tirsdag, desember 30, 2008

Avslutningspost, 2008.


Beklager, folkens, men dette blir årets siste post. I morgen kl 14:00 sier nemlig broder Torgeir og hans Johanne "Ja!" til hverandre, så akkurat nå står hele huset på hodet i forberedelser.

World of Ingar takker for 2008, og takker for at akkurat du gidder å lese postene om løst og fast. 2009 vil bringe mange flere poster om viktig og uviktig, så følg med.

Og årets siste gratulasjon går til Johanne og Torgeir. Stolt av dere (og beklager at jeg "stjal" bildet fra blogen din, Torgeir).

søndag, desember 28, 2008

Om gode musikere og sjarmtroll.

Jeg kan ikke noe for det: Som nerd synes jeg dette er særdeles imponerende (origialen finner du her)...


...og at dette er utrolig sjarmerende:

lørdag, desember 27, 2008

Om japanske nedgangstider.

Jula er ikke bare en tid der man samles med familien sin for å hygge seg, spise god mat og feire Jesu fødsel (hvis dato forsåvidt kan diskuteres, men dette mener jeg er nokså irrelevant for selve feiringa sin del). Det er også en tid der man kommer i kontakt med sine sympatiserende sider, og kjenner medfølelse overfor dem i verden som har det tøffere i livet enn en selv. Selv merker jeg dette i møte med to artikler om Japan.

Den første artikkelen var å finne i Aftenposten. Her leser man at ekstremt mange pensjonister i Japan sliter med å få endene til å møtes. Såpass sliter de at de nasker i butikkene, og det er nå flere pensjonister enn tenåringer som nasker i butikkene. At Japan trolig går hardere økonomiske tider i møte, samt "trues" av en av verdens største eldrebølger, gjør ikke akkurat saken bedre.
Men saken har også en annen side enn den rent økonomiske, melder Aftenposten. Mange gamle stjeler for å komme i kontakt med folk. Underliggende kan man merke et skjult rop om nærkontakt, relasjoner og oppmerksomhet. Ensomhet er som kjent ofte et problem i alderdommen, ikke bare i Japan.

Den andre artikkelen var å lese på Dagbladet.no, og handler om det generelle økonomiske uføret Japan er i. Over 2,5 millioner japanere er ifølge artikkelen uten arbeid. Det vil si nesten halve Norges befolkning til sammenligning, men likevel "bare" 3,9% av den japanske befolkningen. Hvordan situasjonen vil utvikle seg fremover, er en annen side av saken. Tallet kan nok bli vesentlig høyere det kommende året når landet som er avhengig av å eksportere sine varer, lider av en svært høy valutakurs (man skulle tro at dette var en god ting, men får man ikke solgt noe pga høye priser har man et problem).

Jul i Japan er så godt som en ren kommersiell feiring, basert på julenissen, juletrær og andre ting man kan se på TV fra USA. At jula også har en side hvor Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, døde og sto opp igjen for å gi oss kjærlighet, fremtid og håp der alt jordisk til syvende og sist svikter og forgår, er fullstendig ukjent for 97-99% av japanerne.

Likevel kuttes det i misjonsarbeidet i Japan...

onsdag, desember 24, 2008

Om julefeiring.

Opp gjennom årene har julefeiringa variert voldsomt, både i forhold til setting, tradisjoner og stemning. Etterhvert som årene går og jeg blir eldre, merker jeg at "julestemning" er noe jeg føler mindre av for hvert år.

Men én ting slår uansett aldri feil. Det er før vi gir oss i kast med julemiddagen. Da tar pappa fram Bibelen, og de velkjente ord fra Luk 2:1-20 lyder.

1 Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. 2 Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. 3 Og alle drog av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
4 Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, 5 for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. 6 Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, 7 og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget.
8 Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine. 9 Med ett stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. 10 Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: 11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. 12 Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» 13 Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
14 «Ære være Gud i det høyeste
og fred på jorden
blant mennesker som har Guds velbehag!»
15 Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.» 16 Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. 17 Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. 18 Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. 19 Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. 20 Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det var blitt sagt dem.


Så lenge kjernen i jula er på plass, kan det være som det vil med alt det andre. Det er tross alt dette vi feirer.

tirsdag, desember 23, 2008

Final Fantasy IV DS.


