Battlefield V

I tiden frem mot nyttår vil jeg skrive anmeldelser av spill jeg har spilt i høst som jeg ennå ikke har skrevet om. Dette er spill som har tatt litt tid å komme gjennom og som jeg har holdt på med over lengre tid. Anmeldelsene blir noe kortere enn normalt.

Mens vi i Norge fortsatt strever med å etablere en bærekraftig spillindustri, har våre naboer i øst lenge stilt med noen av de største studioene i bransjen. Ett av dem er Dice, det svenske studioet som står bak den berømte Battlefield-serien.

Selv om Dice lenge har utmerket seg med å være blant de største i bransjen på realistisk grafikk og enorme slagmarker, har ikke alt vært like rosenrødt for studioet de par siste årene. Særlig i fjor fikk studioet merke spillernes vrede da Star Wars: Battlefront II lenge så ut til å få mikrotransaksjoner som i praksis innebar en pay-to-win-løsning (den som bruker mest ekte penger i spillet vil få det beste utstyret og dermed også vinne kampene). Protestene var mange og høylytte, og Battlefront II kunne aldri skimte med et like godt salg som forventet, til tross for at sluttproduktet faktisk var ganske velpolert og underholdende.

Noen av erfaringene har Dice tatt med seg inn imot årets lansering av Battlefield V, hvor serien går tilbake til sine røtter og returnerer til andre verdenskrig som scenariet for kampene som skal utkjempes. Samtidig har heller ikke dette spillet sluppet unna oppstyr, skjønt denne gangen er det litt vanskeligere å skjønne seg på kritikerne. Kritikken har denne gangen kretset rundt inkluderingen av kvinnelige soldater, hvor misfornøyde fans påpeker at dette er historisk ukorrekt. Vi skal ikke entre debatten i veldig stor grad her, bare påpeke at selv om britene ikke sendte kvinner til fronten var ikke dette uhørt i krigen som helhet, og mye av kritikken rundt Battlefield V har tendert til misogyni fremfor en faktisk saklig debatt. Dessuten kan man alltid spørre seg hvorvidt spill som Battlefield V handler om historisk realisme i det hele tatt, eller om det bare er snakk om å ta utgangspunkt i en historisk setting for å fortelle fiksjonelle fortellinger basert på et autentisk bakteppe.

Så snart man har spilt noen timer av Battlefield V, og særlig enspillerdelen, kan man si at mye peker mot det siste og at forhåndskritikken ikke treffer og fremstår som urimelig. Battlefield V tar nemlig sikte på å fortelle noen av de mindre kjente konfliktene og operasjonene i krigens historie. For å gjøre dette har de diktet opp fiksjonelle rollefigurer, men settingen rundt er ekte. Dermed blir fiksjonen et middel for å vekke interessen for fakta, som igjen kan gi en større og dypere innsikt i en enormt stor og inngripende konflikt.

For oss nordmenn kommer dette særlig til syne i enspillerkapitlet Nordlys, som finner sted nettopp i Norge. Her følger vi to norske medlemmer av motstandsbevegelsen under en aksjon som gir dem kildematerialet som danner grunnlaget for tungtvannsaksjonen. Rollefigurene vi møter i fortellingen er så langt jeg vet ikke ekte, men som nordmann er det svært lett å kjenne igjen både aksjonen det er snakk om og Rjukan som område. Sistnevnte har Dice som vanlig skildret med flid og omhu, og det er ikke vanskelig å se at de her har gjort grundig research. De to andre kapitlene som er tilgjengelig ved spillets lansering, Under No Flag og Tirailleur, tar på sin side for seg britiske spesialstyrker i Nord-Afrika og senegalesiske soldater som kjempet under det franske flagget. Der det førstnevnte blir noe kjedelig er sistnevnte svært interessant, skjønt ut ifra en nordmanns perspektiv er det likevel noe særegent med Nordlys-kapitlet. Når et spill tross alt har hyrt norske og tyske skuespillere til å snakke norsk, enten det er med vestlandsk dialekt eller tysk aksent når man spiller en nazioffiser stasjonert i Norge, er det noe spesielt og unikt ved det i spillsammenheng.

Historiedelene av Battlefield V fremstår imidlertid som korte, etter formelen og uten de spennende utfordringene. Dice har forsøkt å introdusere snikeelementer i disse sekvensene, uten at dette nødvendigvis taler til spillets fordel. Jeg skulle gjerne sett et spill hvor enspillerdelen av Battlefield V kunne stått i fokus, og med litt mer arbeid og sentral plass i spillet kunne dette blitt svært lovende.

