waker og Phantom Hourglass. Om man liker denne eller ikke vil være en smakssak. Det kanskje mest problematiske er nok at grafikken er for lik Phantom Hourglass: Den er så å si identisk. Savnet etter en mer selvstendig spillopplevelse melder seg.

Kontrollene er også et tidvis onde. Stort sett fungerer det strålende, med de samme funksjonene man fant i Phantom Hourglass. Øverste skjermen er kart, mens nederste skjermen er spillskjermen man kontrollerer med pennen. Kartet kan man også skrive på. Problemet melder seg med en gang man er avhengig av presise kontroller, som under siste bosskamp. Da svikter hele systemet og skaper store mengder unødvendig frustrasjon, fordi presisjon plutselig blir et fremmedord.

Dodging on his train of thought.
Svake sider hindrer likevel ikke The Legend of Zelda: Spirit Tracks i å bli en underholdende opplevelse i beste Zelda-ånd, og spillet er på mange måter blitt hva Phantom Hourglass skulle ha vært. Både serieveteraner og nykommere vil finne seg til rette med spillet, og skulle sikre juleferien (eller andre ferier) for enhver DS-eier.

onsdag, desember 30, 2009

Om halvseriøse teologiske funderinger (III).

Juleferie til tross, vi teologer tar sjelden helt fri fra våre aktiviteter. Naturlig nok minst når det er juleferie.

I Matt 26:52 står det som følger:

Da sa Jesus til ham: "Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper
til sverd, skal falle for sverd."


Svært ofte blir dette bibelverset brukt som et argument for pasifisme. Men er det egentlig velbegrunnet?

fredag, desember 25, 2009

Om en stemningsfull julegudstjeneste.


Her var jeg på julegudstjeneste i går ettermiddag. Og det, kjære lesere, er noe av det mest stemningsfulle jeg har vært med på. Idyllen var minst like stor som bildet gir inntrykk av.

Kilde: Dagbladet.no

tirsdag, desember 22, 2009

Om ensomme mennesker på reisefot.

Jeg er en mann som mener at man må se de gode sidene ved enhver sivilstand. Det å være gift og å være forelder har sine fordeler og gleder, sant nok, men det har også det å være singel og barnløs.

Det er i én konkret situasjon at dette kommer klarere frem for meg enn ellers. Det er når jeg reiser. Fly, buss eller tog: Det er befriende deilig å kun ha ansvaret for seg selv, og vite at det ikke er mitt lille gull som hyler og slår seg vrang fordi han må ha på seg sikkerhetsbelte.

Kjenner jeg meg selv rett, kommer disse ordene til å klaske meg i fjeset om en del år. Best at jeg gleder meg mens jeg kan.

søndag, desember 20, 2009

Om digitale naturkatastrofer.

Folk som spiller spill har et ansvar. De har et ansvar for å tenke på konsekvensene av deres handlinger. Noen ganger forsvinner disse konsekvensene i iveren etter å komme videre i spillet. Som følgende seriestripe viser, kan det få katastrofale følger.

Avatar


Filmregissør James Cameron har flere ganger i filmhistorien satt nye standarder for hva man kan forvente av filmer. Terminator, Aliens, Terminator 2, Titanic...jeg trenger forhåpentligvis ikke si mer. Med sitt nyeste filmprosjekt, Avatar, har Cameron mest sannsynlig klart det igjen.

Cameron begynte å planlegge Avatar allerede i 1996 mens han jobbet med Titanic. I utgangspunktet skulle filmen komme ut i 1999. Dette ble det derimot ingenting av, fordi Cameron hadde store visjoner for filmens visuelle utseende. Teknologien holdt enda ikke mål. Arbeidet med filmens bakgrunnshistorie, kultur og språk begynte dermed ikke før i 2003, og i 2005 begynte man med innspillingene og effektene. Filmen ble også utsatt noen måneder i 2009, slik at flest mulig kinoer verden over skulle rekke å installere 3D-prosjektorer. Det er med andre ord svært mye arbeid som ligger bak filmen, og det ryktes at filmen er den dyreste i filmhistorien (eksakte tall finnes ikke, men noen rykter hevder så mye som over $500 millioner i utvikling og distribusjon).

En avatar er i utgangspunktet en av hinduguden Vishnus ti inkarnasjoner, som f.eks. Buddha og Krishna (noe Donald- og Don Rosa-fans har visst godt siden 1996). I de senere år har derimot ordet avatar fått en annen konotasjon. Nå forbindes avatar med en digital figur som fungerer som din substitutt i en virtuell verden. Avataren kan i så tilfelle bare være et bilde, men det kan også være en svært detaljert karakter. Filmen Avatar gir oss assosiasjoner til begge deler.


Avatar finner sted i 2154. Jordas natur er ødelagt av menneskene. Menneskene har oppretter en gruvekoloni på den fiksjonelle månen Pandora i Alpha Centauri, slik at de kan utvinne det skjeldne og rådyre stoffet utopium. De humanoide innbyggerne på Pandora, Na'vi, gjør derimot livet surt for markedskapitalistene. Forsøk på dialog og samarbeid gjennom skolebygging og medisintilbud har slått feil. Dette resulterer i Avatar-prosjektet: DNA fra mennesker og Na'vi blir brukt til å utvikle en verts-kropp, som menneskelige agenter kan overføre sitt mentale jeg i og dermed infiltrere na'vi-stammene. Den lamme eks-marinesoldaten Jake Sully blir ufrivillig valgt ut til Avatar-prosjektet grunnet sin avdøde tvillingbror (som egentlig skulle vært med i prosjektet). Det som i begynnelsen bare er et oppdrag og en sjanse for Jake, viser seg derimot snart å bli noe mer - Jake får øynene åpnet for skjønnheten som hviler i Pandora og dens mystiske innbyggere.

La det være sagt med én gang: Etter min mening har James Cameron aldri vært verdens beste historieskriver. Historien i flere av filmene hans, som Terminator-filmene, har som regel vært syltynn, selv om de har hatt flere underliggende og interessante temaer man kan finne dersom man leter. Avatar er intet unntak i så måte. Grunnmuren i historien er velkjent fra filmer og historier som f.eks. Pocahontas, District 9 og Dances with Wolves. Det som gjør at Cameron hever seg noen sjikt over andre regissører, er hans måte å likevel klare å skape engasjerende, underholdende og spennende film. For å si det på en annen måte: Man trenger ikke ha funnet opp kruttet for å vite hvordan det skal brukes til å lage fantastisk fyrverkeri.

Det Avatar virkelig slår igjennom med er sine fantastiske visuelle effekter. Filmen vises i 3D, og selv for oss svaksynte som før har hatt problemer med 3D-briller fungerer det nye systemet aldeles utmerket. Nå er det andre filmer som også har blitt presentert i 3D det siste året, men ingen med så avanserte effekter som Avatar. Na'viene er ekstremt troverdig konstruert, og miljøene på Pandora er rett og slett elegante og slående vakre. Man får sug i magen når Jake kaster seg utfor klippene på sin dragelignende ikran, og føler at man selv flyr når ikranen slår ut vingene og glir med vinden. Avatar har visuelle effekter som burde gjøre George Lucas grønn av misunnelse (noe Lucas i bunn og grunn har fortjent, så mye CG-effekter som han brukte i de to siste Star Wars-filmene). James Cameron har med Avatar påny satt standard for hva man kan forvente visuelt sett av filmmediet, på samme måte som han gjorde med Terminator 2 og Titanic. Det er intet mindre enn imponerende.


Skuespillerne og musikken er det heller ikke mye å si på. Greit nok at skurken høres ut som en dårlig versjon av George W. Bush ("We'll fight terror with terror!"), men ellers gjør skuespillerne en god jobb, ikke minst i sine na'vi-skikkelser. Spesielt moro er det å se Sigourney Weaver gjøre en ny opptreden i en Cameron-film (sist gang var i Aliens i 1986). Sam Worthington gjør en bedre jobb i Avatar enn han gjorde i Terminator: Salvation. Musikken er komponert av James Horner, en annen Cameron-veteran fra Titanic, men denne verken imponerer eller skuffer noe særlig og er dermed tidvis helt gjennomsnittlig.

Alt i alt er Avatar på mange måter akkurat det man hadde forventet: En visuelt sett fantastisk film, med en grei og underholdende historie. Filmen er ikke av det mest originale slaget, og District 9 står fremdeles for meg som den mest originale sci-fi-filmen på flere år. Men Avatar er fremdeles verdt pengene, og kvalifiserer lett for blåfilm-innkjøp.

fredag, desember 18, 2009

Om vinteraktiviteter i klimaendringenes tidsalder.

København-konferansen nærmer seg slutten, uten at det ser ut til at det kommer så veldig mye konstruktivt ut av det. Vi får med andre ord forbederede oss på mindre snø om vintrene (noe som egentlig ikke byr meg imot).

Hva med de som er glad i vinteraktiviteter? De må nok finne noen alternative løsninger. Her er et par forslag, presentert av Mads Eriksen:

torsdag, desember 17, 2009

Om innledet juleferie.