Jeg har lovet tidligere å servere en anmeldelse av Final Fantasy IV til DS. Og siden jeg nå likevel sitter her hjemme uten noe bedre å finne på (bortsett fra å lese Ringenes Herre eller spille Fire Emblem: Shadow Dragon, uten at noen av delene nødvendigvis er ufornuftig), kan jeg jo skrive den nå.

Final Fantasy IV er på ingen måter noe nytt spill. Opprinnelig kom spillet ut til Super Nintendo (SNES) i 1991. Originalen ble, såvidt jeg vet, ikke utgitt i Europa, og første release av spillet kom med en Playstation-samlepakke først i 2002. Deretter kom en nokså-tro-til-originalen-remake til Gameboy Advance i 2006, som jo var en plattform som var vitne til mang en re-release av SNES-titler. Spillet jeg har spilt igjennom er den remaken som skiller seg mest ut fra originalen, både grafisk sett og noe innholdsmessig sett, selv om historien og hovedhandlingen er bevart intakt.

Verdenen i Final Fantasy IV er delt inn i seks riker (i det minste ved første øyenkast, selv om spillets gang viser at det er mer i verden enn det man tror). Det mektigste riket, militærstaten Baron, har ved spillets begynnelse begynt et militærtokt for å sikre seg verdens krystaller (som i alle Final Fantasy-spill har krystaller også her en viktig rolle). Lederen for Barons luftskvadron, Cecil, stiller spørsmål ved formålet for aksjonene, og blir degradert. Sammen med sin venn Kain får Cecil et annet oppdrag. Under oppdraget blir Cecil klar over at noe er galt med Baron og dens konge, og dermed er det duket for å sette ting på plass igjen. Det hele blir etterhvert et oppdrag for å redde verden fra dens undergang (oi, den har vi aldri hørt før!). Hovedtemaet til tross, så er også underliggende tema som anger, oppgjør og vennskap like så sentrale og vel så viktige som hovedtemaet.

Nå er kanskje ikke historien den mest originale på jord, men vi må huske på at vi har med et JRPG-spill fra 1991 å gjøre. Og klisjéene til tross, så fungerer historien ganske bra. En ting er at det å redde verden er ganske klisjébefengt i spillsammenheng, men som jeg sier: Det kommer også litt an på hvilken verden du faktisk skal redde. Om karakterene og stedene du støter på underveis er totalt ufordragelige og frastøtende, er det jo ikke særlig motiverende å redde verden. Heldigvis er det hele pakket inn i en erkejapansk setting som Square Enix pleier å gjøre i beste stil.

Underveis i spillet får vi også servert cutscenes med stemmeskuespill, et område der Square Enix avdeling English har bedret seg betraktelig de siste årene (noen som nevnte Tidus og FFX?). Utseendemessig er det altså ikke mye å utsette på spillet, selv om jeg fremdeles synes det er slemt av Square Enix å servere en FMV i begynnelsen som ikke svarer til in-game graphics.

Karakterene i spillet bør jeg skrive litt mer om. Det spesielle i FFIV er hvordan karakterene kommer og går underveis. Det er bare Cecil som er fast karakter gjennom hele spillet. Dette skaper litt ekstra dynamikk og og persondrama, som gir spillet litt ekstra dybde, samtidig som det gjør at man må vurdere hvordan man skal utvikle karakterene sine. Relasjonene karakterene imellom har også mye bra å by på, her blir en servert både humor, dramatikk og romantikk. Karakterbygging er tross alt det som skiller et bra RPG fra et dårlig, så dette området er viktig. De som fokuserer på dette området vil ikke bli skuffet.

Musikken er kanskje det området i FF-spillene jeg legger mer vekt enn andre. Ikke så rart egentlig, siden det var musikken som fikk meg til å spille FF. Nobuo Uematsu har gjort mye bra med dette spillet, ikke minst når det gjelder kamptemaene og bosstemaene. Ekstra pluss skal han også ha for Chocobo-temaet i spillet (som du hører her). Likevel er det også mye kjedelig musikk i FFIV, som de fleste overworld-temaene og dungeon-temaene. FFIV markerer ikke Uematsus høydepunkt, selv om det er noen minneverdige øyeblikk i spillet musikalsk sett (Black Mages har også noen gode variasjoner av FFIV-musikk, som her og her).