Likevel er det flerspillerdelen folk flest spillet Battlefield for, og her får man akkurat det man forventer. Man kan kjempe mindre slag med rundt åtte spillere på slagmarken samtidig, eller man kan bryne seg på enorme kamper på historiske slagmarker som rommer 64 spillere og går over flere runder. Balansen føles bedre enn Battlefield 1, og her er det selv åpent for folk som er midt-på-treet å gjøre en innsats for laget. Muligheten for å redde falne lagkamerater opp igjen slik at de kan kjempe videre er også en fin bonus. Også i flerspillerdelen er fokuset på de mindre kjente områdene fra krigen, og nok en gang spiller Norge en stor rolle. Her er Fjell 652 og Narvik blant områdene man kan kjempe på, og nok en gang skal Dice ha ros for sitt ekstremt gode blikk for detaljer og autentiske fremstilling av miljøene.

Det hele ser og låter selvfølgelig aldeles strålende ut. Dice har en tendens til hele tid skyve på grensene for hva som er teknisk mulig å få til, og få spill kan skimte med mer lekker og realistisk grafikk enn Battlefield V. Lys og skygge har særlig fått et solid byks opp, i hvert fall hvis man er i besittelse av de nyeste grafikkortene og kan aktivere ray tracing. Funksjonen gjør at lyseffekter skaper realistisk gjenskinn i glatte overflater som stein, metall, glass og lignende, hvilket betyr at man i praksis kan se andre spillere i gjenskinnet av en bil. Ray tracing har riktignok ikke fungert like godt som forhåndsdemonstrasjonene skulle tilsi, og selv har jeg heller ikke kraftig nok maskin til å aktivere funksjonen, men selv med «bare» et GTX 1080-grafikkort ser Battlefield V aldeles strålende ut.

Samtidig kommer man ikke unna at Battlefield V er nok et Battlefield-spill, med alt dette innebærer. Man vet akkurat hva man får, men man får heller ikke mer enn det. Det hele ser nydelig ut og er engasjerende en stund, men har man ingen bekjente å spille sammen med er det lite her som holder på deg i lengden. Battlefield V følger formelen til punkt og prikke, og formelen fungerer absolutt godt, men det mangler samtidig det lille ekstra som trengs for å skille spillet ut fra den skarpe konkurransen flerspillerspillmarkedet har i dag.

Det er ikke så mye å si om Battlefield V, egentlig. Det er et Battlefield-spill, noe som er moro nok for en stund, skjønt for min del har det ikke nok ved seg til å holde på meg i lengden før jeg går tilbake til Star Wars: Battlefront II, Titanfall 2 eller Overwatch. Likevel har jeg lyst å slå et slag for spillet, for det er utrolig moro å se hvordan Norge og Rjukan blir presentert i spillet. Det er fantastisk å høre ekte norsk i et spill, selv om det føles litt uvanlig samtidig. Den norske fjellheimen får fremstå med all sin prakt, og for de av oss som har lest eller studert Rjukan og tungtvannsaksjonen er det flott å se hvor nøye Dice har vært med detaljene i landskap, arkitektur og lignende. Mens norske filmer om krigen blir sett av et fåtall, er dette et spill som blir spilt av millioner og som kan åpne veien til vår krigshistorie for flere. Det tenker jeg er både flott og noe å være stolte av. Rollefigurene i Battlefield V-historien er kanskje fiktive, men motstandskampen var ekte og fortjener en plass i folks bevissthet.

Score: 7/10

Battlefield 1

«Krigen som skulle ende alle kriger» ble den gjerne kalt, krigen som raste i tidsrommet 1914-1918 og som i ettertid blir omtalt som 1. verdenskrig. Krig er selvfølgelig alltid et absolutt bunnpunkt for menneskeheten, men de fleste historieinteresserte vil nok kunne si seg enige i at 1. verdenskrig var en langt mer unødvendig og meningsløs krig enn de fleste. Ved fredsinngåelsen 11. november 1918 var knapt noe endret til det bedre, millioner av liv var gått tapt, og undertegnelsen av Versaillestraktaten i 1919 skulle ikke gjøre stort mer enn å sette opp de aller første bærebjelkene for en ny og langt større krig 20 år senere.

1. verdenskrig var også den første mekaniserte krigen, hvor tradisjonell krigføring, strategier og formasjoner måtte revideres kraftig eller skrotes på hylla. Innovasjonen på våpenfronten i løpet av 1900-tallets første tiår var enorm, og 1. verdenskrig var arenaen for å teste ut fly, luftskip, gass, flammekastere, maskingevær og tanks i praksis. Millioner av soldaters liv gikk tapt i våpeninnovasjonens navn, de fleste av dem på aller mest meningsløst vis.

