fredag, oktober 19, 2018

Spider-Man


Så er tiden omsider kommet. Spillet ble først annonsert på Sonys E3-pressekonferanse i 2016, og siden har det vært en av de mest etterlengtete titlene på PlayStation 4. Jeg snakker selvfølgelig om Spider-Man, eller Marvel’s Spider-Man som spillets offisielle tittel er (men som alle andre bruker jeg bare Spider-Man, fordi alt annet blir bare slitsomt).

Marvels superhelter er i vinden for tiden, men ingen av dem har vel noensinne kunne skryte av samme popularitet i så mange år over et såpass bredt spekter av tilhengere som Spider-Man. Figuren ble introdusert av Stan Lee og Steve Ditko i 1962, og har siden vært å finne i tegneserier, tegnefilmer, spill, filmer og så å si alt som kan krype og gå av dagligdagse salgsprodukter som ryggsekker, klær, pennal og ikke minst leketøy. Historien om den noe nerdete skolegutten Peter Parker som blir bitt av en radioaktiv edderkopp og får superkrefter har vist seg å ha en enorm appell, og det er derfor forståelig at spillet har vært på manges lister de siste årene.


Det er langt ifra første gang Spider-Man har tatt turen over i spillmediet, verken alene eller sammen med andre. Faktisk finnes det så mange som 34 titler tidligere, og da teller vi ikke med alle gangene Spidey har dukket opp i slåssespill som Marvel vs. Capcom eller gjesteroller som Tony Hawk’s Pro Skater 2. Det er heller ikke første gang et Spider-Man-spill dukker opp på dagens konsoller – så sent som i 2014 dukket filmlisensspillet The Amazing Spider-Man 2 opp på PS4, Xbox One og Wii U.

Lanseringen av det nye spillet er likevel i en særstilling som gjør at mange har sett frem til lanseringen. Spillet er utviklet av Insomniac Games, et studio som i en årrekke har utviklet spill som Spyro, Ratchet and Clank og Resistance eksklusivt til PlayStation (pluss spill som Sunset Overdrive til Xbox One). På toppen av det hele er det første gang på lenge at noen har fått tillatelse av Marvel til å lage et frittstående Spider-Man-spill uavhengig av bestemte filmer eller lignende. Mange har frisk i minne hvordan resultatet ble da Rocksteady fikk gjøre et lignende prosjekt med Batman-lisensen, en avtale som resulterte i tre knallgode spill i Arkham-serien (pluss to mindre gode titler utviklet av et annet studio). Vi fikk lisensbaserte spill som faktisk var knallgode og på toppen av det hele revolusjonerte sandkasse-sjangeren i spillmediet. Spørsmålet er om Spider-Man nå er i stand til å gjøre det samme for en ny superhelt (for ikke å snakke om Marvel-superheltene generelt).

Når spillet starter er Peter Parker temmelig dreven i rollen som Spider-Man, et alter ago han først ikledte seg for åtte år siden. Erfaringen til tross er ikke alt helt på stell. Balansen mellom Peter Parker og Spider-Man er fortsatt krevende å holde, folkets og politiets tillit til Spider-Man er så-som-så, og regninger skal fortsatt betales. Erfaringen er likevel såpass høy at tiden endelig er kommet for å felle en av de store kriminelle høvdingene i New York. Spørsmålet er bare om en vellykket aksjon vil gjøre New York til en tryggere by eller om det åpner terrenget for nye og større trusler.


Historien bygger seg sakte men sikkert opp, og det som i utgangspunktet kan virke som en noe fragmentert fortelling vever seg etter hvert sammen til å bli en ganske spennende og sammensatt helhet. Det er ikke dermed sagt at alle trådene i historien nøstes like godt opp eller er like spennende, men det er noen fremragende stykker narrativer her som virkelig gjør inntrykk, særlig mot spillet siste del. Insomniac har fått full tillit av Marvel til å skrive sin egen selvstendige Spider-Man-historie, og det gjør de på utmerket vis. Gamle kjenninger tolkes på spennende vis, og nye bekjentskaper veves inn på kløktige måter. Noen nytolkninger vil muliges ikke falle i like god jord hos alle, men i det store og det hele er det meste løftet og tolket i riktig retning.