Kampsystemet kan også nevnes til slutt. Her har det blitt gjort noen endringer i DS-versjonen, og da hovedsaklig med tanke på Augment-systemet. Kampene er turbaserte med en Active Time Battle-touch. I tillegg kommer som sagt Augments. Augments er i FFIV egenskaper man kan gi karakterene sine, og som kan ha forskjellige funksjoner (mens Focuslader opp din fysiske slagkraft, senker Cry fiendens forsvar). Dersom du fordeler Augments riktig, kan du dessuten få nye og særdeles gode Augments senere i spillet (hint: Finn en god Walkthrough på nettet for å få en oversikt over dette). Vanskelighetsgraden i spillet ligger på et ganske passelig nivå: Ikke så altfor vanskelig, og man går bra opp i level underveis i spillet med tanke på motstanden man møter på.

Alt i alt er FFIV mer enn godkjent. Det er klassisk JRPG i en ny og tidsriktig klesdrakt, uten at det har gått utover hovedspillet. Har du en DS er FFIV et sikkert kjøp. Det er, i mine øyne, bedre enn FFIII og vesentlig bedre enn FFXII: Revenant Wings (som for øvrig var heller dårlig).

lørdag, desember 20, 2008

Home Ingar Day.

Hjemme på Askøy igjen, og har ca. tre ukers juleferie foran meg. Skal den nytes? Oh yes.
Ettersom jeg skal på byen og handle de siste julegaver nå, får det bli videosnutter. De fleste har jeg "stjålet" fra broder Harald, men hva har man ikke medteologer til om man ikke knabber litt ideer og inspirasjon fra hverandre?





torsdag, desember 18, 2008

Om Ex.fac.-eksamen

Eksamensoppgave ex.fac. for M2 18.12.2008:

Del A: Vitenskapsteori:
-Gjør rede for Thomas S. Kuhns teori om utvikling gjennom paradigmeskifter.


Del B: Kristen teologi i møte med filosofi og religion:
-I religionsteologien er det vanlig å beskrive synspunkter som restriktive, inklusivistiske eller pluralistiske. Gjør rede for hva begrepene betyr ved å knytte de an til en presentasjon av tre ulike figuranter i den religionsteologiske debatten.


Med andre ord, eksamen var grei skuring. Nå er det juleferie i ca. tre uker, og humøret er vesentlig bedre enn da forrige post ble skrevet. World of Ingar tar derimot aldri helt ferie, så det kommer poster fremover. Har bl.a. en anmeldelse av Final Fantasy IV liggende på lur...

mandag, desember 15, 2008

Dead Ingar Day: Lei.

Ufattelig lei. Lei av ex.fac. som jeg aldri leser til fordi jeg er udisiplinert. Lei av pianoøving som ikke ser ut til å gi noen resultater. Lei av å være så patetisk at jeg må bruke blogen for å få utløp for aggresjonen min.

Slike poster som dette skal ikke skje igjen. Jeg lover. Denne posten er et unntak.

fredag, desember 12, 2008

Om Queen Tribute.

For tida er det et show på Christiania Theater som kalles The Show Must Go On: A Queen Tribute (se ellers her). Sent i november snakket Per Olav og jeg sammen om hvor gøy det hadde vært å gå på denne forestillingen (Queen-fans som vi begge er). Så etter å ha dratt med oss noen flere bestilte vi billetter, og i går kveld dro fem Queen-entusiaster ned til Oslo sentrum og fikk med seg et show spekket med Queen-musikk, fremført med "Glam" Åge Steen Nilsen i spissen.

Cola før forestillingen må til.

Rolv Olav, Even, Per Olav og Kari er store Queenfans som jeg, og var veldig klar for show.

Riktig bekledning er viktig.


"Who Wants to Live Forever?" "Glam" Nilsen til venstre.



Til tross for stor underholdningsverdi var det noe som skurret under forestillingen. Koringen var dessverre til tider mangelfull, og som vi vet er jo koringen noe av essensen i Queens sanger (særlig Roger Taylors høyeste toner manglet). Vokalen druknet fort i et litt for høyt instrumentalspill. Backup-gitaristen spilte rett og slett mye feil - og det faktum at de brukte to gitarister og likevel ikke nådde opp på Brian Mays nivå sier vel mer om Brian May enn om showet - noe som også ødela. Det verste var vel likevel å sitte foran det mest masete paret norsk teater- og kulturliv må ha sett/hørt (noe som fikk meg til å tenke på en viss scene fra min favorittserien, Firefly).
Men mye bra var det også. Engasjerende musikk (selvsagt). Mye bra sceneshow. God stemning, flere gode sangere og variert repotoar gjorde sitt for å gjøre meg glad. Nå er ikke "Glam" Nilsen jevngod med Freddie Mercury, men det forlanger jeg heller ikke. Det er tross alt en Queen Tribute, ikke en Queen Copy. Da skal det være et personlig preg på det.
Alt i alt er jeg stort sett fornøyd, men føler likevel at 465 kr var en litt dyr pris på opplevelsen i forhold til materialet.