Med dette historiske bakteppet forsøker utviklerne i DICE å ta Battlefield-serien tilbake til historisk krigføring, som tross alt var der serien i sin tid begynte med Battlefield 1942. Krigsspill har ofte utforsket historiske konflikter, men 1. verdenskrig har i veldig stor grad forblitt en urørt konflikt (det eneste unntaket jeg kommer på i farten er det velutviklede Valiant Hearts: The Great War fra Ubisoft). Spill kan være et utmerket pedagogisk virkemiddel, og muligheten for å formidle noe av krigens elendige omstendigheter til dagens unge er med andre ord absolutt til stede. Samtidig er risikoen stor. Kan man være i stand til å lage et godt krigsspill som tar den historiske konteksten på alvor, eller ender det hele opp som et meningsløst skytespill som forsøker å lage underholdning på den tragiske historiske kontekstens bekostning?

DICE har i produksjonsfasen ytret et ønske utad om å ta den historiske konteksten på alvor, og resultatet ser vi i form av en enspillerdel delt opp i fem kampanjer. De fem historiedelene foregår fra den fransk-tyske fronten i vest til den arabiske halvøy i øst, og favner dermed forholdsvis bredt. Noen av historiene fanger virkelig krigens voldsomhet og grusomhet godt. Her kan man særlig trekke frem Through Mud and Blood, som følger en britisk tank på sin vei gjennom slagmarken, og som på mange måter gir sterke assosiasjoner til den undervurderte krigsfilmen Fury fra 2014. Andre, som den arabiske kampanjen Nothing is Written hvor en møter Lawrence of Arabia (sitatet «Nothing is written» vil nok mange kjenne igjen fra filmen Lawrence of Arabia fra 1962), klarer seg helt greit. Andre deler igjen bærer imidlertid altfor mye preg av "one-man army"-syndromet, og ender opp med å bli langt mindre ærbødig mot den historiske konteksten enn det man kunne håpe på.

Lang er historiedelen heller ikke. Er man effektiv kan man spille seg gjennom det hele på rundt 6-7 timer, noe som ikke akkurat er mye for et av årets største spillproduksjoner. Mengden med informasjon man får om konflikten i sin helhet er heller ikke like stor som man kunne håpe på. Det er kanskje naivt å forvente at et spill i Battlefield-serien faktisk skal lære deg noe om historie, men potensialet lå umiddelbart der. Etter å ha spilt gjennom historiedelen har man kanskje plukket opp noe kunnskap, men fortsatt sitter underholdningselementet høyere, og dem som ønsker en spillpedagogisk tilnærming til 1. verdenskrig bør heller gå til Valiant Hearts: The Great War, som tross alt har en historisk oppslagsdel integrert i spillet.

Med det sagt finnes det noen gode øyeblikk i historiedelen rent spillmessig sett. Her må man nesten trekke frem ett av oppdragene i Arabia-kampanjen, hvor man i nattens mulm og mørke må infiltrere tre forskjellige baser i ørkenen. Du kan selv velge hvilken rekkefølge du skal infiltrere dem i og hvordan du gjør det, og denne formen for frihet føles som et friskt pust i spillet.

For mange handler Battlefield imidlertid ikke om enspillerdelen eller historien, men om flerspillerdelen med en bråte folk over nettet. Sentralt for denne delen står friheten man har i valg av klasser, våpen, modifikasjoner og utstyr, og mange ble nok skuffet over fjorårets Star Wars: Battlefront da DICE valgte å skrote mange av disse elementene. Battlefield 1 ivaretar derimot denne arven og sørger for at du får akkurat den friheten du trenger til å gjøre en så god innsats som mulig. Ulempen er selvfølgelig at det tar tid før du opptjener nok poeng til å låse opp de beste våpnene, selv om det kanskje er i startfasen du trenger dem mest, men man må da tross alt slite for føden.

Til å begynne med vil du slite med å få den hele og fulle oversikten over hva de forskjellige flerspillerdelene handler om, hvordan man går frem og hva man i det hele tatt skal gjøre. Spillet gjør ikke akkurat noen god jobb når det kommer til opplæring og informasjon, og det er tydelig at spillet først og fremst retter seg mot dem som har noe erfaring med lignende spill tidligere. Menysystemet er heller ikke særlig oversiktlig, og her kunne DICE ha gjort en betydelig bedre jobb.

Når man derimot først kommer seg inn i systemet, er det mye variasjon og spenning å hente. Conquest satser klassisk med opptil 64 spillere på en stor slagmark, hvor den ene siden angriper i bølger i forsøket på å erobre seksjoner av slagmarken. Domination satser på intensitet, men på en mindre slagmark og med færre maskiner. Operations tar deg med til faktiske slag fra krigen, hvor spesifikke oppdrag må gjennomføres for å vinne konflikten og deretter går videre til neste kart og oppdrag. Operations må kunne sies å være blant de mest kreative innslagene i flerspillerdelen.

