tirsdag, desember 31, 2013

Om nyttår

Japan har nå entret 2014, men siden bloggen følger norsk tid, blir dette den siste bloggposten for 2013. Jeg skal ikke oppta din tid i altfor stor grad, men til de av dere som trofast eller sporadisk fremdeles streifer innom denne bloggen i ny og ne og gidder kikke litt på fjaset mitt, vil jeg bare uttrykke følgende:

Et godt, nytt, velsignet år til deg og dine.

Vi sees i 2014. Og husk: ta med deg det viktigste inn i det nye året, og la det få prege deg.

søndag, desember 29, 2013

Om årets spill 2013

Jeg er ikke noen GTA-fan, jeg bryr meg generelt sett lite om skytespill, og skal jeg først spille flerspillerdeler av et spill foretrekker jeg å gjøre det med mine motstandere fysisk til stede i samme rom som jeg sitter i.

Med ovenfornevnte avklaringer på plass, er det på tide å se tilbake på et begivenhetsrikt spillår og trekke frem høydepunktene. Det er på tide for meg å få ned på papiret hvilke av årets spill som har tilbydt de beste opplevelsene, gitt de mest minneverdige opplevelsene og vært mest underholdende. Kort fortalt: Tiden er inne for å kåre mine topp ti favoritter fra spillåret 2013.

For en mer allsidig liste, kan du gjerne ta en tur innom Gamereactors 2013-liste. Her er kåringen som vi i GR-redaksjonen kom frem til i fellesskap, inkludert en del subkategorier. Undertegnede har bidratt med en hel del av tekstene, så ta gjerne og les.

Er dere klare? Da tar vi det fra nr. 10 av:

10. Metal Gear Rising: Revengeance
Gutta og jentene i Platinum Games vet virkelig hva de holder på med. Hver tittel de presenterer serverer oss heseblesende action, utrolig tøffe bosskamper, stramt og velsittende kontrolloppsett og så herlig mye surrealisme at det blir harry på en festlig måte. Når Platinum Games så får prøve seg på Metal Gear-serien, er resultatet uventet underholdende. Innta rollen som Raiden og kast deg ut i dette adrenalinfylte, dritkule hack-and-slashspillet. Å være en robotninja har aldri vært så moro som i år. Dessuten var soundtracket til tider ekstremt rått og fengende. Anbefalt.

9. Ni no Kuni: Wrath of the White Witch 
Når filmstudioet Ghibli går sammen med spillutviklerne i Level-5, er resultatet nødt til å bli magisk. Det PS3-eksklusive JRPG-eventyret Ni no Kuni skuffer da heller ikke. Historien om unggutten Oliver som må reise til en magisk verden for å redde morens sjel er rett og slett både magisk og uforglemmelig. Grafikken er som snytt ut av en Ghibli-film (kvalitet, med andre ord), spillmekanikken er lagt opp til at selv uerfarne spillere kan sette seg inn i RPG-mekanikkene, og sluttproduktet er rett og slett et kvalitetsprodukt på alle måter – akkurat slik man er blitt vant til når man tar opp et produkt fra ett av de involverte studioene. Ekstra pluss for at Ghiblis stamkomponist, Joe Hisaishi, står bak musikken. Ni no Kuni er et magisk rollespill ingen med en PS3 i hus bør gå glipp av.

8. Bravely Default
Vi var lenge spente på om også vi i vesten skulle få tilgang på dette lovende JRPG-eventyret til 3DS. Heldigvis hørte Square Enix på våre bønner, og godt var det. Bravely Default er et rollespill som plukker med seg så å si alt det som fungerte så bra med de gode, gamle rollespillene fra 80- og 90-tallet, legger til et ekstra element som skaper en utrolig kreativ strategisk dimensjon, og vips – man har et spill som langt på vei burde hatt Final Fantasy-navnet i seg, men som står mektig og støtt som en selvstendig tittel. Har du savnet rollespill tilsvarende de seks første Final Fantasy-spillene (og med en stemning som til en viss grad gir deg Final Fantasy IX-vibber), er dette noe for deg.

Rayman Legends var i utgangspunktet tenkt som et Wii U-eksklusivt spill, men naturlig nok har konsollens lave salgstall gjort utviklerne i Ubisoft urolige. Spillet ble derfor utsatt et halvt år og deretter lansert til samtlige plattformer som kan krype og gå. Sluttresultatet er det imidlertid ingenting å si noe på. Sjelden har det vært så moro å spille sammen med vennene dine i sofaen, og ikke minst må de fabelaktig festlige musikkbrettene som avslutter hver verden trekkes frem med smil om munnen. Får dere nok av all plattformmoroa (noe som er vanskelig å tenke seg), kan dere alltids ta et slag Kung Foot, årets kuleste minispill (til sammenligning kan VM og FIFA bare kan ta seg en bolle). Wii U-versjonen er fremdeles hakket bedre (man kan spille fem stykker, og den femte spilleren vil til gjengjeld være svært nyttig å ha med på laget), men alle konsolleiere på jakt etter solid flerspillermoro for liten og stor bør sikre seg denne kremtittelen.

Gone Home var den store overraskelsen i spillåret 2013 for min del. Et mystisk hus ute på den amerikanske landsbygda, en kryptisk beskjed fra lillesøsteren din på inngangsdøra og et tomt hjem i en regntung natt er det som møter deg i dette spillet. Gjennom de to neste timene skal du på kløktig vis finne ut hvor alle sammen har blitt av og hva som har skjedd. Gone Home viser hvor små og enkle grep som skal til for å gjøre spillnarrativ til et genialt og unikt fortellermedium. Jeg kommer nok ikke til å glemme denne kreative indietittelen med det første, nei.

Lenge så det ut til at plattformkongen måtte se seg slått av en fransk konkurrent. Men luringen Mario fornekter seg aldri. I år har han troppet opp på Wii U med intet mindre enn tre følgesvenner på slep, og plattformspill har sjelden vært så underholdende som i Super Mario 3D World. Kreativt banedesign, rik variasjon, sylskarp presentasjon og ikke minst firespillermoro gjør dette til en definitiv must-have. En perfekt tittel for rørleggerspirer i alle aldre.