onsdag, desember 10, 2008

Om Dragonball Evolution

For ca et år siden fikk vi servert nyheten om at en Dragonball-spillefilm var på vei. "Trøste og bære," tenkte jeg, "den filmen kan umulig bli bra." Den nye filmtraileren som nå er publisert ser ut til å bekrefte dette.



Ut ifra traileren har jeg store problemer med å se hvor i Dragonball-kronologien handlingen finner sted. For ikke å si hva filmen har med serien å gjøre overhodet. Opprinnelseshistorien til Dragonballs er helt feil. Goku har ikke hale. Bulma slåss. Roshi/Kamesennin er for ung, uten skjegg, uten solbriller og uten skilpaddeskall på ryggen. Det eneste som ser ut til å være noenlunde korrekt i forhold til mangaen er Piccolo, som er grønn og har hoggtenner (men om karakteren forøvrig kommer til å stemme med serien er vel heller tvilsomt).

Og likevel: Jeg frykter at jeg kommer til å se denne filmen når den havner på kinolerretet. Svake menneske, hvorfor er du så svak...

tirsdag, desember 09, 2008

World of Ingar Presents: Studio Ghibli.

En viktig del til at jeg i barndommen lærte japansk språk var antakeligvis all input jeg fikk gjennom TV, og da særlig anime. Greit nok, jeg gikk også i japansk barnehage og menighet, men TV hadde litt å si det også. Det jeg kan si ganske sikkert er at det er mye takket være anime at jeg bevarte det japanske språket etter at jeg kom til Norge i 1996. Ja, ikke bare beholdt, men også videreutviklet.

Som en derfor skjønner, har jeg derfor et noe mer begeistret forhold for anime enn nordmenn flest. Personlig blir jeg også alltid glad når nordmenn tar et steg ut i animeens verden. Svært mange har begynt i Studio Ghiblis vidunderlige filmarkiv. Studio Ghibli er grunnlagt og ledes av legenden Hayao Miyazaki (som nylig gav et intervju i Japan Times, noe han sjeldent gjør), som gjennom 30 år har regisert ganske mange flotte filmer. Mannen er svært nøye med kvaliteten på filmene sine, og er svært skeptisk til dataanimasjon, da han mener denne fremdeles ikke kan måle seg med det håndlagde produktet. Som følger av dette inneholder en Ghiblifilm aldri mer enn 10% dataanimasjon, om i det hele tatt så mye. Noen av gjennomgangstemaene i Ghibli-filmene er livet på den japanske landsbygda, fly, forholdet natur-mennesket og vennskap. Inspirert av Japan Times-intervjuet (og delvis fordi manga/anime-postene på denne blogen har vært skammelig få så langt) følger herved en kjapp presentasjon av noen av Studio Ghiblis og Miyazakis filmer.

Nausicaä: Valley of the Wind/Nausicaä: Prinsessen fra Vindens Dal (1984)
En pre-Ghibli-film som Miyazaki regisserte basert på tegneserien han selv hadde laget. Her befinner vi oss i et fremtidsmiljø hvor mennesket nesten er utryddet. De gjenlevende lever i en stadig kamp mot kjempeinsekter, giftig natur og andre farer. Midt i den fredelige dalen hvor Nausicaä bort blir plutselig freden forstyrret da et fly styrter i dalen.
Filmen er gammel, og bærer preg av det. Det er heller ikke den mest engasjerende av Ghibli-filmene. Likevel er den absolutt verdt å se. Animasjonene er svært vakre, miljøene er imponerende og underholdningsverdien er absolutt til stede.

Howl's Moving Castle/Det levende slottet (2004)
Basert på en roman ved samme navn. Filmen skulle egentlig ikke regiseres av Miyazaki, men da den opprinnelige regissøren gav seg ble Miyazaki "tvunget" ut av pensjonisttilværelsen (som han aldri har returnert helt til siden). Her er det ungjenta Sophie som blir forvandlet til en gammel dame av Ødelandsheksa, fordi magikeren Howl har fattet interesse for Sophie. Sophie oppsøker så Howl for å få hevet forbannelsen.
Selv har jeg bare sett filmen en gang, dermed er historien og helhetsinntrykket noe vagt. Dårlig er den ikke, fremdeles er filmen erke-Ghibli og vakker. Men den er kanskje heller ikke blant de beste.