Særlig skryt skal Insomniac ha for en presis og god tolkning av både Spider-Man og Peter Parker. Her utmerker studioet seg i forhold til en av sine hovedinspirasjonskilder, nemlig Arkham-spillene om Batman. Sistnevnte fokuserte nærmest utelukkende på Batman, men svært lite på Bruce Wayne (noe Telltale på sin side lyktes godt med i Batman:The Telltale Series og Batman:The Enemy Within). Spider-Man-spillet makter derimot å skildre både Spider-Man og Peters kamper i hverdagen, og hvordan dobbeltlivet utfordrer Peter i hans forhold til sine nærmeste. Samtidig makter spillet å portrettere Spider-Man som New Yorks urokkelige og tørrvittige forkjemper. Dårlige spøker, godt humør og en stå-på-vilje uten sidestykke kommer svært godt frem i dette spillet, og det er akkurat slik Spider-Man skal være.

Snakk om hvordan denne superhelten skal være, er det særlig ett aspekt som må sitte som støpt i et spill om edderkoppmannen: akrobatikken gjennom New Yorks gater, bygninger og skyskrapere. Dette har heldigvis Insomniac mestret til det fulle. Å skyte spindelvev og svinge seg i enorme hastigheter føles fantastisk fra første stund, og selv godt over tjue timer uti spillet blir man nesten ikke lei. Landskapet i Manhattan er gjenskapt med blikk for detaljer og mye å utforske, og her er det mer enn nok insentiv til å kaste bort mange timer bare på å utforske byen. Bare vær forberedt på at politiradioen plinger i tide og utide om kriminelle aktiviteter der du befinner deg, og som Spider-Man kan du jo ikke la slike situasjoner gå uaktet hen (nok et aspekt ved Spider-Man-personaen som spillet virkelig har klart å fange).


New Yorks kriminelle tar aldri fri, og som Spider-Man er det ditt kall å bekjempe disse. Har kan du gå i håndgemeng med skurkene, men du kan også benytte deg av en rekke edderkopp- og spindelvevrelaterte angrep. Særlig moro er det når man får muligheten til å snike seg mellom fiendene og plukke dem opp med spindelvevet en etter en uten å bli sett. Kampsystemet er variert uten å bli for komplisert, og etter hvert åpner man et ganske rikt arsenal av utstyr og evner.

Alle disse aspektene håndterer Spider-Man på en god måte, men spillet er samtidig ikke uten visse ankepunkt. Det er ikke å stikke under en stol at Spider-Man låner veldig mye fra de beste i bransjen og sjangeren. Store deler av det man kan gjøre i spillet har man helt eller delvis opplevd før i spill som Batman: Arkham City, Middle-earth: Shadow of War eller Assassin’s Creed-serien, for å ta de mest åpenbare eksemplene. Har man gått lei av sandkassespill er det med andre ord ikke de ekstremt store nyhetene å hente her. Deler av historien er heller ikke like blankpolert som en skulle ønske, og noen tråder i historien blir liggende igjen etter spillets slutt. Historien som en helhet kan jeg si meg fornøyd med, men det er enkeltelementer jeg gjerne skulle sett studioet bruke mer tid på.

Det skal også nevnes at spillet sliter med en del grafiske bugs her og der, særlig i filmsekvensene. Mulig dette er annerledes på en PS4 Pro, men hva vet vel jeg? Et annet aspekt er musikken, som ikke stiller like sterkt som man skulle ønske. Hovedtema blir mye brukt gjennom spillets gang og får etter hvert noen svært interessante tolkninger, men det er ikke sterkt nok til å bli brukt i så omfattende grad som det vi er vitne til. Etter et par år med svært mye god spillmusikk blir det dessverre ikke helt det en skulle ønske.


Det som kanskje skuffer mest med Spider-Man er at bosskampene blir for enkle og for lite episke. Her har det nok også litt å si hva slags grunnmateriale man har til disposisjon. Tegneserien har et par skurker av episke og uforglemmelige dimensjoner, men en del av dem er etter mitt syn temmelig generiske og kjedelige. Da er det også noen begrensninger på hva man kan få til i et spill, selv når man får rom til å tolke flere av skikkelsene på nytt. Igjen finnes det unntak, men i det store og det hele sitter jeg igjen med en liten følelse av «var det det hele» etter spillets bosskamper.

Ankepunktene til tross er Spider-Man et solid superheltspill som virkelig fanger mange av de beste og viktigste aspektene ved edderkoppsuperhelten. Timene går unna, å kaste seg vegg imellom gjennom New Yorks gater er akkurat like moro som jeg vil det skal være, og et gøyalt kampsystem sørger for å gjøre superheltaktivitetene til mer lek enn plikt. Med store krefter medfølger også et stort ansvar, men jammen følger det med mye moro også.

Score: 8/10

Ingen kommentarer: