onsdag, januar 30, 2008

Historisk ignorans.

I det siste har det vært mye snakk om norsk skole, PISA-tester, kunnskapsnivå og lærerkompetanse. I all hovedsak har ikke debatten sagt så mye nytt for mitt vedkommende. At norsk skole befinner seg på et bunnivå er jeg godt bekjent med, og har vært et irritasjonsmoment for meg ganske lenge. Men siden det ikke er mye praktisk jeg kan gjøre med det, er det stort sett noe jeg ikke snakker så mye om. Bortsett fra over en kaffekopp med intelektuelle, oppegående mennesker som deler samme frustrasjonen som meg selv.

I dag, derimot, melder Aftenposten at to av tre ungdommer rett og slett ikke har peiling på elementære historiske fakta fra de siste hundre årene. Pol Pot, GULag, Stalin, Moskvaprosessene og Det store spranget fremover. Hver av begivenhetene har titalls millioner mennekseliv på samvittigheten, men dette vet da altså ikke folk noe om. Jeg kan ikke annet enn å uttrykke at jeg er skremt over tendensen, og blir også nesten litt amper. For her kommer dagens tilståelse: Er det noe jeg misliker, så er det ignorans og kunnskapsmangel. Ikke mangel på fagkunnskap, slik som viderekommen matematikk, avansert fysikk, musikk eller teologi. Jeg snakker om totalt blottet hode for generell allmennkunnskap og vanlig skolepensum.

Da jeg begynte å skrive denne blogen for to år siden, var en av mine første poster et bekymringsskriv over at norske ungdommer ikke kjente til begrepet Holocaust. Jeg satt da med et lite håp om at ting gjerne kunne forbedre seg innenfor norsk skole. Nå, to år senere, ser ikke situasjonen innenfor norsk skole så mye lysere ut. Er virkelig det norske folk dømt til å forgå i dårskap, idioti, likegyldighet og ignorans? Er dette prisen man må betale i et skolesystem der belønning av godt presterende elever regnes som usolidarisk og dissing av de svakere presterende elevene? Er det rett og slett enklere å gjøre alle elevene like dårlige istedenfor å øke det generelle nivået? Greit, det siste spørsmålet svarer jo for seg selv, men er det hensiktsmessig i lengden?

Et av de mest spurte spørsmålene i skoledebatten er: Hvem kan klandres for norske elevers manglende kunnskaper? Forslagene er mange. Dårlige lærere. Dårlig læringsmiljø. Ukonsentrerte elever. Lite tilrettelagte læreplaner. Mange av forslagene kan sikkert ha noe for seg. Men jeg synes det blir for ensidig å bare skylde på mangler i toppen av systemet. Vi må nesten se litt på bunnen også. Hvor er elevenes rolle i dette? Når det høyeste mål i livet for mange tenåringer er sex, drugs and rock'n'roll - helgefylla er vel et bedre ord - kan man da forvente at skolen med sine fastlagte læringsrammer pirrer deres nysgjerrighet? Nei, for nysgjerrigheten er der ikke lenger. Kunnskapstørsten er ikke der lenger. De som eventuelt måtte ha den blir stemplet som utstudd av de andre elevene og latterliggjort: Klisterhjerne, nerd, skoleflink er slike "skjellsord".

Noe av problemet i norsk skole kan sikkert løses med kompetanseheving. Gode lærere er en mangelvare, det husker jeg fra min egen tid også. Men dersom man ikke snart krever litt mer av elevene, blir kompetanseheving bare å kaste perler for svin (Matt 7:6). Det må bli lov å kreve litt av norske elever igjen snart. Og det må gjøres snart. Det handler om så mye mer enn at folk skal gjøre det bra på en prøve og eksamen; det handler om dannelsen av en hel generasjon (som per nå ser ut til å løpe mot stupet i skremmende fart). Kanskje det er på tide å vise norsk ungdom verdien av kunnskap og at livet består tross alt av mer enn hvor neste fest holdes på lørdag og hvem en skal prøve seg på i sveiseblindefylla.

Jeg vet jeg kammer alle over en skjære her nå (som Silje ville formulert det). Motargumenter, nyanser og videre debatt er herved åpnet i kommentarspalten (eller skal vi kalle det kommentarsporet?).

PS: For ordens skyld: Bilde øverst er Josef Stalin, den andre karen er Pol Pot.

mandag, januar 28, 2008

Hva skal du 1.februar?