Grave of the Fireflies (1988)
Ghibli lager ikke bare koselige filmer for hele familien. Flere av filmene har mørke tema, og noen av filmene er endog gjennomført triste og elendige. Denne filmen er den fremste av disse. Handlingen er lagt til Kobe (min "hjemby") under siste del av 2.verdenskrig. Kobe blir bombet, og søsknene Seita og Setsuko blir etterlatt hjemløse og foreldreløse. Hverdagen blir dermed en håpløs kamp for å klare å overleve i et Japan som har blitt redusert til en ruinhaug, og hvor det ellers så gjestmilde og åpne folket har blitt kalde, egoistiske og innadvente. Filmen blir karakterisert som en av de sterkeste antikrigsfilmer som er laget, og det med god grunn. Filmen er ennå ikke sluppet på norske kinoer, men ettersom Ghibli-filmene har blitt sendt i tur og orden kommer den vel snart. Hvis ikke er Outland eller Play.com et godt sted å begynne (Oppdatert: Filmen foreligger på norsk DVD).

Kiki's Delivery Service/Kikis budservice (1989)
Ikke alle Ghibli-filmene er satt til et japansk miljø. Flere av dem er satt i et stereotypt europeisk miljø, og denne filmen er en av dem. Ungheksa Kiki skal ut i verden og klare seg selv, og bestemmer seg for å starte et budfirma for å klare seg i verden (siden det å fly på kost er det hun er best til). Filmen kom på norsk DVD i år, og er en skikkelig kosefilm slik bare Miyazaki kan lage dem.

Chihiro og Heksene/Spirited Away (2001)
Dette er filmen som for alvor gjorde den vestlige verden bevisst på Miyazakis verker. Filmen vant historiens første Oscar for animasjonsfilmer, og blir ofte nevnt som en viktig inngangsportal til den japanske film- og kulturverden. Tiåringen Chihiro og familien er i filmen på flyttefot. Underveis kommer de over et nedlagt tivoli, som viser seg å være et hvilesenter for ånder (et åndespa, om du vil). Chihiros foreldre blir forvandlet til griser, og Chihiro selv blir satt til arbeid. Men Chihiro bringer med seg sider ved seg selv som er helt nye og overraskende for flere på senteret...

Castle in the Sky (1986)
Lenge var dette en av mine Ghibli-favoritter. Grunnen til at den har rykket noe ned er ikke fordi jeg føler filmen har sunket i kvalitet; det er snarere et spørsmål om filmens posisjon i forhold til sine Ghibli-søsken. Her er intrikate (for ikke å si usannsynlige) flymaskiner, gamle sivilisasjoner og europeisk mellomkrigstidsmiljø blandet sammen i en herlig perle, kombinert med vakker musikk av Ghiblis store komponist, Joe Hisaishi (som også må få sin del av æren for flere av Ghibli-filmenes flotte stemning).

My Neighbour Totoro/Min Nabo Totoro (1988)
For mange er dette det varmeste Ghibli-minnet, og du skal vel strengt tatt ha et steinhjerte om du ikke lar deg sjarmere det minste av denne filmen. Her er vi på den japanske landsbygda på 50-tallet, hvor søsknene Satsuki og Mei stadig utforsker mer og mer av deres nye hus og omgivelser. Mei kommer over skogånden Totoro, som ser ut som en kombinasjon av en katt og en 3 meter høy teddybjørn. Dette blir starten på et fascinerende vennskap mellom søsknene og Totoro, og vi seere storkoser oss og minnes barndommens sorgløse dager da hver dag var et nytt og spennende eventyr.