Hebraisk-kortsvarsprøve er herved overstått. Juleferien er herved mer enn bare et mentalt faktum. Julemiddag idag, deretter er det hjem til Askøy i morgen. Treffer gjerne folk i Bergen by så sant jeg er hjemme (det blir en reisefyllt juleferie i år).

Shalom!

tirsdag, desember 15, 2009

Om tafsete japanere (II).

BBC skriver i dag at et av togselskapene i Tokyo (og det faktum at det er flere gir vel antydninger om hvor stor byen egentlig er) skal installere spesielle kamera i togene sine. Årsak: Rushtrafikken er favorittiden på døgnet for tafsete japanere som ikke kan holde fingrene av fatet.

Jeg skrev litt om problemet tidligere i år, og mener fremdeles at løsningen er enkel: Opprett en egen tafsepatrulje og ansett noen skumle gaijin i patruljen. Aktuelle kandidater oppfordres herved til å henvende seg til Tokyo-politiet for nærmere samtale.

Hotel Dusk: Room 215


Den håndholdte konsollen til Nintendo, DS, er en maskin som gir store muligheter for å skape innovative spill. Med den trykkfølsomme nederste skjermen åpner Nintendo for å la spillskaperne tenke annerledes. Det japanske selskapet Cing er en av dem som har prøvd å utnytte disse mulighetene i sine spill, og de fleste spillene deres er detektivhistorier som fører videre arven fra pek-og-klikk-alderen i spillverdenen. Hotel Dusk: Room 215 er et slikt detektivspill. Spillet presenterer seg selv som en "interaktiv detektivroman," et inntrykk som forsterkes ved at man må snu DSen 90 grader slik at den blir en "bok."

Året er 1979, og vi følger historien til eks-NYPD-etterforsker Kyle Hyde. For tre år siden kom det frem at hans partner, Bradley, var involvert i en kriminalsyndikat, og blendet av sine følelser konfronterte Kyle Bradley og skjøt ham. Liket av Bradley ble derimot aldri funnet, og Kyle mistenker at Bradley fremdeles lever. Når spillet starter jobber Kyle for et lite undercover-firma i Los Angeles som oppsøker savnede eiendeler som kundene etterlyser. Oppdraget bringer Kyle til Hotel Dusk, en avsidesliggende rønne av et hotell. Hotellet skjuler på en annen side mer enn én hemmelighet, og Kyle må ta i bruk sine etterforsknings-egenskaper for å grave dypere i gåtene som Hotel Dusk skjuler.

Grafikken i Hotel Dusk: Room 215 er relativt unik. Bakgrunnsbildene og selve hotellet er designet etter nokså normal grafikk og stil. Karakterene på sin side er tegnet med et svakt animepreg (her er ingen store øyne eller gravitasjonsstridige frisyrer, mind you) og opptrer som regel i svart-hvitt. Dette gir spillet en delvis film noir-følelse som er meget forlokkende, og den føles svært passende for en detektivhistorie.


Hotel Dusk har mange gjester, alle med sine gleder, sorger, hemmeligheter og historier. Noen av dem er forholdsvis originale og interessante, mens andre er jevnt over kjedelige mennesker uten særlig mye personlighet eller sjarm. Hvem som faller under hvilken kategori blir opp til hver enkelt spiller å avgjøre. I samtaler med dem vil du ofte legge merke til konkrete detaljer i replikkene deres, og da må du som spiller avbryte dem og spørre deg frem til de dypereliggende hemmelighetene. Denne avhørsteknikken virker spennende i begynnelsen, men etterhvert blir det repetativt, kjedelig og forutsigbart.

Underveis i Hotel Dusk: Room 215 skal man også løse enkelte gåter for å komme frem til svarene, akkurat som i Mikke Mus-detektivhistoriene. Oppgavene kan være å snike seg inn på et kontor, analysere et bilde, bruke mel for å kunne lese inngraverte bokstaver etc. Noen av oppgavene krever også at man bruker DSen på en unik måte, enten det gjelder å blåse i mikrofonen eller å klappe sammen skjermene. Dessverre er det svært få av de originale og utfordrende gåtene, så i lengden er hverken Hotel Dusk: Room 215 utfordrende eller innovativt.


Musikken skal jeg ikke si så mye om, annet enn at den gjentar seg i det uendelige gjennom spillets gang. I og for seg ikke uvanlig for et spill, men det føles som om spillet kjører heismusikk non-stop. Hør gjerne på den i begynnelsen for å gjøre opp en mening, men deretter anbefales headset og en mp3-spiller med godt musikkutvalg.

Hotel Dusk: Room 215 gjør noen ting riktig: Lengden, historien som gradvis blir klarere og enkelte gode karakterer og originale gåter. Etter to timers spilling er det dessverre slik at spillet presenterer lite nytt på gameplay-fronten. Veien til å styrte Poirot av detektiv-tronen er fremdeles altfor lang for Kyle Hyde.

For all del, Hotel Dusk: Room 215 er ikke et dårlig spill. Det er bare ikke bra nok.

mandag, desember 14, 2009

Om ninjaer.

Alle trenger en ninja. Det har jeg alltid sagt. Her er musikkvideoen som bekrefter utsagnet.

fredag, desember 11, 2009

Om å skippe en konsert.

Greit, vi må vel snakke litt om Obamas besøk her på bloggen også. Jeg må nesten vise at jeg følger faktisk litt med på hva som skjer i samtiden utenfor spillverdenen.

I skrivende stund drar snart presidenten fra Norges land, en fredspris rikere. Det norske folk klarer fremdeles ikke å bli enige om hva de synes om mannen og hans kjappe norgesbesøk. Ikke minst er det de som føler seg snurt fordi presidenten ikke deltar på Fredspriskonserten i kveld.

Jeg klandrer faktisk ikke Obama for å skippe konserten. Tvert imot: Med et slikt program som dette hadde jeg også glatt skippet konserten. Westlife, Wyclef Jean, fele-Alex...*grøss-og-fysj-og-fy-brrrr*. Når man ikke kan lage en skikkelig konsert engang er det ikke rart mannen drar hjem for å gjøre viktigere ting.

Vi får bare vinke Obama avgårde og si som en viss Simpsons-karakter: Thank you, come again!

Om halvseriøse teologiske funderinger (II)

Idag tar vi turen innom vestlands-gruppa Vinskvetten, og siterer fra "sangen" Jazzfillesofen:

"Kan eg forlata kono mi når eg e heilt åleina,
og når Jesus gjekk på vatnet, vart han då våt på beina?"

Ja, ble han det?

onsdag, desember 09, 2009

Om halvseriøse teologiske funderinger (I)

Blogginnlegg med tittelen over må ikke tas som min fulle og hele seriøse mening. Det er derimot ment som en post som kan sette tankehjulene igang hos leserne og meg selv.

I første post skal vi snakke om: Karma.

Romerbrevet 12:19 sier det slik: "Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren."

Kan dette bibelverset benyttes til å forsvaret prinsippet om karma ut ifra et bibelsk ståsted?

mandag, desember 07, 2009

Dragon Age: Origins


Det canadiske utviklerstudioet Bioware har en særdeles imponerende CV på samvittigheten. Spillentusiaster kan med nostalgi i blikket fortelle med gråtkvalt stemme om den gangen de først spilte spill som Baldur's Gate, Neverwinter Nights eller Mass Effect. Mitt forhold til Bioware og deres spill ble innledet da jeg spilte Star Wars: Knights of the Old Republic for første gang våren 2008, og dette spillet står fremdeles som mal for meg når jeg skal beskrive og bedømme vestlige rollespill. Dette gjelder også for Biowares siste spill, Dragon Age: Origins.

Dragon Age: Origins er spillet som har blitt reklamert under ordene "Den spirituelle oppfølgeren til Baldur's Gate" (hvor spirituell selvsagt ikke må oppfattes i religiøs forstand). Andre promoterings-slagord har vært ord som "The new dark fantasy epic" og "Not every hero is good; not every legend is pure." Trailerne for spillet har vært blodige, voldsomme, mørke og fulle av orker og andre stygge fantasyvesener. Alt dette er til stede i spillet, om enn noe litt annerledes enn det jeg hadde forestilt meg.


Historie:
Forhistorien til Dragon Age: Origins går noenlunde slik: På kontinentet Thedas har man i flere hundre år vært plaget av såkalte darkspawn (orker og annen styggedom, om du vil). Angivelig skal Darkspawn ha dukket opp første gang da menneskene ble hovmodige og prøvde å ta kontrollen over Skaperens Gyldne By, og vendte tilbake som darkspawn som straff for deres synd i møte med det hellige. Med jevne mellomrom samler darkspawn seg rundt erkedemoner, gamle avguder i form av drager. Ved slike anledninger samler underverdenens styggedom seg i stor skala, trer opp på overflaten og truer all sivilisasjon i et hærtog kalt The Blight. Da verden for første gang opplevde en Blight og var nær undergang, steg ordenen The Grey Wardens frem: En orden som bestod av de fremste krigere og magikere fra alle raser og rang. Takket være The Grey Wardens har alltid menneskeheten seiret over underverdenens kryp.