Om du ikke skal annet, kan du jo kommme til Fjellhaug mellom 17:00 og 22:00. Den årlige restaurantkvelden går av stabelen. Videoen taler for seg selv, men det blir en bra kveld. Og ja: Det er faktisk lov å komme alene, selv om videoen gir veldig par-stemning.

Og kanskje du drar kjensel på pianisten mellom 19:30 og 22:00.

lørdag, januar 26, 2008

To år - 272 poster.

Vel, folkens. I dag er det to år siden World of Ingar startet opp. Siden den gang har det blitt en god del skriverier om de rareste tema. Skole, teologi, kultur og en del sære videoklipp (særlig det siste året). Hvor går så veien videre? Det gjenstår å se, men dere er hjertelig velkommen til å foreslå tema jeg kan skrive om.

onsdag, januar 23, 2008

Hva skal du 12.februar?

Jo, da skal du (forhåpentligvis) på konsert.

Husker du disse gutta? Fra Fjellhaug Grand Prix?



De er nå tilbake (bortsett fra Vidar, da, for han ville ikke være med). De kaller seg Magnifive. Og 12.februar kl.21:00 (etter andakten) planlegger de konsert på Fjellhaug.

Kort fortalt:

Band: Magnifive.
I samarbeid med: Zanzibar kaffebar (Fjellhaug).
Tid/sted: Fjellhaug Møtesal, 12.februar kl.21:00.
Pris: Ca. 20-30 kroner-ish. Går til misjonsprosjektet i Japan.
Tema: Tributt til 80-tallet og deromkring.

mandag, januar 21, 2008

A Great Legend - 10 years.

21.november 1998. Et meget spesielt spill kommer ut i Japan på Nintendo 64. Spillet blir en av konsollens bestselgende, og er fremdeles idag kåret til tidenes beste enkeltspill av mange.

Legend of Zelda: Ocarina of Time. Definitivt det spillet som har preget meg mest. Og i år har spillet 10-årsjubileum.



Et av høydepunktene i spillet for min del er vel minibossen Dark Link:



For de som har spilt et eller flere Zelda-spill, anbefaler jeg denne videoen. Jeg måtte styre meg skikkelig for å ikke å bryte ut i latter midt i klassens time.



Jeg skal snart begynne en ny gjennomgang av spillet. Hvordan jeg aldri blir lei av spillet er ganske utrolig. Kvalitet blir aldri for gammelt:-)

torsdag, januar 17, 2008

1.17.

For mange japanere er 1.17 et tall nærmest tilsvarende 9.11 for amerikanerne. I dag er det på dagen 13 år siden det store Kobe-jordskjelvet 17.januar 1995, som jeg også skrev om ifjor. Dagen da Kobe by, en ellers vakker og fredelig by mellom fjellene og havet, ble åsted for et scenario som tatt ut av en postapokalyptisk film. På en dag som denne går tankene tilbake til tida etter skjelvet, til de som omkom og de som overlevde. Jeg tenker på besøket jeg hadde i jordskjelvmuseet i Kobe i jula, og tenker det samme som jeg tenkte da: Av en eller annen grunn kom jeg skremmende godt ut av det. Og: Det er utrolig hvordan mennesker klarer å komme seg igjen fra slike hendelser. Menneskets evne til å leve videre er mirakuløs.

For mer lesing om Kobeskjelvet, kan folk lese her og her. Anbefaler også broder Haralds post om emnet.

PS: Broder Torgeir har også skrevet en liten post.

tirsdag, januar 15, 2008

Om "Heksens time" av Steve Wohlberg.

Jeg har lest mye litteratur i det siste, både direkte faglig rettet litteratur og annen litteratur. Det er noe av sjarmen med ferie, uansett hvor man er, at man har tid til å lese. Så man kan si at noe av det henger igjen ennå.

Anyhow, den siste uka har jeg lest en 200-sidersbok ved navn "Heksens time - Harry Potter, Wiccaheksekunst og Bibelen." Tittelen sier vel egentlig sitt. Bokas formål er å peke på samfunnets økende interesse for magi, heksekunst, okkultisme osv. Forfatteren, Steve Wohlberg, har også kastet seg inn i debatten om hvorvidt Harry Potter er bøker som fremmer okkultisme og leder barn og ungdom inn i heksekunstens kunster og forderver dem (sånn noe spissformulert). Folk blir kanskje overrasket over at jeg har lest en slik bok, jeg som er Harry Potter-fan. Men jeg er fullt overbevist om at det er nyttig å sette seg inn i begge sider av en sak for å kunne ta et fornuftig standpunkt.