Zelda-spill slår sjelden feil. Når man på toppen av det hele svarer med å ta utgangspunkt i et av spillhistoriens beste spill, kan man ikke annet enn å fryde seg. Det vil si: hadde de laget en sjelløs oppfølger, hadde det vært grunn til å frykte. Heldigvis fornekter Nintendo seg ikke. Ikke bare har de laget en kvalitetstittel som står støtt på egne bein, men de har også våget å endre deler av den tradisjonelle Zelda-formelen. Gåtene er kreative, den åpne tilnærmingsformen er høyst velkommen, og ikke minst er den grafiske presentasjonen aldeles utsøkt. 60 fps i brilleløs 3D? Ja takk.

For den langtlivede spillserien til Nintendo og Intelligent Systems var dette vinn eller forsvinn. Etter flere runder med sviktende salg var tanken å lage et siste og endelig Fire Emblem-spill. Kanskje dette medførte at utviklerne la sin sjel i spillet. Det kjennes i hvert fall slik, og resultatet er ikke bare ett av seriens beste spill på svært lenge (om ikke muligens noensinne), men også et av årets sterkeste titler totalt sett. 3DS har virkelig markert seg som en solid konsoll i år med mange sterke titler, og Fire Emblem: Awakening er den beste i klassen. For en som meg, som er lang og trofast fan av serien, var det rett og slett engasjerende å sitte og spille seg gjennom dette herlige strategiske eventyret, selv etter at hovedhistorien var avsluttet (Fire Emblem er sammen med Bravely Default muligens det spillet jeg har brukt mest tid på i 2013). Og ut ifra spillets popularitet er det vel også lov å håpe at serien fortsetter å leve i noen år til?

Det tok meg temmelig lang tid før jeg spilte BioShock. Faktisk gjorde jeg det så sent som i år. Hovedårsaken til dette var at jeg likte det jeg så da BioShock Infinite ble lansert. Og etter de 12-16 timene det tok meg å spille gjennom historien i himmelbyen Columbia kan jeg si at jeg ikke var særlig skuffet i etterkant. Å følge opp en av konsollgenerasjonens beste spill var uansett en temmelig vanskelig bragd, og selv om Infinite ikke overgikk 2007-tittelen var det likevel en høyst minneverdig opplevelse. Ikke minst er det Elizabeth som skal ha mye av æren for at spillet ble såpass emosjonelt engasjerende som det ble. Som eskorteoppdrag er hun aldri i veien, og hun viser at selv spillfigurer er figurer man kan bry seg oppriktig om. Et av årets mest minneverdige musikkøyeblikk fikk vi også gjennom spillet. Columbia-turen overbeviste meg.

Det er så lite som skiller The Last of Us fra perfeksjonisme i min bok. For en som verdsetter en god kombinasjon av den sitrende følelsen man får av å snike seg rundt i snikespill, relasjonsfokus i mørke, tunge miljøer og gode historier sånn generelt, var The Last of Us nærmest et skreddersydd spill for meg. Den gripende begynnelsen. Den spennende utviklingen. Suget i magen hver gang man forsøker å snike seg forbi en zombie-som-ikke-er-en-zombie. Den såre musikken. Den absolutt perfekte slutten. Og, ikke minst: To høyst levende rollefigurer som man virkelig ikke klarer å slippe taket på. Naughty Dog har med The Last of Us lært seg å mestre PS3-maskinens kapasiteter fullt ut, og sluttresultatet er ikke bare årets spill, men også et spill som viser hva spill som medium er i stand til å presentere og prestere. Jeg har gjennom det siste halvåret anbefalt spillet til de fleste jeg kjenner som gidder å høre på, enten de er spillinteresserte eller ikke. Det kommer jeg nok til å fortsette med en god stund til.

Verdige kandidater som ikke nådde helt opp: Persona 4: Golden, Dragon's Crown, Tales of Xillia, The Wolf Among Us, Project X Zone, Pikmin 3, Luigi's Mansion 2, The Wonderful 101 og The Legend of Zelda: The Wind Waker HD (som i min bok er et 2002-spill og derfor ikke er regnet med på denne lista).

Spill fra 2013 jeg ennå ikke har prøvd og som sikkert kunne fått en plass på lista: The Stanley Parable, Papers, Please, Animal Crossing: New Leaf og Brothers: A Tale of Two Sons.

Årets skuffelser: Beyond: Two Souls, Tomb Raider, Killer Is Dead og Batman: Arkham Origins. Opphaussede spill som ikke levde opp til forventningene. Fysj!

fredag, desember 27, 2013

Super Mario 3D World

Tradisjonen tro har det seg slik at periode oktober-desember er den desidert "travleste" for oss spillentusiaster. Da kommer stortitlene på rekke og rad, og har man i tillegg en rekke titler liggende fra tidligere måneder på året, skaper det fort en dominoeffekt hva "forsinkelser" angår. På toppen av det hele har også arbeidslivets rytme også en tendens til å travle seg opp mot slutten av kalenderåret, ikke minst for oss i høyskolesektoren.

Så når årets siste anmeldelse her på bloggen blir om et spill som kom ut i slutten av november, skyldes ikke dette bare at jeg kom noe sent i gang med spillet, men også en generelt travel desember (at desember avsluttes i Japan får også sitt å si på bloggekapasiteten). Samtidig er det kanskje ikke helt tilfeldig at noe av årets beste på spillfronten blir spart til sist?


En solid 30-åring
Hvem kjenner vel ikke Mario, Nintendos ikoniske frontfigur som til og med overgår Mikke Mus i popularitet og gjenkjennelighet? Og hvem har vel ikke på ett eller annet tidspunkt kost seg glugg i hjel med en Mario-klassiker, slik som det første Super Mario Bros., Super Mario 64 eller Super Mario Galaxy?

En del av bartemannens suksess skyldes at Nintendo alltid har klart å bringe videre det som har fungert med tidligere Mario-titler, men samtidig friske det opp med nye idéer og kreative krumspring. Resultatet blir derfor alltid det samme: Et spill stappfullt av sjarm, utfordring og ikke minst ren og skjær spillmoro, og det til tross for spill som sjelden eller aldri kan skryte på seg noe kreativt plott.

Det som imponerer meg mest med Super Mario 3D World, er at Nintendo fortsatt presterer å klare dette, hele 30 år etter Marios inntog på spillmarkedet. Her er det mye som er gjenkjennelig, noe som gjør det lett å plukke opp spillet for både erfarne og nykommere. Spesielt er det tydelig at Nintendo har hentet mye inspirasjon fra det herlige Super Mario 3D Land som kom ut for et par år siden, noe som særlig kommer til uttrykk gjennom den grafiske stilarten, den forholdsvis låste kameravinkelen og den musikalske drakten. Samtidig skorter det heller ikke på kreativiteten, og standardkomponentenes tilstedeværelse til tross føles det aldri som at dette bare er et oppkok av det samme gamle. Derfor kan man fremdeles kjempe seg gjennom klassiske lava-, snø- og ørkenbaner, fordi det til syvende og sist føles forfriskende morosamt. Pakk det hele inn med forfriskende grafikk med skarpe, klare farger og en musikk som virkelig setter seg på hjernen (ikke rart, med Nintendo-guru Koji Kondo bak taktstokken), så burde smilet ikke være langt unna.


Delt glede er firdobbel glede
Som vanlig er det slemmingen Bowser som er på ferde, men i motsetning til vanlig er det ikke noen prinsesser som blir ofre for kidnappingsforsøkene hans denne gangen. Denne gangen putter han noen små fe-lignende skapninger på flaske (sikkert fordi har får noe magisk utbytte for det), og det blir dermed opp til Mario, Luigi, Toad og Peach å trå til. Ja, for første gang på lenge – faktisk for første gang siden 1988 (Super Mario Bros. 2/Super Mario USA) – kan du spille som Peach i en fullverdig Mario-tittel. Med fire spillbare figurer er det duket for forskjellige egenskaper: Mario er allrounderen, Peach kan sveve, Toad løper raskere og Luigi hopper høyere. Men det stopper ikke der, for med fire spillbare figurer er det også duket for at fire spillere kan spille sammen.

Super Mario 3D World er absolutt moro å spille alene, men det er først når man har flere spillere samtidig at det virkelig tar av. Nintendo skal dessuten ha ros for å ha laget flere av brettene slik at de er best egnet for flere spillere om gangen (og noen andre brett er best egnet for én enkeltspiller). I motsetning til andre plattformspill hvor flere kan spille sammen, som f.eks. Rayman Legends, er det sjelden man opplever problemer med kameraføringen slik at noen faller utenfor skjermen (med mindre de er altfor trege og havner bakpå, selvfølgelig). Likevel er det begrenset hvor mye man kan justere kameravinkelen i spillets gang, og litt for mange ganger opplever man å bli skadet eller dø som følger av dårlig kameravinkel, noe som også må karakteriseres som spillets svakeste punkt.

Mot slutten av hvert brett telles det opp poeng ut ifra hvor mange fiender man har beseiret, hvor mange mynter en har samlet og hvor mange grønne stjerner (som man må ha for å komme videre i spillet) man har fått tak i underveis. Poengtellingen på slutten gjør at man får vennlig konkurranse spillerne imellom, og det til tross for at det egentlig ikke har noe å si i det lange løp hvem som får mest poeng, ettersom man ikke får noen fordeler ut av det. Det er denne vennskaplige tonen som oppstår når man spiller flere sammen i Super Mario 3D World som gjør det så underholdende.


En GamePad, og hva så?
Som sagt følger 3D World langt på vei en kjent og kjær oppskrift, som blander elementer fra de fleste store Mario-titler tidligere. Man skal bevege seg fra A til B innen en viss tid, og underveis vil diverse slemminger forsøke seg på å stoppe deg. De fleste av disse fiendene kan man overvinne ved å hoppe på dem, men man får også andre hjelpemidler til disposisjon. Ildblomsten er kjent og kjær for de fleste, men den største nyheten er likevel kattekostymet. Ved å ta en kattebjelle vil Mario og vennen hans forvandles til katter – med mjauing, kloring, hale og det hele. Å se en smålubben italiener med gigantisk bart løpe rundt på alle fire og rope «Miaaaao» er først en aldri så liten smule forstyrrende, deretter hysterisk og til slutt bare fantastisk. Underholdende er det også å se Mario infiltrere et ninjaslott ikledd et Goomba-kostyme, som gjør at fiendene ikke kjenner ham igjen. Det er kanskje ikke stort flere nye kostymer i spillet å skryte av, men de få nyhetene er ihvertfall så festlige at det holder.

Det største ankepunktet mot Super Mario 3D World er ikke mangelen på flere nye kostymer/egenskaper eller den noe låste kameravinkelen. Den største svakheten med spillet er den forholdsvis lite integrerte bruken av GamePad-kontrollen til Wii U. Man kan til en viss grad bruke skjermen til å distrahere fiender (slik som i Rayman Legends), men når man samtidig er travelt opptatt med å løpe frem og tilbake på brettet er ikke dette helt optimalt. Noen få minibrett hvor man spiller som Captain Toad på jakt etter fem grønne stjerner, og hvor man gjerne benytter seg av skjermen for å få ekstra oversikt, gjør også lite for helheten. Dette burde bekymre. Dersom ikke Nintendo selv klarer å vise nytten av GamePad-kontrolleren med selveste plattformkongen Mario i spissen, hvem skal da gjøre det? Nintendo har en jobb å gjøre for å overbevise spillbransjen om at sekundærskjermen til Wii U er noe nyttig og funksjonellt, og Super Mario 3D World gjør dessverre ingenting for å bekrefte dette.


Pur spillglede
Men ser man bort fra dårlig GamePad-integrasjon og en smule fastlåst kamerastyring er Super Mario 3D World en ekte klassiker og en sikker must-have til Wii U (og de begynner vi etterhvert å få et par stykker av). Mario viser igjen at han er plattformkongen, og selv det strålende og eminente Rayman Legends havner faktisk i skyggen når de fire kompisene fra Mushroom Kingdom seirer gjennom på Wii U. Dette er et ekte stykke spillunderholdning, som i likhet med Super Mario Galaxy-spillene viser hva spill til syvende og sist handler om: Moro.

Score: 9/10

onsdag, desember 25, 2013

Om jula og det som fyller den

Vel fremme i Japan kan jeg konstatere at det jammen meg ble jul i år også, til tross for at jeg i skrivende stund sitter og ser ut på et grønt tre. Til gjengjeld er husene her til lands såpass dårlig isolerte at vinterkulden i aller høyeste grad er til å ta og føle på.

Det er som vanlig stas å være i "hjemlandet," og det er stas å feire høytiden med familien. Ekstra stas er det likevel at høytiden ikke handler om stemningen, været, gavene eller om jula er grønn eller hvit. Det er kjerneinnholdet som definerer høytiden. Og kjerneinnholdet har fremdeles ikke endret seg:

I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.
Så god jul til deg, der du er, og ta til deg at julens budskap er til for nettopp deg.

PS: For et interessant perspektiv på japansk jul, anbefales artikkelen Landet hvor julekyllingen bor skrevet av min bror.

PPS: "Stjeler" dette bildet fra Hallvards Facebook-side.


søndag, desember 22, 2013

The Legend of Zelda: A Link Between Worlds

Nå som fridagene endelig har kommet og ett av årets akademisk travleste perioder er over, kan jeg endelig ta meg tid til å se tilbake på det som har blitt spilt den siste måneden. Og med både Mario og Zelda på menyen i november-desemberskiftet, må man kunne si seg vel fornøyd.

Eller?

Saken er at gleden var godt blandet med skepsis da Nintendo plutselig i vår annonserte det nye Zelda-spillet The Legend of Zelda: A Link Between Worlds. Årsaken var ikke den visuelle stilen eller at spillet «bare» var et 3DS-spill. Nei, som tittelen forespeiler snakker vi her om en mer eller mindre direkte oppfølger til det som kan diskuteres å være tidenes beste spill, nemlig SNES-spillet The Legend of Zelda: A Link to the Past. Samme kart, samme landskap, og endatil et grafisk preg som gir klare assosiasjoner til den gode, gamle pikselerte versjonen av Hyrule (om enn denne gangen i polygoner). Nå er aldri Zelda-spillene dårlige, men med slike valg måtte man erkjenne at Nintendos valg var mildt sagt dristig. Holder de på å gå tomme for inspirasjon?

For å sitere en viss Paulus: Langt ifra.


Picture this
Fra første stund er det tydelig for den som kjenner SNES-klassikeren hvor A Link Between Worlds henter sin hovedinspirasjon fra. Fra Link blir vekket i senga si og går ut døra er det et kjent Hyrule som møter oss, selv om vi i den interne kronologien befinner oss seks generasjoner etter A Link to the Past. Selv om referansene møter oss en gang i blant, særlig når forhistorien for spillets handling fortelles, er det likevel ingenting som krever at du har spilt klassikeren for å nyte dette selvstendige spillet (selv om opplevelsen sannsynligvis blir betraktelig bedre med klassikeren i bagasjen).

Også denne gangen må Link ta steget fra å være en enkel landsens gutt kledd i grønt til å bli den helten som kreves for sin tid. Denne gangen er det magikeren Yuga som skaper uro idet han stenger ofrene sine inne i malerier. Den maleriske magien rammer også Link, men takket være et mystisk armbånd Link har fått av den bisarre handelsmannen Ravio (som ganske så frimodig innkvarterer seg hos Link) blir Link nå i stand til å gjøre seg om til et maleri etter ønske. Evnene må benyttes for å ta opp kampen mot Yuga, en kamp som etterhvert bringer Link til Hyrules parallelle mørkeverden, Lorule.

Noe av det som slår meg mest, er hvor flinke Nintendo denne gangen har vært til å tilby en opplevelse som passer enten man kjenner originalen eller ikke. Spillets stadige smådrypp fra originalen fremstår som vidunderlige blasts-from-the-past som minner oss om hvorfor vi ble glad i A Link to the Past da det ble gitt ut for over 20 år siden. Enten vi snakker om geografien, menneskene eller bare den fantastiske nytolkningen av den klassiske musikken (spill dette med et godt headset på, er du snill, så gjør du deg selv en stor tjeneste), er dette et spill det er vanskelig for Zelda-veteraner ikke å bli glad av. Samtidig er det lett tilgjengelig for nye spillere, som til tross for sine tydelige røtter ikke pålegger noen å være kjent med serien eller tidligere spill for å nyte opplevelsen. Åstarte sin Zelda-karriere med A Link Between Worlds er slettes ingen dum idé.


Lekker gåteløsing
Gjennom spillets gang vil spilleren se Link vandre rundt i Hyrule i et overfra-og-ned-perspektiv, slik som i SNES-klassikeren. Men så snart Link får evnen til å gjøre seg om til et maleri, blir det bokstavlig talt lagt til en ekstra dimensjon i spillet. En ekstra dimensjon som ikke bare viser Hyrule fra et nytt perspektiv, men som også åpner for et hav av kreative gåter. Som maleri kan man bevege seg gjennom smale vindusgitter eller sprekker i veggene, og tankegangen man må tillære seg for å komme seg gjennom spillet og finne alle dets skjulte hemmeligheter er rett og slett utrolig forfriskende for serien. Det fremstår som både original, unikt og kreativt, og ikke minst er det særdeles festlig. Særdeles lekkert er det også, og de som tviler på Nintendos grafiske evner og 3DS-konsollens potensiale bør virkelig sette seg ned med A Link Between Worlds. Med 60 fps har spillet en av de beste 3D-effektene konsollen kan by på, og å spille dette uten 3D-effekten på blir som å spytte Nintendo i ansiktet.

Ny tankegang når det gjelder gåteløsning til tross, så skulle jeg likevel ønske at vanskelighetsgraden i spillet var hakket høyere. Selv til Zelda-spill å være blir A Link Between Worlds aldri særlig utfordrende, i hvert fall ikke for de av oss som spiller mye. Jo visst koser jeg meg underveis, men jeg skulle gjerne blitt hakket mer utfordret. At den mer utfordrende Hero Mode ikke gjøres tilgjengelig før etter endt gjennomspilling er ikke med å styrke dette inntrykket.


Åpen struktur
Det er ikke bare Links evne til å gjøre seg om til et maleri som er den store endringen i forhold til tidligere Zelda-titler. A Link Between Worlds har en langt friere struktur som gjør at du kan ta for deg templer, huler og slott hvor fiendene skjuler seg i den rekkefølgen som passer deg best. Måten man har løst dette på er ved hjelp av handelsmannen Ravio. Etter å ha stiftet bekjentskap med Link finner Ravio likesågodt ut at han vil slå seg ned i Links hus for en periode, og på et blunk har han gjort Links hus om til en utleiebutikk for alle slags våpen og nyttige bruksgjenstander. I begynnelsen kan du bare leie disse, men muligheten for permanent kjøp dukker også opp etterhvert. Noe som kan komme godt med, for dersom Link skulle falle på slagmarken, vil Ravios hjelpende fuglevenn komme og ta tilbake alle de utleide våpnene. Dermed må de leies på nytt, en utgift du føler du godt kunne spart deg for.

Dermed er det duket for å leie våpen etter behov. Må du ha en hammer for å komme deg inn i et tempel? Lei en hammer. Bør du ha en hookshot for å ta deg over broen til den skumle hulen i fjellet? Lei en hookshot. Den åpne strukturen minner aller mest om strukturen i det aller første Zelda-spillet, og det fungerer svært godt.

Ulempen med systemet er at Zelda-myntenheten rupees spiller en langt større rolle. I seg selv høres ikke dette negativt ut, men spillet legger opp til at du skal ha rik tilgang på rupees. Det betyr at de fleste skjulte kister her og inneholder... ja, nettopp, rupees. Når man etter å ha forsert ulike hindre og løst gåten som skal til for å finne den skjulte kista, føles det unektelig antiklimatisk å få en sølvrupee verdt 100 rupees for tjuende gang.


Kreative krumspring
Alt i alt er ankepunktene få og små. Som vanlig får vi servert et særdeles lekkert, underholdende og trollbindende spill i Zelda-serien, og som vanlig betyr dette at man ikke kan snakke om Årets spill-tittel uten å trekke inn Zelda. A Link Between Worlds ga oss bekymringer om at Nintendo begynte å miste både inspirasjonen og grepet. Ingen av delene ser heldigvis ut til å stemme, og får vi like kreative krumspring som dette fremover går Zelda-fansen gode tider i møte.


Score: 9/10

lørdag, desember 21, 2013

Lørdagsgodt, uke 51

Eksamensperioden er overstått. Flyet står i morgen klart til å bringe meg til Japan. Da vet du det er jul.

Vel, jul hadde det vært uansett, men ferie blir det i hvert fall.

Siden jula nærmer seg like raskt som vismenn på kameler, kjører vi en sammenblanding av nytt og gammelt for å sette stemningen.









mandag, desember 16, 2013

Dead Ingar Day: Siste innspurt

Dead Ingar Day-merkelappen er det lenge siden jeg har benyttet. Det må vi ta som et godt tegn.

Det er en kjennsgjerning at når arbeidsnivået øker, øker gjerne også bloggeinspirasjonen, men tiden til blogging går ned i en tilsvarende negativ kurve. Men helgetur til vestlandet (ingen lørdagsgodt i uke 50, altså, for de få som måtte savne det) og eksamensinnspurt på Fjellhaug (med all forberedelse og overtid det innebærer for min del) må bloggen bare vente.

Jeg får heller komme sterkere tilbake med anmeldelse av Mario og Zelda samt rapporter om den kommende Japanturen til helga. Inntil da... vel... here's a sleepy cat for no reason.


torsdag, desember 12, 2013

Om Hobbiten: Smaugs ødemark

I filmtrilogier er alltid film nummer 2 spesielt utsatt. Man står i fare for å bli skvist inne mellom den spennende starten og den klimatiske avslutningen.

Heldigvis pustet jeg trygt ut etter å ha sett den andre Hobbiten-filmen i går kveld. Ikke at jeg på noe tidspunkt var i særlig tvil. Peter Jackson har tross alt bevist tidligere at han kan sakene sine svært godt, og boka er heller ikke noe å kimse av. Nå kan det tross alt være at jeg som overbegeistret Tolkien-entusiast (og Tolkien-master, om jeg må be) seg meg blind på verket, men det får heller være...

Faktum er at Hobbiten: Smaugs ødemark fungerer særdeles godt fra start til slutt. Hele filmen gjennom satt jeg og storkoste meg. Filmteknikken er utsøkt. Midgard er like vakkert som det alltid har vært. Lydbildet er storslått. Og ikke minst er historiefortellingen på sitt beste. Humor, spenning, eventyr... alt sitter. For ikke å snakke om det trollbindende stemmeskuespillarbeidet til Benedict Cumberbatch, selvfølgelig.