Når handlingen i spillet tar til har det gått 400 år siden forrige Blight. The Grey Wardens har mistet mye av sin respektable status, mens tegn i tiden tyder på at en ny Blight er på vei i landet Ferelden. Som det nyeste medlemmet i ordenen blir det spillerens oppgave å mønste en hær ut ifra gamle pakter og avtaler, slik at ondskapen kan bekjempes også denne gangen.


Verden, detaljer, karakterer og moralske valg:
Verdenen i Dragon Age: Origins er forbilledlig for ethvert fantasyepos. Her er det rik og detaljert historie fra gamle tider, stridende nasjoner og raser, truende og onde skapninger samt velbeskrevne kulturer. Koherensen og metafysikken er uklanderlig, og alle som liker gode fantasyhistorier skulle bli fornøyd med denne delen av spillet. I tillegg er spillets verden stor, med en horde av oppdrag og sideoppdrag å utføre. For å ikke bruke for mye dyrebar student-tid på spillet ble jeg etterhvert tvunget til å skru ned vanskelighetsgraden på spillet, og selv da brukte jeg 50 timer på spillet.

En viktig del av alle Biowares spill er valgfriheten man har til å påvirke historiens gang. De store linjene i historien er fastsatt, men de moralske valgene du kan ta som karakter har alltid hatt stort innvirkning for spillene. Dragon Age: Origins har også dette aspektet. Den store forskjellen er at dine handlinger påvirker ikke deg selv i god eller vond grad, men påvirker kun andres mening om deg. Dette kan få store konsekvenser for forholdet til dine medsammensvorne som samles rundt deg underveis: Misliker de deg nok, kan de gjøre mytteri og stikke av eller i verste fall prøve å myrde deg.

Karakterene som blir med deg i spillet er en av spillets aller sterkeste sider. Her snakker vi om ekstremt varierte personligheter, men alle med sin indre sjarm som titter frem med jevne mellomrom. Du har den lojale hunden din som elsker deg over alt på jord, Alistair fra Grey Warden-ordenen, den konstant fulle og rølpne dvergen Ohgren, den løskledde heksa Morrigan osv. Utviklingen av din karakter er også viktig for spillets gang og hvordan andre ser på deg, ut ifra din status og rase. Alle karakterene blir nydelig brakt til live av profesjonelt stemmeskuespill, og særlig Alistair har en tendens til å fungere som en comical relief med sine kvikke replikker og sarkasme. Innimellom kan karakterene samtale seg imellom med samtaler du ikke kan delta i selv, og noen av disse fikk meg til å le høyt under flere anledninger. Etterhvert som historien utvikler seg trenger man også dypere inn i medkarakterenes bakgrunnshistorie og mentalitet, og noen av dem kan ende opp med å bli...ja, riktig så glad i deg.

Det som gjør at Dragon Age: Origins hever seg noen hakk over andre spill i samme sjanger (og Biowares forgjengere) er de moralske valgene i spillet (de som er redde for små spoilere kan hoppe til neste avsnitt). I alle Biowares spill har man muligheten til å påvirke noe av historiens gang ut ifra sine valg av ord og handlinger. I de fleste foregående spillene har dette påvirket deg selv til å bli en god eller ond person (ikke minst ble dette tydelig i Star Wars). I Dragon Age: Origins påvirkes derimot ikke du selv, men menneskene rundt deg og dine kompanjonger. Misliker dine medvandrere nok respekt for deg kan de gjøre mytteri eller i verste fall prøve å myrde deg. Det som hever moral-valgenes aspekt i Dragon Age: Origins sammenlignet med andre Bioware-spill er dog at det tidvis ikke er noen "lette veien ut"-alternativ, og uansett hva du velger å gjøre sitter du igjen med en uggen følelse. Skal man ta livet av en kompanjong for å bli ufattelig mye sterkere og skjende et hellig relikvie i prosessen? Skal man ta livet av en mor eller hennes sønn når en av dem er nødt til å ofre livet?


Noen svake sider:
Noe svake sider er det dog med Dragon Age: Origins. Grafikken og lyden er to av dem, selv om ingen av dem er ikke særlig svake og bare gjelder for PS3-versjonen av spillet. Kontrollsystemet kan tidvis også være noe svakt.

Grafikken trekker noe ned av to grunner. For det første er grafikken vesentlig annerledes enn hva man blir servert i promotrailerne for spillet. Dette kan likevel ikke trekke ned på selve spillet, ettersom det først og fremst er mine forventninger og forhåndsinnstillinger til spillet som er klandreverdige i dette spørsmålet. Den andre, og mer rasjonelle, grunnen er at grafikken ser ut til å være noe svakere på PS3-versjonen enn PC-versjonen. Tidvis virker det dessuten som at den grafiske utviklingen ikke har gått så ekstremt langt siden tidligere Bioware-titler, mens andre ganger (som når du ser litt nærmere etter på karakterene) virker slike ting bagatellmessige. Totalt sett blir det vanskelig å lande på noen sikker mening angående grafikken. Dårlig kan den uansett ikke kalles, og det grafiske minus er et ørlite et.

Lyden er den mest negative opplevelsen med spillet for min del. Jeg opplevde ved flere anledninger at lyden hakket og delvis forsvant, og at noe dialog falt ut helt. Også dette er et problem jeg bare har erfart med PS3-versjonen, så spiller du PS3-versjonen av spillet anbefales undertekst på dialogen. Bortsett fra denne lille feilen er lyden i spillet uklanderlig. Nydelig musikk, fabelaktige stemmer og lekre lydeffekter.

Kontrollsystemet fungerer stort sett greit, men kan av og til bli rotete fordi systemet ikke er koherent. Det er f.eks. andre kontroller som gjelder når du skal handle enn for når du skal granske gjennom hva du har av utstyr mens du er ute på feltet. Dette kan fort bli en irritasjonsfaktor. Utenom dette fungerer kontrollene svært bra, og kampsekvensene glir etterhvert godt.

Bioware-fansens drømmespill:
Har du spilt noe av Bioware før, har du ingenting å være redd for: Dragon Age: Origins har alt det som gjør Biowares spill til gull og grønne skoger, melk og honning, jordbær og fløte etc etc. Alle elementene er her: En stor og kompleks verden, nydelig grafikk, vakker musikk, flust med detaljer og herlige karakterer. En aldri så liten plottvist følger selvsagt også med på kjøpet. Med den Ringenes Herre-inspirerte følelsen spillet gir går Dragon Age: Origins ut som et av årets beste spill, og definitivt årets beste rollespill. Dedikert til en voksen spillerskare, vel å merke.

PS: PC-versjonen kommer hakket bedre ut enn PS3-versjonen, selv om det er PS3-versjonen jeg har spilt fullt ut.

fredag, desember 04, 2009

Om en kansellert konsertopplevelse.

I oktober handlet jeg inn billett til meg selv til en metal-konsert. Ikke var det et hvilket som helst band heller: Det var billetter til en Dio-konsert. Dio, metalbandet med vokalist og frontfigur Ronnie James Dio, mannen som i en kort periode var vokalist i det allment mer kjente Black Sabbath. Mannen som har en vokal som sprenger det meste av regler for det som vanligvis kalles ren sang, uten at det blir falskt eller stygt av den grunn. Mannen som er kjent for å ha popularisert bruken av metal horns i metalmusikken, et tegn hvis betydning det strides meget om. Det var med glede jeg handlet inn billetten til meg selv.

Men enkelte gleder får man rett og slett ikke oppleve, ihvertfall ikke når man hadde regnet med det.

Det har seg nemlig slik at Ronnie J. Dio fikk erklært magekreft for bare et par uker siden, og Europaturneen ble avlyst. Pengene tilbake til tross: Det føles stusselig, selv om man må nesten kalle det "gyldig fravær" fra Dios side. Om sjangen kommer igjen gjenstår derfor å se.

Så får vi heller lytte til Dio på stereoanlegget i kveld også, som alle andre dager.

torsdag, desember 03, 2009

Om tunge morgenstunder.

Jeg har i år bestemt meg for ikke å sture over mørketiden. Jeg skal istedenfor prøve å se det positive med mørke vinterkvelder og -dager og heller prøve å være positiv.

Dessverre er det nå engang slik at ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.

Det er nemlig slik at det er ingen tid på året hvor det er hardere å stå opp enn om vinteren. Uansett hvor mange timer søvn en måtte ha lagt bak seg, så er det usigelig tungt å drasse legemet ut av senga. Mitt A-menneskelige sinn er lite kompatibelt med vinteren. At kroppen har lite overskudd merkes også på resten av gjøremålene: På hebraisk, på piano og på blogging.

Heldigvis er det noen her i verden som vet å sette ord (og bilder) på tilværelsen. Takk til Morghus for bilder.


mandag, november 30, 2009

Bohemian Rhapsody: En nytolkning.

At jeg liker Muppets er ikke akkurat et mysterium. At jeg liker Queen er heller ingen hemmelighet. Hvordan går det så når de to møter hverandre? Jeg liker det ihvertfall.

fredag, november 27, 2009

Dead Ingar Day: Statusrapport.