Deretter har du Rush, et slag av mindre skala hvor den angripende front må ødelegge fiendens telegrafstasjoner for å unngå at artilleriet får tilsendt koordinater som vil bombe angriperne sønder og sammen. War Pigeons ligner noe i den forstand at man skal bruke brevduer for å tilkalle artilleri, men her skal begge sider kjempe om å få tak i en brevdue og beholde denne lenge nok til at man kan skrive beskjeden som skal sendes. Til slutt har man Team Deathmatch, som enkelt og greit handler om å være det første laget som når et visst antall drepte motstandere. Helhetsinntrykket er at DICE velger å kjøre trygt, men at de samtidig velger å fokusere på kvalitet innenfor det sikre og kjente.

Forrige store Battlefield-spill, Battlefield 4, ble nesten beryktet for alle sine tekniske feil, mangler og bugs. Noen av dem finner du også denne gangen hvis du er uheldig, skal man tro internett, men over det jevne yter Battlefield 1 svært godt. Feilene underveis er få, billedhastigheten kjører jevnt, og ikke minst ser det unektelig pent ut, ikke minst på PC. Den grafiske presentasjonen utnytter både Frostbyte-motoren til DICE og DirectX 12 til det ytterste, hvilket gir deg et skyhøyt detaljnivå og vakre omgivelser. Det er et visuelt lekkert spill, enten det er vakre italienske fjell eller grufulle og møkkete skyttergraver i Frankrike som møter deg.

Battlefield 1 hadde et lovende potensiale og et godt utgangspunkt. Sluttresultatet lever opp til forventningene for dem som først og fremst er på jakt etter store flerspilleropplevelser. Det er massivt, solid, variert og For historieentusiastene er det kanskje ikke helt som forventet, men fortsatt er det nok av de gode øyeblikkene til at et kjøp legitimeres.

Score: 8/10

Om femårsdagen til 3DS

Nintendos håndholdte, 3DS, fyller hele fem år i dag dersom man utgangspunkt i den japanske lanseringsdatoen. Det tenkte jeg var verdt litt oppmerksomhet, så jeg har like skrevet litt om veien frem mot dagen i dag.

Artikkelen kan dere lese på Gamereactor her.

PS: Det kommer en annen tekst i morgen også. Følg med!

Om Cloud Strife, Super Smash Bros. og mulig symbolverdi

Forrige torsdag var Nintendo på plass med sin første Nintendo Direct-sending siden tidligere Nintendo-sjef Satoru Iwatas død. Selv om nyheter fra selskapet i øst alltid er kjærkomment, var det ingen store nyheter å spore i sendingen. HD-utgaven av The Legend of Zelda: Twilight Princess har blitt antydet en stund tidligere, og resten av presentasjonen handlet først og fremst om lanseringsdatoer på kommende spill vi allerede har ventet en stund på.

Videopresentasjonen ble imidlertid avsluttet med en liten DLC-nyhet: Cloud Strife, hovedpersonen fra Final Fantasy VII og et av de mest ikoniske fjesene i spillbransjen, kommer som spillbar figur til Super Smash Bros. til 3DS og Wii U.

Fanskaren jubler, og skeptikerne himler med øynene og mumler ord som "melking". Det er helt forventede reaksjoner. Men at Cloud nå entrer en Nintendo-konsoll som spillbar figur har ikke så rent liten symbolverdi.

Merk: Cloud har vært spillbar figur i Theatrhythm-spillene til 3DS, men ettersom han her holder selskap med mange andre FF-figurer legger jeg de to knallgode spillene til side for øyeblikket.

Det høres kanskje merkelig ut for dagens generasjon, men på et tidspunkt var Final Fantasy og Nintendo to uadskillelige merkevarer. Final Fantasy gjorde sitt inntog på Nintendo Entertainment System (NES), og hele fem oppfølgere skulle følge. Alle de seks første Final Fantasy-titlene var eksklusive til Nintendos konsoller, og samarbeidet mellom Square og Nintendo var tett.

Så, på midten av 90-tallet, begynte det å rakne. Nintendos samarbeidsprosjekt med Sony om å skape en CD-driver til Super Nintendo raknet. Sony gikk sin egen vei og fortsatte arbeidet med patentet, noe som resulterte i den første PlayStation-konsollen. Nintendo ville tviholde på spillkassetten, som hadde sikret dem suksess i over ti år og som de mente hadde sine fordeler over CD-ROM. Square hadde begynt å arbeide med det syvende Final Fantasy-spillet til Nintendo 64, men CD-ROM-konsollene ville gi dem helt klare fordeler med tanke på spillstørrelse og produksjonskostnader.

Kort oppsummert: Square brøt sitt årelange samarbeid med Nintendo, og Final Fantasy gikk til den nye konkurrenten Sony. Resten er spillhistorie. Final Fantasy VII solgte totalt over 9 millioner eksemplar, og ble selve symbolet på den nye JRPG-giganten som utgjorde PlayStation.