Wohlberg skal i det minste ha ros for en ting: Han har faktisk lest alle Harry Potter-bøkene (de seks som var kommet ut da boka ble skrevet) før han har begynt å kritisere dem slik han gjør i boka. Veldig mange kritikere har ikke gjort det engang. Men her stopper også egentlig det positive som er å si om boka til Wohlberg. For selv om Wohlberg har lest bøkene, merker man en forutinntatt holdning til seriens umoral og hedenskap. Wohlberg peker på Rowlings bruk av detaljer fra ekte heksehistorie (bruk av navn på ekte forhistoriske personer, steder, navn osv) og mener at dette er et tegn på hvor Harry Potter står. Selv mener jeg at han overser et sentralt poeng: Rowlings bruk av slike detaljer er på ingen måte nytt innenfor fiksjonslitteratur, og særlig innen fantasy- og eventyr. For å ta et svært dårlig eksempel: Bare se på Dan Browns bruk av sammenblanding av fiksjon og fakta, det selger. Rowling har gjort sin research for å skape et mest mulig fascinerende og detaljrikt bokverk, og all ære for det. For Harry Potter-bøkene er fremdeles fiksjon, selv om detaljene og bakgrunnsarbeidet gjerne har røtter i virkeligheten. Det er egentlig vanskelig å formulere dette kort, men Wohlbergs Harry Potter-kritikk har egentlig ikke mye for seg. For han glemmer at Rowling baserer seg på å skrive en bok om en alternativ virkelighet, og har aldri hevdet noe annet. En virkelig basert på vår virkelighet, ja, men likevel en fikiv annerledesverden. Da finner jeg Dan Browns versjon mye mer skremmende, fordi den er mer utydelig i dette skillet.

Det verste er egentlig når Wohlberg begynner å snakke om manglende moral her og der. "Om dagens unge ville ta tid til å "se etter i Herrens bok" (Jes 34:16) og lese - innstendig, trofast og med mottakelig sinn - ville mange flere være balanserte og symmetriske av karakter. Tallene blant tenåringer på saker som stoffmisbruk, alkoholisme, abort, drap, selvmord og ikke minst den generelle initiativsmangelen, ville gå drastisk ned." (Wohlberg, s.42). Er det virkelig så enkelt her i livet? "Les Bibelen din, så går alt så mye bedre her i livet. Hadde bare alle i USA lest Bibelen sin ville USA vært så mye bedre." For all del, jeg tror Bibellesning har mye godt for seg. Men jeg tror Wohlberg prøver å skildre et mer idyllisk scenario enn det som er oppnåelig i denne verden.
Moralen i Harry Potter har Wohlberg heller ikke mye sansen for, og trekker frem hvordan folk krangler med hverandre, lyver, blir sinte, drikker smørterøl/butterbeer, røyker pipe og kler seg som en rockestjerne (slik Rons bror Bill/Rulle går kledd). Det er tydelig at Wohlberg kommer fra en streng moralkultur i USA, muligens Bibelbeltet. I og for seg gjør karakterene alt dette som blir ramset opp, men gjør ikke vanlige mennesker i vår verden det også? Rowlings hovedformål er jo å skildre personer man kan kjenne seg igjen i, i et miljø som ikke er helt fremmed for den allmenne person selv om virkeligheten er alternativ. Dette er jo selvsagt en av grunnene til at bøkene selger så bra som de gjør: Det er ikke en fjern drømmeverden som blir skildret der alle er dydige og perfekte, for menneskene i bøkene har også sine feil og mangler. Dette tror jeg er essensielt, slik at man kan lære av andres ufullkommenhet for å se sin egen. En slik innfallsvinkel er dessuten ikke uvanlig. Spørsmålet blir om man oppfordrer folk til å gjøre det samme, og det vil jeg ikke hevde er tilfellet her (i det minste ikke mer i andre bøker, filmer eller fjernsynsserier). Et argument om dårlig moral i Harry Potter-bøkene jeg har større problem å motsi, er de som anklager bøkene for å fremme dårlig kvinnesyn og dating-moral, et punkt Wohlberg ikke berører i det hele tatt. Kanskje det blir mer om den saken fra mitt hold senere.

Det eneste gunstige med å lese Heksens time er det lille innblikket en får i Wicca, altså nyere heksekunst, men hvor seriøst en skal ta dette ut ifra kvaliteten på resten av boka er vanskelig for meg å si. Her vet jeg rett og slett ikke nok til å kunne si noe.