Det er ikke bare slaraffenliv og latmannsskap på Fjellhaug, selv om lesere av denne bloggen fort kan få inntrykk av det:

- Hebraiskundervisningen har nå pågått i tre uker. Så langt har jeg lagt bak meg ca 150 gloser, to av syv verbformer og Genesis 1:1 - 3:5.

- Skal tale på Fjellhaug på søndag. Den er delvis skrevet, og må pusse på resten i løpet av morgendagen.

- Messiaskirka skal ha musikkgudstjeneste på søndag. Slikt må man øve til.

- Afrikaturen skal planlegges. Men akkurat det har gått litt sent så langt, ettersom vi har ventet på klarsignal fra feltet.

- Og som vanlig er det fotball på mandagene, innebandy på tirsdagene og pianoøving.

Men det betyr ikke at latskapen er fullstendig under kontroll. Fristelser som Dragon Age: Origins og Assassin's Creed II kan fort ta mer tid enn beregnet:-)

tirsdag, november 24, 2009

Om langt hår.

"Har du tenkt å klippe deg snart," spør folk meg av og til. "Ikke tale om," er mitt svar, "langt hår er da en god ting." Dagens tegneseriestripe bekrefter mitt utsagn (klikk for større utgave).

mandag, november 23, 2009

Live from Africa: Min neste ekspedisjon.


Onsdag for to uker siden var jeg snartur på ca. to timer opp til Sinsenklinikken. Der var det bare å sette seg ned og ta hele fem sprøyter, hvorav ingen av dem var mot svineinfluensa.

Hvorfor gå igjennom en slik prosess som mange ville vegret seg sterkt for å gjøre?

Svaret er enkelt: Neste utenlandsekspedisjon går til Afrika. Og når man skal til Afrika er det best å vaksinere seg mot så mangt.

Afrikaturen jeg har foran meg er i forbindelse med studiene. På Fjellhaug får nemlig M3-studentene muligheten til å tilbringe en måned i praksis på et misjonsfelt. Og i år er det min klasse som er M3-studenter.

Ikke alle reiser til Afrika - vi er faktisk bare to stykker. Noen skal til ymse plasser i verden, og enda noen andre skal til forskjellig steder i Norge. Fellesnevneren er at alle reiser i samme tidsrom i mars-april.

Og ja, forresten: Det er Kenya som er det spesifikke reisemålet, forhåpentligvis med noen turen over grensa til Tanzania også.

tirsdag, november 17, 2009

Om fremtidige spillanmeldelser.

Fra nå av kommer alle spillanmeldelsene her på bloggen også til å bli publisert på nettstedet spill.no. På spill.no kan brukere selv skrive anmeldelser og publisere dem. Jeg kommer også til å samle alle mine gamle anmeldelser der, samt kanskje skrive noen ekstra. Anmeldelsene kommer fortsatt til å bli publisert her (for de få som måtte ha interesse av det).

Anmeldelsene mine på spill.no finner dere her, eller i venstre marg på bloggen (under "For tiden spiller jeg").

Om å bukke, nikke, neie...

At amerikanske presidenter har en tendens til å skape overskrifter uansett hva de gjør, er ikke i seg selv en nyhet. Men noen overskrifter føler rett og slett mer unødvendige enn andre.

Tilfellet som jeg tenker på, er amerikanske mediers reaksjon på president Obamas japanbesøk. I møte med den japanske keiseren presterer president Obama å bukke, og det aldri så dypt. Dette har skapt store reaksjoner i USA. Hvorfor det? Jo, for som enkelte kilder sier det, "vi bøyer oss ikke for konger og keisere."

Heldigvis er amerikanske medier mer nyansert i denne saken enn det Aftenpostens sak viser. Men slike uttalelser får en til å lure, og å stille spørsmålstegn ved enkelte amerikaneres kulturforståelse. For i Japan bukker man, sånn er det bare. Det er rett og slett høflig, uansett hvem du selv er og hvem du møter.

Greit nok at USA er tuftet på verdier som likhet og den slags, og har således alltid manglet en adel, men er man i utlandet er det vanlig folkeskikk å følge landets regler. Forakt for historiske hierarkisystemer er ingen unnskyldning for arroganse. At en amerikaner viser litt kulturforståelse (om enn en litt krøllete en) er vel bare å rose (selv om en kan gi kritikerne rett i at han bukket litt vel dypt, men det får nå så være).

Japanske medier ser ikke ut til å reagere på saken engang. De var nok mer opptatt av spørsmålene rundt amerikanske militærbaser i Japan. Fornuftig, sier jeg.

lørdag, november 14, 2009

Uncharted 2: Among Thieves


For et par måneder siden spilte jeg gjennom og skrev om Uncharted: Drake's Fortune, et Playstation-ekslusivt eventyrspill som legger seg tett opptil filmer som Indiana Jones, National Treasure, Treasure of Sierra Madre og lignende. Den gang kommenterte jeg at spillet serverte en solid og spennende historie, men led noe grafisk av å være et tidlig PS3-spill. I oktober ble oppfølgeren utgitt, og man kan spørre seg om dette spillet er en verdig oppfølger. Svaret er et ubetinget ja.

Spillet åpner med en herlig in medias res-åpning hvor hovedpersonen Nathan Drake våkner opp på en togvogn som henger og dingler over en stup i Himalaya, han er skutt i magen og toget kan ramle utfor når som helst. Hvordan i all verden kom han opp i denne situasjonen i utgangspunktet?


I Uncharted 2: Among Thieves følger vi nok en gang Francis Drakes etterkommer Nathan Drake på hans eventyr. Nathan møter en av sine skattejeger-"kollegaer," som vil hyre ham til et oppdrag angående Marco Polos forsvunne flåte. Jakten på den forsvunne flåten leder dem snart til sporet av det mystiske Shangri-La, et skjult drømmerike i de tibetanske fjellene (som i spillet originalt nok blir koblet sammen med Shambala, et sentralt begrep i rene land-buddhismen). Det sagnomsuste Shangri-La huser dessuten cintamani-steinen, en mystisk juvel som ifølge hinduistiske og buddhistiske tradisjoner har egenskapen til å oppfylle ønsker (ikke helt ulik den hellige gral). Men ondsinnede krefter er også på jakt etter det skjulte riket, og det tar ikke lang tid før Nathan må ta på seg ansvaret å stoppe sin opprinnelige oppdragsgiver i å finne skatten og misbruke den.

Historien i Uncharted var absolutt god, men i mine øyne er myten om El Dorado godt nok utforsket i populærkulturen allerede. Uncharted 2s historie blir dermed et friskt vindpust innenfor sjangeren, da Shangri-La er noe mindre utforsket. Utviklerne har dessuten gjort en god jobb med å koble historien om Shangri-La sammen med tradisjonelle østlige myter om cintamanisteinen og Shambala (som må oppfattes som det østlige svaret på det forjettede land).


Historien tar oss dessuten med til mange forskjellige områder, som et museum i Istanbul, jungelen i Borneo, en borgerkrigsherjet by i Nepal og den ugjestmilde og kalde fjellheimen i Tibet. Variasjonene er store, men detaljnivået er høyt uansett hvor man farer hen. Vi snakker ekstremt realistiske og vakre landskaper her, og det er derfor ingenting å si på det grafiske i Uncharted 2. Her har det virkelig blitt gjort en real oppussing siden eneren (for all del: Eneren var ikke dårlig grafisk sett, men kom litt i skyggen av andre PS3-spill). Av og til må man bare ta seg en pause fra all skatteletingen, hoppingen og slåssingen bare for å se seg om. Lysten til å reise til Nepal og Tibet har økt for mitt vedkommende etter dette spillet.

Selve bevegelse- og kampsystemet er forholdsvis likt eneren, men er også forbedret. Fremdeles består mye av spillet å få Nathan til å finne veien, klatre og hoppe på de mest akrobatiske måter. Ved skuddvekslinger er det nå lagt til en "skyte-blindt-rundt-hjørnet"-funksjon, som bidrar til å øke variasjonen og realismen om ikke akkurat presisjonen. Det utviklerne Naughty Dog skal ha skryt for er det forbedrede nærkampsystemet. Nå er det lettere å snike seg inn på fienden og uskadeliggjøre dem uten å bruke våpen. Enkelte ganger lønner deg seg tilogmed å leke litt ninja: Tar du ut fienden på snikemåten, kommer det ikke forsterkninger løpende. For oss med en forkjærlighet for Metal Gear Solid-serien er dette svært positivt.


Men styrken til Uncharted 2 ligger i spillet som sin helhet. Og skal spillet beskrives i ett ord, er ordet "spennende." Historien er fabelaktig fortalt, humoren sitter løst, det er stadig dramatiske utviklinger (begynnelsen må være den beste jeg har spilt på mange år) og flere øyeblikk man hopper litt i sofaen av overraskelse og skremsel (ihvertfall om man har et godt lydanlegg). Dette overgår faktisk mange Hollywood-filmer i samme sjanger, og det til tross for at jeg kunne avsløre plottet i spillet etter tre av elleve spilltimer. Nathan kan fort markere seg som kongen på eventyrhaugen dersom tendensen fortsetter. Og det håper jeg at den gjør.