Det skulle ta lang, lang tid før Final Fantasy vendte tilbake til en Nintendo-konsoll. Det skjedde først i 2003, da Final Fantasy Crystal Chronicles dukket opp til Nintendo Gamecube. Da var det gått ni år siden Final Fantasy VI ble lansert til SNES.

At Cloud nå dukker opp i en profilert Nintendo-tittel trenger ikke bety noe annet enn at både Nintendo og Square Enix vil melke oss for penger. Samtidig er det litt symbolsk at spillhelten som ble selve symbolet på hva Nintendon't på 90-tallet nå skal kjempe mot Nintendos beste og verste. Tidene skifter, gamle sår leges, og konsolleksklusivitet er ikke lenger hva det engang var. Og godt er det.

Om Final Fantasy VI - 20 år senere

Egentlig burde jeg postet denne bloggposten i går, ettersom det var da jubileet faktisk fant sted, men lite søvn kombinert med lettere feber gjorde at jeg måtte ta det med ro.

Uansett, 2. april 1994 ble et stykke spillhistorie skapt. På denne datoen ble Final Fantasy VI lansert til Super Nintendo i Japan. Den dag i dag har Squaresoft (og senere Square Enix) til gode å lansere et bedre spill, med et mulig unntak av Chrono Trigger til samme konsoll ett år senere. Når alt kommer til alt, er det vel få andre, om noen, som har klart å lage et bedre JRPG-spill.

Man kan vel knapt sette fot i spillbransjen uten å i det minste høre om Final Fantasy. Spillserien startet sin vandring i 1987 (samme år som meg, yay!), og har siden den gang vokst til å bli en av spillbransjens bestselgende merkevarer (9. best selgende, dersom man skal to Wikipedia).
Hva er så Final Fantasy? Akkurat det spørsmålet er ikke så lett å svare på, ettersom hver tittel i serien forsøker å gjøre endringer på stil, spillmekanikk og historiefortelling. Essensen er likevel ofte den samme: Man spiller en gruppe hovedpersoner som må forene krefter i møte med ondskap, verdens ende og/eller krefter som vil dem eller deres kjære vondt. Man kjemper mot monstre og fiender og blir deretter sterkere. Kjennetegn for serien er velutviklede kampsystem (selv om ikke alle faller i like god smak hos alle), ekstremt god musikk (har du ikke hørt noe som helst musikk av Nobuo Uematsu er det nesten en skam), minneverdige hovedpersoner som virkelig gjør inntrykk på deg selv lenge etter at du er ferdig med spillene, og gode historier i velkonstruerte verdener. Settingen kan være middelaldersk, nær vår egen verden eller steampunk. Sistnevnte er også tilfelle med det beste spillet i serien, Final Fantasy VI.

Historien bak Final Fantasy VI er interessant nok i seg selv. Her i Europa så vi aldri noe til serien før det neste spillet i serien, Final Fantasy VII (av mange fremholdt som det beste spillet i serien, men jeg må nok avsløre at de dessverre tar feil). I USA fikk de servert noen FF-spill, men langt ifra alle. Etter det første spillet fikk USA først et nytt FF-spill med Final Fantasy IV til SNES, som ble døpt om til Final Fantasy II i USA (forståelig nok, siden USA aldri så noe til Final Fantasy II og III til NES). Final Fantasy V ble heller ikke lansert utenfor Japan, så da Final Fantasy VI endelig kom ut fikk spillet navnet Final Fantasy III i USA. Forvirret? Forvirringen blir nok bare verre av at alle spillene har blitt lansert internasjonalt på andre konsoller i etterkant (som Gameboy Advance og PSN), og da under sine opprinnelige navn.

Men hva er det som gjør at Final Fantasy VI stråler så mye klarere enn de andre spillene? Her er det flere ting som kan trekkes frem, men vil du ikke ha noen avsløringer bør du kanskje slutte å lese her.

For mitt vedkommende er det hvordan helhetene er skrudd så elegant sammen at de utgjør en helhet større enn summen av delene som virkelig løfter dette spillet opp. Den elegante og (for sin tid) forholdsvis unike steampunk-settingen. En verden der magi har forsvunnet til fordel for teknologi, uten at menneskene har blitt noe bedre av den grunn. En herlig melankolsk introduksjon. Den utsøkte musikken, som selv til Nobuo Uematsu å være utmerker seg som noe av det beste spillmusikken noen gang har hørt. Den herlig ekle bossen Ultros, som bare nekter å gi opp og kommer tilbake gang på gang, håpløs som han enn er. Og hvor mange andre spill kan skimte med at man må delta som en operasangerinne?