Castle of Cagliostro (1979)
Mange Ghibli-kjennere blir nok overrasket over at jeg rangerer denne filmen på en andreplass. Det er egentlig ikke så merkelig. Filmen er nemlig basert på en av mine favoritt-animeserier, Lupin the 3rd (Lupin III om en vil), og filmen er trolig den beste av filmene i serien. Lupin the 3rd er mestertyven som bare stjeler fra de rike, og som sitter med gadgets og utstyr som får både James Bond og Inspecor Gadget til å grine av misunnelse. Sammen med mesterskytteren Jigen og samuraien Goemon (hans trofaste håndlangere) reiser de til lilleputtstaten Cagliostro for å løse en av underverdenens største falskmyntergåter. Om man verken har sett noe av Lupin eller Ghibli, er denne filmen det perfekte stedet å starte (per i dag har jeg ennå ikke møtt noen som har sett filmen og misliker den).

Princess Mononoke (1997)
I mine øyne er denne filmen den fremste av alle Miyazakis filmer (av dem jeg har sett). Her stemmer alt sammen. Settingen er lagt til Japan rundt 1500-1600-tallet, og prins Ashitaka er besmittet av et demonvillsvin med en mystisk sykdom. På jakt etter kilden til sykdommen (og eventuelt en kur) ender han opp i Jernlandsbyen, hvor menneskene driver regelrett krig mot skogen og dens innbyggere (dyrene, som fremdeles innehar taleevnen slik alle dyr hadde ved tidenes morgen). Fremst blant skogens krigere står ulvene og deres menneskeprinsesse, Mononoke. I denne filmen stemmer alt. Animasjonene, musikken, stemningen, settingen, temaet og spenningskurven møtes i en herlig harmoni. Filmen gir også et interessant innblikk i japansk shintoistisk tankegang.

Studio Ghibli har også andre filmer, som Porco Rosso, Katteprinsen, Tales of the Earth Sea og Pom Poko, men da jeg ikke har sett disse setter jeg sluttstrek her.
-

søndag, desember 07, 2008

Om sjakkens underholdningsverdi.

Denne blogposten tar leserne med tilbake to dager i tid. Fredags kveld, altså. I Fjellhaug-hallen sitter Martin og jeg og spiller sjakk etter at ti-på-ni-andakten er over. Da, plutselig, går brannalarmen. Nå viste det seg i etterkant at det var noen forsvidde kakemenn som var årsaken til det hele, men som flinke elever som vi er var det ut på plenen.

"Irriterende," tenkte jeg, "at dette skjer midt i et sjakkparti." Men Martin visste råd, som alltid. Når vi like gjerne skulle stå der ute en stund, hvorfor ikke ta med hele sjakkbrettet (som tross alt var magnetisk)? Dermed ble det slik.

Bildet bekrefter det hele. Takk til Torstein for bildet.

fredag, desember 05, 2008

Om diverse happenings i helga.

Fredag kveld: Studentsamling for studentene/de unge vokse i Messiaskirka. Er du ikke med i Messiaskirka er det derimot ikke så interessant.
Lørdag, fra ca 11:00 og utover: Star Wars-maraton på Fjellhaug. For å sprite opp stemningen kjører vi derfor to videoer:




Søndag, kl 19:00: Fjellhaug Vokalensemble synger julen inn i Misjonssalen. Studenter 50 kr, 100 kr for andre (tror jeg).

Pluss at broder Harald kommer på besøk i helga. Det er jo kjekt. Sant å si føler jeg at jeg sjelden får besøk her i Oslo, så dersom du kjenner behovet for en Oslotur er det bare å ta kontakt.

Dead Ingar Day: Om mine (u)interessante sider.

Morghus og broder Harald er noen onde mennesker. De vet at jeg nærer et sterkt misbehag mot alt som heter kjedemail, kjedebloging og tagging. Likevel tagger de meg. Hva kan en stakkars mann gjøre mot et slikt press (særlig når han leser til ex.fac-eksamen og er meget lei)?

Regler:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.


Alright, then. Here goes:


  1. Jeg har siden min spede barndom begynte i Norge (altså siden 9-årsalderen) hatt et skjult behov for å la håret vokse seg langt. Mulig at det har noe med at MacGyver lenge var den store helten. Først det siste året har jeg latt drømmen komme ut av skapet for fullt.
  2. Jeg er egentlig ikke imot verken fotball, Apple osv, selv om jeg gjerne gir inntrykk av dette. Jeg liker bare ikke folk som har et overdimensjonert forhold til disse tingene, som påstår at de er ufeilbarlige (her står Apple-brukerne sterkt), og samtidig signaliserer at "de som ikke liker dette som jeg liker, er mindreverdige idioter og egentlig noen tapere."
  3. Jeg hørte lenge på Oslo Gospel Choir, og syntes de ikke var så aller verst. En fortid jeg har tatt et radikalt oppbrudd med, og som jeg skammer meg over.
  4. Jeg har av en eller annen grunn ofte behov for å gjøre ting annerledes enn folk flest. Noen som nynnet på "My Way"?
  5. Jeg har en kanskje litt vel stor selvtillit når det kommer til enkelte ting i livet, slik som skole, språk, data, spill og (unyttige) kunnskaper om stort og smått...
  6. ...samtidig som jeg har svært lav selvtillit når det kommer til andre ting i livet, f.eks. idrett, matlaging og romantikk. Musikk veksler fint mellom punkt fem og punkt 6, ut ifra forskjellige faktorer.
  7. Jeg liker egentlig ikke å bli "tagget" til kjedemeldinger og den slags. Derfor skal jeg heller ikke sende videre utfordringen til noen. Dermed har jeg brutt to av reglene, samtidig som jeg har bevist punkt 2 på lista. Ikke verst å gjøre alt det på én gang.

onsdag, desember 03, 2008

Bildegalleri: Mario Kart-FM

Flere bilder fra Mario Kart-FM (Fjellhaugmesterskap) har omsider kommet. Deler noen av dem:

Her ser vi hvordan det hele var lagt opp, med Mariokart 64 til høyre og Mario Kart Wii på de to andre skjermene til venstre.


Treningsøkt og instruksjon før selve FM tok til.


Sekretariat var det også. Proft skulle det være.


Her er vi i semifinalen. Observer bibelskolens heiagjeng i bakgrunnen.


Når spillet er igang, er det full konsentrasjon. Om jeg husker riktig var det et ganske nervepirrende løp, ihvertfall frem til den siste runden...


Og her er vi i finalerunden. Bane: Rainbow Road, N64-versjon.


Seier. Steffen står klar i bakgrunnen til å ta imot seiersklemmen. Thomas nyter en spe applaus fra heiagjengen.


Bildet sier vel sitt...(it's staged, people).


Noen god vinner har jeg vel aldri vært kjent for å være...


...men vi er da venner likevel.



Misp etterlyste flere detaljer rundt min (beryktede) deltakelse i Mariokart 64-NM. Det er egentlig ikke så mye å fortelle, men for at posten ikke bare skal bli en bildepost kan det være greit med en historie som utspant seg for lenge siden i en galakse langt, langt borte...

Om jeg husker riktig, ble det i 2000 (eller i 1999; årstallet må jeg sjekke opp når jeg kommer hjem) arrangert et NM i Mariokart 64. Arrangementet fant sted på forskjellige steder i landet. Opplegget var som følger: Kjør Time Trial på banen Mario Raceway. Den som får best tid på det lokale arrangementet vinner den lokale premien. De 20 beste tidene havnet så på ei liste på nettet, som ble stadig oppdatert. Tilfeldigvis(?) hadde det seg slik at jeg var på besøk hos farmor og farfar da en av rundene ble arrangert i kjøpesenteret like over veien. Jeg deltok, og kom på en lokal 2.plass, kun slått av en annen sent på dagen. 2.plass var nok til at jeg i ei ukes tid lå som nr. 18 på topp 20-lista, men rykket snart ned. Moro var det likevel, og tross alt er det ikke alle som har deltatt i Mariokart 64-NM.

Dead Ingar Day: Skjult reklame.

Fant dette bildet på M-forumet, som visstnok ble tatt på en Kiwi-butikk. Jeg klarer ikke dy meg, jeg heller:

tirsdag, desember 02, 2008

Om datamus.


Dagens dose med strengt tatt unødvendig informasjon kommer her: Dagbladet kan melde at datamusa fyller 40 år i år. Denne innretningen som navigerer oss gjennom datahverdagen der hurtigtaster kommer til kort eller er ukjente. At den er liten, praktisk og er enkel å håndtere er en selvsagt sak for oss. Men for 40 år siden var det mange eksperiment på området. Hadde ikke datamusa dukket opp, kunne det like gjerne være at vi kontrollerte en pil på dataskjermen ved hjelp av kneet, kinnet eller nesa.

Hvor datamusa befinner seg om 40 år, er en annen sak. Dagens dataspillere vil vel tviholde på den ganske lenge, men snart har vi kanskje kvittet oss med hele musa og tastaturet til fordel for den trykkfølsomme skjermen? Hvem vet? Det blir spennende å se.