Jeg har nå i det minste prøvd å sette meg inn i motlitteratur angående Harry Potter. Men jeg er på ingen måte overbevist.

mandag, januar 14, 2008

Jul i moll

Jeg er ikke av den typen som henger igjen i jula av ren stemningsfølelse, men følte at denne videoen måtte presenteres. Julesanger i moll. Enjoy.

Åh, som jeg elsker molltonearter:-)

Om Luk 17:7-10.

7 Hvis en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han da si til ham når han kommer hjem fra markene: Kom nå og sett deg til bords? 8 Nei, han vil si: Lag til kveldsmaten for meg, gjør deg så i stand og vart meg opp mens jeg spiser og drikker. Etterpå kan du selv få deg mat. 9 Takker han tjeneren for at han gjorde det han fikk beskjed om? Nei! 10 På samme måte med dere. Når dere har gjort alt det som er pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.»
-Luk 17:7-10-


En stund nå siden jeg har skrevet noe mer enn "dagbokblog"-poster, men denne helga har en del tanker meldt seg i mitt hode. Kanskje det er på tide å få skrevet ned noen av dem?

Denne teksten var prekentekst på søndag, men var faktisk nesten helt ukjent for meg i forkant. Kanskje ikke den tekst man først og fremst tar frem på bedehuset hvor folk har stått i trofast tjeneste i år etter år. Dette er en tekst som ikke setter jeg-et i sentrum, og at den da ikke appelerer i en jeg-sentrert virkelighet er forståelig. Den jekker oss ned ganske kraftig. Noe som kommer til mine tanker når jeg leser denne teksten, er det jødiske visdomsordet om at alle mennesker burde gå med en papirlapp i hver lomme: En lapp med innskriften "Du er uendelig stor i Guds øyne" i den ene lomma, og en lapp med innskriften "Jeg er støv" i den andre lomma.

Teksten blir en fin påminnelse på hvorfor kristne mennesker står i tjeneste: Vi gjør det ikke fordi vi skal fortjene oss ros, nåde eller adgang til himmelriket. Vi gjør det fordi det er vår oppgave, det er det vi er satt til verden for. Tjene hverandre og Gud. Det ligger nok en spesifik grunn bak det at misjonsbefalingen står nevnt hele fem ganger i Bibelen.

Sverre Bøe, lærer her på Fjellhaug, nevnte tre setninger han hadde fått servert i sin tid på Fjellhaug av en gjest: "For Christ: Go anywhere! Do anything! No conditions!" Her merker jeg at jeg selv kommer til kort, men det er vel noe av essensen med å gå på en misjonshøgskole. Er man villig til å gå dit Gud befaler en å arbeide, uten å stille krav? Jeg vet at jeg feiler, særlig på det siste. Jeg vet med meg selv at jeg for eksempel ikke er særlig lysten på å reise ugift ut på misjonsmarka om Gud skulle kalle meg til det. Men er vi mennesker virkelig istand til å stille krav til en allmektig Gud som har skapt oss? Jeg lar spørsmålet stå åpent til diskusjon, kanskje kan det bli tema for en kommende post.

Samtidig, i denne herre-tjener-rollebesetningen, er det viktig å huske følgende: Den Herre som vi tjener, han kom også for å tjene oss. Han vasket våre føtter (Joh 13), han oppfylte loven for oss (Matt 5:17), han kom for å tjene oss tilbake (Mark 10:45) og han tok den dødsstraff vi skulle hatt for våre overtredelser (Jes 53). Vårt herre-tjener-forhold handler ikke om underkastelse i blind lydighet, som en og annen religion. Vår tjeneste skjer i glede, takknemlighet og lovprisning fordi vi har skaperverkets beste herre, nemlig Skaperen Herren. Og for å sitere en eller annen tv-serie: "I can live with that."

fredag, januar 11, 2008

Nattens opplevelser.


Brannalarmen gikk inatt på Fjellhaug. Kl 02:11 ifølge mobilen min. Alle ut. Ut i kulda. Noen var mer påkledde enn andre. Brannbilen kom. Etter litt mer venting fikk vi gå inn igjen.

Ingen røyk uten ild, som det heter. Men jeg vet ikke om det var ild engang denne gangen...

tirsdag, januar 08, 2008

Vel hjemme.

Kom fram søndag kveld kl.19. Bagasjen derimot kom ett døgn senere:-)

lørdag, januar 05, 2008

Takanobus Japaneventyr, del III

Årets første blogpost. Siste dagen min her i Japan. Og en god stund siden forrige oppdatering. Her kommer tredje og siste del i mine Japanberetninger for denne gang.