Har du en Playstation 3 og er over 16 år, er det ingen god grunn til å ikke skaffe seg spillet. Uncharted 2: Among Thieves er et av årets sterkeste utgivelser på konsollen, om ikke på spillmarkedet generelt.

fredag, november 13, 2009

Om den siste fantasy, versjon tretten.

Nå er det bare for oss i Europa å krysse av 9.mars til neste år og glede oss. I mellomtiden får fanboys sikle over den siste videoen. Og HD-versjonen anbefales varmt.

tirsdag, november 10, 2009

Post #666.

Hva passer vel bedre enn litt apokalyptisk matematikkhumor under bloggpost #666?

666 - Biblical Number of the Beast
660 - Approximate Number of the Beast
DCLXVI - Roman Numeral of the Beast
665 - Number of the Beast's Older Brother
667 - Number of the Beast's Younger Sister
664 or 668 - Number of the Beast's Next-Door Neighbors
999 - Number of the Australian Beast
333 - Number of the Semi-Beast (also "Halfway to Hell")
66 - Number of the Downsized Beast
6, uh..., I forget - Number of the Blond Beast
666.0000 - Number of the High Precision Beast
665.9997856 - Number of the Beast on a Pentium
0.666 - Number of the Millibeast
X / 666 - Beast Common Denominator
0.00150150... - Reciprocal of the Beast
-666 - Opposite of the Beast
666i - Imaginary Number of the Beast
6.66 x 102 - Scientific Notation of the Beast
25.8069758... - Square Root of the Beast
443556 - Square of the Beast
1010011010 - Binary Number of the Beast
1232 - Octal of the Beast
29A - Hexidecimal of the Beast
2.8235 - Log of the Beast
6.5913 - Ln of the Beast
1.738 x 10289 - Anti-Log of the Beast
00666 - Zip Code of the Beast
666@hell.org - E-mail Address of the Beast
www.666.com - Website of the Beast
1-666-666-6666 - Phone & FAX Number of the Beast
1-866-666-6666 - Toll Free Number of the Beast
(which could also be written 18-666-666-666!)
1-900-666-6666 - Live Beasts, available now! One-on-one pacts!
Only $6.66 per minute! (Must be over 6+6+6 years old!)
666-66-6666 - Social Security Number of the Beast
Form 10666 - Special IRS Tax Forms for the Beast
66.6% - Tax Rate of the Beast
6.66% - 6-Year CD Interest Rate at First Beast Bank of Hell
($666 minimum deposit, $666 early withdrawal fee)
$666/hr - Billing Rate of the Beast's Lawyer
$665.95 - Retail Price of the Beast
$710.36 - Price of the Beast plus 6.66% Sales Tax
$769.95 - Price of the Beast with accessories and replacement soul
$656.66 - Wal-Mart Price of the Beast (next week $646.66!)
$55.50 - Monthly Payments for Beast, in 12 easy installments
Phillips 666 - Gasoline Used by the Beast (regular $6.66/gal)
Route 666 - Highway of the Beast (where he gets his kicks!)
666 mph - Speed Limit on the Beast's Highway
6-6-6 - Fertilizer of the Beast
666 lb cap - Weight Limit of the Beast
666 Minutes - Weekly News Show about the Beast (airs daily from
Midnight to 11:06 a.m., on Cable Channel 666, of course)
666o F - Oven Temperature for Cooking "Roast Beast"
666k - Retirement Plan of the Beast
666 mg - Recommended Minimum Daily Requirement of Beast
Lotus 6-6-6 - Spreadsheet of the Beast
Word 6.66 - Word Processor of the Beast
Windows 666 - Bill Gates' Personal Beast Operating System
#666666 - Font Color of the Beast (the gray in this table, no kidding!)
i66686 - CPU of the Beast
666-I - BMW of the Beast
IAM 666 - License Plate Number of the Beast
Formula 666 - All Purpose Cleaner of the Beast
WD-666 - Spray Lubricant of the Beast
DSM-666 (rev) - Diagnostic and Statistical Manual of the Beast
66.6 MHz - FM Radio Station of the Beast
666 KHz - AM Radio Station of the Beast
66 for 6 - A Beastly Score for an Innings (in cricket)
6 for 66 - Bowling Figures of the Beast
6/6/6 - Birthday of the Beast (but in which century?)

Hentet fra Catholic Resources

mandag, november 09, 2009

Ta det piano.

Mitt nyeste pianoprosjekt er avslutningstemaet fra Final Fantasy X. Et nydelig arrangement av fire tema i spillet. Vanskelighetene oppstår dog i tredje del, når stykket går over i Ess-moll (som har seks faste fortegn). Men som kjent er det utfordringer som skaper gleder i mestringen (når mestringen først kommer).

lørdag, november 07, 2009

Brütal Legend


Når en spilltittel skrives med en ü, da vet man at man har ikke med et vanlig spill å gjøre. Og Brütal Legend er langt ifra normalt. Men normalt er sjeldent interessant eller morosamt. Brütal Legend er begge deler.

Brütal Legend er det nyeste spillet til o store spillguru Tim Schafer, en mann som ofte har blitt tittelert som "spillverdenens morsomste mann." Med spill som Monkey Island, Grim Fandango og Day of the Tentacle på samvittigheten er en slik ærestittel gjerne på sin plass. Med Brütal Legend stiller Schafer til gjenvalg for tittelen.

Brütal Legend er, kort fortalt, et metal-spill. Ja, jeg snakker om musikksjangeren hvor man har minimum tre-fire strengeinstrumenter, menn med langt hår, dobbel trommepedal og fortrinnsvis en vokalist som kan skrike teksten jamvel som å synge den. Om du ikke har det minste sans for metal, er det bare å styre unna: Dette er ikke spillet for deg. Om du derimot er blodfan av sjangeren, er noenlunde interessert eller har en indre lyst til å konvertere, er det ingen grunn til å ikke teste ut spillet.


I Brütal Legend spiller du Eddie Riggs (modellert etter og voicet av Jack Black), verdens beste roadie. Under en konsertulykke blir Eddie brakt tilbake i til, til The Age of Metal. Her er alt i verden formet etter metalmusikkens vis. Menneskene er derimot en undertrykket rase hvor demonene har overtaket, og Eddie allierer seg med frigjøringsbevegelsen. Det blir opp til Eddie å mønstre hæren Ironheade ("with an E, so they know we're serious"), som består av headbangers, groupies og heavy metal-damer, samt å lære menneskene på ny hvilken kraft det ligger i metal. Underveis i spillet finner Eddie flere monument som forteller om denne verdens historie (ikke ulikt synesteinene/pensieves i Harry Potter), og Eddie finner langsomt ut at hans tilknytning til metalens tidsalder strekker seg utover hva han først hadde antatt.

Brütal Legend er metal, tvers igjennom. Hele den store verdenen er inspirert av metalmusikk og -cover. Musikken man hører på mens man kjører rundt i sin selvmekkede bil er metal (den fullstendige låtlista finner du her). Noen låter kommer på bestemte tidspunkt, mens andre er villkårlige. Uansett skulle det være noe for de fleste her. For min del toppet det seg idet man skal race ut av en kollapsende bygning, og blir akkompagnert av Dragonforce sin låt Through the Fire and Flames: Perfekt låt i forhold til situasjonen. Referansene i dialogene og hendelsene er mange. Det er med andre ord snakk om en fantastisk underholdende stemning som gjennomsyrer spillet.

Noe av det som bidrar til metalfaktoren er stemmeskuespillerne. Her er det mange godbiter å hente. Som nevnt "spiller" Jack Black hovedrollen, men hans befaringsområde er først og fremst filmen og ikke musikken (selv om han også spiller i et metalband). Tim Curry (også skuespiller) spiller Doviculus, demonenes keiser. Fra metalens verden har man hentet inn artister som Rob Halford (Judas Priest), Lemmy Kilmister (Motörhead) og Lita Ford (Nitro, The Runaways). Det hele topper seg likevel hvis man reiser til underverdenen for å mekke på bilen sin, og blir møtt av The Guardian of Metal: Selveste Ozzy Osbourne.


Brütal Legend er, som tittelen tilsier, brutalt. Blod flyter, lemmer flyr og glosene er ikke pensum i søndagsskolen. Heldigvis kan man i begynnelsen av spillet velge å blipe (du vet, sånn *biiiip* istedenfor banneord) dialogen og skru ned gørr-faktoren. Om man velger å bruke det eller ikke er ens eget valg, men jeg ønsker valgmuligheten velkommen. Hack-and-slash-oppdragene fungerer svært bra, selv om jeg av og til savnet litt mer varierte sideoppdrag. Hadde man hatt mer varierte sideoppdrag kunne man også gjort spillet litt lenger, men slik det er nå passer det bra med en lengde på ca 12 timer (hvor jeg da har tatt de fleste sideoppdrag og ellers bare kjørt masse rundt og hørt på god musikk).

Dessverre er det ikke alt i Brütal Legend som fungerer like bra. Jeg tenker da fortrinnsvis på de strategiske oppdragene.

Innimellom i Brütal Legend må man utkjempe slag. Da påtar man seg rollen som general og skal produsere tropper, kommandere tropper ut i oppdrag, sikre seg fans og bygge butikker for dem slik at man kan produsere flere enheter og overvinne fienden. Problemet med disse slagene er at de fort blir utrolig rotete, uoversiktlige og skaper et stort hakk i den ellers så blankpolerte metallen. Grunnen til at disse slagene er med er angivelig fordi Brütal Legend opprinnelig var tenkt som et strategispill, men når man først endret konseptet kunne man godt fjernet dette elementet helt. Brütal Legend har også en multiplayerdel, men da denne delen består av nettopp slike strategiske slag tipper jeg at det ikke byr på så mye glede.


Men om man ser bort ifra dette, så er Brütal Legend et særdeles underholdende spill, med mye sjarm, mye humor, mye god musikk og masse metal. Å kalle det årets beste spill vil være å overdrive, men å kalle det årets morsomste spill er nok kanskje på sin plass. Tim Schafer har uansett vist oss at han fremdeles sitter trygt på sin spilltrone.

Om skjortehandel.

Jeg er kjent for å være en mann som ikke liker å handle klær. For det første finner jeg det ekstremt kjedelig og utrolig lite givende. For det andre, og det er hovedgrunnen, så har jeg alltid problemer med å finne noe som passer.

Det er ikke fordi jeg er for stor. Det er heller fordi jeg er for liten.

Å handle skjorter på Dressmann fant jeg idag ut er en vanskelig affære. Jeg bruker nemlig størrelse S. På Dressmann idag fikk jeg vite at for hvert skjorteparti får de bare inn en til to S-skjorter. Dermed blir det fort vanskelig å finne noe som passer.

Så da blir spørsmålet mitt om ikke jeg må legge på meg en 20 kilo, slik at jeg kan finne passende klær. Alternativt kan jeg vente med å handle klær til neste gang jeg drar til Japan, hvor størrelsene er mer etter min smak. Tror jeg går for den siste.

torsdag, november 05, 2009

Om allitterasjon.

En av grunnene til at V for Vendetta klassifises i mitt hjerte som en fenomenal film er tittelkarakteren V og hans opptreden. Ikke minst kommer hans manér frem gjennom en enestående alliterasjons-monolog.

Hva passer vel da bedre, på tampen av Guy Fawkes Night og post-halloween, å presentere VG Cats' versjon av monologen.


(klikk for større utgave)

Om Guy Fawkes.

De som var litt våkne forrige helg la sikkert merke til at en ny "tradisjon" har markert seg på norsk jord, nemlig Halloween. Og vi kan si hva vi vil, men sannheten er temmelig innlysende: Markedskreftene kan ta på seg æren for å ha innført Halloween til Norge. Selv om det å kle seg ut og den slags kan være moro i seg selv, plager det meg at man ikke kan innføre en "tradisjon" til Norge med litt mer...tja, gnist i. Som Guy Fawkes Night, for eksempel.

Den 5.november feirer man i Storbritannia og i mange tidligere britiske kolonier Guy Fawkes Night. Dette feirer man for å minnes hvordan Guy Fawkes ble knepet på fersken under Westminister, hvor han holdt på å lagre kilovis med sprengstoff som skulle brukes for å sprenge hele parlamentet i lufta. Hva gjør man så for å feire dette? Jo, man brenner en dukke som representerer mannen (selv om mannen opprinnelig ble hengt og ikke brent).

Hvorfor har vi ikke flere feiringer enn St.Hans i Norge hvor vi brenner bål, og gjerne ting på bålet i samme slengen? "Det blir itj fest uten skjinnvest" sies det i Trøndelag, men det å brenne ting er en fin erstatning, det også.

Jeg får nøye meg med å se Vfor Vendetta i kveld istedenfor.

tirsdag, november 03, 2009

lørdag, oktober 31, 2009

Om reformasjonsdagen og lutherske særtrekk.

I anledning den store reformasjonsdagen som er i dag (31.oktober 1517 var en stor dag som forhåpentligvis skal feires med brask og bram i 2017), kjører vi en liste her i World of Ingar.

You might be a Lutheran if:

... You're watching Star Wars and when they say, "May the force be with you," you reply, "and also with you."

... You sing "Stand Up, Stand Up for Jesus" while sitting down.

... It takes you ten minutes to say good-bye.

... You have an uncontrollable urge to sit in the back of any room.

... During communion you hum the hymnys so you can see who's at church that Sunday.

... A meeting isn't a meeting unless it takes three hours.

... You feel guilty about not feeling guilty.

... The church is on fire, and you rush in to save the coffee pot.

... www.oldlutheran.com is one of your bookmarks.

...you only serve Jell-O in the proper liturgical color for the season.

...you didn't know chow mein noodles were a Chinese food.

...when someone mentions red and green (in terms of Christmas), you immediately think of a battle over hymnals.

...during the entire service you hold your hymnal open but never look down at it.


...rather than introducing yourself to a visitor at church, you check their name out in the guestbook.

...you think Garrison Keillor's stories are totally factual.

...you have your wedding reception in the fellowship hall and feel guilty about not staying to help clean up.

...a midlife crisis means switching from the old hymnbook to the new one.

...you forget to put water in the baptismal font but never forget to put water in the coffee pot.

...the pastor skips the last hymn to make sure church lasts exactly 60 minutes.

...you make spaghetti at your house with the little macaroni noodles because they're not so messy then.

...you don't make eye contact when passing someone in the hall because you think it's impolite.

...your choir believes volume is a fair substitute for tonality.

...you don't know what was sooo funny about dat movie "Fargo" then.

...in response to someone jumping up and shouting "Praise the Lord!", you politely remind him or her that we don't do that around here.


...peas in your tuna noodle hotdish add too much color.

...you make change in the offering plate for a ten.

...your dad's name is Luther N., your brother is Luther Hahn and you are Lew Theran.

...you think butter is a spice.

...you have more than five flavors of Jell-O in your pantry.

...you know what a "dead spread" is.

...you talk to someone else and look at their shoes first.

...you have more than three friends whose first names have the letter "j" as the second letter.

...the only open pew is up front, so you volunteer to shovel the sidewalk.

...Ole and Lena are really the names of your relatives.

...you know what a Lutheran Church Basement Woman is.

...you give a party and don't tell anyone where it is.

...you think hotdish is one of the major food groups.

...your five-year-old recites the Old Testament books as Genesis, Exodus, Lutefisk...

...someone asks you after church if there's any "decaf coffee" and you laugh because you KNOW that if it doesn't have caffeine, it can't be coffee!

...you think anyone who says "casserole" instead of "hotdish" is trying to be uppity (or maybe even Episcopalian!)

...you think the term "Jell-O salad" is redundant.

...you freeze the leftover coffee from fellowship hour for next week.

...when you were little you actually thought the Reverend's first name was "Pastor."

...you think you're paying your pastor too much if he gets a new car for the first time in eight years.

...you hear something really funny and smile as loud as you can.

...doughnuts are in the official church budget.

...they have to rope off the last pews in church so the front isn't empty.

...you tap a church visitor on the shoulder and say, "excuse me, but you're in my seat."

...you doodle on the back of communion cards.

...you can say the meal prayer all in one breath.

...Bach is your favorite composer just because he was Lutheran, too.

...you hesitate to clap for the church choir or special music because "it just wasn't done that way in the old days."

...your church library has three Jell-O cookbooks.

...it's time to change a lightbulb and the left side of the aisle begins a debate on "change," while the right side of the aisle musters five volunteers--one to hold the bulb, and four to turn the ladder.

...you laugh out loud while reading this list, and relive your childhood at the same time.

... you think the four food groups are coffee, lefse, lutefisk, and Jell-O.

...you can actually come up with responses to this.

...you sign a petition to have Campbell Soup Co. rename its "Cream of Mushroom soup" "Lutheran Binder!"

...you actually think the pastor's jokes are funny.

...the bumper sticker on your car says, "Legalize Lutefisk!"

... you pronounce the word Lutheran "Lutern."

...requests you hear are preceeded or followed by the phrase, "If it's not too much trouble then..."

...you know all the words to the first verse of "Silent Night" in German but can't speak a word of it.

...you carry silverware in your pocket to church just in case there's a potluck.

... P.M.S. is defined as "Post Merger Syndrome."

...your house is a mess because you're "saved by Grace," not by works.

...the doilies underneath the Thanksgiving flowers make nice snowflakes at Christmas.

...you think the communion wafers are too spicy.

...your mother reminds you often that she wishes you'd studied the organ.

... you dress up as your favorite reformer for Halloween.

...your mother could give any Jewish mother a run for the money in the guilt department.

...you think lime Jell-O with cottage cheese and pineapple is a gourmet salad.

...you think that an ELCA Lutheran bride and an LCMS groom make for a "mixed marriage."

...Folgers has you on their Christmas list.

...all your relatives graduated from a school named Concordia.

...you count coffee among the sacraments.