En av de største bekymringene rundt Hobbiten-trilogien har vært om det faktisk er nok materiale til å lage hele tre filmer av historien. Løsningen for Jackson har selvsagt vært å utbrodere historien en aldri så liten smule ekstra. Likevel føler jeg aldri at han tråkker altfor langt over streken. Det er godt mulig Tolkien selv ikke ville vært like overbegeister for alt sammen, men det er samtidig ingen store overtramp. De historiske utvidelsene virker ikke urimelige, og innenfor filmmediet fungerer de også svært godt.

Hobbiten: Smaugs ødemark tilbyr en god, underholdende og vakker eventyropplevelse på kino. Hva mer kan man ønske seg?

tirsdag, desember 10, 2013

Om JRPG-spillenes comeback

Artikkelen ble først trykket i Gamereactor #110 i november under tittelen "Ja takk, begge deler".



Glem generiske skytespill med muskelbunt-helter med militærklipp – gi meg et godt rollespill, og jeg er som en unge på julaften med Lego. Og for et rollespillår det har vært! Med japanske RPG-titler som Ni no Kuni: Wrath of the White Witch, Persona 4: Golden, Final Fantasy XIV: A Realm Reborn, Tales of Xillia, Fire Emblem: Awakening, Pokémon X/Y og Dragon's Crown (bare for å nevne noen ytterst få), har det vært mer enn nok å henge fingrene i for oss som elsker nivåklatring, episke historier og japansk visuelt design. Og med titler som Bravely Default [lansert den 6. desember 2013, etter at artikkelen gikk i trykken og ble publisert], Tales of Xillia 2 og Lightning Returns: Final Fantasy XIII i vente, ser jeg slettes ingen grunn til å klage.

Men hvor mange vestlige rollespill har satt sitt preg på 2013? Selv sliter jeg med å komme på et bedre eksempel enn South Park: The Stick of Truth, et spill som ikke skal lanseres før til neste år og som angivelig minner mer om et JRPG enn et WRPG.

Dette er overraskende, for går vi to-tre år tilbake var tendensen stikk motsatt. I 2011 var glitrende gode WRPG-spill som The Elder Scrolls V: Skyrim og The Witcher 2: Assassins of Kings det store, mens JRPG-titlene slet med omdømmet. WRPG-spill satset på nyvinninger, åpne verdener og inspirerende idéer. JRPG sakket akterut i gamle vaner og fastlåste strukturer. WRPG var hot, JRPG var not.

Men i spillåret 2013 har WRPG-titlene uteblitt, mens JRPG-titlene ikke bare har dominert markedet, men også jevnt over høstet gode kritikker. Comebacket er slående, og til glede for JRPG-entusiaster som meg. Hva har skjedd? Hva skyldes JRPG-spillenes solide comeback? Selv ser jeg fire årsaker:


For det første er mange av årets JRPG-titler egentlig ett til to år gamle. Dette har flere grunner. At man vil teste ett marked før man går videre til neste er en av dem; krevende oversettelsesarbeid en annen. Ta for eksempel Animal Crossing: New Leaf: Spillet har 2,4 millioner japanske tegn, noe som tilsvarer over en million engelske ord. I ett enkelt spill. Det er mye arbeid, det, og slikt tar tid.

For det andre har amerikanske og europeiske spillere aktivt etterlyst lansering av JRPG-spill i Vesten. De har minnet utgiverne på at markedet i Vesten ikke er så dødt som de kanskje frykter.

For det tredje er det naturlig at trend-pendelen svinger. Får en enkelt trend råde alene for lenge, er det lett for nye aktører å komme inn med friske ideer og nye. Når de vestlige aktørene nå har stoppet opp sin satsning, har det gitt japanerne ny vind i seilene og rom for comeback. At de vestlige aktørene har stoppet opp, er nok fordi de konsentrerer seg om nestegenerasjonstitler som Dragon Age: Inquisition og The Witcher 3: Wild Hunt. Her er vi inne på den siste årsaken.

Mens japanerne foretrekker de trygge plattformene de har lært å kjenne etter flere års arbeid, er de vestlige utviklerne og utgiverne villige til å se fremover og leke seg med nye verktøy. Her har forretningsmodeller og kultur mye å si. Japanere er tradisjonelt mer forsiktige og konservative, og konsentrerer seg om sikker profitt. Den vestlige businessmodellen er derimot mer vågal og utprøvende, men samtidig utsetter modellen de involverte for større risiko. Ingen av systemene er perfekte.

Det blir derfor spennende å se hvilken RPG-landskapet vil forme seg nå som den neste konsollgenerasjonen kommer buldrende. Vil de japanske spillene havne bakpå igjen, eller vil de klare å leve i skjønn harmoni med de vestlige titlene? Selv vil jeg i likhet med Ole Brumm ha jevn servering av begge deler også de kommende årene. En god RPG-tittel er tross alt uavhengig av opphavsland.

lørdag, desember 07, 2013

Lørdagsgodt, uke 49

Denne uka skal vi først og fremst konsentrere oss om å sette julestemningen, men først: Epic Rap Battles har lagt ut en ny video denne uka, og endelig har gutta funnet formen igjen:




Det sies at det snart nærmer seg jul. Da pleier folk å sette på noe kalt "julemusikk." Litt usikker på hva de snakker om, men her har dere ihvertfall noen gamle klassikere (til glede for nye lesere) som aldri slår feil.





torsdag, desember 05, 2013

Bravely Default

Bravely Default er en tittel jeg har sett frem til lenge. Et erketypisk japansk rollespill til en konsoll som bare blir bedre og bedre, levert av de som i sin tid definerte sjangeren? Det sier man ikke nei takk til.

Anmeldelsen kan du lese her.

Score: 8/10

tirsdag, desember 03, 2013

Om Jakten på Annieras juveler

Det siste halve året har jeg (som tidligere nevnt) vært engasjert i et oversettelsesarbeid. Jeg har hatt gleden av å oversette en fantasyserie rettet mot unge tenåringer (12-16-årssjiktet) fra engelsk til norsk.