En liten notis først: Jeg skrev i slutten av forrige blogpost at jeg ikke kom til å skrive julebrev, eller årsbrev som jeg kaller det. Det punktet snudde jeg på, og har nå skrevet. Så dere som vil ha men som ikke har fått kan gi meg en mailadresse, så får dere tilsendt.

Mandag 31.12: Mye pakking og den slags. Man vet jo aldri når man skal opp i fjellheimen med all den snøen. Vi kom oss omsider av gårde og satte kursen mot Hiruzen Bible Camp, en fire timers biltur på motorveien fra Kobe. Her skulle det være nyttårsleir, og siden ettåringene her ute hadde fått fritak for leirdeltakelsen skulle vi tre Haugene opp og hjelpe til. For min del bestod dette i all hovedsak av oppvask. Året sluttet, og året kom, uten at jeg la helt merke til den store forskjellen. Japanere fyrer ikke opp fyrverkeri på nyttårsaften, dette er i første omgang forbeholdt sommerfestivaler og skjer utelukkende på offentlig basis (med sponsing fra flere bedrifters hold).

Tirsdag 01.01: Hva er det å si om denne dagen, egentlig? Oppvask, mat, brevskriving, litt spilling og litt bilder. En helt rolig dag uten noen begivenheter, med andre ord.

Onsdag 02.01: Fikk faktisk med meg en andakt/gudstjeneste som ble holdt på denne leiren denne dagen, siden det var nok folk på kjøkkenet uansett. Deretter var det duket for en japansk tradisjon: Mochi-laging. Mochi er en slags form for hardbanket ris, og denne risen banker man i en uthulet trestubbe med treklubber. Om dere ikke helt forstod det, så ta en titt på vedlagte video for demonstrasjon.


Vi pakket oss ut og sa takk for oss, før vi vendte oss mot Hiroshima. Her tok vi inn på hotell og sov i futoner på tatamigulv (futon = «sammenleggbar seng», tatami = rismatte). På kvelden åt vi på en «flerkulturell» restaurant og spaserte en runde rundt Hiroshimaslottet, hvor folk fremdeles kom innom den årlige nyttårsfestivalen rundt templet inne på slottsplassen.

Torsdag 03.01: En saftig dyr hotellfrokost (1500 yen, det er mye til å være i Japan), før vi reiste til sentrum av byen og atombombemuseet og parkanlegget rundt. Hiroshima er som kjent den første av totalt to byer i verden som ble ødelagt av en atombombe, og et stort område er viet til museum, fredspark, minnesmonumenter og lignende (på bildet ser dere det buede minnesmonumentet, og i bakgrunnen til venstre den kjente atombombedomen). Meget lærerikt å gå i dette museet, og jeg ble særlig imponert over hvor detaljert og nyansert man var i skildringen av krigsforløpet i Asia på 1930- og 1940-tallet. Japan og 2. verdenskrig er som kjent et betent tema, men på museet legger man ikke fingrene imellom for noen av partene, inkludert Japan selv. Det gjorde godt å se.
Mye trasking i Hiroshima by for å finne ei «tradisjonell bule» hvor vi kunne spise, og det fant vi da til slutt. Så var det bare å gi seg i kast på den lange turen tilbake til Kobe.

Fredag 04.01: Sier bare ett ord: Shopping. Nå skulle pengene brukes opp, i hvert fall de pengene som var igjen av budsjettet. Noe av det som ble kjøpt var snop, musikk, gaver og munnspill. Jada, jeg har ett munnspill allerede, men det nye spiller kromatisk og utgjør en stor forskjell fra det gamle C-durmunnspillet.

Lørdag 05.01: Siste dagen. Det hele fortoner seg som to gode uker sett i retroperspektiv. Jeg har nytt oppholdet her ute, særlig med tanke på at det er usikkert når neste tur vil bli arrangert for min egen del. Idag har jeg vært med pappa på Port Island driving range igjen og slått noe-og-hundre slag. Nå har jeg pakket det meste. Ikveld skal vi ned på offentlig bad igjen for et siste japansk bad og måltid. Ikveld satser jeg på unagi (til alle Friends-fans sier jeg bare; u-na-giii!).

I morgen går flyet fra Osaka kl.12.00 japansk tid, og jeg lander på Gardermoen rundtomkring kl.20. Regner med å være tilbake på Fjellhaug i ti-tida. På mandag er det tilbake til hverdagen.