...You commonly refer to 7:00 pm as standard Lutheran time.

...You try to make everything into an acronym.

...You understand what these acronyms actually mean: LYF LCMS, DYG, NYG...

...you understand why its called the DYG and not the D.Y.G. and why you can't do the same thing with the NYG.

...You know 67 ways to prepare a bean hotdish, and you've never made any of them

... It takes 10 people to put lilies on the cross for Easter

... The only wine you like is the communion wine.

...it's a 100 F, 90% humidity, and you still have coffee after the service.

...the church budget contains a line item for donuts...just like coffee.

...the communion cabinet is open to all but the coffe is locked up tight

torsdag, oktober 29, 2009

Helgepause.

Det blir nok en bloggepause denne helga. Jeg reiser i barnedåp, så det blir mye familie i helga.

Folk får ha ei god helg, en god reformasjonsdag og happy halloween (hvis man feirer noe av dette).

onsdag, oktober 28, 2009

Om motivator.

Av og til, når pianospillinga går i stampe, er det gått å få litt ekstra motivasjon.



Takk til Martin for bildet.

mandag, oktober 26, 2009

Vals med Bashir.


Noen filmer gjør større inntrykk på deg enn det du i utgangspunktet forestilte deg. Noen filmer er slik at man bare sitter helt stille gjennom hele rulleteksten og bare tenker (og lytter til vakker pianomusikk). Vals med Bashir er en slik film.

Vals med Bashir er noe så sjeldent som en israelsk animasjonsfilm, tydelig sterkt inspirert av anime. Filmen kom ut i fjor, og ble også vist på norske kinoer. Den ble svært anerkjent på verdensbasis, og det med god grunn.

I filmen følger vi regissørens Ari Folmans jakt på sin fortid. Ari deltok i Libanon-krigen i 1982, men av en forunderlig grunn har han fortrengt minnene slik at han ikke husker noe av det som skjedde. Et syn i drømme er det eneste han har å gå ut ifra. Gjennom filmen møter han andre soldater fra krigen, og sannheten om Aris deltakelse i krigen blir stadig klarere, ikke minst hvor han befant seg i forbindelse med massakrene i flyktningeleirene Sabra and Shatila.

Dersom du tviler på meningsløsheten, ondskapen og brutaliteten ved Midt-Østenkonflikten, og hvordan uskyldige sivile alltid er de som lider mest under konflikter i verden i dag, så skal du se Vals med Bashir. Det er ikke bare en anbefaling. Det er en ordre.

søndag, oktober 25, 2009

Om 2012.


Dommedag er avlyst for denne gang. Av ingen ringere enn selveste riksnerden Knut Jørgen Røed Ødegaard. Så da skulle vi være betrygget, selv de blant menneskeheten som måtte ignorere Bibelens budskap om at "ingen kjenner dagen eller timen" osv.

Så hvis folk kan ha dette i tankene når de i neste måned går og ser Sonys dommedagsfilm hadde det vært kjekt. Personlig foretrekker jeg et Independence Day-endelikt på menneskeheten.

torsdag, oktober 22, 2009

Om å passe på en pakke.

Akkurat nå ligger det en pakke på rommet mitt som inneholder en fin liten elektronisk sak.




Lesebrettet Amazon Kindle. Så lett, så vakker, så anvendelig, så praktisk.

Bare synd at den ikke er min. Jeg bare passer på den for Martin i noen dager.

onsdag, oktober 21, 2009

Om en utradisjonell Playboy-opptreden.

En ukegammel nyhet, men pytt pytt:

I anledningen 20-årsjubileet til The Simpsons har magasinet Playboy gått i en uvanlig retning: Forsidepiken på novemberutgaven av bladet er Marge Simpson, mor i familien Simpson. Dette er første gang en tegneseriefigur pryder fremsiden av bladet (om enn ikke første fiksjonelle figur: Det har tidligere vært kivnner fra spillverden til stede på fremsiden), og ifølge Playboy håper de på å trekke flere yngre lesere til bladet, Dette er første gang Playboy Ettersom jeg er Simpson-fan har da flere stilt meg spørsmålet: Hva har du å si til dette?

Jeg tror svaret mitt til en viss grad skuffer dem.

La oss ta first things first: Bruken av fiksjonelle kvinner (kvinner fra f.eks. tegneserier, animasjonsfilmer/-serier og spill) i pornografisk hensikt, det seg være hard- eller mykporno, er slettes ikke noe nytt. Et fremdeles noe uvanlig fenomen i den vestlige verden, kanskje, men i Japan er dette big business. Hentai er en egen undersjanger av manga og anime (og blant mange anime-kritikere den eneste kjente sjangeren), og liker man å pusle med modellbygging og figurer skal man ikke gå langt inn i en butikk før man finner kvinnefigurer med brystparti som er større enn hodet (og nei, jeg tuller ikke). Hadde Marge Simpson sitt nakenstunt skjedd i Japan (altså: Hadde Marge vært en animekarakter), hadde det med andre ord ikke vært noen særlig store reaksjoner - og jeg tipper det sikkert ikke er noe stort oppslag rundt opptredenen i Playboy heller.

Hvordan reagerer man på slikt?

På en side har jeg faktisk full forståelse for at kvinner som Marge dukker opp i slike blader. For at Marge har et vakkert utseende og kropp er jo absolutt et faktum. Det skal jo forresten sies at Marge har opptrådt "naken" flere ganger i serien også, som i sesong 9 og i sesong 10 (i sistnevnte som Eva i Edens hage). At blader som kjører slike bilder velger å trykke utfordrende bilder av fiksjonelle karakterer kommer derfor ikke for meg som noen overraskelse. Man kan jo sådan argumentere for at det er bedre å bruke fiksjonelle karakterer til slikt formål enn virkelige kvinner; på det viset ville pornobransjen ikke gått ut over ekte kvinner, kundene hadde fått sitt og alle hadde blitt fornøyde.

Men dessverre er det ikke så enkelt.

Bibelen taler mye om det som kalles hor, altså utenomekteskaplig seksualitet. Matt 5:27ff, Matt 19:2ff og 1.Kor 7 er noen få eksempler på dette, og her er det Matt 5-teksten som er mest interessant. Her snakkes det om "den som ser på en kvinne og begjærer henne [på et seksuelt plan], har allerede drevet hor med henne." De fleste menn (og kanskje flere kvinner også?) kjenner seg nok igjen her. Om man tar utgangspunkt i dette verset, så er all pornografisk materiale - myk, hard, rå, virkelig eller animert - problematisk, fordi det går imot det sjette bud. Dette innebefatter også bladet av typen Playboy, fordi de klart markedsfører seg som et blad med pirrende bilder av kvinner. Da nytter det ikke å si at "det ikke skader noen," fordi det er bare halvveis sant: Selv om det kanskje ikke skader kvinnen (fordi materialet er animert, eller kvinnen selv har valgt yrkesretningen), så er det fremdeles skadelig for seeren og vedkommendes gudsforhold.

Når folk spør meg hva mine tanker rundt Marge Simpsons Playboyopptreden, blir derfor mitt svar noe sånt som dette: Personlig har jeg mer problemer med Playboy-konseptet generelt enn at det dukker opp en lettkledt animasjonskarakter på fremsiden av et blad. Og selv om jeg helst hadde foretrukket at pornobransjen forsvant helt, ser jeg på animert porno som et mindre problem enn ikke-animert. Men et problem er det uansett.

PS: En artikkel som er aktuell for temaet er å finne i nyeste utgaven av Fast Grunn.

PPS: En lengre tale vedrørende det sjette bud kan du finne på Messiaskirka sine sider (18.10.09). Bare la det være sagt: Talen er av det lengre slaget, og det er ikke absolutt alt jeg er 100% enig i. Men en god tale vil jeg nok kalle det likevel.

tirsdag, oktober 20, 2009

Om livet, sett gjennom en gamers øyne.

Spillverket.no har skrevet en lengre og omfattende omtale av spillet Life v1.0 (på norsk bare kalt Livet), og anmeldelsen tjener som et originalt syn på livet. Anbefales.

Takk til MiSP for tipset.

mandag, oktober 19, 2009

Om Utsyn, TV og religion.


Nyeste nummer av NLM-bladet Utsyn handler om tv-titting og mediabruk (først og fremst husalteret T'El-Evision). Temaet er såpass interessant at jeg gjør et blogg-"comeback" og tar opp noen tanker som melder seg etter å ha lest.

Hovedsaklig handler artiklene om mangelen på religion og kristen tro og tanke på TV. Da tenkes det først og fremst på de "vanlige" tv-kanalene som NRK og TV2, og spesialiserte kanaler som Visjon Norge er (takk og lov) ikke tatt med i betraktning. Det handler også om hvilke holdninger man har i mediehverdagen.

På fremsida siteres det at "på tv virker det ikke som troa har noe med livet å gjøre," og skepsisen melder seg med en gang. Etter å ha lest artikkelen merker jeg at sitatet først og fremst er rettet mot NRKs gullrekke fredags kveld, og forståelsen kommer noe mer. Man skal ikke tenke lenge før man innser at norsk mediehverdag ikke akkurat er overfokusert på religion, tro og de store livsspørsmål. Noen program dukker gjerne opp i ny og ne, men i all hovedsak er dette elementet fraværende.