Det som virkelig griper meg mest er likevel persongalleriet. Her er det ikke bare hovedpersonen Terra med sin triste historie som engasjerer meg, men hele persongalleriet, både de 14 spillbare rollefigurene og støttefigurene. Du har tyven Locke og general Celes i sin evige runddans rundt hverandre. Du har Setzer, som kjemper ved hjelp av gambling(!). Du har Shadow, ninjaen som får hjelp i kampene av sin trofaste hund Interceptor. Du har den ærefulle Cyan, som drives av hevn etter at riket hans dør av forgiftet drikkevann. Og så videre, og så videre.

Og likevel blekner de fleste av hovedpersonene sammenlignet med Kefka, den store slemme i Final Fantasy VI. Keiserens rådgiver virker kanskje mest som en hoffnarr til å begynne med, men det blir snart tydelig at Kefka ikke er til å spøke med. Få andre spillskurker ville beordret forgiftingen av et folks drikkevann med slik en ond latter (ikke la deg lure: 16-bit ga kanskje sine utfordringer, men Kefkas latter er fremdeles fryktelig ondskapsfull). Fra begynnelsen av er det ingen tvil om at Kefka er preget av galskap, og det er også denne galskapen som faktisk gjør Kefka i stand til å ødelegge verden og deretter herske over den som en dødsgud. Det er likevel aldri makt, kjærlighet, hevngjerrighet eller begjær som driver Kefka. Det er nihilisme og en destruktiv trang til å se ødeleggelse som driver ham. Han er ganske enkelt Heath Ledgers tolkning av Joker i The Dark Knight, 14 år før Heath Ledger gjorde seg bemerket for rollen. Kefka og Joker er begge menn som passer inn i Alfred Pennyworths ord: "Some men, master Wayne, just want to watch the whole world burn."

Og bossmusikken - makan! Dancing Mad er fremdeles et legendarisk musikkstykke, og måten musikken utvikler seg i fire stadier mens man gradvis klatrer opp til toppen av Kefkas dødelige tårn er ubeskrivelig (liker du ikke 16-bitmusikk, anbefales både orkesterversjonen og The Black Mages-versjonen).

Final Fantasy VI stråler med et 16-bit-lys som er langt klarere, sterkere og mer stemningsfull enn det meste en ser i spillbransjen i dag, og jeg tror det skal enormt mye til å overgå dette. Det er derfor bare å ta av hatten og gratulere Final Fantasy VI med 20-årsdagen, en dag på etterskudd.

PS: Dersom du i likhet med meg er en som setter pris på god, gammeldags JRPG-moro, anbefales fjorårets Square Enix-tittel Bravely Default til 3DS varmt.

Om de ti beste PS3-eksklusive spillene

I dag markeres et skifte i europeisk spillhistorie. I dag lanserer Sony sin nye spillkonsoll, Playstation 4. Dette betyr at forgjengeren, Playstation 3, avslutter sin storhetsperiode etter å ha vært på markedet siden høsten 2006. PS3 vil fremdeles selges, og det vil fremdeles lanseres spill til konsollen (bl.a. Lightning Returns: Final Fantasy XIII og Tales of Xillia 2, to rollespill jeg ser frem til i 2014). Likevel vil den ikke lenger være Sonys trumfkort på markedet, og PS3s storhetstid vil fra i dag av være avsluttet. Nå skal den nyte en velfortjent pensjonstilværelse før det med årene avvikles fra markedet.

I den anledning anser jeg det som en gyllen mulighet til å se tilbake på den nå sju år gamle konsollen og hva den har gitt oss. Sju år er lang tid, og på sju år rekker man å gi ut et ekstremt høyt antall spill. De fleste av disse har man også kunnet kjøpe på alternative plattformer, og det er ikke disse jeg ønsker å se på i dag (da hadde lista sett betraktelig annerledes ut). Heller ønsker jeg ikke å se på alle HD-gjenutgivelsene som har blitt gitt ut av gamle spill (selv om mange av disse også er vel verdt å få med seg, som f.eks. Team Ico Collection). Det jeg vil ta en kikk på i dag, er ti spill som kun finnes til Playstation 3. Ti spill jeg mener fortjener litt oppmerksomhet, fordi de i mine øyne rett og slett er det beste man kan få til konsollen (her må vi huske på at jeg er en ekstremt subjektiv mann når det kommer til slike lister, og at selv jeg ikke har spilt gjennom alle spill i verden, slik at mangler og uenigheter kan forekomme).

Er dere klare? Da begynner vi.