Fra i dag av er boka til salgs på forlagets hjemmeside, og det er ikke uten en viss stolthet jeg kan se at Andrew Petersons bokserie The Wingfeather Saga nå er tilgjengelig på norsk under navnet Vingefjærsagaen.

Serien er en festlig sak. Vi følger Igiby-familiens tre barn som bor i landet Skri okkupert av hærstyrkene til Gnag den Navnløse. Okkupasjonsmakten til tross er Igiby-barna ganske så fornøyde der de bor med sin mor og bestefar, som for øvrig er en enbeint eks-pirat (som jeg i den norske stemmen har valgt å gi en bergenslignende dialekt fremfor å forsøke å oversette engelsk sjørøver-sosiolekt til norsk). Freden og idyllen i den lille landsbyen Glipetre er likevel nær å bli brutt som følger av Gnags jakt på de såkalte Annieras juveler.

Peterson skriver med sjarm og glimt i øyet, noe som ikke minst gjenspeiles i Skris fauna, hvor man finner dyr som de fryktede huggtannkyr og hulefladdermus (som ikke bor i huler, men som er så fæle å se på at man tenker "jeg skulle ønske fladdermusen var i en hule, slik at jeg slapp å se på den"). Ikke minst synes jeg som akademiker det er ekstra festlig med alle fotnotene han vever inn underveis, hvor detaljer blir forklart med et akademisk språk og endatil kildehenvisninger. Dette gjør at boka, og serien, har et grunnlag som gjør den tilgjengelig for både eldre og yngre lesere. Jeg har arbeidet i et forsøk på å bevare dette grunnlaget også i den norske utgaven, og håper leserne kan si det samme.

Vingefjærsagaen bok 1: Jakten på Annieras juveler ble i dag lagt ut på forlagets sider. Ikke dumt, med tanke på at det snart er jul. Egen Facebook-side har boka også...

mandag, desember 02, 2013

Om Wii U, ett år senere


Artikkelen ble publisert sist lørdag på Gamereactor her.

For nøyaktig ett år siden ble den neste generasjonen av spillkonsoller innledet. Da slapp Nintendo sin nyeste hjemmekonsoll, Wii U, på det europeiske markedet.

Ja, du leste riktig: Jeg definerte nettopp Wii U som nestegenerasjon. En betegnelse som først og fremst tas i bruk når det er snakk om Sony eller Microsofts maskiner, men sjelden Nintendos nyeste. «Neste spillgenerasjon begynner nå», har vi kunnet lese i forkant av maskinenes lansering. Spør du meg har imidlertid den neste generasjonen allerede vært her i ett år.

Påstanden kan for mange måter oppfattes som dristig. Wii U er ikke akkurat spekket med maskinkraft, og sammenlignet med Playstation 4 og Xbox One havner den klart sist i klassen. Likevel er ikke dette i seg selv noe nytt. Nintendo har helt siden lanseringen av NES for 30 år siden lagt seg på en linje med enklere og mer tilgjengelig teknologi enn konkurrentene, for på den måten å nå bredere ut med en konsoll flere har råd til. Maskinvaren i konsoller som SNES, N64 og Wii hadde mindre ytelseskraft enn konkurrentene. Likevel har det ikke manglet på elegante perler på Nintendos konsoller opp gjennom årene, både fra selskapet selv og fra tredjepartsutviklere. Kreative løsninger har blitt prioritert over ytelse og hyperpolert grafikk, og sørget for at Nintendos maskiner har havnet i samme generasjonskategori som teknisk sterkere konkurrenter. Selvsagt har denne medaljen hatt en bakside eller tre, men det faktum at Nintendo fremdeles lever etter å ha konsekvent kjørt en slik linje betyr vi aldri bør avskrive japanerne.

Eller bør vi kanskje det? Wii U feirer den 30. november 2013 sitt ettårsjubileum her i Europa. Hva så? Har det noe å si? Har konsollen noe å komme med? Har den kommet med noe så langt? Og hvor går veien videre, nå som Xbox One og PS4 er ute på markedet?


Utfordringene står i kø for den japanske spillgiganten. At Xbox One solgte like mange enheter på to døgn som Wii U har gjort på et helt år i Storbritannia, tyder ikke bare på at Wii U har sterke konkurrenter - det betyr at konsollen ikke fremstår som en konkurrent i det hele tatt. For mange er dessuten Wii U-navnet fremdeles som et mysterium. Enten har ikke folk hørt om maskinen, eller så forstår de ikke at det er snakk om en helt ny konsoll (skjønt litt research på egenhånd før du kjøper en gave til poden skader faktisk ikke, folkens). Har ikke Nintendos oppdaget alle varsellampene innen nå, er det på tide å sjekke både syn og hørsel. Det er ikke nødvendigvis bare ulemper med å være litt mindre enn konkurrentene, men det skader absolutt om konkurrentene overskygger deg så mye at du ikke blir sett.

Wii U har et imageproblem, og det handler ikke bare om navnet. Markedsføringen har sviktet, noe som går ut over hele kundegrunnlaget. Men imageproblemet stikker dypere. I et forsøk på å nå både kjernespillerne og det brede publikum, har de i realiteten ikke nådd noen av dem. Det brede publikum forstår tydeligvis ikke at det er snakk om en ny konsoll. Kjernespillerne har på sin side sittet på gjerdet i påvente av Sony og Microsofts alternativ, og salgstallene har vært tydelige. For den klassiske «kjernespilleren» fremstår Wii U tydeligvis ikke som et alternativ. Den mangler de store salgstitlene som Battlefield 4 og Metal Gear Solid V, og den manglende tredjepartsstøtten til Wii U er en tydelig hodepine for Nintendo. Den kunne vært verre, men situasjonen kunne også vært betraktelig bedre.

Likevel forholder jeg meg rolig. Hvorfor? Fordi mitt Nintendo-eierskap aldri har handlet om å få alt det jeg kan få alle andre steder. Det har heller handlet om å få noe unikt. Noe som skiller seg ut. Noe særegent. Ja, hvis jeg kan si det: Noe bare Nintendo klarer å levere.