Men, og dette er et viktig men: Den norske tv-virkeligheten strekker seg heldigvis ut over de norske programmene. Vi snakker her om det store land som vi alle bor i (ifølge sangen), nemlig USA. En stor andel av mediahverdagen til folk flest (om enn kanskje ikke i NLM) har sin opprinnelse i USA. Hvorfor tar man ikke dette med i sin refleksjon om TV og tro?


Har religion noe plass i amerikansk TV da, kan man spørre. Er det ikke bare sex, drugs & rock'n'roll? Heldigvis kan man da svare: Nei, det er ikke bare det (selv om disse elementene gjerne er mer fremtredende til tider enn mange skulle ønske). Man må bare lete litt, og gjøre som de poengterer innledningsvis i Utsyn: Tenke gjennom hvordan man ser på TV.

Jeg må nok likevel komme med følgende poeng: Kristendom og kristen tro er nok i mindre grad fremme i amerikanske serier også, ihvertfall i en ramme nordmenn flest kjenner igjen (det skulle da bare mangle; seriene er tross alt amerikanske). Men religion og tro er hyppige tema i flere serier og filmer. Av filmer kan man nevne åpenbare eksempel som Narnia, Ringenes Herre og The Matrix (i forhold til sistnevnte kan det vel påpekes at Neo gjennom tredje filmen får en mer Antikrist-rolle enn Krist-rolle). Eller nyere norske filmer som deUSynlige og Engelen. Men også hardere filmer, som Ondskapen, Watchmen og We Were Soldiers kan det gjøres teologiske og trosmessige poeng ut av, dersom man ser godt etter. Om det ikke nødvendig er "god, gammel bedehusforkynnelse" i filmer, kan filmer definitivt brukes for å innlede til "god, gammel bedehusforkynnelse." Eller annen forkynnelse, om man også vil.

Går man til TV-serier er mulighetene enda større. Trosspørsmål dukker opp i flere serier (både i USA og Japan, selv om det som sagt sjelden er direkte kristendom det handler om). Her er The Simpsons en foregangsserie, der (om jeg husker riktig) det lenge var slik at over 60% av episodene har religiøse referanser og deltema, og ca. 11% har religion som hovedtema. Også serier som Criminal Minds, CSI og South Park belyser og berører gjerne religiøse tema (selv om sistnevnte ofte gjør det i kjent stil: Sarkastisk, slibrig og gjerne langt over streken sett fra de berørtes synsvinkel).

Foregangsmannen når det gjelder å fronte trosspørsmål i sine serier er likevel den største mannen av dem alle, nemlig Joss Whedon. Ironisk, med tanke på at mannen erklærer seg selv som ateist. I Norge er nok Whedon mest kjent for vampyrseriene Buffy og Angel (hvorav førstnevnte får kraftig ros her), men serien jeg tenker på er kultklassikeren Firefly, Tv-serien som skammelig nok ble kansellert etter én sesong. Det er få andre serier hvor de filosofiske og grubleriskapende spørsmålene om tanke, tro og tvil kommer så tydelig frem - ikke minst fordi en av hovedkarakterene på smuglerskipet Serenity er en prest (som forklarer sin tilstedeværelse med "Oh, there's heathens aplenty right here"). Merkelig nok må vi da også ofte til science fiction-sjangeren for å finne Hollywoods klareste spor på religionsfokus.

Er religion fraværende i media? Det er egentlig ikke dette spørsmålet Utsyn stiller seg, for de stiller spørsmålet om det er lite kristendom på norsk tv. Til det er nok svaret ja, men motargumentet jeg har prøvd å få frem er at norsk tv-hverdag er betraktelig mer enn det norskproduserte. Så spørsmål om tro og religion er sannsynlig ikke fraværende i norske mediebrukeres hverdag. Men jeg tror og håper at intervjuobjektene (og leserne) er klar over dette: Den ene av dem, Terje Skjerdal, har jo vært redaktør i Damaris i noen år.

Vi må heller ikke glemme at hvilken retning media skal gå i er det vi som bestemmer. Media er ikke en ukontrollerbar enhet, men en menneskeskapt faktor vi kan være med på å påvirke. Dermed har hver forbruker et ansvar for å påvirke fremtiden.

Mediespørsmålene fortsetter i World of Ingar. I neste post skal det handle om Marge Simpsons nakenopptreden i novemberutgaven av Playboy.

torsdag, oktober 15, 2009

Dagens varp.


Har du lyst til å gjøre et spillkupp av de sjeldne? Her er dagens tips:

Civilization IV - The Complete Edition.

Pris: €19,90, 50% avslag.

Civilization IV er et svært avhengighetsdannende spill som man likevel kan spille i mindre doser av gangen. Ta kontroll over historien. Tilbudet gjelder kun i dag.

Spillet kjøpes på Steam.

tirsdag, oktober 13, 2009

Up


Med to oppgaver på 3.000 ord som skal skrives, i tillegg til det vanlige skolearbeidet og det som skal leses av pensum, blir det ikke mye overskudd til blogging. Film, derimot, kan det være veldig deilig å koble av med. Og dagens film er virkelig en film som er verdt litt omtale.

Up er Disney og Pixars nyeste filmprosjekt. Pixar burde de fleste kjenne som skaperne bak kvalitetsfilmer som Wall-E, Toy Story, Finding Nemo etc. Jeg pleier å gå så langt som å si at "Uten Pixar hadde Disney vært uten den magien vi pleide å forbinde med dem da vi var små." Vi snakker med andre ord filmkunst av ypperste klasse, med glede for liten og stor. Up er den siste filmen i rekka, og er langt ifra noe dårlig tilskudd.

Up følger historien til Carl Fredricsen. Som barn var Carls største drøm å bli en oppdagelsesreisende i likhet med sin barndomshelt Charles Muntz. Barndomsdrømmen førte til at Carl som barn traff på Ellie, et annet barn med samme drøm og ambisjon. Etter et langt liv og et lykkelig ekteskap sitter Carl igjen alene i huset sitt, alene og uten å ha realisert drømmen sin om å reise til det mystiske Paradise Falls i Sør-Amerika. Men når huset hans skal rives gjør Carl endelig virkelighet av drømmen, og flyr avgårde med hele huset (ved hjelp av heliumsballonger). Så var det bare den lille speidergutten som blir hengende på slep, da...

Med vakker pianomusikk og godt utvalg av musikk, en sjarmerende animasjonsstil, morsomme karakterer og situasjoner samt en eventyrlysten historie er Up en film som trolig vil treffe de fleste aldersgrupper. Pixar er trolig det studioet i verden som best treffer kategorien "familiefilm" i dag, og Up er ikke noe unntak. Hvorvidt familien vil se filmen på norsk eller engelsk er en annen sak, men er det mulig er selvsagt den originale versjonen å foretrekke.

torsdag, oktober 08, 2009

Om katt og mus.


Enkelte tegneserier har en tendens til å sitte igjen og gjøre større inntrykk på deg enn andre, på mange forskjellige måter. Donald-historien Kampen om Sampo gir f.eks. et helt annet inntrykk enn Watchmen, og med tanke på at seriene er vesensforskjellige i konstruksjon gjør at det er helt naturlig, uten at det nødvendigvis gjør den ene dårligere enn den andre.

En tegneserie som derimot skulle klare å gjøre inntrykk på de fleste er Maus, en serie som det tok forfatteren hele tretten år å produsere (av diverse grunner, om enn ikke akkurat grafiske).

Serien handler i korte trekk om forfatterenes fars opplevelser i forbindelse med oppbyggingen til 2.verdenskrig og hvordan han overlevde holocaust. Som polsk jøde var dette en personlig kamp om overlevelse hvor tilpasningsevne, kløkt, flaks og en vilje til å overleve spilte inn.

Det karakteristiske med Maus er at alle karakterene er antropomorfe dyr. Det skaper et ekstra spesielt inntrykk i forhold til historiens hendelser når jødene portretteres som mus, mens tyskerne er katter (polakker og amerikanere er henholdsvis griser og hunder). Men la ikke de ytre omstendighetene lure deg: Historien i Maus er direkte, rå, brutal og utilslørt. Her fortelles den brutale historien fra krigens dager, og det på en helt annen måte enn det vi er vant med fra filmkunstens hjørne de siste ti-femten årene.

Maus har fått kritikk med tanke på den grafiske stilen, og forfatter Art Spiegelman har blitt beskyldt for å ikke kunne tegne. En kritikk som er både berettiget og latterlig. Stilen er egenartet og kanskje noe simplistisk, og Spiegelman benytter seg ikke av skyggelegging og den slags teknikker som vi er vant med å se i andre serier. Samtidig handler ikke serien først og fremst om tegningene, men om historien. Dessuten gir tegnestilen Maus et særpreg som skiller den ut fra andre serier - og når ble det galt?

Maus er ikke bare en god tegneserie. Den er kunst, rett og slett.