10. LittleBigPlanet
Jeg må innrømme at jeg helt personlig ikke er verdens største fan av LittleBigPlanet. Joda, det er underholdende og sjarmerende så det synger etter, og Sackboy har en appell som kan utkonkurrere en viss rørlegger. Men å bygge egne baner og dele dem med andre er ikke helt min greie. Jeg er rett og slett ingen kreativ sjel, og dermed havner jeg egentlig litt utenfor målgruppen for spillet. Likevel er LittleBigPlanet så veldesignet at jeg ikke kan unngå å bli imponert. Spillet lærte oss å dele våre egne kreasjoner lenge før Minecraft var blitt allemannseie. Et herlig spill for store og små kreative sjeler.

9. Uncharted 3: Drake's Deception

Etter den enormt gode jobben Naughty Dog gjorde med Uncharted 2, var lista satt skyhøyt. Publikum ventet i spenning. Kunne virkelig selskapet klare å overgå seg selv nok en gang? Svaret er kort sagt Nei, men det gjør ikke Uncharted 3 til et dårlig spill av den grunn. Lekker grafikk, mer av den underholdende spillmekanikken vi har lært å kjenne fra de to forgjengerne og et like sjarmerende persongalleri som alltid gjorde Uncharted 3 til en underholdende tittel. Inspirasjonen fra Lawrence of Arabia (både personen og filmen) spiller en sentral rolle for spillet, og jakten på nok en sagnomsust by førte til det ekstremt lekre ørkenlandskapet i Rub’ al Khali. Det er nesten som man kan telle sandkornene på skjermen.

8. Tales of Xillia

Tales-serien har hatt sine opp- og nedturer som rollespillserie. Det er likevel lite som levner tvil om at det nyeste spillet i serien til PS3, Tales of Xillia, er å regne som en av oppturene. Som det første ordentlige Tales-spillet til PS3 maktet Namco Bandai å utnytte systemets muligheter når det gjelder kontrolloppsett, grafisk prestasjon og spillmekanikk på en ordentlig måte. Resultatet ble et eventyr som både var vakkert, underholdende og engasjerende. Grunnpremisset om å redde verden fra dens undergang er en klisjé vi er såpass vant med fra rollespillsjangeren at Tales of Xillia knapt kan kritiseres for å gå i dette sporet, og uansett har jeg spilt redde-verden-rollespill som har vært langt dårligere gjennomført enn dette. Hovedårsaken tror jeg skyldes et svært godt persongalleri, som til tross for enkelte stereotype forutsigbarheter ender opp som et klinkende godt ensemble av helter (og skurker). I ekte Tales-ånd fikk vi også små valgfrie hverdagssamtaler mellom slagene (såkalte skits) som var med på å understreke den muntre tonen i spillet. Måten man kan spille gjennom hovedhistorien fra perspektivet fra to av hovedpersonene – Milla og Jude – gir også spillet en spennende vri. For rollespillere med en PS3 i hus burde Tales of Xillia være et sikkert kjøp.

7. Heavy Rain

Det finnes dem som forsøker å gjøre noe annerledes. Dem som forsøker å lage opplevelser som skiller seg ut fra andre. David Cage i Quantic Dream er en av dem, og hele to ganger har han forsøkt seg på interaktive dramafortellinger. Den nyeste, Beyond: Two Souls, ble dessverre ikke helt som forventet. Der var imidlertid det første forsøket langt bedre gjennomført. Heavy Rain tar oss med på en spennende historie om seriemorderen The Origami Killer, og vi får følge historien fra fire forskjellige personers perspektiv. Hvordan historien utfolder seg og avsluttes er imidlertid opp til spilleren og de valg en tar underveis. Dermed blir nesten ingen gjennomspillinger like, og man setter seg gjerne ned med spillet både to, tre og fire ganger for å teste «hva hvis»-scenarier. Enkelte logiske brister til tross: Heavy Rain er en PS3-perle.

6. Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots

Det begynner å bli såpass mange år siden MGS4 kom ut at man nesten har glemt at det eksisterer. Dette var imidlertid spillet som overtalte meg til å kjøpe PS3, og jeg kan ikke si at jeg angrer. Som vanlig serverer Hideo Kojima et snikespill som både tar spilleren med til krigens sentrum og samtidig stiller viktige spørsmål rundt krig, politikk og liv. Solid Snake er i spillet blitt en gammel mann, og hans siste oppdrag er også kanskje hans viktigste. Spillet videreførte og polerte mekanikkene som Metal Gear Solid 3 etablerte, og resultatet ble en imponerende svanesang for den gamle snikehelten Snake.