På Wii Us ettårsdag tar jeg en kikk i spillsamlingen min. Wii U-delene av hylla teller til sammen 14 spill, pluss noen retrotitler kjøpt via Virtual Console (ikke mye vil noen si, men husk at man skal rekke å spille spillene også). I denne samlingen finner man tredjepartstitler som Rayman Legends, Duck Tales Remastered og Lego City Undercover. Noen av titlene, som Rayman Legends og Deus Ex: Human Revolution - Director's Cut, får man også til andre konsoller, men i all hovedsak består samlingen av Nintendos egne titler. Titler som ikke finnes til andre konsoller. Titler som ikke bare er eksklusive, men som også tilbyr opplevelser som skiller seg klart ut fra konkurrentenes.

Du har Pikmin 3, noe så uvanlig som et sanntidsstrategispill til konsoll som fungerer aldeles ypperlig. Du har The Wonderful 101, som fremstår som både et banalt og fabelaktig festlig superheltspill på én og samme tid. Du har Nintendoland, som fremdeles er en publikumsfavoritt på festene hjemme i gården. Du har Wii Fit U, en «casual»-tittel som faktisk når frem til målgruppen med glans (bare spør min bedre halvdel). For ikke lenge siden serverte dessuten Nintendo en oppusset versjon av en gammel Zelda-klassiker og det nylig lanserte Super Mario 3D World er allerede godt på vei mot legendestatus for den fortsatt så unge åttende konsollgenerasjon

Faktum er at når jeg ser tilbake på spillåret 2013, har sjansen for å kose meg meg et Wii U-spill vært langt større enn når jeg har satt meg ned med et påkostet storspill til PS3 eller PC. Joda, jeg har storkost meg med både Bioshock Infinite og The Last of Us, men der store multiplattformtitler som Tomb Raider, Batman: Arkham Origins og Assassin's Creed IV: Black Flag har fremstått som noe skuffende (men med mange gode kvaliteter også, for all del), har Wii U-titlene jeg har spilt innfridd i langt større grad. De har vært minneverdige. De har vært solide. Og ikke minst: De har vært morsomme å spille.

Kritikernes største ankepunkt mot Wii U har vært mangelen på spill. Denne mangelen er nå i ferd med å bøtes på. Ett år etter lanseringen kan Wii U skimte med en brukbar mengde tredjepartstitler (her har Ubisoft vært særlig aktive) og flere unike titler som absolutt er verdt oppmerksomheten fra spillinteresserte. Hvorvidt Wii U er blitt en må-ha-maskin på ettårsdagen sin er likevel diskutabelt, selv om The Wind Waker HD og Super Mario 3D World er perler alle egentlig bør få med seg. Med titler som Super Smash Bros 4, Bayonetta 2, Monoliths rollespill X og Mario Kart 8 i vente i 2014, kan vi i det minste si at Wii U ligger betraktelige steg foran på må-ha-skalaen ved ettårsdagen, enn det f.eks. Playstation Vita gjorde. Slenger Nintendo bare på med nye spill i Zelda-, Metroid-, Star Fox- og F-Zero-seriene, burde suksessen være sikret.


Nintendo har flere utfordringer i sikte med tanke på Wii U. De to største utfordringer i tiden fremover - bortsett fra imageproblemet - gjelder tilgangen på retrotitler og bruken av konsollens kjerneelement: Gamepad-kontrolleren.

Nintendo har et hav av gamle titler å hente fra sin 30 år lange historie. De har sluppet noen av dem allerede til Wii Us retrotjeneste Virtual Console, men utvalget er så langt skuffende tynt - ja, latterlig dårlig tør jeg påstå. Ingen av retrospillene er nyere enn Super Nintendo, noe som betyr at perler til Nintendo 64 som man kunne kjøpe til Wii ikke er tilgjengelige. Her må Nintendo tørre å satse og reklamere bredt for satsningen. Å utvide Virtual Console til å omfatte både N64- og Gamecube-spill hadde absolutt ikke skadet. Faktisk har Nintendo fortsatt en lang vei å gå før man med rette kan sammenligne nettfunksjonaliteten med rivaliserende tjenester som PSN, Xbox Live og Steam.

GamePad-kontrolleren er likevel et langt kinkigere problem. For all del, jeg er fan. Det er ofte både praktisk og nyttig å ha en sekundærskjerm, og muligheten for å fortsette spillingen på denne når TV-en i stua blir opptatt, er slettes ikke dum for spillere som ikke har enerett på TV-en. At Gamepaden har headsettilkobling øker bare denne bonusen. Når det er sagt er det fremdeles få spill som virkelig får meg til å føle at kontrolleren er nødvendig. Den dårlige batteritiden hjelper heller ikke. Nintendo skal ha ros for å komme med gode forsøk, men flere flinke aktører må komme på banen.

De siste årene har jeg kjøpt tre konsoller ved lansering: Wii U, Playstation Vita og 3DS. I år kunne jeg kjøpt meg PS4 ved lansering. Jeg valgte å stå over. Med en forholdsvis ny PC frister det rett og slett ikke enda. PS4-innmaten er blitt mer lik PC-ene. Dette gjør at maskinen blir lettere å utvikle til, men det betyr også at maskinen overgås av PC allerede ved lansering. Opplevelsene blir for like, de skiller seg for lite ut, og for en PC-eier føles det strengt tatt ikke nødvendig med en PS4 eller Xbox One, i det minste ikke akkurat nå.

Er Wii U på sin side nødvendig? Jeg kan ikke gi deg det endelige svaret på dette, ettersom det kommer an på hva slags type spill du foretrekker. Jeg tør derimot å påstå at du skal ha veldig gode grunner for å avskrive konsollen fullstendig, og disse grunnene vil bli enda vanskeligere å finne det kommende året. 

Gratulerer med ettårsdagen, Wii U!