 

5. Ni no Kuni: Wrath of the White Witch

Det er ingen hemmelighet at jeg er storfan av animasjonsfilmene fra Studio Ghibli. Jeg er også storfan av rollespill, fortrinnsvis av den japanske sorten. Så når Level-5 gikk sammen med Ghibli for å lage et rollespill, kunne jeg nok knapt være mer fornøyd. Resultatet er ikke overraskende magisk fra start til slutt. Historien om gutten Oliver som må reise til en magisk verden for å redde sin mor fra døden er svært typisk Ghibli på alle måter, og er fra start til slutt en uforglemmelig reise. En levende verden, himmelsk musikk, minneverdig persongalleri og en grafikk som gir deg følelsen av å spille en interaktiv animasjonsfilm er alle komponenter som gjør dette til et obligatorisk rollespill å ha i hylla. De mest hardbarkede spillerne vil antakeligvis mene at spillet er for lett, men Ni no Kuni er bevisst laget for å være tilgjengelig for uerfarne spillere. For min del tenker jeg at spillet blir mer tilgjengelig for flere, noe som bare kan tolkes positivt. For dette er et spill man virkelig ikke bør gå glipp av.

4. Uncharted 2: Among Thieves

Til tross for sine mangler var Unchared: Drake’s Fortune et spill jeg virkelig lot meg underholde av. Det var likevel ingenting sammenlignet med oppfølgeren. Her satt alt sammen som det skulle. Eventyrstemningen var på topp, hovedpersonen Nathan Drake skrudde sjarmen på maks, musikken satte den rette stemningen, historien kunne sette selveste Indiana Jones i skyggen, og actionnivået var nesten konstant enormt. Reisen gjennom snøkledde fjell og nepalske byer sitter fremdeles friskt i minne, og var nok for min del det beste spillet over hele fjøla i 2009. Glem Lara Croft og Tomb Raider, det er Nathan Drake og Uncharted-spillene som hersker over skattejakt-spillsjangeren.

3. Valkyria Chronicles

Alle konsoller har sine skjulte perler og enormt gode spill som aldri får den oppmerksomhet de fortjener. I PS3s tilfelle heter spillet Valkyria Chronicles. Hvorfor dette spillet ikke har blitt en mer omtalt suksess enn hva tilfellet er, fremstår for meg som en gåte. Som turbasert strategisk rollespill har dette spillet alt: En ekstremt tiltalende alternativ versjon av Europa anno 1935, velbalanserte klasser, utfordrende slag, storslått musikk og et persongalleri som man virkelig husker i ettertid. Legg til at spillet tar opp (rase)ideologiske spørsmål som har sine naturlige paralleller i vår egen historie (og for så vidt også samtid), og en historie som virkelig makter å engasjere, så er opplevelsen total. Nevnte jeg dessuten den lekre grafiske stilen som får spillet til å se ut som en håndtegnet anime? Ikke? Vel, nå har jeg gjort det i hvert fall. Har du tidligere kost deg med spill som Fire Emblem, Advance Wars, Tactics Ogre eller Final Fantasy Tactics-spillene, burde Valkyria Chronicles være et selvsagt alternativ.

2. The Last of Us

Sommerens storspill fra Naughty Dog går ikke bare inn som en av konsollens beste spill, men også kanskje om et av generasjonens største mesterverk totalt sett. Zombiespillet som ikke er et zombiespill, som bringer oss tett innpå historien om Joel og Ellie, er rett og slett et mesterverk som fortjener all rosen det har fått. Her er det historien som står sentralt, uten at det går på bekostning av spillet som spill. Overlevelsesdramaet tvinger deg som spiller til å bruke en flytende fremgangsmetode, hvor tilpasning ut ifra situasjonen er tvingende. Samtidig er det ikke bare infiserte mennesker man må passe seg for; ofte er mennesket i seg selv en farlig nok motstander. Det er likevel relasjonen mellom Joel og Ellie som trollbinder deg gjennom spillets gang, og avslutningsscenen er noe av det beste jeg har sett i et spill noensinne. Årets beste, og en sterk andreplass på eksklusiv-lista.

1. Journey

The Last of Us hadde stukket av med seieren for beste PS3-eksklusive spill, om det ikke hadde vært for dette enkle, melankolske og samtidig fantastiske spillet kalt Journey fra 2012. Glem svulstige dialoger, tungt artilleri, muskelbunthelter og annet slikt tull. Journey er mer enn bare et spill. Det er en reise. En reise jeg ikke tør si så mye om, for har du ikke spilt dette vil jeg nødig spolere opplevelsen din. La oss bare si det er en innholdsmettet reise, noe som fremstår temmelig overraskende. Spillet har ingen dialog og gir deg ingen muligheter til å kommunisere stort med dine tilfeldige medspillere over nettet. Likevel har jeg aldri opplevd at noe annet spill har bundet meg til fremmede mennesker på samme måte som Journey. Både helhet og enkeltkomponenter er perfekte, og Journey blir stående for meg som et av generasjonens klart beste spill. Uavhengig av plattform og smak. Punktum finale.

Uenig? Noen spill du savner? Kom gjerne med innspill.